Fem år.

Selv om jeg nå har mest fokus framover, så er det i dag naturlig å tenke litt bakover. Fem år for å være nøyaktig. I dag, for fem år siden, fødte jeg mitt andre barn. Hele 2016 var en endeløs lidelse som årene før og årene etter. 2016 var starten på slutten med Fru Grå. Jeg husker at jeg var innlagt da jeg var noen måneder på vei. Jeg hadde mage nok til at jeg så gravid ut og ikke bare tjukk. Jeg husker at jeg kjente min datter leve der inne og det gjorde meg glad, men samtidig redd. For selv om jeg visste at jeg alltid har vært forsvarlig mamma til mitt første barn, var tilstanden min så ustabil og kontrastfull at jeg ikke kunne forstå hvordan framtiden skulle gå til. Så usikkert alt var. Jeg husker eskaleringen i det destruktive. Jeg husker Larve som alltid stilte opp, men som jeg nå forstår at bare gjorde vondt verre. Jeg husker hvor desperat jeg var og når jeg leser tilbake i bloggen, ser jeg jo tydelig hva jeg trengte av rammer, men som ingen kunne gi meg eller visste at fantes på Gjøkeredet bare noen hundre meter unna. Ikke før det nesten var for sent og jeg ble tvunget til det. Tvunget i starten, men senere frivillig og jeg ble frisk nok. Gjøkeredet. Lukket akutt psyk. Jeg husker at jeg lenge sa at jeg trengte slike rammer jeg fikk der. Og at jeg ikke var i stand til å ta noen avgjørelser uten å bli straffet hardt. Jeg var så redd. Jeg var så fastlåst. Kneblende kvelende til livet.

Januar 2016, skriver jeg om mareritt. Våkenetter og vonde drømmer både under søvn og i våken tilstand. I februar ble det dokumentert for første gang: «Selvmordsforsøk» og heller ikke det skulle sende meg til rammene jeg sårt trengte. «Det er ikke noe vits å legge deg inn, når det er Stina som forsøker å ta livet av seg», sa han. Larve. Og jeg var enig i øyeblikket. Når jeg ser tilbake, blir jeg mest irritert for han bekreftet gang på gang at jeg ikke passet inn noen plass. Jeg hørte ikke hjemme i dette livet og måtte liksom bare lære å leve slik. Med to barn, mann og jobb ved siden av galskapen.

«Jeg lå på gulvet, handlingslammet. Alt gikk veldig sakte! Jeg lå og så på den blodrøde sjøen komme imot meg. Hva hadde jeg gjort? Jeg visste det bedre enn hva jeg ønsket å innse. Døra lukket seg plutselig, men langsomt, opp fra utsiden før den lukket seg igjen, forså å åpne seg enda en gang. To joggesko kom inn og trådde varsomt over sjøen som hadde lagt seg utover gulvet. Jeg så en lyseblå hanske løfte armen opp og trykte med en tykk, hvit kompress mot kilden. Den var ikke hvit så lenge. Sjøen forsvant og jeg hørte en lett gjenkjennelig stemme spørre om jeg klarte å reise meg. Larve måtte si det på nytt før jeg reagerte og etter tredje gangen sto jeg oppreist igjen. Larve vasket varsomt av de fargelagte hendene mine under vasken, mens jeg ikke klarte å gjøre så mye. Var det i det hele tatt mine hender? Armer? Alt gikk i sakte film og jeg hang på ingen måte sammen»

Februar 2016

Vinteren ble til vår og jeg ser at jeg desperat leitet etter svar og en vei midt i umulig føre av kratt og tornebusker. Ingen hadde gode råd på det tidspunktet og alt var liksom opp til meg selv. Men det som skulle være meg selv var ikke i stand til å reflektere seg ut av situasjonen jeg befant meg i for fem år siden. Jeg skrev et brev til Fru Grå uten å bli klokere, for jeg visste ingenting og det kommer ganske tydelig fram. Jeg kan huske følelsen. Det var som å spørre en stein om hva den føler. Det var klin umulig:

«Jeg beklager at jeg er en så vanskelig pasient. På skolen lærte vi at det ikke finnes vanskelige pasienter, men pasienter som har det vanskelig. Og hvis det stemmer, må jeg ha det fryktelig vanskelig!! Jeg får bare ikke tak på det. Jeg kunne så ønske at du fikk tak på det og klarte å vise veien for meg på et vis. Men jeg har skjønt at det er meningen at jeg skal vite alt og det blir for mye rett og slett».

Det ble sommer og deretter høst, det året for fem år siden. Det siste blogginnlegget før nytt år, uten så mye håp, fikk meg til å gråte. For en reise og jeg innser nå, fem år etterpå, hvor vondt det var å leve. Jeg sitter her i 2021 og kan ikke fatte og begripe hvordan jeg overlevde. Det gjør vondt å vite at det var det eneste jeg kjente til. Etter tretti år så visste jeg knapt om noe annet enn lidelse:

«Å gå gjennom prosessen i behandling for dissosiativ lidelse er som å svømme på dypt og ukjent farvann. Det er iallfall slik det føles for meg. Langt nede i dypet, der ingen lys slippes til, finnes det skjulte kratt og kanskje til og med skatter. Svaret på hvem jeg er, og hvem jeg har vært! Men jeg har ingen dykkerutstyr å dykke med og det er begrenset hvor lenge jeg klarer å holde meg under vann uten. Så jeg ligger i overflaten og kaver. Noen ganger flyter jeg på de myke linjene i vannet, andre ganger kjemper jeg i stormen. Stort sett helt alene. Og stort sett livredd for å bli spist av en hai eller bli dratt ned av andre sjømonstre som bare venter på det rette øyeblikk. En gang innimellom kastes det livbøyer i min retning. To stykker, men ofte hver for seg og ofte i en begrenset tid. Ofte bare en time i uken, enda jeg forsøker i beste evne å klamre meg fast så lenge jeg kan, før jeg blir kastet ut på dypet igjen. Det er brutalt. For hvem har vel krefter til å legge ut på svøm midt på åpent hav? Alene»

Slik avsluttet jeg 2016. Like før trollungen min som ble født for nøyaktig fem år siden i dag. Jeg føler at jeg har gått glipp av så mye. Jeg vet at å være mamma, er en av de få tingene som har reddet meg ifra en sikker død. Jeg vet at jeg har vært en god mamma for dem. Og jeg vet at for de to, har jeg vært til stede, trygg og god. Jeg har bare ikke vært til stede i meg selv. Nå som jeg ser bredere og lever livet med flere øyne samtidig, skjønner jeg hvordan hverdagen burde se ut og oppleves. Jeg sitter her i mitt eget hjem, mer alene enn noen gang. Samtidig mye mer tilstedeværende og samlet. Jeg gråter. På godt og vondt. Det er vondt, fordi jeg kjenner på smerten jeg har båret med meg i så mange år. Den evige fortvilelsen over å ikke evne å se veien foran. Samtidig bli tvunget til å ta de stega framover uten å ane hvor foten settes fordi det er så mørkt. Og stort sett falt jeg nedi et svært, mørkt hull. Frykten for alt det ukjente, sammen med alle truslene fra innsiden jeg levde med hver eneste dag. Jeg innser først nå, at jeg har levd livet i en svært tynn og slitt tråd. Men så gråter jeg også litt av en enorm lettelse over at jeg faktisk overlevde til tross for alle odds. «Du overlever dette fordi du allerede har overlevd» Sa Fru Grå til meg tidlig i forløpet vårt. Og jeg er glad for at jeg nå sitter her og lever. Men for å være helt ærlig, tenker jeg også at jeg like gjerne kunne dødd. For som jeg har sagt tidligere, er det døden som har vært min venn. Den stopper lidelse og intet menneske fortjener å leve med senskader etter relasjonstraumer. Samtidig sitter jeg her og lider ikke mer. Lidelsen tok slutt og det går opp for meg at jeg ikke en gang ante hva det innebar. Før nå. Kanskje jeg endelig kan bli venn med livet også. Var det verdt det? Det vil tiden vise, men så langt kan jeg svare et stolt og tydelig «ja». Men jeg vet at jeg har hatt flaks og hadde jeg ikke møtt Gjøkene en sen høstdag i 2019, hadde Fru Grå mest sannsynlig ikke fått rett i sin påstand om overlevelse. Det er jeg overbevist om.

Jeg reiste meg ifra sofaen og gikk litt rundt i stuen. Jeg så meg rundt. På alle tingene våre, bøker, tegninger som begge ungene har laget. Jeg stoppet foran veggen der hvor skjenken står. Over den, henger det bilder. Jeg går forbi dem hver dag, men akkurat nå stoppet jeg og studerte hver og en av dem. I senter henger et forstørret bilde av dem to som ble et produkt av meg og min mann. Guttungen sitter med beina i kryss og smiler stolt fra øret til øret. Han var bare fem år da bilde ble tatt og på fanget holder han lillesøsteren sin som bare var to uker gammel. Hun ligger der i fanget som en liten bylt av lykke, sammen med broren sin som er stolt. 2016. Tiden da alt utenom dem var kaotisk og på randen av fortapelse. Rundt dette bilde henger det minner ifra ulike tider. Etårsbilder, barnehagebildene, første skoledag og innimellom der, henger bryllupsbilde til meg og Bart foran Eiffeltårnet i Paris. Minner. Gode minner. Minner verdt å huske. Så brøyt jeg sammen. For jeg innså at jeg har klart meg. En forløsning av tårer og desperat uttrykk forplantet seg i meg og formet seg til en tåresjø og lyder ifra et urmenneske. Jeg klarte ikke å stoppe. Det var vondt og godt på samme tid. Jeg klarte ikke å stå på beina så jeg falt bare sammen på gulvet. Er det slik rehabilitering er. Å innse hvor fucka livet var, reise seg opp og gå videre.

Du er bra nok.

Frigg hadde mistet Frida igjen, men han hadde mottatt beskjeden om linken mellom han og Elisabeth. Han var mest skuffet for at han hadde tatt så feil avgjørelse den dagen hun skrek så høyt at han bare ville ende lidelsen hennes. Nå forsto han mer sammenhengen mellom dem to. Han med kulehullet i hode og henne med sin evigblødende flod av skam. Såret hans blødde ikke mer, men han kunne kjenne arret med fingrene. Det var en gang, tenkte han. Elisabeth og han delte på denne grusomme følelsen av å være død, men allikevel levende. Og hvis han klarte å lege såret i hode hans, kunne også Elisabeth klare å stoppe sin blødning. For det varer ikke for alltid. Det visste han nå, men ikke den gang. Så han begynte å løpe han også. Av en eller annen grunn ropte han etter Frida. Gammel vane? De var ikke bestevenner lengre, men de hadde allikevel et spesielt bånd. Frida var mer som en storesøster nå. Og søsken passer like godt på hverandre som bestevenner. Om ikke mer. Hun hadde vist han hvordan han kunne bevege seg mellom og igjennom de usynlige teppene som hang i skogen. Det fikk han til å innse at han aldri har vært helt alene der inne, for alle har bare vært kamuflert bak de usynlige teppene som usynlighetskapper. Han løp igjennom flere av dem og stoppet brått opp da han så henne ligge der. Ikke i et badekar, men rett på bakken. Hun hadde nattkjole på. Den var hvit med røde, små blomster på. Den nedre delen var full av noe annet rødt. Ikke blomster, men rød skam. Så mye at du sikkert kunne vri den opp og det ville renne av. Hun skrek ikke. Hun bare ynket seg. Frigg tenkte at hun var skuffet. Over han og over at hun fortsatt var død, men allikevel levende. Hun ønsket aller mest å bare være død.

Pussig nok, ble det spilt en sang over skogens høyttaler akkurat i det øyeblikket. Frigg så seg rundt og fikk øye på den lure reven som lusket rundt i bakgrunnen og tenkte at om det ikke var selveste Reven på Gjøkeredet som satt der i verden utenfor og spilte av musikken som ikke kunne passet bedre. Frigg henvendte seg til Elisabeth og fortalte at de to egentlig var ganske like. Han ba henne om å se på han og arret i tinningen hans. «Jeg har blødd jeg også», fortalte han forsiktig. Hun så dystert på han som om hun hadde gitt opp alt for en evighet siden. Han fortsatte å snakke forsiktig og blygt. «Men se. Det har grodd. Og det gjør ikke like vondt lengre». Elisabeth sa fortsatt ingenting. «Du vil slutte å blø en dag du også! Det er jeg sikker på!». Frigg tenkte på overlegen som overhode ikke er overlegen, Vikingen, Reven og ikke minst Høvdingen. Han så tydelig at de alle har hjulpet han med å se at det finnes noe godt i denne verden og han ønsket så inderlig å vise det samme til hun som lå der i den blodige nattkjolen sin og ynket seg i smerter og elendighet. Og imens den passende sangen ble spilt av, formidlet Frigg gjennom tankene sine at teksten kunne handle om henne: Se rundt deg, ville vekster av mange slag. De lever i lag og her har du røtter. Så se, du hører med. For du har både vett nok, mot nok, ro nok. Og du er både bra nok, sterk nok, god nok. Du er den blomsten du skulle være. Kom med dine drømmer, kom med din tru. For ingen er som du.

Og i akkurat det øyeblikket, var det som om hun kanskje fikk et bittelite håp. Om det bare var så lite at vi ikke kunne se det med det blotte øye, var det i det minste en bit av en celle der som lyste opp. Det kunne ikke sees, men han følte det. Elisabeth var ikke i stand til å gå, så Frigg lagde en slags båre av kvist og dro henne med seg til portalen. «Ligg her og følg med. Jeg skal sette på en film og lure Reven til å få noe godt å spise». Så Frigg fant fram filmen som handlet om oss. Filmen som Larve en gang anbefalte oss å se, fordi det var skremmende sammenlignbart. «Innsiden ut». «Følg med, la oss si at du er «Sorg»». Frigg ER et geni. I filmen om jenta som mister alle følelsene sine, ser vi til slutt at Sorg trengs. Alle følelsene trengs. Men det er Sorg som ender med å redde jenta. Sorg trengs. Så satt Frigg der og koste seg med rista brødskiver med nugatti og potetgull, mens Elisabeth lå bak portalen til verden der inne og så på filmen sammen med han. Hun gav ikke uttrykk for noe som helst, men det er kanskje allikevel en start på noe. Hun hørte Frigg sin latter, hun så Frigg sin glede og Frigg sin egen sorg. Og Frigg satt der og så på en film, som han egentlig mener er mest for jenter, bare for å vise henne at alle trengs. Så var Frigg alene igjen. Hvor Elisabeth ble av, er ikke godt å si. Men han gikk mellom og forbi trærne i skogen. Han var fornøyd med innsatsen og ikke minst for at han hadde sett Høvdingen igjen. Han fikk øye på han i enden av korridoren i verden her ute og inne på Gjøkeredet. Han tok sats og løp han i møte før han hoppet på han og gav han en ordentlig god klem. «Jeg trodde at du var et spøkelse» sa han, men visste at de nye hvite arbeidsklærne bare var kostymer. Inne i skogen gikk han etter hvert og så litt lysere på verden igjen. Reven gikk ved siden av som om han bare var hans kjæledyr. De løp litt, lekte og til slutt la Frigg seg på toppen av åsen bare for å se på stjernehimmelen. Reven la hode sitt oppå magen hans og Frigg klappet den myke pelsen, mens de hørte på sangen en gang til. «Du er bra nok, sterk nok og god nok».

Adjø, skam og takk for alt.

Jeg satt nede på brygga ved vannet da hun dukket opp ved siden av meg. Hun så plutselig så stor ut. Lille Frida på 7 år hadde gjort sitt første tidshopp. Fem år framover i tid og var nå 12. Snart tenåring faktisk. Jeg så på henne og smilte. Hun så på meg litt beskjedent, men nysgjerrig som før. «Så stor du har blitt!» Sa jeg og hun fniste. Det var nytt. «Frida», fortsatte jeg og tok en liten pause. Jeg ville være sikker på at jeg ordla meg rett. «Det som hendte med deg.» hun så på meg med de samme store øynene som hun hadde da hun fortsatt var sju. «Det er på ingen måte din feil! Vet du det?» Hun nikket på hode og så litt mer trist ut nå. «Pappa er en grusom mann som gjorde noe helt forferdelig, fryktelig galt mot oss!» Frida så utover vannet og fortalte at hun var glad for at den tiden var over og jeg fortalte hvor tøff hun er. «Gjør det fortsatt vondt?» spurte jeg. «Ja», svarte hun. «Ja. Jeg kan kjenne det jeg også og det er helt for jævlig!» Sa jeg og registrerte at Frida reagerte på banningen min. «Det er ingen andre enn han sin feil». Hun nikket igjen.

Så der satt jeg, sammen med meg selv som 12 åring og hadde en god prat. Vi snakket om livet, om hvordan vi to var knyttet sammen og egentlig var en, men allikevel to. Frida forsto det og var nysgjerrig på livet mitt. Og jeg fortalte, som om hun allerede visste egentlig, men det var som om hun bare ville få det bekreftet. Jeg fortalte at jeg, eller vi, fant oss en veldig snill mann som på ingen måte er som det pappa var. Jeg fortalte om de to barna vi hadde fått og at han var en fantastisk pappa. Frida smilte igjen som om hun visste det, fordi hun hadde sett det selv med egne øyne. Jeg fortalte at jeg ble sykepleier og jobber med syke mennesker som trenger hjelp og at jeg elsker det. For Frida var det nok befriende å sitte der å høre på hvordan alt ender. Eller kanskje begynner? Jeg benyttet anledningen til å takke henne for at hun er den hun er og at jeg er fryktelig glad i henne og at jeg skulle så gjerne gitt livet mitt for at det som hendte, aldri skulle hendt. Så gråt vi begge to og jeg tok Frida i hånden og forsikret henne om at vi har det godt i denne tiden, men om det nå var litt for barnslig å gå med rosa «My little pony»-tskjorte? Hun lo og sa «litt». «Men du kan godt gå med den for det» skyndte hun seg å si. Nesten som om hun egentlig fortsatt elsket den, men var litt flau over det på samme tid. Frida så på meg og spurte etter Frigg. Hun var redd for å møte han. Redd for at han skulle bli skuffet over at hun nå var større og litt mer voksen enn han. «Jeg er jo like glad i han for det», sa hun. Jeg oppfordret henne til å møte han og at det kanskje bare var henne som ville få han på lysere tanker. Vi kunne gjøre det sammen, foreslo jeg.

Da vi gikk sammen opp igjen til Gjøkeredet, tenkte jeg på at for bare to timer siden hadde jeg dykket ned i søla, funnet henne og gått henne i møte på tidslinjen vår. Hun hadde gått fem år framover og da vi møttes, måtte jeg ikke lengre sette meg på huk for å være på samme høyde som henne. Nå var hun høyere og jeg kunne stå oppreist når vi snakket. Det var rart, godt og litt vemodig på samme tid. Jeg merket hvor mye tøffere jeg hadde blitt. For et år siden hadde jeg aldri turt å tatt sats og hoppet ut i dette og jeg innså hvor latterlig enkelt det egentlig var og ble når jeg først var klar. Jeg og Frida bestemte oss for først å gå opp til det hvite huset der Fredriksen satt i hagen og nøyt en forfriskende drikk av alle ting. Den gikk rett i bakken da han fikk øye på oss. Fredriksen er en høy mann. Han reiste seg og han falt rett ned på knærne sine, før han strakk ut de like lange armene sine for å ta imot jenta som han har viet livet sitt til for å beskytte i alle disse årene. Frida løp han i møte og så hendte det enda en ny og rar ting. Da de traff hverandre og han la armene rundt henne som fortsatt så liten ut i hans favn, begynte Fredriksen å gråte han også. Han gråt mens han holdt rundt henne og sa «Jenta mi». Så gråt vi alle sammen. Så sto vi der da, alle tre som et tutekor og alle tre visste hvor rar den settingen var. Samtidig var det som om det var det mest naturlige i verden. For aller første gang, så føltes det godt å gråte. I hele mitt 35 år gamle liv, har gråt vært forbundet med noe farlig, men nå var det som om faren var over og vi kunne stå der alle tre og gråte som frie mennesker etter en årrekke i fangenskap.

Senere på kvelden, var jeg utslitt. Jeg ville legge meg tidlig, allerede før nattevaktene hadde kommet på jobb og Vikingen fortsatt var der. Men det var ikke jeg som la meg i sengen den kvelden. Vikingen kom inn i rommet, fikk øyekontakt og smilte lurt. «Hvem er du nå da?» Spurte han, for han kjenner oss best av dem alle og skjønner fort når ikke jeg er framme som den voksne jeg. Vanligvis vet han også hvem han har med å gjøre, men han var litt usikker nå. Frida smilte og sa beskjedent «Jeg er visst 12 år nå». Vikingen ble glad for å se henne og hadde som vanlig tusen spørsmål. Han spurte om hun husket han og alle gangene de to hadde vært over for å sy på den andre siden. «Hvordan kan jeg glemme det?» Hadde Frida svart og tenkte spesielt på den aller første gangen da han hadde fortalt at han var en ekte viking på ordentlig. Hun husket hvor trygg han var og fikk henne til å føle seg. Han spurte videre om Frigg og om Frida kanskje kunne klare å hjelpe han videre. Frida ønsket så inderlig å gjøre det, men hun så for seg et problem. «Du?» Sa hun og Vikingen nikket spent. «Jeg har visst vokst ut av hengehulen min». Hun så spørrende på han og fortsatte: «Du kunne ikke bygge en trehytte eller noe?». Vikingen smilte det trygge og det samme smilet han alltid har hatt og sa som den største selvfølge: «Ja! Det skal vi vel klare å få til!». Vikingen hadde som vanlig mye mer å si, men Frida var trøtt. Det så han og ønsket henne en god natt før han var på vei ut døra. «Du?» Sa Frida igjen, litt mer engstelig kanskje. «Tror du at du kan sitte her til jeg sovner?» Vikingen snudde og satte seg igjen. «Klart jeg kan det, Frida».

Neste formiddag gikk bort til litt egenpleie. Frisøren fikk bort en del av trollhåret og tryllet vekk de grå hårene som har sniket seg på meg i løpet av de siste årene. Flere i meg har ikke likt den endringen. Aldringsprosessen. Fordi for dem, har ting vært konstant og uendret i så mange år. Så det at jeg selv blir eldre og viser tegn til det i form at grå hår for eksempel, har vært en rar ting. Samtidig som enhver drastisk endring blir oppfattet som fatalt for noen. Så da jeg farget håret mitt for aller første gang denne formiddagen, til en litt lysere og sommerlig farge, ble mitt indre system satt på prøve. Selv har jeg hatt delte følelser om de små grå som har spredt seg gradvis i løpet av de siste årene. Det er liksom noe sjarmerende med den naturlige aldringsprosessen og grå hår syntes jeg egentlig har noe respektfylt over seg. Noe klokt og mennesker med grå hår, de har erfaringer i livet. Siden dette med endringer av hår ikke har vært et tema på Gjøkeredet før, forsto ikke Vikingen stort av den som returnerte fra dette. Selv følte jeg på en stor og vemodig ambivalens til endringene og hadde sagt klart ifra at jeg ikke ønsket kommentarer på det. Det løsnet allikevel litt da Overlegen som overhode ikke er overlegen kommenterte at det var fint. Også noe nytt. Jeg har alltid vært dårlig på komplimenter som handler om utseende. Men ja vel, det gikk fint. Dagen gikk også ifra oss, Vikingen gikk også og jeg innså at det var siste gang jeg skulle si «Takk for alt, for nå» til han før sommerferie. Egentlig hadde jeg litt lyst til å gi han en god klem, men vi nøyde oss med et «Frida-vink» og han ønsket meg en bedritten sommer. Også som avtalt. Som når folk ønsker meg en god helg i dårlige perioder, hater jeg også når folk ønsker meg en god sommer. For sommeren er sjelden god. Så vi bestemte oss for at om å ønske en bedritten sommer, vil sannsynligheten bli større for at vi får oss en positiv overraskelse og at om den ikke blir bedritten, kan den jo faktisk bare bli bedre enn forventet.

Vikingen dro og etterlot meg i hendene på en rev. Jeg hadde nøyaktig et døgn på meg til å få både Frigg og Stina opp fra Skammen og syntes det var litt vel optimistisk å tro at det var mulig. Overlegen som overhode ikke er overlegen hadde foreslått å kaste skammen i elva før jeg dro dagen etter. Men slike prosesser kan ikke presses fram. Det må skje naturlig og i det tempoet som kreves av mitt indre system. Det hadde gått overraskende lett med Frida, men både Stina og Frigg var mer kompliserte enn henne. Det første jeg og reven gjorde denne ettermiddagen, var å reise ut for å kjøpe maling til pappesken som all skammen skulle samles oppi. Siden Frida hadde gjenoppstått dagen før, brukte vi esken som Frigg hadde brukt til å legge henne i biter i. Etter vi naturligvis hadde forsikret oss om at den faktisk var tom og ikke full av beinrester og gørr. Den var så klart tom. Og vi malte den ute, slik som Fredriksen hadde laget den inne i skogen. Som en TNT blokk fra Minecraft. Rødt med glitter i for Frida sin skyld og hvit stripe på midten med teksten TNT i svart på alle sider unntatt en. På framsiden skrev vi SKAM istedenfor. Det tok ikke så lang tid før Frida satt ved siden av meg igjen og fortalte om de tingene hun skammet seg over. Jeg skrev det ned på hennes vegne før vi krøllet det sammen, tråkket litt på det og kastet oppi esken. Så gråt vi litt igjen.

Jeg ante ikke om jeg kom til å få det til, men jeg gav litt mer faen nå. Jeg satte meg inn på badet hvor flisene ikke var varme lengre, men iskalde. Jeg satt på Selmas sang på repeat, før jeg tok sats, uten Adam og stupte uti den svarteste gjørma. For å hente Stina. Satsen gjorde at jeg kom litt lengre ut i mørket og til min store overraskelse var det som om Stina allerede hadde funnet veien mot meg. For jeg så henne umiddelbart. Jeg så mot henne mens jeg nok en gang fikk tårer i øynene og ropte, fordi lyden ble dempet av skammen der nede, «Du er ikke nødt til å fortelle meg om alt det forferdelige du har opplevd, Stina!». Jeg visste jo allerede da hvor omfattende traumene hennes var. «Men bli med meg for å kvitte oss med denne skammen nå». Stina så på meg med blanke øyne og jeg kunne se at hun strevde. «Men jeg har gjort så mange fæle ting!» Ropte hun på en sånn måte at det hørtes ut som om hun ikke fortjente bedre enn å leve i dette mørke og i det kvelende kneblende. «Nei, Stina. Det er ikke du som har gjort fæle ting. Det er mange andre som har gjort fæle ting mot deg!» Ropte jeg tilbake før jeg slang på: «Ser du ikke det? Ingen av oss klandrer deg mer! Det er ikke du som eier den skammen! Det er alle de mennene og ikke minst pappa! Du fortjener bedre enn dette her!». Hun tok noen skritt mot meg og jeg mot henne. Til slutt sto vi ansikt til ansikt mot hverandre og som Frida, var også hun blitt eldre. Som om hun vokste bare på de sekundene vi slengte disse utropene til hverandre. «Kom nå, vi må vekk herifra før den tar knekken på oss helt», sa jeg og tok tak i handen hennes og dro hun med meg. Det var tungt. Tyngden av all skammen gjorde det nesten umulig å få henne ut av den. Men plutselig nådde vi overflaten på den andre siden og ble sittende å puste tungt begge to som om vi akkurat hadde fullført et maraton. «Ting skal bli annerledes nå» sa jeg til slutt før vi gikk mot den trygge plassen.

Frigg lå der. Fortsatt i sort og med en sorg hengende over seg. Han hørte at vi kom, så Stina og til min store overraskelse hoppet han raskt ned på bakken. Det var som om han ikke helt trodde det han så, for det gikk litt tid før han plutselig lettet på smilebåndet og sa: «Stina! Er du tilbake?». Han gikk imot oss og så på henne mens han rynket litt på pannen. «Du har også vokst!» Sa han. «Ja, Frigg. Jeg er 18 år nå» Sa Stina og jeg kunne merke at hun var mer voksen. Stina og Frigg snakket en liten stund og Stina trøstet han med å si at Frida fortsatt var Frida, bare eldre og selv om Frigg hadde mistet sin aller beste venn, så var hun sikker på at Frida på 12 år kunne bli en like god venn. Kanskje til og med en slags søster. Frigg var tydelig glad for å se Stina igjen og la seg litt lettere til sinns tilbake i hengehulen sin, mens jeg og Stina satt oss inn i den hule stammen på Høvdingtreet. Jeg måtte spørre henne om noe. Om hun forsto at vi var samme person. Stina bekreftet det, men at hun opplever å være et eget individ med egne tanker og følelser. Det kunne jeg forstå godt, for det er jo nettopp slik vi har levd i alle år. Stina kunne også fortelle at hun ikke var så sikker lengre på om hun bare likte jenter. Jeg måtte smile og sa at det slettes ikke var så rart om hun ikke likte menn. Etter alle de forferdelige erfaringene hun har med dem. Men at vårt liv i dag, innebærer å være gift med en mann. Jeg forsikret henne om at hun på ingen måte trenger å være involvert i det, men at han ikke er som de mennene Stina har vært med. Hun kunne innrømme at hun hadde forstått det og etter en liten pause utbrøyt jeg: «Men herregud, Stina. Du er jo 18 år nå! Da kan vi jo kose oss med litt vin sammen på sene sommerkvelder!» Hun smilte og likte tanken på det og det var godt å se. Det var som om hun hadde mistet litt av den bitterheten over livet sitt. Og vi kom nærmere hverandre. Stina fortalte meg, som Frida hadde gjort dagen før, om de tingene hun skammet seg over. Jeg skrev det ned på papir, krøllet det sammen og kastet oppi esken som var i ferd med å fylles opp med Skam.

Senere på kvelden måtte vi lufte oss litt. Reven og meg. Alle mine livvakter har hver sine egenskaper. Reven er nysgjerrig og snakker rett fra levra. Han er ikke redd for å si nøyaktig det han mener og han viser det med hele seg. Det er godt, fordi han gir meg bekreftelse gang på gang at det jeg føler, er rett. Eller ikke. Fordi han er så tydelig og konkret. Vikingen er mer lik og jevn konstant og det gir en stor trygghet alene. Indianerhøvdingen er rett på sak og uredd for følelser. Han er den mest følsomme av dem alle og selv om han egentlig er eldst av de tre, er han egentlig yngst. Frigg har uttalt at Høvdingen egentlig aldri ble voksen. Vikingen som egentlig er yngst, er eldst. Uansett, så var det Reven og meg som satt igjen på tampen før sommeren. Vi gikk oss en tur ned til vannet. Jeg trengte en tenkepause og håpet kanskje at Frigg ville komme oss i møte. Og pussig nok, var det akkurat det som hendte. Reven beskrev senere en mørk gutt som ønsket skalpeller å kutte seg med. Men jeg forsvant inn i skogen og kom ut igjen med en helt annen versjon.

Stina og Frigg var inne i den trygge plassen, sammen, da hele gjengen plutselig bestemte seg for å samles der. Alle EP-ene i alle fall. Fredriksen og Frida kom inn sammen og for første gang på kanskje for alltid, var vi fem samlet på samme sted samtidig. Jeg ble en observatør i det som hendte derifra. Frida gikk til Frigg som knapt turte å se på henne. Men hun så på han og satte seg på huk, for hun var plutselig høyere enn han. «Hei» sa hun. Han så fortsatt ikke på henne men mumlet et svakt «hei» tilbake. Frida visste nøyaktig hva han tenkte og la til: «Jeg har kanskje blitt større enn deg, men du er fortsatt smartere enn meg.» Det fikk Frigg til å løse seg opp. Han smilte nå, på automatikk og sa at hun nok ikke fikk plass i hengehulen nå som hun var blitt så høy. Frida sa at hun hadde spurt om Vikingen kunne bygge en trehytte til dem noe han hadde sagt ja til. «Klarer du å klatre i trær fortsatt da?» Spurte Frigg. Begge to så oppover treet og så på hverandre. «Førstemann opp!» Ropte Frida og før vi visste ordet av det, forsvant begge to på vei opp Høvdingtreet. De gav seg ikke før de var på toppen og der oppe hadde de aldri vært før. De så ut over hele skogen og de lo. Høyt og ukontrollert akkurat som før. Frida sa at ting trengte ikke å være så annerledes selv om hun var litt eldre, for hun hadde tross alt lovet på mill drill å aldri bli helt voksen uansett. Frigg var smart og hadde allerede fått med seg hva de andre hadde gjort med esken og uten at noen egentlig hadde lagt merke til det, så hadde også Frigg blitt klar til å kvitte seg med sin egen skam. Den hadde nok allerede forsvunnet en del, men han ville bli med på den formelle biten uansett.

Jeg vet ikke om det var lyden av sjøen og bølgeskvulp som gjorde det, for mens jeg opplevde dette, lå jeg på brygga ved vannet. Med reven som livvakt. Frida og Frigg så det først. Oppe på himmelen kom dragene tilbake med nok en regnskur fra Atlanterhavet. De fløy majestetisk over dem og vasket skogen ren med dråper av krystall. Lyden fra dem var enestående vakker og stjernehimmelen ble nok en gang full av et dansende lys som var vakrere enn de vakreste naturbildene du noen sinne har sett. Vi alle løftet blikkene våre og tok imot hver eneste dråpe som smakte salt. «Som tårer», sa Frigg som igjen hadde hørt det ifra Indianerhøvdingen. Regndråpene skylte vekk alt støvet som hadde samlet seg i løpet av de siste ukene. Skogen ble ren igjen og jeg var overveldet av hvor enkelt det viste seg å være å samle sammen skammen.

Til slutt var det min tur. Ikke bare hadde jeg tatt og følt på alle mine indre forsvarsdeler sin skam, men nå var det på tide å skrive ned min egen skam og slenge det oppi esken. Jeg skammet meg over at jeg ikke klarte å hindre alt det som har hendt oss. Men jeg vet jo nå at jeg ikke kunne gjort noe som helst anderledes og at det i alle fall ikke er min skyld. Jeg skammet meg også over kroppen min, men som M.I sa, så kommer superhelter i alle slags former og fasonger! Så bort med dem og opp i esken.

Så ble det Fredag og jeg skal hjem. I skrivende stund sitter jeg fortsatt på rommet mitt på Gjøkeredet i håp om å få ned en samlet tekst om denne reisen på tampen før sommerferien. Reven har vært med meg i hele dag og allerede fra morgenen av, ble det bestemt at esken som på det tidspunktet var fylt med Skam fra både Frida, Frigg, Stina og meg selv, skulle kastes i elva kl. 12. Det var da overlegen som overhode ikke er overlegen hadde tid til å bli med, for hun ville så klart bli med på dette. Klokken ble fort 12. Vi pratet litt først, planla sommeren og oppfølging etter den. Greit. Så var tiden inne for å bære skammen ned til elva. Vi sneik oss ut bakveien. Til tross for at vi ikke lengre skammer oss over skammen, så fant vi ut at vi ikke trengte å veive med den i gangene blant resten av Gjøkene som bor her. Det var tross alt snakk om en eske hvor det sto TNT på med svære bokstaver. Så gikk vi da. Reven, Overlegen som overhode ikke er overlegen og meg selv med alle mine. Bærende på en eske av skam, klare for å bli kvitt dritten en gang for alle. Den lille brygga vi sto på, lå litt for seg og skjult bak et lite rødt båthus. Vi så strømmen i vannet gå i alle retninger, så vi var litt spente på hvor den ville ta skammen med seg. «Så lenge den ikke kommer tilbake» Sa jeg før vi lo. Vi ler ganske mye og det er digg. Jeg gikk ut på kanten og så utover vannet. Jeg kunne kjenne hele reisefølget mitt bak meg. Alle var med. Øyeblikket var her og tiden var på alle mulige måter inne. Så kastet jeg skammen så langt jeg kunne og så den ville strømmen ta den med seg i full fart utover, litt i sirkler, så litt den ene veien før den snudde og dro den andre veien. Bort fra bryggekanten og bort fra oss tre med mine som sto som tente lys og fulgte spent med. Bortvisning av skam, minutt for minutt. Det var spenning der også, for esken brukte mye lengre tid på å synke enn det vi hadde sett for oss. Og ikke nok med det, men det kom plutselig noen ungdommer i kano fra ingen steder som rodde imot esken langt der ute. Heldigvis snudde de da de kom bort til den uten å ta den med seg. De merket kanskje den uggene følelsen av den de også. Jeg vet ikke. Jeg er bare glad for at de lot den være. Etter ca. en time hadde den fortsatt ikke sunket på «havets bunn» der skammen fortjener å være, men den hadde kommet så langt vekk at vi knapt kunne se den lengre. Det ville blitt for dumt å følge etter den, så vi bestemte oss for at nå var den ikke lengre vårt ansvar og det som hender med den er ikke lengre mitt problem. Så lenge jeg ikke leser i avisen i morgen om et mystisk funn av en TNT eske flytende på vannet full av grufulle påstander, er jeg fornøyd. Den synker nok. Eller går i oppløsning før noen rekker å finne den. Vi gikk rolig tilbake til Gjøkeredet. Jeg følte en lettelse mer enn noe annet. Jeg gledet meg til sommer. Tid med kidsa og mannen. Kanskje dette faktisk blir en blå sommer. Overlegen som overhode ikke er overlegen ønsket meg også en bedritten sommer, før hun gikk til neste overlegeoppgave. Å kaste skam i elva er bare en av mange ting hun gjør. For mange. Og jeg tenkte på hvor heldig jeg er som møtte denne gjengen her. Så tilfeldig og så flaks. Hadde ikke Larven vært hjemme med sykt barn den Oktoberdagen, så hadde jeg kanskje aldri møtt dem.

Til slutt vil jeg rett og slett bare skrive noen ord til dem som har gjort denne reisen mulig. Livvaktene på Gjøkeredet. Teamet mitt startet med mange og endte med fire. Overlegen som overhode ikke er overlegen: du er unik på alle punkt! Jeg har aldri møtt en overlege som er så åpen og inkluderende som deg. Og som snakker om drager og vesener og magi som det mest naturlige i verden og den største selvfølgelighet. Du er jo som Mummimamma. Du gjorde oss synlig igjen. Vikingen: du er den kuleste vikingen jeg noen sinne har møtt. Den eneste riktig nok, men uansett, så er du ganske kul. Du satt med oss nesten 24/7 i starten og fikk oss til å tro på noe igjen. Din superkraft er at du klarer å holde deg helt lik, konstant! Ingen andre klarer det. Du står der stødig som fjell og tåler alt. Du har også lært meg en hel del om ditt spesialfelt. Nemlig adferd. Takk! Indianerhøvdingen: Du har en unik evne til å bevare barnet i deg! Du har lært meg at følelser på ingen måte er farlige ved å vise dem selv og selv om du har blitt ganske frustrert underveis, så har du også allikevel kommet tilbake gang på gang. Og Reven: Du kom inn fra sidelinjen litt senere enn de andre og du sa ikke stort i starten. Men når du første ikke klarte å holde deg lengre, viste det seg at du var full av engasjement, nysgjerrighet og aldri har jeg ledd mer her inne, enn når vi to har vært sammen. Du fikk raskt innpass i systemet mitt og superkraften din, er at du er uredd. Og fra nå av skal jeg alltid bestille meg en Schmoothie og ikke en Smoothie som alle andre gjør. Og til resten av Livvaktene: Fortelleren, Mørkets fyrste, Marihøna, Politimester Bastian, Løvinnen og alle dere andre som har vært heldige og blitt spart for kallenavn: Aldri har jeg møtt et helsepersonell med et så stort engasjement og ydmykhet. Alle dere som har hatt med oss gjøre, har heiet og støttet på en sånn måte som jeg aldri før har sett maken til. TAKK til dere alle sammen. Jeg hadde aldri kommet dit jeg er i dag uten dere. Vi sees plutselig igjen. Takk for alt. For nå.

Dr. Phil, Stina og en framskyndet aldringsprosess.

Larve er nå et tilbakelagt kapittel. I teorien i alle fall. Hovedårsaken til det, er at han gapte over for mye og tok på seg en rolle som han umulig kunne fylle. Helt til det hele endte med den ene mistolkningen etter den andre og kaoset eskalerte nok en gang til nye høyder. Plutselig måtte han være hjemme med sykt barn og som alene «beskytter» for meg, klarte han ikke lengre å «beskytte meg». Sannheten var at jeg aldri helt var beskyttet, for den reelle faren lå hos meg selv hele tiden. Og vi hadde ingen sikkerhetsnett som kunne ta meg imot når jeg falt gang på gang. Det var som om vi gikk rundt oss selv i en evig runddans og gravde oss lengre og lengre ned i noe vi trodde var en trygghet, men som viste seg å være det mest utrygge av det alle. Larve. Han har alltid ment godt. Som Fru. Grå, men i motsetning til henne evnet han ikke å se når det gikk galt og hvordan. I tide. Så i etterkant har jeg tenkt at det kanskje var litt flaks at han var hjemme med sykt barn den dagen jeg møtte gjengen på Gjøkeredet for aller første gang sist høst. For hadde ikke jeg begynt å få tanker om at innleggelse faktisk må være det tryggeste for meg på det øyeblikket? Jo, men takket være et vell etablert og strukturert forsvarssystem fikk jeg ikke til å frivillig gå med på en og ingen våget å bruke tvang på meg med min forhistorie. Så da var jeg stuck der da, i en slags limbo fylt av seigpining og tortur. Resten av veien kjenner dere som leser flittig om mine eventyr her. For i skrivende stund sitter jeg inne på rommet mitt på Gjøkeredet, et halvt år etterpå og etter den blå uken som brått endte med en rød fredag da vi skulle møte den nye fastlegen som nå står oppført i mine papirer. Dr. Phil. Og med det fjottete navnet med de assosiasjonene som følger med, var det ikke vanskelig for han å gi et godt første inntrykk. Men det er en kjent sak at jeg ikke får til det samme. Møter på tvers av faggrupper, har jeg aldri fått til og det skulle heller ikke gå plettfritt for seg denne gangen heller. Enda jeg hadde alle rammene på plass for at det ikke egentlig burde gå slik.

Jeg husker ikke en gang hvordan han så ut. Men det gjør jeg sjelden. Jeg kan huske Larve, men det er bare fordi han pleide å sende bilder av seg selv for å avvæpne seg selv. Sært? Ja. Forholdet vi utviklet ble til slutt sært. For sært. Jeg kan så vidt huske Fru. Grå, men bare fordi jeg så vidt turte å se på henne etter de 4 første åra. Før det måtte jeg ta til takke med skoa hennes. Hva er det som er så skremmende med å se folk inn i øynene?

I forkant av møte, skulle jeg ha mitt eget et inne på de harde flisene på badet. For å forsikre alle om at det neste møte ikke var farlig og be pent om at alle kunne høre på, komme med innspill, men via meg. Jeg satte derfor opp 7 stubber foran portalen som om det skulle foregå en forestilling der framme. Jeg fikk ikke helt tak på responsen, men jeg skjønte at dette ikke var helt greit, på en måte som jeg ikke klarer å forklare helt. Det var mer en følelse enn konkrete ord. Så forsvant jeg litt, tiden ble borte, også våknet jeg litt igjen. Fram til tiden ble inne og da forsvant jeg for alvor og skulle ikke våkne til igjen før en stund etterpå. Og da jeg kviknet til, sa jeg til indianerhøvdingen som satt i rommet sammen med meg: «Det møte. Det gikk ikke så bra det». «Nei!» Svarte han kort og bestemt. Det var Stina som hadde overtatt showet og angitt seg for å være meg. Men både Indianerhøvdingen og overlegen som overhode ikke er overlegen kjenner oss bedre og visste bedre. Det gjorde nok ikke Dr. Phil som må ha sittet der som et stort spørsmålstegn. For jeg hadde nesten ikke sagt noen ting og det jeg sa var nok ikke hyggelig. Umiddelbart etterpå leitet hun desperat etter en ny en og om hun fant noen, vet jeg faktisk ikke, men høvdingen sier at Stina ikke har myndighet til å bytte fastlege, så det kunne vi endre tilbake til eventuelt. Vi oppdaget også at hun hadde sendt SMS og fått svar fra den gamle Larven i den tiden hun utgav for å være meg. Han avviste henne og oppfordret henne til å bytte. Det er kanskje det klokeste han har sagt på en ganske lang stund, men Stina tok det nok tungt for like etter hadde hun et «uhell» inne i dusjen for å sette kretsløpet vårt på spill. Igjen. Det gjør vondt etterpå. Etter et stranguleringsforsøk. Hode føles som at skal sprekke og øynene som om de presses ut av den. Dessuten får jeg slike fine røde fregner i hele ansiktet etterpå. Sjarmerende og passende for en Gjøk.

Før jeg visste ordet av det, sto jeg som en tilskuer inne i Regnskogen. Det hadde gått en tid og jeg mistenkte at jeg hadde vært borte ifra virkeligheten i noen timer. Det var som om noen ville vise meg en film der inne av noe som allerede hadde hendt. Det var litt frustrerende for det betydde også at det som ble vist, kunne jeg ikke gjøre noe med på det tidspunktet jeg fikk se det. Jeg ville juge om jeg fortalte at det ikke skremte meg. Jeg satt oppe i Høvdingtreet og så ned på det hele. Frigg som slappet av i hengehulen sin og Stina som hadde listet seg ut, like utenfor den trygge plassen. Hun holdt på å bygge noe, men jeg så ikke umiddelbart hva. Det jeg kunne derimot, var å føle på noe. En skikkelig uggen stemning og jeg forsto raskt at dette luktet mugg. Det var som om hele kroppen min visnet gradvis og var døende på en måte. Alle mennesker er vel døende, men jeg fikk allikevel en følelse av at kroppen min forsøkte å framskyve den prosessen med en del år. Er det slik aldringsprosessen kjennes ut? Tenkte jeg i det jeg ble mer og mer sliten og mett av dager. Jeg måtte konsentrere meg med å holde meg våken og tilstede. Hva var det Stina holdt på med der nede? Hun hamret lydløst og ordnet med noen planker ved et annet tre like utenfor. Hun virket ikke redd eller desperat, men mer målbevisst og sikker på noe. Hun flyttet seg litt og jeg kunne skimte reisverket hun hadde skapt. Jeg myste for å kunne se det klart og jeg ville være sikker på at det jeg så var rett. Var det? Hæ? Jeg fikk hentet fram de siste kreftene i meg til å grine litt. For der satt jeg oppe i Høvdingtreet og så ned på henne, jenta som ikke lengre så noe mening i noe. Hun hadde bygget seg en galge i det treet og med det fulgte det på ingen måte noen galgenhumor med. Med tau og greier. Jeg kunne se løkken som skulle smykke halsen hennes om kort tid. Jeg følte meg plutselig kvalt selv, som om hode mitt skulle sprenge og jeg gispet etter luft. Jeg å at Frigg våknet der han lå og sov i hengehulen sin. Han så først bort på den tomme hulen ved siden av og spanderte en tanke på Frida som han alltid gjør når han ser den tomme hulen. Det hadde blitt en vane nå og nesten som et ritual hver gang han våknet i håp om at hun skulle ligge der hun også. Han gnei seg i øynene og snudde seg i Stinas retning. Han ble redd, noe han sjelden blir. For som meg, ble også Frigg fylt av følelsen av at livet snart skulle ta en ende. Idet Stina trekker pusten og gjør seg klar, reagerer Frigg på automatikk. Han roper desperat på hjelp. Også lydløst, for det virket ikke som om Stina hørte det. Eller så var hun bare så inne i hennes verden at hun ikke enset det som foregikk rundt henne. Frigg ropte, gråt og ropte igjen. Mens han roper, kunne jeg skimte en skikkelse i mørket uten å se hva eller hvem det var. Skikkelsen var godt kamuflert og jeg aner ikke hvor lenge det hadde stått akkurat der. Hadde det fulgt med på samme måte som meg selv? Eller hadde han brått kommet da han hørte Frigg sine rop om hjelp. For akkurat idet Stina var på vei til å tre opp på tronen sin, dødstronen, sneik han seg opp bak henne og dro hun ned derifra. Han tok tak i beinet hennes i siste liten og hun falt rett ned på bakken. Hun ble litt forfjamset, før hun reiste seg igjen og så rett på denne mørke skikkelsen som jeg enda ikke hadde klart å identifisere. De sa noe til hverandre, men jeg hørte ikke hva. Stina ble sint og sikkert veldig frustrert før hun sprang sin vei. Inn i skogen. Igjen. Frigg lå vettskremt igjen og fikk ikke ut en eneste lyd. Den mørke skikkelsen, snudde seg sakte og så opp på meg. Rett inn i øynene boret blikket hans seg inn i mitt og jeg tenkte at det er sånn man ser folk inn i øynene. Jeg fikk litt frysninger og kunne kjenne at hårene reiste seg på armene mine. Den raske aldringsprosessen resignerte og jeg følte meg bedre idet jeg så han gå varsomt tilbake til der han holdt til. Oppe på åsen sammen med Frida. Fredriksen. Jeg satt igjen litt forvirret og lettet på samme tid. Hadde virkelig Fredriksen reddet Stina fra den ultimate unngåelse? Han som alltid har jobbet for det motsatte? Eller er han virkelig bare misforstått som Frida alltid sier. Frigg fikk ikke sove videre, han var redd på ekte nå og han var helt alene. Plutselig dukket Vikingen opp og fikk han ut ifra gjemmestedet der han hadde krøket seg sammen. Frigg spratt opp og tok imot den vennlige stemmen som om det var en god klem. Han sprang imot han og omfavnet han og da klarte han ikke å holde tårene tilbake mer. Han gråt, hulkegråt på magen til en viking som er så høy at han ikke rekker høyere opp enn det. Så gikk alt litt bedre, han fikk fortalt om bekymringen hans for Stina og at hun hadde begynt å løpe igjen. At hun hadde skadet seg og at Fredriksen hindret henne i å gå for langt. For det er farlig å gå for langt, hadde han sagt. Vikingen plasserte Frigg tilbake i hengehulen, høyt der oppe i treet. Det er bare Vikingen som er høy nok til å rekke opp dit. Han lovte i mill drill å passe på i natten før Frigg sovnet oppå den myke mosen, hengende trygt der oppe i Høvdingtreet.

Korthuset.

Fru Grå beskrev alltid dissosiasjon som et hus med flere låste rom uten tilknytning til hverandre. Selv om ikke Grå og jeg har kontakt lengre, merker jeg hvordan ordene hennes lever videre. I meg. Og det er noe jeg er takknemlig for. For uansett hvor brått og galt vårt samarbeid utviklet seg, så er hun fortsatt en av de klokeste menneskene jeg har møtt. Og hennes ord sitter igjen som et ekko fra en tid som på mange måter var fin, fordi jeg lærte så mye nytt. Ikke bare om meg selv, men om livet og alt rundt. Så ifølge Fru Grå lever jeg i et hus med alle de avstengte rommene som jeg dessverre ikke har nøkkelen til, så hva som foregår inne i hvert enkelt rom, er utenfor min kontroll. Den siste tiden, etter denne verdenskrisen som heter Korona tok overtaket på oss, har jeg tenkt mer på dette huset og forsøkt å føle på hvor stødig det står. I mitt hode har jeg sett for seg et svært og nedfallen hus som kunne trengt en god del oppussing. Det syntes jeg passer godt med beskrivelsen av mitt indre system. Jeg har mange ganger sagt at jeg ønsker meg en hjernetransplantasjon for å kunne starte på nytt. Men så er det samtidig noe sjarmerende med dette gamle og nedslitte huset da, noe originalt som jeg aldri vil få igjen om jeg river det ned og bygger noe nytt og moderne. Huset jeg ser for meg er laget av mur. Jeg overlever alt og det gjør vel murhuset også, selv om det kunne trengt, som meg, litt vedlikehold og oppussing.

En vanskelig natt på Gjøkeredet satt jeg sammen med Indianerhøvdingen mens malingen flasset mer og mer av murveggene på huset og ugress klatret lengre og lengre opp langs det. Som om det holdt hele huset fanget med gress og røtter. Ja, nesten som en tvangstrøye. Og slik føles det ofte og. Å leve som fange i egen kropp. Når du ikke lengre har kontroll på ditt eget sinn og ulike deler tar over styringen og gjør ting som jeg som menneske aldri kunne gått god for. Da er ting ganske håpløst og bortimot umulig å håndtere.

«Ikke misforstå meg nå, men du er jo som et korthus» sa høvdingen plutselig. Uten å vite om huset med alle rommene og muren som er i ferd med å sprekke opp. Jeg så opp på han, øynene mine var våte (Ja, jeg har visst begynt å gråte nå. Noe som oppleves som svært upraktisk!). «Ja», svarte jeg, uten å misforstå et eneste ord. «Det er faktisk akkurat sånn det er nå». Og på den måten fikk jeg et syn på det hele. Murhuset har nok stått ubebodd en god stund. Det hender at Adam vandrer bort til det og kikker. Kaster steiner og undres over om det en dag kommer noen å flytter inn i det igjen. Men nå lever vi altså i et korthus. Som alle sikkert vet, er et korthus noe mer ustabilt enn et murhus. Det skal så vidt et lite sukk til før alt raser. Og mitt korthus har rast litt for mange ganger i løpet av de siste ukene enn hva jeg faktisk kan klare å tåle, men igjen, begynner jeg å tro at jeg kan tåle og overleve alt. Det er en litt fin og skummel tanke på en gang. Fin, fordi det er litt kult å være et overmenneske med superkrefter, men innerst inne vet jo selv jeg at det ikke er ekte og at jeg mest sannsynlig er like døende som alle andre levende. Jeg forstår bare ikke, etter alt det jeg har utsatt meg selv for, at jeg fortsatt ikke ligger i en kiste sju fot under bakken og råtner på dette tidspunktet. Så en eller annen kraft finnes der. Om den er overnaturlig eller ei, kan diskuteres. Det har tatt meg litt tid å forstå det hele, men tiden har gitt meg mange svar. Ja, stjernene også og korthuset mitt tåler faktisk en vindkast eller to. Som da vi ble skrevet ut 3 ganger på rad av ukjente leger som bare endte med destruktiv handling forså å bli dratt tilbake igjen. Og ut igjen. Dette er ille, men korthuset står til tross for slike feiltolkninger og feilavgjørelser. Det står ikke stødig, men det har stått. Det de færreste forstår med oss som lever med en strukturert dissosiativ lidelse, handler om noe så elementært som tilknytting. Tilknytting til andre mennesker. Det er for oss en så stor utfordring at vi knapt tør å si ordet «Tilknytting» høyt. Og jeg er slik, jeg har alltid strevd med å komme for nære folk, eller egentlig la dem komme for nære meg. For det er livsfarlig. Det er i alle fall det jeg har lært i en periode på 30 år. På grunn av en oppvekst omringet av omsorgssvikt, har jeg utviklet en desorganisert tilknytningsform, for dissosiasjon er en lært adferd, sier vikingen så fint hver gang jeg ser han. Det vil si at jeg helt ubevist forbinder omsorg og nære relasjoner med noe farlig og velger, fortsatt ubevisst, å trekke unna. Dette gjelder ikke minst for møte med helsepersonell. Derfor er det så viktig å bruke tid på å skape en godt og solid tillit. Og det høres kanskje rart ut, men tillit er for oss dissosiative susehuer, veldig vanskelig å oppnå og det er ikke minst veldig sårbart i tillegg. Vi går i konstant beredskap og på høygir, på jakt etter feil og noe som kan komme til å skade oss.

Jeg har oppnådd denne tilliten noen få ganger, til noen få mennesker. Fru Grå var min trofaste behandler i 6 år og den eneste psykologen jeg noen sinne har fått tillit til. Dessverre ble den revet brutalt vekk da hun avsluttet behandling når jeg var på mitt mest sårbare. Og systemet fikk sine bevis på at tillit nok en gang er farlig og alltid tar en slutt. Så har vi Larve som er den eneste fastlegen jeg noen sinne har hatt tillitt til, men som plutselig ble så uforutsigbar at samarbeidet vårt gjorde mer skade enn nytte. Det er mine to, alt annet av helsepersonell og hjelpere jeg har møtt før dem, har jeg ikke klart å møte mer enn en eller to ganger. Derfor var skepsisen naturligvis høy da jeg kom på Gjøkeredet. Nok et mannskap som påstår at de aldri skal gi opp og som kommer med den ene lovnaden etter en andre. Løfter er generelt et stort faresignal for meg. Løfter er hellig for oss og noe som ikke bør brytes fordi det kan få fatale konsekvenser. Vanlige mennesker tenker nok ikke over dette, men for oss som har ultra sensitive antenner betyr lovnader alt. Vi fanger opp det meste og det nytter ikke å servere oss usannheter for vi vil garantert fange opp enhver løgn og hva som er uekte og falskt. Oppi alt dette, er det en som står der like stødig. Bart. Vi har holdt ut med hverandre i 11 år og fortsatt kjenner vi hverandre ikke fullstendig, fordi ingen av oss har behov for å komme «For nær». Og det er kanskje nettopp derfor vi passer så bra sammen. Vi respekterer hverandre for den vi er. Og hjemme sammen med han og trollungene våre er jeg fullstendig og tilstede. Bart ser sjelden den andre siden ved meg, men han er hverken blind eller dum. Han vet. Men han vet også å ikke blande seg for mye. Han støtter på den måten både jeg og han tåler og slik overlever vi vår tilknytning til hverandre. Ingen kjenner meg bedre enn han, i det skjulte. «Man elsker bare den man ikke eier helt», sies det og slik er det med meg og Bart. Det er fint og fortsatt oppdage nye ting med hverandre etter 11 år. Det blir noe annet med helsepersonell som iherdig forsøker å nå inn med alle midler. Det blir fort inngripende og forsvarshæren min står klare til å angripe.

Korthuset mitt falt derfor ikke sammen når en overlege jeg ikke kjenner skrev meg ut gang på gang, han betydde jo ingenting for meg og jeg betydde nok heller ingenting for han, selv om det førte til farlige hendelser. Det er ingen tvil om at jeg har fått tillit til flere på Gjøkeredet, dessverre har de minket i antall på kort tid, men det kan sikkert bygges opp igjen. Da Overlegen som overhode ikke er overlegen forsvant (Men som har lovet på mill drill å komme tilbake) ble det ekstra sårbart og da koronaen kom i tillegg ble det enda mer sårbart på toppen av det igjen. Forutsigbarhet er også viktig. Det var umulig å få til en forutsigbar plan med henne borte og med koronaen som kom inn istedenfor. Som en slags dårlig erstatning. Uforutsigbarheten fikk korthuset til å vingle og så skjedde det en liten ting, bare en bitteliten detalj, som sikkert mange vil tenke bare er tøys og tull. En svært viktig person som jeg og mange i meg har utrolig nok oppnådd tillit til på Gjøkeredet hadde avtalt å ringe hver gang han er på jobb. Bare for å holde kontakt og opprettholde den tilliten og relasjonen. Det funket fint, helt til det ikke gikk fint. Helt til vedkommende ble for opptatt med andre ting, naturligvis. Den voksne meg forstår dette veldig godt, jeg jobber også i helsevesenet og jeg vet hvor hektisk ting kan være. Men andre i meg har ikke like stor forståelse for dette. Kroppen min hadde blitt utsatt for de mest brutale tingene de siste ukene, jeg var gørrsliten og nære bunnen. Vi hadde kontakt og han lovte å ringe opp igjen om kort tid. Telefonen ringte, men det var ikke han. Det var en kollega som fortalte at han som hadde lovet å ringe, ikke hadde tid. Og der, akkurat da, av en så liten ting, raste hele korthuset. Den voksne jeg forsvant fort og ble forvandlet til en opprørsk tenåring og en liten drittunge på samme tid. Jeg hater den siden ved meg. For jeg som voksen, vet jo bedre. Men de andre gjør det ikke. Stina og Frigg slo seg sammen, men samtidig hver for seg, og så for seg at ingen brydde seg mer og var i ferd med å gi opp som alle andre før dem hadde gjort. Spørsmålene raste inn. Hvorfor ville han ikke ta den telefonen? Var jeg plutselig så lite viktig at han ikke en gang tok seg tid til å ringe for å gi en slik beskjed selv? Stina ringte opp, men han var utilgjengelig og kom til å være det resten av kvelden. Voksne meg forstår at det er andre pasienter som trenger mye, men tenåringen og drittungen tok denne lille saken som en stor avvisning. Nettopp fordi den kom fra en de har tillatt å tørre å slippe inn så nære. For nære. Og det var det som skulle til. Stina ville ikke leve mer og jeg følte at jeg døde der og da. Stina tok over skuta og hun ble livsfarlig. Hun ble plassert et sted hun kunne sitte, Fredriksen gav henne praktisk talt skalpellen i hånda og sa vær så god med et tilfredsstillende smil i ansiktet. Stina hadde nok ikke lyst til å dø, men hun hadde ikke anelse om hvordan hun skulle leve det og gjorde det hun så på som nødvendig for dempe skuffelsen og smerten over at hun hadde tillatt seg å komme for nære. Foran henne rant det plutselig en rød sjø og hun kunne føle på rusen av den. Systemet ble bedøvet og hun la seg bakover og nøt det å ikke føle så mye i øyeblikket. Til slutt kikket hun ned på armen og innså at hun måtte sy, ringte en av mine beste venninner for å få kontakt med legevakt. For Gjøkeredet ville hun ikke ha noe med å gjøre mer. Venninnen ringte Gjøkeredet og ambulanse med politieskorte ble sendt. Hva som hendte på sykehuset er en annen historie. Ikke en god en og flere «svik» følger på løpende bånd. Som den gang Larve tilfeldigvis var hjemme med sykt barn, kunne også alt dette vært unngått om han bare hadde hatt tid til å ta den fem minutter lange telefonsamtalen. Kanskje. Mest sannsynlig.

Og sånn går den evige runddansen, livets sirkel. Bart ser det tydelig, jeg begynner så vidt å skimte det. Mønsteret. Jeg slipper folk inn, de kommer for nære og systemet mitt, det ikke viljestyrte systemet, kjemper med nebb og klør for å skyve dem vekk, helt til en av partene faktisk kaster inn håndkle. Håndklærne har hatt mange former og navn iløpet av et 35 år gammelt liv. «Behandlingsresistens», «Responderer ikke på behandling», «Virker ikke motivert for behandling», «For dårlig til behandling», «For frisk til behandling» osv. Samtidig som andre ikke-styrte viljer i meg trygler om at ikke også dem skal gi seg, men se meg og oss og høre hva som faktisk blir sagt. Og jeg står som vanlig i midten og gjør mitt aller beste for å mekle, roe ned og ta hensyn til det minst fatale utfallet.

Det er ingen tvil om at denne koronadritten har gjort ting vanskeligere for meg og de som bor i meg å opprettholde den forutsigbarheten i den gode veien vi gikk på før alt brøyt løs. Hadde overlegen som overhode ikke er overlegen vært her, tror jeg at ting hadde gått bedre for det er tydelig at det er henne som er limet som får ting til å henge sammen og fungere på et vis.

«Men Ida.» Sa Adam til meg før vi forlot Gjøkeredet for siste gang før alt det uforutsigbare startet. «Hun blir jo egentlig aldri borte.» «Hva mener du?», svarte jeg. Adam sto ved siden av meg mens vi kikket ut vinduet. Sammen. «Ser du ikke? Hun har jo slått rot på utsiden og våker over deg og oss.» Og jo, der borte så jeg det. Utenfor rommet mitt. Et tre med en usedvanlig unaturlig form. Har den stått der hele tiden? Tenkte jeg og så bort på et tre formet som et hjerte. Hjerterdronningen eller Queen of Hearts (noen ting høres bedre ut på engelsk) hadde virkelig slått rot der ute. Og hver gang jeg er her og har fått tildelt et rom, kan jeg se bort på henne og vite at hun snart kommer igjen og da kommer hun til å finne oss og redde oss. Hun kommer til å få dragene til å fly igjen sammen med monsteret i mitt hjerte. Og jeg med mitt følge har nok en gang overlevd det umulige.

Hjemme med sykt barn.

Det er nå 3 år siden det store kræsjet ut i det store og tomme intet. 2 år siden Fru Grå gikk opp i røyk og min eksistens gikk inn i et vakum med store konsekvenser. Min identitet ble nok en gang vridd, strukket og revet brutalt ifra hverandre fra alle kanter. Konstrastene ble større enn noen gang og overlevelsesinstiktet mitt ble satt på store prøver mellom fungering og ikke fungering. Følelsen av å miste både fotfeste og noe å gripe tak i, forsvant gradvis mer og mer, mens Larve ble mer og mer blind i takt med min eskalering i galskap. Til slutt tryglet jeg om hjelp i hvilken som helst form, men var pent nødt til å holde ut, ta ansvar og håpe på overlevelse. Slik jeg ser det, handlet det om flaks eller uflaks. Larve ble rene skredderen med nål og tråd etter all tiden med meg på skadestuen. Det skal han ha. Han er dreven med sysakene sine og han tar seg alltid tid. Men samarbeidet vårt var sårbart og det skulle lite til for å velte lasset med den uforutsigbare hjelpen. Og raste gjorde det.

Jeg våknet opp en morgen i skogen i det virkelige virkelige, som hadde blitt mer vanlig enn uvanlig etter et par og vel så det slosskamper i Barteskogen. Jeg sendte umiddelbart en sms til Larve og uttrykket nok en gang behovet for å bli lappet sammen. Det tikket inn et svar etter kort tid. «Jeg er hjemme med sykt barn i dag». Jaha! Tenkte jeg før panikken kom sigende. Hvem skal da sette meg sammen igjen? Pussig nok var det ingen av kollegaene hans som kunne sy heller, så jeg ble bedt om å reise på sykehuset etter en kjapp svipptur innom kontoret for henvisning. Dette høres svært enkelt ut i teorien, men som kjent for meg funker teorier ofte bra i teorien, men sjelden i praksis. Jeg kom meg omsider til legesenteret der jeg kjempet mellom to ulike verdener og flere demoner. Med portaler som kunne åpne seg og slippe soldater ut i krig når som helst, var jeg livredd for å slippe på den lille kontrollen jeg fortsatt satt på. Jeg visste jo hva som ville skje om jeg kom meg til sykehuset, noe jeg tvilte sterkt på at jeg skulle klare. Larve hadde nok sendt meg avgårde i egen bil, alene og da hadde jeg jo mest sannsynlig kjørt til en langt mer trygg plass. Men Larve var hjemme med sykt barn, så de normale legene ringte etter ambulanse som skulle sikre trygg reisevei for meg og det flere meter lange følget mitt som humpet etter meg som en hær med skadde veteraner etter en lang krig.

En annen ting Larve skal ha, er at han aldri har sett på meg som hverken syk eller gal og han har alltid vært rolig og tilsynelatende forståelsesfull. De andre ansatte på legekontoret og ambulansepersonalet behandlet meg som en tikkende bombe som kunne gå i luften når som helst og jeg tenkte at det kanskje var like greit at jeg eksploderte der og da. Jeg visualiserte blodbadet og hjernemassen spredd utover hele rommet og siden i ambulansebilen.

Tid for meg oppleves som vanlig ikke som for de «vanlige» dødelige. Siden jeg går inn og ut mellom to paralelle verdener til enhver tid, går tiden rasende fort. Så før jeg rakk å legge merke til at bilen begynte å kjøre, var vi framme på mottaket på sykehuset på et blunk. Jeg kom rett inn i et rom som så ut som en operasjonsstue. En ubehagelig seng dekket med grønt, sto i midten av rommet med en svær lampe over seg. Rundt sengen småjogget det diverse helepersonell for å gjøre ting klart, flere gikk både inn og ut, tvers igjennom (for det var en utgangsdør på hver sin side av rommet. Eller inngangsdør?) og noen bare sto der og så på. Nok en gang som om de var usikre på om jeg kunne gå i luften om de så meg direkte inn i øynene. Pussig nok, følte jeg meg faktisk som et minefelt alene der jeg sto. Systemet var svært sårbart og enhver feil tilnærming ville nok trigge en av de mange utløserne. Jeg ble bedt pent om å legge meg ned, av en dansk dame som jeg oppfattet som vennelig. Hun ble den eneste jeg klarte å se på som nettopp det den dagen.

«Det er ikke min arm» Sa Frida til legen som sydde. Larve ville ha skjønt det. Denne legen gjorde det ikke. Han nikket lettere nervøst med hode mens han sendte noen blikk mellom sine kollegaer for å få bekreftet at de også hørte hva som ble sagt.

«Også kan ikke hun stå der, for der kan soldatene komme ut å hugge hodet av henne» hvisken hun litt bekymret videre og legen nikket enda mer nervøst og sendte flakkende blikk mot damen som signalisetre at hun skulle flytte seg. Jeg husker at jeg følte at ingen egentlig så på meg. Men hvem tør vel å se en tikkende bombe inn i øynene. De danset alle rundt meg og gjorde nyaktig det de var trent til å gjøre.

Frida begynte å bli redd på dette tidspunktet, forvirret og i tvil om hvem av alle disse menneskee som var ekte og ikke. For ikke å snakke om intensjonen dems.

«Er hun ekte?» spurte hun og det var kanskje første gang legen sa noe. «Jada, bare slapp av». Slappe av hadde jeg muligens ikke gjort på en god stund så det var jeg utrent på. Frida begynte å slite med å holde på kontrollen. Det var flere som ville aktiveres for å komme seg vekk derifra. Men Frida visste av erfaring at det beste var å bare gjøre som de voksene sier, for ikke å bli straffet. Hun var sterk og holdt ut helt til legen sa at armen var ferdig sydd, mens han nok en gang gav signaliserende blikk til kollegaer. Frigg forsto fort hva det betydde og nektet å bli med på den leken der. Hvis ingen kan snakke direkte med han og forklare hva som skjer, kan alt være det samme. Fredriksen var veldig enig i det. Så han reiste seg ifra sengen for å gå. Men det skulle han visst ikke få lov til for både leger, ja det hadde kommet flere leger, og andre ba han om å bare bli her litt til. Frigg stoppet litt opp for å se seg rundt. Hvem var egentlig alle disse menneskene? Rommet var nesten fullt. Han gikk mot den andre døra, men også her ble han stoppet og bedt om å sette seg ned. De snakket med hverandre om å tilkalle psyk og da begynte panikken å få fotfeste. Fredriksen freste at noen måtte rømme derifra. Frida begynte å gråte og så for seg at hun ville bli låst inne for alltid. Frigg gikk inn i forsvar og så sin mulighet da en av portalene åpnet seg i veggen. Han løp rett mot den uten å komme seg igjennom. Det tok ikke et sekund en gang før flere hoppet over han og holdt han fast. Frigg ble livredd og kjempet for livet mens de ropte at de skulle tilkalle politiet. Da våknet Stina med enda større panikk. Hun har kranglet med politiet før og det var ikke hyggelig. Alt skjedde så fort. Politiet kom og la oss ned i bakken med håndjern på ryggen og et kne borret seg ned i ryggen vår. Frigg forsøkte å dunke hode i gulvet. Det måtte være bedre å slå seg selv bevisstløs enn å stå i dette. «Nå stopper jeg å puste» tenkte noen idet en lege dro ned buksa vår og vi kjente et stikk. Gift, tenkte mange og ble enda mer desperat. Så et stikk til og vi merker at kampen var tapt. De løftet oss opp i en seng og en av politifolka satt seg oppå oss. For en pasient med traumehistorikk, kan jeg ikke akkurat si at dette var spesielt optimalt. Det eneste å gjøre på dette tidspunktet var  gjøre det vi alt var trent på. Overgi seg til «overgriperne».

Vedtak om tvungen observasjon hørte jeg noen si, mens vi trillet rundt i den hemmelige undergangen over på den andre siden av veien. Vi kom omsider fram og Fredriksen lå nesten helt rolig hele veien. Hans strategi var å late som at han var sedert for så å gjøre et siste forsøk på å rømme når de gav slipp. De gav slipp. Men Fredriksen kom ikke langt før de hoppet på igjen og belteseng ble et faktum. Nå var han rasende og krevde løslatelse umiddelbart sammen med en telefonsamtale. Om det var noen som kunne få han ut, måtte det være Larven. Men han var ikke å få tak i. Til slutt brukte han ungene som påskudd mot å ringe Bart. For hvem skulle hente dem i barnehage nå? Fredriksen var vell vitende om at det var Bart som skulle hente dem i dag. Han ble lettere sjokkert da han hørte om at jeg lå i belter og kunne ikke forstå at det var nødvendig. Fredriksen kommanderte han til å få tak i Larve. Larve ringte, men det var ingenting å gjøre. Vurderng om samtykkekompetanse var tatt og vi ble fratatt selvbestemmelse og kjente på en sur avmakt og en enorm bitterhet over at alt dette kunne vært unngått om ikke den Larven hadde vært hjemme med sykt barn.

Bjørnen Bo

Det er bare en som skal være flink her og det er meg.

Slik lød bjørnens første ord. Jeg satt i sofaen inne på et ukjent kontor. Det minnet igrunn slettes ikke om et kontor, mer som en stue. En hyggelig stue oppe i et tårn, for rommet var rundt uten hjørner. Veggene var av mur og hadde et industrielt preg over seg. Rommet var akkurat passe stort til ikke å få klaustrofobi, men også akkurat lite nok til å føle seg trygg av rammen i form av tak og vegger. Store rom har alltid stresset meg. Men dette rommet var akkurat passe, som i eventyret om Gullhår og de tre bjørnene. Siden Fru Grå forsvant på mystisk vis en tidlig vårdag i 2018, har Larven og jeg iherdig forsøkt å få til en stabil nok hverdag for at jeg skal kunne få til livet. Vanlig hverdag. «Et år med intensiv trygghet» sa han, «Så vil ting begynne å skje». Det skjedde ikke. 1,5 år senere sto vi på samme plass, om ikke enda lengre bak i rekka. Larve var ikke nok. Larven er som en vaktmester egentlig. Han kan fryktelig mye om mye forskjellig og tar på seg alle slags roller og oppgaver, men desverre strekker ikke tiden til. Det blir for mye og vi innså til slutt at vi trengte mer hjelp. Det vil si, jeg fant ut. Og jeg fant han. Bjørnen Bo som kunne fortelle at det finnes bare to psykologer i mitt distrikt som jobber aktivt med dissosiasjon. Han og Fru Grå. «Flott», tenkte jeg. En av to hadde allerede gitt meg opp. Bjørnen var bokstavelig talt mitt siste håp og sjans for å ta knekken på dette monsteret av ett sinn som har fått herje lenge nok uten at noen har klart å temme den.

Så satt vi der. På det industrielle kontoret og skulle starte noe. Stemmen hans var mørk, men ikke skummel. Han fortalte at han hadde en annen måte å jobbe på enn Fru Grå og at jeg kom til å merke at han er direkte og dønn ærlig. Bra! Jeg hater når folk absolutt skal går rundt grøten og ikke hoppe rett inn i smørøyet. I kjernen. Jeg trenger noe konkret, anderledes og at det ikke forventes at jeg skal ta initiativet til å samtale. Fru Grå gav oss opp og hvis han jobber motsatt av henne, er sjansene større for at det faktisk kan fungere, tenkte jeg.

Dette var en kartleggingsamtale. Jeg følte at jeg på langt nær fikk beskrevet de mest vesentlige tingene. Alikevel forsto han at det var på tide å komme igang raskest mulig og han skulle gjøre sitt beste på å få startet opp før jul. Jeg var forberedt på å vente en god stund lengre for ventelistene hans er uendelig lange. Ikke rart, om det bare er to stykker som jobber aktivt med denne tematikken. Han var et svært betryggende vesen og forsikret oss hele tiden underveis at vi ikke kunne si noe feil og at vi ikke skulle være flinke for den eneste som skulle være flink, var han. Han sa alle de rette tingene og jeg følte at jeg endelig var på rett plass igjen. Vi avtalte å ha et møte med Larven for å forsøke å gjøre ventetiden tryggest mulig og  da vi avsluttet gikk jeg derifra med følelsen av at jeg passet inn. For første gang på mange, mange år. Jeg passer inn! Jeg passer!

Det var en solskinnsdag og alt lå til rette for at dette skulle bli et bra førsteinntrykk. Kontoret ligger idyllisk til langs byens elv med de koseligste kafeene langs den. Ironisk nok heter en av dem «Lykke» og der har jeg allerede funnet en fast plass helt innerst i kroken som jeg kan sitte å hente meg inn igjen i etterkant av møtene.

Jeg bestilte meg en kopp amerikano på Kafe Lykke og følte en underlig, ja faktisk, lykke! Jeg kunne svakt høre en barnestemme i det fjerne: «Han hørtes ut som ein bjørn!» Så fniste hun litt og sa «Bjørnen Bo».

Nå er jeg klar for nye eventyr!

 

Veien videre

«Barteskogen er ikke lengre som den en gang var» sies det.

Skogvokterens dyrebare skog har blitt rasert og tatt over av demoner. Nattulere. Monstre. Diktatorer. Dronningen. Soldater. Mørket. Ondskap har mange navn. Min oppgave er å beskytte de som bor der inne og skape et trygt og harmonisk miljø! For å gjøre det, er jeg nødt til å vite hvor de befinner seg og hva som foregår i alle kriker og kroker, men det er akkurat der det stopper opp. Unngåelse!

Den livsnødvendige oppgaven er ikke bare en nødvendighet, men ekstremt smertefull i tillegg. Den oppgaven er ikke for pyser og slettes ikke noe man skal hoppe ut i uten en god plan som gir mening! Det krever styrke og struktur, pågangsmot og intelligens! Og mest av alt, kreves det en stødig vilje og et snev håp! Men hvor enkelt er alt dette, når viljen og håpet gang på gang blir utsatt for prøvelser i form av vrangforestillinger og et forsvarssystem som gir faresignaler i hytt og gevær!? Omtrent alt blir tolket feil og hjelperne mine får erfare gang på gang at hjelpen som forsøkes å gis, smeller rett inn i en vegg av mur.

«FOKUS!» Sto det i tekstmeldingen. Jeg forsto ikke!

«JEG KLARER IKKE!!!»

«FOKUS!!!» kom det igjen, denne gangen med tre uttropstegn.

«GREIT, jeg skal ha fokus! Hva nå?»

«Hva vil du?» Skrev han.

«Hva jeg vil? Jeg vet fortsatt ikke!!» Fortvilelsen var til å ta og kjenne på. Den gjorde meg kvalm og sint. «For jeg vet jo ingenting!! Jeg vet aldri noe som helst og hvordan kan du tro at jeg skal vite alt mulig hele tiden!!»

«FOKUS!» gjentok han, nå med bare ett utropstegn.

«Jeg orker ikke mer nå, jeg forstår ingenting»

«OK, slapp av nå så tekster vi mer i morgen 😊» Avsluttet Larve. Med smilefjes for å gi fra seg et inntrykk av at han fortsatt var like blid og hadde fortsatt trua.

SMS-utvekslingene mellom Larve og meg kan gå heftig for seg. Men han står på sitt og det hjelper. Det er bare oss to nå. Fru Grå er også der, men på sidelinjen. Terapien ble mer ødeleggende enn til hjelp så hun trakk seg ut i samarbeid med meg. Det er det eneste vi har klart å samarbeide om på lange tider, men hun er med i planleggingen framover. Bare på et annet nivå enn tidigere. Jeg er mye ut og inn, det gjør at jeg ikke klarer å mestre hverdagen på en tilfredstillende måte. Jeg får ikke gjort så mye på grunn av at jeg dissosierer den vekk! Jeg setter meg ofte fast om jeg forsøker å gjøre det jeg vil, Mongoland kaller Herr.Bart det. Når jeg ikke får til og bare sitter i et hjørnet og nermest sikler. Jeg må vekkes! Barteskogen må ta liv og form igjen slik at vi kan leve i sammen og finne ut av ting. Sammen! Men hvordan kan noen hjelpe en som egentlig ikke vil bli hjulpet? For er det ikke slik med dissosiasjon, at en vil unngå å nærme seg de vonde tingene for enhver pris. Og er det ikke slik at forsvarsystemet som er ute å kjører vil gjøre sitt aller beste på å dytte hjelpere unna? Det er slik jeg holder på. Etter 6 år i ukentlig terapi hos Grå, dytter jeg henne fortsatt vekk. Hva skal til? Hva kreves av meg som pasient for å få dette til? Det er det jeg må finne ut av først og fremst. Sammen med han. Larven som bare er snill og god, men som også kan forveksles med sin onde tvillingsbror, Slarve! En ting er 100 % sikkert. Det finnes ikke noe enkelt med dette overhode… Men framover skal jeg forsøke, gjøre mitt aller beste for å skape fred igjen! Jeg skal dykke ned i de dypeste skoger og veive med det hvite flagget. Jeg SKAL få til et samarbeid!