Skyggefanger.

«VI må fange skyggen og oppbevare den», hadde Bambù sagt og i løpet av nok en givende og spennende refleksjon sammen med overlegen som overhode ikke er overlegen, kom vi fram til at det kanskje ikke var en dum ide å fange den, pakke den ned i en gaveeske og sende den til rett adresse. For hvis den skyggen heter SKAM med store bokstaver, hører den strengt talt ikke hjemme hos Stina eller hos noen av oss som bor i denne kroppen. Jeg så for meg en gave neddynget av en kvalmende stank. Jeg så faktisk for meg en gave som stinket sånn at du kunne skimte en grønn røyk komme ifra den. Og følelsen «Skam» var nettopp det. Stinkende og kneblende kvelende. Jeg hadde selv fått føle et snev av det da jeg så Stina synke ned i den. Skammen. Som ikke egentlig tilhører henne, men alle dem som har påført henne smerte, frykt og frarøvet henne selve livet uten å ta det ifra henne helt. Som om skammen har holdt henne til fange i alle disse årene og hindret henne i å utvikle seg i takt med meg selv. For det er jo slik at for den som bærer på traumer, bærer også ofte på en skam som hører til hos noen andre. Skam skulle altså vise seg å være en vesentlig følelse for å komme videre i spillet om livet og det er kanskje den vanskeligste følelsen av dem alle. Jeg kan fortsatt kjenne den ekle og uggene følelsen i kroppen mens jeg så Stina synke ned i den. Det var fælt, men jeg trøster meg med at hun i det minste ikke var alene i øyeblikket og jeg kan bare håpe at hun hørte alt jeg sa til henne før hun forsvant helt. At hun kjente hvordan hånden min klamret seg fast til hennes og at jeg virkelig ikke ønsket å gi slipp på henne.

Det nærmer seg sommerferie. Noe som alltid har vært vanskelig, da jeg har blitt etterlatt til meg selv i flere uker som mange andre i lik situasjon som meg selv. Allikevel er det noe annerledes denne gangen. Gjøkene på Gjøkeredet blir ikke borte. Eller livvaktene om du vil. I alle fall ikke alle på en gang. Jeg kan både ringe og banke på døra om behovet melder seg. Slik har det aldri vært før. Så jeg går imot en sommer som jeg virkelig tror at blir en god en. Kanskje til og med en blå en? Men det er noen ting som bør på plass før vi kan si takk for alt for nå før den tid. Så jeg tok meg en orienteringstur inn i Regnskogen i går ettermiddag. Det opplevdes noe mer vanskelig enn de siste gangene, men jeg kom meg omsider innenfor portalen. Der satt Adam som vanlig, men jeg følte ikke umiddelbart en tilknytning. Så jeg ventet, satt meg ned og ventet litt til. Vi sa ikke stort, men vi var i det minste sammen. Til slutt ble det naturlig å spørre om hva han hadde for tanker og om han hadde oversikt i skogen. Det kunne han bekrefte, men han hadde ikke sett den skyggen. Stinas Skygge. Skammen som flyr rundt og som vi skal forsøke å fange. «Husker du da Ofie sa at vi må bade i søla for å bli hel igjen?» Spurte jeg og som vanlig smilte Adam. Han nikket og vi tenkte nok på det samme. At Stina befinner seg i den tjærelignende søla av skam. Og vi snakket litt om muligheten for at hun kom opp igjen derifra som en mer utviklet versjon av seg selv. Kanskje til og med som en eldre en? Jeg syntes det er gøy å leke med tanken og teorier rundt dette. Og det er jo nettopp det som er så fantastisk med det hele. At jeg står her og kan i stor grad påvirke det som skjer, bare jeg finner de rette verktøyene. Adam fortsatte bare å smile som om han signaliserte bekreftende at jeg var på rett spor. Og det er en god følelse. Å ha han med på laget. For Adam har stått ved min side i 20 år. Ja, faktisk siden Stina ble til. Han var min beste venn helt til han ikke klarte å holde følge mer og dukket ikke opp igjen før 10 år senere. På Fru Grå sitt kontor og da hadde jeg for lengst glemt han. Jeg husket knapt hvem jeg var selv.

Jeg reiste meg og gikk videre for å orientere meg i skogen før helgen og før den siste uken på Gjøkeredet før sommerferie. «Sommeravslutning», sa jeg. «Bare ikke tenk avslutning», sa overlegen som over hode ikke er overlegen før Reven overtok og sa lettere oppgitt: «Ikke gi henne noen tanker om det da!». Vi lo. Vi ler mye og det setter jeg stor pris på. Jeg får ikke fortalt nok om den enorme innsatsen disse hjelperne har gjort og gjør. For meg og oss. Jeg har aldri opplevd maken til et helsepersonell som har vært villig til å tilpasse seg, lære, utforske og samtidig være ydmyke nok til å være ærlige. Disse menneskene fortjener ros. Virkelig! Bare det at mine blogginnlegg ivrig leses av denne gruppen for å forstå mer og for å forsøke å henge med i min verden, er unikt. Jeg tenkte mye på dem, mens jeg gikk langs en sti bortover mot den trygge plassen igjen. Jeg ville se til Frigg først, for han overså jeg dagen før. Han lå på sin faste plass minst 5 meter over bakken. I hengehulen og så opp på himmelen. Han hadde tydeligvis sett at jeg kom. «Tror du at dragene kommer igjen snart?» Sa han litt vemodig. «Ja!» Svarte jeg. «Men selv drager må hvile litt innimellom». Han var enig i det og fortalte videre at han savnet Frida. Jeg fortalte at hun også ville komme tilbake igjen. Jeg visste bare ikke helt når. Så fikk jeg en ide. «Du, Frigg?» sa jeg og han satte seg ivrig og nysgjerrig opp med håret til alle kanter. Smilet gikk fra det ene øret til det andre og han så forventningsfylt ned på meg. «Jeg trenger noe som jeg kanskje tenkte at du kunne hjelpe meg med» fortsatte jeg og Frigg ble enda mer ivrig. «Du skjønner det, at det er en skygge som flyr fritt her inne i skogen som vi trenger å få tak i». Vi så på hverandre i noen sekunder. Frigg forsto mer enn jeg forventet. «Vil du at jeg skal få tak i den?» «Ja!» Svarte jeg. «Men jeg aner ikke hvordan». Frigg foreslo å bruke en hov med nett som man fanger sommerfugler med. «En Skyggefanger!» sa han entusiastisk. «Lurt» sa jeg og spurte om han trodde det kunne være en artig oppgave. Det kunne han bekrefte med den største glede. Jeg fortalte også at jeg kom til å spørre både Fredriksen og Frida om det samme og at det på ingen måte var et nederlag om han ikke fikk det til. Det forsto han. Jeg forklarte også at det var viktig å få lagt denne skyggen i en eske eller en kiste. Eller hvor som helst, bare den ikke kom seg unna. Frigg tok dette som en lek og jeg tenkte at det hadde nok han bare godt av. Å få en oppgave. En hensikt.

Jeg gikk videre opp en snarvei, opp dit Fredriksen og Frida bodde og tenkte at det må ha vært her Frida løp for å komme i sikkerhet den natten som farene truet. Fredriksen hadde bedt henne om å løpe ned til hengehulen og legge seg der da faren ble høylytt. Og hun løp, kom fram og sovnet endelig i hengehulen ved siden av Frigg som hadde sovnet for lengst. Frida ville ikke vekke han, men hun var så glad for å se han og hadde så lyst til å takke for sjokoladen han hadde spart til henne. Sjokoladen med enhjørning på. Men før han rakk å våkne, hadde vikingen og hæren hans båret henne ned derifra og lagt henne tilbake i sengen sin. Slik var det for Frida. Vikingen hadde en annen versjon. Han hadde kommet inn på rommet midt på natten og funnet henne sovende oppe på det over 2 meter høye klesskapet. Fått lettere panikk for at hun skulle falle ned og fått henne i det som var hans syn på trygghet.

Fredriksen kom meg i møte. Det var også noe nytt. Han virket plutselig så samarbeidsvillig og imøtekommende. Jeg takket han for hjelpen han har vist i det siste. Både med å redde Stina fra en sikker død og for å la Frida løpe ned til den trygge plassen. Jeg ba han om at hun kunne få henge (bokstavelig talt) mer der sammen med Frigg. Han spør så mye etter henne. Fredriksen så litt trist ut faktisk og innrømmet at han sleit med å gi slipp, men at han samtidig så at ungene hadde det bedre og det har jo vært hans hensikt og ønske hele tiden. Jeg fortalte at jeg egentlig har visst det, men at det har vært vanskelig når han har valgt så strenge og befalende løsninger. Vi gikk sammen opp til huset der jeg fortalte det samme som jeg hadde fortalt til Frigg. Om skyggen som måtte fanges og oppbevares og at vi sammen burde få til en prosess med å sende den av gårde til de rette menneskene. Frida, som Frigg, oppfattet dette som en slags lek hun også og som en slags konkurranse om hvem som klarte å fange den først. Hun håpet bare at hun vant over Frigg. Og jeg er sikker på at Frigg tenkte akkurat det samme, bare motsatt. Jeg kunne ikke la være å legge merke til hvor harmonisk alt plutselig var og jeg kunne ikke la være å tenke på ulike grunner til det. Enten var ting mer harmonisk rett og slett fordi vi har klart å oppnå et større indre samarbeid. Eller så var det bare stille før en storm som lå og ventet der framme. Litt begge deler kanskje? Jeg gikk uansett mot det jeg tenkte var siste oppgave på orienteringsrunden min. Jeg gikk ned til grensen til den døde skogen og så rett inn i den. Der inne lå Stina. Jeg ble igjen omfavnet av den kvelende kneblende følelsen. Jeg gikk ikke inn. Jeg bare sto der og følte, lukket øynene og sa i håp om at hun kunne høre meg: «Stina, jeg skal få deg ut derifra og sammen skal vi fikse dette. Jeg lover!» Jeg gråt litt igjen, noe jeg syntes jeg har fått litt mer dreisen på nå. Før jeg dro videre sa jeg at jeg brydde meg veldig og at jeg aldri skulle gi meg.

Jeg gikk mot Adam igjen og tenkte å avtale videre med han om å passe godt på de andre i skogen. Men før jeg rakk fram var det noe eller noen som tok meg igjen i en rasende fart. Jeg rakk ikke å snu meg en gang før den banket inn i ryggen min. Det føltes som en svær knyttneve som lammet meg fra hode og ned. Også pustemuskulaturen som gjorde at jeg ikke fikk puste og panikken tok overtaket. Før jeg mistet bevisstheten helt, begynte jeg å sparke og riste fra meg. Løpe klarte jeg ikke, for jeg var totalt fastlåst som om noen holdt meg nede og ville tvinge meg til å adlyde ett eller annet. Men jeg klarte å sparke helt til skyggen slapp taket og fløy videre. Jeg skimtet den så vidt mens jeg gispet etter luft og forsto at den mørke skyggen, med sitt eget språk kanskje ikke var så enkel å fange, men at jeg aldri skal gi meg. For jeg har gitt mitt løfte til henne som har ofret hele livet sitt for meg. Og nå var det på tide at jeg gav noe tilbake til henne. Livet vårt.

Tjærelignende gjørme av skam.

Mens jeg hørte på stemmen til monsteret i mitt hjertet og tonene som får meg til å roe ned hele mitt indre univers, satte jeg meg nok en gang på de harde flisene på baderommet. I håp om å finne Stina som var på frifot og ville veier. Jeg var oppriktig bekymret for henne og det hjalp ingenting når livvaktene uttrykte det samme etter en litt humpete vei igjennom helgen. Jeg visste at jeg var nødt til å forsøke alt jeg kunne for å komme i posisjon til å hjelpe henne ut ifra det fastlåste hun nå befant seg i. I helgen har det skjedd en hel del. En mørk skygge ifra fortiden har kommet og hjemsøkt oss i form av et språk ingen av oss kjenner til. Vi har valgt å kalle det for «Bartsk», for i Barteskogen, var det slik soldatene snakket. Den mørke skikkelsen forsto visst ikke norsk skulle det vise seg. Men Bartsk mestret det og skrev følgende ned på et ark, eller faktisk 6 ark: «Atha Sieth! Ah saven jah othie chaka». Det er en velkjent mantra jeg har hørt flere ganger før, men mer ifra flere på en gang som gjentar det i det uendelige oppi hode mitt. Denne gangen kom det ifra en skikkelse. Jeg så oppgitt på indianerhøvdingen og sa at nå, nå har jeg virkelig blitt gæren på alvor. For hvem er det som lager sitt eget språk oppi hode, som ikke eieren av det samme hode forstår en gang. Han kunne bekrefte at «Ja, NÅ var jeg gæren» etter et tappert forsøk på en oversettelse på Google translate som ikke lot seg gjøre, fordi språket ikke er kjent på denne kloden. Derfor kaller vi det for Bartsk.

Bambù skulle vise seg å vite litt om denne skikkelsen og hadde i løpet av natten som var, skrevet et brev til oss, som hun hadde brettet sammen til et papirfly av alle ting. «Det kom en beskjed flyvende». Der oppklarer hun at det var hun og Ofie som har utviklet det språket. At det er et åndespråk og at ånden eller skyggen som nå har oppsøkt oss, har adoptert det samme språket til sitt eneste. Hun skriver at «Den dere har hatt besøk av, er mørket selv. En skygge til de desperate sjelene. Det er besatt av det onde. Det er skyggen til Stina». Videre kunne hun formidle at det er litt, med strek under litt, grunn til panikk. Men bare litt. «Betryggende» sa jeg høyt og visste ikke om jeg skulle le eller grine. Det er litt slik, at når jeg ikke tror at ting kan bli mer sært, så blir det nettopp det. For dette er forbi (!!) sært og slettes ikke et liv for pyser. Hvordan i alle dager skulle vi tolke dette da? Men jeg forsøker å se på det som nye utfordringer i den nye verdenen. Vi har fortsatt kommet et langt stykke på vei med ny verden og det hele. Det betyr naturligvis også nye utfordringer. Jeg forsøkte å si til meg selv at vi kom oss igjennom verden 1 og vi skal i alle fall ikke gi opp verden 2 ved første utfordring og jeg innså at vi nok må feile en god del ganger før vi finner veien forbi denne gangen også. Jeg lurte nok en gang på hvor mange verdener som ligger der framme og venter på oss. Hvis det er som i Super Mario, er det åtte til sammen. Pluss en bonus verden. Jeg pustet og visste at jeg bare måtte innse at det ikke var noen vei utenom enn igjennom.

Da jeg åpne øynene var jeg der igjen. Rett innenfor portalen og Adam satt på sin faste plass og voktet den med stor alvor. Jeg hadde fått noen instrukser ifra overlegen som overhode ikke er overlegen tidligere på dagen om å finne mer ut om Stina og hvordan vi kan hjelpe henne. Så jeg satte meg som vanlig ved siden av Adam og spurte om han hadde sett henne. «Neeei» svarte han. «Men hun er bortkommen». «Kan du kalle på Ofie og Bambù? Kanskje de kan hjelpe?» Sa jeg videre. Når jeg tenker etter, så tror jeg ikke at jeg har bedt Adam om å tilkalle dem før. For plutselig satt han der med en grein ifra et grantre og sendte opp røyksignaler ifra bålet sitt. Jeg satt der med undrende øyne og like fascinert over at jeg fortsatt opplever nye ting ved dem. Det tok ikke så lang tid før jeg kunne høre en susing på himmelen. Det kom ifra hver sin kant. Ofie fra vest og Bambù ifra øst. De satte seg ikke ned, men de svevde som vanlig litt over oss. Jeg satt fortsatt med de undrende øynene mine mens jeg henvendte meg spørrende til dem begge om hvordan vi kunne hjelpe Stina? Det var Bambù som svarte mest. Som om det var hun som visste mest. Det var litt rart, for jeg har alltid forholdt meg til Ofie og sett på han som om det ikke er en ting han ikke visste. Men det viser seg at Bambù er minst like klok. Hun fortalte at Stina er skyggens fange og at den er i ferd med å fylle hele henne. Og det vil vi ikke, for «Skammens skygge vil ingen levende klare å bære alene», sa hun. «Flott» tenkte jeg. Hvordan fikser vi det? Fortsatte jeg i håp om å få et mindre kryptisk svar denne gangen. For å hjelpe Stina, må vi fange skyggen og oppbevare den. Men hvis den rekker å fylle hele henne, vil det være for sent. «Så lenge hun holder seg levende, er det håp», avsluttet hun. Jeg sukket ganske oppgitt og spurte om noen visste hvor Stina befant seg for øyeblikket. De svarte at hun oppholdt seg i den døde skogen. Den døde skogen skulle være vest for Regnskogen og ikke egentlig en del av denne verden, men en slags underverden for tapte sjeler. Flott, tenkte jeg igjen idet jeg vendte nesa vestover for å finne min tapte sjel. Stina.

Jeg så Frigg ligge i hengehulen sin idet jeg gikk forbi den trygge plassen og Høvdingtreet. Han så ikke meg. Jeg så Frida oppe på husken sin i det grønne og frodige treet ved siden av det hvite huset oppe på åsen. Der var også Fredriksen som pussig nok hadde på seg en stråhatt og hagehansker. Jeg måtte stoppe opp litt, for aldri har jeg noen sinne sett Fredriksen uten den stilfulle, svarte dressen sin. Han satt på alle fire og rotet i et blomsterbed av alle ting. Det var et svært uvanlig syn. Hadde Fredriksen begynt å løsne opp litt? Eller hadde han rett og slett tredd inn i en slags pensjonisttilværelse? Jeg måtte smile litt idet jeg vinket i hans retning og han vinket tilbake på en bestemt måte i den grad det er mulig å vinke bestemt. Så kom jeg til slutt til enden av Regnskogen. På vestsiden og det var det et tydelig skille mellom de to verdenene Bambù hadde snakket om. Fra en frodig, lys og grønn skog, til en mørk en med bare døde trær og tåke. Jeg ble umiddelbart fylt av en kvalmende følelse idet jeg trådde inn i den. Det luktet faktisk død. Det fristet aller mest å snu og gå tilbake inn i det lyse igjen, men jeg kunne ikke svikte henne mer nå. Stina. Eller meg selv. For 20 år siden. Slik har jeg begynt å tenke mer i det siste. For det er jo nettopp sånn det er, at mine identitetsdeler representerer tidsepoker i mitt liv. En barndom, ungdomstid og tidlig voksenliv. Tidslinjen er i bruddstykker og jeg forsøker alt jeg kan å sy den sammen igjen til en hel og sammenhengende tidslinje. Et DNA som skal utgjøre min eneste identitet.

Etter litt rådvill leiting i den døde skogen, fikk jeg omsider øye på noe som kunne minne om et lik. Stina satt der med knærne opp til haka og armene rundt beina. Jeg fikk ikke blikk-kontakt, men hun hadde øyne åpne. De var blanke som glassøyne og hun så utover med et tomt blikk. Jeg nok tak i hånden hennes, den var iskald. «Stina?» Sa jeg varsomt. «Kom, Stina. Bli med meg inn til den trygge plassen igjen», jeg forsøkte å smile, men det gikk liksom ikke. Hun svarte ikke og jeg merket at jeg ble mer og mer desperat. «Vær så snill, Stina!». «Bli med meg! Jeg bryr meg ikke om hva du har gjort eller noe av det der. Jeg vil bare at du skal ha det bra du også.» Jeg ventet litt for å se om det kom en reaksjon, men jeg fikk ingen respons. «Kom da. Vær så snill!!» Jeg dro henne i armen for å se om jeg kunne klare å dra hun opp, men nei. Istedenfor merket jeg at hun begynte å synke og da jeg vendte blikket ned, så jeg at hun satt i en slags dam av tjære. Seig og tjukk. Selv sto jeg på vanlig underlag og forsøkte å dra hun opp derifra, men det virket som jo mer jeg dro, jo raskere sank hun. Da hun var over halvveis borte i tjæra, begynte jeg å bli redd. Jeg ropte «Nei, Stina!! Ikke forlat meg nå!!». «Vi kan fikse dette! Jeg lover! I mill drill!». Nå dekket gjørmen nesen hennes og jeg så bare så vidt det tomme blikket hennes idet hele henne forsvant og jeg klamret meg fast til hånden hennes og gråt. Jeg gråt i en bunnløs fortvilelse mens jeg gjentok «Unnskyld! Unnskyld! Jeg er så lei for det!». Så lukket jeg øynene og slapp taket i hånden som nå var det eneste å se av Stina. Og sekundet etter var hun borte. Jeg falt sammen og forsto ingenting. Var hun død? Borte? Fortapt? Var det for sent? Hun kunne ikke være død. For om Stina dør, dør jeg. Og jeg puster fortsatt så vidt jeg vet. Så begynte jeg å løpe. «Hjemover» mot Regnskogen. Øynene mine var våte og røde idet jeg så Fredriksen oppe på åsen igjen. Han sto oppreist nå og så alvorlig ut som om han sørget over noe. «Hun er ikke død!!» Ropte jeg. «Vi lever jo fortsatt!». Fredriksen nikket bare bekreftende tilbake før han fortsatte med hagearbeidet sitt. Frida satt ikke lengre på husken sin. Hun må ha gått inn i huset, tenkte jeg idet jeg løp videre, forbi den trygge plassen tilbake til leirbålet. Til Adam og de to åndevesenene, Ofie og Bambù. De så alvorlige ut. Ikke spørrende, for de visste nok allerede hva som hadde hendt. Jeg ventet litt til jeg fikk pusten tilbake. «Er hun død??» Sa jeg fortvilet til Bambù. Hun så meg rett inn i øynene med et mykt og bekymringsløst blikk. «Neeei, hun ligger heller i en slags dvale. Skammen tok henne». Skammen. Den tjukke tjærelignende gjørma. Er det sånn skam kjennes ut? Kvelende og kneblene? «Men får hun puste der da?» Spurte jeg og følte meg helt kvalt selv. Jeg er usikker på om det var på grunn av all gråten eller om jeg kunne fysisk kjenne på opplevelsen av å drukne i tjærelignende gjørme. Av skam. Bambù smilte lurt og sa før hun og Ofie dro igjen: «Du puster jo!». Jeg puster, derfor må jeg også være i livet. Det betyr at også Stina lever og selv om hun nå kanskje er i ferd med å drukne i sin egen skam, eller vår skam, har resten av oss en jobb å gjøre. Vi må fange den skyggen hennes og legge i boksen som er bevoktet av Fredriksen. Monsterstemmen kunne jeg høre i det fjerne, lyden blir liksom litt polstret av portalhinnen som dekker den. Men stemmen hennes ledet meg tilbake til de harde flisene på badet. Inne på Gjøkeredet. Jeg tok umiddelbart hendene til ansiktet og gråt lydløst, mens jeg tenkte på hvor flaks det er at jeg fortsatt faktisk lever.

Dr. Phil, Stina og en framskyndet aldringsprosess.

Larve er nå et tilbakelagt kapittel. I teorien i alle fall. Hovedårsaken til det, er at han gapte over for mye og tok på seg en rolle som han umulig kunne fylle. Helt til det hele endte med den ene mistolkningen etter den andre og kaoset eskalerte nok en gang til nye høyder. Plutselig måtte han være hjemme med sykt barn og som alene «beskytter» for meg, klarte han ikke lengre å «beskytte meg». Sannheten var at jeg aldri helt var beskyttet, for den reelle faren lå hos meg selv hele tiden. Og vi hadde ingen sikkerhetsnett som kunne ta meg imot når jeg falt gang på gang. Det var som om vi gikk rundt oss selv i en evig runddans og gravde oss lengre og lengre ned i noe vi trodde var en trygghet, men som viste seg å være det mest utrygge av det alle. Larve. Han har alltid ment godt. Som Fru. Grå, men i motsetning til henne evnet han ikke å se når det gikk galt og hvordan. I tide. Så i etterkant har jeg tenkt at det kanskje var litt flaks at han var hjemme med sykt barn den dagen jeg møtte gjengen på Gjøkeredet for aller første gang sist høst. For hadde ikke jeg begynt å få tanker om at innleggelse faktisk må være det tryggeste for meg på det øyeblikket? Jo, men takket være et vell etablert og strukturert forsvarssystem fikk jeg ikke til å frivillig gå med på en og ingen våget å bruke tvang på meg med min forhistorie. Så da var jeg stuck der da, i en slags limbo fylt av seigpining og tortur. Resten av veien kjenner dere som leser flittig om mine eventyr her. For i skrivende stund sitter jeg inne på rommet mitt på Gjøkeredet, et halvt år etterpå og etter den blå uken som brått endte med en rød fredag da vi skulle møte den nye fastlegen som nå står oppført i mine papirer. Dr. Phil. Og med det fjottete navnet med de assosiasjonene som følger med, var det ikke vanskelig for han å gi et godt første inntrykk. Men det er en kjent sak at jeg ikke får til det samme. Møter på tvers av faggrupper, har jeg aldri fått til og det skulle heller ikke gå plettfritt for seg denne gangen heller. Enda jeg hadde alle rammene på plass for at det ikke egentlig burde gå slik.

Jeg husker ikke en gang hvordan han så ut. Men det gjør jeg sjelden. Jeg kan huske Larve, men det er bare fordi han pleide å sende bilder av seg selv for å avvæpne seg selv. Sært? Ja. Forholdet vi utviklet ble til slutt sært. For sært. Jeg kan så vidt huske Fru. Grå, men bare fordi jeg så vidt turte å se på henne etter de 4 første åra. Før det måtte jeg ta til takke med skoa hennes. Hva er det som er så skremmende med å se folk inn i øynene?

I forkant av møte, skulle jeg ha mitt eget et inne på de harde flisene på badet. For å forsikre alle om at det neste møte ikke var farlig og be pent om at alle kunne høre på, komme med innspill, men via meg. Jeg satte derfor opp 7 stubber foran portalen som om det skulle foregå en forestilling der framme. Jeg fikk ikke helt tak på responsen, men jeg skjønte at dette ikke var helt greit, på en måte som jeg ikke klarer å forklare helt. Det var mer en følelse enn konkrete ord. Så forsvant jeg litt, tiden ble borte, også våknet jeg litt igjen. Fram til tiden ble inne og da forsvant jeg for alvor og skulle ikke våkne til igjen før en stund etterpå. Og da jeg kviknet til, sa jeg til indianerhøvdingen som satt i rommet sammen med meg: «Det møte. Det gikk ikke så bra det». «Nei!» Svarte han kort og bestemt. Det var Stina som hadde overtatt showet og angitt seg for å være meg. Men både Indianerhøvdingen og overlegen som overhode ikke er overlegen kjenner oss bedre og visste bedre. Det gjorde nok ikke Dr. Phil som må ha sittet der som et stort spørsmålstegn. For jeg hadde nesten ikke sagt noen ting og det jeg sa var nok ikke hyggelig. Umiddelbart etterpå leitet hun desperat etter en ny en og om hun fant noen, vet jeg faktisk ikke, men høvdingen sier at Stina ikke har myndighet til å bytte fastlege, så det kunne vi endre tilbake til eventuelt. Vi oppdaget også at hun hadde sendt SMS og fått svar fra den gamle Larven i den tiden hun utgav for å være meg. Han avviste henne og oppfordret henne til å bytte. Det er kanskje det klokeste han har sagt på en ganske lang stund, men Stina tok det nok tungt for like etter hadde hun et «uhell» inne i dusjen for å sette kretsløpet vårt på spill. Igjen. Det gjør vondt etterpå. Etter et stranguleringsforsøk. Hode føles som at skal sprekke og øynene som om de presses ut av den. Dessuten får jeg slike fine røde fregner i hele ansiktet etterpå. Sjarmerende og passende for en Gjøk.

Før jeg visste ordet av det, sto jeg som en tilskuer inne i Regnskogen. Det hadde gått en tid og jeg mistenkte at jeg hadde vært borte ifra virkeligheten i noen timer. Det var som om noen ville vise meg en film der inne av noe som allerede hadde hendt. Det var litt frustrerende for det betydde også at det som ble vist, kunne jeg ikke gjøre noe med på det tidspunktet jeg fikk se det. Jeg ville juge om jeg fortalte at det ikke skremte meg. Jeg satt oppe i Høvdingtreet og så ned på det hele. Frigg som slappet av i hengehulen sin og Stina som hadde listet seg ut, like utenfor den trygge plassen. Hun holdt på å bygge noe, men jeg så ikke umiddelbart hva. Det jeg kunne derimot, var å føle på noe. En skikkelig uggen stemning og jeg forsto raskt at dette luktet mugg. Det var som om hele kroppen min visnet gradvis og var døende på en måte. Alle mennesker er vel døende, men jeg fikk allikevel en følelse av at kroppen min forsøkte å framskyve den prosessen med en del år. Er det slik aldringsprosessen kjennes ut? Tenkte jeg i det jeg ble mer og mer sliten og mett av dager. Jeg måtte konsentrere meg med å holde meg våken og tilstede. Hva var det Stina holdt på med der nede? Hun hamret lydløst og ordnet med noen planker ved et annet tre like utenfor. Hun virket ikke redd eller desperat, men mer målbevisst og sikker på noe. Hun flyttet seg litt og jeg kunne skimte reisverket hun hadde skapt. Jeg myste for å kunne se det klart og jeg ville være sikker på at det jeg så var rett. Var det? Hæ? Jeg fikk hentet fram de siste kreftene i meg til å grine litt. For der satt jeg oppe i Høvdingtreet og så ned på henne, jenta som ikke lengre så noe mening i noe. Hun hadde bygget seg en galge i det treet og med det fulgte det på ingen måte noen galgenhumor med. Med tau og greier. Jeg kunne se løkken som skulle smykke halsen hennes om kort tid. Jeg følte meg plutselig kvalt selv, som om hode mitt skulle sprenge og jeg gispet etter luft. Jeg å at Frigg våknet der han lå og sov i hengehulen sin. Han så først bort på den tomme hulen ved siden av og spanderte en tanke på Frida som han alltid gjør når han ser den tomme hulen. Det hadde blitt en vane nå og nesten som et ritual hver gang han våknet i håp om at hun skulle ligge der hun også. Han gnei seg i øynene og snudde seg i Stinas retning. Han ble redd, noe han sjelden blir. For som meg, ble også Frigg fylt av følelsen av at livet snart skulle ta en ende. Idet Stina trekker pusten og gjør seg klar, reagerer Frigg på automatikk. Han roper desperat på hjelp. Også lydløst, for det virket ikke som om Stina hørte det. Eller så var hun bare så inne i hennes verden at hun ikke enset det som foregikk rundt henne. Frigg ropte, gråt og ropte igjen. Mens han roper, kunne jeg skimte en skikkelse i mørket uten å se hva eller hvem det var. Skikkelsen var godt kamuflert og jeg aner ikke hvor lenge det hadde stått akkurat der. Hadde det fulgt med på samme måte som meg selv? Eller hadde han brått kommet da han hørte Frigg sine rop om hjelp. For akkurat idet Stina var på vei til å tre opp på tronen sin, dødstronen, sneik han seg opp bak henne og dro hun ned derifra. Han tok tak i beinet hennes i siste liten og hun falt rett ned på bakken. Hun ble litt forfjamset, før hun reiste seg igjen og så rett på denne mørke skikkelsen som jeg enda ikke hadde klart å identifisere. De sa noe til hverandre, men jeg hørte ikke hva. Stina ble sint og sikkert veldig frustrert før hun sprang sin vei. Inn i skogen. Igjen. Frigg lå vettskremt igjen og fikk ikke ut en eneste lyd. Den mørke skikkelsen, snudde seg sakte og så opp på meg. Rett inn i øynene boret blikket hans seg inn i mitt og jeg tenkte at det er sånn man ser folk inn i øynene. Jeg fikk litt frysninger og kunne kjenne at hårene reiste seg på armene mine. Den raske aldringsprosessen resignerte og jeg følte meg bedre idet jeg så han gå varsomt tilbake til der han holdt til. Oppe på åsen sammen med Frida. Fredriksen. Jeg satt igjen litt forvirret og lettet på samme tid. Hadde virkelig Fredriksen reddet Stina fra den ultimate unngåelse? Han som alltid har jobbet for det motsatte? Eller er han virkelig bare misforstått som Frida alltid sier. Frigg fikk ikke sove videre, han var redd på ekte nå og han var helt alene. Plutselig dukket Vikingen opp og fikk han ut ifra gjemmestedet der han hadde krøket seg sammen. Frigg spratt opp og tok imot den vennlige stemmen som om det var en god klem. Han sprang imot han og omfavnet han og da klarte han ikke å holde tårene tilbake mer. Han gråt, hulkegråt på magen til en viking som er så høy at han ikke rekker høyere opp enn det. Så gikk alt litt bedre, han fikk fortalt om bekymringen hans for Stina og at hun hadde begynt å løpe igjen. At hun hadde skadet seg og at Fredriksen hindret henne i å gå for langt. For det er farlig å gå for langt, hadde han sagt. Vikingen plasserte Frigg tilbake i hengehulen, høyt der oppe i treet. Det er bare Vikingen som er høy nok til å rekke opp dit. Han lovte i mill drill å passe på i natten før Frigg sovnet oppå den myke mosen, hengende trygt der oppe i Høvdingtreet.

Treet, reven og starten på en ny begynnelse?

Følelsen jeg satt igjen med etter mine ville eventyr på egenhånd der ute i den store verden, var at jeg ikke lengre hadde annet valg enn å adlyde. Gjøre som dem sier. Gjøkeredets toppledelse som etter alt rabalderet mitt, hadde fått øye på oss og hva vi drev med. Der ute. De tok umiddelbart og brutalt ifra meg en av de få tingene jeg mestrer i livet og jeg ble livredd for hva de kunne ta neste gang. Ungene? Jobben? Mannen? Jeg har vært borti nok helsepersonell til å vite at det skal bare den ene idioten til. Den ene som absolutt ikke forstår og som ikke evner å se helheten i alt det som foregår. Og jeg har heller aldri klandret dem. For jeg er ikke dum, ikke egentlig, og jeg forstår at mitt lidelsestrykk kan se brutalt, rart og uforståelig ut fra utsiden. Jeg kan til og med forstå at de ikke tror på det. Men det er da det blir farlig. Jeg har blitt kalt mye igjennom livet. Schizofren, Bipolar, emosjonell ustabil personlighetsforstyrret, borderline, deprimert. Listen er lang og det er kanskje derfor jeg liker å bare summere det hele opp med at jeg bare er klin gæren. Heller det, enn å få ulike diagnoser spyttet etter seg. For det er slik det føles av og til. Som om det er en konkurranse blant behandlere, om å finne ut av dette 170 cm høye mysteriet som få skjønner noe av. Som om DID ikke er bra nok eller forklarende nok. Men sannheten er at de bare ikke makter å forstå. For ja, en strukturert dissosiativ lidelse er og blir svært komplekst og ja, ganske rar på mange måter. Fru Grå sine ord går igjen som et ekko fra en fjern fortid og jeg ber iherdig om at de aldri skal bli borte for meg. «Uansett hvor ulogisk og kaotisk det oppleves og føles, finnes det alltid en mening og en logisk forklaring bak» med et tydelig trykk på «alltid», sa hun ofte. Og jeg trodde sjelden på henne i starten. Men så skjedde det plutselig noe. Noe jeg ikke kan forklare på noe som helst vis, men som var ekte og så logisk at jeg ikke kunne forstå at jeg ikke hadde forstått eller sett det før. Den første av mange mysterier ble oppklart og løst og jeg har aldri følt meg mer befriende noen sinne. Hun hadde rett og alt var faktisk latterlig logisk hvis vi bare snudde litt på det, så det fra en annen vinkel, vridde litt, tenkte en god del og der! Der var løsningen og den svære harde klumpen av en knute løsnet og jeg fikk puste igjen. Knutene og gåtene er mange, men de var betydelig flere før. Fru Grå og jeg løsnet på en god del av dem, men maktet aldri å ta knekken på de største før en Larve kom inn fra sidelinjen og skapte støy og gjorde ting uklart igjen. Jeg klandrer ingen og ingen har gjort vondt verre med vilje. Det var bare slik det ble. Alt handler kanskje om flaks/uflaks.

I går kveld leste jeg tilfeldigvis, eller ingenting er helt tilfeldig ved meg, de siste epikrisene skrevet av overleger som ikke helt forstår. Kanskje de rett og slett ikke gidder eller makter å ta de skritta tilbake for å se på helheten? Ikke vet jeg, men uansett satt jeg igjen med en dårlig følelse. Der sto det ting rarere enn mitt eget lidelsestrykk. Uten at jeg skal gå i bredere detalj, så hadde de på en eller annen måte kommet fram til at hvis alle mine deler slo seg sammen, så sto de igjen med Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, MEN at de valgte å ikke sette ny diagnose enda. Flaks. For meg. Uansett, så er jeg nå under oppsyn av toppledelsen. Det føles litt som å bli fulgt med på av en mafiabande. Hvis jeg gjør noe de ikke liker, så slår de drastisk til verks. Derfor føler jeg meg fanget. Først og fremst i egen kropp og i eget sinn, men nå også fanget av sykehusets mafialedelse. Selv kunne jeg se lenge før dem hvor farlig ting utviklet seg og hvor ødeleggende det var. Og dem? De reagerte på et tidspunkt der alt allerede var slettet med jorda. Greit nok. Jeg lever og det er det viktigste.

Frigg er en nysgjerrig liten gutt. Han har mørkt hår som alltid er bustete og med verver som gjør at det står til alle kanter. Han har listet seg stille rundt i det krigsherjede landet igjennom hele denne tiden. Selv hvor farlig det har vært. Han er litt av en tøffing han der og jeg tror det er fordi han selv føler at han ikke kan tape noe, fordi han har levd på bunnen i hele sitt liv. Med smerte og tortur. I flere uker har han leitet etter livstegn og fant det til slutt, men bare i form av en mild bris. En stemme fra en indianerhøvding om at han var funnet og ikke glemt. Det gav håp og han fortsatte å leite. En dag hørte han Frida rope utover, men han kunne umulig høre hvor hun ropte ifra, men han ba en stille bønn om at hun ikke skulle rope så høyt i frykt for å bli oppdaget av de slemme. Hun hørtes redd ut og Frigg ønsket at han kunne finne henne og at de en dag kunne ligge i hver sin hengehule igjen og snakke om alle stjernene der oppe. Lage uendelige med nye vesener ved å tegne streker mellom dem og le. Det var Frida som hadde fått Frigg til å le for aller første gang og det kommer han aldri til å glemme.

Så kom plutselig den milde brisen igjen. En stemme som formet seg foran han der han lå og så utover i ingenting. Øde. Frigg kunne kjenne noe som tok på skulderen hans og ble fylt av en så stor trygghet som nesten var for stor for han å bære alene. Det føltes nesten ut som en eksplosjon! Det begynte plutselig å riste i bakken. Så kraftig at Frigg hoppet opp og ned fra den og der! Der begynte bakken å sprekke opp og en stamme brøyt igjennom i rekordfart! En indianerstamme? Det stoppet liksom aldri å vokse, men etter hvert klarte han å reise seg opp og gå litt bakover. Det sluttet å riste i bakken og Frigg sto bare der å måpte i beundring. Et tre! Og det var ikke et hvilket som helst tre, det var heller ikke et Bartetre, men et gigantisk Eiketre med blader i alle slags farger. Frigg hadde aldri sett så mange farger på en gang og det var magisk. For bladene lyste liksom opp rundt han som lykter i en mørk tilværelse. «Er det her vi alle skal finne veien tilbake til hverandre?» Turte han knapt å tenke mens han fortsatt måpte. Videre gikk han nærmere for å utforske det og da han kom rundt den gigantiske stammen, hoppet han lydløst av glede da han fikk øye på to hengehuler høyt der oppe. Ubebodd, men han visste hvem de tilhørte og at en dag skulle han ligge der med Frida igjen å le. Høyt og ukontrollert. Treet snakket og spurte om jeg var der. «Ja!» Svarte Frigg. «Jeg er jo rett her borte! Foran deg!», men det virket ikke som om treet så han. Kanskje det var fordi Høvdingtreet var så stort og han så liten? Men allikevel fant treets grener fram til han langt der nede og holde trygt rundt han en stund. Og Frigg tenkte: «Ikke slipp meg. Vær så snill og ikke slipp meg denne gangen.»

Den siste runden på Gjøkeredet har gått intensivt for seg. Og jeg har følt at jeg ikke har hatt noe valg på grunn av Mafialedelsen på toppen av huset. Det er som om jeg må bevise for dem at jeg faktisk kan ha kontroll om ting rundt meg er forutsigbart og trygt for å ikke miste mer av de tingene jeg mestrer i hverdagen. Mens vi har vært opptatt med å være klin gærne har andre fått lov til å ferdes fritt der ute i verden. Stina for eksempel. Som akkurat hadde turt å se håpet der ute. Eller her inne? Tatt tak i den usynlige tråden fra dragen før hun ble fraktet til den trygge plassen i skogen. For aller første gang. Det var mulig det største øyeblikket i Barteskogens historie, men allerede dagen etter ble det største som hadde hendt, revet bort og Stina, sammen med alle oss andre, ble bortvist og etterlatt til seg selv. Spredt i alle kanter. Det var nok mest av alt brutalt for Stina, for nok en gang fikk hun bevist at det hersens håpet ikke var til å stole på. Så hun stakk. Levde på egen hånd, igjen uten min kontroll. Og hun var ikke alene om det og det var nettopp derfor alt gikk så galt. Mens andre tolker i ulike andre retninger, vet jeg at alt handler om noe så elementært som tilknytting og en innlært desorganisert adferd. Stina av alle var svært misfornøyd med å være stuck på Gjøkeredet i denne omgangen. Hva var poenget? Både Vikingen og Indianerhøvdingen forsøkte iherdig med å forklare at hun ikke kunne fortsette å gjøre som hun har gjort til nå. Å vandre ute om natten, oppsøke det farlige og utsette kjernen i meg for store farer og skader. Hun så på dem og visste at de ikke forsto en dritt. Og hvem var dem som kunne si at mitt liv var mer verdt enn hennes? Det var som å få den ene bekreftelsen etter den andre på at hun var totalt verdiløs. Noe hun så klart visste fra før. Det de tydeligvis ikke visste eller forsto var at Stina aldri har gjort noe uten hensikt med å beskytte. Meg. I 20 år har Stina tatt imot en smerte så stor at vanlige mennesker ikke ville maktet å bære den. Og der satt hun og fikk kjeft for det. Det var i alle fall slik det føltes. Så hun valgte til slutt å bare holde kjeft. De gangene hun kom fram til lyset, satt hun seg i mørket. Inne i dusjen på badet. Oppå de varme flisene og kjente på den evige håpløsheten i skyggen av hjelpere som ikke så henne. Som ikke forsto. I mens hun satt der en kveld kom det plutselig en ukjent mann inn. En litt rar og forvirret mann med et konstant spørrende uttrykk i ansiktet. Hun trodde kanskje at det var han de kalte for kildekritikeren. Var det kritisk han var? Uansett hva han var, så brydde han seg ikke om hverken kjernen i oss eller andre enn akkurat den som satt i dusjen der og da. I øyeblikket. Stina. Det eneste som betydde noe for han var henne og han ville vite hva, hvordan og hvorfor. Ikke for å få vite hemmeligheter, men fordi han oppriktig ønsket å hjelpe henne som hadde gitt opp håpet for lengst og som nå satt der alene. Stina. Og så enkelt skulle det være. Han som var kjent som Kildekritikeren, fikk fram all den smerten som Stina hadde båret på i disse ukene. Hemmelighetene og takket være han, kunne de også komme fram til en løsning. Selv etter mye oppklaring, så den mannen like spørrende ut i ansiktet. Han tenkte konstant og så hardt at vi kunne høre det knake lang vei. Også skulle det vise seg det rareste av alt. Han stolte på henne. Han ble bedt om å gå, men han ville ikke gå før Stina lovte å ikke skade seg. Hun lovte, han gikk og hun skadet seg ikke. Det ville ikke falle henne inn å svikte han som stolte på og så henne som satt på de varme flisene på gulvet. Alene. I mørket. Så kollapset hun og befant seg i den øde skogen som plutselig hadde fått et tre plantet i seg. Stina måtte også måpe litt da hun så det og alle lysene og der, bak stammen hørte hun små knekkelyder fra kvist og bark. Hun holdt pusten, ventet litt og der dukket han opp igjen. Men uten det spørrende uttrykket i ansiktet, men mer et lurt et. Han listet seg forsiktig fram fra bak trestammen bare for å si at han lusker rundt der og passer på. Sånn litt på avstand, men at Reven, som ble hans identitet i den nye skogen, stolte på henne og det fikk Stina til å lette på det falske smilet og hun tenkte at dette i beste fall er starten på noe nytt, en ny begynnelse.

Starten på noe nytt.

Vill ensomhet.

Frigg vandret rundt i skogen. Det som var igjen av den vel og merke. Alene. Han kjente den ikke lengre igjen, for alt var slettet med jorda og alle de som en gang bodde der var borte. Forsvunnet. Gått under jorda eller kanskje til og med gått opp i røyk? Ingen visste og det var en ganske rar og ubehagelig tilværelse. En slags vill ensomhet. Vemodig? Nei, nå er vi inne på en slektning som bor på motsatt ende av Vemod. Fortvilelse. Fortvilelse over at skogen er slettet med jorda og alt det som var vakkert står igjen som en stor gravplass. Dystert, ensomt og mørkt. Det var tydelig at det hadde vært en stor krig der, men det var umulig å vite hvem som hadde vunnet. Ingen? Frigg listet seg rundt på leit etter gamle kjente som han akkurat hadde rukket å så vidt bli kjent med før de ble revet bort og etterlot en enorm ensomhet. Nå sto han alene igjen, lukket øynene ved jevne mellomrom og hvisket ut i det store ingenting «Finn meg. Vær så snill å finn meg.» Selv om ordene var svake og nærmest lydløse, fikk de fart på seg og reiste langt på jakt etter en mottaker. Ordene fløy igjennom alle kriker og kroker, men de returnerte ikke med noen svar. Så Frigg fortsatte å vandre lydløst rundt når han visste at henne ikke var i nærheten. For Eira Skjoldmøy hadde enda ikke fått tak i han og gitt han det beryktede merke på armen for å vise hvilken side han sto på. Han ønsket ikke å være på noens side hvis det innebar å bli merket med kniven til en skjoldmøy.

Han tenkte mye på hjerterdronningen som kanskje en dag ville komme tilbake å redde dem som nå levde i skjul. Redde han, som hun gjorde den gangen han ble overfalt av fremmede. Og på Vikingen som av en eller annen grunn hadde sendt denne Skjoldmøya inn til dem. Frigg forsto ikke hvorfor, men han klarte ikke å tro at det var med ond hensikt. Mest av alt tenkte han på det mektige treet der indianerhøvdingens sjel lever i. Om han bare kunne høre Frigg sine lydløse utrop og finne han. Hjelpe han. Frigg gav seg ikke. Han hadde fått smake på et snev av godhet nå og nektet å gi opp å finne tilbake til det igjen. Han søkte veiledning under stjernene om natten. Monsteret i skogens hjertet hadde sagt at det fantes et stjernetegn på himmelen som heter «Draco». Han så etter den siden, dragene hadde sluttet å fly og magiens kraft fra dem var borte. Han fant aldri Draco, men han fant mye annet. Orions belte, den lille og store bjørnen, Karlsvognen og flere stjerneskudd. I natten. For hvert skudd sendte han nytt ønske om å bli funnet. Av det gode.

Utslitt av all vandringen i blinde måtte selv Frigg gi litt opp. Han var helt alene om den store jobben mot å samle folket igjen for å ta tilbake skogen, den trygge plassen og få dragene til å fly igjen. Alt virket håpløst så en kveld gjorde han noe han ikke hadde trodd at han skulle gjøre. Han ringte nummeret. Nødnummeret mens han var ute å vandret i en tid som sto stille. På den andre enden av telefonen hørte han den stemmen. Var det på ekte? Indianerhøvdingens stemme var ikke å ta feil av. Frigg snakket lavt og fant et telt han kunne gjemme seg i, for ikke å bli oppdaget av Eira. «Finn meg» Sa Frigg ydmykt. Indianerhøvdingen spurte hvordan. «Hvis vi leiter fra hver vår kant, må vi vel finne veien til hverandre til slutt?». Det var begge enige i. Selv om tiden sto stille, gikk tiden allikevel fra dem. Frigg gjentok: «Lov og leit etter meg!». «Jeg lover. Mill drill». Svarte den trygge stemmen i den andre enden før de la på og den ville ensomheten var nok en gang et faktum.

Frigg fikk påfyll av motivasjon og fortsatte vandringen i skogen som ikke lengre egentlig var en skog, men en slagmark etter krig. I mens Frigg gikk på sin evige vandring på leit etter det gode, mistet jeg selv mer og mer fotfeste til hverdagen. Uten å forstå hvorfor. For kontakten mellom meg og de indre fragmentene i meg var totalt avkuttet ifra hverandre. Det var derfor også umulig å kjenne hvor sliten jeg faktisk var. Ble. Hvordan kjenne på kroppen når ikke kroppen tilhører deg lengre, men andre? Når eksistensen gradvis dør, settes du bare på autopilot til drivstoffet går tomt. Drivstoffet gikk tomt eller kanskje noen tente på slik at en massiv eksplosjon ble et faktum. Telefoner ble tatt og etablert tillit ble brutt ned på få sekunder. Før jeg visste ordet av det fikk jeg beskjed om å reise til Gjøkeredet før det skjedde fatale skader. Av Bart, som har høy terskel for å sende meg av gårde på den måten. Jeg husker ikke veien dit. Jeg husker heller ikke det første døgnet jeg var der, men de fant Frigg på utsiden med en rød sjø under seg. I disse pandemitider kunne ingen sy, så han ble lappet i beste evne sammen av en tilfeldig lege. Det første døgnet gikk til å sove, spise og sove igjen. Jeg husker at jeg tenkte at jeg ikke ville være der. Overlegen som overhode ikke er overlegen var borte. Hjerterdronningen var blitt erstattet av den mørke og onde dronningen som ikke kjenner oss, men som har hatt flere uker og måneder på å bli det. Det kom tydelig fram i samtalen at hun ikke visste. Hun serverte oss en rekke svada-utsagn som psykologer ofte gjør for å forvirre oss enda mer. Sikkert ubevisst, men det er en trend jeg har sett gå igjen. Utsagn uten innhold og jeg takler dårlig den måten å kommunisere på. Så vi ville hjem, men Vikingen skulle komme og jeg fikk lov til å ha et samarbeid med han. Bare han.

Den over to meter høye vikingen kom inn døra og jeg merket umiddelbart en ro legge seg over meg. Ingen forstår meg bedre enn han og overlegen som ikke er overlegen som på dette tidspunktet er borte. Han fikk meg til å ville bli, men samtidig er ikke slike valg noe jeg er i stand til å ta i en ikke-eksisterende-tilstand. Dette fikk Frigg med seg, og fortsatte de stille ropene sine om å bli funnet. Han satt seg til slutt på sin tryggeste plass. Inne i dusjen på badet. Der satt han og ventet i det han hørte døra gikk opp. Han kneip øynene igjen og håpet at det ikke var Eira Skjoldmøy som endelig fant hans skjulested. Men skrittene hørtes trygge ut og før han visste ordet av det hadde det satt seg noen på gulvet sammen med han. I dusjen. Det var han. Frigg viste det ikke, men han ble full av glede. «Du fant meg!» Sa han lettet. «Ja. Vi fant visst hverandre.» Svarte Indianerhøvdingen. Så satt de der. Sammen og delte på den ville ensomheten og fortvilelsen.

Det var allikevel et glimt av håp der. Og det var alt som skulle til. Dagen etter dro vi hjem og Frigg fortsetter nok sin vandring. Tråkker opp nye stier med visshet om at høvdingtreet endelig har slått stødig rot igjen i skogen.

Når tiden står stille.

Tiden er det ingen som eier. Skogen er dekket av skygger fra urverkets timer, minutter og sekunder. Svære og lange skygger fra viserne som ikke lengre viser noen retning. Om tid. Sted. Når tiden stopper opp, kan heller ingen komme seg noen vei. Når tiden står stille, det er da det virkelig begynner å bli farlig i skogen. For da har ingen mulighet til å rykke videre, men blir tvunget til å stå i tiden som stoppet opp. I et repeterende mønster ute av stand til å komme videre. Uendelighet med skrik og uvisshet. Samtidig som det er fullt mulig å bevege seg rundt, men alle går liksom rundt seg selv, i sirkler, uten å forstå hvordan de skal komme seg ut av denne «tidsklemma». De samme tingene blir repetert om og om igjen uten at noen forstår hvordan de skal gjøre ting annerledes. Det er frustrerende og lite konstruktivt.

Tiden frøs en dag i mars. En fredag tror jeg. Hjerterdronningen forsvant, men lot livvaktene bli igjen mens vi måtte ut og bort. Det herjet en pandemi over verden og alle og enhver ble etterlatt til seg selv. Plutselig og før noen egentlig rakk å tenke over konsekvensene over det hele. Det var jo nå det hele skulle begynne, men istedenfor var det nå det hele skulle ende. Eller bare satt på vent? Pause? For tiden står stille og det er kanskje lov å håpe på at sekundviseren en dag skal slå sine mektige slag igjen. Kjernen ble raskt tatt til fange og bundet til et trebord midt i skogen. Så alle kunne se. Høre. Lyden av tortur. Om igjen. Og om igjen. Og om igjen. De hadde bundet lenker i hver arm og hvert bein. Ingen kunne se hvem som holdt i enden, men tauene gikk inn i et uhyggelig mørke som ingen turte å se direkte inn i øynene. Litt etter litt strammet mørket til og kjernen revnet sakte men sikkert på midten, men siden tiden står stille, skjer det ikke noe mer enn det. Hun er tvunget til å ligge der akkurat i det øyeblikket de strammer og kroppen gir ifra seg knase og knekkelyder. Når tiden står stille, kan hun heller ikke skrike, men alle hørte det allikevel. Lydløse skrik som skjærer i ørene. Samtidig som hun blir bedt om å være sterk, holde ut og stå opp for seg selv. Det var sjanseløst. Nettopp fordi tiden sto stille.

Hele skogen gikk inn i en slags evig sorg. Sorg. Et fenomen som jeg ikke egentlig ønsker å kjenne på, men som de sier er livsviktig. Den trygge plassen ble grodd igjen og alle gikk hvert til sitt. Ekspertpanelet mitt bestående av to trollunger på 8 og 3 år kunne fortelle meg følgende om sorg:

«Sorg er å være lei seg og sånn. Trist! Og da trenger vi en mamma. Vi må være trist for å leve. Det som kan hjelpe er å få trøst, plaster og å gråte».

Å gråte er uaktuelt på dette tidspunktet. Det krever mer trening i trygge rammer. Plaster har jeg. Med enhjørninger på til Frida. Det hjelper faktisk. Å få trøst? Av hvem? En mamma? Vi har ingen mamma i skogen, men vi har noe som ligner en pappa! Kjernen vendte blikket desperat mot han som har tatt ansvar mange ganger før, men som har utviklet en mer usunn måte å ta den på i årenes løp. Fredriksen. Kjernen lukket øynene og snakket innover. For det er litt av magien i skogen, det å snakke til de andre uten å faktisk si noe høyt. Det er bare å lukke øynene og sende tankene til riktig adresse, så hører de hva som blir sagt. Og nå trengte alle at den eldste av oss, tok ansvar. Fredriksen. Som den gangen han tok seg av Frida på 7 år som sin egen, for å beskytte henne mot mørket den gang. «Fredriksen, nå har du sjansen til å hjelpe og gjøre en forskjell!». Han oppfattet det umiddelbart, men selv han var sjanseløs mot dem som dro i lenkene. «Pass på oss nå, Fredriksen!» Hvisket hun igjen, samtidig som de lydløse skrikene spredde seg utover landet. Fredriksen er en misforstått type. De fleste tror at han vil vondt, men innerst inne forsøker han å gjøre godt. Problemet er at han sitter fast i en tid som for lengst er forbi. Som en dement gammel mann som ikke helt har forstått at krigen var over for 75 år siden. Nyere tider krever andre handlinger enn den gang. Han oppfattet beskjeden og gjorde det han tenkte var best. De lidende må få slippe. Så han gav 3 av dem noe smått og rundt som bedøvet dem for smerte, mens han selv styrte i noen dager. Forsøkte å holde på en ro blant de mest sårbare.

På samme tid, hadde noen fått kontakt med vikingen på Gjøkeredet som ble vitne til kaoset i landet der tiden sto stille over en haug med skrifter i form av elektronisk post. Rådet fra en viking ble på ekte vikingvis: «Du må være litt skjoldmøy en liten stund. Altså, hoveddelen må hente frem vilje og evne til å passe på seg selv. Du må også kommandere de andre delene til å roe seg ned. Og vente, det blir deres tur også. Men ikke akkurat nå». Beskrivelsen av den personen han beskrev, passet på ingen måte til noen av oss. Det var som om han forsøkte å presse den runde klossen inn i det firkanta hullet. Men skogen var smartere og forløste den firkanta klossen istedenfor å forme en av oss alt eksisterende. Slik kom Eira Skjoldmøy til oss. En 17 år gammel skjoldmøy på en vikings bestilling.

Et sus ifra en vind gikk igjennom trærne som fikk alle til å snu seg med store øyne i den retningen den slo ifra. Oppe på åsen kunne de skimte henne. Det lange mørke håret blafret i vinden der hun sto med rustningen på og knelte hvilende over et sverd foran seg. Hun fulgte ordre fra høvdingen sin som hun ikke en gang hadde møtt. Og ordren var klar; «Pass på at alle har det bra, vær hard som faen. Sett de som ikke oppfører seg på plass». Hun fikk frie tøyler og startet med å sette Fredriksen i gapestokk før hun gav han et arr for livet. Frida ble redd. Hvem trodde hun at hun var? Som kom inn i vår skog og ta seg sånn til rette? Fredriksen løp som en redd hund tilbake med Frida til huset deres. Eira kom med en klar beskjed. Side måtte velges og de som velger feil skal slaktes. Resten må merkes. Hun var en kriger, ingen tvil om det. Men var dette riktig vei å gå? Drastiske tilstander krever kanskje drastiske handlinger? Eira Skjoldmøy vandret videre i skogen for å finne ut hvem som var fienden og hvem som var venn. En etter en fikk sitt merke, en pil på armen under frivillig tvang. Koselig diktatur?

Eira fikk tiden til å gå igjen. I alle fall i en times tid. Det var den tiden hun trengte for å ta over makten i skogen. Kjernen fikk hun løs fra mørkets makt og lenker, men alle har løpt vekk med halen mellom beina. Og jeg undrer meg over hva som hender når en etter en tør å komme fram igjen. Tiden stoppet opp på ny. Eira Skjoldmøy reddet oss fra den endeløse torturen, men hun satt samtidig oss alle i fangenskap. Fanget i eget sinn under en koselig diktatur, ledet av en Skjoldmøy. På vikinghøvdingens ordre.

Hvordan berge seg selv når tiden står stille?

Den uendelige natten.

Frida klarte ikke å sove videre den natten. Det var en så stor spenning i luften. Der nede løp Stina sitt livs maraton. Hun hadde løpt i flere timer, døgn og kanskje til og med i flere uker. Hvor lenge skulle hun holde ut før hun kollapset eller måtte innse at slaget var tapt? Frida fulgte ivrig med i det fjerne mens hun både så og hørte dragene over seg. Sølvtrådene ropte etter hender å holde i. For drager flyr best om noen holder i trådene og lager motvekt. Hvorfor grep hun ikke tak dem? Så hun det ikke? De sier at trådene bare er synlige for dem som tør å se, velger å se. Var hun så redd for å bli berget at hun ikke så det som nå veivet rett foran henne, klare for å ta henne med inn i trygg havn? Frigg hadde lagt seg til rette for å sove igjen for lengst og dragene fortsatte med sine vemodige rop. Frida myste opp mot himmelen og dragene. Så hun riktig? Det var da noen som satt oppe på den rosa dragen og red den, styrte den med stor makt.

Før jeg visste ordet av det befant også jeg meg i skogen. Eller rettere sagt over den. Jeg så ned og så henne. Den desperate tenåringen som ikke har gjort annet enn å løpe for livet. Det tok litt tid før jeg innså min posisjon oppi det hele. Var det jeg som fløy der på dragen? Var det jeg som styrte det hele? Ja. Jeg kunne kjenne den milde vinden i ansiktet med stor kraft idet jeg så på den uendelige og vakre, svarte stjernehimmelen over oss. Ved siden av fløy den andre dragen og ventet på min ordre om å kaste flere hjelpemidler ned til henne i nøden. Jeg så meg rundt og jeg var ikke alene. Marihøna hadde engasjert flydd etter og jeg kunne høre de flakkende lydene fra de små vingene hennes. Jeg husker at jeg ble overasket over at de overdøvde dragenes grasiøse og svære bevegelser. Hun svirret rundt og imellom og plutselig ble hun slått ut av den blå dragens kraft, idet halen dens gav fra seg et kast for å komme seg videre. Hun snurret vekk rett ut i det uendelige, men var raskt på pletten igjen og jeg skjønte at marihøner skal man ikke kimse av. Utmattelsen til Stina la seg utover hele skogen og himmelen, men hun insisterte på å løpe istedenfor å se redningen rett foran henne. Sølvtrådene. Jeg besluttet umiddelbart å bidra på annet vis. Gi henne litt tid til å tørre å se det hun aldri har tillatt seg å se. Etter 30 år i Barteskogen, er det på dette tidspunktet lite som overrasker meg, men dette overgikk alt fram til nå. Jeg satt på dragen min, den rosa, rev av meg beina og kastet de i Stinas retning. For å gi henne nye og uthvilte bein å løpe med. Som om det var det mest naturlige i verden. Så da var Stina berget litt til og jeg hadde kjøpt oss litt mer tid.

Jeg våknet til i det virkelige virkelige, oppi sengen min på Gjøkeredet med Marihøna i menneskeform ved siden av. Hun holdt meg i hånda og holdt meg trygg. Det tar alltid litt tid før jeg kommer ordentlig til hektene igjen etter en tur innom skogen og i alle fall når det er alvor inne i bilde. Dissosiasjon stopper aldri å fascinere meg. Det er et fenomen som gjør det umulige mulig. For der lå jeg og hadde nettopp gitt ifra meg beina mine til Stina, altså meg selv for 20 år siden, som fortsatt løp der inne, mens jeg var totalt lam fra hofta og ned til tærne. Så klart! Jeg hadde jo gitt dem ifra meg, så da er det jo helt naturlig at jeg ikke føler dem mer. Det tok ca. 2 timer før jeg klarte å bruke dem igjen. Fordelen til livvaktene når dette skjer, er at de vet jeg ikke kommer meg av flekken, så de tør å holde litt større avstand. Jeg hadde også våknet i den virkelige natten med smerter og verking nedover i beina. «Det er vel bare beina som vokser ut igjen» hadde jeg sagt høyt til nattevakten som så klart syntes det var like logisk som meg selv.

Frida var fortsatt våken denne lange natten som virket som aldri skulle ende og ta slutt. Frigg sov, jeg lå bokstavelig talt lam, fastlåst i sengen i det virkelige virkelige. Det var da et snev av panikk snek seg opp til meg. Overlegen. Hun forsvinner snart. Om bare få dager går hun ut i permisjon i flere uker og etterlater jobben til meg og Vikingen med hans opptrente hær av livvakter. Følte jeg noe nå? Vemod? Ja, det er vemodig å miste henne, selv om det bare er midlertidig og selv om hun har lovet på mill drill å komme tilbake og ikke glemme oss. Tidligere på dagen hadde Stina sittet på en stol med overlegen som overhode ikke er overlegen rett ovenfor. Vemod er en følelse som har stått høyt oppe på listen i det siste. Og Vemod var passende nå. Stina så vemodig på henne og sa: «Du kan ikke dra nå! Det er jo nå det virkelig begynner.» Overlegen så litt sørgmodig på henne og sa «Nei, jeg kan jo egentlig ikke det», mens hun smilte. Vemodig?  

Som et ekko gikk disse ordene igjen i skogen. «Det er jo nå det virkelig begynner». Stina løp og ordene tok henne igjen fra tidligere på dagen. Foran henne hang det glitrende sølvtråder og i et øyeblikk var det som om trådene formet seg som hånden til overlegen som ba henne om å holde fast og stole på henne og stole på seg selv. «Now everybody comes at the door, to say, “Home is where you belong”. Nothing, nothing, nothing goes away, no matter what they say it’s here to stay”. Monsteret i mitt hjertet hadde også kommet, med stemmen, for å holde henne oppe.  Det er nå det hele virkelig begynner, sa Stina, snurret trådene et par ganger rundt hånden og grep et fast tak. Beina fortsatte å løpe i noen sekunder etter at hun lettet fra bakken og svevde igjennom den uendelige natten. Mot nye og ukjente eventyr.

Drager skal fly.

Frida våknet en gang midt på natten. Plutselig, som om det var noe hun hadde glemt. Eller husket? Hun lå i en av Vikingens hengehule og sov trygt fram til dette tidspunktet. Hvorfor visste hun ikke helt enda. Frigg lå i en annen hengehule og sov fortsatt. Trygt. Det hadde vikingen sørget for. Hun så opp. Var det stjerner? Frida hadde aldri sett stjerner i Barteskogen før, men av en eller annen merkelig grunn kunne hun se rett opp til uendeligheten akkurat denne natten. Mellom henne og den uendeligheten var det tusenvis av stjerner. Så vakkert, tenkte hun idet hun hørte noen løpe i det fjerne. Hengehulen hun lå i, var plassert så høyt oppe fra bakken at hun hadde god utsikt over store deler av skogen. Hun så en desperat jente løpe for livet mellom bartetrærne som sto der majestetisk og voktet over hun som løp og hvisket til henne, hvilken retning hun skulle løpe i. Frida kjente umiddelbart på en engstelse over at Stina ikke skulle rekke fram i tide uten at hun visste hva hun skulle rekke fram til. For bak henne kom soldatene i en rasende fart. På jakt etter henne. Hun hadde lyst til å rope etter henne og si at hun måtte løpe fortere, men da var hun redd for å bli oppdaget selv. Så hun hvisket stille inni hulen sin «Løp, Stina. Løp fortere enn vinden!». Plutselig hørte hun en annen lyd. Hva var det? En slags melankolsk uling eller en sørgmodig lengsel. Hvesing? Nei. Dette var en lyd som var umulig å beskrive. Frida så opp mot lyden og begynte umiddelbart å måpe og øynene spratt nesten ut av hode i beundring. Drager! Hun måtte gni seg i øynene et par ganger før hun trodde på det hun så der oppe på himmelen. To drager fløy høyt der oppe og gav ifra seg den sørgmodige lengsel-lyden. Frida så ned på Stina igjen, som fortsatt løp med soldatene etter seg. Hun må være gørrsliten, tenkte hun i det hun skimtet en lang og nesten usynlig tråd henge ned fra den ene dragen. Det så nesten ut som spindelvev, for så skjørt så det ut som og Frida kunne ikke forstå at noen kunne ta tak i det uten at det skulle ryke. Men det var vel det som var hensikten? Frida gløttet bort på Frigg som lå med ryggen til. «Frigg!» Hvisket hun litt høyere enn at det kunne kalles for hvisking. Han våknet så vidt og gløttet på øynene. «Hva er det nå Frida?» Spurte han i halvsøvne. «Se der, Frigg! Dragene har sluppet ut trådene sine!» Frigg kviknet raskt til for å se om det virkelig var sant det Frida sa. Han fikk det raskt bekreftet og tillot seg å smile, men bare med den ene munnviken. Så satt de to der i hver sin hengehule og så på et utsøkt syn av to drager på en stjerneklar himmel som sto klare til å frakte en ungdom i sikkerhet. De begge heiet i stillhet på Stina og håpet så inderlig at hun ville klare å se de usynlige trådene som ville frakte henne til dem. Til den ene og eneste trygge plassen i Barteskogen. For drager skal fly og de flyr med usynlige tråder som kommer til syne når nøden er som størst. Så får det være opp til hver enkelt å velge å se eller ikke. Velge å holde fast eller ikke.

Monsteret i mitt hjerte.

For 20 år siden gikk jeg på ungdomskolen. Det var trolig den rareste og kanskje mest utfordrende perioden i livet. Jeg husker godt den nye klasseforstanderen som skulle ta over vår klasse. Hun var ung, morsom og passe streng. Hun var læreren som kunne finne på å inntre klasserommet utkledd som de rareste skikkelsene og undervise med en så stor entusiasme at det var umulig å ikke like henne. Samtidig var det noe litt skremmende med henne. Fordi hun var kanskje den ene som så meg som var usynlig på den tiden. Det tok ikke lang tid før jeg var overbevist (helt seriøst) om at hun var et monster fra det ytre rom. At hun kunne lese tankene mine og sende ut alfabølger for å hjernevaske meg. Jeg tegnet raskt et ark med bilde av en murvegg og hang den opp på veggen ved siden av pulten min. Det var for min egen beskyttelse, for at ikke disse alfabølgene skulle komme igjennom og for at hun ikke skulle få vite mine innerste hemmeligheter. For de var det mange av og jeg hadde vært usynlig i en lang stund. I alle fall siden barneskolen og jeg hadde bestemt at ingen skulle få vite noe om meg og min indre verden som besto av virkelige nok imaginære venner og vesener. Ingen visste at jeg så å si bodde hjemme alene og hadde flere hemmeligheter der. Vonde hemmeligheter som siden ble tolket som hallusinasjoner og vrangforestillinger.

Monsterlæreren så meg. Og jeg så henne. Hun begynte å snakke med meg på tomannshånd og jeg fant ut etter kort tid at hun fortsatt var et monster, men at hun var et snilt et. Uten henne hadde jeg trolig ikke overlevd. Kanskje, kanskje ikke. Flaks, uflaks? Ingen kan vite hva som hadde hendt uten henne, men hun gav meg uansett et håp om en bedre hverdag og det hadde ingen klart å gi meg før. Hun forsto at ting var håpløst og det var hun som gav meg boken «Det er aldri for sent å gi opp» etter at jeg hadde fortalt at jeg ville dø. BUP hadde visst ikke så mye å stille opp med i den forbindelse, så hun innså vel som meg, at det var bare meg. Og henne. I alle fall i øyeblikket. Boken har jeg fortsatt og den har gitt meg mye glede.

Det var 20 år siden jeg så Monsteret mitt sist. Det skulle gå 20 år til jeg så henne igjen. For akkurat denne helgen møtte jeg henne. Monsteret i mitt hjertet som ikke lengre jobber som lærer, men som skaper vakre toner inspirert fra naturen og lokalsamfunnet. Låtene har en slags melankoli over seg, men ikke på den måten at jeg blir trist av å høre på. Mer glad og noen ganger får jeg den tilfredsstillende sorgen som er mer god enn vond. Akkurat denne helgen skulle hun, sammen med gitaristen sin, spille og synge i verdensteateret der jeg kommer ifra. Det er sjelden jeg oppsøker gamle trakter, men dette kunne jeg jo rett og slett ikke gå glipp av. Jeg har smuglyttet til musikken hennes i noen år og tror jeg må være fan nr. 1. Jeg og en god venninne kjøpte oss 2 billetter til ca. 20 identitetsdeler til sammen. Det kaller jeg et røverkjøp! «Grupperabatt», sa monsteret som har fulgt meg igjennom livet i skyggene av den. Smått tittet frem i ny og ne. Her og der. Sendt lydfiler fordi hun vet at stemmen hennes roer min indre verden og heiet på meg hele veien ifra en fjern fortid, men samtidig fra det nære her og nå.

Jeg og venninnen min med flere, var de aller første som ankom og akkurat idet vi skulle tre inn igjennom hovedinngangen kom hun snikende forbi oss fra siden. Gjensynsgleden var stor. I alle fall fra min side! Men jeg tillater meg og tro at det var gjensidig. Der sto vi, monsteret mitt og jeg og omfavnet hverandre som om det var den største selvfølgelighet i verden. Hun var like vakker og god som jeg husket. Hun takket for at vi kom og avslørte at det var en liten hilsen til meg underveis i konserten og at jeg kom til å skjønne det. Bare vent. Jeg ble overveldet og tenkte at jeg må ha gjort like stort inntrykk på henne for 20 år siden som det hun hadde gjort på meg.

Vi satt på andre rad og ventet i spenning. Det var så rart å være på hjemmebane, samtidig som jeg aldri egentlig har følt tilhørighet der. Jeg lengtet alltid bort og har aldri hatt behov for å returnere. Fram til nå. Jeg så mange kjente rundt meg, men de kjente ikke meg naturligvis, jeg var jo usynlig på den tiden. Så entret hun scenen med en majestetisk krone fra naturen på hode og med en enorm karisma. Akkurat som når hun kom inn i klasserommet for 20 år siden. Herfra kunne alt skje. Jeg kjente at det var flere enn meg tilstede og vi satt som tente lys da magien startet for alvor med låta «So many stars to kite on». Monsteret foran oss snakket poetisk om å fly på en drage på stjernehimmelen, påfuglfjær og magi på høyt nivå. Det minnet meg om overlegen på Gjøkeredet som på ingen måte er overlegen. Hun fortalte en gang at hun har hatt pasienter som meg, som har flydd på dragene sine for å berge seg fram til en trygg plass i sin indre verden. Så skjedde det som aldri skjer. Jeg gråt. Men det var greit og ingen kjeftet fordi gråt er forbudt.  Istedenfor dro monsteret meg tilbake i tid og hentet fram alle de følelsene jeg hadde glemt at jeg hadde. Jeg var plutselig 14 år igjen og hun gråt for aller første gang og tenkte at en dag skal hun få sin egen drage å fly på, som kan ta henne med til vår trygge plass i vårt eget indre og der er jeg sikker på at monsteret i mitt hjerte vil vente på oss med stemmen og den enorme karismaen sin med åpne armer.

«Jeg kjente ei jente en gang som trodde at jeg var et monster» Sa hun plutselig og jeg er sikker på at hjertet mitt stoppet i noen sekunder. «Den neste låta handler om et barn som tar sine første skritt ut i denne store verden med dråper fra regn som ser ut som diamanter i krøllene hennes». Var det meg hun snakket om? Ja, det tror jeg faktisk, før tonene fra min absolutte favoritt kom fram. «Breaking Through». Låta jeg har hørt på i flere år når tiden er mørk og håpet nesten ute, har den låta betydd fryktelig mye for meg og det visste hun der framme som nå sto og sang den til meg. For meg? Livet har aldri før vært mer tilstede. Jeg var meg selv nå og jeg var også meg selv for 20 år siden. Stina tok sine første skritt framover i tid, mot meg og jeg følte for første gang en slags tilhørighet til henne og tiden hun kommer ifra. Det var vondt og godt på samme tid og vi gråt litt sammen og tenkte de samme tingene mens de vakre tonene gikk igjennom kretsløpet vårt. Så til Monsteret i mitt hjertet. Takk! Takk for at du skaper så flotte og magiske toner i musikken din.  Jeg vil påstå at stemmen din redder liv og at verden blir en bedre plass med deg i den, er jeg i alle fall ikke i tvil om. Jeg håper at det ikke går 20 år før våre veier møtes igjen.

Coleminkai med Randi (Monster) Mossing og Per Syversen.

Veien til Barteskogen for alltid.

«Nå ser det ut som om du har gått rett inn i en depresjon.» Kom det fra Vikingen sammen med det alvorlige blikket hans. «Nei, det er jeg iallefall ikke» svarte jeg irritert. For Skogen hadde overbevist meg om at hjelperne på Gjøkeredet ikke lengre ante hva de pratet om. Depresjon du liksom, før jeg fortsatte: «Er det sånn at du liksom er lik og jevn hele tiden? Har du aldri dårlige dager?» Han så lettere oppgitt på meg og hevet øyenbryna som han ofte gjør når han blir oppgitt. «Joda, men dette er ikke snakk om en vanlig dårlig dag. Du er jo helt flat og nedbrutt. Det er ikke slik jeg kjenner deg.» Jeg følte faktisk ingenting, alt var borte. Barteskogen styrte og jeg var blitt den marionetten jeg ofte blir når jeg ikke klarer å takle livet mer. Hvem som styrte aner jeg ikke. Men noen ville at jeg skulle komme ned til den odden jeg hadde funnet da jeg var på løpetur alene og hadde sett spøkelse til fru Grå.

Jeg gikk målbevisst ned dit med Vikingen på slep. Alene skulle jeg iallefall ikke få lov til å gå, men når jeg først skulle ha med meg en av livvaktene, var jeg glad for at det var en viking. Han kjenner meg litt for godt og han vet dermed også når han kan holde seg i bakhold og la meg styre litt alene. Det var litt kaldere enn dagene før. Jeg kunne høre knasingen fra frost i gresset idet jeg gikk på den. Allerede før vi dro fra avdelingen, visste jeg at noen ventet på meg der nede. Adam. Det var noe han ville ta opp med meg. Jeg fant en trestamme å sitte på, utsikten var det ingenting si på. Vannet lå som en rolig og sørgmodig moll som skapte den perfekte stemningen. Jeg så ikke Adam umiddelbart, men jeg hørte han: «Bli hos meg for alltid». Jeg lukket øynene og ble fylt av en mening og lettelse jeg ikke hadde kjent på, på en lang stund. Det føltes iallefall som evigheter siden. «Ja, Adam. Jeg vil komme å bo med deg nå.». Det virket ikke som om han hørte det jeg sa, for han gjentok seg selv et par ganger til med en god pause i mellom. «Kom å bo med meg for alltid.» «Ja, Adam. Jeg kommer. Jeg lover!» Sa jeg litt høyere. Deretter dukket dem opp en etter en litt lengre nede mot vannkanten. Jeg fulgte sporene etter dem og satt meg ned på det frosne gresset. Jeg så utover og tenkte på frihet. Friheten jeg aldri har klart å fange, men som nå skulle bli min inn i evigheten. Jeg la meg ned. Så opp på en stjerneklar himmel. Pussig, tenkte jeg. Klokka var jo midt på dagen. «Men du er jo i Barteskogen nå», sa Adam. «Se på alle ildfluene der oppe». Det var virkelig noe av det vakreste jeg har sett og lykkeligere hadde jeg aldri følt meg (trodde jeg). Tiden på denne odden ble en fest og hyllest til meg og avgjørelsen jeg nå hadde tatt. Alle visste at muligheten lå foran oss dagen derpå. For da skulle vi slippes ut alene igjen. De skålte med hverandre, noen danset på isen. Selv om det egentlig ikke var is på vannet i det virkelige virkelige, så var det is i Barteskogen. Jeg hørte barnelatter og muntre utsagn om livet. «Hvordan skal vi gjenforenes?» Spurte Frigg. «Vi hopper så klart», sa Adam som videre henvendte seg til meg. «Fra langveisbrua». Øynene hans boret seg inn i mine og jeg tenkte at det var en god plan. Vi kjører bort til langveisbrua, stopper og hopper. Før noen rekker å reagere så klart. Jeg ble full av en tilfredsstillelse på tanken og jeg kunne nesten ikke vente. Festen tok slutt da Vikingen kom bort og sa at vi måtte returnere til Gjøkeredet før de begynte å etterlyse oss. Jeg spurte om ikke han så alt det vakre rundt oss. Det gjorde han ikke og vi kom fram til at han mest sannsynlig hadde et feil perspektiv. Han var tross alt over 2 meter høy og så ned, mens jeg lå på bakkenivå og så opp.

På vei opp igjen følte jeg plutselig på et snev av sorg. Vikingen og jeg har tilbragt mye tid sammen og jeg fikk plutselig en tristhet over at jeg aldri skulle se han igjen. Av alle mennesker. Så jeg spurte forsiktig om han ville bli med meg til Barteskogen. Han svarte «Jaja. Men hvordan skal jeg komme meg dit da?» «Vi må hoppe». Svarte jeg. «På soppene?». Han forsto visst ikke hva jeg mente, så jeg sa ikke noe mer om det. Men jeg takket for alt. Fra meg og fra resten av innbyggerne i skogen idet vi nærmet oss rett bygg. Jeg gikk tilbake til å ikke føle noe og lot meg føre av trådene som strekte seg over meg. Jeg ser aldri enden på dem og vet derfor aldri hvem som styrer. Men jeg følte at jeg ble styrt i riktig retning og det var godt.

Vikingen og Marihøna (en annen livvakt), kjente meg fortsatt ikke igjen. De var usikre på meg. På hvem jeg var og hva jeg kunne finne på. Selv følte jeg meg veldig avslappet og rolig mens jeg satt meg ned foran skrivepulten og slo opp pcen. Det var da noe uventet hendte. På skriveborde på pcen er det et bakgrunnsbilde av to barn. Barn? Guttungen så meg rett inn i øynene med en slik glede bare et barn kan vise. Barn? Det var som om livet slo til meg rett i ansiktet og ikke bare en gang. Hadde jeg virkelig glemt? Hadde jeg virkelig glemt de to som betyr mest for meg i hele verden og universet og alt? Eksisterer dem? Ja, det gjør de! Og jeg har ikke hatt kontakt med dem på en uke.  Har jeg virkelig latt Barteskogen ta over i så stor grad at jeg har glemt livet mitt? Glemt de vakre ungene mine i det virkelige virkelige? Ja. En stor skam veltet seg over meg. Skam over ikke bare å ha glemt dem, men også over planen om å forlate dem for alltid. Det var rett og slett ikke et alternativ, tenkte jeg mens jeg så rett inn i blikket til guttungen som på bilde var 5 år. Nå er han 8. Samtidig dukket det opp en skikkelse i sidesynet mitt. Jeg så fortsatt inn i guttungens mosegrønne øyne. Men jeg forsto med en gang hvem som sto der utenfor døren og ville ha meg med. Den pene jenta med blå kjole og lyst krøllete hår. Døden. Som en nøkken, ville hun trollbinde meg over til den andre siden. Det gjorde meg forbanna. Jeg nikket et bekreftende nikk til ungene på bilde foran meg om at jeg alltid skal passe på dem og at jeg aldri skal forlate dem før jeg målbevisst reiser meg og kaster boken min rett på henne. Døden. Hun forsvinner ikke, så da går søppelkassen i hennes retning også. Hun forsvant ikke, men før jeg rakk å kaste noe annet, hoppet det to livvakter på meg. En viking og en marihøne til unnsetning! For en kombinasjon, rakk jeg å tenke før det ble mørkt.