Kjære Fru Grå.

Jeg drømte om deg i natt. Det var så virkelig. Men det tilhørte ikke tiden som var, tiden var nå og jeg satt og ventet på venteværelset ditt som alltid luktet som god te. Med de gamle, vinrøde plysjmøblene som hos en god, aldrende mormor. Jeg har aldri drukket te andre plasser enn på ditt venteværelse. Det var som om hele rommet gjorde det som det eneste naturlige valget å ta. Og mens jeg satt der i treseteren med det svake og varme lyset ifra taket og hørte på svak musikk ifra radioen, kom du rundt hjørnet på veggen. Like høy og majestetisk som alltid, med det trygge smilet og den vennlige tonen og du sa «hei» som om du faktisk var glad for å se meg igjen. Som om alt bare hadde vært en stor misforståelse som alltid. Like før tiden vår var forbi i denne virkeligheten, hadde du ommøblert rommet ditt, noe jeg taklet dårlig. I drømmen hadde du ommøblert igjen, men det gikk fint. Det var like hjemmekoselig som før med alle bøkene som oste av en enorm tyngde kunnskap. Matruskadukkene sto på hyllen bak deg, sammen med andre rare figurer. De røde stolene i samme stil som sofaen på venteværelse, sto fortsatt rundt det runde borde med klokken og drodle-blokka liggende oppå. Under bordet lå papirtørklene jeg alltid hatet. Ikke en gang, hadde jeg hatt bruk for dem i løpet av de seks årene jeg hadde sitti der. Uke etter uke. Ikke en tåre hadde blitt spilt der inne. Å, som jeg ønsket at det var annerledes. Om jeg skulle gå de samme seks årene igjen, skulle jeg ha spandert på meg/oss mange tårer. For nå vet jeg bedre. Jeg vet at tårer ikke er farlig.

Jeg begynte samtalen med å si at jeg savner deg. Jeg fortalte at jeg hadde det bedre og at jeg har hatt et høyt ønske om å fortelle deg om alt som har hendt siden sist! Jeg var overbevist om at du ville bli glad og lettet. I drømmen smilte du og sa at du allerede visste. Jeg sa at jeg var fryktelig lei meg for at jeg ødela alt den gangen for fire år siden og at jeg ikke ønsket at hun skulle gå av med pensjon med tru om at jeg ikke klarte meg, at hun ikke klarte å hjelpe meg. For sannheten er at du fortsetter å hjelpe meg via ditt spøkelse. Fortsatt! Fire år etter den store krasjlandingen. Du lo den behagelige latteren din. Ikke som overlegens råe og viltvoksende latter, men mer som en rund og mild latter som spredte seg rundt deg som en god og varm klem. Alltid like ekte. Vi kunne le vi også! Det husker jeg for vi lo mye. Humor sto høyt på listen selv i de mørkeste tidene. Men vi gråt aldri. Ifølge en epost, gråt Stina en gang og da hadde du gjort det samme. Det var nok et sterkt øyeblikk for dere begge. Jeg gikk glipp av det, men nå gråter jeg mer enn noen gang. Jeg tror ikke at noen gråter med meg nå, men det tror jeg kanskje du ville gjort. Sånn i skjul og på en måte som ikke var klein, men naturlig. For alt ved deg var alltid så naturlig. Uansett hvor fucka jeg var, var det alltid en logisk forklaring for deg og du reagerte aldri med avsky eller håpløshet. Du hadde alltid svar og det var gode svar. Alltid. Og svarene fortsetter å komme som et ekko eller en mild bris.

Vi snakket ikke så mye i drømmen. Alt var på en måte allerede sagt. Inni meg og indirekte til deg. Du hadde naturligvis fått med deg alt sammen for sånt går jo an i drømmer. Og som Klaus Hagerup sa i boken «Drager skal fly», kan drømmer føles like virkelig som virkeligheten og virkeligheten kan noen ganger føles som en drøm. Og akkurat sånn er det jo. Livet er som en drøm og drømmene er selve livet. Det er opp til oss hva som er ekte og ikke. Og denne drømmen, var så ekte at jeg nesten tror at den faktisk var det. Jeg ønsket at den var. Det var så godt å se deg. Og jeg håper at du syntes det samme. Jeg håper at du alltid vil følge meg som det spøkelse du ble. Dine kloke ord, ditt trygge smil, lukten av mormor-te og den rolige atmosfæren. Aldri forlat meg, det er mitt ønske.