Nytt år, nye muligheter til å drite seg ut.

Jeg rev opp det første arket i kalenderen jeg fikk av min beste venn til jul og smilte spontant og på ekte. Hun kjenner meg godt og ordene kunne egentlig ikke truffet meg bedre. Jeg har brukt store deler av 2020 inne på en institusjon. En god nok en, riktig nok. Gjøkeredet som på mange måter endret seg i løpet av året som gikk. Eller så er det jeg som har endret meg og oppfatningen min av dem. Jeg fikk en endelig bekreftelse ifra Bjørnen Bo denne julen om at han avslutter behandling ifra hans side. Det gikk fint, det var på min forespørsel etter å ha innsett at det ikke var mulig for meg å bli trygg på den måten. Den ene timen i uken. Det ville endt som det endte med Fru Grå og jeg ville være like langt eller blitt dratt langt tilbake innen 2021 var omme. Det er i alle fall min overbevisning. Eller kanskje mest frykt? For erfaringer viser jo nettopp dette og da er det ikke bare for en som meg å hoppe ut i det nok en gang. Vel vitende om at det ender dårlig i 99 % av tilfellene. Og dessuten, hvorfor endre på noe som faktisk har vist seg å funke? Overlegen som overhode ikke er overlegen har av en eller annen grunn klart å få til en allianse med, om ikke alle, så de aller fleste i meg. Selv Fredriksen har visket meg i øret at han stoler på henne. Hun har tilbudt seg å være min behandler i framtiden og kanskje jeg kommer til å tørre mer med visshet om at hun har en hel hær av livvakter i bakhånd om ting skal gå til helvete.

Jeg sitter i skrivekroen min med en rykende fersk espresso i Ninni-koppen på denne første dagen i 2021. Jeg har en del kaffekopper og det er ikke tilfeldig hvilken kopp jeg velger hver dag. I dag ble det Ninni. Fordi store deler av meg har forsvunnet og trenger å komme til rette igjen. Jeg håper at 2021 kan bli det året hvor jeg blir mer samlet. Jeg ser for meg en knust vase som mangler noen biter for å kunne settes sammen igjen og bli like hel som den var i utgangspunktet. Ikke like fin, men hel i det minste. Satt sammen til en sammenhengende helhet og til noe forståelig. Jeg startet 2020 og fortsatte den sammen med gjengen på Gjøkeredet. Jeg endte 2020 sammen med familien, før de sluknet hver og en av dem lenge før meg selv. Så jeg dro opp til min trofaste nabo og fikk noen glass for mye av både vin og vår felles venn fireball før vi gikk ut og ønsket 2021 velkommen under høye smell og fargerike streker på himmelen. Det er noe magisk med fyrverkeri og det gir meg en god følelse. Jeg skiller meg litt ut der føler jeg. Jeg elsker både jul og nyttår, mens de fleste andre jeg vet om som strever med traumer, sliter på disse dagene. Jeg vet ikke hvorfor jeg har funnet en sånn glede over disse høytidene, men jeg er i alle fall glad for at det er slik og at jeg ikke ligger i fosterstilling en plass i påvente av bedre dager.

Jeg har i flere uker, kanskje måneder?, strevd med å finne tilbake til min indre verden igjen. Beboerne der inne har gått i eksil eller blitt borte på et vis og spesielt en har vandret ute om nettene og utsatt seg for farer. Takket være Indianerhøvdingen ble han veiledet til en tryggere plass der inne, slik at han slapp å leite i skogene der ute. Overlegens kontor. Så istedenfor å våkne opp ute i skogen, i regn og kulde, har jeg begynt å våkne på baderomsflisene våre. Frigg har også funnet en ny glede i hverdagen da han fikk sin helt egne Nintendo Switch Lite i julen. Og selv om jeg ikke direkte har funnet han enda, så merker jeg en ro som jeg bare vet tilhører Frigg. Han er tryggere nå enn på lenge og det gjør naturligvis noe med hele meg. Han har funnet en aktivitet og jeg lurer på hvor lang tid han bruker på å runde det nye Zelda spillet han fikk.

Så vi går inn i 2021 uten de store måla, men med et håp om å kunne finne tilbake til hverandre igjen. Finne tilbake til en mer harmonisk måte å leve på og en gang for alle klare å legge den fucka fortiden bak oss. Sammen. I skrivende stund snør det. Endelig ble verden der ute dekket av hvit uskyld. De største gledene er de små. Snø. Latter. Kaffe. En klem ifra kidsa. Et kyss ifra mannen. Mammaen til Oda Krogh sa noe sånt som at å være en kvinne, betyr å skape en familie. Så jeg sitter her og lytter til dem som bor her ute sammen med meg. Lek og latter. De som bor rundt meg, har det godt. Er det min fortjeneste? Delvis går jeg ut i fra. Med en god hjelp ifra han som kjenner meg både mest og minst på samme tid. Noe riktig må vi jo gjøre for ungene har det godt og vennene dems er glade for å være hjemme hos oss. Jeg innser at jeg har fått til det jeg ønsket mest av alt. Å skape et trygt hjem med alle spektre som livet har å tilby. Så jeg håper å tilbringe mesteparten av tiden som kommer sammen med dem og minst mulig inne på en institusjon. Jeg håper at jeg kan finne den samme tryggheten og roen inni meg selv som det jeg har klart å skape innenfor disse veggene på Revåsen. Men bare for å helgardere meg, går jeg ut i fra at 2021 vil bli et ordentlig drittår! For erfaringer har også vist at hvis jeg ikke tar sorgene på forskudd, kan det faktisk hende at jeg går glipp av dem. Nytt år, nye muligheter for å drite seg ut.

3 kommentarer om “Nytt år, nye muligheter til å drite seg ut.

  1. Når jeg leste dette så kom jeg på kitsugi, dette får du google for jeg orker ikke å skrive en lang forklaring.
    Jeg er glad for at du liker jul og nyttår, og det virker som det har gått bra.
    Godt nytt år til deg og alle i deg

  2. Ønsker meg en ny tur i gamlebyen med deg i løpet av året som kommer om vi får det til. 🥰 godt nytt år til deg og dine. Du er min helt!! ❤️❤️

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s