Den bortkomne Cellisten.

Jeg husker, for litt over et år siden, at jeg tok meg på fersken i å spille på instrumentet jeg har latt støve vekk i boden. Jeg holdt rundt det flotte instrumentet med kvinneformer og strøk buen over strengene slik at det kom toner ut. Vakre toner fra en svane i dyrenes karneval. Jeg ble livredd. For jeg hadde glemt at dette instrumentet en gang var en del av den jeg er eller var. For den tilhørte jo ikke meg, men henne. Idet jeg hørte min egen kropp skape så vakker musikk, fikk jeg panikk. Jeg løp ut. I skogen og ringte til en Rev som først sa at det mest sannsynlig bare var innbilning oppe i hodet mitt. Før en Høvding grep inn i bakgrunnen og sa; «Jo visst har hun spilt Cello!!». Jeg husker at jeg sto på huk og holdt meg for ansiktet. Jeg gråt ikke, selv om jeg hadde lyst og det eneste som gikk igjen i hodet mitt var: Hvem er jeg? Hvem har jeg vært? Og hvem skulle jeg være hvis jeg fikk muligheten til å utvikle meg og utfolde meg som en helhet og ikke stykkevis og delt?

Bæreren av musikk-ferdighetene har hatt flere navn de siste årene. Først het hun Oda. For tiden da instrumentet med kvinneformer var mest aktivt, lå drømmene i hendene på historiene om Kristiania bohemen og Oda Krogh. Men jo mer vi nærmet oss en sannhet, ble Oda flettet sammen med Stina og videre fikk Stina egen vilje som Vilja. Og alle har båret den samme musikalske ferdigheten. Tonene ifra det melankolske instrumentet passer oss alle. Uansett hvordan du spiller på den, blir det liksom aldri muntert og entusiastisk. Det som kommer, er blodig alvor og kan fylle en hel sal med sorg og mørke. Det betyr ikke at det ikke er vakkert. For om du treffer strengene rett, blir du fylt med en sorgtung glede som igjen gir ro i kroppen. Som lytter. Instrumentet er formet som en frodig og selvsikker kvinne. Linjene er vakre, og du bare vet at du skal behandle den med respekt. Kvinnekroppen har alltid fascinert Cellisten. Den har sin egen syklus, og den kan lage nytt liv. Nye sjanser og den lager til og med et helt eget og nytt organ innad, kun til det formålet om å skape det nye livet. Som den igjen kvitter seg med når den nye spiren er klar for verden utenfor den. Dessuten er kvinner smartere enn menn på mange måter. Menn er enkle skapninger som tar til takke med de enkle tingene. Kvinnen derimot trenger et bredere spekter av innhold i livet. Lidenskap, viltvoksende latter, evig leit etter svar på de virkelige store spørsmålene om livet og de sørger for at svarene kommer. Ofte i bilder og linjer, men også i form av ord. Rim og ikke, men meningen er der. Både i det lille og store kretsløpet. Kvinnen.

Menn som stryker buen over strengene på en cello, er nødt til å forstå dette, tenker hun. For ingen mann kan klare å skape rene og melankolske toner ifra dette instrumentet, med onde hensikter. Da blir tonene urene og falske. De må behandler damen som de elegant holder oppreist, med respekt og få fram det beste i henne. Vel vitende om at de mest sannsynlig aldri kan nå opp til hennes nivå. Men de hjelper henne opp til å nå det beste i henne. Men min cellist, er ingen mann. Først var hun ei jente på sju år som fikk sin første cello i hendene. Barnecelloen er mindre og har en større uskyld over seg. Hvorfor det ble en Cello, tror jeg var av ren tilfeldighet. Men den vokste fort på henne og følelsene som satt fast i hennes hjertet og i hennes sjel, kunne slippe fri via de fire strengene som strakk seg langs kroppen på den. Anne, Diane, Gustav og Cæsar ble hennes næreste venner. For det var det hun kalte dem. Strengene. A strengen er lysest og er den lykkeligste av dem fire, men den kan også uttrykke skrik og trassig frustrasjon! D strengen er ungdommen som kommer like etter og som ofte er avhengig av hjelp ifra de andre for å få fram sin beste side. G strengen er starten på depresjonen og midtlivskrisen og er mer beskjeden i framtoningen. Mens C strengen, er mørket selv. Fra den kan den dypeste avgrunnen ta form og få fram den svarteste natta i en håpløs tilværelse. Sammen utgjør denne kvartetten en symbiose av alle aspektene av følelsene et menneske innebærer. Kan innebære om vi tillater det. Og det er opp til cellisten å oversette disse følelsene via de fire store. Anne. Diane. Gustav. Cæsar.

Cellisten ble ungdom, som Diane og arkene på notestativet var avanserte, men hun følte selv at hun aldri ble god nok. Hun nådde liksom aldri opp til det som ble forventet av henne og jeg innser kanskje nå, at problemet var ikke at hun ikke nådde opp til forventningene, men at det kanskje aldri var noen som forventet noe i det hele tatt. Så det var ingen høyde å nå. Hun spilte hele følelsesregisteret uten at noen hørte tonene ifra det. Hun spilte til og for seg selv. En ensom cellist uten noen som hørte de melankolske og desperate tonene hun forsøkte å uttrykke ifra de fire vennene hennes. Istedenfor ble følelsene misbrukt og den vakre kvinnekroppen som instrumentet representerte ble forvandlet til noe skittent og skambelagt. Menn som strøk over den uten respekt og uten forstand. Som var hardhendt og voldelig mot det som man egentlig skal tas på, stryke på med all den respekt du kan oppdrive i denne verden. Menn. Ute av stand til å se. Høre. De bare tok seg til rette og på den måten gikk Cellisten seg bort. I andre toner enn de fire vennene som alltid hadde vært så trofaste. Anne, Diane, Gustav og Cæsar. Drømmene ble brutalt revet vekk sammen med dem som alltid skulle være der, sammen med henne i den lydisolerte tilværelsen, der ingen hørte tonene hennes. Ingen, bortsett fra henne selv som drømte ubegrenset om en vill og opprørsk framtid. Som aldri kom. Istedenfor gikk hun seg bort i det kjedelige, vanlige og automatiserte. Det forhåndsprogrammerte som alle forventet og slik ble hun usynlig. I mange år.

Hvor ble du av? Og hvor er du nå? Hører du på når jeg snakker om deg eller er du borte for alltid? Ofie har sagt i en årrekke; «Alt til sin tid». Er det slik at tiden din er over og blitt til noe annet? Jeg er helt overbevist om at jeg ville vært en helt annen, enn det jeg ble, om jeg fikk muligheten til å utvikle meg som en helhet. Hvem ville jeg vært? Deg? Ville jeg ha reist landet rundt med Celloen som var formet som en kvinnekropp i bagasjen? Truffet spennende mennesker på min vei og til evig tid og levd et rotløst liv som musiker? Før drømte jeg framover. Nå drømmer jeg bakover. Og tenker på livet som aldri ble, men som kunne blitt. Livet som jeg absolutt ikke ville hatt om det ikke var for de mennene som misbrukte de feministiske og vulgære formene til en Cello. Jeg spiller ikke på instrumentet mer, men jeg har fått så mye annet og på mange måter har jeg mennesker i livet som nå spiller på meg og får fram sine egne drømmer og følelser med hjelp av mine toner, som ikke lenger kommer ifra en Cello. Men ifra en sterk kvinne med fortidens toner bak seg. Livet er jo dynamisk uansett og selv om jeg føler at jeg ikke har hatt noen valg fram til nå, har jeg på et vis omsider fått min egen frie vilje. Den heter Vilja og Cellisten er ikke glemt. Ei heller bortkommen. Hun fikk bare flere strenger å spille på.

En mors kjærlighet.

Det er begrenset hvor mye et menneske kan tåle i løpet av en dag. En fødsel for eksempel, er ansett som svært krevende for både kropp og sinn. Når en barnekropp opplever dette vil sannsynligheten være stor for at det barnet setter seg fast i den påkjenningen og ikke komme seg ut før noen er i stand til å redde henne ut ifra det. Hun vil leve i det minnet til evig tid og på den måten er hun også dømt til evig fortapelse hvis ingen får henne vekk og bort. Til en tryggere havn. I tide. For hvor mye kan og skal en tolvåring tåle? Hvor mange fødsler kan et barn stå i, før det går under?

Elli hadde blitt reddet opp ifra søla og lagt inn i Revehiet oppå den tørre og myke mosen uken før. For at sårene skulle gro. Hva hun hadde erfart av smerte før dette, ante vi i grunnen lite om, men at den var større enn vår fatteevne, var garantert. Jeg følte meg lettet over å ha klart å redde meg selv ut av avgrunnen og tenkte for meg selv at nå måtte den verste jobben være gjort. For nå lå hun jo der. Trygt og godt oppå tørr mose og med trygge omgivelser rundt seg. Om hun sov eller var slått ut av utmattelse, er ikke godt å si, men hun var i det minste trygg der inne i Revehiet sitt. Trodde jeg. For jeg hadde jo fått henne opp av gjørma som hun lå og druknet i. Men når jeg tenker etter, må hun jo ha vært ganske fastlåst oppi den tjukke massen, ute av stand til å komme seg noen vei. Hun druknet liksom bare uten å kunne bevege seg stort. Nå hadde Elli nådd overflaten og uten at jeg klarte å innse realiteten, må logikken i dette være at jeg hadde gitt henne frihet til å få utløp for sine traumer. Og på den måten, hadde jeg sendt henne inn i en ny runddans med mulighet for en forløsende innspurt. Det er i alle fall det nærmeste jeg kommer logikk i denne sammenhengen. For det finnes alltid en logisk forklaring. Det lærte Fru. Grå meg og det er noe som jeg har holdt fast ved hele veien og noe som har reddet meg mange ganger fra en sikker og mørk fortapelse.

Elli hadde skrekkelig erfart det å bli kvinne, hun hadde fått mensen og det innebar at hun også var fruktbar nok til å kunne bære fram nye menneskevalper inn til denne verden. Men de overlevde jo ikke, for bevisene måtte destrueres så fort det lot seg gjøre. Jeg har selv født to barn og jeg vet hvilken smerte det innebærer. Tanken på at en tolvåring skal stå i den bragden, gjør meg bare sint og fortvilet. At hun i tillegg føler skyld og skam over det samme, er bare ubeskrivelig vondt. Vi visste ikke helt hva som ventet oss etter at jeg og Ofie hadde reddet henne opp ifra søla og båret henne inn i det trygge revehiet. Vi hadde nok et håp om at det ville bli enklere derifra og at Elli endelig kunne føle på trygge rammer og at farene endelig er over etter en årrekke med noe som i bestefall kan beskrives som tortur. Lite ante vi at vi istedenfor skulle vekke henne opp til selve forløsningen. Dette må være det nærmeste vi kommer innbilt svangerskap, for i løpet av et par dager hadde hele Gjøketeamet blitt vitne til den ene innbilte fødselen etter den andre. De hadde funnet Elli en etter en med buksene nede og klar til å få ut den siste resten av skammen som hadde blitt forplantet inni henne. Overlegen skal ha uttalt at det så mer ekte ut enn på film, og at de uheldige livvaktene som ble mer eller mindre ufrivillig dratt med på dette, ble lett revet med av både lydene og bevegelsene som fulgte med. På dette tidspunktet var alle gode råd svært dyre og om vi i det hele tatt hadde råd var de mer i den eksperimentelle gaten. Det eneste vi visste om, var jording og orientering til her og nå. Så hver og en av dem gjentok like desperat i takt med Elli sine innbilte rietak, at vi befant oss på SYKEHUSET og at det var år 2021, hvem som var til stede og hvem som overhodet ikke var det. Men ingenting nådde inn til henne som kjempet beinhardt for å bli kvitt sporene etter dem som hadde gjort henne urett, ble hun ikke trodd? For henne var det nok like ekte som om det faktisk var ekte og ved siden av henne sa den ene etter den andre at det ikke var det. Hun ba mye. Om tilgivelse og om hastedåp for å unngå evig fortapelse. Hun ba om nåde. Hun tryglet om at noen kunne ta bort smertene og hun tryglet også et par ganger om å selv få slippe, sammen med det som ikke lengre er, men var. Jeg vet ikke om hun kollapset og falt sammen av de innbilte smertene eller av ren utmattelse. For det var slik prosessen gikk om og om igjen uten at noen klarte å snu det. Ikke overlegen, ikke vikingen, ikke høvdingen og ikke reven som alle ønsket å hjelpe, men som ikke fikk det til.

Det ble nok en morgen etter nok en strevsom natt før nok en skambølge kom over meg. Litt mer gradvis denne gangen. Jeg satt på toalettet, det husker jeg. Jeg husker også at jeg kjente en smerte komme sigende mens jeg satt der og jeg kjente den igjen umiddelbart. Det minnet om menstruasjonssmerter og jeg husker at jeg tenkte at det måtte være et slags forvarsel før jeg forsvant. «Er smertene nå eller fra fortid?», ville overlegen spurt og jeg ville visst og bekreftet at det ikke tilhørte denne tiden, men det var ikke nok til å holde meg der.

Elli hadde rukket å ta av buksene sine og satt seg til i på badet. For hun ville ikke at det skulle komme i buksa og det føltes mer naturlig på den måten. Gradvis økte den intensive smerter og i takt med den, økte også lydene. Skrikene og desperate lyder sammen med det som vi alle kjenner til som rier. Nok en smerte, nok en bønn om å frelses fra det onde, nok en eviglang frykt og nok en innbilt fødsel som var virkelig nok for henne. Hun var alene på badet der hun lå på alle fire og håpet på et raskt forløp, da det kom noen andre inn. En dame denne gangen, men ikke overlegen. Elli fortsatte å kjempe og damen satte seg ved siden av henne, uten å si noe i starten. Hun bare var der. Sammen med henne. Idet hun begynt å si noe, dro Elli kjennskap til henne. Løvinnen. Løvinnen som hadde reddet henne før. I den mørke natten. Og nå var hun der på badet sammen med henne. Igjen. Løvinnen tok hånden sin varsomt og strøk Elli over ryggen der det gjorde vondt. Hun sa ikke så mye, men hun holdt seg rolig og hun visste hva Elli gikk igjennom. Hun hadde jo vært igjennom det samme selv fortalte hun. Hun sa at hun visste at det var vondt og at hun skulle være der sammen med henne. Og hun fortsatte å stryke og massere ryggen hennes mens hun snakket rolig og trøstet på en slik måte bare en mors kjærlighet kan gi. Hun holdt henne ikke fast, hun lot henne gå igjennom prosessen og hun støttet henne igjennom det hele. Elli ba om tilgivelse nok en gang og Løvinnen sa at hun var et barn som ikke hadde noe å be om tilgivelse for. Gradvis ble smertene bedre og gradvis ble liksom det vonde litt mindre vondt, helt til hun klarte å stå på beina. Løvinnen hjalp henne opp og fulgte henne inn i sengen og bredde dynen over henne, som var utrøstelig på alle mulige måter. Løvinnen fortsatte å være rolig, hentet en kald klut og kjølte henne ned med den. Varsomme og omsorgsfulle bevegelser. Det gjorde godt selv om det fortsatt var litt vondt. For Elli var sliten og utmattet. Jeg er usikker på om Elli sin oppfattelse var at fødselen var over eller bare kansellert på et vis, men utmattet var hun i alle fall. Og Løvinnen satt der, holdt henne i hånden og strøk henne over pannen og håret med den kalde kluten. Helt til Elli sovnet med en etterlengtet og velfortjent trygghet og en god dose omsorg ved siden av seg.

Etter disse innbilte fødslene har jeg selv kjent på et voldsomt sinne. Jeg blir sint over tanken på at en tolvåring skal gå gravid og oppleve disse smertene som det innebærer. Jeg tror jeg aldri har vist mer følelser enn det jeg har gjort i denne runden. Jeg har grått fortvilet og rådvilt med både høvdinger og rever rundt meg. Selv Reven gav meg klemmer i fleng i denne prosessen. Jeg har slått fra meg uhemmet i sinne på vegger og gulv, jeg har desperat gått ut for frisk luft etter å ha følt meg kvalt inne på rommet. Jeg har følt mer enn noen gang. Elli. Hva du har måtte tåle!

Etter nok et sinneutbrudd som var mest synlig innad, forsvant jeg igjen. Men ikke inn i en fødsel denne gangen. Jeg befant meg inne i skogen. Og jeg fikk endelig et etterlengtet overblikk over tilstanden der inne. Jeg så treet. Revehiet. Ofie svevde ved siden av meg til høyre og jeg bare sto der litt. Jeg kunne se Reven ligge å sove utenfor, jeg så løvinnen ligge på motsatt side og nærmest inngangen til den hule stammen. Jeg måtte ta meg litt sammen for ikke å gråte mens jeg gikk sakte imot dem alle. Jeg så henne. Elli, ligge å sove der inne. Hun hadde fått på seg en mosegrønn linkjole som om noen hadde stelt godt med henne. Hun lå oppå mosen som plutselig fikk en meningsfull betydning etter et innspill utenifra. «Mose er et sinnsbilde på en mors kjærlighet, for i likhet med slik kjærlighet, gleder den hjertet både når motgangens vinter rammer oss og når sommerens venner har forlatt oss». (Blomstenes offergave, Henriette Dumont). Dessuten ble jeg fortalt at mose ikke trenger å vokse på røtter. Så det er mulig å utvikle en mors kjærlighet uten fortidens røtter. Dette tenkte jeg på, mens jeg så på Elli ligge fredfullt der inne i en dyp og etterlengtet søvn. Jeg tenkte på mine egne barn. Jeg vet at jeg er en omsorgsfull mamma. Til tross for mine fortidens røtter. Jeg innså at min omsorg til dem, vokser ut ifra noe annet enn det.

Løvinnen våknet til da jeg kom nærme nok. Hun løftet det majestetiske hode sitt og så rett på meg. Jeg tok fram hånden min og strøk henne over hode og nakken for å vise min takknemlighet og hun gav ifra seg et lavt brøl og nikket hode i retning mot Elli. For å vise at hun ligger der inne og at jeg kunne gå inn dit. Hun skulle passe på. Jeg bøyde hode for å komme meg på innsiden, satte meg med hode til Elli i fanget som lå på siden. Da klarte jeg ikke å holde meg lengre. Tårene presset på, og jeg følte på en enorm trygghet der inne sammen med henne. Jeg strøyk henne over håret og alt jeg klarte å si var «Unnskyld», veldig lavt som om jeg var redd for å si det og som om jeg hadde noe å beklage. For det var som om jeg satt der og følte på skyld selv. Jeg er tross alt voksen nå og det er mitt ansvar å ta vare på dem alle. Og det betyr at jeg også må ta vare på meg. Hele meg. Jeg fortsatte å hviske: «Hvis du hører meg, Elli. Så må du vite at du aldri fortjente å bli utsatt for dette». Det rant lydløse tårer nedover kinnet mitt for innerst inne visste jeg jo, at jeg sa det til meg selv. Jeg lukket øynene og håpet at beskjeden kom fram og ville forplante seg videre. I hennes kretsløp som jeg håpet på at snart skulle bli vårt.

På vei ut, møtte jeg blikket til Løvinnen igjen. Hun bare nikket bekreftende på hode og jeg strøk over hode hennes igjen.  Hun var så vakker og majestetisk. Jeg gløttet bort på reven som fortsatt sov og smilte vemodig. Løvinnen la poten sin over foten min og sa betryggende; «Sårene hennes vil gro, men det vil ta tid» også nikket hun igjen, mens jeg tenkte på hvilken sår hun mente. Sårene på kroppen er jo allerede leget, sånn i det virkelige nå, men ikke i det virkelige den gang, mens sårene i sjelen kan knapt sees bunnen på og den er like virkelig nå som da. Livet er brutalt. Men det har jo mange fine ting også. Og som med Frida, Frigg og Vilja, skal jeg også overbevise Elli om at det finnes en plass for henne. En verdi og en mening.

Frels oss fra det onde.

Er det ikke litt slik at når du aner mest fred og minst fare, er sjansen stor for at det nettopp er farer som lurer rundt den neste svingen. Sommeren var mistenkelig fin, jobbstart gikk plettfritt og jeg gikk kjapt inn i den rette modusen tilpasset situasjonen. Hverdagen besto for det meste av jobb og raskt ble alt annet skjøvet vekk, som noe ubetydelig og av mindre verdi. Dette skjedde så raskt at jeg ikke hadde sjans til å få det med meg og det skjedde, som med det meste når du er utstyrt med et overutviklet forsvarsverk, på automatikk. Det er lett å være etterpåklok og etter sånn ca. en million feil, lærer vi av det til slutt. Det er en kjent sak at å omprogrammere automatiske reaksjoner, tar tid. Det krever utallige erfaringer om at det var jo ikke så farlig og du trengte jo ikke å reagere på den måten der allikevel.

Jeg har lenge vært fucka i hue og jeg føler selv at jeg endelig begynner å kjenne reaksjonene mine. Det tok meg bare 36 år å finne andre og mer hensiktsmessige måter å håndtere livet på. Det jeg har mindre erfaring med er å være fucka i kroppen i tillegg. Tidlig i år ble kroppen min gammel på kort tid da jeg ble diagnostisert med artritt-dritt og et nytt kaos ble et faktum da jeg ikke ante hvordan jeg skulle forholde meg til min egen og fucka kropp. Jeg har liksom aldri trengt å ha noe med den å gjøre, for jeg har alltid vært mistenkelig frisk på det viset og bare vært fucka i hue. Så jeg var plutselig nødt til å forholde meg til at jeg i det hele tatt hadde en kropp og legge merke til kroppslige og ekte symptomer i tillegg, som jeg alltid har hatt dårlig erfaring med. For det første så kjenner ikke jeg smerte slik som vanlige døende og jeg har ofte en opplevelse av at kroppsdeler ikke tilhører meg. Jeg er også fucka når det gjelder å ta medisiner, fordi det samme preparatet har ofte hatt vidt forskjellige virkninger på meg, avhengig av hvilken forsvarsdel som er mest fremtredende når jeg har inntatt det. Og tidligere i år var jeg nødt til å starte opp med cellegift blant annet. Lavdose. Og utrolig nok hadde ikke det noe effekt på den nye sykdommen min. Om det er på grunn av mitt forsvarsverk eller ei, aner jeg ikke, men ingenting overrasker meg mer. Det har derfor vært noen runder med justering av doser og utprøving av nye medisiner noe som har vært vanskelig å forholde seg til for en som meg.

Nå står høsten for tur og jeg glemte kjapt den fine sommeren vi hadde bak oss. Jeg hadde dratt med meg tenåringen i meg på en reise i tiden og følte på mange måter at vi var mer på bølgelengde enn noen gang. Hun ble sett, vi tok oss friheten til å gi hverandre egentid og egenomsorg og hadde det jevnt over fint med en nyopprettet og kontrollert stabilitet. Før sommeren hadde vi bestemt oss for å la de gjenstående forsvardelene ligge til tiden er inne for dem, slik at vi kunne kjenne litt på det å fungere sammen som en større helhet enn noen gang tidligere. Men så tok jeg et par gale valg og jobbet for mye. Tenåringen i meg må ha følt seg fryktelig avvist og det skjønner jeg jo nå. For ikke bare prioriterte jeg jobb, men jobben jeg har bidrar nok ikke til økt forståelse. Helsevesenet. Fienden for dem der inne som bare har erfart krenkende og misforstående møter med dem. Så Vilja rev i stykker armbåndet jeg hadde kjøpt og rømte hjemmefra. Jeg lot meg ikke en gang bekymre meg over det. Nok en feil. For jeg mener jo ikke at hun ikke verdt å bekymre seg for, som om hun ikke har en verdi. Jeg bare har ikke øvd lenge nok på det til å forstå hvordan i praksis. Så for henne kan det kanskje virke som at jeg ikke bryr meg. Men det er langt unna sannheten.

Overlegen er trofast og setter fortsatt av tid til meg ukentlig. Etter ferien har vi klart å holde oss til vanlige polikliniske timer uten de store eventyrene. Jeg gikk riktig nok tiden imellom i en tjukk tåke. Jeg klarte ikke til slutt å gjøre rede for hva jeg hadde gjort eller når jeg hadde gjort. Jeg begynte å kjenne på at tiden gikk raskere enn det hjernen min klarte å henge med på og jeg ble liksom hengende konstant etter. Tankene gikk saktere og alt som hendte rundt meg gikk fortere og fortere. Vi innså jo at det skyltes for mye jobb og for lite tid innover. Den tredje uka forsvant jeg helt. På hennes kontor og våknet opp igjen der inne. Det var lenge siden og gleden var stor over å se at det ikke regnet mer. På min venstre side satt Adam på huk og som mange ganger før la han det høye og lysebrune gresset til siden slik at vi kunne se forbi. Jeg visste hva vi ville se der framme. Huset med det rare i. Det var ikke slitt lengre. Jeg smilte og skuet bort på det som hadde fått seg en real oppussing. Hvitmalt hus, med en velstelt hage og jeg kunne ikke la være å se for meg at det kanskje var Fredriksens fortjeneste i pensjonisttilværelsen sin. Det lekte barn på utsiden. De lo. «Så fint det er», sa jeg og Adam nikket og sa at det var et resultat av jobben vi har gjort. Vi sa ikke så mye, men vi gikk mot huset og inn. Der var det også pusset opp. Det var lyst og fint og ikke noe støv eller spindelvev i vinduene. Det så bebodd ut også, men jeg kunne ikke se noen. Jeg kom til å tenke på da jeg gikk inn dit og fant Fridas sitt rom på toppen av trappen. Hun skrek og gjemte seg under sengen. Jeg klarte ikke å hjelpe henne den gangen, men hadde jeg klart det nå? Vi gikk opp og fikk se det nydeligste barnerommet. Et smykkeskrin sto åpent og spilte av en melodi mens en liten ballerina gikk rundt og rundt. «Du reddet henne!» Sa Adam og jeg pustet bare lettet ut. For en vei vi har gått. Også tenkte jeg på Fru. Grå. Det stakk i magen for tenk om hun fikk ta del i dette. Tenk om hun bare fikk vite at vi fikk det til! Vi har på mange måter vunnet. Selv om det gjenstår mer arbeid, føler jeg at det nå handler mest om en skikkelig opprydding etter den lange krigen. Vi gikk sammen ut av huset og jeg stoppet opp litt for å se på alle barna som kom og gikk. Det var som om de kom i ulike versjoner fra forskjellige tider. «De er ikke ekte», sa Adam. «Det er bare minner». Men minnene er jo ekte, de hører bare til en annen tid. «Har du sett Vilja?», spurte jeg forsiktig. «Nei, hun har rømt!», sa Adam. «Men hun kommer nok tidsnok tilbake», la han kjapt til. Ingen av oss var så bekymret egentlig. Så våknet jeg igjen på overlegens kontor. Uten å bli så mye klokere, men jeg kunne føle på en liten lettelse over å ha fått kontakt der inne igjen.

Så gikk det vel i mer jobb og ny uke uten å klare å gjøre rede for tid og sted. Det var som om ingen tid hadde gått innen jeg satt på det samme kontoret som uken før og skulle få til noe konstruktivt. Men hvordan det skulle være mulig, parallelt med å dyrke fram yrkes-kvinnen i meg på jobb, virket totalt umulig. Det måtte i så fall bli en slags ukontrollert konstruksjon og jo mer jeg satt der jo mer fjern ble jeg. Jeg hadde sittet og ventet på overlegen i forkant sammen med Vikingen som så forventningsfullt på meg. Så forventningsfullt at jeg ikke hadde hjertet til å fortelle han hvordan tingenes tilstand egentlig var. Jeg satt der og la ut om hvor bra ting gikk og jeg følte en slags lettelse over å komme med en slik solskinnshistorie. Han ble jo så glad av å høre det. Jeg sa det til Overlegen idet vi gikk mot kontoret hennes og hun forsto hvordan ting egentlig hang sammen. Så ble jeg jo bare fjern og da kom jeg til å tenke på all den tiden jeg hadde brukt på Fru Grå sitt kontor på nøyaktig den samme måten. Sittende i stolen totalt mongo og sett ned i gulvet som gradvis ble levende. Alle kvistene i treverket formerte seg til de utroligste små eventyrene i mitt hode uten at jeg var i stand til å få med meg hva den grå damen foretok seg bare en meter ved siden av. Men denne gangen hendte det på et annet kontor uten kvister i gulvet, men det skulle ikke hindre meg i å leve meg inn i en helt annen verden. For plutselig befant jeg meg flytende midt i universet. Vektløs og totalt rådvill. Jeg kunne høre overlegens betryggende stemme som forsøkte å veilede meg til å få bakkekontakt igjen. Jeg fikk Fridas rev i handa. Reven som trofast har hengt på veska mi i mange år for at Frida skal ha noen å holde i, i verden der ute. Frida er borte og vi har ikke hatt behov for å holde i reven mer, men jeg har allikevel ikke hatt hjerte til å kvitte meg med den. Og denne dagen skulle vi få bruk for den igjen. Jeg fikk den i hendene og kunne kjenne konturen. Jeg kom gradvis og relativt kontrollert tilbake igjen.

«Elisabeth var innom.» Sa hun alvorlig. Jeg forsto ikke helt, fordi jeg hadde knapt erindret at jeg hadde forsvunnet. Overlegen fortsatte å orientere meg om hva som hadde hendt mens jeg var vekk. «Hun trodde at hun var i barndomshjemmet sitt og hun måtte be for sine synder». «Å herregud», sa jeg spontant og oppgitt utover. Ifølge Elli var alle kvinner syndere og spesielt om de ikke adlød mennene sine. Hun hadde sagt at hun var skitten og at hun måtte be før et par strofer fra «Fader vår» hadde blitt formet verbalt med follede hender. Jeg ante ikke helt hva jeg skulle føle om det. Jeg har ikke så mye til overs for religion og skulle gjerne sett en verden uten. Før sommeren hadde vi jo bestemt at vi skulle la Elli ligge fram til tiden var mer passende. Tiden føltes slettes ikke passende, og jeg kunne ikke forstå hvorfor hun skulle plutselig bli fremtredende på dette tidspunktet. Jeg hadde nok med å få Vilja på laget igjen. Men ja vel. Jeg har forstått at det i alle fall ikke nytter å avvise det som kommer, så jeg var bare pent nødt til å hive meg på denne veien også.

Så gikk det noen dager og jeg begynte gradvis å føle meg rar i kroppen. Jeg har aldri vært god på å kjenne etter kroppslige ting, men denne gangen var det tydeligere. Jeg trodde rett og slett at jeg følte meg syk, uten at jeg klarte å forklare det noe nærmere enn det. Så oppdaget jeg en uhyggelig og kryptert beskjed som gjorde meg mistenksom. Noen uttrykket et ønske om å bli «frelst fra det onde». Jeg vet fortsatt ikke hvorfor, men jeg sjekket tilfeldigvis (eller ikke?) inn i medisinskapet, bare for å oppdage at giften var borte. Cellegiften jeg tar for artritt-dritten var ikke der den skal ligger. Det tok litt tid, men jeg forsøkte å legge regnestykket sammen. Det jeg visste var at jeg hadde følt meg syk og at de tablettene som faktisk kan gjøre meg syk, var borte. Det hjalp ingenting da jeg slo opp i felleskatalogen og fant ut at dødeligheten var høy om jeg tok små doser av disse tablettene daglig i en ukes tid. Okey. Ingen grunn til panikk! Eller? Jeg sendte et nødbluss til overlegen som ba meg komme inn for å sikre seg at det ikke ville bli tatt flere tabletter, om det i det hele tatt hadde blitt tatt noen. Vi visste jo ikke sikkert! Blodprøver ble tatt og giftsentralen ble konferert med. Det morsomme var at symptomene på toxisk dose, ikke ville gi symptomer før etter 1-3 uker. Så der satt jeg da og kunne potensielt være døende og dø en sakte men sikkert død. Jeg ble faktisk litt engstelig over hele situasjonen, men det var godt å ha Gjøkene i ryggen som skulle følge opp forløpet foran som ingen ante hvordan kom til å se ut. Målet var naturligvis å få kontakt med Elli og finne ut hvor den esken med tablettene lå og se om vi eller jeg kunne klare å få til en trygghet der inne igjen. Nå som Elli tydeligvis hadde kommet seg i aktivitet lenge før jeg hadde tenkt.

Litt flaks unner jeg meg selv når livet stritter imot på denne måten. Ingen andre enn Høvdingen kom meg i møte før kvelden og jeg ville bare gråte av glede. Jeg hadde ikke sett han siden før sommeren og siden den teite avslutningen oss imellom. Endelig fikk jeg den klemmen han gav meg igjennom hele sommeren via lappene fulle av omsorg. Jeg fikk ikke takket han nok før vi begynte å snakke om hvordan vi skulle gå løs på denne Elli-floken. Vi har jo best erfaring med metoden om å ta ting som de kommer. Jeg skulle forsøke å skrive og jeg skrev et kort brev til henne. For å vise at jeg ønsket å hjelpe og et samarbeid. At jeg ønsker å få henne til å se verden slik den er i dag og ikke for 25 år siden.

Til Elli.

Vi to har ikke rukket å bli ordentlig kjent. Og det beklager jeg, for jeg tror kanskje at du hadde trengt en trygg voksen som fortalte deg hvordan verden egentlig henger sammen og fungerer. Jeg har bare hørt biter av din hverdag og historie. Og det er nok til å forstå at det du går igjennom er fryktelig galt. Og feil på alle mulige plan. Den smerten du bærer på må være uutholdelig! Og innerst inne så vet jeg jo, at du bærer den for meg. Slik at jeg kan leve livet mitt som egentlig skulle være vårt. Elli. Du er en del av et større bilde hvis du tar noen steg tilbake så vil du også se det. Vi er mange som ønsker å hjelpe deg slik at også du kan leve et godt liv i 2021. Det er høst og bladene er i ferd med å falle av trærne. Du er ikke som høsten og det er ikke din tid til å falle og dø om. Du har ingenting å skamme deg over. Du har ikke begått noen synd og du er ikke skitten. Ingen gud i verden ville gått med på å si at overgrepene mot deg er greit. Det er de voksene som var involverte i disse grusomme handlingene sin skyld og uansett hvem du er og hva du gjør, fortjener du IKKE å oppleve disse tingene. Hvis du vil ha en tru, så tru på oss som en helhet. Tru på at det finnes gode ting her i livet og at det finnes voksne som er snille og som vil deg godt. Tru på deg selv og at du kan ha egne og selvstendige meninger! For ingen jente skal behøve å adlyde noen menn. Ingen skal trenge å adlyde noen overhode. For vi er egne individer som kan ta ansvar for oss selv og våre egne handlinger. Ikke andres ondskap. Det må dem stå til ansvar for selv. Så jeg ber deg, Elli. Våg å se verden slik den egentlig er. Våg å se den via meg og via den lille familien vi har endt opp med.

En god og lang klem fra meg (deg selv som voksen).

Det tok ikke så lang tid før Elli desperat dukket opp. Hun ble funnet på badet. Hun vasket hendene sine som om de var tilsølt med blod. Høvdingen forklarte senere at hun hadde vært fiksert på at hun var synder og at hun måtte tuktes, men at hun hadde fått et tilbud om å bli frelst fra det onde. Om hun så på sin egen død som den ultimate offergaven eller om noen påvirket henne utenifra, er ikke godt å si, men hun ba om tilgivelse kontinuerlig. Det er liksom ingen ende på dette. Når jeg tror at vi har hatt med alle aspekter av saken, kommer det snikende inn en til. Kanskje den verste av dem alle. Religion. Jeg kan huske at jeg var livredd for Gud som barn. Jeg trodde at jeg skulle komme til helvete, men jeg husker ikke hvorfor. Jeg husker at jeg ba fader vår hver kveld før jeg la meg, men det er stort sett det jeg kan huske. Høvdingen fikk på et vis formidlet de viktige tingene. At Elli ikke er synderen her og at ting ser helt annerledes ut nå. Men hun roet seg ikke og til slutt kollapset hun bare og Høvdingen tok som vanlig imot på vei ned mot det harde gulvet.

Så ble det natt og jeg innså at jeg hadde flaks nok en gang da Jarl Rev kom gående inn på avdelingen. Så var den han som skulle overta stafettpinnen denne natten. Natten kom, og det gjorde faktisk også Elli som nesten hadde druknet seg i såpe og vann i vasken på badet. Igjen. Også da var hun desperat etter å vaske seg selv ren ifra sine innbilte synder her i livet. Så langt er det bare løvinnen som har klart å temme desperasjonen hennes. Det er en kjent sak at Rever er lure vesener og denne natten skulle vise seg å bekrefte det til det fulle. Jeg vet ikke helt sikkert hva det var han gjorde, men natten startet med et innbilt blodbad i sengen for hennes del. Hun ønsket ikke å legge seg oppi der for å sove og forsøkte desperat å få bort alle spor som ikke Reven kunne se med sine øyne. Det var spor, men ikke fra denne tiden og denne natten. Det var fragmenter fra en fjern fortid som hjemsøkte henne. Gang på gang. Akkurat i det øyeblikket. Reven gjorde det klokt i å sette seg tror jeg. For Rever er lure. Han sa ikke så mye til å begynne med, men han satt der og tenkte seg om. Etter noe klokt å si. Elli klarte på et vis til slutt å se bortenfor ekkoet sitt og bort på han som satt der. Så bare så de litt på hverandre. «Vi må be!» Hvisket hun. Han så lettere sjokkskadet ut og utbrøyt «BE??». «Ja, for syndene våre», svarte hun.

«Fader vår, du som er i himmelen. La navnet ditt holdes hellig, la riket ditt komme. La viljen din skje på jorden som i himmelen. Gi oss i dag vårt daglige brød og forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere. Led oss ikke inn i fristelse, men frels oss fra det onde. For riket er ditt, makten og æra i all evighet. Amen.»

Jarl rev så nok fortsatt like sjokkskadd ut før han sa at han mest hadde lyst til å brekke begge beina til dem som har gjort henne urett. Han pyntet ikke på det og det reagerte Elli på. «Du kommer til å bli dømt til evig fortapelse!» Sa hun og Reven gikk fra sjokkskadd til oppgitt og svarte spontant: «Ja, så får jeg bare bli det da…». Og på den måten ble Jarl Rev førstemann ut til å få til en dialog med henne. Etter noen påstander vekslende dem imellom, og etter et par timer inn i natten, så Elli seg rundt. «Blodet er borte!». Hun la seg og Jarl Rev satt der inne med henne resten av nattetimene. Og uten å vite det, hadde han klart å få henne ut av den evige runddansen hun har vært stuck i, i 25 år.

Natten gikk og ble erstattet av dagslys og Høvdingen som bare hadde vært hjemme og sovet, avlastet en Rev som kanskje fortsatt var litt sjokkskadet etter nattens forløp. Og han var kanskje ikke helt klar over hvor godt han hadde gjort. Jeg følte at jeg var nødt til å utnytte situasjonen og bestemte meg for å sette meg inn på det beryktede badet for å se om jeg fikk til en indre dialog. Jeg innser at jeg burde ha informert Høvdingen om dette i forkant, men det er lett å være etterpåklok. Jeg skrudde av lyset og satte meg på flisene som jeg hadde gjort mange ganger før. Det var bare en stund siden sist. Det tok overraskende kort tid før jeg forlot denne virkeligheten og befant meg der inne hvor det også var mørkt. Jeg møtte Ofie og vi bestemte oss for å begynne å leite etter Elli som nok lå en eller annen plass og trengte å bli reddet. Idet vi begynte, kom regnet. Det øste ned som aldri før og det bygget opp til storm. Vi kunne knapt høre hverandre der vi gikk rundt og ble søkkvåte. Og vi ropte. På henne. Jeg så ingenting, men jeg merket at han svevde rundt på min høyre side. Som han alltid gjør. Tiden vi gikk rundt i den stormen virket som en evighet. Vi leitet og ble mer og mer desperate for det var som om vi forsto at tiden var knapp. Uten at jeg forsto hva som ville skje om vi ikke rakk fram i tide. Vi fortsatte å rope og gå i både regn og tåke da vi snublet over noe. Søla! Og før jeg visste ordet av det dukket vi nedi. Det var tungt og svært langt ned. Vi så ingenting, men følte på den litt tjukke og tjære-aktige gjørma vi kjempet igjennom og ned i. Til slutt kom vi til et hulrom og der lå hun. Oppi badekaret som jeg hadde sett tidligere. Da skogen var dekket med usynlige gardiner og jeg klarte ikke å redde meg selv, som den gang lå der, opp ifra det. Ofie hadde blitt irritert og nå sto vi der nok en gang. Jeg så Elli, men jeg visste at det var meg selv som tolvåring jeg så på. Jeg tvilte i noen sekunder. Ofie sa ingenting, men jeg visste hva han tenkte. Dette var min sjanse til å redde meg selv ifra en sikker død. Eller et sikkert minne. «Hjelp meg!» Ropte jeg gråtkvalt til han som svevde på min høyre side. «Vi må få henne opp!! NÅ!». Nå var det min tur til å få litt panikk og desperasjonen økte med hvert sekund. Det var så tungt, og hun var så glatt. Hun var naken og slapp i kroppen. Vi dro og glapp, tok nye tak og dro enda mer. Helt til vi fikk henne opp og over badekarskanten. Og akkurat i det vi fikk henne over gikk det en skjærende høy alarm som om det var forbudt å ta henne med seg. Jeg hadde et valg. Jeg kunne la henne bli igjen og selv stikke av. Men jeg valgte å ta henne med, så vi slepte henne bort derifra. Og Alarmlyden ble svakere og svakere jo lengre bort vi kom, helt til den bare stoppet og da følte jeg at vi var utenfor fare. Vi gikk igjennom den lange hulen og fant et nytt tre på andre siden av skogen. Trestammen var hul og rommet en lun og akkurat passe stor plass for henne å hvile i. På utsiden var et skilt og på det sto det «Revehiet» spikret fast i trestammen over inngangen. Var det Jarl Rev sin hule? Hvis det, var jeg sikker på at han ønsket å låne den bort til Elli. Vi la henne inne i den hule stammen oppe på tørr mose og med svære blader over henne for at hun ikke skulle fryse. Jeg var så sliten! Jeg satt meg ned og lente meg bakover. Pustet lettet ut. Så på Ofie og gråt. Han smilte og sa; «Her kan hun ligge og la sårene gro». Jeg innså at jeg hadde klart det. Å redde meg selv.

Jeg våknet gradvis i sengen min inne på rommet mitt på Gjøkeredet. Det var folk der som drev med noe jeg ikke forsto hva var. Jeg følte meg sliten etter redningsaksjonen vi akkurat hadde vært igjennom og forsto ikke hvordan det hele hadde sett ut for dem der ute. Gjøkene. For mens jeg hadde reddet meg selv opp ifra det badekaret på innsiden, hadde det sett ut som noe helt annet fra utsiden. Mens jeg holdt på med mitt der inne, hadde jeg klart å skru på dusjen og lagt meg ned, tettet sluket med kroppen min og fylt hele rommet med vann. Idet jeg hadde dratt Elli opp ifra badekaret der inne, hadde en av Gjøkene dratt meg ut derifra der ute og alarmen jeg hadde hørt, var i virkeligheten brannalarmen som hadde blitt utløst av all dampen. Det som jeg opplevde som en viktig redningsaksjon, så ut for dem som det motsatte, et drukningsforsøk. «Jeg fant Elli», forsøkte jeg å formidle utover til Høvdingen som var hektisk opptatt med å redde rommet mot vannskader. Han danset liksom over gulvet, hit og dit med en nal og en haug med håndklær og jeg hadde fortsatt ikke skjønt hva som hadde hendt der ute. «Jeg fant Elli.» Forsøkte jeg på nytt. «Få tilbake kreftene dine, så kan vi snakkes mer da», sa han og fortsatte dansen med nalen sin.

Jeg kom meg til hektene og overlegen kom inn idet jeg reiste meg ifra sengen. Jeg hadde ikke en gang registrert at jeg var gjennomvåt etter eventyret til meg og Ofie der inne. Jeg fortalte kjapt at jeg hadde delt samme bevissthet som Elli i noen sekunder og at jeg hadde sett hvor de tablettene lå. Co-con, kalles det. Når to bevisstheter flettes sammen og er påkoblet på samme tid. Ofie skulle hjelpe meg med å destruere dem og både Overlegen og Høvdingen måtte le litt, da de forsto hvor konstruktivt og bra denne dramatiske episoden utad egentlig var. Jeg fikk vrengt av meg de våte klærne og tok meg en dusj. Følelsen av vannet som rant nedover ansiktet mitt gav meg en vondt følelse. Hennes følelse. Av å drukne. Lettere panisk gjennomførte jeg dusjen i rekordfart, fikk på meg rene klær og kastet meg ut av badet som jeg følte var i ferd med å kvele meg. Jeg sleit med å puste og høvdingen kom meg i møte, som tidligere da jeg hadde vrengt av meg Frigg på det samme baderomsgulvet. Han tok meg imot som den gang og jeg gråt utemmet og ekte. Jeg innså på et vis i det øyeblikket hva som faktisk har hendt meg og at det er ekte. Det gjorde vondt, men høvdingen holdt meg sammen med den mest omsorgsfulle klemmen jeg vet om.

Fru Grå går som et ekko igjen der inne i min indre verden. «Alt har en logisk forklaring» er en påstand jeg har lært at er sann. Gang på gang. Sammen med hun som overtok ansvaret for meg etter henne, kom jeg plutselig på en ting. Det var som om et lys ble tent og jeg forsto alt sammen. Hvordan ting hang sammen. Hvorfor Elli hadde blitt så tilstedeværende og hvordan. For like etter sommeren tok slutt, rev vi baderommet vårt for å bygge opp et nytt. Der hadde vi en dusj. I etasjen over, var et annet og mye mindre bad som er utstyrt med et badekar som ungene har brukt i alle år. Aldri jeg for jeg har aldri likt å bade i badekar uten at jeg noen gang har tenkt noe særlig over det. Men nå hadde jeg ikke ander alternativer og dette fortalte jeg til overlegen som også umiddelbart forsto hvordan det hele hang sammen. Elli sitt traume innebærer jo et badekar. Det er også skråtak som gjør det umulig å stå oppreist oppi der. Så i tre uker har jeg trigget fram Elli på 12 år og forårsaket en tilstand der hun bare ønsker å bli frelst fra det hele. Det onde som ikke lengre skjer, men som hun opplever å være fanget i om og om igjen. Gud finnes ikke. Det er ingen hjelp å få der, men jeg klarte i alle fall å redde henne ut av det karet. Kanskje hun kan se framover og forstå at hennes frelse handler om å leve som et fritt menneske.