Fortsatt litt fucka.

I sånn ca. tre uker har jeg hatt det bra, hvorfor? Det ligner ikke meg å ha det så bra over så lang tid. Det er derfor naturlig for meg å tenke at det må være et tegn på at noe er alvorlig galt. Det sier kanskje mest om hvor kaotisk og strevsomt livet mitt faktisk har vært, når jeg reagerer med stor skepsis på at jeg har det bra. Hva skjedde egentlig? Jeg forsøker å kjenne etter. Det er stille. Ingen kaos, ingen motstridende tanker eller stemmer, ingen tåke. Er jeg hel nå? Er det slik det føles å være integrert? Og det viktigste; gikk jeg glipp av alt? Glipp av tilhelingsprosessen? Jeg så liksom for meg konfetti og parader i gatene den dagen jeg ble hel. For jeg føler meg hel. Eller helere enn noen gang i alle fall. Men det var ingen fest eller salutt underveis, det bare ble sånn. Men hvordan? Jeg strever fortsatt med å forstå at det går an å ha det fint, uten at det betyr at det er stille før stormen eller at jeg unngår så mye at jeg bare dekker til alt med denne fasaden med blå dager. Eller?

Det var to uker siden jeg hadde vært hos overlegen. To uker fordi det hadde vært påskeferie den ene uka og fordi jeg jeg var syk den andre. Det var også en ny og mistenkelig opplevelse for meg. Å avlyse en avtale med behandler uten å få totalt panikk og kaostanker. Hva skjer? Dette kunne ikke være en bra ting, tenkte jeg idet den tredje uken nærmet seg og jeg kjørte mot Gjøkeredet igjen. Der ble jeg møtt av en Rev som sa at jeg så veldig godt ut. Jeg klarte ikke holde smilet tilbake, for jeg ble veldig glad for å se han igjen og tenkte samtidig at han nok har sett meg mye verre enn dette ja. Han ventet der sammen med meg og vi pratet som to gamle venner helt til overlegen overtok stafettpinnen. Det var koselig å se henne også og jeg var kjapt ute med å fortelle hvor bra jeg har det. Og at det føles fryktelig mistenkelig. At det måtte være et dårlig tegn. Eller? «Er jeg ikke fucka i hue mer?» Datt det ut av meg og vi kunne ikke annet enn å le. For der satt vi, jeg som nå tydeligvis må lære meg å leve som vanlige folk og hun som har fått jobben med å utvikle det normale i meg. Hun mente at det nok hendte en utvikling den dagen Frigg ble vrengt av og lagt på badet. Og ja, jeg følger den tanken. For jeg har aldri hørt på dem mer enn da, og jeg har aldri tatt en så stor del i historien dems før. Men at jeg skulle være helt u-fucka nå, var hun mer tvilsom til. Uten at hun ville ødelegge de blå dagene mine naturligvis. Og vi fikk erfare at overlegen som over hode ikke er overlegen, enkelt klarte å trigge det fucka fram igjen. Ja vel, så er jeg fortsatt litt fucka, men på en helt annen måte enn før! Har jeg fått mer kontroll? Ja, det tror jeg. Er det slik at jeg nå er i stand til å ta fram det som er fucka i disse polikliniske timene, forså å legge det fra meg og leve blå dager her ute imellomtiden? Det kan faktisk hende og jeg gleder meg til å utforske den nye plattformen.

«Hei», var det plutselig en barnestemme som sa høyt og til venstre for meg. Rommet vi satt i, ble plutselig fjernt og uklart idet vi snakket om noe jeg ikke en gang husker hva var. Men jeg hører henne som forsøkte å gjøre meg oppmerksom på hva som skjer, og da forsto jeg at jeg sto akkurat på grensen mellom her og nå. «Hei, her er jeg!» Sa stemmen igjen. Den hørtes glad ut, som om den vil fortelle meg at alt står bra til og at det ikke er grunn til panikk. Det var rart å oppleve det slik på grensen mellom det tålbare og ikke. Tiden stoppet liksom opp på den ene siden, samtidig som den gikk på den andre. Jeg kunne ikke se overlegen lengre, men jeg hørte henne idet veggen ved siden av oss åpnet seg opp som en portal inn til et annet univers. Jeg så dem ikke, men jeg hørte dem. To barn. En gutt og en jente. De løp i enga. Jeg fikk glimt av omgivelsene. Sol, grønne trær og strå som nesten var høyere enn dem, men bare nesten. Barnelatter og små føtter som traff bakken idet dem løp og jaget hverandre. Så bekymringsløst. Først ble jeg glad. For hvem blir ikke glad av å høre slik barneglede? Men idet jeg hørte på dem, kom det en uggen følelse snikende på meg. En vond og kneblende følelse som jeg nok har følt mange ganger før, uten at jeg kunne huske det helt konkret. Jeg satt der og hørte dem, samtidig som jeg bare visste og følte at disse barna hadde noe vondt foran seg i vente. Jeg visste ikke nøyaktig hva, men jeg visste at jeg var den eneste som ante at dem kom til å oppleve noe grusomt om kort tid. Men jeg var stuck på overlegens kontor og kunne ikke hjelpe dem. Jeg følte på trangen til å gråte spontant, men jeg klarte å ta meg sammen. Til tross for at jeg hadde tatt med tørkepapir til en anledning som dette for noen uker siden. De sto der fortsatt. Ubrukt. Urørt. Vi var enige om at det fortsatt var litt galskap igjen i dette hode før jeg utrolig nok klarte og avlutte ved å legge barna som dukket opp, til side og på vent. For innerst inne, visste jeg jo at de kan vente. De kan vente fordi jeg vet at de allerede har blitt reddet. De vet det kanskje bare ikke enda. Og derfor skal jeg skrive om historien. Jeg skal redde dem ved å skrive superhelt-historien som ender godt. Slik at det omsider kan legge seg en ro over landet og skogen med visshet om at vi faktisk overlevde det hele. Jeg lever. Og så lenge jeg lever, lever også dem.

2 kommentarer om “Fortsatt litt fucka.

  1. Takk går din fantastiske fortellerevne og fordi du gjør til et klokere og bedre menneske!! ❤️❤️❤️

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s