Snakke innover.

Alarmen ringte 20:30. «Snakke innover» sto det. En rutine jeg enda ikke har klart å etablere fordi jeg unngår både bevisst og ubevisst. Hvorfor er det så vanskelig? Hvorfor er det så vanskelig å bryte med gamle unngåelsesmønstre? Så komplisert er det strengt talt ikke. Det er bare å sette på alarm og gjennomføre. Det trenger ikke være det store ritualet heller, så lenge budskapet blir sendt. Innover. Så jeg sitter her og forsøker å tenke ut hva jeg skal si og hvordan jeg skal si det. Hva ønsker jeg å oppnå? Kontakt? Samarbeid? En allianse? En hær? Samarbeid tror jeg står høyt på prioriteringslisten. Hva nå enn det betyr. All slags kontakt er kanskje en bra nok start. Jeg tenker på den polikliniske timen jeg hadde med overlegen i dag. Det gikk fint og jeg gjennomførte nok en time på vanlig vis. Jeg innser at jeg nå, etter så mange år, forstår hva samtaleterapi faktisk er og hva det er godt for. Før klarte jeg ikke å se hva hensikten var fordi jeg ikke var i stand til å nyttiggjøre meg av den. På grunn av kaos på innsiden, var det en umulighet å holde fast på den røde tråden. Alt og alle i meg skrek om å bli hørt og alt og alle hadde svært ulike behov som utgjorde et svært kaos og en evig runddans med krig der inne. Nå, for aller første gang, klarer jeg å ta en ting av gangen. Jeg klarer å fokusere på det samme over tid og da forsto jeg plutselig at det er slik det skal fungere. Ikke rart det gikk til helvete med Fru Grå da. Første fase i traumebehandling er stabilisering og symptomreduksjon. Noe jeg og Fru Grå aldri klarte å oppnå. Overlegen og livvaktene hennes har gjort meg mer stabil enn hva jeg noen gang har vært tror jeg. Er det virkelig der jeg er nå? Stabilisert? I så fall har jeg gjort enorme framskritt det siste året. Uten å helt få det med meg. Det bare ble sånn på en måte. Og det kjennes godt. Tryggere. Trygt nok til å fortsette veien mot bearbeiding. Jeg lurer på om hun la merke til at det var Frigg som hadde tatt på seg klær i dag? Selv går jeg aldri i oversized hettegenser. Han var med. Han tok ikke over. Men han lyttet og følte seg trygg på Mummimammas kontor. Jeg har vært på jobb siden mandag og da pleier han å klø i fingrene etter å komme fram igjen. For jobb er jobb og da har jeg fri ifra galskapen. Galskapen som egentlig ikke er galskap, men et høyst logisk og velutviklet forsvarsverk. Naturlige reaksjoner på unaturlige hendelser. Overlegen snakket litt om forutsetninger for å utvikle DID. Det er visst ikke alle som klarer det og jeg husker også at Fru Grå til stadighet minnet meg på dette. Evnen til å splitte seg opp for å klare å leve et normalt nok liv utenfor alt som hendte og som vi har lagret på ulike plasser. Fru Grå sa alltid at det krever en viss intelligens for å få det til. Jeg vet ikke. Jeg tror ikke jeg er så mye mer intelligent enn folk flest. Ting bare hendte og her sitter jeg. Sykepleier, mamma, kjæreste eller kone. Jeg føler meg fortsatt for ung til å være noens kone. Kjæreste høres mer riktig ut selv om vi har vært gift i ti år. Og nå sitter jeg som sagt her. Stabil nok til å gå i poliklinisk behandling. For første gang i mitt liv. Jeg undrer meg over hvorfor ikke en traumespesialist fikk meg hit. Rammer. Ja. Det må ha vært rammene. Etter 12 år sitter jeg her og kan snakke innover til mine lagrede traumeminner uten å føle meg veldig utrygg. Uten å forsvinne og ende i mongo, fucka eller i noe destruktivt. Jeg sitter her i skrivekroken min og forsøker å finne de rette ordene.

«Hei dere. Hører dere meg? Stina og Frigg. Frida? Hvor er du? Og Fredriksen? Jeg savner dere. Det mener jeg på ekte. Jeg er ikke komplett uten dere. Dere har alle gjort meg store tjenester som jeg knapt kan klare å gjengjelde, men vit at jeg skal forsøke i beste evne. La oss ta livet tilbake. Sammen. Elisabeth? Hører du meg der du ligger i gjørma og drukner? Slipper du opp for å trekke litt luft? Jeg håper det. Til deg vil jeg si at jeg tror deg. Jeg tror at du finnes og jeg tror på din historie, selv om jeg kun har hørt den ifra Overlegen og en viking. Jeg tror deg og en dag skal vi dele den byrden. Sammen. Portvokter? Er det du som sørger for at jeg ikke husker? Jeg vet at jeg har fått minner tilbake skylt over meg som en tsunami ved et par anledninger. Uten sjans til å stå imot. Jeg vet at jeg har tryglet deg om å ta det vekk igjen. Jeg ber deg om tilgang. Men bare litt. Kanskje et lite hint eller en fornemmelse av noe som en gang var. Slik at det også kan bli en del av min historie. Jeg vet at du passer på og det er jeg takknemlig for, for om jeg skulle husket alt på en gang, hadde jeg nok aldri klart å leve videre. Til slutt vil jeg si at alle er velkommen tilbake inn i skogen. Hvis noen ønsker å si meg noe, så pirk meg på skulderen eller gi meg et hint. Jeg vil høre på hva dere har å si. Takk.»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s