A major test of strength

I Zelda, Breath of the wild, finnes det flere Shrines med hensikt om å teste ut styrken og kampferdighetene dine. Jeg har brukt mye tid sammen med Link i Hyrule det siste året og mange av eventyrene jeg har begitt meg ut på her ute i det virkelige virkelige, har på mange måter kunnet sammenlignes med Link sine. Både frivillige og ufrivillige eventyr har jeg enkelt klart å finne fellestrekk med eventyrene i Hyrule og ofte har det vært et godt virkemiddel mot å forstå mer. Å bruke metaforer parallelt med mine oppdagelser og erfaringer, har gjort det enklere for meg å finne mening i det vi har jobbet med og veien videre.

Det er nå 46 dager siden jeg gikk ut fra Gjøkeredet for siste gang. I alle fall det jeg antar er siste gang. For jeg har aldri før følt meg mer hel og levende etter den siste runden med Elli og de forløsende fødslene hennes. Jeg kan føle på hele meg, at hun var den siste brikken i dette store og hele bilde som nå utgjør meg som en samlet helhet. Jeg følte meg som en vaglete geleklump i starten av denne nye og ukjente tilværelsen. Nå begynner den ustabile formen og få en mer fast konsistens. Fortsatt er det en god del jeg må finne ut av, for er det virkelig meningen at livet og hverdagen skal være så lett som dette? Det kan godt hende at jeg overtenker alt, for jeg er vant til å kjempe for tilværelsen. For første gang føler jeg på at jeg lever som et ekte menneske og ikke bare overlever som en mekanisk robot. Jeg føler ting som jeg aldri har maktet å føle på før og det er greit. For hver tåre og for hver følelsesreaksjon er det som om røttene mine blir sterkere og graver seg lengre ned i bakken og gir meg, som nå lever på overflaten, et stødigere fotfeste. Til selve livet. Jeg og Teamet mitt på Gjøkis har hele tiden sagt at ingen kan forstå hva jeg går og har gått igjennom uten å ha erfart det samme selv. Og det er sant. Men det gjelder også motsatt vei. Jeg har aldri fotstått hvordan det er å leve som et fullverdig menneske, fordi jeg selv aldri har gjort det. Men nå vet jeg det. Det tok meg 36 år og jeg har bestemt at jeg i alle fall skal leve til jeg blir 100.

Jeg treffer stadig på Overlegen som over hodet ikke er overlegen. Vi har hatt vanlige og ufarlige polikliniske timer siden den store frigjøringsdagen i midten av september. Ingen av oss har særlig erfaring med veien videre derifra, men vi får god hjelp ifra våre amerikanske venner. Boon, Steele og Van Der Hart. Fase 3 og forbi. Rehabilitering og forståelse av verden som en samlet enhet og ikke stykkevis og delt. Det er som å lære å gå på nytt. I forrige uke avsluttet vi den kjedelige og helt vanlige polikliniske timen med å reflektere rundt hva som kunne være en trigger nå i den nye fasen. Jeg kom ikke på noen i farta, for jeg føler sånn helt på ekte, at jeg lever i framtiden. Jeg vet at alt det vonde som har hendt meg, hører til bak meg og ikke kan gjøre meg vondt mer. Men jeg nevnte at om det skulle være noen som skulle klare å bryte meg ned igjen, måtte det være han. Han som skulle være min far, men som aldri egentlig var det. Bare på papiret.

Etter den kjedelige og helt vanlige timen med overlegen, gikk jeg bort til det lokale kjøpesenteret. Og det var der jeg plutselig skulle stå ovenfor den ultimate testen. Det var som om livet forsøkte å finne ut av hvor stødig jeg faktisk nå sto. For idet jeg snakket med en god venn av meg på utsiden av en bokhandel, kom det en mann imot oss. Han så ikke meg, men jeg så han. Klart og tydelig og umiddelbart var jeg overbevist om at det var nettopp Mr. Siste-Trigger i egen person som sakte gikk i min retning. Jeg kjente at jeg stoppet å puste i to sekunder idet jeg mistet tråden til samtalen med vennen min. Det var ikke pappa. Men det var broren hans. Og de er kjempelike. Onkel er bare en mer velstelt versjon. Han stoppet tilfeldigvis rett ved siden av meg og studerte noen bøker som sto på utstilling. Til min store overraskelse ble jeg ikke redd, pulsen min holdt seg helt vanlig og før jeg visste ordet av det sa jeg «Hei!», mens jeg smilte. Onkelen min, har alltid vært en koselig mann. Vi har aldri hatt noe særlig kontakt. Men da det ble kjent, hvem min far var, var onkel og hans familie de første som tok kontakt for å gi støtte. Han så på meg og virket litt bydd kanskje, men jeg fikk en følelse av at det handlet om en slags frastøtende holdning mot hva broren hans hadde gjort. Jeg fortalte kort om livet her og nå, at barna mine er 5 og 10 år den samme uken og han inviterte meg med hjem til familien som bodde bare noen meter unna senteret. Jeg kunne kjenne en slags etterlengtet lengsel formere seg i meg i det han spurte. For på bare få sekunder, var det som om jeg sto der og hadde funnet noe som jeg har leitet etter hele livet. Tilhørighet. Jeg hadde så lyst til å si ja! Men jeg kunne ikke på grunn av andre planer. Det var som om jeg følte på den tilknytningen til den siden av familien som i alle år bare har vært borte og forbundet med frykt. Pappa og hans familie er jo 50 % meg det også. Uansett. Øyeblikket med han gikk like fort over som det kom og plutselig var han borte igjen. For et år siden hadde jeg mest sannsynlig krasjlandet rett inn i en destruktiv og dissosiert tilstand. Men ikke nå. Fordi jeg står stødigere i livet. Det var mest fint, og jeg begynte å lure på om det var der jeg skulle finne tilhørighet til sist. Hos «fienden».

Jeg hadde to svært fornøyde bursdagsbarn i hus. De hadde hatt hver sin barnebursdag og nå gjensto den tredje og familiebursdagen for tur. Dette er den mest hektiske uken i året her hjemme, med feiring tre dager til ende. Etterfulgt av Halloween like etterpå. Familieselskaper har alltid vært en utfordring. Det ender stort sett med at jeg går inn i meg selv og blir værende der til alt er over, etterfulgt av en voldsom reaksjon i etterkant. Nok en fest, nok en test. Jeg gruet meg ikke som jeg alltid har gjort i forkant. Jeg stresset svært lite og begynte å lure på om det var normalt eller min måte å underaktivere meg på for å klare å komme igjennom det hele. Men ting føltes bra og jeg så hvordan kidsa gledet seg. Det var rart, uvant og nesten litt skremmende på et nytt nivå. For hele selskapet gikk fint. Jeg hadde på et vis for første gang fått overtaket på min egen fest og ledet igjennom den hele veien. Det var som om jeg endelig hadde blitt voksen og kunne føre en normal samtale med dem. Familien. Mor og søsken. Og vi hadde det hyggelig. Jeg hadde det hyggelig uten ubehageligheter og bortfall.

Link i Hyrule må igjennom en rekke oppgaver med «Test of strength». Jeg forventer at det vil komme på løpende bånd for meg også. Jeg møtte to av dem på under en uke. Om jeg besto? Med laud.

Fem år.

Selv om jeg nå har mest fokus framover, så er det i dag naturlig å tenke litt bakover. Fem år for å være nøyaktig. I dag, for fem år siden, fødte jeg mitt andre barn. Hele 2016 var en endeløs lidelse som årene før og årene etter. 2016 var starten på slutten med Fru Grå. Jeg husker at jeg var innlagt da jeg var noen måneder på vei. Jeg hadde mage nok til at jeg så gravid ut og ikke bare tjukk. Jeg husker at jeg kjente min datter leve der inne og det gjorde meg glad, men samtidig redd. For selv om jeg visste at jeg alltid har vært forsvarlig mamma til mitt første barn, var tilstanden min så ustabil og kontrastfull at jeg ikke kunne forstå hvordan framtiden skulle gå til. Så usikkert alt var. Jeg husker eskaleringen i det destruktive. Jeg husker Larve som alltid stilte opp, men som jeg nå forstår at bare gjorde vondt verre. Jeg husker hvor desperat jeg var og når jeg leser tilbake i bloggen, ser jeg jo tydelig hva jeg trengte av rammer, men som ingen kunne gi meg eller visste at fantes på Gjøkeredet bare noen hundre meter unna. Ikke før det nesten var for sent og jeg ble tvunget til det. Tvunget i starten, men senere frivillig og jeg ble frisk nok. Gjøkeredet. Lukket akutt psyk. Jeg husker at jeg lenge sa at jeg trengte slike rammer jeg fikk der. Og at jeg ikke var i stand til å ta noen avgjørelser uten å bli straffet hardt. Jeg var så redd. Jeg var så fastlåst. Kneblende kvelende til livet.

Januar 2016, skriver jeg om mareritt. Våkenetter og vonde drømmer både under søvn og i våken tilstand. I februar ble det dokumentert for første gang: «Selvmordsforsøk» og heller ikke det skulle sende meg til rammene jeg sårt trengte. «Det er ikke noe vits å legge deg inn, når det er Stina som forsøker å ta livet av seg», sa han. Larve. Og jeg var enig i øyeblikket. Når jeg ser tilbake, blir jeg mest irritert for han bekreftet gang på gang at jeg ikke passet inn noen plass. Jeg hørte ikke hjemme i dette livet og måtte liksom bare lære å leve slik. Med to barn, mann og jobb ved siden av galskapen.

«Jeg lå på gulvet, handlingslammet. Alt gikk veldig sakte! Jeg lå og så på den blodrøde sjøen komme imot meg. Hva hadde jeg gjort? Jeg visste det bedre enn hva jeg ønsket å innse. Døra lukket seg plutselig, men langsomt, opp fra utsiden før den lukket seg igjen, forså å åpne seg enda en gang. To joggesko kom inn og trådde varsomt over sjøen som hadde lagt seg utover gulvet. Jeg så en lyseblå hanske løfte armen opp og trykte med en tykk, hvit kompress mot kilden. Den var ikke hvit så lenge. Sjøen forsvant og jeg hørte en lett gjenkjennelig stemme spørre om jeg klarte å reise meg. Larve måtte si det på nytt før jeg reagerte og etter tredje gangen sto jeg oppreist igjen. Larve vasket varsomt av de fargelagte hendene mine under vasken, mens jeg ikke klarte å gjøre så mye. Var det i det hele tatt mine hender? Armer? Alt gikk i sakte film og jeg hang på ingen måte sammen»

Februar 2016

Vinteren ble til vår og jeg ser at jeg desperat leitet etter svar og en vei midt i umulig føre av kratt og tornebusker. Ingen hadde gode råd på det tidspunktet og alt var liksom opp til meg selv. Men det som skulle være meg selv var ikke i stand til å reflektere seg ut av situasjonen jeg befant meg i for fem år siden. Jeg skrev et brev til Fru Grå uten å bli klokere, for jeg visste ingenting og det kommer ganske tydelig fram. Jeg kan huske følelsen. Det var som å spørre en stein om hva den føler. Det var klin umulig:

«Jeg beklager at jeg er en så vanskelig pasient. På skolen lærte vi at det ikke finnes vanskelige pasienter, men pasienter som har det vanskelig. Og hvis det stemmer, må jeg ha det fryktelig vanskelig!! Jeg får bare ikke tak på det. Jeg kunne så ønske at du fikk tak på det og klarte å vise veien for meg på et vis. Men jeg har skjønt at det er meningen at jeg skal vite alt og det blir for mye rett og slett».

Det ble sommer og deretter høst, det året for fem år siden. Det siste blogginnlegget før nytt år, uten så mye håp, fikk meg til å gråte. For en reise og jeg innser nå, fem år etterpå, hvor vondt det var å leve. Jeg sitter her i 2021 og kan ikke fatte og begripe hvordan jeg overlevde. Det gjør vondt å vite at det var det eneste jeg kjente til. Etter tretti år så visste jeg knapt om noe annet enn lidelse:

«Å gå gjennom prosessen i behandling for dissosiativ lidelse er som å svømme på dypt og ukjent farvann. Det er iallfall slik det føles for meg. Langt nede i dypet, der ingen lys slippes til, finnes det skjulte kratt og kanskje til og med skatter. Svaret på hvem jeg er, og hvem jeg har vært! Men jeg har ingen dykkerutstyr å dykke med og det er begrenset hvor lenge jeg klarer å holde meg under vann uten. Så jeg ligger i overflaten og kaver. Noen ganger flyter jeg på de myke linjene i vannet, andre ganger kjemper jeg i stormen. Stort sett helt alene. Og stort sett livredd for å bli spist av en hai eller bli dratt ned av andre sjømonstre som bare venter på det rette øyeblikk. En gang innimellom kastes det livbøyer i min retning. To stykker, men ofte hver for seg og ofte i en begrenset tid. Ofte bare en time i uken, enda jeg forsøker i beste evne å klamre meg fast så lenge jeg kan, før jeg blir kastet ut på dypet igjen. Det er brutalt. For hvem har vel krefter til å legge ut på svøm midt på åpent hav? Alene»

Slik avsluttet jeg 2016. Like før trollungen min som ble født for nøyaktig fem år siden i dag. Jeg føler at jeg har gått glipp av så mye. Jeg vet at å være mamma, er en av de få tingene som har reddet meg ifra en sikker død. Jeg vet at jeg har vært en god mamma for dem. Og jeg vet at for de to, har jeg vært til stede, trygg og god. Jeg har bare ikke vært til stede i meg selv. Nå som jeg ser bredere og lever livet med flere øyne samtidig, skjønner jeg hvordan hverdagen burde se ut og oppleves. Jeg sitter her i mitt eget hjem, mer alene enn noen gang. Samtidig mye mer tilstedeværende og samlet. Jeg gråter. På godt og vondt. Det er vondt, fordi jeg kjenner på smerten jeg har båret med meg i så mange år. Den evige fortvilelsen over å ikke evne å se veien foran. Samtidig bli tvunget til å ta de stega framover uten å ane hvor foten settes fordi det er så mørkt. Og stort sett falt jeg nedi et svært, mørkt hull. Frykten for alt det ukjente, sammen med alle truslene fra innsiden jeg levde med hver eneste dag. Jeg innser først nå, at jeg har levd livet i en svært tynn og slitt tråd. Men så gråter jeg også litt av en enorm lettelse over at jeg faktisk overlevde til tross for alle odds. «Du overlever dette fordi du allerede har overlevd» Sa Fru Grå til meg tidlig i forløpet vårt. Og jeg er glad for at jeg nå sitter her og lever. Men for å være helt ærlig, tenker jeg også at jeg like gjerne kunne dødd. For som jeg har sagt tidligere, er det døden som har vært min venn. Den stopper lidelse og intet menneske fortjener å leve med senskader etter relasjonstraumer. Samtidig sitter jeg her og lider ikke mer. Lidelsen tok slutt og det går opp for meg at jeg ikke en gang ante hva det innebar. Før nå. Kanskje jeg endelig kan bli venn med livet også. Var det verdt det? Det vil tiden vise, men så langt kan jeg svare et stolt og tydelig «ja». Men jeg vet at jeg har hatt flaks og hadde jeg ikke møtt Gjøkene en sen høstdag i 2019, hadde Fru Grå mest sannsynlig ikke fått rett i sin påstand om overlevelse. Det er jeg overbevist om.

Jeg reiste meg ifra sofaen og gikk litt rundt i stuen. Jeg så meg rundt. På alle tingene våre, bøker, tegninger som begge ungene har laget. Jeg stoppet foran veggen der hvor skjenken står. Over den, henger det bilder. Jeg går forbi dem hver dag, men akkurat nå stoppet jeg og studerte hver og en av dem. I senter henger et forstørret bilde av dem to som ble et produkt av meg og min mann. Guttungen sitter med beina i kryss og smiler stolt fra øret til øret. Han var bare fem år da bilde ble tatt og på fanget holder han lillesøsteren sin som bare var to uker gammel. Hun ligger der i fanget som en liten bylt av lykke, sammen med broren sin som er stolt. 2016. Tiden da alt utenom dem var kaotisk og på randen av fortapelse. Rundt dette bilde henger det minner ifra ulike tider. Etårsbilder, barnehagebildene, første skoledag og innimellom der, henger bryllupsbilde til meg og Bart foran Eiffeltårnet i Paris. Minner. Gode minner. Minner verdt å huske. Så brøyt jeg sammen. For jeg innså at jeg har klart meg. En forløsning av tårer og desperat uttrykk forplantet seg i meg og formet seg til en tåresjø og lyder ifra et urmenneske. Jeg klarte ikke å stoppe. Det var vondt og godt på samme tid. Jeg klarte ikke å stå på beina så jeg falt bare sammen på gulvet. Er det slik rehabilitering er. Å innse hvor fucka livet var, reise seg opp og gå videre.

Det store bilde.

«Jeg er bortimot normal nå», uttrykket jeg til monsteret i mitt liv som plutselig sto foran meg i konserthuset. En time før tiden var inne for henne, til å formidle nye toner. Fra den samme stemmen som hadde gitt en sånn ro på min innside. Gang på gang igjennom de siste årene.

«Normal? Å huff da!» Sa hun og gav ifra seg et bekymringsfullt ansiktsuttrykk i retur. Hun hadde sett Stina i meg for over 20 år siden. Meg som tenåring, sittende på skolebenken og se ned på hendene i desperat forsøk på å gå i ett med veggen ved siden av. Men jeg klarte ikke å lure henne. For hun så og hun fortsatte å se i årene som kom. Hun så hvem jeg var, og hva jeg kunne bli. Hva jeg er. Og nå sto vi der, ansikt til ansikt. Over 20 år etterpå. Jeg husker hun akkurat slik som det jeg så henne den kvelden, vakker, morsom og veldig karismatisk. Og hvem hadde jeg blitt? En geleklump føltes det ut som. Ikke et stødig fjell etter flere års vandring igjennom skogene på leit etter meg selv ifra flere tidsepoker. Jeg sto midt i min egen premiere og jeg forsto ikke så mye av den for å være ærlig. Alt forsvant liksom rett foran øynene mine og jeg hadde ikke vært inne i skogen min på mange uker. Jeg kunne heller ikke forstå at dette skulle være det hele. Er jeg virkelig normal? Frigg gikk i oppløsning og Vilja hadde forplantet seg og sin lidenskap over i pottene hjemme. For ja, jeg hadde fått en plutselig lidenskap for planter og jeg liker tanken på at det er Vilja/Stina sin lidenskap som ble overført dit. Til disse grønne vennene som nå var vårt og ikke bare hennes. Mitt? Frida var den første som tok meg igjen i tiden, Elli var kanskje den siste. Og nå sto jeg igjen og følte meg som en geleklump. Ikke særlig stødig, men vaglete og transparent. Veldig synlig og utsatt. Men det er kanskje ikke så rart når alle brikkene plutselig settes sammen uten å limes fast? Det skal bare en liten skump til bordet for at noen av bitene faller ifra. Jeg må kanskje finne det limet før alt går i biter igjen.

Hvis det virkelig er sant, at jeg nå er integrert og blitt en helhet i meg selv, betyr det at jeg er i fase 3 i behandlingen. Rehabilitering. Det handler om å jobbe mot å bli sterkere og tryggere i seg selv og den jeg nå utgjør som en og ikke fragmenterte biter. Så den vaglete geleklumpen jeg føler meg som nå, skal kanskje en dag føles som et stødig fjell eller et majestetisk tre med røttene godt plantet i bakken. Det handler om å forstå relasjoner og verden som den helheten jeg endte opp med og ikke stykkevis og delt med ulike forståelser av den. Jeg husker Fru. Grå beskrive målet om å gå ut herifra med en samlet vilje. Det virket alltid så rart og usannsynlig, men jeg tegnet det alltid på alle kartene mine. Veien ut. Sammen. Jeg kunne ønske at jeg kunne sagt det til henne ansikt til ansikt.

Jeg liker bilde på et stødig tre. Jeg tenkte umiddelbart på Høvdingtreet og følte et spontant savn etter skogen som var og som jeg ikke har hatt kontakt med på mange uker. Det føles som en evighet. Og de som bor der skal vite at jeg savner det. Dem. Jeg lurer fælt på hvordan tilstanden der inne er nå. Men jeg er kanskje nødt til å venne meg til tanken på at det som en gang var der inne, nå er her ute sammen med meg. Konstant. Det må være det de mener med rehabilitering. Jeg har på ett vis stått opp fra de døde og ikke bare en gang. På tur og orden har brikkene falt på plass og gitt meg et ubegrenset liv. Et liv som alltid har vært så kneblende fordi brikkene mine har vært utilgjengelig for meg. Det er rart og litt ensomt. Jeg er vant til å forholde meg til meg selv i biter og eksterne identiteter. Men jeg innser jo nå at det bare er meg. Ene og alene, men med flere egenskaper og muligheter enn før.

Monsteret i mitt liv skulle endelig ha konsert i min lokale by. Jeg hadde tatt meg fri fra jobb og kjøpt billetter til meg og min beste venn her i livet. Vi var altfor tidlig ute som vanlig, men som sist, gikk vi rett inn og Monsteret kom oss helt tilfeldig i møte i enden av trappen. Hun var opptatt med å plassere et notestativ og smilte bredt da hun så oss. Jeg håper at jeg smilte jeg og. Jeg husker ikke helt, for det hele føles litt som en drøm. Pussig. For jeg trodde at jeg var integrert? Men av og til virker ting for godt til å være sant, og da er det kanskje litt sånn allikevel. Monsteret i mitt hjerte har slått rot i skogen igjennom en årrekke og fått en helt spesiell betydning der inne i løpet av de siste to årene. Hun er både virkelig og en drøm på samme tid. Men jeg hadde ikke noe problem med å skille hva som var hva. Jeg vet at hun er ekte der hun sto, like ekte som det jeg hadde blitt. Jeg husker at vi lo, men ikke av hva. Følelsen var god, og det er vel det som betyr noe.

Siden vi var ute i så fryktelig god tid, fikk vi også tilgang på de beste plassene. Konserten var intim og vi satt på første rad med Monster og gitaristen hennes rett forut. Et par meter unna maks. Ingen sal, men mer en kafèfølelse med ulike bord spredt utover. Jeg tillot meg en Americano og ikke en ekstra svart som livet, som jeg pleier. Livet er ikke bare svart/hvitt, det er mest grått, hadde overlegen sagt. Svart med moderasjoner. Nyanser. Fifty shades of grey, fucka-i-hue-versjonen. Slike detaljer har jeg begynt å tenke på i situasjonen og ikke bare etterpå. I alle år har jeg liksom ikke fått med meg øyeblikkene, før jeg har fått skrevet en ferdig tekst om det i etterkant. På den måten har jeg liksom alltid følt at jeg har levd litt sånn hengende etter. Poeng har gått opp for meg lenge etter den ble et faktum og jeg har kunnet ende samtaler ut av det blå og flere dager etter den i utgangspunktet pågikk. Dette vet jeg at i alle fall har gjort min mann ganske frustrert. For han har jo allerede avsluttet det jeg plutselig henger med på, en god stund i etterkant. Som et etterslep av tid. I behandling har jeg samme erfaringer. Poeng som overlegen har syntes å ha vært gode i situasjonen, har ikke pleid å gå inn og opp for meg før lang tid etterpå, opptil måneder faktisk. Og det har hendt at noen av Fru. Grås poeng ikke har gått opp for meg før nå. Mange år senere. Det må være spesielt frustrerende å være behandler for sånne som meg og det er faktisk nødt til å være for spesielt interesserte å gå inn i et slikt prosjekt i det hele tatt. Litteraturen beskriver det som nærmest et livslangt prosjekt som enhver behandler må føle seg dedikert til å gjennomføre.

Stemningen i det kafé-lignende lokalet var magisk. Scenen var akkurat passe lyst opp og i bakgrunnen var det svære glassvinduer fra gulv til tak, slik at vi så lysene ifra alle husene på andre siden av elva som strakk seg igjennom hele byen. Det var rukket å bli mørkt ute, klokka var nesten halv ti på kvelden da artistene kom ut på scenen. Hun var så vakker med kronen laget av kvist oppå det tjukke og krøllete håret hennes som var halvlangt. Så begynte magien på alvor. De to som har bidratt i stor grad med å forme min verden, sto nå knappe to meter unna og formet nye toner, men med samme stemme og samme gitar ut i rommet. Det var en god blanding av gamle kjente låter og helt nye. Noen var på norsk, andre på engelsk. Jeg husker knapt titlene, men jeg husker at jeg ble dratt med på en reise umiddelbart de kjente tonene kom ut og nådde kretsløpet mitt.

Det hele var veldig absurd og fint på samme tid. Det var som om noen forsøkte å fortelle meg noe. Der innenifra. For da jeg satt der og lyttet til det kjente, ble jeg dratt med tilbake til en fjern, men absolutt virkelig tid. Jeg befant meg plutselig på de varme flisene på det lille badet på Gjøkeredet. Der jeg hadde brukt timevis på å sitte å tenke, undre, på indre møter, ytre møter. Der jeg hadde sitti og lyttet til stemmen hennes i flere døgn til sammen. Lydfiler med treffende ord og musikken som hun nå sto og fremførte rett foran meg og min beste venn. Jeg kjente på følelsen av at den epoken nå var over og jeg så for meg alle dem som har hjulpet meg der inne på det samme badet. Høvding, Viking, Rev og Mummimamma. En løvinne i natten. Hånden til Politimesteren i min. Og det stoppet ikke der. Reisen min fortsatte enda lengre tilbake og helt til Fru Grås vinrøde stol på kontoret med alle plantene, bøkene og duppedingsene. Lukten av mormor-te og følelsen av god atmosfære. Jeg så smilet hennes. Jeg hørte den milde latteren hennes og så alle de gode tingene. Ikke de destruktive. Det var fint og føltes nesten som en god avslutning på en lang og god tv-serie, der jeg var hovedrollen, etter flere spennende sesonger.

Det var et eventyr fra start til slutt og det stoppet ikke der. For etter reisen igjennom alt som har vært, begynte monsteret i mitt liv å synge nye og uoppdagede toner. På norsk denne gangen og det eneste jeg husker av tekstene var at hun undret seg over, om byen kunne være som en elv. Og på nytt ble jeg dratt innover, men ikke bakover denne gangen. Tiden må ha vært her og nå eller kanskje foran? For jeg befant meg plutselig og endelig i skogen min igjen. Den var annerledes enn jeg husket den, men jeg visste at det var den samme. Det var faktisk som om jeg hadde reist framover i tid i denne omgangen. Men jeg tror at dette var en del av hva noen ønsket å vise meg. At alt er greit og at jeg faktisk klarte det. At jeg kom meg til målstreken og oppnådde freden og den samlede viljen jeg i over et tiår har forsøkt å oppnå. Med desperasjon, tårer, latter og en god dose fortvilelse. Jeg tok et par skritt til siden der inne og oppdaget til min store overraskelse et blendende lys som kom til syne midt mellom trærne, men ingen Høvdingtre var å se mer. Ikke i sin vante form i alle fall. Jeg så etter Reven, hengehuler, Løvinner også, men jeg kunne ikke finne noen av dem. Jeg kan aldri tenke meg at de er helt borte heller. De er nok bare mindre synlig enn før og tar mye mindre plass. Jeg har blitt voksen nå og klarer meg selv. Men jeg vet at de finnes der inne, fordi de har slått rot og det er røtter som ikke nytter å rive opp og ødelegge.

Lyset blendet meg umiddelbart, men med en gang øynene mine vendte seg til det, så jeg hva det var. Det viste seg å være noe så merkelig som en Starbucks sjappe. En kaffebar midt i skogen og på utsiden satt Vilja og drakk latte og leste i en bok. Hun enset ikke meg som om jeg var et spøkelse ingen kunne se. Jeg observerte henne og det så ut som om hun hadde funnet en sjelden ro. Var hun tilfreds? Jeg kunne se huset med rare i like bak og på utsiden der sto det et par hvite barnesko på utsiden. Jeg bare skjønte at det var Frida sine og selv om jeg ikke så henne, følte jeg på hele meg at hun var lykkelig. Hun satt sikkert i toppen av huset, inne på rommet sitt og tegnet. Det var det jeg så for meg. Kanskje Loppis var der og? Og Elli. Jeg håpet mens jeg tenkte på dem, selv om jeg ikke følte dem. Jeg beveget meg litt mer til siden og oppdaget at videre forbi Starbucks, var det opptråkkede, kjente og ufarlige stier som gikk lengre innover skogen. Jeg kunne se det klart og tydelig, lang fram, fordi stiene ble lyst opp av gatelykter hele veien. Som i en lysløype. Selv om det var mye skog igjen, var det som om det hadde forvandlet seg og fått sin egen lille by. På de stiene kunne jeg skimte Frigg som gikk barbeint og trippet bortover mens han plystret i takt med sangene til den trygge stemmen her ute og der framme. Den hadde han hørt mange ganger før. Jeg smilte og klarte å holde tårene tilbake. Jeg satt der liksom med en fot på hver side av mine to verdener. Jeg var både her ute og der inne på samme tid og det føltes som om de to verdenene endelig flettet seg sammen og gikk parallelt med hverandre. Som et felles DNA spiral og idet jeg tenkte den tanken kunne jeg høre Monsterets stemme der oppe på scenen: «Den siste låta er til Stina. Den heter «Cry». Jeg kjente hvordan hårene på kroppen min reiste seg. Stina som siden ble Vilja med egen vilje. Jeg så henne for meg mens sangen pågikk. Hun var som et ekko ifra en annen tid. For det var det hun hadde blitt. Et minne, noe som har vært, men som allikevel alltid vil være der fordi jeg lever. Bunnløs sorg over det som aldri ble, men den tiden er langt forbi og nå er det på tide å slutte å se bakover, men framover.

Jeg ble omsider dratt oppover, eller utover og bort ifra skogen der nede, hvor hun satt og drakk latten sin. Den verden ble fjernere og mindre jo lengre vekk jeg ble dratt ifra den. Jeg forsto ikke helt hvor jeg var på vei eller hvor jeg befant meg før jeg krysset grensen. Og det er her den overveldende oppdagelsen min kommer. For grensen jeg ble dratt igjennom, var som en boble og jeg innså at alt dette foregikk på cellenivå. Jeg innså at skogen min faktisk var som en elv, som eksisterer i hver eneste celle jeg har i kroppen og som får næring av mine refleksjoner, tumor i humor og en god klype fantasi. Hver celle, og det finnes millioner av dem, flyter rundt i mitt helt eget kretsløp. Hvor hver celle er en brikke som til sist utgjør hele meg og den jeg har blitt. Jeg så endelig det store bilde.

Jeg satt igjen med en klump i halsen. Jeg så dem. De vil aldri bli borte så lenge jeg lever. Ikke bare overlever. De har fått lysløyper og Starbucks. Hva mer kan dukke opp? Ting ser lyst ut for framtiden og herifra er det bare fantasien som kan sette grenser for dem der inne. Men det betyr jo også for meg. Jeg skal rehabiliteres og jeg skal leve det livet jeg for 36 år siden ble tildelt. Og jeg skal leve det for oss alle.