På vent.

Jeg tar meg selv i å bare se ut i rommet. Ut i luften uten at blikket fester seg til noe spesielt. Jeg er liksom bare borte, men tilstede på samme tid. Tankene er borte, mens kroppen sitter jo der og stirrer ut i noe tomt. Eller så er det tankene som er tomme, for rommet jeg sitter i består jo av flere ting. Gjenstander som har en personlig betydning for meg og mine. Jeg klarer bare ikke å fange opp dette med blikket der jeg sitter litt sånn fastklemt mellom to verdener. Ikke indre og ytre verden denne gang. Men mellom det fungerende og ikke. For jeg valgte jobb framfor traumeminner og traumereaksjoner. Til tross for at jeg vet at det ikke var det lureste valget. Men det er vanskelig å ta de rette valgene når du har en indre modell som desperat ønsker å ikke skuffe noen. Å gjøre alle til lags med dine selvstendige avgjørelser. Nok en gang kommer mine behov i andre rekke. Og det føles bedre slik. Som det alltid har gjort.

Jeg var spent på om jeg i det hele tatt hadde den samme strukturelle arbeidsmodellen som før. Om jeg virkelig klarte å pakke bort det som hadde fyrt av og gått til angrep på meg før helgen til fordel for jobb. Sykepleier. Fucka i hue. Følelsen av at disse to rollene fløt litt i hverandre var skremmende. For hvis dette skulle fortsette, ville det ikke da si at det kom til å bli vanskeligere for meg å fungere optimalt i mitt yrke? Jo «Friskere» og mer integrert jeg blir, jo mindre fungerende blir jeg? Er det sånn det er eller skal være? Og hva var det jeg hadde sagt til overlegen rett før jeg dro etter forrige unormale polikliniske time? «Jeg har en følelse av at vi ikke kommer til å sees igjen». Hva mente jeg egentlig med det? For vi sees jo igjen. Jeg skal dit i morgen, står det i kalenderen min. Var det en annen jeg som sa det? Jeg må ha visst at det kom til å ende slik. At det som var før helgen, ville forsvinne og ødelegge for videre jobbing sammen med henne.

Jeg hadde forsøkt i forkant å roe ned angsten og traumereaksjonene med verktøyene som overlegen hadde gitt meg dagen i forveien. Samtidig som jeg ba iherdig om opprettholdelse av struktur igjennom jobbhelgen. Så dro jeg på jobb og følte meg litt rar. For strukturen var ikke fullstendig komplett og jeg var kanskje heldig med at avdelingen jeg jobber på var rolig. Så rolig at jeg fikk tid til å tenke og reflektere over alt det jeg gjorde. Gradvis kunne jeg kjenne på en tilfredsstillende ro legge seg over meg. Noen passet på. Passet på at jeg ikke skulle bli forstyrret. Fredriksen? Jeg vet ikke, for jeg har ikke hatt direkte kontakt med dem der inne. Jeg vet bare at jeg har vært på jobb og at det har gått bra. Men så har jeg også vært hjemme mellom vakter og da har jeg bare stirret ut i et rom. Tom og uten innhold. Jeg har aldri hatt trua på at jeg kan få til begge deler. Jobbe godt med traumeminner og reaksjoner, samtidig fungere godt på jobb. Jeg har verken hatt angst eller andre symptomer. Det som var før helgen, kjenner jeg ikke til mer. Jeg vet hva det handlet om, men det er ikke en del av meg mer. Kanskje det bare er pakket inn i mongo-tilstand? Og da blir spørsmålet om det bare er for meg å pakke det opp igjen når jeg sitter på overlegens kontor og har mulighetene tilrettelagt for å jobbe med dette. Eller om jeg forblir mongo eller marionetten som jeg lenge har levd som før dette. Før krasjlandingen min på Gjøkis.

Jeg føler meg som ingenting. Men på jobb er jeg sykepleier. Kollega og en venn. Utenom er jeg bare på vent.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s