Sorgens bøddel.

Telefonen min ringte tidlig på en mandag. Jeg tok den og hørte stemmen til en nær relasjon. Jeg sier nær relasjon, fordi noe annet føles ikke rett. Selv om «nær relasjon» også høres rart ut for meg og det finnes liksom ikke så mange andre bedre ord å bruke i denne sammenheng. Den nære relasjonen burde være ganske nær og kjenne meg godt. Men sånn er det ikke og det har jeg på et vis lært å leve med. Det er greit. Ikke alle får denne formen for omsorg. Så jeg har skaffet meg det på annet vis. Uten å egentlig ha formidlet dette til det som ringte meg den morgenen. Jeg har ikke stort behov for å gjengi denne samtalen, men spørsmål ble stilt. Spørsmål som denne stemmen i den andre enden burde vite svaret på og jeg følte kanskje på mange måter at denne stemmen kom med disse spørsmålene litt i det seneste laget. «Når var det egentlig du ble syk?». Jeg ble stum i noen sekunder. Husket hun virkelig ikke? Husket hun ikke at BUP mistenkte meg for å ha en alvorlig schizofrenilidelse allerede som tolvåring? Har hun gått og trodd at slike symptomer bare forsvinner og alt blir bra? Det går kanskje an? «Hele livet», svarte jeg og ble gradvis fylt med en sorg over at denne stemmen ikke visste dette. Stemmen fortsatte å spørre. «Hvorfor sa du ingenting?» med en tone som gav meg inntrykk av at det var min skyld. Mitt ansvar. Jeg var et barn. Så hendte det noe for aller første gang. Det var som om andre krefter i meg overtok, eller så hadde jeg en bedre rustning på enn før. Jeg ble irritert, men på en rasjonell måte. Jeg fortalte akkurat det jeg hadde følt i mange år. Jeg fortalte at jeg var redd som barn. Hele tiden og at enten ble jeg straffet hvis jeg skrek for høyt i form av slag eller andre smertefulle tiltak. Mens at andre snudde ryggen til og lukket øynene. Hva var egentlig verst? Den fysiske smerten ifra han eller det mentale fraværet ifra henne. Jeg sa at det var derfor jeg ble stille og aldri mer sa noe. Det var vondt å si det høyt til stemmen i den andre enden. Men vondere ble det da stemmen var likegyldig og sendte signaler på løpende bånd om at «ja, det fantes viktigere ting enn deg». Jeg la på og kjente hvordan kroppen min ble nummen. Jeg kjente gradvis hvordan hjernemassen min smeltet og ble flytende. Så ble jeg kvalm. Hva var det jeg hadde sagt! Og hva i alle dager var jeg jeg hadde hørt? Min egen verdi hadde blitt satt en prislapp på og fortalte meg at den var lik null. Så kom smerten og fortvilelsen like etter. Så tok jeg opp telefonen på nytt og ringte etter hjelp. Det plager meg stort at jeg hadde behov for å snakke med Høvdinger, Rever og Vikinger i situasjoner der andre ringer sine næreste relasjoner. Det er trist å tenke på at det nærmeste jeg kommer noe sånt, finnes i helsevesenet og ikke hos mennesker som har oppdratt meg og kjent meg fra jeg var en liten baby.

Sorgen hadde flyttet inn i kroppen min for lenge siden, men i dette øyeblikket opplevde jeg at den overtok helt og det føltes som om den var i ferd med å rive meg i stykker. Høvdingen visste knapt gode råd, men overlegen som overhodet ikke er overlegen inviterte oss dit. Til kontoret hennes. I tiden mellom Høvdingen og overlegen, hadde jeg rukket å bli helt spist opp. Av sorg. Jeg hadde ikke flere tårer igjen. Hos overlegen tente vi leirbål og plasserte alle rundt det. Det var overveldende, og det var lenge siden jeg hadde følt en slik indre drakamp. Kontoret forsvant fort og jeg befant meg i universet. Følelsen var jævlig for det hele var i ferd med å sprekke og hvis det sprakk, ville vi alle bli sugd inn i et evig vakuum. Jeg var redd. Jeg holdt meg fast så godt jeg kunne mens en overlege og en høvding forsøkte å få meg tilbake. Hele min eksistens var truet av sorg. Det føltes veldig slik på ekte. Stå stoppet jeg å puste litt. For sorgen hadde drept meg på mange måter. Jeg følte meg ikke levende. Men jeg var i universet som sto i fare for å ødelegge alt som var igjen av liv. Jeg følte at det sto noe eller noen i senter og holdt fast alle bitene i meg i desperat forsøk på å ikke miste dem for alltid. Inn i sorgen. Vakuumet. Var sorgen en slags bøddel? Hvis sorgen tar for mye plass, ville den da brutalt hugge av oss hodene og kaste dem inn i et evig mørket? Det føltes logisk ut ifra følelsen jeg var fylt med.

Høvdingen fikk meg omsider til å puste igjen og jeg våknet til liv i armene hans. De trygge og gode høvdingarmene som gir ekte klemmer, som disse nære relasjonene kanskje gjør. Men han er ingen nær relasjon. Han har ingen grunn til å gi meg den omsorgen. Allikevel er han en av fire som er det nærmeste jeg kommer noe sånt. Og det er fint, men også veldig sørgelig.

Tidskupp.

Det er så himla mye sorg knyttet til fase tre i traumebehandlingen. Sorg og savn. Og sinne som følger etter når sorgen innser hvorfor den sørger. Det har føltes som et bombeangrep av disse tre følelsestilstandene den siste tiden, men i motsetning til tidligere, har jeg i denne runden følt at jeg har hatt en mer passende rustning for å klare å stå i og å ta imot angrepene. For jammen har jeg stått i det som den helheten jeg har blitt, eller som et beskyttende skall for å skåne helheten? Ting er ikke helt tydelig for meg enda, men det jeg vet, er at ting føles mye mer stabilt og håndterlig. De ulike følelsestilstandene har vært vekslende og den siste tiden har jeg i grunnen følt meg mest som det skallet enn noen samarbeidende helhet. Men selv skallet har følt på sorg. For innimellom har det kommet innspill som har berørt meg slik at øynene har begynt å lekke. Og det har vært greit, men jeg innser nå at jeg ikke har rent fra meg som en helhet, men mer for en helhet. Jeg har grått for Frigg, Loppis, Frida, Vilja og Elli. Men jeg hadde enda ikke latt dem få ta del i det. Sikkert for å beskytte, men det førte til at jeg ble i tvil om min egen eksistens. Igjen. «Jeg føler dem ikke mer», sa jeg stadig til meg selv. «Så da kan jeg jo heller ikke ha DID». Men sannheten var at jeg ikke heller følte meg selv oppi all sorgen. Jeg var bare det skallet. Og slik måtte det kanskje være i en periode for å porsjonere alt jevnt utover, slik at det ikke skulle bli for overveldende på en gang. Jeg ba overlegen om hjelp til å få tilgang igjen. Hjelp til å få tilgang på hele meg og ikke bare fasaden for verden rundt. For jeg merket jo at jeg stadig ble tynget ned av noe som jeg ikke mestret å få fram på egen hånd. Jeg forsto at det handlet om både sorg og savn i alle former, men også ifra mange kanter og tidsepoker. Jeg så for meg 36 år med sorg som skulle komprimeres inn i bare noen få uker eller kanskje et par år hvis jeg var heldig. Uansett virket det for mye og overveldende å få presset det inn i livet på dette tidspunktet.

Tidligere denne uken befant jeg meg langt unna sivilisasjonen. Jeg gjorde noe jeg sjeldent gjør. Jeg tok hensyn til meg selv og dro på hytta som er en tre timer lang biltur unna der jeg bor. Ca. 1000 meter over havet og langt unna andre mennesker. Jeg reiste oppover mest for å jobbe med skriveriene mine og å være ute i naturen, så skia ble med som selskap. Jeg gikk på ski, men det ble ikke noe jobbing. Istedenfor holdt jeg meg i ro for å bare være meg og å kjenne på den roen jeg kun kan finne på en slik plass. Kidsa og mannen ble igjen hjemme og jeg var mutters alene og vekslet litt mellom å føle veldig mye til å bare være det skallet. Noen av de som skulle være mine næreste relasjoner, befant seg i nærheten, for denne hytten ligger i den samme kommunen jeg vokste opp i. Det gjorde meg både trist og sint og for aller første gang kunne jeg også kjenne på et savn. Savn etter noe som aldri en gang har vært der. En trygg relasjon. En trygg voksen. Noen å komme hjem til som har kjent deg helt siden du var en liten baby. En som har passet på deg og sørget for trygg reisevei igjennom de første leveårene i livet og videre inn i voksenlivet via ungdomsårene. Også tenkte jeg; «Hvordan går det an å savne noe du aldri har hatt?». Sorg. Så tenkte jeg på han. Han som mest sannsynlig satt i stolen sin foran TV apparatet og syntes synd på seg selv nede i dalen. Jeg koste meg med tanken om å reise ned dit å gjøre skade på fyren. Sinne. Og slik gikk tiden min oppe på fjellet. Stillhet og ro, og sorg, savn og sinne.

Jeg reiste nedover igjen fordi jeg hadde en avtale med overlegen som over hodet ikke er overlegen. Jeg var spent på om hun hadde tatt utfordringen min om hjelp til å få tilgang på hele meg. Det innebærer å ta i bruk en kommunikasjonsmetode vi kaller for «Multi-speak». Å snakke til helheten i større grad og ikke bare den bevisstheten som er framme i øyeblikket. Selv om jeg var usikker på om det var flere separate bevisstheter igjen å kommunisere til. Med. På dette tidspunktet i behandlingen håpet jeg, hvis det var tilfelle at det fantes flere bevisstheter, å få til noe vi kaller for Co-con. Jeg er vant til total amnesi mellom de ulike bevissthetene, men jeg var kjent med at andre får til å være til stede sammen og samtidig. Det hadde jeg liten erfaring med, men jeg syntes det høres fint ut. Og litt skummelt, for det innebar jo samtidig at jeg skulle få med meg det som ble sagt og jeg visste jo at andre bevisstheter i meg ikke nødvendigvis deler de samme holdningene som meg selv. Men dette er en del av et større samarbeid og kontroll. Og de siste ukene og kanskje til og med månedene, hadde jeg kun vært et skall inne hos overlegen. Følelsene hadde ikke fått sluppet fri der inne og det merket jeg også var et savn, for det fantes et trykk der inne som ikke slapp ut. Helheten fikk ikke muligheten til å delta og da er det heller ikke mulig å komme videre og forbi denne fasen. «Phase three and beyond» står det i bibelen om traumebehandling og jeg ønsker meg virkelig «beyond» og forbi. Mine næreste DID venner og jeg drømmer litt om hva «beyond» egentlig innebærer. Det må finnes en slags gulrot i enden. Eller? Vi kom fram til at det beste vi muligens kan få til er en gulrotstuing. «The best we could do, was carot-stew». Det kunne blitt kapittelet i «beyond» biten.

«Jeg har aldri tvilt på at du er en god mor for dine barn», sa overlegen etter uttrykt bekymring fra min kant om at hun skal mene noe annet. Og slik begynte det hele i meg. Barna mine er et sårt punkt og bare tanken på at noen skal betvile min evne som omsorgsperson, er vond. For det er jo ikke til å komme bort ifra, at en som meg ofte blir stilt spørsmål til om nettopp dette. Så vi snakket litt om det, omsorg og barn, savn. Og før vi visste ordet av det ble det stille. Jeg stoppet opp innad og merket umiddelbart at portalen inn, eller ut, åpnet seg og rett på innsiden der satt det plutselig flere. Jeg gikk inn og slapp ut Loppis som ikke hadde språk, men hun tok av seg brillene mine, fordi hun så jo ikke dårlig som det jeg gjør. Jeg satt rett ved og så hvordan Frigg gradvis tok over plassen og sendte Loppis inn igjen. Også løsnet det en floke som har vært der i flere uker. Han brøyt sammen og gråt. Han holdt hendene for ansiktet i skam. For gutter skal jo ikke gråte, men siden Høvdingen hadde sagt at «Det er de tøffeste guttene som griner», var det liksom greit allikevel. Frigg fortalte om ensomhet, hvor alene og ensom han var. Han fortalte om savnet etter en mamma og at han drømte om at overlegen kunne være mammaen hans. Om bare for en uke. Lekekassen til Loppis sto på bordet foran oss og oppi der fantes det en matruskadukke. «Dette er oss», sa han idet han gradvis begynte å åpne den og legge de ulike dukkene i forskjellige størrelser foran seg på bordet. «Hvem av dem er deg?» spurte overlegen. Frigg tenkte seg litt om og dyttet bort den fjerde minste dukken. Det var klin umulig å ikke bli berørt. Han savnet Høvdingen sin og sa at det ikke var det samme som å ha ekte foreldre. For en smart gutt. Det var ingen løsning å finne som ville gi Frigg det han så sårt trengte. Ikke en gang jeg, kunne være en mamma for han. Så dette er fase 3, kunne jeg føle på hele meg. Sorgen over det som aldri var og aldri kan bli. Overlegen foreslo å få liv i leirbålet igjen. Mot ensomheten. Kanskje det kunne fungere som en samlingsplass igjen. For bålet var for lengst slukket. «God ide», tenkte jeg som satt rett ved der inne, uten å se en eneste glød ifra det. Det skulle vi klare å få til, tenkte jeg optimistisk, men sørgmodig. Det var så vondt å se Frigg i sitt bunnløse savn etter en mamma. For jeg hadde aldri sett han slik før og samtidig følt det samme som han. Han minnet meg om Peter Pan. «Ingen er glad nok i meg til å være mammaen min», sa han sørgmodig og for første gang tok vi i bruk tørkepapiret som sto på bordet. Tørkepapiret som hadde stått der urørt i et års tid etter jeg hadde kjøpt og tatt det med i tilfelle situasjoner som dette. I alle årene sammen med Fru Grå, lå alltid det tørkepapiret urørt. Det hadde aldri vært tillat med slike lekkasjer. Før nå og nå ville det nok ingen ende ta, tenkte jeg. Tanken på at Frigg fikk en god samtale med Mummimammaen sin, var god og gav en felles ro på innsiden. Det var som om resten av bevisstheten min følte en enorm omsorg for den gutten som turte å vise sin aller største sårbarhet. Det var en sørgmodig stemning og det stakk ekstra i meg da han sakte og vemodig pakket matruskadukkene tilbake i skallene sine. Til det gjensto bare den ene igjen. Meg. Gradvis ble synet mitt dårligere og jeg innså at jeg inntok styringa i sofaen på overlegens kontor. Jeg tok på brillene og klarte ikke å se henne inn i øynene. Var det skam jeg kjente på? Eller bare litt flau over å ha sitti der og sagt at jeg ønsket henne som mamma? Men overlegen lot seg ikke vippe av pinnen. Hun tåler hele meg og forstår hvordan det henger sammen.

Jeg følte ikke at Frigg var fastlåst i fortid lengre. Men han var fortsatt et barn. Et barn som trengte å sørge fra seg. Så dette er Co-con, tenkte jeg og smilte, for det følte mest godt. Selv om det var flaut å høre på alt som ble sagt sett ifra en annen bevissthet. Jeg ble oppfordret til å finne et annet ord for Co-con, for at helheten skulle forstå hva det innebar. Og selv om ikke forsvarsdelene mine er stuck i fortid i like stor grad mer, så representerer de fortatt en tid som gikk tapt og som må bearbeides i denne tiden vi lever i nå. Fortidsfølelser i nåtid og nåtidsfølelser for fortiden. Jeg tenkte umiddelbart på Marvel universet. I Endgame foreslår Ant man å reise i tiden og kaller det for «Time heist». Så istedenfor å gå i Co-con tilstand, skal jeg fortsette å øve på å tillate ulike følelses-bevisstheter ifra fortiden i å utføre et kontrollert «tidskupp». Jeg er mannskap på et skip. Fram til nå har skuta blitt styrt av ulike kapteiner med ulike reisemål. Nå er det jeg som er kapteinen som styrer, men jeg skal tillate resten av mannskapet å holde roret i ny og ne. For vi er team og vi må stå sammen om å navigere oss igjennom sorgens sjø.