Frigg og Portvokteren.

Til Portvokteren


 
Vi ønsker kontakt med deg for å se om vi kan komme til enighet vedrørende din beskyttende funksjon. Jeg ønsker å takke deg for din beskyttende faktor da jeg vokste opp ute av stand til å kunne forsvare meg selv. Men nå lever vi i framtiden. Året er 2021 og jeg har blitt en voksen jente/dame på 35 år. Jeg har to herlige barn og en mann. Vi bor i et hus langt ifra der jeg vokste opp. Så din beskyttelse trengs ikke i samme grad mer, for uansett hvilke hemmeligheter som kommer ut, vil jeg bli beskyttet og tatt vare på av de jeg bor sammen med og ikke minst av meg selv. Fordi jeg er en ansvarlig voksen nå.  
Det er ingen tvil om at kreftene dine er store og sterke og jeg ønsker ikke å bli kvitt deg. Men kanskje vi kan finne ut av hvilken annen rolle som kan passe deg i denne tiden vi nå lever i? For å kunne leve som et helt menneske, er jeg nødt til å samle troppene mine i skogen. Bare da kan vi bli satt fri og leve fullt ut. Jeg ber deg herved i første omgang om å sørge for en trygg passasje for flokken vår ned til leirbålet i den nye skogen. Slik at vi sammen kan utgjøre en større helhet og et samarbeid. Det er ingen som ønsker å få deg vekk, vi ser på deg som en resurs med egenskaper som kan komme til stor nytte i denne prosessen vi er i gang med. For det er ingen reell fare for meg mer. Hemmelighetene kan tåle å se litt dagslys nå, det er egentlig på høy tid. Og det vil ikke ødelegge noe for meg og min familie, men heller styrke den og livet jeg lever. For jeg er lei av å leve i den samme løgnen som vi har gjort i alle disse årene. La oss bryte mønsteret sammen ved å bruk kreftene dine på noe konstruktivt.
 
Vennlig hilsen Kjernen.

Jeg lukket øynene fordi jeg var så trøtt. Det var i alle fall det jeg trodde, men nå begynner jeg å lure på om det var fordi noen ønsket å fortelle meg noe. For rett etter jeg lukket øynene mens jeg satt oppreist i sengen inne på gjøkeredet, ble jeg dratt inn i en annen dimensjon. Eller verden. Min indre verden. Det er mange uker og kanskje måneder siden jeg klarte å nå inn dit sist. Alt var tåkete og jeg kunne ikke se noen ting, men jeg kunne høre en intens og ubehagelig suselyd mens jeg gikk uten å se hvor jeg gikk. Jeg hadde like før skrevet en invitasjon til Frigg for å bli enige om hvordan vi kan leve sammen best og tryggest mulig. Jeg hadde også skrevet et brev til Portvokteren og bedt om en slags våpenhvile. Og så på magisk vis, befant jeg meg plutselig der inne en plass. Like etter jeg også hadde tenkt tanken om hvor strevsomt det er å fokusere så mye på hele meg og ikke bare en liten andel av den store helheten. For det er fryktelig energikrevende å skulle ha fokus på helheten og ikke bare en bit av den. Jeg ropte på han for å prøve å overdøve suselyden. «Jeg er rett her borte!» Svarte han. Stemmen kom ifra høyre, så jeg tok en helomvending og gikk i den retningen. «Nei, jeg er her borte!» Sa han igjen og denne gangen kom stemmen ifra venstre. Og da jeg gikk mot venstre kom stemmen bakfra og i det neste øyeblikket kom den ifra en annen kant igjen. Slik gikk jeg rundt rådvill uten å forstå hvor han faktisk var. Til slutt ble suselyden så intens at jeg satt meg på huk, holdt meg for ørene og skrek at det måtte stoppe. Og på magisk vis stoppet det brått akkurat i det jeg ropte «Stopp» og da jeg åpnet øynene igjen, var han der. Han sto rett foran meg og sa oppgitt som om jeg hadde skuffet han for hundrede gang: «Jeg er jo rett her!». Jeg antr ikke hvor vi var, det var ingen skog der. Vi sto inni en slags svær trommel som gikk rundt i en rasende fart, mens vi som var inni den sto stille. Over oss var det et enormt univers med millioner av stjerner og planeter. Trollmannen sto der. Eller Portvokteren? Han var enorm og sto bare der og veivet med trollstaven sin som om det var hans bevegelser som gjorde at trommelen vi befant oss i gikk rundt. Under oss var det bare svart og jeg så spørrende bort på Frigg. «Vi er liksom stuck her», sa han. «Hvor er vi?» Spurte jeg. «Vi er fanget her, midt imellom nå og da», ropte han desperat. Jeg så opp på den mektige trollmannen. Jeg forsto ikke om han forsøkte å hjelpe eller å sabotere der han sto og veivet med armene sine. Jeg fortalte Frigg at vi måtte snakke sammen, men det virket som om han ikke brydde seg om. Han visste nok hva jeg ønsker å formidle for han sa noe sånt som at han var lei av å bare være tilskuer. Jeg spurte hvor de andre var, men det visste han ikke. Han gjentok bare at «vi er stuck her». Så løp han. Vekk. Vekk ifra meg som umiddelbart begynte å løpe etter. Jeg ønsket så inderlig å hjelpe han. Men han var raskere enn meg og idet jeg så han gradvis forsvinne for meg, dukket en annen opp. Ofie. Han fløy lydløst ved siden av meg og sa: «Det nytter ikke å springe etter villdyr. La heller han komme til deg». Så jeg stoppet og akkurat da falt jeg. Nedover og landet i den nye skogen. Det var ganske tomt der. Bare en liten spire og litt til høyre var treet med den hule stammen. Inngangen til kontoret hennes. Den trygge plassen. Jeg så ingen andre, så jeg tente et bål der som vi alltid har hatt som samlingspunkt. Jeg tenkte på Adam og lurte på om han ville komme tilbake til meg en dag. Eller om hans funksjon nå ikke trengs mer? Kanskje jeg har erstattet hans rolle? Jeg ønsket ikke at det var slik, for Adam har vært en god venn i mange år og jeg skulle gjerne snakket med han til den dagen jeg endelig kan gå sammen med Jenta med blå kjole.

Det var i grunn det hele før jeg våknet opp i sengen på Gjøkeredet. Liggende nede. Jeg følte meg litt mer opplagt og begynte å lure på om mongo-følelsen jeg noen ganger får, betyr at noen forsøker å få kontakt? Kanskje det er hintet mitt om at portalen inn til dem egentlig er åpen, men at jeg har vært for egoistisk og unngått signalene? For livet er uten tvil enklere når jeg ignorerer. Men bare der og da. På sikt fører det bare til dårlige runddanser med lite søvn og det som følger med av destruktive handlinger. Senere på dagen hadde Frigg kommet fram igjen og både indianerhøvdingen og Overlegen som overhodet ikke er overlegen hadde vært til stede og fått en prat med han. Det var først da han sovnet at jeg kom inn i bilde igjen. Jeg hadde nemlig skrevet et brev til denne trollmannen eller portvokteren i forkant. I et forsøk på å nå inn til han og be om en aldri så liten allianse oss imellom. Da jeg lå og døset mellom mine to verdener, var jeg der plutselig igjen. Inne i trommelen der alle sitter fast. Frigg var det igjen, uten å løpe denne gangen. Trollmannen så ned på oss med et merkverdig uttrykk i ansiktet. Han så nesten litt fortvilet ut, ikke direkte redd, men fortvilet. Han kastet plutselig ned et par ryggsekklignende saker til oss. En til hver og ved nærmere undersøkelse så jeg hva det var. Fallskjermer. Jeg innså at det var hans måte å gi Frigg trygg passasje ned til den nye skogen. Trollskogen kanskje? Da vi landet på hver vår kant begynte han umiddelbart å løpe imot meg og ikke ifra ifra meg. Vi møttes på midten, stoppet opp i noen sekunder av usikkerhet. Og før jeg visste ordet av det hoppet Frigg på meg og jeg holdt rundt han så godt jeg bare kunne og sa mens tårene rant: «Jeg er så fryktelig lei for det, Frigg! Unnskyld!». Han sa ingenting før han gikk mot hulen i treet og slo leir rett nedenfor. Jeg valgte å ikke følge etter som Ofie hadde rådet meg til. Jeg gløttet heller bort og forbi den lille spiren som nå hadde vokst seg litt større. Der sto det nå en liten portal ut til verden her ute, men uten et telt denne gangen. En slags linse som flokken der inne kan følge med på. Følge med på livet her ute, uten å ta over hele kroppen.

Portvokter. Takk for at du gav Frigg trygg passasje ned til meg. Nå gjenstår det å finne resten av gjengen slik at vi endelig, etter alle disse årene, kan slippe fri ifra livsløgnen vår.

Eventyr.

Hva er egentlig greia med nyttårsforsett? Er det virkelig slik at folk tror de får en større sjanse til å nå målene sine når et nytt år står for tur? Det er mye med menneskerasen jeg ikke forstår merker jeg, men så er det nok mange som ikke forstår meg heller. Innerst inne tror jeg nok at de fleste skjønner at det er de små endringene man jobber for i hverdagen som virkelig kan gjøre en forskjell i livet. Og det helt uavhengig av når tid på året vi befinner oss i. Jeg har levd litt sånn fra uke til uke føler jeg. I alle fall slik ting har vært de siste årene. Og det har faktisk stått om overlevelse. Nå tenker jeg at jeg har overlevd, mens jeg hører Fru Grå sine veltalte ord gå igjen i kretsløpet mitt. «Du har allerede overlevd og du skal overleve nå». Jeg har innsett at livet mitt er som å leve i en loop med repriser. Stadige gjenopplevelser av ting som allerede har hendt, etterfulgt av ulike farer jeg selv utsetter meg for, som andre utsatte meg for den gang. Og så? Jo, så overlever jeg. «Du har overlevd til nå», hører jeg Høvdingen si i det jeg skrev det. Han er veldig opptatt av å formidle det hver gang jeg sier at jeg overlever alt. Så ler vi og tuller om begravelser og om hvor fucka i hue jeg faktisk er. Men ja, jeg har overlevd til nå og alle vet jo, når de setter på den samme filmen om igjen, hvordan det slutter. Helten dør ikke denne gangen heller. Og sånn føles livet mitt ut i øyeblikket. Så jeg har overlevd og nå er det kanskje på høy tid å ikke bare overleve, men å faktisk også leve.

Ingen av Gjøkene har ringt i jula. Jeg har ventet litt på det og derfor var det godt at vi ikke avtalte spesielle tider, men at de ringer når det er tid. Så derfor har jeg klart å tenke slik, «Det er nok bare hektisk der borte» istedenfor å tenke at de nok har glemt meg eller at de ikke bryr seg mer. Noe jeg på automatikk ville tenkt for to år siden. Så jeg ser tydelig at jeg på mange måter har klart å bryte med en del negative tankemønstre. Ved hjelp ifra dem. De står jo der enda. Jeg ble derfor litt overrasket over at telefonen min ringte i dag og at det sto «Gjøkeredet» på innkommende anrop. Jeg stoppet å puste litt, men aller mest av en slags lettelse mens jeg lurte på hvem det var av de tre musketerer som satt på den andre siden. Det var Vikingen og jeg merket umiddelbart en slags kneblende følelse idet jeg hørte stemmen hans. Uten å se hvem som var tilstede, kunne jeg kjenne på hele meg at flere satte seg rett bak meg med piggene ute. De vet ikke hvor de har han lengre og ville nok helgardere seg. Det resulterte i at samtalen ble svært overfladisk og mongo, men jeg fikk formulert hvor viktig og riktig jeg mener at det er at han ringer til tross for mongotilstand. For da ser dem at han tåler oss og ikke er redd. Så jeg er glad for at han ringte. Det gjorde mest godt og da vi la på, kjente jeg på en aldri så liten lettelse igjen. De finnes, de er ikke sinte og de har ikke glemt oss.

Så følte jeg plutselig et behov for å komme meg ut igjen. Jeg har levd svært isolert de siste ukene, månedene, så når jeg får et akutt behov for å komme meg ut i skogen, er det som regel en hensikt bak. Sist var det Frigg som ønsket å formidle noe tror jeg, uten at jeg fikk helt taket på hva. Så jeg tok på treningstøy, uten musikk for jeg har en periode nå hvor musikk bare blir støy. Slike perioder har kommet og gått i en årrekke og jeg vet at jeg en dag vil lytte til musikk igjen med en glede så høy som om jeg hører musikk for aller første gang. Jeg har ofte tenkt om det er slik for hørselshemmede? Når de får evnen til å kunne høre noe for første gang. Jeg vet ikke. Sikkert ikke, men kanskje litt allikevel. Så jeg sprang ut på eventyr med den dårlige formen kroppen min har blitt utstyrt med. Det er ikke mye superhelt inni der lengre, men det gjorde allikevel godt, selv om jeg ikke løp like fort som før. Skogen jeg løper i, gir meg ofte en følelse av å løpe i en uoppdaget verden. Vi møter aldri folk der inne, for det er ikke en skog det er naturlig at folk går i hvis de ikke bor rett ved. I dag var den delvis dekket med snø som ingen hadde gått i før og mens jeg trampet i vei og hørte lyden av føttene som slo mot underlaget, tenkte jeg samtidig på Frigg som løper rundt i eventyrverden Hyrule sammen med Link. Via Switchen. For det minnet litt om det og det var som om jeg kunne kjenne tilstedeværelsen hans idet jeg løp igjennom kratt og over stokk og stein. Igjennom Dovregubbens hall og ned til vannet der han lekte med døden. Tjernet har blitt døpt til «De dødes tjern» og vi stoppet bare og tok bilde ifra baksiden denne gangen. Alle bildene jeg tar, er ifra den samme skogen, men ifra ulike vinkler. Og sånn er det med traumebehandling også føler jeg. Veien vi går på er den samme, men vi må bare se ting ifra ulike perspektiver og vinkler før vi ser logikken i det og kan gå videre. Jeg snakket både bevisst og ubevisst innover til han. «Frigg? Er du her?». Ingen svar, men jeg er glad for at han tilsynelatende har funnet tilbake til en ro på natten. Overspisingen og den urolige vandringen har blitt erstattet med Zelda-spill virker det som. Jeg har lest at det tar 48 timer for proffene å runde det spillet, så da satser jeg på at det vil holde han underholdt i noen uker. I skogen i dag, håpet jeg bare at han også fikk med seg magien ifra den virkelige verden. Jeg innså plutselig at vi hadde byttet roller! Nå er det jeg som løper rundt i skogene for å finne han. Så lenge jeg vet at han er trygg, så har jeg litt bedre tid. Han dukker nok opp før eller siden, men jeg mistenker at vi trenger litt hjelp og veiledning under tryggere omgivelser for å få det til på en god måte. Jeg tror i alle fall at jeg er bedre rustet til å gå veien videre. Eventyret mitt fortsetter bare å åpne opp flere brett og flere utfordringer. Men nå har jeg forstått spillet bedre og da blir det mer gøy enn frustrerende.

Nytt år, nye muligheter til å drite seg ut.

Jeg rev opp det første arket i kalenderen jeg fikk av min beste venn til jul og smilte spontant og på ekte. Hun kjenner meg godt og ordene kunne egentlig ikke truffet meg bedre. Jeg har brukt store deler av 2020 inne på en institusjon. En god nok en, riktig nok. Gjøkeredet som på mange måter endret seg i løpet av året som gikk. Eller så er det jeg som har endret meg og oppfatningen min av dem. Jeg fikk en endelig bekreftelse ifra Bjørnen Bo denne julen om at han avslutter behandling ifra hans side. Det gikk fint, det var på min forespørsel etter å ha innsett at det ikke var mulig for meg å bli trygg på den måten. Den ene timen i uken. Det ville endt som det endte med Fru Grå og jeg ville være like langt eller blitt dratt langt tilbake innen 2021 var omme. Det er i alle fall min overbevisning. Eller kanskje mest frykt? For erfaringer viser jo nettopp dette og da er det ikke bare for en som meg å hoppe ut i det nok en gang. Vel vitende om at det ender dårlig i 99 % av tilfellene. Og dessuten, hvorfor endre på noe som faktisk har vist seg å funke? Overlegen som overhode ikke er overlegen har av en eller annen grunn klart å få til en allianse med, om ikke alle, så de aller fleste i meg. Selv Fredriksen har visket meg i øret at han stoler på henne. Hun har tilbudt seg å være min behandler i framtiden og kanskje jeg kommer til å tørre mer med visshet om at hun har en hel hær av livvakter i bakhånd om ting skal gå til helvete.

Jeg sitter i skrivekroen min med en rykende fersk espresso i Ninni-koppen på denne første dagen i 2021. Jeg har en del kaffekopper og det er ikke tilfeldig hvilken kopp jeg velger hver dag. I dag ble det Ninni. Fordi store deler av meg har forsvunnet og trenger å komme til rette igjen. Jeg håper at 2021 kan bli det året hvor jeg blir mer samlet. Jeg ser for meg en knust vase som mangler noen biter for å kunne settes sammen igjen og bli like hel som den var i utgangspunktet. Ikke like fin, men hel i det minste. Satt sammen til en sammenhengende helhet og til noe forståelig. Jeg startet 2020 og fortsatte den sammen med gjengen på Gjøkeredet. Jeg endte 2020 sammen med familien, før de sluknet hver og en av dem lenge før meg selv. Så jeg dro opp til min trofaste nabo og fikk noen glass for mye av både vin og vår felles venn fireball før vi gikk ut og ønsket 2021 velkommen under høye smell og fargerike streker på himmelen. Det er noe magisk med fyrverkeri og det gir meg en god følelse. Jeg skiller meg litt ut der føler jeg. Jeg elsker både jul og nyttår, mens de fleste andre jeg vet om som strever med traumer, sliter på disse dagene. Jeg vet ikke hvorfor jeg har funnet en sånn glede over disse høytidene, men jeg er i alle fall glad for at det er slik og at jeg ikke ligger i fosterstilling en plass i påvente av bedre dager.

Jeg har i flere uker, kanskje måneder?, strevd med å finne tilbake til min indre verden igjen. Beboerne der inne har gått i eksil eller blitt borte på et vis og spesielt en har vandret ute om nettene og utsatt seg for farer. Takket være Indianerhøvdingen ble han veiledet til en tryggere plass der inne, slik at han slapp å leite i skogene der ute. Overlegens kontor. Så istedenfor å våkne opp ute i skogen, i regn og kulde, har jeg begynt å våkne på baderomsflisene våre. Frigg har også funnet en ny glede i hverdagen da han fikk sin helt egne Nintendo Switch Lite i julen. Og selv om jeg ikke direkte har funnet han enda, så merker jeg en ro som jeg bare vet tilhører Frigg. Han er tryggere nå enn på lenge og det gjør naturligvis noe med hele meg. Han har funnet en aktivitet og jeg lurer på hvor lang tid han bruker på å runde det nye Zelda spillet han fikk.

Så vi går inn i 2021 uten de store måla, men med et håp om å kunne finne tilbake til hverandre igjen. Finne tilbake til en mer harmonisk måte å leve på og en gang for alle klare å legge den fucka fortiden bak oss. Sammen. I skrivende stund snør det. Endelig ble verden der ute dekket av hvit uskyld. De største gledene er de små. Snø. Latter. Kaffe. En klem ifra kidsa. Et kyss ifra mannen. Mammaen til Oda Krogh sa noe sånt som at å være en kvinne, betyr å skape en familie. Så jeg sitter her og lytter til dem som bor her ute sammen med meg. Lek og latter. De som bor rundt meg, har det godt. Er det min fortjeneste? Delvis går jeg ut i fra. Med en god hjelp ifra han som kjenner meg både mest og minst på samme tid. Noe riktig må vi jo gjøre for ungene har det godt og vennene dems er glade for å være hjemme hos oss. Jeg innser at jeg har fått til det jeg ønsket mest av alt. Å skape et trygt hjem med alle spektre som livet har å tilby. Så jeg håper å tilbringe mesteparten av tiden som kommer sammen med dem og minst mulig inne på en institusjon. Jeg håper at jeg kan finne den samme tryggheten og roen inni meg selv som det jeg har klart å skape innenfor disse veggene på Revåsen. Men bare for å helgardere meg, går jeg ut i fra at 2021 vil bli et ordentlig drittår! For erfaringer har også vist at hvis jeg ikke tar sorgene på forskudd, kan det faktisk hende at jeg går glipp av dem. Nytt år, nye muligheter for å drite seg ut.