Sorgens bøddel.

Telefonen min ringte tidlig på en mandag. Jeg tok den og hørte stemmen til en nær relasjon. Jeg sier nær relasjon, fordi noe annet føles ikke rett. Selv om «nær relasjon» også høres rart ut for meg og det finnes liksom ikke så mange andre bedre ord å bruke i denne sammenheng. Den nære relasjonen burde være ganske nær og kjenne meg godt. Men sånn er det ikke og det har jeg på et vis lært å leve med. Det er greit. Ikke alle får denne formen for omsorg. Så jeg har skaffet meg det på annet vis. Uten å egentlig ha formidlet dette til det som ringte meg den morgenen. Jeg har ikke stort behov for å gjengi denne samtalen, men spørsmål ble stilt. Spørsmål som denne stemmen i den andre enden burde vite svaret på og jeg følte kanskje på mange måter at denne stemmen kom med disse spørsmålene litt i det seneste laget. «Når var det egentlig du ble syk?». Jeg ble stum i noen sekunder. Husket hun virkelig ikke? Husket hun ikke at BUP mistenkte meg for å ha en alvorlig schizofrenilidelse allerede som tolvåring? Har hun gått og trodd at slike symptomer bare forsvinner og alt blir bra? Det går kanskje an? «Hele livet», svarte jeg og ble gradvis fylt med en sorg over at denne stemmen ikke visste dette. Stemmen fortsatte å spørre. «Hvorfor sa du ingenting?» med en tone som gav meg inntrykk av at det var min skyld. Mitt ansvar. Jeg var et barn. Så hendte det noe for aller første gang. Det var som om andre krefter i meg overtok, eller så hadde jeg en bedre rustning på enn før. Jeg ble irritert, men på en rasjonell måte. Jeg fortalte akkurat det jeg hadde følt i mange år. Jeg fortalte at jeg var redd som barn. Hele tiden og at enten ble jeg straffet hvis jeg skrek for høyt i form av slag eller andre smertefulle tiltak. Mens at andre snudde ryggen til og lukket øynene. Hva var egentlig verst? Den fysiske smerten ifra han eller det mentale fraværet ifra henne. Jeg sa at det var derfor jeg ble stille og aldri mer sa noe. Det var vondt å si det høyt til stemmen i den andre enden. Men vondere ble det da stemmen var likegyldig og sendte signaler på løpende bånd om at «ja, det fantes viktigere ting enn deg». Jeg la på og kjente hvordan kroppen min ble nummen. Jeg kjente gradvis hvordan hjernemassen min smeltet og ble flytende. Så ble jeg kvalm. Hva var det jeg hadde sagt! Og hva i alle dager var jeg jeg hadde hørt? Min egen verdi hadde blitt satt en prislapp på og fortalte meg at den var lik null. Så kom smerten og fortvilelsen like etter. Så tok jeg opp telefonen på nytt og ringte etter hjelp. Det plager meg stort at jeg hadde behov for å snakke med Høvdinger, Rever og Vikinger i situasjoner der andre ringer sine næreste relasjoner. Det er trist å tenke på at det nærmeste jeg kommer noe sånt, finnes i helsevesenet og ikke hos mennesker som har oppdratt meg og kjent meg fra jeg var en liten baby.

Sorgen hadde flyttet inn i kroppen min for lenge siden, men i dette øyeblikket opplevde jeg at den overtok helt og det føltes som om den var i ferd med å rive meg i stykker. Høvdingen visste knapt gode råd, men overlegen som overhodet ikke er overlegen inviterte oss dit. Til kontoret hennes. I tiden mellom Høvdingen og overlegen, hadde jeg rukket å bli helt spist opp. Av sorg. Jeg hadde ikke flere tårer igjen. Hos overlegen tente vi leirbål og plasserte alle rundt det. Det var overveldende, og det var lenge siden jeg hadde følt en slik indre drakamp. Kontoret forsvant fort og jeg befant meg i universet. Følelsen var jævlig for det hele var i ferd med å sprekke og hvis det sprakk, ville vi alle bli sugd inn i et evig vakuum. Jeg var redd. Jeg holdt meg fast så godt jeg kunne mens en overlege og en høvding forsøkte å få meg tilbake. Hele min eksistens var truet av sorg. Det føltes veldig slik på ekte. Stå stoppet jeg å puste litt. For sorgen hadde drept meg på mange måter. Jeg følte meg ikke levende. Men jeg var i universet som sto i fare for å ødelegge alt som var igjen av liv. Jeg følte at det sto noe eller noen i senter og holdt fast alle bitene i meg i desperat forsøk på å ikke miste dem for alltid. Inn i sorgen. Vakuumet. Var sorgen en slags bøddel? Hvis sorgen tar for mye plass, ville den da brutalt hugge av oss hodene og kaste dem inn i et evig mørket? Det føltes logisk ut ifra følelsen jeg var fylt med.

Høvdingen fikk meg omsider til å puste igjen og jeg våknet til liv i armene hans. De trygge og gode høvdingarmene som gir ekte klemmer, som disse nære relasjonene kanskje gjør. Men han er ingen nær relasjon. Han har ingen grunn til å gi meg den omsorgen. Allikevel er han en av fire som er det nærmeste jeg kommer noe sånt. Og det er fint, men også veldig sørgelig.

En kommentar om “Sorgens bøddel.

  1. Hmmm jeg blir SÅ sint og lei meg at du og egentlig noen i det hele tatt opplever noe sånt! Jeg er takknemlig og glad for at du har en flott gjeng rundt deg og at høvdingen, reven og overlegen som over hodet ikke er overlegen gjør en god jobb (som dessverre heller ikke er en selvfølge)!
    Du er helt unik Ida, selvom jeg vet at det ville vært av mye større betydning hvis det hadde komme fra en annen…
    Tenker på deg kjære Ida!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s