Hevn til gode.

Jeg forsøkte å kjenne godt etter i kroppen idet jeg kjørte mot Gjøkeredet denne morgenen. Jeg kunne kjenne ganske tydelig at jeg ikke satt i bilen alene. Selv om jeg visste at jeg akkurat hadde sluppet trollungen av i barnehagen. Rent fysisk visste jeg at jeg satt der alene, men psykologisk var vi flere. Jeg visste hele veien at jeg egentlig bare var sjåfør og at den som satt på og som jeg ikke kunne se umiddelbart, hadde sørget for å ha en avtale med et par av Gjøkene der borte på sykehuset. Dagen i forkant hadde jeg nemlig oppdaget en beskjed i notatboken som blir brukt oss imellom. Til beskjeder og annen kommunikasjon.

«Jeg har avtale med Høvdingen og Vikingen i morgen kl. 12. Kan noen kjøre meg?»

Håndskriften var ikke å ta feil av. Frigg er den eneste av oss som er venstrehendt og skriver derfor litt keitete. Men jeg ble ikke så mye klokere av beskjeden, for det sto ingen dato eller agenda for det påståtte møte. Jeg forsøkte å reflektere meg til ulike scenarioer av hva som kan ha skjedd og ført til at denne beskjeden ble skrevet. Brikkene falt umiddelbart på plass da Vikingen ringte meg senere på dagen. Han kunne fortelle at Frigg hadde ringt til han for å be om hjelp til en slags hevnaksjon etter det som har hendt han, ble avslørt. Frigg var sint. Frigg var frustrert, og Frigg ville bare ha rettferdighet. Så han ringte etter dem han visste var sterke nok til å sloss og som kanskje til og med hadde tilgang på våpen. Først ble jeg litt irritert og oppgitt fordi Frigg og vikingen hadde gjort en avtale «bak min rygg». Men så gikk det opp for meg at Vikingen ringte faktisk for å holde meg oppdatert pluss at Frigg faktisk for aller første gang ba meg om hjelp i boka. Han kunne fint latt være og tatt bussen istedenfor og dermed holdt meg helt utenfor. Men han valgte å be om hjelp til transport og det var jo tross alt en form for samarbeid. Så jeg begynte å se positivt på situasjonen og bestemte meg for at jeg så klart skal kjøre Frigg bort til avtalen hans. Men først skrev jeg opp noen nye regler som jeg syntes alle bør jobbe for å følge. Regler for alle oss som bor i skogen og også for dem som jobber med oss. Jeg har forsøkt meg på regler før, men ting har vært så kaotisk at det har vært umulig å følge dem. Nå føler jeg at jeg kanskje har en sjans til å faktisk få det til.

«Spilleregler: Ingen hemmeligheter. Avtaler skal gjennomføres så langt det er mulig. JEG skal sitte i førersetet/Forsøk å gå via meg. Ingen skal bli skada! Ingen skal bli avvist.»

Så mens jeg kjørte og visste at jeg ikke egentlig var alene i bilen, sa jeg høyt som om han faktisk satt der sammen med meg: «Frigg?», begynte jeg kanskje litt lavt. Ingen svar. «Jeg syntes det var fint at du spurte om jeg kunne kjøre deg» Fortsatte jeg litt mer naturlig. Jeg pustet og bare visste at han hørte meg. Det var litt rart, for jeg tror aldri at jeg har kjent på en så kraftig tilstedeværelse av noen av dem før. «Jeg vil bare si at dette møtet er ditt, men jeg hadde satt stor pris på om du tillot meg å være der sammen med deg». Og plutselig, ganske overraskende selv om jeg hadde kjent sånn på hans energi, satt han der. I passasjersetet, bare få centimeter unna meg selv. Jeg ble ikke skremt, for det føltes mest fint. Jeg var kanskje mest frustrert over at jeg var nødt til å kjøre bilen og dermed ikke hadde muligheten til å gi han en god klem. Han sa ingenting. Han bare satt der med blikket rett fram. Han hadde vokst siden sist. Han var ikke lengre guttungen Frigg. Han så nesten voksen ut. Om ikke helt voksen så i alle fall ungdom. Tenåring? «Frigg!» Utbrøt jeg. «Så stor du har blitt!» Han sa fortsatt ingenting. Vi sa ingenting mer før telefonen ringte og stemmen til en viking var å høer på høyttaleren. Ingen reaksjon ifra han som satt ved siden av. Jeg fortalte at vi var på vei og da vi la på, forsvant også Frigg. For første gang, følte jeg at jeg faktisk hadde overtaket og kontroll, selv om Frigg hadde gjort ting på egen hånd. Jeg ble ikke redd eller bekymret, og jeg hadde heller ingen dårlig følelse som jeg ofte har fått før over manglende kontroll. Jeg var mest litt brydd over at vi skulle ta opp tiden til Gjøkene på denne måten. Greit nok, at de har tatt på seg ansvaret for behandlingen av meg og oss, men jeg føler på et ansvar selv om å fikse en håndterbar hverdag. Men når det er sagt, er jeg også fryktelig imponert over gjestfriheten og omsorgen de viser gang på gang. Frigg ble hørt. Frigg ble møtt og jeg kan bare forestille meg hva som hadde hendt om han hadde følt seg avvist. En avvist og sint tenåring som ønsker hevn, kan umulig være en god kombinasjon. Så jeg valgte å se det positive i situasjonen mens jeg fant min faste parkeringsplass, nikket bekreftende til passasjersetet som nå var tomt og gikk opp til inngangen uten å ane hva som kom til å skje.

Jeg husker at vikingen slapp meg inn og at vi satte oss på et besøksrom for å prate. Jeg husker at jeg fortalte hvor lur jeg syntes han var, som tok Frigg på alvor og som valgte å ikke avvise han, men hjelpe han. Jeg husker at jeg takket for det, men så bare forsvant jeg. Jeg forsvant ut i ingenting. Jeg oppholdt meg ikke i skogen imens andre hadde overtatt kroppen som jeg vanligvis gjør. Jeg var liksom bare ingen steder og jeg ble ikke inkludert i møte. Jaja. Indre samarbeid skjer ikke over natta og jeg var tross alt godt på vei dit. Det følte jeg i alle fall selv og jeg stolte veldig på at Vikingen og co skulle gjøre de rette tingene. Det var en god følelse jeg sjelden kjenner på. Å stole fullstendig på andre. Å stole så mye på dem, at fraværet av meg selv, er overkommelig. Det er ganske imponerende faktisk. Tillitt for sånne som meg, vokser ikke akkurat på trær, men når tilliten og tryggheten er et faktum, kan vi få til alt! Det er i alle fall slik det føles. Jeg merker jo at jeg er mye mindre redd og usikker. Jeg tør mer. Og mens jeg svevde der i ingenmannsland, gikk også tiden fort. Så fort at jeg knapt hadde registrert at jeg forsvant.

Jeg våknet opp igjen, ikke i sofaen der jeg satte meg da jeg kom, men på gulvet. Jeg kunne kjenne at jeg hadde grått, for det svei liksom litt i øynene og da jeg åpnet dem helt, så jeg rett på overlegen som satt i sofaen der jeg satte meg da jeg kom og vikingen som satt i stolen ved siden av der jeg plutselig satt på gulvet. Å våkne opp sånn, uten å vite hva som har hendt i forkant, er ikke akkurat nytt for meg. At Overlegen og Vikingen tror på at det faktisk er sånn, er en mer uvanlig erfaring sånn generelt i livet. Men det kjennes trygt og sikkert og jeg tillater meg å tro at de også tror. Du skulle kanskje tenke at det er en selvfølge å bli trudd på i møte med hjelpere og psykisk helsevern, men jeg snakker av lang erfaring og sammen med flere, kan jeg fortelle at det slettes ikke er en selvfølge. Så dette samarbeidet vi nå har klart å etablere, vil jeg påstå er ganske unikt. Men igjen, for aller første gang, har jeg den hjelpen og støtten som faktisk funker. Traumebevisst omsorg. Jeg tror kanskje at helsepersonell generelt, er litt redde for ordet «omsorg». Det blir kanskje for personlig? Jeg vet ikke. Uansett så kunne både vikingen og overlegen som fortsatt ikke er overlegen fortelle om det som nettopp hadde hendt. Om Frigg som sårt ønsket hevn og som hadde i all hemmelighet planlagt ulike måter å få den på. Han var sint og ønsket rettferdighet. De gode hadde foreslått andre metoder enn Frigg sine og jeg tror nok at Frigg var litt brydd for at overlegen ble involvert i dette som nok skulle være en guttejobb. Han ville aldri funnet på å skuffe henne. For hun hadde bare vært grei mot han og hun var kanskje den første som hadde forstått han fullstendig. Som han en gang sa, var hun som Mummimamma som gjorde han synlig igjen.

De gode hjelperne kunne også fortelle at Loppis hadde stukket innom på slutten der. Det var nok hun som hadde grått for ett eller annet, tenkte jeg. Loppis er bare fem år og det gjør vondt å tenke på hva en femåring kan gå og bære på av traumer. Så jeg forstår godt Frigg sitt behov for hevn og jeg forstår godt at han er sint. Det har han all rett til og kanskje en dag kan jeg dele den følelsen sammen med han. Etter Frigg sitt møte som jeg tolker dit hen at gikk bra, satte vi oss i bilen igjen. Jeg følte meg ikke så fucka i hue egentlig, mer en slik ekstremt tretthet. Jeg satt i bilen og summet meg en god stund før jeg kjørte vekk derifra. Jeg tror heller ikke at jeg tenkte på noe spesielt da Frigg nok en gang dukket opp i passasjersetet ved siden av meg før jeg kjørte. Jeg smilte igjen og fikk en bedre titt på han, nå som bilen sto parkert. Vi sa ikke noe til å begynne med, men til slutt var det jeg som brøyt tausheten. «Jeg skjønner at du er sint!» Begynte jeg varsomt og tenkte at jeg burde velge ordene mine med omhu. «Frigg! Du har all grunn og rett til å være sint.» Jeg merket at jeg hadde lyst til å gråte litt jeg også, men tok meg sammen som vanlig. «Det er bare det..» sa jeg og tok en liten pause. «..at jeg ikke tror på hevn.» Jeg fulgte med på ansiktsuttrykket hans som ikke rikket seg en millimeter. Han så bare helt fortapt ut. Jeg tok fram telefonen min og logget meg inn på sosiale medier. «Vil du se hvordan han ser ut nå? Han har blitt så gammel og stygg at det nesten er straff alene.» Jeg fant fram bilder av han og viste til Frigg som hadde rettet oppmerksomheten sin bort til telefonen min. Jeg fortalte at den gamle og stygge mannen, var ensom og at han ikke hadde noen. Dessuten hadde jeg snakket med en bekjent som hadde påstått at alle vet hvem han virkelig er. Han er utstøtt. «Husker du hva Reven pleide å si?» Fortsatte jeg og endelig fikk jeg svar. «Nei.». «Det verste du kan gjøre mot et annet menneske, er å være totalt likegyldig mot det». Frigg tenkte seg litt om, men han sa ingenting så jeg fortsatte å snakke. «VI er familie nå. Og ingen av oss skal gjøre deg noe vondt!». «Vi skal stå sammen og være bedre mennesker. Vi kan ikke synke ned til dems nivå.» Frigg så fortsatt like motløs ut før han sa: «Jeg ville aldri satt Mummimamma i et dårlig lys!» Jeg smilte og nikket. «Du Frigg? Vi skal ikke gå og kjøpe en sånn schmoothie da?» Jeg sa det på den måten Reven alltid sier det på. Frigg lo. Han forsto spøken og han lo! Spontant og litt beskjedent før han sa: «Det er så lame ass». «Ja, Frigg», sa jeg og smilte tilbake til han. «Det er litt lame faktisk».

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s