Den perfekte gråtonen.

«Livet er ikke bare svart/hvitt», sa overlegen som overhodet ikke er overlegen til meg, en gang for flere uker siden. Eller måneder? Tid er enda et fenomen som er vanskelig for meg å forholde meg fullverdig til. Hun så alvorlig på meg og nå kjenner jeg henne for godt til å forstå at det ville komme en humoristisk oppfølging; «Det er mest grått!» sa hun før vi lo. Latter må være den beste jordingen som finnes. Så var det overlegen som skulle lære meg at livet for det meste er grått. For ja, livet mitt har fram til nå vært enten eller. Svart eller hvitt. Kontraster og store sperringer mellom de ulike rollene jeg har spilt i min hverdag. Mamma, kone, sykepleier, pasient. Disse ferdighetene har ikke hatt noe med hverandre å gjøre og jeg har helt ærlig ikke forstått at det finnes andre måter å leve livet på, enn å være så oppstykket og delt. Og det er nettopp dette som er grunnen til at lidelsen min blir sett på som strukturert. Jeg har gitt hundre i alle rollene uten å blande dem med hverandre. Bokstavelig talt har deler av hjernen skrudd seg av og på, på automatikk mens de ulike rollene har fått utspille seg her ute. Men hvilken pris har det hatt? Jeg har ikke evnet å se prisen før i nyere tid. Jeg har alltid visst at jeg ikke lever et fullverdig liv, men hva det skulle innebære har jeg aldri hatt noen ide om. Jeg har jo levd som robot store deler av det og roboter handler ut ifra logikk og matematiske beregninger. Praktisk. Jeg forsto aldri hva det innebar å leve som et menneske før jeg faktisk en dag erfarte det selv. Det er vondt å være et menneske. Et menneske styres i større grad av følelser og er det noe jeg er dårlig på, så er det nettopp det.

Jeg innser også at jeg står ved et slags veiskille. For livet har aldri tilhørt meg og jeg har i ganske mange år tenkt, at jeg umulig kommer til å leve lengre enn til førti. Hver bursdag har vært som en nedtelling til befrielse i form av evig søvn. Og tanken har vært god. Livet mitt tok en helomvending den dagen jeg møtte Overlegen og Gjøkene hennes. De skulle vise seg å bli en viktig del av livet mitt og veien mot å bli et helt menneske og ikke den roboten jeg alltid hadde følt at jeg var. Og etter mye hard jobbing sammen, sto jeg plutselig der og innså at førtiårsdagen min nærmet seg. Men jeg så ikke lengre slutten på det hele, jeg evnet omsider å se forbi. Gjøkene gav meg på mange måter livet mitt tilbake og som lyn ifra klar himmel innså jeg plutselig at livet mitt ville gå videre og at jeg faktisk hadde gode muligheter for å bli en gammel dame. «Du står i en motsatt førtiårskrise!» Sa overlegen da jeg fortalte om dette til henne inne på det gode kontoret hennes. For ja, de fleste er vel redde for å bli gamle og at førti er et slags symbol på at det ikke er noen vei tilbake. Jeg kan ikke si at jeg ble skuffet over at livet ikke ender der, men jeg føler oppriktig at alle årene som kommer etter, blir en bonus. Jeg overlevde. Selv om jeg egentlig ikke skulle det. Til tross for all leken med jenta i blå kjole, døden. Jeg har kjent døden på nært hold. Jeg er ikke redd for den. Døden har alltid vært min venn, men jeg innser nå at den har vært min venn til lidelsen og ikke til meg som menneske. For det som er menneske i meg, setter pris på livet og alt det innebærer av følelser og inntrykk. Å være menneske er også vondt, men jeg har lært at ved å utøve omsorg, om det er til meg selv eller om jeg innhenter det hos for eksempel Høvdingen, gjør også det godt. Tilfredsstillende sorg. Å erfare at etter sorg, kommer omsorg er større enn min fatteevne. Omsorg har gitt meg muligheten til å føle på en eksistens her i livet. Det har fått meg til å bli et menneske for aller første gang og et menneske er ganske sårbart. Men det er greit å være nettopp det.

Det er hardt å leve som menneske. Det er mye å ta hensyn til fordi alle dørene nå står på vid gap og blander seg i hverandre. Jeg har skjønt at det faktisk er mulig å leve med alle rollene glidende i hverandre, men da er jeg også nødt til å ta hensyn og finne en balansegang mellom det som er fortsatt er fucka og det som er tilregnelig. Den perfekte gråtonen som representerer alle nyansene i kontrasten mellom svart og hvitt. For livet er mest grått. Gråtoner. Grå. Jo mer jeg reflekterte over dette, kunne jeg gradvis kjenne på en annen sorg som har bodd i meg i noen år. Siden 2017 for å være mer presis. Livet viste seg å være for det meste grått. Og jeg begynte umiddelbart å lekke igjen. Ifra øynene. Jeg tenkte på den perfekte gråtonen og alt jeg så for meg var henne. Den grå skyggen. Den grå konturen rett foran meg. Den trygge stemmen. Lukten av mormor-te. Jeg så henne. Fru. Grå. Jeg har nok ikke tillat meg å sørge fullverdig etter at hun forlot oss. Livet har vært for kaotisk til å sørge. Jeg kan ikke noe for det, men jeg savner å fortelle henne om mine nye oppdagelser. Jeg drømmer om å fortelle om min reise og at jeg fant ut av livet til slutt. Jeg husker hvor stolt hun ble da jeg fullførte sykepleierutdanningen med A på hovedoppgaven og jeg liker å tenke at hun ville blitt like stolt nå. Jeg tror at jeg besto livet. Jeg savner henne sånn, og det vil jeg ikke skamme meg over. Jeg hater at det siste hun husker om meg, er at jeg er håpløs. Jeg ønsker sånn at jeg kunne gi henne et bedre sisteinntrykk. For denne reisen startet med den grå konturen rett foran meg. Og nå må jeg finne tilbake til det grå. Den perfekte gråtonen. Balanse som et fullverdig menneske.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s