Stigen opp til under stjernene.

Vi snakker Starbucks sjapper og opplyste, kjente stier og tråkke på. Vandre i. Trygt. Soldatene var for lengst borte. Demoner og farlige skygger også. Jeg har ikke sett slike farer på mange uker, ja til og med måneder nå. Jeg har levd livet stort sett her ute med få gjesteopptredener der inne. En sjelden gang har jeg fått et lite glimt av dem. Og det virker som om de har det godt. Frigg plystrer trippende igjennom skogene med Reven på slep. Frida tegner på rommet sitt sammen med Loppis og Stina som ble til Vilja henger på Starbucks med latten sin. Så rart livet ble. Så ensomt på mange måter der jeg gikk videre i mitt liv og med engasjement i en ny retning. Formidling og undervisning. Jeg taler plutselig for mange og presset som fulgte med dyttet meg mer og mer i gamle, men allikevel nye spor. For jeg mestret plutselig tilværelsen. Jeg opplever ingen kaos mer, men jeg opplevde derimot å miste meg selv. Igjen. For noen uker siden inneholdt det menneske jeg ble masse følelser. Jeg kunne gråte, le og bli sint, frustrert på en rasjonell og kontrollert måte. Uten å forsvinne, men ta kontroll over situasjonen og kroppen jeg var utstyrt med. Og det kjentes greit ut. Jeg var jo tross alt et menneske og ikke lengre den forhåndsprogrammerte roboten jeg alltid hadde følt meg som før. Men så begynte følelsene mine å gradvis forsvinne igjen. Jeg la ikke merke til det en gang før det hadde gått noen uker. Jeg var i grunnen litt forberedt på dette. For integrering er ikke en hendelse, det er en prosess. Jeg burde forvente at det vil gå litt fram og tilbake, gli litt i hverandre og fra hverandre igjen. Nå hadde jeg altså helt uten å få det med meg, koblet vekk mennesket i meg igjen. Til fordel for å være stemmen til alle oss som strever med disse tingene. Jeg gikk fra super-bot til supermenneske også tilbake til super-bot igjen. Det er kanskje ikke så rart når jeg til slutt sa ja til å lage et 3,5 timer langt undervisningsopplegg på to uker. Jeg er ikke kjent for å gjøre en halvveis jobb og som alltid ønsker jeg å leve opp til de høye forventingene til dem som spurte. Men denne frakoplingen startet før dette. Gradvis. Så gradvis at jeg tror ikke en gang at overlegen forsto hva som hendte. Jeg hadde det jo stabilt og bra. Høvdingen hadde gitt meg en god klem og sagt at jeg ikke måtte ta på meg for mye. Han var kanskje den eneste som virkelig så for seg at dette kunne skje. Igjen. «Nå kommer pappa-siden min fram igjen.» Sa han på den mest omsorgsfulle måten. Og jeg avfeide det på et blunk og svarte ivrig: «Har du ikke trua eller?». Han hadde det. Men omsorgen hans innebærer også et lass med bekymring og det er egentlig mest koselig å tenke på enn irriterende. Det er annerledes. For to år siden hadde omsorg blitt sterkt avvist med spydigheter fra min kant. Nå tok jeg imot og følte samtidig hvor godt det var.

Følelsene fortsatte å utebli og jeg klarte å holde overlegen oppdatert. Det er også nytt. Jeg har lovt å være ærlig og nå er jeg reflektert nok til å kunne være det. Jeg uttrykket til og med at kanskje vi må gå over til mer profesjonell hjelp, enn den uprofesjonelle som vi har vært kjente for nå i to år. Så overlegen låner bibelen min slik at vi kan slå hodene sammen igjen etter roen har senket seg. Oppfordringene er de samme; Indre sjekk, unngå å unngå, skriv. Ingen av disse har vært mulig på noen uker. Fram til nå. Og selv nå er det tungt fordi unngåelsen ønsker å rive meg vekk. Det er som om jeg kjenner den bak meg. For jeg og Vikingen underviste på universitetet. Det var jo jeg som sto der, men jeg var allikevel en annen. Hvordan ellers skulle det gå så himla bra? Det hele gikk faktisk på skinner. Som et velsmurt maskineri. Jeg følte ikke. Så kom det en reaksjon som også burde være forventet. Siden jeg ikke lengre hadde kontakt med mine indre følelser, forsterket følelsen av at jeg var en løgn raskt. Jeg tenkte tanker som: «Nå har jeg dratt denne løgnen altfor langt». Ikke bare hadde jeg klart å lure et helt behandlingsapparat igjennom tiår. Jeg hadde nå også stått foran en forsamling og servert disse løgnene til våre fremtidige vernepleiere. Skammen kom sigende og jeg forsøkte å finne ut av om det nå var for seint. Om jeg burde fortsette løgnen eller avsløre meg. Men da begynte jeg å tenke at om jeg overga meg og fortalte om løgnen min, ville det nok bli oppfattet som et klassisk symptom på det jeg liksom skulle lide av. Den perfekte løgnen! Det var ingen måte for meg å komme meg ut av dette på, tenkte jeg. For uansett hva jeg gjorde derifra, ville det bli oppfattet som symptomer. Jeg følte meg altså totalt fastlåst. Og jeg kunne ikke kontakte noen av gjøkene heller, for de kom bare til å avfeie at jeg var falsk.

Jeg følte meg ganske tynget ned av noe jeg tenkte, og oppfattet kom av min egen løgn. DEN løgnen! Jeg satt i sofaen min og scrollet på telefonen for å prøve å avlede tankene mine over på noe som kunne lindre, da jeg falt over nok en pussig tilfeldighet. Monster. Monsteret i mitt liv hadde publisert en video på siden sin. Jeg leste teksten til den og jeg er sikker på at jeg stoppet å puste. «Vi har lyst til å dele «Cry» med dere!». «Cry». Jeg ble straks dratt tilbake til konserten jeg var på for noen uker siden. «Denne låta er til Stina. Den heter «Cry»». Det var jo hennes låt! Min låt. Vår. Jeg fortet meg å hente headsettet mitt og trykket på play. Jeg lyttet og holdt fortsatt pusten følte jeg selv. Stemmen til Monsteret mitt kommer alltid tidsnok. Også denne gangen. Helt tilfeldig, for hun ante vel ingenting om at jeg var i ferd med å resignere og bli til robot igjen. Eller? Så hendte det noe som ikke hadde hendt på mange uker. Jeg begynte å lekke. Ifra øynene. Jeg følte en smerte i kroppen mens tårene rant og hulking var et faktum. Jeg falt sammen og lyttet til hennes stemme til tenåringen i meg. Vilja.

«Sleep tight. Right deep, because the starry ladder is wide and deep. Mighty blows, for my golden crows are waiting for the sun to rise tomorrow. Beloved souls unknown, so torn og thrown in sorrow. Tomorrow».

Jeg klarte ikke å stoppe å gråte. Sorgen kastet seg liksom over meg og helt uten å kontrollere det, ble jeg dratt innover. Til henne. Hun så ikke meg, men jeg så henne. Og bak et svært blad ved siden av Starbucks sjappa var det en stige. Hun gikk opp i den og begynte å klatre til toppen. Og der oppe var det et skjulested. Som en liten trehytte og der la hun seg på ryggen med hendene under hode og så opp på det glitrende publikummet hennes. Stjernene. Hun var alene under dem. Jeg følte ensomheten på hele meg og jeg fortsatte å gråte uten at jeg klarte å nå fram til henne. Jeg så for meg at hun lå der hver natt og drømte under de blinkende stjernene av håp. Hun drømte om et annet liv. Livet hennes som aldri ble. Hun er klok og vet nok at hun ikke kan leve ut drømmene. Så hun henger på Starbucks på dagtid, men ligger under stjernene på natten. Alene. Undrende. Drømmende.

Jeg ble dratt tilbake til virkeligheten igjen og skammet meg over at jeg kunne tro at jeg drev med løgn. Jeg hadde plutselig fått tilgang igjen, takket være monsteret mitt. Jeg satt der resten av kvelden og lot følelsene spre seg utover i det store kretsløpet. Jeg var ekte, og min historie er sann. Hun er beviset mitt. Og jeg skylder henne og ikke glemme. Vær så snill og ikke glemme!

En kommentar om “Stigen opp til under stjernene.

  1. Stjernestigen er bred, den er høy. Hvor starter den? Ved Starbucks, eller ved frokostbordet i en kopp med kaffe, mens du måker snø, i speilbildet, i lyden av et bål, i røttene av et stort tre.
    En stige av stjerner, en stige av galakser, en stige av kloder, en stige av monstre, en stige av tårer, en stige av glitter å klatre i. På toppen, på en slags rampe, det er det plass. Alt er over, alt er under, omsluttet av deg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s