Mistenkelig fin sommer.

Jeg har blitt oppfordret til å skrive via «omsorg på en lapp» igjennom sommeren. Overlegen har alltid oppfordret meg til å skrive. Det er liksom min måte å bearbeide følelser på og alt det bisarre som hender meg i dette livet. Det har blitt lite skriving dessverre, men det er kanskje et bra tegn. Det er ikke så mye å skrive om. Jeg har ikke blitt kastet ut i farlige og rare eventyr denne sommeren og jeg føler selv at jeg har levd som et menneske og ikke en forhåndsprogrammert robot. For en gang skyld og kanskje for aller første gang også. Kan dette virkelig være min premiereforestilling? Og hvor lenge vil den vare? Resten av livet kanskje? For er det slik livet skal føles? Som en konstant premiere som ender med at sceneteppene lukker seg etter endt show? For alltid? Er døden det sceneteppet?

Det var så godt å se overlegen igjen og jeg smilte bredt da hun dukket opp for å hente meg til første time etter denne ferien. Hun smilte hun også og jeg liker å tru at hun smilte av en slags lettelse. Lettelse over å se meg. I live kanskje? Eller en lettelse over å få en liten pause fra avdelingen for å tilbringe en time eller to sammen med meg. Eller kanskje hun vrir seg i håret etterpå for alt jeg vet. Jeg liker den dama i alle fall. Hun er tøff, klok og har god sans for humor. Det er min type menneske og jeg gledet meg over videre samarbeid om det vi ikke helt vet hvordan ser ut enda. For ingen av oss kan se inn i framtiden og vi har allerede erfart en rekke ganger at veien min/vår, blir til mens vi går den. Så jeg tror vi begge kan kjenne litt på den spenningen over hva som vil skje videre i dette eventyret.

Stemmen hennes var den samme og jeg var nødt til å påpeke den, for stemmen er hennes signatur og umulig å ta feil av. Jeg husker ikke Fru. Grå sin. Selv om jeg kan høre henne for meg av og til, når nøden er stor og ekkoer ifra hennes tidligere stemme går igjen. Men det er bare ekkoer og jeg er usikker på om det er nøyaktig slik hun hørtes ut i virkeligheten. Overlegen sin stemme derimot, sitter som et tydelig avtrykk. Det er trygt og fint og takket være Ferie-konvoluttene, var jeg ikke i tvil om at hun kom til å være der etter ferien. Det er også nytt. Allerede på mandag, satt jeg her hjemme og tenkte at hun kanskje kom til å ringe etter fire ukers fravær. Jeg fikk overaskende lite panikk over at hun ikke gjorde det. For to år siden hadde jeg allerede før dagen var omme, laget flere konspirasjonsteorier og blitt overbevist av flere av dem. Selv om det ikke var planlagt å ringe. I år forble det bare ved den tanken om at hun kanskje ville ringe og det var greit at hun ikke gjorde det. Så rart å ha det så enkelt og ukomplisert! Så vi smilte da vi så hverandre igjen og gjennomførte en helt vanlig poliklinisk time.

Det var som om vi hadde byttet roller der vi satt og skulle oppsummere sommeren. Hun ville naturligvis være føre var og jeg ville naturligvis bare nyte denne ukompliserte hverdagen. «NÅR du blir lagt inn igjen…» og «NÅR du kutter deg igjen…» var setninger som kom ut og imot meg og det eneste jeg klarte å tenke var «Men jeg SKAL jo verken legges inn eller kutte meg noe mer!». «Jeg har det jo så bra!». Har jeg det egentlig så bra? Kan det være nok et narrespill kamuflert bak en tilsynelatende enkel hverdag? Vi gikk igjennom sommeren sammen. Jeg fortalte om mine opplevelser av å være til stede og hvordan jeg har møtt diverse utfordringer. Som tenåringen i meg som forsøkte å tvinge ned sceneteppene altfor tidlig før sommeren rakk å begynne. Hvordan jeg har forsøkt å vise henne veien fra hennes tid til tiden vi lever i nå. Hvordan vi møtte han og hvordan vi endte med å få to små barn som hun aldri ønsket seg. Jeg fortalte at Frigg smuldret opp rett foran meg og at jeg nå har overtatt Zelda og blitt hekta. Jeg fortalte om hvordan jeg nå husker livet som var i hennes tid og om hvordan livet hun ønsket, bare forble en fjern drøm. Han ble redningen vår og jeg føler på meg at hun sakte, men sikkert godtar det som hennes skjebne. Sammen med meg eller som meg. Via meg? Slike detaljer er jeg litt usikker på, men det kjennes rett. Og enkelt. Enklere enn før i alle fall. Som om ting glir litt enklere på plass nå enn tidligere.

Overlegen satt ovenfor meg i stolen sin og forsøkte bare å være føre var. Jeg satt på den andre siden av det lille og ovale bordet og var positiv. Det var nesten som om vi hadde byttet roller i løpet av sommeren. Jeg har alltid følt at jeg har vært «negativ» eller realistisk og alltid sett for meg verst tenkelig scenarioer, mens hun har sett mulighetene og det som har vært positivt. Nå var det jeg som så alle mulighetene og henne som så alt som kunne gå galt. «Mistenkelig fin sommer» skrev hun i boka når vi skulle oppsummere. Og jeg lo, for jeg innså hvor naiv og optimistisk jeg hadde blitt på denne korte tiden som føltes som en evighet. Jeg har alltid vært flink til å ta sorger på forskudd, men jeg har aldri vært flink til å forutse det som kommer og være forberedt. Kanskje dette er min mulighet til å være forberedt på eventuelle kriser som kan oppstå i framtiden? «Det er viktig og ta alle sorgene på forskudd, ellers kan det hende du går glipp av dem», hørte jeg meg selv si inni meg. Mens jeg lever på denne rosa skyen min og nyter ukompliserte tider. For overlegen har så klart rett. Det er jo bare fem uker siden vi nesten døde og ting var håpløst. Nå virker ting stabilt nok og jeg kan jo i det minste forsøke å holde det slik. Forebygge og ikke bare brannslukke når det eksploderer. Jeg kan bli flinkere til å snakke innover. Forsøke å få til indre dialog igjen, selv om jeg er usikker på hvor alle mine indre forsvarsdeler har tatt veien. De er jo teoretisk sett stuck i hjernen min og selv om de mest sannsynlig bare har endret form og kanskje til og med farge, er de jo der inne en plass.

Det var i går kveld jeg lå på sofaen etter at kidsa var lagt og langt på vei inn i drømmeland, da jeg selv skulle gå inn i min egen lille verden. Jeg tenke ikke over det før alt var over, men plutselig var jeg liksom ikke på sofaen lengre. Jeg var der inne i et rom eller i en verden som var helt mørk. Det var ikke mulig å se noe som helst. Men jeg kjente og følte at jeg gikk rundt. Nok en gang var det ikke jeg som snakket utover. Det var overlegens lett gjenkjennelige stemme som nok en gang sa utover i mørket. «Hallo? Er det noen her?». Ingen svarte. «Frigg? Fredriksen? Vilja?» fortsatte hun mens kroppen min bevegde seg rundt. Overlegens stemme fortsatte å snakke: «Kan noen skru på litt lys i det minste?». Det gikk noen sekunder med total stillhet før en klikkelyd var å høre i det fjerne. Jeg snudde på kroppen og kunne skimte et lys der borte. En lykt hadde blitt tent. Av noen. Vi gikk bort dit, og jeg aner ikke om jeg gikk alene eller om jeg gikk sammen med overlegen som tydeligvis hadde fått en stemme der inne. Da vi nærmet oss, kunne vi se et telt med en lykt på utsiden. Teltet var helt vanlig, kanskje litt slitt, med en mørkeblå farge. Noen trakk duken foran inngangen til side slik at vi kunne se inn. Loppis! Loppis satt i en slags fosterstilling helt innerst i hjørnet og rugget litt fram og tilbake. Stemmen til overlegen sa spontant «Hei, Loppis.». Den lille jenta stoppet å bevege seg og så forsiktig opp. Jeg og min kropp ble værende der som en slags observatør virket det som, for det var som om ingen av de to merket at jeg var der. På dette tidspunktet så jeg også overlegen klart og tydelig som satte seg på utsiden av teltet, med beina i kryss og hun så bare utover, mens hun tenkte seg litt om. «Det er trygt nå». Jeg så hvordan Loppis krabbet imot henne og jeg ble litt lei meg over at det ikke var meg selv som kunne tilby henne denne tryggheten. Loppis la hode sitt i fanget hennes og hun strøyk Loppis over det krøllete håret. «Hvor er pappaen min?», lespet Loppis og overlegen svarte med den særpregene og trygge stemmen sin; «Han er en gammel mann nå og han kan ikke gjøre deg noe vondt mer». Det var som om Loppis godtok det svaret. Ingen av dem sa noe mer, men jeg følte på en slags trygghet selv av å bare være vitne til dette forløpet.

Så lå jeg på sofaen igjen, så bort på mannen min som hadde sovnet i enden av den. Klokka var ikke mer enn ni på kvelden og jeg skvatt litt til da jeg innså hva som nettopp hadde hendt. Der inne. Var det en drøm? Eller var det virkelig. Så virkelig som det kan bli i underbevisstheten riktig nok. Så gråt jeg litt og følte på den sorgen over livet som var. Og litt over gleden over livet som ble. Før jeg la meg.

Sommeren har vært mistenkelig fin. På tide å finne ut av hvor alle tok veien og hvilken tilstand de er i. Kanskje det betyr å finne mer ut av hvilken tilstand jeg selv er i? Hvordan har egentlig jeg det som et menneske og ikke et system? Hvis det er slik, at jeg faktisk ikke lengre er den roboten jeg var før. Men et menneske som finner det urovekkende å ha det helt vanlig og ukomplisert. Så er det plutselig opp til meg og holde denne forestillingen i gang før sceneteppene går elegant ned akkurat i tide og ikke faller ned lenge før det applauderes.