A major test of strength

I Zelda, Breath of the wild, finnes det flere Shrines med hensikt om å teste ut styrken og kampferdighetene dine. Jeg har brukt mye tid sammen med Link i Hyrule det siste året og mange av eventyrene jeg har begitt meg ut på her ute i det virkelige virkelige, har på mange måter kunnet sammenlignes med Link sine. Både frivillige og ufrivillige eventyr har jeg enkelt klart å finne fellestrekk med eventyrene i Hyrule og ofte har det vært et godt virkemiddel mot å forstå mer. Å bruke metaforer parallelt med mine oppdagelser og erfaringer, har gjort det enklere for meg å finne mening i det vi har jobbet med og veien videre.

Det er nå 46 dager siden jeg gikk ut fra Gjøkeredet for siste gang. I alle fall det jeg antar er siste gang. For jeg har aldri før følt meg mer hel og levende etter den siste runden med Elli og de forløsende fødslene hennes. Jeg kan føle på hele meg, at hun var den siste brikken i dette store og hele bilde som nå utgjør meg som en samlet helhet. Jeg følte meg som en vaglete geleklump i starten av denne nye og ukjente tilværelsen. Nå begynner den ustabile formen og få en mer fast konsistens. Fortsatt er det en god del jeg må finne ut av, for er det virkelig meningen at livet og hverdagen skal være så lett som dette? Det kan godt hende at jeg overtenker alt, for jeg er vant til å kjempe for tilværelsen. For første gang føler jeg på at jeg lever som et ekte menneske og ikke bare overlever som en mekanisk robot. Jeg føler ting som jeg aldri har maktet å føle på før og det er greit. For hver tåre og for hver følelsesreaksjon er det som om røttene mine blir sterkere og graver seg lengre ned i bakken og gir meg, som nå lever på overflaten, et stødigere fotfeste. Til selve livet. Jeg og Teamet mitt på Gjøkis har hele tiden sagt at ingen kan forstå hva jeg går og har gått igjennom uten å ha erfart det samme selv. Og det er sant. Men det gjelder også motsatt vei. Jeg har aldri fotstått hvordan det er å leve som et fullverdig menneske, fordi jeg selv aldri har gjort det. Men nå vet jeg det. Det tok meg 36 år og jeg har bestemt at jeg i alle fall skal leve til jeg blir 100.

Jeg treffer stadig på Overlegen som over hodet ikke er overlegen. Vi har hatt vanlige og ufarlige polikliniske timer siden den store frigjøringsdagen i midten av september. Ingen av oss har særlig erfaring med veien videre derifra, men vi får god hjelp ifra våre amerikanske venner. Boon, Steele og Van Der Hart. Fase 3 og forbi. Rehabilitering og forståelse av verden som en samlet enhet og ikke stykkevis og delt. Det er som å lære å gå på nytt. I forrige uke avsluttet vi den kjedelige og helt vanlige polikliniske timen med å reflektere rundt hva som kunne være en trigger nå i den nye fasen. Jeg kom ikke på noen i farta, for jeg føler sånn helt på ekte, at jeg lever i framtiden. Jeg vet at alt det vonde som har hendt meg, hører til bak meg og ikke kan gjøre meg vondt mer. Men jeg nevnte at om det skulle være noen som skulle klare å bryte meg ned igjen, måtte det være han. Han som skulle være min far, men som aldri egentlig var det. Bare på papiret.

Etter den kjedelige og helt vanlige timen med overlegen, gikk jeg bort til det lokale kjøpesenteret. Og det var der jeg plutselig skulle stå ovenfor den ultimate testen. Det var som om livet forsøkte å finne ut av hvor stødig jeg faktisk nå sto. For idet jeg snakket med en god venn av meg på utsiden av en bokhandel, kom det en mann imot oss. Han så ikke meg, men jeg så han. Klart og tydelig og umiddelbart var jeg overbevist om at det var nettopp Mr. Siste-Trigger i egen person som sakte gikk i min retning. Jeg kjente at jeg stoppet å puste i to sekunder idet jeg mistet tråden til samtalen med vennen min. Det var ikke pappa. Men det var broren hans. Og de er kjempelike. Onkel er bare en mer velstelt versjon. Han stoppet tilfeldigvis rett ved siden av meg og studerte noen bøker som sto på utstilling. Til min store overraskelse ble jeg ikke redd, pulsen min holdt seg helt vanlig og før jeg visste ordet av det sa jeg «Hei!», mens jeg smilte. Onkelen min, har alltid vært en koselig mann. Vi har aldri hatt noe særlig kontakt. Men da det ble kjent, hvem min far var, var onkel og hans familie de første som tok kontakt for å gi støtte. Han så på meg og virket litt bydd kanskje, men jeg fikk en følelse av at det handlet om en slags frastøtende holdning mot hva broren hans hadde gjort. Jeg fortalte kort om livet her og nå, at barna mine er 5 og 10 år den samme uken og han inviterte meg med hjem til familien som bodde bare noen meter unna senteret. Jeg kunne kjenne en slags etterlengtet lengsel formere seg i meg i det han spurte. For på bare få sekunder, var det som om jeg sto der og hadde funnet noe som jeg har leitet etter hele livet. Tilhørighet. Jeg hadde så lyst til å si ja! Men jeg kunne ikke på grunn av andre planer. Det var som om jeg følte på den tilknytningen til den siden av familien som i alle år bare har vært borte og forbundet med frykt. Pappa og hans familie er jo 50 % meg det også. Uansett. Øyeblikket med han gikk like fort over som det kom og plutselig var han borte igjen. For et år siden hadde jeg mest sannsynlig krasjlandet rett inn i en destruktiv og dissosiert tilstand. Men ikke nå. Fordi jeg står stødigere i livet. Det var mest fint, og jeg begynte å lure på om det var der jeg skulle finne tilhørighet til sist. Hos «fienden».

Jeg hadde to svært fornøyde bursdagsbarn i hus. De hadde hatt hver sin barnebursdag og nå gjensto den tredje og familiebursdagen for tur. Dette er den mest hektiske uken i året her hjemme, med feiring tre dager til ende. Etterfulgt av Halloween like etterpå. Familieselskaper har alltid vært en utfordring. Det ender stort sett med at jeg går inn i meg selv og blir værende der til alt er over, etterfulgt av en voldsom reaksjon i etterkant. Nok en fest, nok en test. Jeg gruet meg ikke som jeg alltid har gjort i forkant. Jeg stresset svært lite og begynte å lure på om det var normalt eller min måte å underaktivere meg på for å klare å komme igjennom det hele. Men ting føltes bra og jeg så hvordan kidsa gledet seg. Det var rart, uvant og nesten litt skremmende på et nytt nivå. For hele selskapet gikk fint. Jeg hadde på et vis for første gang fått overtaket på min egen fest og ledet igjennom den hele veien. Det var som om jeg endelig hadde blitt voksen og kunne føre en normal samtale med dem. Familien. Mor og søsken. Og vi hadde det hyggelig. Jeg hadde det hyggelig uten ubehageligheter og bortfall.

Link i Hyrule må igjennom en rekke oppgaver med «Test of strength». Jeg forventer at det vil komme på løpende bånd for meg også. Jeg møtte to av dem på under en uke. Om jeg besto? Med laud.

2 kommentarer om “A major test of strength

  1. Så godt å lese! 🌸
    Gratulerer så mye med både overståtte bursdager og den «store» testen bestått med glans!

    Det er inspirerende å høre at det er mulig å få et bedre liv om man ikke gir opp! Takk!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s