Gjenforening.

Jeg har lenge visst at ting ikke endte slik hun hadde ønsket. Men jeg hadde allikevel et lite håp om at Stina ville tilpasse seg i 2021 og det livet jeg endte med å leve. Med mann og barn. I et vanlig hus med en vanlig jobb. Ingenting i min hverdag appellerer til henne som har en stor lidenskap for det kunstneriske, spontane og livlige. Min hverdag består av barneoppdragelse, jobb og ekteskap. Helt vanlig og kjedelig og for å være helt ærlig, er det nettopp det helt vanlige og kjedelige jeg har satt pris på de siste ti årene. Det er forutsigbart og trygt. Jeg fant en mann som utrolig nok passer meg og omvendt. Og vi fikk barna som jeg husker at jeg ikke ønsket meg som tenåring, men det ble bare slik og det ble jo det beste som kunne hendt meg som voksen. Mitt største mål her i livet, er at ungene mine vokser opp med en så stor omsorg og trygghet og at de får de rette forutsetningene til å få et bra liv. Så langt føler jeg at jeg har lykkes og det føles bra. Jeg tenker ikke så mye på meg selv, for det viktigste er at dem har det godt. Slik tenker ikke Stina. Hun ønsker ikke at ungene ikke skal ha det bra, men hun ønsker å leve livet til det fulle i tillegg. Sitt liv. Hun føler nok at hun ikke har fått levd ut ungdomstiden før den brått var over og vi sitter her og har hoppet fra 18-36 år uten å få med seg det imellom. Hvordan kan jeg møte henne? Om det bare så er på havveien? Og hvordan kan jeg forsvare det livet jeg endte opp med, når ikke hun har fått være med i prosessen hit?

«Jeg har jo gjort alt det dere har villet at jeg skal gjøre», sa hun oppgitt og på grensen til irritert. For ja, Stina som nå vil hete Vilja fordi hun forbinder det gamle navnet med noe horete og skamfullt, ønsker nettopp det. En egen vilje. Et eget liv. Vilja var mer passende nå som hun var eldre og ferdig med menn. Hun ville ha sin egen Vilje som Vilja og hun ønsket å leve livet til det fulle. Ta igjen alt det tapte og suge margen ut av den. Jeg klandrer henne ikke. På mange måter, føler også jeg at jeg gikk glipp av alt. Min egen opplevelse av livet som har vært, er å bli styrt av andres meninger og viljer for å leve opp til dems forventinger og ønsker. Livet har aldri tilhørt meg. Før nå. Jeg gikk kanskje glipp av festen, men tiden nå, i etterkant, bærer preg av trygghet og forutsigbarhet i form av den lille familien jeg har skapt, jobben jeg går til og venner jeg har sluppen inn i mitt kretsløp. Må vi igjennom festen som burde vært i forkant for at Vilja skal kunne ta meg igjen? Og hva innebærer egentlig det?

Vilja satt på overlegens kontor etter et forsøk på fri vilje dagen i forveien. Det endte ikke dårlig, men det endte kanskje litt uheldig. For verten sin del. Altså meg. Vilja merket ikke noe til det og var totalt upåvirket. Når jeg selv kviknet til, kjente jeg på rusen ifra inntaket dagen før. Det resulterte i at jeg måtte ringe syk på jobb resten av den uken. Vilja styrte mest den dagen og jeg ble en gjest i min egen kropp mens overlegen forsøkte å veilede henne i riktig retning. Delvis sammen med en viking som kom og gikk. Jeg har desperat forsøkt å få kontakt med henne, attenåringen som ønsker å leve fritt. Det er som om jeg kan kjenne følelsen av å være rotløs og ikke helt høre til. Og mens vi satt der på overlegens ekte kontor, fordi sofaen var svart og ikke blå som den er på den trygge plassen inne i skogen, ble hun mer og mer oppgitt. Hun kunne aldri få det som hun selv ønsket uansett hvordan hun vrei og vendte på det. Det var for sent. 20 år for sent. Men akkurat i det hun var i ferd med å gi opp alt og innså at håpet var ute, hendte det noe. Som det vanligvis gjør når nøden er som størst. Veggen til høyre begynte å løsne opp. Hun gløttet bort uten å virke mistenksom, men overlegen og vikingen så nok at det var noe som var i ferd med å skje. Det var som om veggen smuldret opp og at det sto noen rett på baksiden av den. Hun så han ikke tydelig, men noen var det og Vilja var ikke redd så hun reiste seg og gikk bort til skyggen bak den oppløste veggen. Da hun kom bort, så hun han like klart som en klar sommerdag. Han var som solen som skinte på henne som strakk ut handen sin mot han som hadde vært borte i en lang stund. Så begynte hun å gråte plutselig og spontant mens hun holdt fast i han som sto midt i den oppløste veggen. Adam. Tvillingbroren hennes som hadde leitet etter henne helt siden hun var fjorten år og hadde gått seg vill i skogene og løp for sitt eget liv. Og nå åpnet det seg et øyeblikk der de to ble gjenforent. De bare så på hverandre. Vilja gråt. Han så lykkelig på henne. Hun ville aldri gi slipp. «Ikke reis» hvisket hun. «Vær så snill å bli hos meg» var det siste hun fikk sagt før hun kollapset. Vikingen tok henne imot og jeg kavet meg opp ifra gulvet noen minutter etterpå. Vilja var borte, men hun kommer nok igjen. Kanskje Adam kan hjelpe henne med livet i 2021. Sammen med meg. Jeg dro hjem i en taxi. Alene.

Gode flashbacks.

Ikke alle flashbacks er fæle. Ikke alle flashbacks er knyttet til vonde minner og traumehendelser. I løpet av de siste ukene har jeg blitt mer og mer bevisst på hvem jeg er, og hvem jeg har vært. Hva jeg har overlevd. Jeg har gitt mye tid til mine indre forsvarsdeler, akseptert dem og imøtekommet dem. På den måten har hverdagen min blitt mer harmonisk og kontrollert. Jeg har i mange år vært plaget med vonde flashbacks i form av bilder og andre sanseopplevelser som har overfalt meg bakfra og slått meg ut av spill. Og det har vært svært ødeleggende for meg. Men i det siste har jeg erfart noe nytt. En ny type flashbacks som har kommet snikende på meg mens jeg har holdt på med min indre jobb mot et mer helhetlig liv og tilstedeværelse. På godt og vondt. For det handler ikke om barndom og tidlig relasjoner. Det handler om de siste årene jeg har fått og gått i behandling for dette. Helt tilbake ifra Fru Grå sin tid, men mest av alt ifra tiden min på Gjøkeredet. Jeg vet at jeg har hatt mye «borte-tid» og «mongo-tid» der. Trolig over halvparten av tiden, befant jeg meg i en ikke-tålbar tilstand og som en annen identitet enn meg selv. Frigg, Stina, Frida, Adam, Ofie, Bambù, Elisabeth og Loppis. Alle ville ha sin plass her ute og jeg ble til stadig holdt nede til dems fordel i rampelyset. Jeg evnet ikke å huske den tiden de var framme. Selv vandret jeg rundt i skogene på indre bane for å jobbe med ting der inne. Og dette er kanskje den biten mange strevde og strever fortsatt med å forstå fullstendig. At jeg ikke husket hva «jeg» hadde gjort, sagt eller uttrykket på annet vis i de periodene jeg påsto å være en annen. For det er jo litt sci-fi å se for seg et menneske med flere identitetsdeler hvis man ikke evner å se logikken bak. Som ikke evner å se det samme som Vikingen og co har sett. At det handler om et overutviklet forsvarsverk og tillært adferd og ikke en alvorlig psykisk lidelse eller et ekstremt godt skuespill for alle rundt.

Jeg har mer kontroll nå. Jeg har turt å nærme meg dem der inne på et helt annet nivå enn før og jeg har sluppet dem til, med meg i førersetet. Takket være rammene dere har gitt meg. Og på grunn av en symbiose og en gradvis integrering av meg selv, utgjør jeg nå en større helhet. Jeg har mer tilgang og det er nettopp derfor jeg nå blir dusjet ned av en rekke gode flashbacks. Tiden de andre i meg hadde på Gjøkeredet blir plutselig tilgengelig for meg for aller første gang og det er for det meste fint. Innimellom får jeg minner om dårlige holdninger, merkelige og frekke kommentarer, autoritære holdninger og strenge, nedlatende og kalde stemmer. Jeg velger å ikke fokusere på den biten. Hoved-jeg, er nok litt naiv og tror det beste om folk. Jeg er sikker på at miljøpersonalet og andre behandlere som uttrykket slike negative holdninger mot meg, ikke gjorde det i verste mening. Jeg velger å tro at de ikke visste bedre og handlet i god tro om at de gjorde de rette tingene. For jeg vet at jeg har vært en utfordring og at jeg har fått mange til å klø seg i hode over hvordan jeg skal bli behandlet. Og sånn er det bare. Det jeg derimot velger å ta med meg videre er all godheten. Omsorgen. Jeg får slike dryss over meg som får meg til å smile spontant idet jeg går nedover gata, eller idet jeg sovner for natten. Mens jeg ser på tv eller pusler rundt i huset. Jeg hører vennlige stemmer, smil, varme hender i mine, på skulderen, noen som synger, en klem, nærvær inne på et lite bad, trygging, vennlige ord, tålmodighet, lykke over to ulike smågodt poser til to ulike deler av meg som likte ulike smaker, trygge blikk, bekymrede blikk. Latter, tårer. Lyden av kjente steg på vei mot min dør, kjente sko og ikke minst følelsen av å være likesinnet. Kafetur, milkshake uten forventinger, ekstra kakestykker. Sekstimeteren med politimesteren hakk i hel, bandasjering og trøstende ord. Lykken over ristet brød med nugatti og O’boy. Jeg husker plutselig episoder med mye kaos og mange fremmede mennesker rundt meg som stikker meg med nåler, undersøker meg, blender meg med skremmende stemmer og lys, men så husker jeg også at blikket mitt møter en trygghet, en stemme og en hånd som passer på og sørger for at jeg er trygg i situasjonen. En som alltid sto der ved min side og ikke minst på min side som talte for meg når jeg ikke kunne. Menneske som møter et annet menneske.

Godhet og medmenneskelighet har fått mange navn siden en sen og kald oktoberdag i 2019. Viking, Høvding, Rev, Løvinne, Politimester, Flaggermus, Marihøne, Forteller, Mummimamma. Jeg takker hver og en av dere! Sammen med dere andre som har stått i kulissene. På min side. Dere gav meg muligheten til å leve et fullverdig liv. Selv om jeg har gjort en jævlig god jobb selv, hadde det ikke gått uten deres støtte og heiarop. Jeg hadde jo bare satt meg fast langt der nede i en svær, mørk grop. Og dere fikk dratt meg opp på overflaten igjen. Jeg tror nok at mange av de dere møter på deres vei, kanskje ikke helt forstår hva godt dere gjør. Men vit at jeg gjør det og jeg er mektig imponert over den omsorgen og viljen dere viser til å virkelig ønske å hjelpe og gjøre en forskjell. Der har dere lykkes 100 % med meg/oss. Så takk. Ikke alle flashbacks er vonde. Dere har visst gitt meg et lass av de gode som en mild og god strøssel over en mer harmonisk hverdag. For våre felles venner dukker fortsatt opp inni mellom og har sin gjesteopptreden når jeg ikke har vært flink nok til å ta hensyn til dem der inne. Eller til meg selv blir vel mer rett å si. For selv om alle mine forsvarsdeler har vist seg som store kontraster med egne meninger og viljer, utgjør de meg som en helhet til sist. Frida for eksempel gikk til slutt opp i røyk og forplantet seg i kretsløpet mitt som en del av den jeg har blitt. Før gikk jeg stort sett i barnslige og fargerike t-skjorter, med Ponni-trykk. Frida sine t-skjorter. Nå, ville det ikke falle meg inn. Fordi hun har utviklet seg forbi og tatt meg igjen i tiden. For sånn er det å være meg. Jeg har mange biter av meg selv som kjemper mot og nå meg igjen i 2021 og ikke lengre være stuck i forrige århundre. Dette er en tekst til dere som har hjulpet meg på veien hit. Dere fortjener å høre det, vite det. Tusen takk for alle de gode flashbacksa.

Bilde er tegnet av Anne Naustvik (Anne Naustvik kunst) https://www.facebook.com/Annenaustvikkunst