Det store bilde.

«Jeg er bortimot normal nå», uttrykket jeg til monsteret i mitt liv som plutselig sto foran meg i konserthuset. En time før tiden var inne for henne, til å formidle nye toner. Fra den samme stemmen som hadde gitt en sånn ro på min innside. Gang på gang igjennom de siste årene.

«Normal? Å huff da!» Sa hun og gav ifra seg et bekymringsfullt ansiktsuttrykk i retur. Hun hadde sett Stina i meg for over 20 år siden. Meg som tenåring, sittende på skolebenken og se ned på hendene i desperat forsøk på å gå i ett med veggen ved siden av. Men jeg klarte ikke å lure henne. For hun så og hun fortsatte å se i årene som kom. Hun så hvem jeg var, og hva jeg kunne bli. Hva jeg er. Og nå sto vi der, ansikt til ansikt. Over 20 år etterpå. Jeg husker hun akkurat slik som det jeg så henne den kvelden, vakker, morsom og veldig karismatisk. Og hvem hadde jeg blitt? En geleklump føltes det ut som. Ikke et stødig fjell etter flere års vandring igjennom skogene på leit etter meg selv ifra flere tidsepoker. Jeg sto midt i min egen premiere og jeg forsto ikke så mye av den for å være ærlig. Alt forsvant liksom rett foran øynene mine og jeg hadde ikke vært inne i skogen min på mange uker. Jeg kunne heller ikke forstå at dette skulle være det hele. Er jeg virkelig normal? Frigg gikk i oppløsning og Vilja hadde forplantet seg og sin lidenskap over i pottene hjemme. For ja, jeg hadde fått en plutselig lidenskap for planter og jeg liker tanken på at det er Vilja/Stina sin lidenskap som ble overført dit. Til disse grønne vennene som nå var vårt og ikke bare hennes. Mitt? Frida var den første som tok meg igjen i tiden, Elli var kanskje den siste. Og nå sto jeg igjen og følte meg som en geleklump. Ikke særlig stødig, men vaglete og transparent. Veldig synlig og utsatt. Men det er kanskje ikke så rart når alle brikkene plutselig settes sammen uten å limes fast? Det skal bare en liten skump til bordet for at noen av bitene faller ifra. Jeg må kanskje finne det limet før alt går i biter igjen.

Hvis det virkelig er sant, at jeg nå er integrert og blitt en helhet i meg selv, betyr det at jeg er i fase 3 i behandlingen. Rehabilitering. Det handler om å jobbe mot å bli sterkere og tryggere i seg selv og den jeg nå utgjør som en og ikke fragmenterte biter. Så den vaglete geleklumpen jeg føler meg som nå, skal kanskje en dag føles som et stødig fjell eller et majestetisk tre med røttene godt plantet i bakken. Det handler om å forstå relasjoner og verden som den helheten jeg endte opp med og ikke stykkevis og delt med ulike forståelser av den. Jeg husker Fru. Grå beskrive målet om å gå ut herifra med en samlet vilje. Det virket alltid så rart og usannsynlig, men jeg tegnet det alltid på alle kartene mine. Veien ut. Sammen. Jeg kunne ønske at jeg kunne sagt det til henne ansikt til ansikt.

Jeg liker bilde på et stødig tre. Jeg tenkte umiddelbart på Høvdingtreet og følte et spontant savn etter skogen som var og som jeg ikke har hatt kontakt med på mange uker. Det føles som en evighet. Og de som bor der skal vite at jeg savner det. Dem. Jeg lurer fælt på hvordan tilstanden der inne er nå. Men jeg er kanskje nødt til å venne meg til tanken på at det som en gang var der inne, nå er her ute sammen med meg. Konstant. Det må være det de mener med rehabilitering. Jeg har på ett vis stått opp fra de døde og ikke bare en gang. På tur og orden har brikkene falt på plass og gitt meg et ubegrenset liv. Et liv som alltid har vært så kneblende fordi brikkene mine har vært utilgjengelig for meg. Det er rart og litt ensomt. Jeg er vant til å forholde meg til meg selv i biter og eksterne identiteter. Men jeg innser jo nå at det bare er meg. Ene og alene, men med flere egenskaper og muligheter enn før.

Monsteret i mitt liv skulle endelig ha konsert i min lokale by. Jeg hadde tatt meg fri fra jobb og kjøpt billetter til meg og min beste venn her i livet. Vi var altfor tidlig ute som vanlig, men som sist, gikk vi rett inn og Monsteret kom oss helt tilfeldig i møte i enden av trappen. Hun var opptatt med å plassere et notestativ og smilte bredt da hun så oss. Jeg håper at jeg smilte jeg og. Jeg husker ikke helt, for det hele føles litt som en drøm. Pussig. For jeg trodde at jeg var integrert? Men av og til virker ting for godt til å være sant, og da er det kanskje litt sånn allikevel. Monsteret i mitt hjerte har slått rot i skogen igjennom en årrekke og fått en helt spesiell betydning der inne i løpet av de siste to årene. Hun er både virkelig og en drøm på samme tid. Men jeg hadde ikke noe problem med å skille hva som var hva. Jeg vet at hun er ekte der hun sto, like ekte som det jeg hadde blitt. Jeg husker at vi lo, men ikke av hva. Følelsen var god, og det er vel det som betyr noe.

Siden vi var ute i så fryktelig god tid, fikk vi også tilgang på de beste plassene. Konserten var intim og vi satt på første rad med Monster og gitaristen hennes rett forut. Et par meter unna maks. Ingen sal, men mer en kafèfølelse med ulike bord spredt utover. Jeg tillot meg en Americano og ikke en ekstra svart som livet, som jeg pleier. Livet er ikke bare svart/hvitt, det er mest grått, hadde overlegen sagt. Svart med moderasjoner. Nyanser. Fifty shades of grey, fucka-i-hue-versjonen. Slike detaljer har jeg begynt å tenke på i situasjonen og ikke bare etterpå. I alle år har jeg liksom ikke fått med meg øyeblikkene, før jeg har fått skrevet en ferdig tekst om det i etterkant. På den måten har jeg liksom alltid følt at jeg har levd litt sånn hengende etter. Poeng har gått opp for meg lenge etter den ble et faktum og jeg har kunnet ende samtaler ut av det blå og flere dager etter den i utgangspunktet pågikk. Dette vet jeg at i alle fall har gjort min mann ganske frustrert. For han har jo allerede avsluttet det jeg plutselig henger med på, en god stund i etterkant. Som et etterslep av tid. I behandling har jeg samme erfaringer. Poeng som overlegen har syntes å ha vært gode i situasjonen, har ikke pleid å gå inn og opp for meg før lang tid etterpå, opptil måneder faktisk. Og det har hendt at noen av Fru. Grås poeng ikke har gått opp for meg før nå. Mange år senere. Det må være spesielt frustrerende å være behandler for sånne som meg og det er faktisk nødt til å være for spesielt interesserte å gå inn i et slikt prosjekt i det hele tatt. Litteraturen beskriver det som nærmest et livslangt prosjekt som enhver behandler må føle seg dedikert til å gjennomføre.

Stemningen i det kafé-lignende lokalet var magisk. Scenen var akkurat passe lyst opp og i bakgrunnen var det svære glassvinduer fra gulv til tak, slik at vi så lysene ifra alle husene på andre siden av elva som strakk seg igjennom hele byen. Det var rukket å bli mørkt ute, klokka var nesten halv ti på kvelden da artistene kom ut på scenen. Hun var så vakker med kronen laget av kvist oppå det tjukke og krøllete håret hennes som var halvlangt. Så begynte magien på alvor. De to som har bidratt i stor grad med å forme min verden, sto nå knappe to meter unna og formet nye toner, men med samme stemme og samme gitar ut i rommet. Det var en god blanding av gamle kjente låter og helt nye. Noen var på norsk, andre på engelsk. Jeg husker knapt titlene, men jeg husker at jeg ble dratt med på en reise umiddelbart de kjente tonene kom ut og nådde kretsløpet mitt.

Det hele var veldig absurd og fint på samme tid. Det var som om noen forsøkte å fortelle meg noe. Der innenifra. For da jeg satt der og lyttet til det kjente, ble jeg dratt med tilbake til en fjern, men absolutt virkelig tid. Jeg befant meg plutselig på de varme flisene på det lille badet på Gjøkeredet. Der jeg hadde brukt timevis på å sitte å tenke, undre, på indre møter, ytre møter. Der jeg hadde sitti og lyttet til stemmen hennes i flere døgn til sammen. Lydfiler med treffende ord og musikken som hun nå sto og fremførte rett foran meg og min beste venn. Jeg kjente på følelsen av at den epoken nå var over og jeg så for meg alle dem som har hjulpet meg der inne på det samme badet. Høvding, Viking, Rev og Mummimamma. En løvinne i natten. Hånden til Politimesteren i min. Og det stoppet ikke der. Reisen min fortsatte enda lengre tilbake og helt til Fru Grås vinrøde stol på kontoret med alle plantene, bøkene og duppedingsene. Lukten av mormor-te og følelsen av god atmosfære. Jeg så smilet hennes. Jeg hørte den milde latteren hennes og så alle de gode tingene. Ikke de destruktive. Det var fint og føltes nesten som en god avslutning på en lang og god tv-serie, der jeg var hovedrollen, etter flere spennende sesonger.

Det var et eventyr fra start til slutt og det stoppet ikke der. For etter reisen igjennom alt som har vært, begynte monsteret i mitt liv å synge nye og uoppdagede toner. På norsk denne gangen og det eneste jeg husker av tekstene var at hun undret seg over, om byen kunne være som en elv. Og på nytt ble jeg dratt innover, men ikke bakover denne gangen. Tiden må ha vært her og nå eller kanskje foran? For jeg befant meg plutselig og endelig i skogen min igjen. Den var annerledes enn jeg husket den, men jeg visste at det var den samme. Det var faktisk som om jeg hadde reist framover i tid i denne omgangen. Men jeg tror at dette var en del av hva noen ønsket å vise meg. At alt er greit og at jeg faktisk klarte det. At jeg kom meg til målstreken og oppnådde freden og den samlede viljen jeg i over et tiår har forsøkt å oppnå. Med desperasjon, tårer, latter og en god dose fortvilelse. Jeg tok et par skritt til siden der inne og oppdaget til min store overraskelse et blendende lys som kom til syne midt mellom trærne, men ingen Høvdingtre var å se mer. Ikke i sin vante form i alle fall. Jeg så etter Reven, hengehuler, Løvinner også, men jeg kunne ikke finne noen av dem. Jeg kan aldri tenke meg at de er helt borte heller. De er nok bare mindre synlig enn før og tar mye mindre plass. Jeg har blitt voksen nå og klarer meg selv. Men jeg vet at de finnes der inne, fordi de har slått rot og det er røtter som ikke nytter å rive opp og ødelegge.

Lyset blendet meg umiddelbart, men med en gang øynene mine vendte seg til det, så jeg hva det var. Det viste seg å være noe så merkelig som en Starbucks sjappe. En kaffebar midt i skogen og på utsiden satt Vilja og drakk latte og leste i en bok. Hun enset ikke meg som om jeg var et spøkelse ingen kunne se. Jeg observerte henne og det så ut som om hun hadde funnet en sjelden ro. Var hun tilfreds? Jeg kunne se huset med rare i like bak og på utsiden der sto det et par hvite barnesko på utsiden. Jeg bare skjønte at det var Frida sine og selv om jeg ikke så henne, følte jeg på hele meg at hun var lykkelig. Hun satt sikkert i toppen av huset, inne på rommet sitt og tegnet. Det var det jeg så for meg. Kanskje Loppis var der og? Og Elli. Jeg håpet mens jeg tenkte på dem, selv om jeg ikke følte dem. Jeg beveget meg litt mer til siden og oppdaget at videre forbi Starbucks, var det opptråkkede, kjente og ufarlige stier som gikk lengre innover skogen. Jeg kunne se det klart og tydelig, lang fram, fordi stiene ble lyst opp av gatelykter hele veien. Som i en lysløype. Selv om det var mye skog igjen, var det som om det hadde forvandlet seg og fått sin egen lille by. På de stiene kunne jeg skimte Frigg som gikk barbeint og trippet bortover mens han plystret i takt med sangene til den trygge stemmen her ute og der framme. Den hadde han hørt mange ganger før. Jeg smilte og klarte å holde tårene tilbake. Jeg satt der liksom med en fot på hver side av mine to verdener. Jeg var både her ute og der inne på samme tid og det føltes som om de to verdenene endelig flettet seg sammen og gikk parallelt med hverandre. Som et felles DNA spiral og idet jeg tenkte den tanken kunne jeg høre Monsterets stemme der oppe på scenen: «Den siste låta er til Stina. Den heter «Cry». Jeg kjente hvordan hårene på kroppen min reiste seg. Stina som siden ble Vilja med egen vilje. Jeg så henne for meg mens sangen pågikk. Hun var som et ekko ifra en annen tid. For det var det hun hadde blitt. Et minne, noe som har vært, men som allikevel alltid vil være der fordi jeg lever. Bunnløs sorg over det som aldri ble, men den tiden er langt forbi og nå er det på tide å slutte å se bakover, men framover.

Jeg ble omsider dratt oppover, eller utover og bort ifra skogen der nede, hvor hun satt og drakk latten sin. Den verden ble fjernere og mindre jo lengre vekk jeg ble dratt ifra den. Jeg forsto ikke helt hvor jeg var på vei eller hvor jeg befant meg før jeg krysset grensen. Og det er her den overveldende oppdagelsen min kommer. For grensen jeg ble dratt igjennom, var som en boble og jeg innså at alt dette foregikk på cellenivå. Jeg innså at skogen min faktisk var som en elv, som eksisterer i hver eneste celle jeg har i kroppen og som får næring av mine refleksjoner, tumor i humor og en god klype fantasi. Hver celle, og det finnes millioner av dem, flyter rundt i mitt helt eget kretsløp. Hvor hver celle er en brikke som til sist utgjør hele meg og den jeg har blitt. Jeg så endelig det store bilde.

Jeg satt igjen med en klump i halsen. Jeg så dem. De vil aldri bli borte så lenge jeg lever. Ikke bare overlever. De har fått lysløyper og Starbucks. Hva mer kan dukke opp? Ting ser lyst ut for framtiden og herifra er det bare fantasien som kan sette grenser for dem der inne. Men det betyr jo også for meg. Jeg skal rehabiliteres og jeg skal leve det livet jeg for 36 år siden ble tildelt. Og jeg skal leve det for oss alle.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s