Stormpartikler med grå substans

«Kan du bare kjøre litt lengre?», sa jeg uten å se bort på han som faktisk kjørte bilen. For jeg så ut av vinduet. Ut i mørket. Ut på verden som fløy forbi. I løpet av de 13 årene vi har vært sammen i dette livet, hadde det aldri vært naturlig og bedt han om dette. Jeg har alltid likt å ha bilen for meg selv, men akkurat i dette øyeblikket, var det helt okay at han var med på ferden. Sammen med meg. En av hans mange gode egenskaper er at vi fint kan bare være sammen. Stillheten mellom oss blir aldri pinlig og det er som om vi begge to setter pris på hverandres lydløse nærvær. Vi bare eksisterer i samme rom, på samme sted og det er mange ganger nok. «Ja», svarte han rolig og kjørte forbi avkjørselen til huset vårt. Jeg kunne ikke la være å tenke på Gjøkene denne gangen heller. Hvor mange ganger hadde vi ikke sittet slik og bare kjørt for å komme ut litt og vekk ifra all galskapen bak lukkede dører, men denne gangen var det ingen låste dører bak meg. Jeg var fri, men allikevel følte jeg på et sterkt behov for å komme meg vekk. Tenke. Drømme og reflektere over det jeg hadde opplevd tidligere på dagen. For selv om jeg ikke var låst inne på en lukket akutt psykiatrisk avdeling, var det allikevel noe i meg som skrek etter å slippe løs.

Jeg halvsov i sofaen. I fanget hans, mens han holdt armen sin trygt rundt overkroppen min. Jeg merket at hendene mine klamret seg diskre fast i den. Vi var ikke hjemme, men hos hans familie og der er det rom for å slappe av i sofaen på den måten. Det tok meg ganske mange år, før jeg ble komfortabel med dette. Å kunne være så avslappet hjemme hos hans foreldre. De var bare den type mennesker som virkelig ønsket at vi skulle føle oss hjemme hos dem. «Føle seg hjemme». Det er lettere sagt enn gjort, når en aldri har følt seg hjemme noen plass. Hva betyr egentlig å «føle seg hjemme»? Ikke noe trygt og bra i alle fall. Det var lenge min erfaring. Tretten år etter at jeg møtte familien hans for første gang, kunne jeg altså ligge og halvsove på sofaen der. Med armen til sønnen dems trygt rundt meg. En trygghet hos et annet menneske jeg sjelden har følt på hos noen andre.

Tidligere på dagen hadde jeg et mislykket forsøk på å anerkjenne alt som bor i meg. Fordi jeg ikke lengre har tilgang til minnene jeg hadde tilgang på for bare få måneder siden, må jeg forsøke og i det minste anerkjenne at det finnes deler av meg som faktisk har det. Jeg snakket høyt utover og lavt innover uten respons. «Jaja!», tenkte jeg. «Kanskje det ikke lengre er noen å snakke for». Idet jeg tenkte tanken, stakk det i magen min. Jeg har lovet meg selv å ikke minst dem der inne og ikke å glemme. Og nå satt jeg der og var godt på vei. Var det fordi jeg ikke ønsket det? Eller var det for mye for meg å bære. Eller kunne det faktisk hende at det hele bare var oppspinn? Tatt ut ifra en vill fantasi. Jeg visste helt ærlig ikke lengre og det var som om jeg kunne høre overlegen som over hode ikke er overlegen si: «Men jeg har møtt dem alle og deres historier er virkelig nok for meg». Jeg pustet oppgitt ut og kunne så inderlig ønske at jeg også så det på den måten. For min opplevelse er at jeg ikke har møtt dem slik. Selv om jeg vet at jeg gjorde det på løpende bånd i løpet av mine to år på Gjøkeredet. Hvorfor er det så vanskelig å tro på noe jeg egentlig vet at er sant? Jeg kan teorien på rams. Jeg vet jo at dette er vanlig å oppleve underveis i faseorienteringen. Hadde jeg bare husket en brøkdel, hadde det kanskje gjort det enklere for meg. For sannheten er at jeg skammer meg mest for de tingene jeg har påstått at har vært en sannhet i min fortid. Hvem er det som finner på slike horror-historier? Jeg vet også med sikkerhet at jeg ikke ønsker oppmerksomhet rundt dette, så hva annet kan drive et menneske til å skape slike løgner? Jeg kom ikke på noen, så da er det kanskje en sannhet allikevel. Slike tanker kunne jeg nøste meg inn i, i timevis. Uten at floken ble løsere av den grunn.

Jeg sovnet aldri der jeg lå i fanget hans, på sofaen til familien som ønsket at jeg skulle føle meg som hjemme. Men jeg ble dratt inn i en slags våken drøm. Det var en stikkende storm som herjet rundt meg, mens jeg gikk imot motvinden som ble slengt i min retning. Stormen var grå. Det så ut som millioner av små grå partikler som virvlet rundt meg. Grå substans! Ifra hjernebarken, tenkte jeg og likte den metaforen. For hjernebarken gir meg muligheten til å reflektere og da vil den automatisk sette en demper på de automatiske følelsesreaksjonene. Det hadde Fru. Grå lært meg og det gav mening. Før jeg visste ordet av det ropte jeg i desperat forsøk på å overdøve den kraftige, men milde suselyden ifra det hele. «Hvorfor gav du meg opp?», skrek jeg mens jeg så den grå substansen ta formen til en grå skikkelse. Fru. Grå. Den grå substansen svarte med en vennlig, men bestemt tone som ikke var å ta feil av. Det var henne. Eller ekkoet i fra noe som en gang var, men som nå er borte for alltid. «Er det virkelig sant at du bare er negativ, eller kan det være at du blir tynget ned av alt det negative du har opplevd?». Det var hennes siste ord til meg på en lapp tidlig i 2017. Jeg ignorerte henne og startet jakten på noe annet. Jeg ropte etter Frigg mens vinden av grå substans danset rundt meg. Det kunne minne litt om den gangen jeg ropte på Elli i stormen igjennom gjørma. Jeg kunne knapt høre min egen stemme. «FRIGG!!» gjentok jeg mange nok ganger og da jeg nesten var i ferd med å gi opp, sto han der. Vi så på hverandre, mens vi ventet på det rette øyeblikket og på at stormen skulle roe seg litt ned.

«Jeg vil så gjerne tro deg!» sa jeg. Og da hendte det noe litt rart. Frigg sa navnet mitt for aller første gang. Jeg har da aldri hørt at han har sagt navnet mitt før? «Ida», sa han oppgitt som om han lengtet etter noe. Og det var alt. Han gjentok det noen ganger i samme stil. Var han også litt redd? «Ida». Trengte han hjelp? Det falt meg ikke naturlig å gå imot han for å gi han en klem. Jeg ønsket heller å trekke meg tilbake, men jeg valgte å stå der. Ca. to meter unna. Korona-vennlig, tenkte jeg. Like fort som han kom, forsvant han igjen rett foran øynene mine. Det var som om han gikk i oppløsning og ble en del av den grå substansen som tok han med seg i et vindkast. Var det Frigg som gav meg opp han også? Eller var det jeg som gav opp han? Det hjalp ikke akkurat meg med å bli klokere der jeg befant meg helt alene igjen. Følelsen var velkjent. Forlatt og alene. Helt til en høy, eldre herremann kom gående imot meg og satte seg. Ved siden av meg som satt oppå en trestamme som jeg bare kunne håpe på at tilhørte det mektige høvdingtreet. For om høvdingtreet fantes, var jeg i det minste trygg. Også jeg og Fredriksen forble tause i en liten stund. Men så tok jeg motet til meg og startet samtalen som også skulle bli en kort en. «Hvordan kan jeg tro på han, Fredriksen? Jeg husker jo ingenting!», på det tidspunktet var også jeg blitt ganske oppgitt. Fredriksen så bare bort på meg og svarte: «Du vet jo hvem «han» er og hva han var i stand til å gjøre». Det var ikke et spørsmål. «Ja», svarte jeg bekreftende, men uten å huske noe mer konkret. «Jeg tror på monstre». «Da tror du også på det faren din har gjort», sa han bare. Jeg lukket øynene og ønsket meg vekk ifra situasjonen. Jeg ville ikke høre mer. Jeg ville ikke vite og jeg ville ikke forholde meg til noen av dem mer. Så jeg lukket øynene og ønsket meg bort.

Vi fortsatte å kjøre uten mål og mening. Jeg hadde tusenvis av tanker i hode som måtte sorteres. Hvem er jeg? Hvor kommer jeg ifra? Himmelen foran og over meg så faretruende ut. Hva ventet meg der framme? Jeg kunne se livet mitt i løpet av de to siste årene gå i reprise. All flaksen, all uflaksen. Jeg skulle ikke fremdeles vært i dette livet. Ikke egentlig. Men når jeg allikevel befinner meg midt i det, mer levende enn noen gang, er jeg nødt til å finne den gråsonen som gir meg muligheter jeg aldri før trodde fantes. Jeg kan leve som et helt menneske med mange roller som fungerer godt i sammen. Og det er ikke noe annet jeg heller vil enn akkurat å leve slik. Men det har vel sin pris som alt annet. Jeg er nødt til å huske dem igjen. Jeg er nødt til å leve med den bunnløse sorgen over tapt tid. Tapt barndom. Tapt verdi. For etter sorg, kommer omsorg. I alle fall om jeg tillater det. Vi endte kjøreturen via drive through-en på Burger King og kjøpte en milkshake uten forventinger. Så reiste vi hjem.

Små partikler

«Vi hopper!»

«Hva skjer når vi hopper da?»

«Bare gjør som jeg sier! Du vil ikke angre!»

Adam var like entusiastisk som før og svært glad for å se meg igjen. Som vanlig. Vi befant oss oppe på bartetrærne og han ville at vi skulle hoppe. Og det gjorde han.

«Kom da! kysten er klar!»

«Gjør det ikke vondt?»

«Nei, stol på meg!», Hørte jeg fra langt der nede.

Etter å ha nølt en liten stund hoppet jeg etter. Adam hadde rett. Det gjorde ikke vondt! Tvert om. Jeg måtte smile fordi følelsen var helt ubeskrivelig god! Jeg var lett som en fjær og delt i millioner biter!

«Hva er vi nå?» Måtte jeg spørre

«Vi er en sky full av bittesmå partikler!»

Det hørtes logisk ut der og da. Og vi kunne fly! Hvor som helst! Opp og ned og vi lo og livet var herlig! Ingen bekymringer og alle de millioner delene svevde fritt rundt i barteskogen.

«Men hva hvis jeg mister noen deler på veien?»

«Det gjør du ikke, for de vil følge energien din!»

«Hvordan blir vi hel igjen da?» Jeg hadde mange spørsmål!

«Da må vi bade i søla», Smilte han som om det var en selvfølge.

«Se der, følg meg», fortsatte han idet han satte farten opp rett mot en sølepytt med meg rett bak og akkurat i det vi traff sølepytten satt vi der med søle overalt og lo. Vi hadde blitt hel igjen.

«Skal vi gjøre det igjen?» Spør han.

Jeg tenkte meg om og sa

«Ja, Adam, det skal vi. Og jeg har lyst til å bo her med deg!»

Ansiktet hans lyste opp da de ordene slapp ut.

«Endelig!»

«Men jeg er nødt til å gjøre noe først, noe uoppgjort, venter du på meg?»

«Klart jeg gjør!»

Vit hvem du er. I tide.

«Dragene stopper ikke å fly selv om du blir borte litt» Sa jeg til overlegen som overhode ikke er overlegen før koronaviruset tok overtaket på oss alle. «Verden går ikke under nå heller» Sa Vikingen. det er snart 5 uker siden og dragene stoppet å fly. Og verden gikk under. Min verden. Alt jeg kjenner til ble revet i stykker og utslettet. Et helt univers ble tilintetgjort sakte, men så sikkert at det ikke var tvil om det. Og jeg, jeg oppdaget det altfor sent. Ødeleggelsene skjedde parallelt med det menneskene rundt meg kaller «livet». Uten å ense det, ble alt bare mørkere og siden det gikk så sakte, var et umulig å legge merke til det, for øynene tilpasser seg jo lyset som er. Eller mørket som kommer. Gradvis. Noen få dager etter denne verdenskrisen, som egentlig ikke kom som noe sjokk siden min egen verden befinner seg i krise stort sett konstant, kom det en Skjoldmøy til oss. Eira. Tilsynelatende for å rydde opp og skape fred og ingen fare. Istedenfor oppsto det stor frykt og skogen ble rasert. Slettet og ugjenkjennelig. Som om innbyggerne plutselig bodde i et krigsherjet land som var etterlatt. Øde og uten verktøy til å bygge det opp igjen. Så de gikk i eksil og ble borte. Det jeg ikke forsto før i etterkant, var at Eira nok bare var en avledning. For det var noe større enn henne som hendte i takt med Skjoldmøya. Noe som fikk utvikle seg fritt fordi jeg og de rundt meg hadde øynene våre på henne. Hun som jaktet på innbyggere i Barteskogen for å merke en og hver av dem og for hver merking, mistet skogen og jeg en bit av kjernens identitet. Lever jeg i det hele tatt videre? Hvem er jeg? Eller hva er jeg? Spørsmålet bør kanskje heller være «Hvem har jeg blitt?» eller «Hvem er det jeg egentlig har vært?». At forvirringen stadig økte var det ingen tvil om, men vi fikk liksom aldri tak på hva den tvilen egentlig handlet om. Eksistens?

Jeg søkte gradvis mer og mer svar ovenifra. Nattehimmelen ble det eneste sanne og det eneste virkelige. Der oppe er det alltid svar å finne bare du leiter lenge nok. Etter en mening, et mønster (kanskje et monster?) og etter noe som er større enn deg. Noe uforklarlig, men som finnes der oppe. Over skyene er himmelen alltid blå, men over himmelen igjen, er universet uendelig svart. Svart, men med mange lyspunkt og stjernekonstellasjoner i det uendelige. Jeg så etter dragene, håpet. Jeg så etter meg selv, for «meg selv» var ikke lengre hos meg. «Det er jo bare å ta kontakt og komme tilbake om ting blir utrygt», Sa Gjøkeredet. Men nei, det var ikke bare å komme tilbake. Bartesignaler på himmelen ble sendt i håp om at noen ville se, for ingen i min bevissthet vet hvordan det «Bare er å ta kontakt». Det var kontakt, en form for en iallefall. Hvor konstruktivt det var kan diskuteres. For tillit ble også brutt ned, gradvis og så sakte at ingen kunne oppdage det i tide fordi Eira avledet det hele mot å handle om henne. Tillit ble borte og alt som var, ble glemt sammen med den. Og kanskje sammen med meg?

Utfluktene til skogen og stjernene endte til slutt med «det er bare å komme når ting blir vanskelig». Det ble fort avdekket at det ikke skulle være så enkelt som de skulle ha det til. Det ble veldig uforutsigbart og de kjente livvaktene var også borte. Hvor ble alt av? Og hvor var jeg? Hadde jeg i det hele tatt eksistert i denne verden? Spørsmålene var mange og forvirringen enda større. Jeg husker faktisk ikke at jeg kom dit eller hvem jeg møtte, men jeg visste at det ikke var en god ting. Alt var endret og jeg forsto hverken hvem jeg var eller hva jeg skulle. Min eksistens var ikke der og for å være ærlig, så var jeg også veldig usikker på om hele tilværelsen rundt meg var det samme. Ikke der. Jeg hadde på et vis opphørt og levde som en sky av millioner av bittesmå partikler. Svevende og ikke eksisterende. Få av de rundt meg forsto noe av dette. Mange ukontrollerte og destruktive ord ble uttrykket og kommunikasjonen mellom et ikke-eksisterende-jeg og dem ble til en krig bestående av ord som kuler fra et maskingevær. Slik kunne ikke den ikke-eksisterende ha det og ville ut. Det ville ikke dem. Og det hadde vel kanskje ikke overlegen som ikke er overlegen heller villet, men legene som aldri hadde møtt et ikke-eksisterende-jeg før, gikk gode for mitt eventyr ut i den store verden. Det endte med at det ikke-eksisterende ble i enda større grad borte og returnerte til Gjøkeredet etter kort tid med store skader som måtte lappes lagvis sammen igjen. Dagen etter hendte det samme. Eira ville ut og legen som ikke kjenner oss skrev henne ut. Oss ut, igjen, mens en hel flokk sto bak med en lydløs bønn om å få bli. Frigg hadde skrevet ordene «Hjelp» på armen, Stina hadde laget sår på fingeren og Frida bare gråt lydløse tårer og jeg? Jeg eksisterte ikke og gode råd var det samme. Ikke eksisterende. Ingen så dem, noe som ikke er så rart. For å se dem, må man vite om dem og kjenne språket dems. Eira hadde skrevet i boken, en avskjed til oss alle. Vikingen ber alltid om å få se i boken. Overlegen som ikke er overlegen også pluss et par andre. Men ikke denne legen. Og ingen andre heller.

Eira gikk målbevisst dit hun hadde gjemt unna det bittelille sverdet sitt som var stort nok til å gjøre stor skade. Hun fortsatte ned til elva for å farge den rød. Da det var gjort, gikk hun bestemt videre mot brua. På toppen av den steg hun opp på rekkverket mens hun tenkte at oppdraget var utført og at det ikke lengre var behov for henne. Det blåste en skarp vind. En medvind, en medvenn som ville hjelpe med satsen ut og ned eller kanskje skulle det vise seg at hun fløy? Hun tok et dypt åndedrag rett før en kraft dro henne bakover og tilbake på feil side av rekkverket. Eira forsvant og Frida overtok ansvaret videre. Et kjent ansikt dukket opp fra ingen steder. Pussig at en som kjente oss fra Gjøkeredet skulle befinne seg på den samme brua på akkurat dette tidspunktet. Frida måtte også følge med i ambulansen. Alene. Videre på legevakten. Alene. De sydde uten bedøvelse, men hun følte ingenting uansett. Den ikke-eksisterende-jeg våknet opp igjen i sengen på Gjøkeredet i sykehusklær. Jeg merket til tross for ikke å eksistere at noe var alvorlig galt. En livvakt jeg aldri hadde sett før serverte dagens innhold som en hovmester som forteller om dagens meny. Jeg kunne ikke huske noe av det, men jeg følte på hele meg fortvilelsen til alle dem som forsøkte å rope ut for full hals. Lydløst. Fortvilelse er egentlig ikke et godt nok beskrevet ord for hvordan vi opplevde etterskjelvet, men jeg vet ikke om noe annet å si. Systemet har levd som en robot i flere uker og nå ble det kortslutning. Roboter tåler ikke vann og nå åpnet springen seg for fullt og ingen klarte å skru den av. Tårene rant og roboten eksploderte på innsiden, mens utsiden ble igjen som et tomt skall. Ikke-eksisterende.

Så var påska over og de vanlige behandlerne var på plass igjen. Godt? De tenkte kanskje at alle gode ting er tre, for de gav klar beskjed om at jeg og mine kunne reise nok en gang. Det var som om sykepleieren i meg kviknet litt til etter en flere måneder lang dvale. Hun stilte seg spørrende til hva som lå bak den vurderingen, men fikk ikke gode svar på det. Lovverket er visst viktigere enn et menneskeliv tolket vi det til og verdien til flere sank alle mulige hakk ned forbi ingenting. Det vi kanskje har lært av dette, er at vi burde vite hvem eller hva vi er tidsnok. Før en total ikke-eksistens tar over. Jeg er redd for at det nå er for sent. Det siste Stina sa til overlegen som overhode ikke er overlegen og som nå er svært dypt savnet var: «Du kan jo ikke bli borte nå! Det er jo nå alt begynner!». Men hun tok feil. Det var ikke nå alt skulle begynne, men ende.

Huset med det rare i (del 2).

Det er siste avtalen med Gru Grå før ferie på 5 uker. Som alt annet har jeg svært varierende meninger om det behandlingsoppholdet vi går i møte. Jeg liker ikke å innrømme det, men jeg har nok blitt Fru. Grå-avhengig de siste åra. Jeg bebreider meg ikke for det akkurat. Dama har jo svar på alt! Hun sier at jeg må sende eposter, men at hun ikke kan love svar. Bare at hun i det hele tatt sier at hun muligens får tid til å svare meg i ferien, sier mye om henne. Jeg har gitt klar beskjed om at hun må holde seg unna og nyte ferien borte fra oss gærninger. Slik at hun kan komme tilbake med nytt mot til høsten.

Fru Grå er nysgerrig og vil gjerne fortsette der vi slapp.

Hva er det som skal til for å komme videre og finne de svarene vi leter etter?

Jeg visste svaret, det har jeg visst en stund. Adam gjorde det tydelig for meg en dag vi fløy igjennom Barteskogen. Da vi var delt opp i millioner av små partikler! Jeg forsto det ikke med en gang, men etter å ha tenkt meg litt om, gikk det opp for meg. «For å bli hel, må vi bade i søla», ble jeg fortalt som om det var en selvfølge. Etterhvert har jeg lært at Adam bruker bilder og metaforer. Søla betyr mitt indre kaos. Adam har gitt meg svar gang på gang, men jeg har ikke hørt ordentlig etter. Altså, for å bli hel igjen er jeg nødt til å ta et oppgjør med mine indre deler og demoner. Og det var netopp dette som kom fram sist og som nå Fru Grå var opptatt av å finne mer ut av.

Tror du kanskje, at Adam har flere svar? Hvis du spør? (Fru. Grå)

Jeg sendte spørsmålet innover uten forhåpninger og litt spent, ventet litt og der dukket han opp. Under det runde bordet. Han smilte og før jeg fikk formidlet dette videre var jeg borte.

Jeg hørte barnelatter! En gutt og ei jente. De løp over enga og himmelen var blå, livet var tilstede.

«Kom!» Ropte Adam oppmuntrende. «Jeg skal vise deg noe!»

I enden av enga stoppet vi opp, Adam ville vise meg noe som lå bak det høye gresset. Han tok hånda si og la det ned slik at jeg fikk se igjennom.

«Kjenner du det igjen?» Spurte han

«Er det huset? Huset med det rare i?»

«Jepp!»

«Så forfalt det har blitt!» Sa jeg noe oppgitt. Foran meg så jeg en høy bygning som lente seg over meg på et vis. Murbygg, hvor store deler av maling var flasset av. Det så ikke ut som om vedlikehold sto høyt på listen for eieren. Ugress og røtter vokste vilt rundt og bandt det fast til jorden som en tvangstrøye.

«Inni der!» Fortsatte Adam. «Inni der, er søla!» Vil du bli hel, må du inn i huset og rydde opp»

«Jeg vet ikke om jeg klarer!»

«Du har to valg!» Får jeg vite. «Enten kan du bli her med meg i Barteskogen eller så kan du gå inn i huset og ta oppvasken». Et umulig valg, tenkte jeg. Hvis jeg valgte Barteskogen, ville jeg ikke lengre være sammen med familien min, Guttungen og Herr. Bart. Men hvis jeg går for oppvasken, vet jeg ikke om jeg overlever!

Adam tok hånden min og sa at jeg ikke skulle være alene. Han gikk sammen med meg opp til huset og inn. Jeg kjente meg igjen umiddelbart og Adam kunne bekrefte det jeg sto å tenkte, Fridas rom var på toppen av trappa. Men vi skulle ikke opp dit. Istedenfor pekte Adam på to dører som skilte seg ut. De var store og tunge med kjetting og bjelker spikret på tverst for at ingen skulle slippe ut. Eller inn? Hver dør hadde hvert sitt skilt. På det ene sto det «DAG LUCIFER» og på den andre sto det «DIN FAR».

«Jeg kan ikke gå inn». En klump i halsen hadde bygget seg opp og føltes som om skulle kvele meg. Tårene presset på.

«Jeg er ikke klar!» Fikk jeg ut til tross for klump i halsen og tårer som skriker etter luft.

«Nei, men du søkte etter svar! Søledammen din er her inne og det er din oppgave å bade i den.»

Jeg nikket bekreftende på hode. Budskapet var mottatt og jeg ønsket meg vekk og tilbake til virkeligheten. Jeg kunne høre Fru. Grå i det fjerne, men oppfattet ikke hva hun sa. Jeg ville følge stemmen hennes, men ante ikke hvilken retning den kom ifra. Adam var snill og fulgte meg tilbake gjennom enga og jeg våknet til liv i stolen foran Fru. Grå. Timen var slutt og jeg tenkte at dette er sommeren der jeg og Adam skal leke sammen igjen.

GOD SOMMER til alle dere superhelter der ute!