Gode flashbacks.

Ikke alle flashbacks er fæle. Ikke alle flashbacks er knyttet til vonde minner og traumehendelser. I løpet av de siste ukene har jeg blitt mer og mer bevisst på hvem jeg er, og hvem jeg har vært. Hva jeg har overlevd. Jeg har gitt mye tid til mine indre forsvarsdeler, akseptert dem og imøtekommet dem. På den måten har hverdagen min blitt mer harmonisk og kontrollert. Jeg har i mange år vært plaget med vonde flashbacks i form av bilder og andre sanseopplevelser som har overfalt meg bakfra og slått meg ut av spill. Og det har vært svært ødeleggende for meg. Men i det siste har jeg erfart noe nytt. En ny type flashbacks som har kommet snikende på meg mens jeg har holdt på med min indre jobb mot et mer helhetlig liv og tilstedeværelse. På godt og vondt. For det handler ikke om barndom og tidlig relasjoner. Det handler om de siste årene jeg har fått og gått i behandling for dette. Helt tilbake ifra Fru Grå sin tid, men mest av alt ifra tiden min på Gjøkeredet. Jeg vet at jeg har hatt mye «borte-tid» og «mongo-tid» der. Trolig over halvparten av tiden, befant jeg meg i en ikke-tålbar tilstand og som en annen identitet enn meg selv. Frigg, Stina, Frida, Adam, Ofie, Bambù, Elisabeth og Loppis. Alle ville ha sin plass her ute og jeg ble til stadig holdt nede til dems fordel i rampelyset. Jeg evnet ikke å huske den tiden de var framme. Selv vandret jeg rundt i skogene på indre bane for å jobbe med ting der inne. Og dette er kanskje den biten mange strevde og strever fortsatt med å forstå fullstendig. At jeg ikke husket hva «jeg» hadde gjort, sagt eller uttrykket på annet vis i de periodene jeg påsto å være en annen. For det er jo litt sci-fi å se for seg et menneske med flere identitetsdeler hvis man ikke evner å se logikken bak. Som ikke evner å se det samme som Vikingen og co har sett. At det handler om et overutviklet forsvarsverk og tillært adferd og ikke en alvorlig psykisk lidelse eller et ekstremt godt skuespill for alle rundt.

Jeg har mer kontroll nå. Jeg har turt å nærme meg dem der inne på et helt annet nivå enn før og jeg har sluppet dem til, med meg i førersetet. Takket være rammene dere har gitt meg. Og på grunn av en symbiose og en gradvis integrering av meg selv, utgjør jeg nå en større helhet. Jeg har mer tilgang og det er nettopp derfor jeg nå blir dusjet ned av en rekke gode flashbacks. Tiden de andre i meg hadde på Gjøkeredet blir plutselig tilgengelig for meg for aller første gang og det er for det meste fint. Innimellom får jeg minner om dårlige holdninger, merkelige og frekke kommentarer, autoritære holdninger og strenge, nedlatende og kalde stemmer. Jeg velger å ikke fokusere på den biten. Hoved-jeg, er nok litt naiv og tror det beste om folk. Jeg er sikker på at miljøpersonalet og andre behandlere som uttrykket slike negative holdninger mot meg, ikke gjorde det i verste mening. Jeg velger å tro at de ikke visste bedre og handlet i god tro om at de gjorde de rette tingene. For jeg vet at jeg har vært en utfordring og at jeg har fått mange til å klø seg i hode over hvordan jeg skal bli behandlet. Og sånn er det bare. Det jeg derimot velger å ta med meg videre er all godheten. Omsorgen. Jeg får slike dryss over meg som får meg til å smile spontant idet jeg går nedover gata, eller idet jeg sovner for natten. Mens jeg ser på tv eller pusler rundt i huset. Jeg hører vennlige stemmer, smil, varme hender i mine, på skulderen, noen som synger, en klem, nærvær inne på et lite bad, trygging, vennlige ord, tålmodighet, lykke over to ulike smågodt poser til to ulike deler av meg som likte ulike smaker, trygge blikk, bekymrede blikk. Latter, tårer. Lyden av kjente steg på vei mot min dør, kjente sko og ikke minst følelsen av å være likesinnet. Kafetur, milkshake uten forventinger, ekstra kakestykker. Sekstimeteren med politimesteren hakk i hel, bandasjering og trøstende ord. Lykken over ristet brød med nugatti og O’boy. Jeg husker plutselig episoder med mye kaos og mange fremmede mennesker rundt meg som stikker meg med nåler, undersøker meg, blender meg med skremmende stemmer og lys, men så husker jeg også at blikket mitt møter en trygghet, en stemme og en hånd som passer på og sørger for at jeg er trygg i situasjonen. En som alltid sto der ved min side og ikke minst på min side som talte for meg når jeg ikke kunne. Menneske som møter et annet menneske.

Godhet og medmenneskelighet har fått mange navn siden en sen og kald oktoberdag i 2019. Viking, Høvding, Rev, Løvinne, Politimester, Flaggermus, Marihøne, Forteller, Mummimamma. Jeg takker hver og en av dere! Sammen med dere andre som har stått i kulissene. På min side. Dere gav meg muligheten til å leve et fullverdig liv. Selv om jeg har gjort en jævlig god jobb selv, hadde det ikke gått uten deres støtte og heiarop. Jeg hadde jo bare satt meg fast langt der nede i en svær, mørk grop. Og dere fikk dratt meg opp på overflaten igjen. Jeg tror nok at mange av de dere møter på deres vei, kanskje ikke helt forstår hva godt dere gjør. Men vit at jeg gjør det og jeg er mektig imponert over den omsorgen og viljen dere viser til å virkelig ønske å hjelpe og gjøre en forskjell. Der har dere lykkes 100 % med meg/oss. Så takk. Ikke alle flashbacks er vonde. Dere har visst gitt meg et lass av de gode som en mild og god strøssel over en mer harmonisk hverdag. For våre felles venner dukker fortsatt opp inni mellom og har sin gjesteopptreden når jeg ikke har vært flink nok til å ta hensyn til dem der inne. Eller til meg selv blir vel mer rett å si. For selv om alle mine forsvarsdeler har vist seg som store kontraster med egne meninger og viljer, utgjør de meg som en helhet til sist. Frida for eksempel gikk til slutt opp i røyk og forplantet seg i kretsløpet mitt som en del av den jeg har blitt. Før gikk jeg stort sett i barnslige og fargerike t-skjorter, med Ponni-trykk. Frida sine t-skjorter. Nå, ville det ikke falle meg inn. Fordi hun har utviklet seg forbi og tatt meg igjen i tiden. For sånn er det å være meg. Jeg har mange biter av meg selv som kjemper mot og nå meg igjen i 2021 og ikke lengre være stuck i forrige århundre. Dette er en tekst til dere som har hjulpet meg på veien hit. Dere fortjener å høre det, vite det. Tusen takk for alle de gode flashbacksa.

Bilde er tegnet av Anne Naustvik (Anne Naustvik kunst) https://www.facebook.com/Annenaustvikkunst

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s