Eventyr.

«Hvor er dere?» sa jeg lavt innover. Til dem som en gang var, men som egentlig aldri kan bli borte. Ikke helt! For de vil alltid være en del av meg uansett. De vil kanskje ta en annen form, men de kan jo aldri bli helt borte. Det ville jo vært helt umulig faktisk, siden de alle er en bit av meg. Helheten. Jeg er vant til å se på dem som delt og stykkevis og jeg aner ikke hvordan jeg kan forvente å se dem på en mer helhetlig måte. Det er noe jeg er nødt til å finne ut av for det hele handler vel om hvem jeg er samlet sett. Jeg savner dem virkelig og jeg håper så inderlig at det ikke er helt over enda. For det er så mye jeg ville sagt direkte til dem og ikke bare indirekte til meg selv. Jeg savner å gi dem klemmer og jeg savner å le sammen med dem, gråte. Hvor er dere? Og hvem er femåringen som plutselig hadde dukket opp hos overlegen? «Kan noen vennligst gi meg svar?» Fortsatte jeg å si innover med et ørlite håp om å få respons. Om det bare var et lite hint eller et vink. Et livstegn ville vært fint.

«Jeg er her» hørte jeg plutselig noen s,i mens jeg hadde øynene mine lukket. Jeg så ingenting, men jeg kunne høre henne og hun sto ganske nære for stemmen var tydelig og kom rett der borte ifra. Jeg snudde meg imot lyden og smilte da hun ble tydelig for meg. Stina! Der sto hun som den voksne ungdommen hun hadde blitt. Hun var naturlig pen og jeg så lett for meg at hun hadde draget på guttene. Selv om jeg håpet at den tiden var forbi. «Hvor ble dere av? Har dere det bra?» Jeg hadde mange spørsmål, men visste at jeg ikke kunne få svar på alt i dette øyeblikket vi nå delte sammen. «Det skjer så mange endringer nå», sa hun. «Ja, jeg klarer knapt å holde følge med alt.» Svarte jeg litt oppgitt. «Jeg har tatt meg av noen saker her inne, mens du har forsøkt å få til stabilitet der ute.» Sa hun og jeg bare måpte av beundring. Jeg innså at hun var blitt mer moden enn meg selv. For et system! For et nettverk! Skapt av min underbevissthet. Jeg forsto ikke helt hva hun mente. «Femåringen, kjenner du henne ikke igjen?» Jeg tenkte meg om og forsto jo at det var meg selv som fem år. «Det er Loppis.» Sa hun. «Loppis? Men overlegen hadde jo spurt og da hadde hun sagt nei?». «Ja, men det ER Loppis!» Sa hun litt strengt tilbake. «Etter at hun fant skoa til høvdingen å hvile seg på, har jeg lest eventyr for henne.». Jeg ble rett og slett rørt. Eventyr? Stina har aldri likt barn og nå leser hun eventyr for dem? «Noen må jo passe på dem», sa hun vemodig. Jeg innså at jeg nok en gang hadde forsømt det som burde vært min oppgave. Jeg beklaget og takket samtidig for at hun hadde tatt vare på henne. «Jeg har lest eventyr om Barteskogen og alt som har foregått her inne de siste årene og jo mer jeg leste, jo mer vokste hun og nå er hun fem år og kan snakke!» Sa Stina litt stolt virket det som. Som om Loppis var hennes å ta vare på og å oppfostre. «Har hun det bra?» Spurte jeg forsiktig uten å helt vite om jeg ønsket et ærlig svar. «Forstår hun at hun ikke er i fare mer?». «Både og», svarte Stina. «Bare gjør det du må der ute, få beina godt planta på jorda og møt oss her når du er klar!» Jeg tok det hun sa svært alvorlig. Stina hadde praktisk talt blitt voksen og hadde tatt ansvar der inne, mens jeg må ta ansvar her ute før vi kan jobbe videre sammen mot en mer harmonisk hverdag. Kanskje?

Jeg så på henne. Det var som om hun hadde gjenoppstått som noe annet. Jeg kjente henne ikke igjen slik jeg kjente henne fra før. Jeg spurte om Fredriksen og Frigg og om resten av gjengen der inne. Stina hadde ikke så mye kontakt med dem, men hun tok seg av Loppis og Elisabeth de få gangene hun kom til synet. Stort sett lå hun og druknet, men det var som om hun fikk puste litt mer etter at Frigg vrengte av seg selv på baderoms gulvet. Jeg ba henne om å ikke ta på seg for mye, men at jeg var glad for at hun tok litt ansvar og håpet at jeg en dag kunne overta slik at også hun fikk fred.

Det er mandag i dag. Det er fire netter siden jeg satt hos overlegen og hørte på hvor viktig «søvn» er. Det er fire netter siden jeg innså at jeg måtte ta noen grep for å komme meg videre herifra. Jeg har sovet en del timer siden, men jeg føler meg enda ikke uthvilt. Jeg har ikke hatt det sunneste kostholdet, men starter med nytt mot i dag. Jeg gikk tur i skogen med kidden før jobb senere i dag og vi snakket om alt ifra følelser til parallelle univers. Livet. Jeg tok bilder. Jeg tenkte bevisst over at denne turen ville jeg ikke gå glipp av. Den lagres sammen med andre gode erfaringer i hverdagen og jeg nekter å glemme. For livet handler vel om nettopp det. Hva man velger å lagre i hukommelsen og ikke.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s