Grep.

Erfaring har vist gang på gang at ting sjelden går etter planen. Derfor er en håndfast plan vanskelig å forme, da den mest sannsynlig ikke vil bli gjennomførbar uansett. De gangene vi har fått til ting, og ofte de store tingene, har vært de gangene vi har ventet, fulgt med og sett hva som skjer uten å ha de store planene i forkant. For veien har blitt til mens vi har gått den og planene har bare etterlatt seg den ene skuffelsen etter den andre. Og slik ble det også denne gangen. Etter den store evolusjonen av at flere delpersonligheter smeltet litt mer sammen i meg, med meg. Etter at jeg plutselig fikk dele deres verden som også er min, sammen med dem. Vi sto ikke lengre hver for oss, men samlet i en større grad. Og videre derifra kunne vi starte en bearbeiding av minner og traumer. Vi lagde noen planer. Jeg kunne fortsette min prosess med hjelp av ord og å skrive om min historie og la meg selv vinne den. Om og om igjen. Jeg skulle ta livet tilbake ved å gjenta at vi overlevde og sitter igjen med en lykkelig slutt. Og jeg så fram til denne prosessen. På et litt sørgmodig vis. Det første grepet innebar å få en normal døgnrytme, så jeg sørget for å legge nattevaktene mine bak meg. Etter 5 år som nattevakt, skulle jeg gå over til å jobbe dag og kveld. Jeg så fram til det også uten å tenke noe mer over det, annet enn at det nok var et nødvendig trekk og uten å tenke over at all erfaring viser at endringer som oftest, eller alltid, ender i kaos og katastrofe. Dette skulle ikke bli unntaket.

Planen var å få en rolig overgang tilbake til jobb. Derfor ble det bestemt at jeg skulle 20 % sykemeldes de to første ukene. Planen. Planer går som nevnt, sjelden etter planen og med to opplæringsvakter trykket inn rett før jobbhelg, utgjorde det seks vakter på sju dager. Det ble alt annet enn en rolig start for å si det mildt, så jeg gikk vel inn i en slags «survival-mode» uten at det var så veldig konstruktivt. For jeg stoppet brått å sove og koblet mer og mer av fritiden min vekk. Fritiden min med kidsa, naturen og hjemme, Jobben fylte plutselig opp hele meg og jeg var ikke i stand til å fokusere på noe annet. Arbeidsoppgavene var også helt annerledes enn jeg var vant med og tvilen om at jeg var den jeg utgav meg for å være vokste. For hvem var vel jeg, som kunne tro at jeg var autorisert sykepleier? Hvem var jeg som hadde klart å lure alle, ja til og med meg selv om det? Så jeg gruet meg stort til hver vakt nettopp fordi jeg følte at alt var juks og fake. Jeg ønsker ikke å sove, for da gikk tiden raskere til jeg skulle på jobb og lure alle igjen. Samtidig klarte jeg å tenke på erfaringen om at bare jeg kommer meg på jobb, vet jeg at det går bra. Jeg tenkte også på den gangen vikingen og jeg fant fram HPR nummeret mitt på helsedirektoratet sine sider. Det burde jo være bevis nok. At jeg er registrert der som sykepleier og da måtte det jo være sant allikevel. Selv om det ikke føltes slik. Jeg gikk inn i en ond sirkel der jeg ikke sov, ikke spiste og var oppslukt i en eneste ting. Jobb. Alt annet ble uviktig og ikke minst uvirkelig.

Jeg gjennomførte helvetesuka med bestått. Selv om jeg ikke klarer å huske nøyaktig hva jeg har gjort, vet jeg at jeg har utført jobben på en forsvarlig måte. Det som irriterer meg, er at ting vi egentlig skulle begynne å jobbe med utenom, blir utsatt på grunn av denne overgangen med jobb. Traumeting og jeg skulle endelig starte en slags bearbeidingsprosess. Men nå endte jeg med å måtte styrke min indre vegg istedenfor. Eller grunnmuren som er mer logisk å tenke seg der SØVN står høyest på prioriteringslisten. Jeg visste det allerede før timen med overlegen som overhodet ikke er overlegen. «Du MÅ sove!!» Sa hun halvstrengt. Jeg klarer ikke å se for meg henne helstreng. Selv om hun har fortalt at også hun blir så sinna at dørene smelles igjen. Jeg sa at jeg visste det, men at det var vanskelig da jeg bruker så mye tid og krefter på å grue meg til jobb. Og alt annet blir uviktig og ikke eksisterende. Jeg hørte meg selv snakke og jeg hørte hvor tøysete det låt. Så klart søvn er viktig. Ting blir jo ikke akkurat bedre uten søvn! Videre på prioriteringslisten kommer mat og bevisstgjøring i hverdagen. For slik ting var blitt, hadde jeg ingen hverdag utenom jobb. Jeg er usikker på hvor jeg befant meg. Fysisk lå jeg for det meste på sofaen og drømte om min gamle venn, døden. Jeg har følt meg syk og tenkt at hvis jeg er heldig, har jeg en dødelig sykdom som jeg bare sovner stille inn av. Snart. Mentalt sett må jeg ha vært langt, langt vekk. Ok, tenkte jeg for meg selv. Det er på tide å ta noen grep her. Det ble foreslått å forsøke å legge bekymringstanker vedrørende jobb, vekk. Det hjelper jo ikke å grue seg i forkant. Jobben kommer uansett om jeg vil eller ikke.

Det første jeg gjorde da jeg kom hjem var å lage meg en boks for bekymringer. Jeg tenkte først på hvor tullete det virket. Som om det skulle gjøre en forskjell. Men jeg ble overrasket over hvor effektivt det var. For oppi boksen la jeg en lapp med bekymringen min på og lukket den igjen. Jeg la den ved siden av den svarte dragen Mort som har hjemsøkt meg den siste tiden. Mort betyr død på fransk. Til kvelden tenkte jeg på overlegen da jeg inntok dobbel dose med det som skulle sikre søvnen min, for å være sikker på at jeg kom til å faktisk sove. Men også våkne opp igjen. For det er ingen som skal si at jeg ikke forsøker å ta grep og gjøre noe for å endre hverdagen min til noe konstruktivt. Jeg sovnet nesten umiddelbart og våknet opp igjen etter 17 timer. Men jeg følte meg fortsatt trøtt og utslitt. Neste natt tok jeg bare en dose og sovnet som kvelden før, raskt og lenge. Men fortsatt ikke uthvilt og med mange drømmer underveis var det som om jeg ikke hadde fått den gode og dype søvnen jeg egentlig trengte. Men det måtte jo være veien å gå selv om jeg har følt meg som en zombie siden og har ikke helt lykkes enda med å henge med i hverdagen. Når det gjelder mat, har det blitt mange enkle løsninger. Take away og posemat som jeg egentlig ikke er så fan av, men det har vært det jeg har fått til i denne omgang. Jeg er sliten. Det tar mye krefter å hele tiden være bevisst på hva jeg gjør, og jeg føler meg faktisk helt mongo. Jeg kan ikke huske at remeron hadde en slik bieffekt? Jeg trodde at det skulle være fordelen med den, at jeg slapp hangover dagen etter. Så det må være en annen grunn til at jeg har inntatt zombie-tilværelsen. For mye søvn er neppe svaret. Jeg føler jeg ikke får nok søvn til tross for at Fru Polar sier 14-17 timer.

Jeg er uansett fornøyd over at jeg er tilregnelig nok til å faktisk ta noen grep i min hverdag! Tidligere hadde også det vært en umulig oppgave fordi jeg ikke hadde forstått eller sett mulighetene. Jeg hadde kun sett hindringene. Og det er en ting jeg har tenkt mye på i det siste. Hvor utvidet synet mitt har blitt og hvor bevisst jeg har blitt over egne valg og hvor stor påvirkning det kan ha hvis jeg bare løfter blikket mitt og tør å se meg om. Tørre å ta grep og tørre å gjøre endringer med positivt utfall. For to-tre år siden hadde dette ikke vært mulig. Tenk på det. Jeg hadde nok helt ubevisst følt at jeg ikke hadde fortjent det og endt med destruktive handlinger istedenfor. Den onde runddansen, som Fru Grå kalte det. Men jeg er ikke lengre i den onde runddansen. Dansen er over og jeg fortsetter veien, ikke i sirkler denne gangen, men framover. Sikten er ikke helt klar, men jeg er i det minste utstyrt med verktøy som jeg ikke hadde tidligere. Og jeg vet nå til og med hvordan jeg skal bruke det til min fordel. Tror jeg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s