Snakke innover.

Alarmen ringte 20:30. «Snakke innover» sto det. En rutine jeg enda ikke har klart å etablere fordi jeg unngår både bevisst og ubevisst. Hvorfor er det så vanskelig? Hvorfor er det så vanskelig å bryte med gamle unngåelsesmønstre? Så komplisert er det strengt talt ikke. Det er bare å sette på alarm og gjennomføre. Det trenger ikke være det store ritualet heller, så lenge budskapet blir sendt. Innover. Så jeg sitter her og forsøker å tenke ut hva jeg skal si og hvordan jeg skal si det. Hva ønsker jeg å oppnå? Kontakt? Samarbeid? En allianse? En hær? Samarbeid tror jeg står høyt på prioriteringslisten. Hva nå enn det betyr. All slags kontakt er kanskje en bra nok start. Jeg tenker på den polikliniske timen jeg hadde med overlegen i dag. Det gikk fint og jeg gjennomførte nok en time på vanlig vis. Jeg innser at jeg nå, etter så mange år, forstår hva samtaleterapi faktisk er og hva det er godt for. Før klarte jeg ikke å se hva hensikten var fordi jeg ikke var i stand til å nyttiggjøre meg av den. På grunn av kaos på innsiden, var det en umulighet å holde fast på den røde tråden. Alt og alle i meg skrek om å bli hørt og alt og alle hadde svært ulike behov som utgjorde et svært kaos og en evig runddans med krig der inne. Nå, for aller første gang, klarer jeg å ta en ting av gangen. Jeg klarer å fokusere på det samme over tid og da forsto jeg plutselig at det er slik det skal fungere. Ikke rart det gikk til helvete med Fru Grå da. Første fase i traumebehandling er stabilisering og symptomreduksjon. Noe jeg og Fru Grå aldri klarte å oppnå. Overlegen og livvaktene hennes har gjort meg mer stabil enn hva jeg noen gang har vært tror jeg. Er det virkelig der jeg er nå? Stabilisert? I så fall har jeg gjort enorme framskritt det siste året. Uten å helt få det med meg. Det bare ble sånn på en måte. Og det kjennes godt. Tryggere. Trygt nok til å fortsette veien mot bearbeiding. Jeg lurer på om hun la merke til at det var Frigg som hadde tatt på seg klær i dag? Selv går jeg aldri i oversized hettegenser. Han var med. Han tok ikke over. Men han lyttet og følte seg trygg på Mummimammas kontor. Jeg har vært på jobb siden mandag og da pleier han å klø i fingrene etter å komme fram igjen. For jobb er jobb og da har jeg fri ifra galskapen. Galskapen som egentlig ikke er galskap, men et høyst logisk og velutviklet forsvarsverk. Naturlige reaksjoner på unaturlige hendelser. Overlegen snakket litt om forutsetninger for å utvikle DID. Det er visst ikke alle som klarer det og jeg husker også at Fru Grå til stadighet minnet meg på dette. Evnen til å splitte seg opp for å klare å leve et normalt nok liv utenfor alt som hendte og som vi har lagret på ulike plasser. Fru Grå sa alltid at det krever en viss intelligens for å få det til. Jeg vet ikke. Jeg tror ikke jeg er så mye mer intelligent enn folk flest. Ting bare hendte og her sitter jeg. Sykepleier, mamma, kjæreste eller kone. Jeg føler meg fortsatt for ung til å være noens kone. Kjæreste høres mer riktig ut selv om vi har vært gift i ti år. Og nå sitter jeg som sagt her. Stabil nok til å gå i poliklinisk behandling. For første gang i mitt liv. Jeg undrer meg over hvorfor ikke en traumespesialist fikk meg hit. Rammer. Ja. Det må ha vært rammene. Etter 12 år sitter jeg her og kan snakke innover til mine lagrede traumeminner uten å føle meg veldig utrygg. Uten å forsvinne og ende i mongo, fucka eller i noe destruktivt. Jeg sitter her i skrivekroken min og forsøker å finne de rette ordene.

«Hei dere. Hører dere meg? Stina og Frigg. Frida? Hvor er du? Og Fredriksen? Jeg savner dere. Det mener jeg på ekte. Jeg er ikke komplett uten dere. Dere har alle gjort meg store tjenester som jeg knapt kan klare å gjengjelde, men vit at jeg skal forsøke i beste evne. La oss ta livet tilbake. Sammen. Elisabeth? Hører du meg der du ligger i gjørma og drukner? Slipper du opp for å trekke litt luft? Jeg håper det. Til deg vil jeg si at jeg tror deg. Jeg tror at du finnes og jeg tror på din historie, selv om jeg kun har hørt den ifra Overlegen og en viking. Jeg tror deg og en dag skal vi dele den byrden. Sammen. Portvokter? Er det du som sørger for at jeg ikke husker? Jeg vet at jeg har fått minner tilbake skylt over meg som en tsunami ved et par anledninger. Uten sjans til å stå imot. Jeg vet at jeg har tryglet deg om å ta det vekk igjen. Jeg ber deg om tilgang. Men bare litt. Kanskje et lite hint eller en fornemmelse av noe som en gang var. Slik at det også kan bli en del av min historie. Jeg vet at du passer på og det er jeg takknemlig for, for om jeg skulle husket alt på en gang, hadde jeg nok aldri klart å leve videre. Til slutt vil jeg si at alle er velkommen tilbake inn i skogen. Hvis noen ønsker å si meg noe, så pirk meg på skulderen eller gi meg et hint. Jeg vil høre på hva dere har å si. Takk.»

Løvinnen og jenta i badekaret.

Frigg så ned i hullet dekket av gjørme. Den hadde kommet til syne da hun som ingen liker å si navnet til høyt, hadde kuttet seg. Han så for seg henne ligge der nede uten å få puste. Stina sto ved siden av han som om de deltok i en begravelse uten at noen var døde eller døende på ekte. «Hun drukner», sa han. «Ja», svarte hun som om det ikke var noe uvanlig ved det. «Kan vi ikke gjøre noe?» sa han trist og oppgitt. «Jo, men akkurat nå må hun bare ligge der tror jeg». Svarte hun like rolig. «Stina, ikke forsvinn igjen!» Sa han med en klump i halsen. Frigg hadde endelig funnet henne igjen og han var glad for å ikke være så alene mer. Stina smilte smått til han og pustet dypt. «Du vet at jeg ikke er så glad i barn og allikevel vil du henge med meg?». «Ja!» Svarte han. «Dessuten tror jeg ikke at du er så redd for barn som du skal ha det til!» Hun så lurt ned på han uten å si noe mer. Han var som en lillebror hun var nødt til å forholde seg til om hun ville det eller ikke. Innerst inne var hun glad i både han og Frida, men likte best å være for seg selv. Dessuten hadde hun innsett at det ikke var rettferdig ovenfor dem. Å bli etterlatt til seg selv med et altfor stort ansvar som egentlig hørte hjemme hos vertskapet dems. Så hun sto ved siden av han som var mindre enn henne. Sakte og nesten ikke synlig tok hun tak i handen hans uten å si noe, men handlingen sa mer enn hva noen ord kunne klare til sammen. Han klemte til og gråt litt, mens hun lot som om hun ikke så. Det ville han ikke likt, tenkte hun.

Senere på dagen befant jeg meg ved leirbålet som knitret som et ekte bål skal gjøre. Jeg kunne kjenne varmen ifra det og jeg kunne se både Frigg og Stina stå like der borte. De kom imot meg begge to. Frigg så tilfreds ut for å se meg, mens Stina så litt mer skeptisk ut. Det var fint å være der igjen selv om Adam manglet og jeg lurte på om han noen gang ville komme tilbake eller om tiden hans faktisk var ute. Jeg reiste meg opp og gikk imot de to som nå hadde funnet hverandre og alliert seg med hverandre. Stina ristet på hode. «Hvorfor gjør du ingenting?» Sa hun litt strengt. «Hvorfor er du så jævla feig?». Frigg så på henne med store øyne og jeg så på dem og kunne i grunn ikke være mer enig. Jeg er feig. Kjempe feig! Jeg tåler ikke dem som trenger å bli tålt mest av alt, så jeg snur ryggen til og glemmer alt som en gang var. Om og om igjen. Jeg kunne ikke annet enn å beklage og fortelle at jeg så gjerne ønsker å hjelpe. «Hun er der ute!!» Stina hevet stemmen. «Elisabeth er der ute og du her inne! Det er DU som burde holde den jævla hånden hennes!». Frigg tenkte seg om, for han visste at det var noen som gjorde det. Holdt hånden hennes. «Det er Politimester Bastian», smilte han. Han smilte, fordi Politimesteren hadde lovet han å lære han å spille fotball mens de en kveld satt og drakk sjokolademelk sammen. Det var det eneste jeg rakk før jeg ble dratt tilbake til virkeligheten her ute igjen. Og jammen hadde ikke Frigg hatt rett. Det var selveste Bastian som hadde passet på henne i det øyeblikket hun var der. Takk for alle de trygge livvaktene.

Så ble det natt. Igjen. Frigg hadde lagt seg etter avtale med ei marihøne om å bare spille tre runder til i Mariokart før natta. Det hadde han godtatt. Marihøner er fine og ha og Frigg hører på dem som er snille mot han.

Hun våknet brått og kjente at noe var galt. Det var blod overalt og hun reagerte som om det ikke var så uvanlig. Det kom ifra der nede og Elisabeth fortet seg inn på badet, skrudde på dusjen og satte seg på huk mens hun kjente vannet renne nedover kroppen hennes. «Jeg må skjule alle spor» hvisket hun lavt inni seg om og om igjen mens hun rugget fram og tilbake samtidig som hun klamret hendene sine rundt seg selv. Hun ante ikke hvor lenge hun hadde sitti der da lyset ble skrudd på og noen kom inn. Hun skammet seg over å bli oppdaget. «Jeg må bare vaske bort alt blodet» hadde hun hvisket. Stemmen skalv sammen med resten av kroppen. Det tok litt tid før Løvinnen fikk henne ut av dusjen. Stina og Frigg var der sammen med henne, men det visste ikke dem. De sto der og så på, mens Løvinnen hjalp jenta som skalv av med de våte klærne og på med noe tørt. Hun luktet så godt. Løvinnen. Elisabeth forsto ikke hvem hun var, men hun trodde ikke på at hun skulle passe på henne som hun sa. For like etter kom hun med medisiner. To tabletter. Stina så at det gjorde jenta redd og hun forsto hvorfor. Det var slike ting Stina bare visste. For hvordan trodde Løvinnen at hennes erfaringer med medisiner egentlig var? Tenkte hun i det hele tatt over det? Frigg fikk også frysninger igjennom hele kroppen, for også han hadde erfart å få medisiner. Medisiner «slik at du ikke gjør sånn motstand». Han hvisket stille at hun allikevel kunne ta dem, fordi det kom ifra Mummimammaen og Mummimamma er snill. Elisabeth tok dem ikke, men lot seg, stiv av skrekk, bli pakket godt inn i den varme dynen, mens Løvinnen forsiktig satte seg ned i en stol i den andre enden av rommet. «Jeg skal passe på deg», gjentok hun. Stina så på Frigg, «Ser du?». «Ser hva da?», svarte han. «Dette er kanskje Elisabeth sitt første møte med godhet». «Og sånn, skal hun overbevises til slutt». Frigg gløttet litt på smilebåndet idet jenta ifra badekaret sovnet uten å drukne først. Han lurte på om hun visste at de sto der. Han håpet det.

Det var først da jeg kom hjem igjen etter en gjesteopptreden på Gjøkeredet i helgen, at jeg oppdaget beskjeden ifra en Viking som plutselig var seg selv igjen. Han skrev til henne: «Gi oss en mulighet til å vise at livet kan inneholde mye fine ting også, ikke bare smerte og ensomhet». Hun fikk noen minutter med trygghet sammen med Løvinnen i natten og kanskje noen sekunder med Politimesteren dagen før. Om hun skjønte hva det var? Sikkert ikke. Men det er en start. Og jeg husker fortsatt hva overlegen fortalte meg før helgen. Om jenta i badekaret og hva som skal ha hendt oppi der. Jeg husker historien, men jeg kan ikke huske at det har skjedd med meg. Det er for grusomt til å skrive det ned. Men jeg skal ikke glemme denne gangen, det nekter jeg! For vi skal vinne og jeg skal stå sammen med både Stina og Frigg som nå virker klare for kamp. Jeg tror at det var Stina som postet det forrige innlegget om «Folkets sang». Hun kjenner Les Miserable bedre enn noen og jeg må vel ærlig innrømme at mye i den historien appellerer til meg og mitt liv. Vi står ovenfor vår egen franske revolusjon og vi skal kjempe så hardt vi bare kan for å bli fri. For det vil komme en dag i morgen og det er en verden bortenfor disse murene som bare venter på å bli oppdaget. Imens drukner jenta i badekaret eller i gjørma. Men av og til, en sjelden gang, hender det at hun slipper opp og får higet etter litt frisk luft.

Finn meg.

Frigg? Er du der? Eller noen som helst? Hvem som helst. Jeg vil gjerne komme i kontakt med dere igjen. Nye som gamle. Hvor er dere? Og hvem av oss er det egentlig som har gått seg vill? Meg eller dere? Deg? Hvis en av dere bare kunne gitt et lite vink eller et vindpust i min retning. Et lite pip kanskje? Som ungene gjør når de leker gjemsel. Gi et lite pip. Vær så snill. Jeg trenger dere og jeg lover at jeg vil både se og høre. Jeg vet at dere kan. Hvor er dere? Hvor er jeg? Finn meg.

Poliklinisk seier.

Så lenge jeg kan huske, har jeg aldri mestret å gå i poliklinisk behandling. Jeg kan heller ikke si at det ikke har stått på innsatsen, for jeg gikk til Fru Grå ukentlig i seks år før det sa stopp. Vi klarte rett og slett ikke å oppnå trygghet nok til å starte selve traumebehandlingen. Men selv om ikke tryggheten var på plass den gang, sneik det allikevel inn en del nyttig informasjon som jeg i senere tid har hatt stor nytte av. Fru Grå går jo igjen som et spøkelse i mitt kretsløp og jeg får stadig slike aha-opplevelser etter all denne tiden. Det er fire år siden hun avsluttet det seks år lange racet vårt. For når jeg tenker tilbake på det, så føltes det nok litt sånn. Som et race. Press ifra min indre verden om å prestere, tilfredsstille eller leve opp til terapeutens forventninger. Samtidig et press ifra de kontrollerende delene i meg om å holde kjeft. Ingenting jeg gjorde ble noen gang riktig, så jeg gikk gradvis inn i et svart og mørkt hull jeg ikke hadde sjans til å komme meg ut av. Helt til den dagen fastlegen var hjemme med sykt barn og jeg endte på Gjøkeredet med en tvangsparagraf stemplet i panna. På et år, klarte Gjøkene å utrette mer enn det jeg noensinne har klart poliklinisk. De dro meg opp ifra det svarte hullet igjen og for det, er jeg evig takknemlig. Tanken om hva som hadde hendt om jeg aldri møtte dem, skremmer meg. Det minner meg bare på hvor tilfeldig livet faller seg og hvor uendelig tragisk det er at å møte den gode hjelpen handler om å ha flaks.

I dag startet vi opp med poliklinisk behandling igjen. Jeg med alle som følger med og overlegen som overhodet ikke er overlegen. Eller Mummimamma om du vil. Den ene grunnen til at jeg ikke har fått til poliklinisk behandling, er at jeg alltid har endt med å dissosiere bort over halve timen. Jeg har forsvunnet inn til ingenting og ikke fått tilgang på noe materiale eller verktøy jeg kunne bruke for å nyttiggjøre meg av tiden med behandler. Mange vil nok kjenne seg igjen i dette og en klokketime for slike som meg, føles ofte som et minutt. Nettopp fordi tilgangen til «meg» ikke har vært der i det tidsrommet. Og det er da jeg enkelt havner i den onde runddansen med fortvilelse og frykt. Fordi presset ifra dem som virkelig ønsker å bli hørt, har økt på. Sammen med presset ifra dem som truer oss med å ikke si noe. Ikke rart det blir noen eksplosjoner da. Da jeg kom inn på Gjøkeredet hadde jeg plutselig 24 timer å spille på i døgnet. Og var det ikke nøyaktig det jeg hadde uttrykket for både fastlegen og Fru Grå? At jeg trengte mer tid. Lite ante jeg at det var en tvangsinnleggelse som til slutt skulle gi meg det. Vi forsøkte å søke om en frivillig innleggelse på DPS, men fikk til svar at jeg var for dårlig. Så da var det kanskje ikke så rart at alt gikk til helvete en sen oktoberdag for over et år siden.

Etter et intensivt år med å dra seg opp ifra mørket på Gjøkeredet, tilbudte Overlegen seg å bli min polikliniske behandler. Selv om jeg allerede var tatt inn hos den ene andre behandleren som kun jobber med dissosiasjon og traumer. Den gode tilknytningen og tryggheten var allerede godt etablert hos henne og jeg tenkte at det ville være dumt å ødelegge noe som faktisk har vist seg å fungere. Derfor sa vi opp Bjørnen, som forventet skapte mer kaos enn ro. Endringer gjør sjelden godt for sånne som meg. Forutsigbarhet trumfer det meste og i dag kan jeg stolt fortelle at jeg hadde min aller første polikliniske time UTEN å dissosiere. Applaus! Det har faktisk aldri hendt før, at jeg har kommet til tiden og reist til tiden uten problemer på veien. I dag kom jeg kl. 10 og vi avsluttet kl. 11. Jeg reiste hjemmefra og direkte bort, så reiste jeg direkte hjem igjen umiddelbart etter vi sa «takk for alt, for nå». Den ene timen i dag føltes mye lengre ut enn timene hos Fru Grå eller hos noen andre. Og jeg klarer ikke å la være å tenke på om det er akkurat slik en time føles for de vanlige dødelige? Sist sommer, etter jeg kastet skammen elva og fikk mer tid som meg selv, hadde jeg den samme følelsen og tenkte ofte «Er dagene virkelig SÅ lange?» og «Hva gjør folk med all denne tiden?». At tid kunne gå så sakte, var et nytt fenomen for meg og jeg måtte lære hvordan jeg kunne fylle alle de timene jeg plutselig hadde til overs.

Men den problemstillingen vedvarte ikke dessverre, for utover høsten ventet flere utfordringer på oss som gjorde at ferdigheten med å forsvinne inn i en annen verden nok en gang var nødvendig. I alle fall ifølge mitt velutviklede forsvarsverk! Denne gangen så kraftig at jeg ikke fikk bli med på eventyrene der inne en gang. Så målet mitt i første omgang er å få samlet troppene igjen, oppgradere rustningen slik at vi kan beseire det onde til slutt. På mange måter kan vi sammenligne veien videre med Zelda, Breath of the wild. Link våkner opp 100 år etter at de onde vant over kongeriket Hyrule og han husker ingenting. Men jo flere oppgaver han fullfører og jo bedre utstyr har får, husker han gradvis mer og på den måten blir han bedre rustet til å redde Zelda ifra det onde udyret som nå hersker over landet. Så jeg starter med å leite etter hæren min. For bare sammen kan vi klare å utrette noe konstruktivt. Hver for oss ender alltid destruktivt og det er noe jeg fint klarer meg uten nå i en alder av 35 år. I første omgang er planen å få til en indre dialog. På faste tider i døgnet skal jeg snakke innover og se om jeg får svar. Dette er ikke ukjent for meg. Fru Grå oppfordret alltid til å snakke innover og uansett hvor unaturlig og teit det føles, så har jeg ofte blitt overrasket av effekten og at svar alltid kommer før eller siden.

Litt etter at jeg kom hjem ifra Overlegen som overhodet ikke er overlegen, begynte jeg å kjenne meg litt sånn mongo igjen. Og jeg tenkte at det kanskje var noen som ønsket kontakt. Så jeg la meg på sofaen og sa innover: «Hvis noen ønsker kontakt, så er det åpning for det nå». Ingenting. Ingen svar. «Frigg?». Ingenting. «Portvokter?» Fortsatt helt stille. «Vi er nødt til å få til et samarbeid for å kunne gå videre og for å unngå å bli destruktive» Fortsatte jeg. «Vi er nå på Revehiet. Vi lever i 2021 og her er det trygt nok.» Sa jeg til ingenting. Eller kanskje til alt og alle? Det vil tiden vise, men jeg gir meg ikke så lett. Og erfaring viser at plutselig kommer det svar. Gjerne når du minst venter det. Akkurat nå er jeg bare glad for at den Polikliniske timen gikk så bra og at jeg var til stede såpass mye at jeg syntes at en time ble passe lang. Bare det er en seier i seg selv.

Slenger bare med dagens sitat ifra favorittkalenderen min.