Gjenforening.

Jeg har lenge visst at ting ikke endte slik hun hadde ønsket. Men jeg hadde allikevel et lite håp om at Stina ville tilpasse seg i 2021 og det livet jeg endte med å leve. Med mann og barn. I et vanlig hus med en vanlig jobb. Ingenting i min hverdag appellerer til henne som har en stor lidenskap for det kunstneriske, spontane og livlige. Min hverdag består av barneoppdragelse, jobb og ekteskap. Helt vanlig og kjedelig og for å være helt ærlig, er det nettopp det helt vanlige og kjedelige jeg har satt pris på de siste ti årene. Det er forutsigbart og trygt. Jeg fant en mann som utrolig nok passer meg og omvendt. Og vi fikk barna som jeg husker at jeg ikke ønsket meg som tenåring, men det ble bare slik og det ble jo det beste som kunne hendt meg som voksen. Mitt største mål her i livet, er at ungene mine vokser opp med en så stor omsorg og trygghet og at de får de rette forutsetningene til å få et bra liv. Så langt føler jeg at jeg har lykkes og det føles bra. Jeg tenker ikke så mye på meg selv, for det viktigste er at dem har det godt. Slik tenker ikke Stina. Hun ønsker ikke at ungene ikke skal ha det bra, men hun ønsker å leve livet til det fulle i tillegg. Sitt liv. Hun føler nok at hun ikke har fått levd ut ungdomstiden før den brått var over og vi sitter her og har hoppet fra 18-36 år uten å få med seg det imellom. Hvordan kan jeg møte henne? Om det bare så er på havveien? Og hvordan kan jeg forsvare det livet jeg endte opp med, når ikke hun har fått være med i prosessen hit?

«Jeg har jo gjort alt det dere har villet at jeg skal gjøre», sa hun oppgitt og på grensen til irritert. For ja, Stina som nå vil hete Vilja fordi hun forbinder det gamle navnet med noe horete og skamfullt, ønsker nettopp det. En egen vilje. Et eget liv. Vilja var mer passende nå som hun var eldre og ferdig med menn. Hun ville ha sin egen Vilje som Vilja og hun ønsket å leve livet til det fulle. Ta igjen alt det tapte og suge margen ut av den. Jeg klandrer henne ikke. På mange måter, føler også jeg at jeg gikk glipp av alt. Min egen opplevelse av livet som har vært, er å bli styrt av andres meninger og viljer for å leve opp til dems forventinger og ønsker. Livet har aldri tilhørt meg. Før nå. Jeg gikk kanskje glipp av festen, men tiden nå, i etterkant, bærer preg av trygghet og forutsigbarhet i form av den lille familien jeg har skapt, jobben jeg går til og venner jeg har sluppen inn i mitt kretsløp. Må vi igjennom festen som burde vært i forkant for at Vilja skal kunne ta meg igjen? Og hva innebærer egentlig det?

Vilja satt på overlegens kontor etter et forsøk på fri vilje dagen i forveien. Det endte ikke dårlig, men det endte kanskje litt uheldig. For verten sin del. Altså meg. Vilja merket ikke noe til det og var totalt upåvirket. Når jeg selv kviknet til, kjente jeg på rusen ifra inntaket dagen før. Det resulterte i at jeg måtte ringe syk på jobb resten av den uken. Vilja styrte mest den dagen og jeg ble en gjest i min egen kropp mens overlegen forsøkte å veilede henne i riktig retning. Delvis sammen med en viking som kom og gikk. Jeg har desperat forsøkt å få kontakt med henne, attenåringen som ønsker å leve fritt. Det er som om jeg kan kjenne følelsen av å være rotløs og ikke helt høre til. Og mens vi satt der på overlegens ekte kontor, fordi sofaen var svart og ikke blå som den er på den trygge plassen inne i skogen, ble hun mer og mer oppgitt. Hun kunne aldri få det som hun selv ønsket uansett hvordan hun vrei og vendte på det. Det var for sent. 20 år for sent. Men akkurat i det hun var i ferd med å gi opp alt og innså at håpet var ute, hendte det noe. Som det vanligvis gjør når nøden er som størst. Veggen til høyre begynte å løsne opp. Hun gløttet bort uten å virke mistenksom, men overlegen og vikingen så nok at det var noe som var i ferd med å skje. Det var som om veggen smuldret opp og at det sto noen rett på baksiden av den. Hun så han ikke tydelig, men noen var det og Vilja var ikke redd så hun reiste seg og gikk bort til skyggen bak den oppløste veggen. Da hun kom bort, så hun han like klart som en klar sommerdag. Han var som solen som skinte på henne som strakk ut handen sin mot han som hadde vært borte i en lang stund. Så begynte hun å gråte plutselig og spontant mens hun holdt fast i han som sto midt i den oppløste veggen. Adam. Tvillingbroren hennes som hadde leitet etter henne helt siden hun var fjorten år og hadde gått seg vill i skogene og løp for sitt eget liv. Og nå åpnet det seg et øyeblikk der de to ble gjenforent. De bare så på hverandre. Vilja gråt. Han så lykkelig på henne. Hun ville aldri gi slipp. «Ikke reis» hvisket hun. «Vær så snill å bli hos meg» var det siste hun fikk sagt før hun kollapset. Vikingen tok henne imot og jeg kavet meg opp ifra gulvet noen minutter etterpå. Vilja var borte, men hun kommer nok igjen. Kanskje Adam kan hjelpe henne med livet i 2021. Sammen med meg. Jeg dro hjem i en taxi. Alene.