Poliklinisk seier.

Så lenge jeg kan huske, har jeg aldri mestret å gå i poliklinisk behandling. Jeg kan heller ikke si at det ikke har stått på innsatsen, for jeg gikk til Fru Grå ukentlig i seks år før det sa stopp. Vi klarte rett og slett ikke å oppnå trygghet nok til å starte selve traumebehandlingen. Men selv om ikke tryggheten var på plass den gang, sneik det allikevel inn en del nyttig informasjon som jeg i senere tid har hatt stor nytte av. Fru Grå går jo igjen som et spøkelse i mitt kretsløp og jeg får stadig slike aha-opplevelser etter all denne tiden. Det er fire år siden hun avsluttet det seks år lange racet vårt. For når jeg tenker tilbake på det, så føltes det nok litt sånn. Som et race. Press ifra min indre verden om å prestere, tilfredsstille eller leve opp til terapeutens forventninger. Samtidig et press ifra de kontrollerende delene i meg om å holde kjeft. Ingenting jeg gjorde ble noen gang riktig, så jeg gikk gradvis inn i et svart og mørkt hull jeg ikke hadde sjans til å komme meg ut av. Helt til den dagen fastlegen var hjemme med sykt barn og jeg endte på Gjøkeredet med en tvangsparagraf stemplet i panna. På et år, klarte Gjøkene å utrette mer enn det jeg noensinne har klart poliklinisk. De dro meg opp ifra det svarte hullet igjen og for det, er jeg evig takknemlig. Tanken om hva som hadde hendt om jeg aldri møtte dem, skremmer meg. Det minner meg bare på hvor tilfeldig livet faller seg og hvor uendelig tragisk det er at å møte den gode hjelpen handler om å ha flaks.

I dag startet vi opp med poliklinisk behandling igjen. Jeg med alle som følger med og overlegen som overhodet ikke er overlegen. Eller Mummimamma om du vil. Den ene grunnen til at jeg ikke har fått til poliklinisk behandling, er at jeg alltid har endt med å dissosiere bort over halve timen. Jeg har forsvunnet inn til ingenting og ikke fått tilgang på noe materiale eller verktøy jeg kunne bruke for å nyttiggjøre meg av tiden med behandler. Mange vil nok kjenne seg igjen i dette og en klokketime for slike som meg, føles ofte som et minutt. Nettopp fordi tilgangen til «meg» ikke har vært der i det tidsrommet. Og det er da jeg enkelt havner i den onde runddansen med fortvilelse og frykt. Fordi presset ifra dem som virkelig ønsker å bli hørt, har økt på. Sammen med presset ifra dem som truer oss med å ikke si noe. Ikke rart det blir noen eksplosjoner da. Da jeg kom inn på Gjøkeredet hadde jeg plutselig 24 timer å spille på i døgnet. Og var det ikke nøyaktig det jeg hadde uttrykket for både fastlegen og Fru Grå? At jeg trengte mer tid. Lite ante jeg at det var en tvangsinnleggelse som til slutt skulle gi meg det. Vi forsøkte å søke om en frivillig innleggelse på DPS, men fikk til svar at jeg var for dårlig. Så da var det kanskje ikke så rart at alt gikk til helvete en sen oktoberdag for over et år siden.

Etter et intensivt år med å dra seg opp ifra mørket på Gjøkeredet, tilbudte Overlegen seg å bli min polikliniske behandler. Selv om jeg allerede var tatt inn hos den ene andre behandleren som kun jobber med dissosiasjon og traumer. Den gode tilknytningen og tryggheten var allerede godt etablert hos henne og jeg tenkte at det ville være dumt å ødelegge noe som faktisk har vist seg å fungere. Derfor sa vi opp Bjørnen, som forventet skapte mer kaos enn ro. Endringer gjør sjelden godt for sånne som meg. Forutsigbarhet trumfer det meste og i dag kan jeg stolt fortelle at jeg hadde min aller første polikliniske time UTEN å dissosiere. Applaus! Det har faktisk aldri hendt før, at jeg har kommet til tiden og reist til tiden uten problemer på veien. I dag kom jeg kl. 10 og vi avsluttet kl. 11. Jeg reiste hjemmefra og direkte bort, så reiste jeg direkte hjem igjen umiddelbart etter vi sa «takk for alt, for nå». Den ene timen i dag føltes mye lengre ut enn timene hos Fru Grå eller hos noen andre. Og jeg klarer ikke å la være å tenke på om det er akkurat slik en time føles for de vanlige dødelige? Sist sommer, etter jeg kastet skammen elva og fikk mer tid som meg selv, hadde jeg den samme følelsen og tenkte ofte «Er dagene virkelig SÅ lange?» og «Hva gjør folk med all denne tiden?». At tid kunne gå så sakte, var et nytt fenomen for meg og jeg måtte lære hvordan jeg kunne fylle alle de timene jeg plutselig hadde til overs.

Men den problemstillingen vedvarte ikke dessverre, for utover høsten ventet flere utfordringer på oss som gjorde at ferdigheten med å forsvinne inn i en annen verden nok en gang var nødvendig. I alle fall ifølge mitt velutviklede forsvarsverk! Denne gangen så kraftig at jeg ikke fikk bli med på eventyrene der inne en gang. Så målet mitt i første omgang er å få samlet troppene igjen, oppgradere rustningen slik at vi kan beseire det onde til slutt. På mange måter kan vi sammenligne veien videre med Zelda, Breath of the wild. Link våkner opp 100 år etter at de onde vant over kongeriket Hyrule og han husker ingenting. Men jo flere oppgaver han fullfører og jo bedre utstyr har får, husker han gradvis mer og på den måten blir han bedre rustet til å redde Zelda ifra det onde udyret som nå hersker over landet. Så jeg starter med å leite etter hæren min. For bare sammen kan vi klare å utrette noe konstruktivt. Hver for oss ender alltid destruktivt og det er noe jeg fint klarer meg uten nå i en alder av 35 år. I første omgang er planen å få til en indre dialog. På faste tider i døgnet skal jeg snakke innover og se om jeg får svar. Dette er ikke ukjent for meg. Fru Grå oppfordret alltid til å snakke innover og uansett hvor unaturlig og teit det føles, så har jeg ofte blitt overrasket av effekten og at svar alltid kommer før eller siden.

Litt etter at jeg kom hjem ifra Overlegen som overhodet ikke er overlegen, begynte jeg å kjenne meg litt sånn mongo igjen. Og jeg tenkte at det kanskje var noen som ønsket kontakt. Så jeg la meg på sofaen og sa innover: «Hvis noen ønsker kontakt, så er det åpning for det nå». Ingenting. Ingen svar. «Frigg?». Ingenting. «Portvokter?» Fortsatt helt stille. «Vi er nødt til å få til et samarbeid for å kunne gå videre og for å unngå å bli destruktive» Fortsatte jeg. «Vi er nå på Revehiet. Vi lever i 2021 og her er det trygt nok.» Sa jeg til ingenting. Eller kanskje til alt og alle? Det vil tiden vise, men jeg gir meg ikke så lett. Og erfaring viser at plutselig kommer det svar. Gjerne når du minst venter det. Akkurat nå er jeg bare glad for at den Polikliniske timen gikk så bra og at jeg var til stede såpass mye at jeg syntes at en time ble passe lang. Bare det er en seier i seg selv.

Slenger bare med dagens sitat ifra favorittkalenderen min.

4 kommentarer om “Poliklinisk seier.

    • Tusen takk, Lise. Du er så god å ha i denne heiagjengen! Til våren håper jeg at vi kan vandre rundt i Gamlebyen sammen! Bare du og oss 🙈

  1. Jeg hat lest og smiler , for en seier, og det er en stor seier. Trygghet, tyrygghet, og atter trygghet er alfa og omega for en med did.
    Jeg eier på deg og alle i deg

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s