Den bortkomne Cellisten.

Jeg husker, for litt over et år siden, at jeg tok meg på fersken i å spille på instrumentet jeg har latt støve vekk i boden. Jeg holdt rundt det flotte instrumentet med kvinneformer og strøk buen over strengene slik at det kom toner ut. Vakre toner fra en svane i dyrenes karneval. Jeg ble livredd. For jeg hadde glemt at dette instrumentet en gang var en del av den jeg er eller var. For den tilhørte jo ikke meg, men henne. Idet jeg hørte min egen kropp skape så vakker musikk, fikk jeg panikk. Jeg løp ut. I skogen og ringte til en Rev som først sa at det mest sannsynlig bare var innbilning oppe i hodet mitt. Før en Høvding grep inn i bakgrunnen og sa; «Jo visst har hun spilt Cello!!». Jeg husker at jeg sto på huk og holdt meg for ansiktet. Jeg gråt ikke, selv om jeg hadde lyst og det eneste som gikk igjen i hodet mitt var: Hvem er jeg? Hvem har jeg vært? Og hvem skulle jeg være hvis jeg fikk muligheten til å utvikle meg og utfolde meg som en helhet og ikke stykkevis og delt?

Bæreren av musikk-ferdighetene har hatt flere navn de siste årene. Først het hun Oda. For tiden da instrumentet med kvinneformer var mest aktivt, lå drømmene i hendene på historiene om Kristiania bohemen og Oda Krogh. Men jo mer vi nærmet oss en sannhet, ble Oda flettet sammen med Stina og videre fikk Stina egen vilje som Vilja. Og alle har båret den samme musikalske ferdigheten. Tonene ifra det melankolske instrumentet passer oss alle. Uansett hvordan du spiller på den, blir det liksom aldri muntert og entusiastisk. Det som kommer, er blodig alvor og kan fylle en hel sal med sorg og mørke. Det betyr ikke at det ikke er vakkert. For om du treffer strengene rett, blir du fylt med en sorgtung glede som igjen gir ro i kroppen. Som lytter. Instrumentet er formet som en frodig og selvsikker kvinne. Linjene er vakre, og du bare vet at du skal behandle den med respekt. Kvinnekroppen har alltid fascinert Cellisten. Den har sin egen syklus, og den kan lage nytt liv. Nye sjanser og den lager til og med et helt eget og nytt organ innad, kun til det formålet om å skape det nye livet. Som den igjen kvitter seg med når den nye spiren er klar for verden utenfor den. Dessuten er kvinner smartere enn menn på mange måter. Menn er enkle skapninger som tar til takke med de enkle tingene. Kvinnen derimot trenger et bredere spekter av innhold i livet. Lidenskap, viltvoksende latter, evig leit etter svar på de virkelige store spørsmålene om livet og de sørger for at svarene kommer. Ofte i bilder og linjer, men også i form av ord. Rim og ikke, men meningen er der. Både i det lille og store kretsløpet. Kvinnen.

Menn som stryker buen over strengene på en cello, er nødt til å forstå dette, tenker hun. For ingen mann kan klare å skape rene og melankolske toner ifra dette instrumentet, med onde hensikter. Da blir tonene urene og falske. De må behandler damen som de elegant holder oppreist, med respekt og få fram det beste i henne. Vel vitende om at de mest sannsynlig aldri kan nå opp til hennes nivå. Men de hjelper henne opp til å nå det beste i henne. Men min cellist, er ingen mann. Først var hun ei jente på sju år som fikk sin første cello i hendene. Barnecelloen er mindre og har en større uskyld over seg. Hvorfor det ble en Cello, tror jeg var av ren tilfeldighet. Men den vokste fort på henne og følelsene som satt fast i hennes hjertet og i hennes sjel, kunne slippe fri via de fire strengene som strakk seg langs kroppen på den. Anne, Diane, Gustav og Cæsar ble hennes næreste venner. For det var det hun kalte dem. Strengene. A strengen er lysest og er den lykkeligste av dem fire, men den kan også uttrykke skrik og trassig frustrasjon! D strengen er ungdommen som kommer like etter og som ofte er avhengig av hjelp ifra de andre for å få fram sin beste side. G strengen er starten på depresjonen og midtlivskrisen og er mer beskjeden i framtoningen. Mens C strengen, er mørket selv. Fra den kan den dypeste avgrunnen ta form og få fram den svarteste natta i en håpløs tilværelse. Sammen utgjør denne kvartetten en symbiose av alle aspektene av følelsene et menneske innebærer. Kan innebære om vi tillater det. Og det er opp til cellisten å oversette disse følelsene via de fire store. Anne. Diane. Gustav. Cæsar.

Cellisten ble ungdom, som Diane og arkene på notestativet var avanserte, men hun følte selv at hun aldri ble god nok. Hun nådde liksom aldri opp til det som ble forventet av henne og jeg innser kanskje nå, at problemet var ikke at hun ikke nådde opp til forventningene, men at det kanskje aldri var noen som forventet noe i det hele tatt. Så det var ingen høyde å nå. Hun spilte hele følelsesregisteret uten at noen hørte tonene ifra det. Hun spilte til og for seg selv. En ensom cellist uten noen som hørte de melankolske og desperate tonene hun forsøkte å uttrykke ifra de fire vennene hennes. Istedenfor ble følelsene misbrukt og den vakre kvinnekroppen som instrumentet representerte ble forvandlet til noe skittent og skambelagt. Menn som strøk over den uten respekt og uten forstand. Som var hardhendt og voldelig mot det som man egentlig skal tas på, stryke på med all den respekt du kan oppdrive i denne verden. Menn. Ute av stand til å se. Høre. De bare tok seg til rette og på den måten gikk Cellisten seg bort. I andre toner enn de fire vennene som alltid hadde vært så trofaste. Anne, Diane, Gustav og Cæsar. Drømmene ble brutalt revet vekk sammen med dem som alltid skulle være der, sammen med henne i den lydisolerte tilværelsen, der ingen hørte tonene hennes. Ingen, bortsett fra henne selv som drømte ubegrenset om en vill og opprørsk framtid. Som aldri kom. Istedenfor gikk hun seg bort i det kjedelige, vanlige og automatiserte. Det forhåndsprogrammerte som alle forventet og slik ble hun usynlig. I mange år.

Hvor ble du av? Og hvor er du nå? Hører du på når jeg snakker om deg eller er du borte for alltid? Ofie har sagt i en årrekke; «Alt til sin tid». Er det slik at tiden din er over og blitt til noe annet? Jeg er helt overbevist om at jeg ville vært en helt annen, enn det jeg ble, om jeg fikk muligheten til å utvikle meg som en helhet. Hvem ville jeg vært? Deg? Ville jeg ha reist landet rundt med Celloen som var formet som en kvinnekropp i bagasjen? Truffet spennende mennesker på min vei og til evig tid og levd et rotløst liv som musiker? Før drømte jeg framover. Nå drømmer jeg bakover. Og tenker på livet som aldri ble, men som kunne blitt. Livet som jeg absolutt ikke ville hatt om det ikke var for de mennene som misbrukte de feministiske og vulgære formene til en Cello. Jeg spiller ikke på instrumentet mer, men jeg har fått så mye annet og på mange måter har jeg mennesker i livet som nå spiller på meg og får fram sine egne drømmer og følelser med hjelp av mine toner, som ikke lenger kommer ifra en Cello. Men ifra en sterk kvinne med fortidens toner bak seg. Livet er jo dynamisk uansett og selv om jeg føler at jeg ikke har hatt noen valg fram til nå, har jeg på et vis omsider fått min egen frie vilje. Den heter Vilja og Cellisten er ikke glemt. Ei heller bortkommen. Hun fikk bare flere strenger å spille på.

4 kommentarer om “Den bortkomne Cellisten.

  1. Kjære cellist. I hver streng finnes ei vilje, det er den vilja. Teksten du skriver om, c, d, a, g som huser en keiser, skoger og fortid. I dette finnes all kunst, all musikk. I dette finnes det sorgtunge, det melankolske, kvinnekroppen, mannskroppen. I mellom der, menneskelivet fra vugge til grav. Suset i skogen har en tone, kaffetrakteren en annen, lyden av en elskede over et stuegulv, slamringen av en dør når et barn er hjemme fra skolen, bussen som girer opp, siget i dørene, lysets knitter i støvet en sensommerdag. Si ikke at du har musikk i fortiden. Den finnes i alt du skriver, det bor musikk i viljen. Hør. ❤

    • Kjære Monster! Du får alltid fram følelsene i meg og det er kanskje den beste musikken av dem alle. Takk for alt du oversetter til ord, bilder og toner. Du gjør hverdagen forståelig og bra! Uansett hvilken streng du spiller på. Takk for at du plantet en spire i kretsløpet mitt for over 20 år siden. Den vokser og blir vakrere og sterkere for hver dag, uke, måned og år. Også gleder jeg meg til å både se og høre deg i oktober på Ælvespeilet. Du er bra! Monsterklem fra alle i meg ❤

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s