Stormpartikler med grå substans

«Kan du bare kjøre litt lengre?», sa jeg uten å se bort på han som faktisk kjørte bilen. For jeg så ut av vinduet. Ut i mørket. Ut på verden som fløy forbi. I løpet av de 13 årene vi har vært sammen i dette livet, hadde det aldri vært naturlig og bedt han om dette. Jeg har alltid likt å ha bilen for meg selv, men akkurat i dette øyeblikket, var det helt okay at han var med på ferden. Sammen med meg. En av hans mange gode egenskaper er at vi fint kan bare være sammen. Stillheten mellom oss blir aldri pinlig og det er som om vi begge to setter pris på hverandres lydløse nærvær. Vi bare eksisterer i samme rom, på samme sted og det er mange ganger nok. «Ja», svarte han rolig og kjørte forbi avkjørselen til huset vårt. Jeg kunne ikke la være å tenke på Gjøkene denne gangen heller. Hvor mange ganger hadde vi ikke sittet slik og bare kjørt for å komme ut litt og vekk ifra all galskapen bak lukkede dører, men denne gangen var det ingen låste dører bak meg. Jeg var fri, men allikevel følte jeg på et sterkt behov for å komme meg vekk. Tenke. Drømme og reflektere over det jeg hadde opplevd tidligere på dagen. For selv om jeg ikke var låst inne på en lukket akutt psykiatrisk avdeling, var det allikevel noe i meg som skrek etter å slippe løs.

Jeg halvsov i sofaen. I fanget hans, mens han holdt armen sin trygt rundt overkroppen min. Jeg merket at hendene mine klamret seg diskre fast i den. Vi var ikke hjemme, men hos hans familie og der er det rom for å slappe av i sofaen på den måten. Det tok meg ganske mange år, før jeg ble komfortabel med dette. Å kunne være så avslappet hjemme hos hans foreldre. De var bare den type mennesker som virkelig ønsket at vi skulle føle oss hjemme hos dem. «Føle seg hjemme». Det er lettere sagt enn gjort, når en aldri har følt seg hjemme noen plass. Hva betyr egentlig å «føle seg hjemme»? Ikke noe trygt og bra i alle fall. Det var lenge min erfaring. Tretten år etter at jeg møtte familien hans for første gang, kunne jeg altså ligge og halvsove på sofaen der. Med armen til sønnen dems trygt rundt meg. En trygghet hos et annet menneske jeg sjelden har følt på hos noen andre.

Tidligere på dagen hadde jeg et mislykket forsøk på å anerkjenne alt som bor i meg. Fordi jeg ikke lengre har tilgang til minnene jeg hadde tilgang på for bare få måneder siden, må jeg forsøke og i det minste anerkjenne at det finnes deler av meg som faktisk har det. Jeg snakket høyt utover og lavt innover uten respons. «Jaja!», tenkte jeg. «Kanskje det ikke lengre er noen å snakke for». Idet jeg tenkte tanken, stakk det i magen min. Jeg har lovet meg selv å ikke minst dem der inne og ikke å glemme. Og nå satt jeg der og var godt på vei. Var det fordi jeg ikke ønsket det? Eller var det for mye for meg å bære. Eller kunne det faktisk hende at det hele bare var oppspinn? Tatt ut ifra en vill fantasi. Jeg visste helt ærlig ikke lengre og det var som om jeg kunne høre overlegen som over hode ikke er overlegen si: «Men jeg har møtt dem alle og deres historier er virkelig nok for meg». Jeg pustet oppgitt ut og kunne så inderlig ønske at jeg også så det på den måten. For min opplevelse er at jeg ikke har møtt dem slik. Selv om jeg vet at jeg gjorde det på løpende bånd i løpet av mine to år på Gjøkeredet. Hvorfor er det så vanskelig å tro på noe jeg egentlig vet at er sant? Jeg kan teorien på rams. Jeg vet jo at dette er vanlig å oppleve underveis i faseorienteringen. Hadde jeg bare husket en brøkdel, hadde det kanskje gjort det enklere for meg. For sannheten er at jeg skammer meg mest for de tingene jeg har påstått at har vært en sannhet i min fortid. Hvem er det som finner på slike horror-historier? Jeg vet også med sikkerhet at jeg ikke ønsker oppmerksomhet rundt dette, så hva annet kan drive et menneske til å skape slike løgner? Jeg kom ikke på noen, så da er det kanskje en sannhet allikevel. Slike tanker kunne jeg nøste meg inn i, i timevis. Uten at floken ble løsere av den grunn.

Jeg sovnet aldri der jeg lå i fanget hans, på sofaen til familien som ønsket at jeg skulle føle meg som hjemme. Men jeg ble dratt inn i en slags våken drøm. Det var en stikkende storm som herjet rundt meg, mens jeg gikk imot motvinden som ble slengt i min retning. Stormen var grå. Det så ut som millioner av små grå partikler som virvlet rundt meg. Grå substans! Ifra hjernebarken, tenkte jeg og likte den metaforen. For hjernebarken gir meg muligheten til å reflektere og da vil den automatisk sette en demper på de automatiske følelsesreaksjonene. Det hadde Fru. Grå lært meg og det gav mening. Før jeg visste ordet av det ropte jeg i desperat forsøk på å overdøve den kraftige, men milde suselyden ifra det hele. «Hvorfor gav du meg opp?», skrek jeg mens jeg så den grå substansen ta formen til en grå skikkelse. Fru. Grå. Den grå substansen svarte med en vennlig, men bestemt tone som ikke var å ta feil av. Det var henne. Eller ekkoet i fra noe som en gang var, men som nå er borte for alltid. «Er det virkelig sant at du bare er negativ, eller kan det være at du blir tynget ned av alt det negative du har opplevd?». Det var hennes siste ord til meg på en lapp tidlig i 2017. Jeg ignorerte henne og startet jakten på noe annet. Jeg ropte etter Frigg mens vinden av grå substans danset rundt meg. Det kunne minne litt om den gangen jeg ropte på Elli i stormen igjennom gjørma. Jeg kunne knapt høre min egen stemme. «FRIGG!!» gjentok jeg mange nok ganger og da jeg nesten var i ferd med å gi opp, sto han der. Vi så på hverandre, mens vi ventet på det rette øyeblikket og på at stormen skulle roe seg litt ned.

«Jeg vil så gjerne tro deg!» sa jeg. Og da hendte det noe litt rart. Frigg sa navnet mitt for aller første gang. Jeg har da aldri hørt at han har sagt navnet mitt før? «Ida», sa han oppgitt som om han lengtet etter noe. Og det var alt. Han gjentok det noen ganger i samme stil. Var han også litt redd? «Ida». Trengte han hjelp? Det falt meg ikke naturlig å gå imot han for å gi han en klem. Jeg ønsket heller å trekke meg tilbake, men jeg valgte å stå der. Ca. to meter unna. Korona-vennlig, tenkte jeg. Like fort som han kom, forsvant han igjen rett foran øynene mine. Det var som om han gikk i oppløsning og ble en del av den grå substansen som tok han med seg i et vindkast. Var det Frigg som gav meg opp han også? Eller var det jeg som gav opp han? Det hjalp ikke akkurat meg med å bli klokere der jeg befant meg helt alene igjen. Følelsen var velkjent. Forlatt og alene. Helt til en høy, eldre herremann kom gående imot meg og satte seg. Ved siden av meg som satt oppå en trestamme som jeg bare kunne håpe på at tilhørte det mektige høvdingtreet. For om høvdingtreet fantes, var jeg i det minste trygg. Også jeg og Fredriksen forble tause i en liten stund. Men så tok jeg motet til meg og startet samtalen som også skulle bli en kort en. «Hvordan kan jeg tro på han, Fredriksen? Jeg husker jo ingenting!», på det tidspunktet var også jeg blitt ganske oppgitt. Fredriksen så bare bort på meg og svarte: «Du vet jo hvem «han» er og hva han var i stand til å gjøre». Det var ikke et spørsmål. «Ja», svarte jeg bekreftende, men uten å huske noe mer konkret. «Jeg tror på monstre». «Da tror du også på det faren din har gjort», sa han bare. Jeg lukket øynene og ønsket meg vekk ifra situasjonen. Jeg ville ikke høre mer. Jeg ville ikke vite og jeg ville ikke forholde meg til noen av dem mer. Så jeg lukket øynene og ønsket meg bort.

Vi fortsatte å kjøre uten mål og mening. Jeg hadde tusenvis av tanker i hode som måtte sorteres. Hvem er jeg? Hvor kommer jeg ifra? Himmelen foran og over meg så faretruende ut. Hva ventet meg der framme? Jeg kunne se livet mitt i løpet av de to siste årene gå i reprise. All flaksen, all uflaksen. Jeg skulle ikke fremdeles vært i dette livet. Ikke egentlig. Men når jeg allikevel befinner meg midt i det, mer levende enn noen gang, er jeg nødt til å finne den gråsonen som gir meg muligheter jeg aldri før trodde fantes. Jeg kan leve som et helt menneske med mange roller som fungerer godt i sammen. Og det er ikke noe annet jeg heller vil enn akkurat å leve slik. Men det har vel sin pris som alt annet. Jeg er nødt til å huske dem igjen. Jeg er nødt til å leve med den bunnløse sorgen over tapt tid. Tapt barndom. Tapt verdi. For etter sorg, kommer omsorg. I alle fall om jeg tillater det. Vi endte kjøreturen via drive through-en på Burger King og kjøpte en milkshake uten forventinger. Så reiste vi hjem.

Den perfekte gråtonen.

«Livet er ikke bare svart/hvitt», sa overlegen som overhodet ikke er overlegen til meg, en gang for flere uker siden. Eller måneder? Tid er enda et fenomen som er vanskelig for meg å forholde meg fullverdig til. Hun så alvorlig på meg og nå kjenner jeg henne for godt til å forstå at det ville komme en humoristisk oppfølging; «Det er mest grått!» sa hun før vi lo. Latter må være den beste jordingen som finnes. Så var det overlegen som skulle lære meg at livet for det meste er grått. For ja, livet mitt har fram til nå vært enten eller. Svart eller hvitt. Kontraster og store sperringer mellom de ulike rollene jeg har spilt i min hverdag. Mamma, kone, sykepleier, pasient. Disse ferdighetene har ikke hatt noe med hverandre å gjøre og jeg har helt ærlig ikke forstått at det finnes andre måter å leve livet på, enn å være så oppstykket og delt. Og det er nettopp dette som er grunnen til at lidelsen min blir sett på som strukturert. Jeg har gitt hundre i alle rollene uten å blande dem med hverandre. Bokstavelig talt har deler av hjernen skrudd seg av og på, på automatikk mens de ulike rollene har fått utspille seg her ute. Men hvilken pris har det hatt? Jeg har ikke evnet å se prisen før i nyere tid. Jeg har alltid visst at jeg ikke lever et fullverdig liv, men hva det skulle innebære har jeg aldri hatt noen ide om. Jeg har jo levd som robot store deler av det og roboter handler ut ifra logikk og matematiske beregninger. Praktisk. Jeg forsto aldri hva det innebar å leve som et menneske før jeg faktisk en dag erfarte det selv. Det er vondt å være et menneske. Et menneske styres i større grad av følelser og er det noe jeg er dårlig på, så er det nettopp det.

Jeg innser også at jeg står ved et slags veiskille. For livet har aldri tilhørt meg og jeg har i ganske mange år tenkt, at jeg umulig kommer til å leve lengre enn til førti. Hver bursdag har vært som en nedtelling til befrielse i form av evig søvn. Og tanken har vært god. Livet mitt tok en helomvending den dagen jeg møtte Overlegen og Gjøkene hennes. De skulle vise seg å bli en viktig del av livet mitt og veien mot å bli et helt menneske og ikke den roboten jeg alltid hadde følt at jeg var. Og etter mye hard jobbing sammen, sto jeg plutselig der og innså at førtiårsdagen min nærmet seg. Men jeg så ikke lengre slutten på det hele, jeg evnet omsider å se forbi. Gjøkene gav meg på mange måter livet mitt tilbake og som lyn ifra klar himmel innså jeg plutselig at livet mitt ville gå videre og at jeg faktisk hadde gode muligheter for å bli en gammel dame. «Du står i en motsatt førtiårskrise!» Sa overlegen da jeg fortalte om dette til henne inne på det gode kontoret hennes. For ja, de fleste er vel redde for å bli gamle og at førti er et slags symbol på at det ikke er noen vei tilbake. Jeg kan ikke si at jeg ble skuffet over at livet ikke ender der, men jeg føler oppriktig at alle årene som kommer etter, blir en bonus. Jeg overlevde. Selv om jeg egentlig ikke skulle det. Til tross for all leken med jenta i blå kjole, døden. Jeg har kjent døden på nært hold. Jeg er ikke redd for den. Døden har alltid vært min venn, men jeg innser nå at den har vært min venn til lidelsen og ikke til meg som menneske. For det som er menneske i meg, setter pris på livet og alt det innebærer av følelser og inntrykk. Å være menneske er også vondt, men jeg har lært at ved å utøve omsorg, om det er til meg selv eller om jeg innhenter det hos for eksempel Høvdingen, gjør også det godt. Tilfredsstillende sorg. Å erfare at etter sorg, kommer omsorg er større enn min fatteevne. Omsorg har gitt meg muligheten til å føle på en eksistens her i livet. Det har fått meg til å bli et menneske for aller første gang og et menneske er ganske sårbart. Men det er greit å være nettopp det.

Det er hardt å leve som menneske. Det er mye å ta hensyn til fordi alle dørene nå står på vid gap og blander seg i hverandre. Jeg har skjønt at det faktisk er mulig å leve med alle rollene glidende i hverandre, men da er jeg også nødt til å ta hensyn og finne en balansegang mellom det som er fortsatt er fucka og det som er tilregnelig. Den perfekte gråtonen som representerer alle nyansene i kontrasten mellom svart og hvitt. For livet er mest grått. Gråtoner. Grå. Jo mer jeg reflekterte over dette, kunne jeg gradvis kjenne på en annen sorg som har bodd i meg i noen år. Siden 2017 for å være mer presis. Livet viste seg å være for det meste grått. Og jeg begynte umiddelbart å lekke igjen. Ifra øynene. Jeg tenkte på den perfekte gråtonen og alt jeg så for meg var henne. Den grå skyggen. Den grå konturen rett foran meg. Den trygge stemmen. Lukten av mormor-te. Jeg så henne. Fru. Grå. Jeg har nok ikke tillat meg å sørge fullverdig etter at hun forlot oss. Livet har vært for kaotisk til å sørge. Jeg kan ikke noe for det, men jeg savner å fortelle henne om mine nye oppdagelser. Jeg drømmer om å fortelle om min reise og at jeg fant ut av livet til slutt. Jeg husker hvor stolt hun ble da jeg fullførte sykepleierutdanningen med A på hovedoppgaven og jeg liker å tenke at hun ville blitt like stolt nå. Jeg tror at jeg besto livet. Jeg savner henne sånn, og det vil jeg ikke skamme meg over. Jeg hater at det siste hun husker om meg, er at jeg er håpløs. Jeg ønsker sånn at jeg kunne gi henne et bedre sisteinntrykk. For denne reisen startet med den grå konturen rett foran meg. Og nå må jeg finne tilbake til det grå. Den perfekte gråtonen. Balanse som et fullverdig menneske.

Stigen opp til under stjernene.

Vi snakker Starbucks sjapper og opplyste, kjente stier og tråkke på. Vandre i. Trygt. Soldatene var for lengst borte. Demoner og farlige skygger også. Jeg har ikke sett slike farer på mange uker, ja til og med måneder nå. Jeg har levd livet stort sett her ute med få gjesteopptredener der inne. En sjelden gang har jeg fått et lite glimt av dem. Og det virker som om de har det godt. Frigg plystrer trippende igjennom skogene med Reven på slep. Frida tegner på rommet sitt sammen med Loppis og Stina som ble til Vilja henger på Starbucks med latten sin. Så rart livet ble. Så ensomt på mange måter der jeg gikk videre i mitt liv og med engasjement i en ny retning. Formidling og undervisning. Jeg taler plutselig for mange og presset som fulgte med dyttet meg mer og mer i gamle, men allikevel nye spor. For jeg mestret plutselig tilværelsen. Jeg opplever ingen kaos mer, men jeg opplevde derimot å miste meg selv. Igjen. For noen uker siden inneholdt det menneske jeg ble masse følelser. Jeg kunne gråte, le og bli sint, frustrert på en rasjonell og kontrollert måte. Uten å forsvinne, men ta kontroll over situasjonen og kroppen jeg var utstyrt med. Og det kjentes greit ut. Jeg var jo tross alt et menneske og ikke lengre den forhåndsprogrammerte roboten jeg alltid hadde følt meg som før. Men så begynte følelsene mine å gradvis forsvinne igjen. Jeg la ikke merke til det en gang før det hadde gått noen uker. Jeg var i grunnen litt forberedt på dette. For integrering er ikke en hendelse, det er en prosess. Jeg burde forvente at det vil gå litt fram og tilbake, gli litt i hverandre og fra hverandre igjen. Nå hadde jeg altså helt uten å få det med meg, koblet vekk mennesket i meg igjen. Til fordel for å være stemmen til alle oss som strever med disse tingene. Jeg gikk fra super-bot til supermenneske også tilbake til super-bot igjen. Det er kanskje ikke så rart når jeg til slutt sa ja til å lage et 3,5 timer langt undervisningsopplegg på to uker. Jeg er ikke kjent for å gjøre en halvveis jobb og som alltid ønsker jeg å leve opp til de høye forventingene til dem som spurte. Men denne frakoplingen startet før dette. Gradvis. Så gradvis at jeg tror ikke en gang at overlegen forsto hva som hendte. Jeg hadde det jo stabilt og bra. Høvdingen hadde gitt meg en god klem og sagt at jeg ikke måtte ta på meg for mye. Han var kanskje den eneste som virkelig så for seg at dette kunne skje. Igjen. «Nå kommer pappa-siden min fram igjen.» Sa han på den mest omsorgsfulle måten. Og jeg avfeide det på et blunk og svarte ivrig: «Har du ikke trua eller?». Han hadde det. Men omsorgen hans innebærer også et lass med bekymring og det er egentlig mest koselig å tenke på enn irriterende. Det er annerledes. For to år siden hadde omsorg blitt sterkt avvist med spydigheter fra min kant. Nå tok jeg imot og følte samtidig hvor godt det var.

Følelsene fortsatte å utebli og jeg klarte å holde overlegen oppdatert. Det er også nytt. Jeg har lovt å være ærlig og nå er jeg reflektert nok til å kunne være det. Jeg uttrykket til og med at kanskje vi må gå over til mer profesjonell hjelp, enn den uprofesjonelle som vi har vært kjente for nå i to år. Så overlegen låner bibelen min slik at vi kan slå hodene sammen igjen etter roen har senket seg. Oppfordringene er de samme; Indre sjekk, unngå å unngå, skriv. Ingen av disse har vært mulig på noen uker. Fram til nå. Og selv nå er det tungt fordi unngåelsen ønsker å rive meg vekk. Det er som om jeg kjenner den bak meg. For jeg og Vikingen underviste på universitetet. Det var jo jeg som sto der, men jeg var allikevel en annen. Hvordan ellers skulle det gå så himla bra? Det hele gikk faktisk på skinner. Som et velsmurt maskineri. Jeg følte ikke. Så kom det en reaksjon som også burde være forventet. Siden jeg ikke lengre hadde kontakt med mine indre følelser, forsterket følelsen av at jeg var en løgn raskt. Jeg tenkte tanker som: «Nå har jeg dratt denne løgnen altfor langt». Ikke bare hadde jeg klart å lure et helt behandlingsapparat igjennom tiår. Jeg hadde nå også stått foran en forsamling og servert disse løgnene til våre fremtidige vernepleiere. Skammen kom sigende og jeg forsøkte å finne ut av om det nå var for seint. Om jeg burde fortsette løgnen eller avsløre meg. Men da begynte jeg å tenke at om jeg overga meg og fortalte om løgnen min, ville det nok bli oppfattet som et klassisk symptom på det jeg liksom skulle lide av. Den perfekte løgnen! Det var ingen måte for meg å komme meg ut av dette på, tenkte jeg. For uansett hva jeg gjorde derifra, ville det bli oppfattet som symptomer. Jeg følte meg altså totalt fastlåst. Og jeg kunne ikke kontakte noen av gjøkene heller, for de kom bare til å avfeie at jeg var falsk.

Jeg følte meg ganske tynget ned av noe jeg tenkte, og oppfattet kom av min egen løgn. DEN løgnen! Jeg satt i sofaen min og scrollet på telefonen for å prøve å avlede tankene mine over på noe som kunne lindre, da jeg falt over nok en pussig tilfeldighet. Monster. Monsteret i mitt liv hadde publisert en video på siden sin. Jeg leste teksten til den og jeg er sikker på at jeg stoppet å puste. «Vi har lyst til å dele «Cry» med dere!». «Cry». Jeg ble straks dratt tilbake til konserten jeg var på for noen uker siden. «Denne låta er til Stina. Den heter «Cry»». Det var jo hennes låt! Min låt. Vår. Jeg fortet meg å hente headsettet mitt og trykket på play. Jeg lyttet og holdt fortsatt pusten følte jeg selv. Stemmen til Monsteret mitt kommer alltid tidsnok. Også denne gangen. Helt tilfeldig, for hun ante vel ingenting om at jeg var i ferd med å resignere og bli til robot igjen. Eller? Så hendte det noe som ikke hadde hendt på mange uker. Jeg begynte å lekke. Ifra øynene. Jeg følte en smerte i kroppen mens tårene rant og hulking var et faktum. Jeg falt sammen og lyttet til hennes stemme til tenåringen i meg. Vilja.

«Sleep tight. Right deep, because the starry ladder is wide and deep. Mighty blows, for my golden crows are waiting for the sun to rise tomorrow. Beloved souls unknown, so torn og thrown in sorrow. Tomorrow».

Jeg klarte ikke å stoppe å gråte. Sorgen kastet seg liksom over meg og helt uten å kontrollere det, ble jeg dratt innover. Til henne. Hun så ikke meg, men jeg så henne. Og bak et svært blad ved siden av Starbucks sjappa var det en stige. Hun gikk opp i den og begynte å klatre til toppen. Og der oppe var det et skjulested. Som en liten trehytte og der la hun seg på ryggen med hendene under hode og så opp på det glitrende publikummet hennes. Stjernene. Hun var alene under dem. Jeg følte ensomheten på hele meg og jeg fortsatte å gråte uten at jeg klarte å nå fram til henne. Jeg så for meg at hun lå der hver natt og drømte under de blinkende stjernene av håp. Hun drømte om et annet liv. Livet hennes som aldri ble. Hun er klok og vet nok at hun ikke kan leve ut drømmene. Så hun henger på Starbucks på dagtid, men ligger under stjernene på natten. Alene. Undrende. Drømmende.

Jeg ble dratt tilbake til virkeligheten igjen og skammet meg over at jeg kunne tro at jeg drev med løgn. Jeg hadde plutselig fått tilgang igjen, takket være monsteret mitt. Jeg satt der resten av kvelden og lot følelsene spre seg utover i det store kretsløpet. Jeg var ekte, og min historie er sann. Hun er beviset mitt. Og jeg skylder henne og ikke glemme. Vær så snill og ikke glemme!