Fredriksen og starten på en revolusjon?

Frigg løp forbi det magiske teltet og nedover mot hun han fant en gang for noen uker siden. Bambù spratt fram ut av det og formerte seg om til en ildflue mens hun ropte «Prøv å ta meg da!» til han som løp. Han lo. Han hoppet, men hun smatt unna hendene hans. Han lo på ekte og jeg kunne høre hvor lykkelig han var i det øyeblikket. Bambù også. Hun var leken og hun lekte med han og han med henne. De suste nedover sammen mot Stina som sto og ventet. Hun smilte da han kom henne i møte. Slike øyeblikk hadde det ikke vært mange av den siste tiden og de måtte nytes før den store revolusjonen. Før krigen. Før alt endres og blir til noe ingen helt vet hva. Stina så på Frigg, «Fikk du sagt det du skulle?» Han nikket og før jeg visste ordet av det satt jeg i den blå sofaen, som egentlig er svart, på kontoret med overlegen ovenfor. Hun bekreftet at Frigg hadde vært der og forklart litt om det nye kartet og litt om minner. Og at Fredriksen var Trollmannen som vi begge hadde gjettet oss til i forkant. For Frida sto alene igjen på kartet og egenskapen til Fredriksen var i grunnen skremmende lik på trollmannens. Eller Portvokteren. Vi spøkte litt om at kanskje Fredriksen også hadde ulike identitetsdeler. Oppsplitting av oppsplitting! Som om ting ikke er avansert nok ifra før.

Jeg ble mongo og stuck mellom mine to verdener. Så sikkerhetsnettet ble testet og godkjent. Vi fikk låne et rom på avdelingen hennes. Det er tross alt en bedre løsning enn å sitte fast i bilen eller gå seg vill på en fremmed plass. Høvdingen var der og vi snakket litt om livet og hvor fucka jeg er. Alt som det pleier med andre ord. Ingen har endret seg og alt er som før. Trygt! Mens jeg satt der, studerte jeg kartet. Det var mye nytt og jeg forsto ikke helt hvordan det plutselig hadde utviklet seg uten at jeg hadde fått det med meg. Jeg så på trollmannen som også er Fredriksen. Jeg kalte på han. Stille innover mens jeg satt der og kjente at veggen mellom verden her ute og verden der inne var tynn. «Herifra kan alt skje», tenkte jeg. Jeg hadde øynene lukket og som tidligere befant jeg meg plutselig ved leirbålet. Alene først, men før jeg rakk å tenke, kom han til syne. Fredriksen. Jeg tror ikke jeg har sett han siden den gangen i skogen, da han fortalte meg at tiden hans var ute. I sommer? Var det dette han hadde ment? At tiden som Fredriksen var ute, men at han skulle gjenoppstå som trollmann? Jeg spurte ikke, men jeg ble glad over å se han. Det sa jeg også. For vi kan si mye om Fredriksen, men når alt kommer til alt, er jeg fryktelig glad i han. Vi sa ikke noe med en gang, men jeg tenkte på all den tiden vi har hatt sammen. Hvordan han alltid stilte opp for meg som liten, men også hvor kontrollerende han hadde vært. Går det an å være glad i noen OG ikke på samme tid? For det er litt sånn med han. Han har stilt opp og han har trodd på meg hele veien, samtidig som han har kopiert en del egenskaper ifra min far. Han bruker de samme manipulasjonene og hersketeknikkene. Jeg har hatt et sånt elsk/hat forhold til han i mange år. Jeg så på han og spurte om han ikke kunne løsne litt opp nå. At tiden er inne for meg å få tilgang. Fredriksen ble mørk i blikket og jeg fikk frysninger igjennom hele kroppen. «Du vil ikke tåle det» freste han som han har gjort så mange ganger før mens han minte meg på at Ronja sto klar ved hans side. «Men jeg trenger ikke å få vite alt på en gang. Hvis jeg bare får vite litt og litt?» Sa jeg. «Det ville ødelagt ALT det jeg har bygget opp og jobbet for!!» Freste han igjen mens han forsøkte å gi meg dårlig samvittighet. «Hvem er det som alltid har stilt opp for deg? Hvem er det som har sørget for at du er den du er og ikke minst AT du er??» Formanet han som om jeg burde være takknemlig og bøye meg i støvet for han. Jeg var takknemlig. Jeg er fortsatt takknemlig, og det sa jeg. Men farene han har beskyttet meg imot er over nå og det er bare minner, minte jeg han på. «Det er ingen reell fare mer!». Han så bare strengt ned på meg og sendte meg inn i en slags livskavalkade. Jeg så glimt av hvordan han alltid førte meg bort ifra noe jeg ikke klarte å stå i. Han sa alltid «Kom her, barn. Ikke se deg tilbake. Bare kom med meg» Og jeg forsto umiddelbart at det var alle de gangene han beskyttet meg ifra det vonde og etterlot Frigg, Stina, Frida igjen. Loppis også kanskje? Jeg så første gang jeg møtte han i skogen etter jeg hadde rømt hjemmefra. Jeg husker hvordan han holdt meg levende. Hver dag. For hvert traume. Så gråt jeg litt og sa på automatikk: «Unnskyld». Fredriksen fortsatte å se på meg og minnet meg på hvor stor tjeneste han hadde gjort for meg før han ble stille i noen sekunder. «Noen forsøker å kontakte deg» sa han plutselig mens han hørte etter. «Ja, noen prøver å få kontakt med deg».

Jeg våknet opp på det kalde gulvet og kjente høvdingens varme hånd på skulderen min. Det tar alltid litt tid før jeg virkelig skjønner hvor jeg er. Men den hånden på skulderen gjør det enklere. Kontakt. Jeg fortalte at jeg hadde truffet Fredriksen før jeg gråt litt igjen. Men bare litt. Jeg føler at det skjer en stor endring i meg nå. Noe er annerledes, og jeg føler at jeg har blitt sterkere til å klare å stå i slike ting uten å bli destruktiv. Selv om jeg ikke har fått med meg stort av det som har hendt der inne i skogen, føler jeg meg sterkere på mange måter. Jeg er ikke så redd lengre heller. Jeg føler meg mer og mer klar, uten helt å skjønne for hva. Jeg har en følelse av at Stina og Frigg pønsker på noe uten at jeg vet, men jeg føler ikke at det er noe uggent ved det heller. Mer at vi har bedre tider i vente uten at jeg kan forklare hvorfor eller hvordan. Ofie har alltid sagt at Frida er nøkkelen. Hun befinner seg ved siden av huset med det rare i med et gigantisk nøkkelhull. Jeg vet ikke helt hva det betyr enda, men det er som om jeg hører Fru Grå. «Alt har en logisk forklaring. Dette også». Åh, Fru Grå. Overlegen er fantastisk, men jeg kunne ønske at du fikk med deg denne prosessen. Jeg tror virkelig at du ville smilt det trygge smilet ditt og gledet deg over endringene sammen med oss. Du vil alltid ha en plass i skogen vår. Som det spøkelse du ble, ekkoet mellom trærne og skyggene i gresset. Jeg lever og jeg tror at jeg er i ferd med å bli hel.

En kommentar om “Fredriksen og starten på en revolusjon?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s