Frigjøringsdagen.

Jeg har hele tiden sagt at det er umulig å forstå fullt ut hvordan det er å leve med en dissosiativ lidelse uten å ha stått i det selv. Og det står jeg fortsatt ved, men det gjelder visst også den andre veien. Min nye tilværelse har fått meg til å innse at ingen kan forstå fullt ut hvordan det er å leve som et harmonisk og samlet menneske uten å ha gjort det før. Og der er jeg nå. Føler jeg selv. Jeg har i mange år sagt at jeg ikke er et menneske. Ikke egentlig, for det har føltes som om jeg har levd som en forhåndsprogrammert robot. Jeg har aldri følt på det å ha en helt egen identitet med egne følelser og tanker. Ikke før nå. Og det er ganske overveldende å skulle lære å gå på nytt i en alder av 36 år og da jeg satt hos Overlegen som over hodet ikke er overlegen, sa jeg at jeg kanskje bør vurdere å endre fødselsdagen min. For det føles litt som å bli født på nytt. Få en ny sjanse. Som noe annet. Rekreasjon? Siden har jeg tenkt på det utsagnet og kommet fram til at den dagen jeg følte meg friere og mer levende enn noen gang, var den dagen jeg ble skrevet ut ifra Gjøkeredet for aller siste gang. Ja, for det er jeg faktisk helt overbevist om. Livet er ikke som det var. Selv om det bare er kort tid siden mine siste eventyr der inne, kan jeg kjenne på hele meg at jeg nå lever og ikke bare overlever. Den geleklumpen jeg endte opp med like etter, har fått en fastere konsistens og jo mer jeg jobber videre i dette nye, vokser det nye røtter som sørger for at jeg står stødigere i meg selv og også i denne verden. Jeg tåler. Meg selv.

Så etter mye grubling fram og tilbake, kom jeg fram til at jeg kanskje ikke hadde krav på en ny bursdag. For jeg skjønner jo at jeg rent fysiologisk sett bare kan bli født en gang. Jeg har altså allerede blitt født, men jeg ble født inn i fangenskap. En vårdag i 1985. Og den 13. September 2021 ble jeg fri. Det var en mandag og jeg hadde tilbragt hele helgen på Gjøkeredet og født ut den siste skammen som har bodd i meg i en årrekke. Hennes skam. Elli som også var meg og mitt. Jeg hadde sett den enorme smerten hennes og hvordan hun først druknet forså å bli reddet. Jeg så henne for ikke så lenge siden. Hun satt inne i revehiet og lekte med lekene til Loppis. Hun var ren og hadde på den fine mosegrønne linkjolen som så nyvasket ut. Det var som om jeg kunne lukte lukten av skyllemiddel og det luktet kokos. Akkurat som Løvinnen alltid luktet. Var det slik uskyld luktet kanskje? For Elli hadde blitt frelst i fra det onde og da kunne også jeg begynne livet. Vårt. Sammensmeltet til et helt menneske.

Spørsmålene var mange, men det har vært overraskende lite frustrasjon knyttet til denne nye hverdagen. Jeg har møtt på mange utfordringer og læringskurven har vært bratt på de siste ukene. Jeg kan omsider kjenne at beina mine er mine og at de står stødig i bakken og holder meg oppreist. Røttene har vokst og slått rot i dette livet som nå er mitt. Ikke bare er jeg nå et fullverdig menneske, men jeg kan også føle et snev av verdi. Jeg tok meg selv på fersken i å hevde meg selv for aller første gang foran mennesker jeg alltid har undergravd meg selv for. Jeg har følt på et overtak jeg aldri før har hatt. Fordi jeg har en verdi og mine meninger og følelser betyr noe. På lik linje som alle andres og jeg har på et vis innsett at ingen kan ta ifra meg eller tråkke på det. For det tilhører meg og ingen andre. Så rart det er å leve slik. Som menneske. Før levde jeg i flere ulike roller. Roller som ikke hadde noen tilknytning til hverandre. For jeg evnet ikke å huske på tvers av rollene jeg spilte i dette livet. Sykepleier, mamma, kone, pasient, datter, student, søster, venn. Fucka i hue og ikke. Høyt fungerende og ikke. Alle disse rollene skulle fylles og jeg forsto ikke hvordan et menneske kunne være alt dette uten å jukse, late som eller å ta på seg noe de ikke egentlig var bare for fasaden sin skyld. Nå forstår jeg jo, helt på ekte, at jeg fortsatt lever med mange ulike roller. Men i motsetning til før, er ikke alle rollene separat fra hverandre. Alle rollene jeg nå utgjør, spilles ut ifra en felles kjerne i meg. En felles identitet som bare tilpasser seg ulike situasjoner. Akkurat slik Høvdingen har påstått i nå to år og som jeg ikke har evnet å forstå. Fordi det er ikke mulig å forstå noe som enn ikke har stått i selv. Akkurat som at de aldri har evnet å forstå hvordan det er å leve så oppsplittet, har ikke jeg evnet å forstå hvordan det er å leve som et helt menneske. Mine tanker går til Høvdingen. Åh, så mange ganger han har forsøkt å forklare dette for meg. Jeg må le litt. Jeg skjønner det nå, kjære Høvding. Og jeg håper at jeg snart kan fortelle det direkte til deg. At jeg lever og ikke bare overlever. Jeg overlever alltid, sa jeg. «Du har overlevd til nå», svarte du. Alltid.

Jeg har erfart en rekke ting i løpet av de siste ukene, ting som mange vanligvis lærer seg allerede som barn. Det er fascinerende å lære seg å leve i voksen alder. Det er også fryktelig slitsomt, for da jeg tidligere alltid har pleid å koble av, er jeg nå konstant påkoblet. Det er som om jeg hele livet har vært utstyrt med en skjermsparer som har beskyttet meg for overbelastning og inntrykk. Men nå får jeg inn alle signaler på løpende bånd, uten den ferdigheten med å forsvinne innover eller i noe annet. Jeg står i livet uten beskyttelse og det blir fort mye. Usikkerhet, er noe jeg har følt ekstra på den siste tiden. For istedenfor å bli borte og overlate ansvaret til noe annet, må jeg nå stå for alle valgene selv. Jeg må stå i enhver avgjørelse g situasjon og det er ikke få i løpet av en dag. Jeg innser at et menneske må ta valg kontinuerlig. Valg som nok går helt på automatikk for folk flest, men som for meg blir for første gang, fordi jeg ikke har erfart disse tingene som et helt menneske. For et menneske handler ut ifra erfaringer. Det er vanligvis innlært allerede fra den dagen vi blir født. Så jeg er mye trøtt for tiden. Det er også uvant. Jeg har alltid hatt umenneskelig med energi. Ja, som et velsmurt maskineri. Jeg skjønner jo nå, at det slettes ikke er vanlig og jeg forstår plutselig folk rundt meg som har sett på meg med beundring for alt jeg har fått til. Med godt humør og et smil. Alltid. Jeg ble et fritt menneske den 13. September. Sju uker senere befant jeg meg i huset der jeg bor, sammen med min mann. Vi hadde levd de siste ukene som helt vanlige folk og for han var det også en plutselig omvelting. Plutselig var livene våre så forutsigbare. Selv om han nok fortsatt venter på neste smell, virket det som om også han kunne venne seg til dette nye. Så tok vi oss en dusj. Sammen. Vi har nylig pusset opp badet og er nå utstyrt med en hel vegg bestående av to dusjer med god plass. Jeg kjente det varme vannet treffe hodet mitt forså å renne nedover ansiktet og resten av kroppen min. Jeg enset ikke han som sto rett ved siden av. Det var bare meg og vannet. Men så snudde jeg meg imot han og traff blikket hans. Han var den samme mannen som jeg møtte for 13 år siden. Tålmodig har han ventet på meg i alle disse årene og det var som om jeg plutselig innså at vi sto der sammen som to individer og ikke bare han og meg i biter. Jeg har alltid vært så mye, men nå var jeg bare meg. Jeg sto der og fikk bilder i hode av meg selv som mosaikk. Sammensatt av flere ulike biter og utgjorde en helt egen helhet. Det store bilde. Jeg er ikke den jeg var, men jeg er akkurat den jeg skal være. Og det var som i et øyeblikk at han også forsto det slik. Han kom imot meg og bare holdt rundt meg. Fast og godt. Jeg hvilte hodet mitt på han og begynte strakt å gråte. Lydløst og for aller første gang foran han som endret alt for så mange år siden. Det var han som fikk meg på denne reisen og han har stått der sammen med meg og på sidelinjen hele tiden. Jeg lukket øynene og lot meg skylles ren av det klare vannet. Det var som om jeg akkurat i det øyeblikket innså at jeg vant. Vannet virket så hellig og var som en dåp inn i dette nye livet. Jeg hadde endelig blitt frelst ifra det onde og livet hadde blitt en bedre venn enn døden.

4 kommentarer om “Frigjøringsdagen.

  1. Jeg er så glad på dine vegne, du har en ny og spennende vei å gå. Nå har du alle fargene i regnbuen, alt fra de fineste lyse fargene til litt mer mørke blåtoner. De mørke blåtonene betyr ikke at du blir dårlig igjen, men at du opplever livet med alle farger.
    Jeg ønsker deg masse lykke til som hel

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s