Eksil

Verten våknet, tror jeg, en gang på natten. Ja, for når klokka viser 05, er det fortsatt natt i vertens øyne. Det var fortsatt mørkt, men hun sto opp fordi nattulern starter dagene midt på natten. Nattulern er en streng skikkelse som krever alt av sin vert! Verten sto opp og ble kommandert ned til stuen der dagens bønn ble ropt opp som et skrik i ørene. Hun venter stadig på at bønnene skal bli vennlig! Før forbandt verten bønner med noe fint, en bønn om fred på jord eller en bønn om å bli best i fotball på barneskolen. Når nattulern ber, er det vemmelig og kaldt. Ønsker om lidelse og bråk ramses opp mens verten tar pliktoppfyllende imot. Verten vil leve, men får beskjed om at livet ikke er for henne.

En SMS tikker inn, Larve. Han vil samarbeide, men det vil ikke nattulern og tilhengerne hans, eller hennes? Om nattulern i det hele tatt er menneskelig! Larve minner henne på «planen» og viktigheten av å stå i kaoset og å godta den. Nattulern ler hånlig og kunne ikke vært mer enig. «Hører du det? Det er bare å STÅ i det vi driver med!». Men verten var uenig, sterkt uenig. Hun kunne ikke godta å bli truet på livet og det formidlet hun videre til den andre siden, men Larve sto på sitt. Dette var en del av planen gjentok han. Verden på hennes side raste! Ingen hjelp å få fra den andre siden. Verten var som hun alltid har vært, alene. ALENE! Ordene risser seg inn i hjernebarken og hun gjorde seg klar til kamp! Nattulern var kjapp med å tilkalle forsterkninger og den vemmelige bønnen ble til et kor av trusler og kritikk. Til slutt bare bråk som var umulig å tyde. Med Larve som SMS-tilskuer, begynte hun å kjempe med nebb og klør, men kampen ble rettet mot feil mål. Nattulern vendte verten imot de som prøver å hjelpe alt de kan og nok en gang. Larve. Fastlegen som har kommet og gått i løpet av det siste året, men som for tiden er svært tilstedeværende døgnet rundt for at verten en dag skal få det bedre. Det skal ikke stå på hjelpen egentlig! Det er verten som er problemet. Hun er ikke sterk nok til å stå i den ene krigen etter den andre og lar seg manipulere i skyggen av Barteskogens diktatur. «Barteskogen er ikke som den en gang var» kunne hun høre Adam hviske svært forsiktig, uten å høre hvor det kom fra! Barteskogen er ikke lengre en trygg plass. Innbyggerne har gått i eksil og verten har flaks om hun hører fra noen av de som lever i skjul der inne. Nattulern har tatt over all kontroll og verten adlyder enhver ordre. Så hun står opp midt på natten, hører på de vemmelige bønnene og lar seg befale igjennom dagene…

Skade eller selvskade? (!!TW!!)

Jeg lå på gulvet, handlingslammet. Alt gikk veldig sakte! Jeg lå og så på den blodrøde sjøen komme imot meg. Hva hadde jeg gjort? Jeg visste det bedre enn jeg ønsket å innse. Døra lukket seg plutselig, men langsomt, opp fra utsiden før den lukket seg igjen, forså å åpne seg enda en gang. To joggesko kom inn og trådde varsomt over sjøen som hadde lagt seg utover gulvet. Jeg så en lyseblå hanske løfte armen opp og trykte med en tykk, hvit kompress mot kilden. Den var ikke hvit så lenge. Sjøen forsvant og jeg hørte en lett gjenkjennelig stemme spørre om jeg klarte å reise meg. Larve måtte si det på nytt før jeg reagerte og etter tredje gangen sto jeg oppreist igjen. Larve vasket varsomt av de fargelagte hendene mine under vasken, mens jeg ikke klarte å gjøre så mye. Var det i det hele tatt mine hender? Armer? Alt gikk i sakte film og jeg hang på ingen måte sammen.

For bare kort tid før denne hendelsen befant jeg meg på praksisplassen min og gav rapport til kveldsvakter. Jeg hadde full oversikt og visste nøyaktig hva som var viktig å formidle videre, jeg så på klokken og visste at avtalen med Larve nermet seg. Det føltes greit mens jeg godkjente dokumetasjonen min for dagen. Jeg skiftet i garderoben som jeg alltid gjør helt naturlig og uten problemer, tok på jakken og gikk opp og ut til bilen. Det er et lite stykke fra der jeg jobber til parkeringen så jeg fikk meg en liten luftetur som gjorde godt! Bilen startet og det gikk fint å kjøre derifra mot legekontoret. Men jeg kom ikke lengre enn ut til rundkjøringen like utenfor parkeringsområdet da jeg følte et snev av panikk. Jeg forsøkte å puste rolig og tenke gode tanker. Desverre husker jeg ikke så mye av resten av turen, men jeg vet jo at jeg kom fram!

Jeg og Larve satt nok en gang på kontoret hans uten noen ide om hva som kunne skje denne gangen. Hadde vi bare visst! Dagen før hadde han lovet å passe på meg og ikke slippe meg ut før «jeg» hadde kontroll. Han holdt løfte sitt, men det tok han nesten 5 timer. Jeg har ofte dårlig samvittighet for all den tiden jeg tar. Larve er verdens beste fastlege, men jeg syntes det er veldig dumt at han skal måtte bruke så mye tid på en pasient som meg. Mens vi snakket sammen merket jeg som vanlig at jeg strevde mer og mer med å holde meg våken. For det er akkurat slik det føles! Å være så trøtt at man knapt klarer å holde øynene åpne. Det går en stund, men etterhvert klarer man ikke å kjempe imot lengre. Man sovner.. Og sovne gjorde jeg. Det som skjedde videre har jeg bare bruddstykker av. Små, uhyggelige  lysglimt av at jeg ligger på skadestuen, Larve med lappesakene sine, sterkt, blendende lys. En plagsom gutt i hjørnet og pluselig er vi tilbake på kontoret igjen, svært uvell og svært bedøvd i hode! Jeg måtte sette meg ned og fikk servert en bøtte til å kaste opp i. Jeg holdt kartet til guttungen i hendene og forsto at det hadde fått meg tilbake. BRA tenkte jeg umiddelbart, men så kjente jeg litt mer etter og kunne føle at det var noe rart med armen min. Jeg brettet opp ermet for å se. «Vi har sydd!» Kom det fra stolen bak skrivebordet. Umiddelbart ble jeg fylt med en oppgitthet. Så skjedde det noe uventet. Minner om det som hendte kom til meg gradvis der og da. Jeg ble umiddelbart svært skeptisk og usikker på om jeg ville beholde disse minnene. Jeg hadde visst ingen valg for hendelsen har gått i repeat oppi hode mitt i hele dag. Selv under sluttevalueringen i praksis, alikevell fikk jeg topp score på punktene vi gikk igjennom.

Jeg sto med ansiktet vendt rett mot henne. Hun satt på toalettet og jeg stusset litt over hva som var på ferde. For det luktet mystisk! Stina ble ferdig og skulle vaske seg på hendene. Idet hun så opp i speilet kunne jeg se at hun stivnet. Jeg forsto raskt hvorfor. Fredriksen! Fredriksen sto der og jeg husker det som om både jeg og Stina hadde blitt satt på pause fordi vi sto helt stille uten å kunne bevege oss. Men tankene fortsatte å løpe løpsk! Fredriksen tok opp jakka fra gulvet, som jeg ikke en gang hadde sett lå der. På innsiden av jakken hang det en skalpell, i den snora som man snurper livet sammen med. Hvor kom den fra?? Tenkte jeg svært oppgitt og redd. Jeg visste at den ikke hang der da jeg tok på jakken i garderoben på jobb.Det ville jeg nemlig ha sett! I bilen? På veien?? Shit! Tankene var virkelig ikke få og jeg prøvde febrilsk å oppklare dette der og da.Han løsnet skalpellen fra snoren, brettet opp ermet til Stina, så meg rett inn i øynene og sa: «Nå skal du få se på konsekvensene av dette!» Jeg så videre på Stina som hadde borret blikket sitt inn i mitt. Hun var liveredd og jeg visste hva som var i ferd med å skje. Alikvell klarte jeg ikke å gjøre noe. Jeg sto der og så hvordan huden hennes spjæret opp og hun skrek! Det skjærte i ørene mine! Fortsatt klarte jeg ikke å bevege meg av flekken. Han kuttet det han maktet og jeg kunne føle at beina mine seig sammen.

«Selvmordsforsøk» sto det. Jeg smugleste litt mens Larve skrev på maskinen sin. Det var brutalt å se det stå svart på hvitt. Jeg ble veldig oppgitt og forsto svært lite. Larve fortalte at hvis han skulle fulgt boka og anbefalninger, skulle han ringt 113 og jeg hadde mest sannsynlig blitt innlagt med vedtak om tvangsparagraf. Men så sa han noe som ikke bare fikk meg til å skjønne hvor komplisert jeg er, men også hvor smart HAN er!

«Det er ingen vits å legge inn deg, når det er Stina som forsøker å ta livet sitt»

Jeg har alltid ment at en innleggelse ville gjort mer skade enn nytte for meg. Men jeg skjønte ikke hvorfor, før Larve kom med den uttalelsen (Nå var det riktig nok ikke Stina sin skyld denne gangen, men poenget er jo like godt fordet). Jeg vil jo på ingen måte dette her! Jeg har et ansvar for ikke bare meg selv, men også for guttungen. Larve sier at han har stor tru på morsinstinktet mitt og mener at så lenge jeg har et intenst ønske om å leve, vil det være sterkt nok til å overleve og gripe inn når det trengs. Jeg syntes det er en veldig fin tanke. Og jeg forstår godt hva han mener for morsinstinktet er ikke til å spøke med. Ingen tvil om at det er en superkraft i seg selv. Men jeg må innrømme at jeg har mine tvil. Jeg føler ikke å ha kontroll over dette. Kontroll på Fredriksens sterke behov for å få Stina fjernet og Stinas desperate og destruktive adferd. Det er utenfor min kontroll og jeg må helt ærlig innrømme at jeg er liveredd for å dø! Hva blir det neste? Hvor langt skal jeg tørre å gå før det er for sent? Jeg aner ingenting.. Fru Grå sier at jeg vet mer enn jeg tror og hun fortsetter med sine påstander om at det er jeg alene som sitter med svar.

Livet mitt består av kontraster større enn jeg kan fatte! Det jeg skriver om her hendte en Torsdag. På fredag var jeg på plass på jobb og utførte sykepleie som den største selvfølge. Jeg stiller meg spørrende til når disse to verdnene skal møtes og gå paralelt med hverandre.

En dag utenom det vanlige.

Eller «en helt vanlig dag for en med DID» 🙂 . I uken som gikk kjente jeg på bristepunktet etter 6 uker i praksis. Jeg hadde levert min aller siste oppgave i dette emnet og tillot meg å føle litt på formen! En form jeg har forsøkt å holde på avstand siden juletider og som mer eller mindre har vært frakoblet fra kroppen som har holdt hverdagen gående med alt det har innebært. Planen min om å ikke ha kontakt med de to gode hjelperne mine gikk i vasken og jeg så meg nødt til å gjenoppta kommunikasjonen oss imellom. Grunnen til det var følelsen av manglande kontroll. Skillet mellom Studenten og husmoren ble så stort at de føltes totalt avkoblet fra hverandre og ingen av de klarte å ha noe med hverandre å gjøre.

På onsdagen fikk jeg melding av Larve som ville lage en avtale dagen etter. For å planlegge framover, hvordan stabilisere hverdagen slik at alle får det best mulig. En umulig oppgave, tenkte jeg. Men en nødvendig en! Torsdagen kom og det var en bra dag å møtes på. Jeg skulle ikke i praksis den dagen, men jeg hadde derimot en refleksjonsamling på høyskolen senere på dagen! På veien til Larves kontor, kjente jeg at jeg gradvis forsvant. «Flott»! Jeg hadde ikke sett han siden før jul og innså at det mulig var for lenge siden. Hvis han skal stabilisere, må vi ha jevnlig kontakt for å opprettholde et tilfredstillende tillitsforhold. Jeg har erfart at jeg, eller deler i meg, blir mer og mer mistenksom jo lengre det går mellom hver gang.

Jeg husker at navnet mitt ble ropt opp og jeg husker at Larve tok meg i handa og sa «takk for sist», men der stopper det. Jeg kan ikke en gang huske å ha vært inne på kontoret hans. Det neste jeg husker er at jeg våknet i en liten skog i området av at Larve rister i skulderen min og sier navnet mitt. Det føles som en drøm! Ikke virkelig, men samtidig så virkelig som en drøm kan være! Han måtte følge meg ut og i sitt vennelige vesen kjørte han meg tilbake til bilen min. Der ble jeg sittende en stund og da jeg følte at jeg kviknet mer til åpnet jeg sekken min for å se om jeg kunne finne noe bevis! Bevis på hva som hadde skjedd. Det jeg fant var en ny time hos Larve uken etter, men den var ikke til meg. Den var til Stina! Da gikk mye opp for meg. Det var altså Stina som hadde vært hos Larve og sikkert ikke skjønt at hun skulle ta bilen hjem, men istedenfor begynt å gå, funnet en skog og satt seg til der.. Jeg har enda ikke funnet en tydlig kobling mellom Stina og Barteskogen, men alikevell velger hun å sette seg i den. Hun har aldri, som jeg vet, vært der! Hun har gang på gang blitt utestengt fra skogen og alle oss andre. Nettopp fordi ingen tåler å være med henne. Desverre! Min hovedoppgave framover blir å finne en måte å slippe Stina inn på. Slik at hun kan endelig føle at hun har noen på sin side! Det jeg ikke forstår er hvordan Larve fant meg? Han må ha fulgt etter meg på et vis..

Jeg fikk summet meg i bilen og kjørte videre til høyskolen der jeg skulle møte medstudenter og lærerveileder til refleksjon. Jeg var kald etter å ha sittet ute i skogen. En av studentene kjenner meg bedre enn de andre. Jeg fortalte kort hva som hadde skjedd til henne og hun forsto det. Selve refleksjonen startet og jeg satt og frøys på stolen min. Etter en stund kjente jeg at jeg var i ferd med å forsvinne. Det har aldri skjedd på den måten før, på skolen og foran medstudenter. Jeg ba om en pause, de andre forsvant ut før meg. For meg gikk ting sakte og da jeg reiste meg opp fikk jeg akkurat formidlet at jeg har en dissosiativ lidelse før jeg forsvant. Jeg kan ikke en gang si hvem som hørte det, men jeg er ganske sikker på at lærerveileder satt der og registrerte det som skjedde. Nå må jeg bare si at jeg er veldig glad for at når dette først skulle skje, at det skulle skje under psykisk helsearbeid-emnet! For lærerveilereden min viste seg å vite noe om traumelidelser og jeg mistenker at hun behandlet meg deretter. Det kunne fort blitt katastrofalt om jeg ble møtt av noen uvitende!

Jeg våknet opp inne på toalettet like bortenfor grupperommet vi satt i, gikk ut og ble møtt av både medstudent og veileder som fortalte meg at STINA hadde vært der! Jeg fikk umiddelbart et snev av panikk og kjente samtidig at jeg visnet bort igjen. Videre våknet jeg opp sammen med de to igjen, bare i et klasserom i etasjen over! De turte ikke å la meg gå alene og de turte iallfall ikke å la meg kjøre hjem. Det forstår jeg, men jeg kjører ikke bil før jeg vet at det er trygt. Jeg husker at veilederen min snakket, men til slutt får jeg ikke med meg stort. Barteskogen ble mer framtredende og til slutt befant jeg meg midt i den.

Plutselig hørte jeg han! Jeg så han ikke, men jeg bare visste at det var Adam som lusket rundt bak buskene!

«Hallo?» Sa jeg lavt.

«Hallo?» Sa jeg litt høyere.

«HEI!» Sa Adam som hoppet fram og skulle skremme meg. Jeg ble ikke skremt. Bare glad for å se han! Det merkelige var at jeg visste at jeg fortsatt befant meg i klasserommet! Jeg visste også at jeg måtte finne en vei ut av skogen.

«Adam, kan du få meg hjem?» Spurte jeg, han satt fortsatt bak busken.

«Nei, det kan du fikse sjøl. Er det farlig tror du?» Jeg smilte av underligheten hans.

«Nei.. Det er ikke farlig».

«Der ser du! Du kommer deg ut på et blunk!»

«Men hun holder meg fanget her!» Sa jeg og refererte til lærerveilederen min som sikkert satt og så på i all forundring.

«Er det fakta eller fleip?», brøyt han ut,  «Eller er det DU som holder deg fanget…» Jeg måtte smile enda mer!

«Du har rett som alltid du. Jeg skal finne veien hjem igjen. Sees vi snart igjen da?»

«Det kan du vedde på at vi gjør!»

Barteskogen forsvant gradvis og jeg gikk ut sammen med veilederen min som må ha vært den mest tolmodige veilederen jeg har hatt! Hun ba om å få snakke med min mann, jeg ringte han som overbeviste henne om at jeg var trygg og kunne kjøre.

 

 

Jeg overlevde! (Trigger-advarsel)

For første gang er det vanskelig for meg å skrive. Ikke fordi at det er et vanskelig tema for meg å skrive om, men rett og slett fordi hukommenlsen min ikke strekker til! Jeg har vært inn og ut av dissosiasjon på helt nye høyder og nivåer enn før og dette innlegget skriver jeg på bakgrunn av det jeg har blitt fortalt og bruddstykker jeg har fått tilgang til i etterkant.

Det er umulig for meg å huske når dette startet, men jeg velger å si at denne spesielt utfrodrende perioden begynte da Dr. Larve kom inn i bilde. Men det har jeg allerede skrevet om og jeg har til og med hatt en opptur imellom. Så hva skjedde? Hva var det som gjorde at jeg skulle havne så på ville veier? Det er spørsmål jeg virkelig ønsker svar på! Men akkurat nå trenger jeg pause. En pause på 9 uker for å være nøyaktig, for om en uke begynner jeg i ny praksis. Denne gang i psykiatrien og jeg har tenkt mye på at jeg kommer til å gli rett inn. Jeg vil få et innblikk fra den ene siden, vell vitende om at jeg enkelt kunne vært på den andre. På pasientsiden. For to uker siden kunne det blitt realitet da jeg, i Fredriksens skikkelse, endte opp på flukt med Larven i hælene. Det er altså slik denne historien ender, for etter denne hendelsen var jeg så utslitt at kroppen endelig gav etter og sovnet. Og sove gjorde jeg visst i flere døgn.

La oss gå litt tilbake i tid for å se hvordan det hele utviklet seg. For meg blir det mest naturlig og begynne med Stinas skrik. Siden Larve kom inn i bilde har Stina blitt mer framtredende. På godt og vondt. Stina bærer nok med seg den største byrden av oss alle og hun opplever å bli ignorert gang på gang. Ikke bare av meg selv, men også av Fredriksen som ønsker henne bort. Kanskje Larve ble en slags port for henne å strekke seg ut for å be om hjelp? Det er ikke umilig for hun hadde ved en anledning skrevet meldinger til Larve midt på natten for å be om hjelp. Dagen etterpå hadde hun, ved hjelp av Ofie og Adam, kommet seg til legekontoret og oppsøkt hjelp. Hva slags hjelp hun fikk aner jeg ikke. Jeg husker bare at jeg våknet opp i bilen min flere timer senere uten bilnøkkel. Dr. Larve var så vennlig at han kom for å hjelpe til med å lete. Bilnøklene kom til rette etter at Ofie krøp til korset og fortalte ydmykt hvor han hadde gjemt dem.

Etter denne hendelsen ble Stinas skrik mer dominerende og dermed ble Fredriksens befalinger det samme. Det virket som om de begge forsøkte å overdøve den andre og det var bostavelig talt til å bli GAL av! Spesielt en helg ville ingen av de gi seg og jeg ble tvunget til å høre på. Samtidig som jeg kjente på skadetrangen som bare hadde vokst den siste tiden. Jeg bestemte meg for at jeg måtte holde ut helgen for på mandag skulle jeg til Grå. Om jeg bare kom meg til mandag! Og det klarte jeg, men problemet var at timen med Grå ikke var før på ettermiddagen og mandag morgen befalte Fredriksen:

«FÅ en slutt på det bråket en gang for alle!», mens han gav meg en skalpell! Jeg fatter ikke hvor han får disse skalpellene ifra! Fredriksen er IKKE typen til å stjele.

Skrikene til Stina var så utmattende og jeg var i underskudd med søvn, så jeg lot meg befale og jeg kuttet. Skrikene ble borte og jeg innså hva jeg hadde gjort, kjørte til Larve og jeg husker ikke lengre hvor mange sting det ble annet enn at jeg vet vi er oppe i nesten 100 til sammen.

Så kom samarbeidsmøte som jeg hadde gledet meg sånn til! Endelig skulle mine to kloke hjelpere sitte under samme tak! Vi skulle slå hodene våre sammen og komme fram til en god plan. Men sånn gikk det ikke. Jeg forsvant ut i ingenting og husker ikke noe fra det møte annet enn at jeg kastet opp på badet til Fru Grå. Videre hadde jeg satt meg i bilen, kjørt innom et apotek for å kjøpe skalpeller (fant kvitering på et senere tidspunkt), kjørt videre til skogs og kuttet meg i bilen. Jeg våknet og da var det alt for sent, som vanlig. Ringte Larve som var så snill og møtte meg på legekontoret etter stengetid. Dette husker jeg heller ikke så mye av, men Larve fortalte i ettertid at jeg hadde skiftet til en som ikke kunne ha et navn fordi Dronningen forbød det. At hun spilte instrument, men at hun ikke fikk lov. Det må ha vært Oda. Jeg våknet til senere i en liten skog like ved, da hadde kanskje Oda begynt å gå for å finne tilbake til Barteskogen?, satt seg ned i en tilfeldig skog og begynt å fryse. Det kan virke som om det vekker meg opp, frost!

Fram til nå har jeg følt meg trygg hos Fru. Grå. Jeg har følt meg trygg på at hun vet best hvordan hun skal jobbe sammen med meg og min tillit til henne har med tiden blitt veldig stor. Men så skjedde det noe som aldri har skjedd før. Stina hadde kommet fram og vært fortvilet. Hun hadde fortalt om traumeminner forså og låst seg inne på badet og kuttet seg med en avbrekt pinne. Altså, var jeg ikke lengre trygg der heller. Og hukommelsen svikter også her, men Grå skrev til meg om det på mail:

…jeg foreslo å spørre Fredriksen, hvorfor får ikke du lov til å sove? Etter en stund lukket du øynene, var «borte», og Stina kom fram. Hun fortalte: at hun var sliten, hun måtte holde seg våken om natten. Mamma sa at hun måtte sove hos pappa, selv om hun ikke ville. Og hos pappa var hun redd, fordi han var full, sint, kunne slå og han sa «du må ta mammas plass». Hun holdt seg våken for å passe på seg selv, holde vakt. Ingen utvei, mamma brydde seg ikke, pappa sint. Jeg sa til henne, hva jeg mente om farens oppførsel, og at han måtte stoppes. Han måtte få høre hvor skadelig, slemt, ulovelig det var. Og jeg ville sørget for at Stina aldri skulle komme dit mer. Stina ble opprørt (lei deg, redd?), fordi pappa var alene, han ville bli lei seg, og hvem skulle passe på han. Og hun var alene, hvor skulle hun være. Og da spurte hun om å få gå på do. Når det tok lang tid så banket og ropte jeg på deg. Du lukket opp og da hadde du skadet deg…

Mens jeg skriver tenker jeg at det er helt utrolig at jeg ikke har blitt tvangsinnlagt til nå! Enda har jeg ikke fortalt det værste, for ja, det blir verre. Jeg sluttet nemlig å sove og jeg utviklet en ny type frykt. Frykten for meg selv! For hva jeg kunne finne på. Jeg begynte gradvis å dissosiere hjemme. Den eneste plassen jeg har vært trygg, var ikke lengre trygg. Jeg kunne forsvinne ved middagsbordet, rett foran guttungen og Hr.Bart. Hr.Bart ringte også Fru Grå for å be om råd, noe han har et høy terskel for å gjøre. Jeg følte meg plutselig utrygg i mitt eget hjem og det var ikke greit. Hr.Bart var på jobb på dagtid så jeg hadde huset for meg selv. Jeg kunne sitte i bilen på utsiden i timer uten å tørre å gå inn til meg selv. Frykten ble min fiende og med god grunn! For hver gang jeg gikk inn i det huset og jeg var alene, våknet jeg på badet med nye kutt. Jeg så ingen annen måte å ha kontrollen på, enn å la være å gå inn i det huset. Etter en ukes tid tippet det over for meg på alvor!

Mens jeg satt i bilen en formiddag fikk jeg en mail fra Fru Grå. Jeg benyttet sjansen til å informere om frykten min, at jeg satt i bilen og ikke turte å gå inn. At jeg var redd for meg selv. En time senere ringer hun meg på telefonen, jeg satt fortsatt i bilen og idet jeg tar telefonen kom Fredriksen bak meg og truet.

«Hvis du tar imot hjelp, skal jeg kutte deg i småbiter!» Freste han og presset meg ned i bilsetet. Jeg kunne føle det! Trykket økte. Jeg kan huske at Grå forsøkte i sitt beste evne å tilby den hjelpen hun kunne. Hun forsto nok alvoret og nevnte også muligheten for innleggelse. Selv syntes jeg at det var en god avgjørelse og hadde lyst til å overgi meg der og da. Men det var ikke Fredriksen enig i.

«DET SKAL VI IKKE!!!» Freste han og trykte meg enda hardere mot setet. Så jeg sa nei. Ingen innleggelse og Fru Grå var fast bestemt på at tvangsinnleggelse ikke er aktuelt. Så det var min beslutning. Fru Grå måtte legge på, men lovte å ringe meg opp igjen etter en times tid. Jeg tenkte at det var fint og at jeg bare måtte ta meg sammen og hoppe i det! Så jeg gikk inn, med Fredriksen etter. Han fikk meg til å avlyse alle framtidige timer med både Grå og Larve.

Plutselig våknet jeg opp av at telefonen ringte, det hadde gått en time allerede og jeg sto på badet med en kniv i handa og et lite kutt (det var tydelig at jeg akkurat hadde begynt prosessen). Jeg tok telefonen og var lettet over å høre Grå i den andre enden. Det var ikke Fredriksen. Han sørget for at jeg ikke fikk sagt stort, men da Grå spurte om jeg hadde skadet meg, fikk jeg bekreftet det. Hun ville ringe Hr.Bart, men jeg nektet henne fordi Fredriksen sto der med kniven i hånda og truet som aldri før. Hun fikk meg til å love å reise til Larve med det samme. Jeg ble glad for å kunne sette meg i bilen igjen! For hjemme var jeg jo ikke trygg!

Så kom jeg meg til Larve og satte meg på det lille venteværelse for å vente. Fredriksen sto over meg og fikk meg til å føle meg som en marionette! Han styrte showet nå. Det tok han en uke uten søvn for å få totalt kontroll. Det føltes iallfall slik, men når jeg tenker på det nå så kom jeg meg jo til Larve. Jeg skulle jo tru at Fredriksen var imot det, så noe kontroll må jeg jo ha hatt. Det neste jeg husker er at jeg sitter hos Larve som er like rolig som alltid. Jeg husker at han spurte om jeg egentlig ville bli lagt inn til tross for at jeg sa at jeg ikke ville! Jeg tenkte i lettelse «YES» han har skjønt det! Men Fredriksen fortsatte å frese og han rister på hode mitt. Så innleggelse uteble. Der satt vi og der skulle vi sitte til vi fant en løsning for å få sikret god søvn de neste dagene. Plutselig må Fredriksen ha tatt over og stukket av. Dørene var låst fordi det var etter stengetid, så han hadde funnet bakveien. Uten telefon begav han seg ut i den store verden på egenhånd. Med Dr.Larve etter. Han hadde visst vært irritert og løpt inn i skogen da Larve ikke gav seg. Der hadde han lagt seg til i minusgrader. Jeg kan huske at jeg våknet på den frosne bakken og så opp på stjernehimmelen. Jeg kan huske hva jeg tenkte.

«Nå er jeg der! I Barteskogen! Så utrolig fint det er!» Tenkte jeg og det VAR flott! Å se alt fra bakkenivå. Trærne som strekte seg opp til himmelen og stjernene som blinket mot meg. Jeg smilte og følte en tilfredshet. Der hørte jeg jo hjemme! Men så begynte jeg å kjenne etter, var jeg våt? Kald? Ja! Hvor var det jeg egentlig var? Barteskogen? Nei, det eksisterer jo ikke sånn egentlig.. Så jeg reiste meg, så meg rundt. Fant en sti som førte til en kjent vei. Jeg visste hvor jeg var og jeg begynte å gå mot legekontoret. Der møtte jeg Larve som satt og våket i bilen sin, han kom meg i møte og tok meg med inn i varmen. Og videre sendt hjem for å sove med ingen andre midler enn de jeg alt hadde. Truxal. Truxal som Fredriksen sørget for at jeg kastet opp uken før slik at jeg sluttet å ta de. Jeg var hjemme i 20 tiden og sovnet umiddelbart..

På flyttefot til Barteskogen

«Kom deg vekk NÅ!» Lød det fra innsiden. Jeg oppfattet ikke hvem det var, men det hørtes ut som han mente alvor. Fredriksen kom plutselig og sa det samme.

«Kom deg vekk!!»

Så da gjorde jeg det. Fredriksen gikk bak meg og sørget for at jeg gikk riktig vei. «Mot Barteskogen», beordret han. Adam hvisket meg i øret at han ventet på meg ved bålplassen. Okei, så jeg gikk inn i skogen i håp om å få til det samarbeidet alle maser sånn om.

Etter en time var jeg vell framme. Der satt Adam og Fredriksen. De smilte begge to og jeg ble fylt med en tilfredstillende ro.

«Her skal jeg bo!» Sa jeg til Adam som begynte å smile enda bredere.

«Ja, det skal du! Endelig!»

Til min store overraskelse dukket Larven opp! Han var ikke like blid som de to andre deltakerne, men han forsto at slik måtte det være. Han skrøyt fælt av sine speiderkunnskaper og ville vise oss hvordan man lagde et skikkelig bål! Derfor gikk han for å finne brukbar ved. Fredriksen og Adam dro med han for å hjelpe og ba meg om å vente. Jeg satte meg ned under et tre og tenkte på hvor fantastisk det hele var og skulle bli! Tiden sto stille, samtidig som den fløy avgårde på et vis. Sakte men sikkert tenkte jeg over hvor mørkt det plutselig ble og jeg ble usikker på hvor lenge de andre hadde vært borte. Jeg kom fram til at det måtte ha vært en stund, for det var da fortsatt lyst da de dro? Jeg sendte derfor en melding til Larven som svarte helt ulogisk. Gradvis gikk det opp for meg at det hele bare var skapt av mitt eget hode. Så der satt jeg alene igjen i det kalde mørket. Jeg var ikke lengre i Barteskogen og nå ville jeg hjem.

Iskald og redd begynte jeg å gå nedover igjen. Herr. Bart kom meg imøte som hadde sporet opp telefonen min og funnet ut hvor jeg var. Han åpnet armene sine og holdt rundt meg slik bare han kan gjøre og jeg kunne føle på hele meg at jeg nå var hjemme.

12241085_185370915139691_3788986219165876420_o
Solnedgang i Barteskogen

Kartet til indre samarbeid

For snart 4 år siden møtte jeg Fru Grå for aller første gang. MYE har skjedd siden da og jeg husker knapt fra det første året. Jeg var ute av stand til å si så mye om det. Alt var rot, alt var kaos og jeg hadde liten tru på at det kom til å bli bedre. Der tok jeg så feil som jeg overhode kunne. Lite visste jeg at  4 år senere skulle jeg sitte med en så stor oversikt over hvem jeg er, har vært og skal bli som det jeg gjør nå. Jeg gikk inn på eposten min og søkte på Grå. Det har blitt sendt utallige eposter oss imellom på de 4 årene. Jeg leste igjennom noen av dem og ser tydelig en forandring. Det gjør meg stolt! Stolt over at jeg har overlevd det umulige og står igjen med iallfall ett bein godt planta i bakken. Med det andre beinet delvis i Barteskogen.

Iløpet av det første året i terapien med Fru Grå lagde jeg et kart over mine indre deler. Et kart jeg syntes var oversiktelig og fint den gang. I dag ser jeg hvor kaotisk det var, med lite integrasjon mellom de indre delene og flere av de visste jeg ikke en gang om. Strekene på det kartet forteller meg noe om den vannskelige tilværelsen det menneske levde i.

Mitt første kart
Mitt første kart

Fokuset var klart rettet mot et indre samarbeid, noe som den gang virket som en umulig oppgave. Jeg husker det svært forvirrende og jeg irriterte meg stadig over Fru Grås påstålige ord om at det ER mulig. Det ble bare mas i mitt hode og jeg sleit med å tru. Strekene mellom de ulike delene på kartet skulle representere veier og stier til en indre samlingsplass for samarbeid. Strekene minner om strømgjerdet og da var det kanskje ikke så rart at oppgaven virket umulig. For hvem vil vel gå over et gjerde med strøm i? Jeg husker følelsen av bunnløs frykt og maktløshet. Fru Grå var ikke annet enn en gråtone i synsfeltet mitt de første to årene. Derfor fikk hun navnet Fru Grå. Hun var bare en skygge for meg som prøvde å veilede meg på rett spor. Men jeg sabborterte stadig og gjorde det vannskelig. Det var en ting som fikk meg til å holde ut. Og det var den evigvarende påstanden fra Fru Grå om at jeg hverken var syk eller gal, men at alt har en logisk forklaring. En forklaring som bare ventet på å bli tydelig, slik at veiene skulle bli bredere og lettere å gå. Det hørtes så flott ut! Og litt etter litt begynte jeg selv å tru på det. Mange påminnelser måtte til og en dag begynte faktisk de stiene å bli tydeligere. Gradvis, uten av jeg merket det! Men innimellom ble det så tydelig at motivasjonen for å fortsette vokste.

Det tok som sagt lang tid før jeg klarte å se på Fru Grå som det vakre menneske hun er. I dag kan jeg enkelt huske hvordan hun ser ut og det er godt. Unngåelsen min hadde tydelige grenser og den muren var veldig tykk og ikke minst høy! I dag klarer jeg å titte over kanten hvis jeg står på tærne. Og jeg skal love dere at den følelsen er god!

Jeg sitter her og tenker tilbake. Jeg ser så tydelig utviklingen mot en bedre hverdag med mer kontroll. Fru Grå har vært der og aldri gitt opp! Det bærer det respekt av! All ære går til henne.

Nå har jeg jo også fått enda en hjelper, Dr. Larve, som på kort tid har fått stor plass i Barteskogen. Han og Fru Grå står i kontrast til hverandre. Grå er analytikeren, mens Larven er den som handler og tar ledelse når det trengs. Og han vet nøyaktig når det er rom for å ta styring. Det gir meg en enorm trygghet og det viser hvor lite som skal til fra en hjelper å skape tillit. Det har vist seg at både Grå og Larven er bra for meg og sammen tror jeg at dette faktisk skal gå! Jeg skal overleve!

I går tegnet jeg et nytt kart. Lenge har jeg gått i en tåke, men nå begynner det å lette. Ting blir klarere og jeg benyttet sjansen til å ta noen skritt bakover og se på helheten. Under ser dere resultatet. For meg er det tydelig at grensene mellom «her og nå» og «der og da» er lettere å krysse. Det svarte hull som jeg havner i når alt blir svart har nå flyttet seg nermere det tålbare. Jeg kan sitte fast i det svarte hullet, men nå kan jeg også ha kontakt med «her og nå» mens jeg er der. Barteskogen har åpnet dørene for både Fru Grå og Larven. De er begge aksepterte i min indre verden. Og de ulike delene i meg har smått begynt å vise seg, dele og stole på. Dette er uten tvil starten på en ny begynnelse.

Det nye kartet. Kart over mulighetene og integrasjoner
Det nye kartet over muligheter og integrasjoner. Dørene er på plass og nå er muligheten der for å gå inn og ut.

En skremmende tanke

Fru Grå satt ovenfor meg i stolen sin og så spørrende i min retning. Jeg forsto at hun hadde spurt om noe, men jeg fikk det ikke med meg. Jeg satt der med armene på genseren min brettet opp. For å vise han at det er mine armer som er skadet, ikke bare Stinas. Kanskje Fredriksen kunne forstå det hvis han bare så! Jeg forsvant.

Våknet opp i Barteskogen der Adam sto og gjorde klart et bål på en leirplass jeg aldri før har vært. Dagen før hadde Dr. Larve sagt i en bisetning at vi alle kanskje en dag skal sitte sammen på leirplassen i Barteskogen og snakke sammen og samarbeide. Adam hadde tydligvis tatt han på ordet. Men foreløpig var det bare meg selv og Adam som var deltakere. Adam pirket borti bålet med en pinne mens han så alvorlig på meg.

«Det er ikke Fredriksen som har skadet deg». Jeg kjente et stikk i magen. Har jeg virkelig tatt så feil? Men Fredriksen var jo til stede begge gangene!

«Det er Stina», fortsatte han. «Men Fredriksen oppfordrer henne til det», fortet han seg å tilføye.

Ja, der har vi det! Fredriksen hadde kanskje ikke skadet meg direkte! Men han hadde iallfall hatt en stor innvirkning! Jeg kunne høre noe lengre inn i skogen. Det kom mot oss og Adam så ikke ut til å ha en bekymring i verden.

«Det kommer noen!» Utbrøt jeg. Ingen sa noe og ut av skogen kom han. Høye og mektige Fredriksen satte seg på stubben ved siden av bålet og Adam. Adam så bort på han, videre på meg:

«Hun klarer ikke lengre å bære på «byrden»». Jeg skjønte umiddelbart at det var Stina han snakket om.

«Det er hun pent nødt til!!» Sa Fredriksen lettere irritert, men med besinnelsen i behold.

Videre oppfordret Fredriksen henne til å ta livet sitt og få en slutt på «vår alles lidelse». Samtalen var mellom Fredriksen og Adam. Jeg bare så på i all frustrasjon og forsøkte å forstå hva som foregikk.

«Tiden har løpt ifra oss, Fredrik. Stina er alt død, men ånden hennes bor fortsatt her». Adam flyttet ikke blikket vekk fra Fredriksen og jeg begynte å lure på om de visste at jeg var der!

«Sludder!!» Nå var ikke besinnelsen hans like godt i takt lengre. Han freste ordene ut som han pleier å gjøre når noe irriterer han. Adam beholdt roen som vanlig.

«Husk avtalen vår, Herr Fredriksen! Stina har gjort jobben hun skulle, nå er det på tide med oppvasken som følger!»

Jeg kunne høre Fru Grå i det fjerne. Hun ropte på meg og ba meg komme tilbake. Det var helt greit denne gangen. Jeg ville ikke lengre være igjen i Barteskogen.

Senere på dagen fikk jeg en stadig økt panikkfølelse. Og spesielt en skremmende tanke kom snikende, men ikke så snikende at jeg ikke ble bevisst på den. Jeg valgte å skrive det ned og sende på mail:

Hei igjen.

Takk for kontakten på sms tidligere i dag. Jeg fikk det ganske vanskelig etter timen vår. Jeg føler at det er noe viktig som er i ferd med å skje i meg, men klarer ikke helt å få tak på hva. Så dukket det plutselig opp en skremmende tanke. Mulig jeg har hatt den før, men nå ble den enda sterkere.
Hva om Stinas smerte ikke er mulig å leve med! Tenk om det virkelig står mellom uvitende levende og vitende død! Vi vet jo alle at det er en grunn til at jeg ikke klarer å ta den smerten Stina bærer, innover meg. Nå virker det som at hun skader seg/meg bare ved en liten smakebit av hennes virkelighet. Hva om Fredriksens tidligere advarsler er sanne? At jeg ikke vil overleve hvis Stina blir en del av meg..
Dette skremte meg veldig! Og jeg vet hva du vil si. At det er viktig og åpne opp litt og litt. Slik at det ikke blir for overveldende. Larve sier det samme om å gradvis ta tilbake kontrollen over egen kropp og dere begge sier så mye flott, logisk og veldig fornuftig.
Men finnes det ikke også en sjanse for at det ikke er mulig? At skadene er for store? Jeg syntes det er viktig å ta opp og vurdere muligheten for at skadene kan bli større enn reparasjonene..
God helg!

Fastklemt mellom to verdener.

Fredriksen satt ovenfor meg ved kjøkkenbordet. Han så svært alvorlig ut. Ingen sa noe. Selv følte jeg meg trøtt og utmattet, men jeg skjønte ikke hvorfor. Fredriksen fortsatte med å se på meg og jeg fikk en følelse av at det var helt greit. Der og da skapte han mer trygghet enn redsel. Men så begynte han å prate.

«Når skal ting bli som før? Da det bare var oss to.» Sukket han tydelig oppgitt. Jeg rynket på pannen og så opp på han.

«Som før? Ting kan aldri bli som før! Jeg er voksen!» Sa jeg litt strengt tilbake.

«Jeg tillater det ikke!» Svarte Fredriksen.

«At jeg har blitt voksen??»

«At du har blitt voksen uten å ha vært et barn! Før var det bare oss to, nå blander du inn alle og enhver!»

«Er det du som har skadet armen min?» Jeg måtte spørre, men det skulle jeg visst ikke ha gjort. Fredriksen ble rasende og benektet det hele!

«Jeg ville da aldri funnet på å gjort slikt mot deg!!» Freste han.

«Hvordan skal jeg vite det? Du kan virke rimelig truende i visse situasjoner! Spesielt ovenfor Stina!»

«Ikke bland Stina inn i det vi to har! Stina er ikke annet enn søppel som skal kastes!» Han freste igjen og slo handa i bordet.

Så forsvant jeg litt. Jeg våknet og oppdaget at den siste halve timen var borte. Fredriksen satt fortsatt på plassen sin, men nå hadde han hentet våpen. Jeg kunne føle det han tenkte. «Stina må bort!». Jeg fortet meg å se etter telefonen min som heldigvis lå rett ved. Jeg fant hjemmesiden til legekontoret og sendte en melding som jeg hadde avtalt med Dr. Larve dagen før at jeg skulle gjøre om jeg følte skadetrang! Lite hadde han nok sett for seg dette! Men jeg vurderte at denne situasjonen kunne tolkes som skadetrang. Så jeg sendte beskjeden. Idet jeg skrev, kjeftet Fredriksen. «Ikke bland den Larven inn!!» Jeg valgte å tie. Unngå hele fyren! Han er jo gæren, tenkte jeg! Ergo, er det JEG som er gæren. For om Fredriksen er, er jeg. Så forsvant jeg litt. Telefonen ringte, jeg så på klokken! bare 15 minutter siden jeg sendte meldingen.

Jeg kan ikke huske selve samtalen med Dr. Larve, men jeg tror at jeg formidlet at Fredriksen var til stede. Larven ba meg komme og at jeg kunne sette meg på det lille venteværelse helt innerst i den lange gangen. Vi la på og jeg forsvant igjen.

Da jeg våknet sto jeg på badet i nøyaktig samme situasjon som 2 uker før. Fredriksen var borte og jeg sto helt alene igjen. Instinktvis så jeg på klokken, 1 time var gått. Hva var det jeg skulle igjen? Jo, til legekontoret. Jeg surret noen bandasjer rundt armen og kjørte.

Så satt jeg der, på det lille venteværelse innerst i den lange gangen. Det var to stoler, men jeg satt meg på gulvet bak veggen. Det virket tryggest å sitte der ingen hadde innsikt til. Verden utenfor vinduet var fremmed, men ikke så lenge. Plutselig brøytet bartetrærne opp fra bakken og fant veien til meg. Jeg kunne ikke annet enn å smile, spesielt da ei lita jente dukket opp mellom trærne. Hun hadde på en nydelig kjole og hun danset.

«Se på meg da!» Sa hun med stor entusiasme!

«Så flink du er til å danse!» Idet jeg sa det, smilte jenta enda bredere.

Jenta fortsatte med å danse. Jeg fortsatte å se på. Det var så fredfullt å sitte der og se ut på den dansende jenta i Barteskogen, men så kom det noen. En hånd tok plutselig på skulderen min og jeg ble brått revet vekk fra jenta.

«Hallo? Er du der?» Var det en som sa mens han klappet på skulderen min.

Dr. Larve! Stemmer, det var jo dit jeg skulle. Vi gikk inn på kontoret og jeg husker ikke noe av den praten vi skulle ta og om planen vi skulle legge. Det jeg husker derimot var gutten som sto oppå klippen! Jeg var redd for at han skulle falle og dø. Det var jo så langt ned! Dr. Larve sa at det kom til å gå bra og at det slettes ikke var så langt ned! Jeg kunne ikke begripe det. Så han ikke det samme som meg? tenkte jeg. Så klart ikke.. Så forsvant jeg igjen.

Våknet ute, det var biler og folk overalt! Det ble for mye inntrykk, jeg bestemte meg for at jeg måtte finne Barteskogen og søke tilflukt der! Så forsvant jeg nok en gang.

Neste gang jeg våknet satt jeg i bilen min. Jeg våknet akkurat nok til å innse at jeg var trygt plassert der forså å sovne, våkne opp i Barteskogen og sovne igjen. Fastklemt mellom Bilen og Barteskogen! Det var slik det føltes. Uten i stand til å komme meg noen andre steder. Barteskogen var stille, ikke et menneske å se! Hvem kunne hjelpe meg ut av dette da? Etter noen få timer gav telefonen min ifra seg en lyd. Det var en mail fra Fru Grå! så klart, jeg sendte melding umiddelbart før jeg forsvant igjen. Hun ringte meg og jeg fortalte hvor jeg var og hvor jeg ikke var. At jeg ville hjem, men at jeg sitter fast. Fru. Grå kom med kloke svar som vanlig.

Kan du spørre Adam om hjelp denne gangen? Han pleier jo å vite hva som skal til.

Så klart! At jeg ikke tenkte på det!

«Adam? Er du her?» Spurte jeg og gjentok.

«Adam? Jeg trenger deg her nå!»

Jeg trakk pusten og der satt han og smilte som vanlig. Han sukket litt og jeg forsto at han skjønte alvoret.

«Jeg må hjem, Adam.» Klokken var over fire på ettermiddagen. Jeg reiste hjemmefra en gang mellom 9 og 10.

«Ja det må du nok!» Sa han litt oppgitt og jeg skjønte at han helst ville at jeg skulle bli.

«Hva skjer nå egentlig?» Spurte jeg.

«Det er krig!»

«Huff da. Hva skal vi gjøre med Fredriksen?» Jeg håpet så inderlig at Adam hadde fornuftige svar.

«Fredrik Fredriksen må bare ta tiden til hjelp. Finne ut at Larven slettes ikke er så farlig!»

«Stina da?»

«Hvis det finnes noe som helst håp igjen for Stina. så er Larven rette mann for den jobben.» Jeg elsker å få så konkrete svar. Han snakket som om det var den største selvfølge!

«Adam? Husker du det Stina har vært igjennom?»

«Nei, jeg var aldri til stede, men ryktene sier meg at det var umennskelig!» Adam så trist ut, som om han bar på en dårlig samvittighet. Jeg spurte videre om han kunne snakket med Fredriksen.

«Tja, jeg vet iallfall hvor han bor!» Smilte han lurt. «Han bor over åsen der! Sammen med jenta si!»

«Frida!» Utbrøt jeg. «Jeg så Frida i dag! Hun danset og hadde på seg en hvit kjole med sommerfugler på! Hun virket så glad! Er hun det?» Adam så på meg og svarte

«Spørsmålet er ikke om hun ER glad, men om hun forblir glad!»

Telefonen ringte igjen. Skjult nummer? Jeg tar den vanligvis ikke ved skjult nummer, men jeg gjorde det alikevell. Det var Dr. Larve som ringte fra bilen. Han var tydligvis på vei hjem fra jobb, men snudde for å kjøre tilbake igjen da jeg fortalte hvor jeg var. Flere timer hadde gått. Jeg var trøtt, forferdelig trøtt. Larven kom kjørende inn på parkeringen, fant meg og var like vennlig som jeg husket han. Han fortalte at vi kom fram til en slags plan og han gjentok den. Men jeg fikk det ikke med meg denne gangen heller. Annet enn at jeg lovte å ta truxal hver kveld fram til vi skulle sees igjen om en uke. Det er nå notert i boken min. Neste uke må jeg sørge for at «Planen» skrives ned der. For jeg kan ikke ha det slik, at jeg skal gå meg bort mellom to verdener. Adam har nok rett, her gjelder det å ta tiden til hjelp. Å lagre alle de possitive erfaringene med Dr. Larve slik at alle i meg blir trygg på han til slutt.

Fange i egen kropp

Jeg sitter å tenker tilbake på de sju siste ukene. For sju uker siden begynte jeg i praksis, noe som tilsvarer minst 130 % jobb. Ikke bare skulle jeg gå i en 100 % sykepleierstilling, men jeg hadde også en rekke arbeidskrav i form av oppgaver å skrive. Noe som innebar en hel haug av pensum og artikler å pløye igjennom. Ikke misforstå meg, jeg elsker å lære og å være student. Det er gøy å øke kunnskap og praktisere det i en jobb. Men høyskolen krever at man fullfører et visst antall timer på praksisplassen innen en viss tid. Selve praksissen har gått strålende. Jeg er en pliktoppfyllende student som scorer høyt på de fleste punkt på evalueringsskjema. I jobb trer jeg inn i en rolle med mye ansvar og jeg elsker det!

Problemet var at jeg tidligere har erfart (mange ganger) at jeg ikke fungerer godt i en full stilling i utgangspunktet. Hver gang jeg har blitt fristet til å forsøke, har gamle symptomer kommer snikende og noen ganger helt brått og uventet på! For 7 uker siden var jeg så forberedt som overhode mulig. Jeg tok en pause med Fru Grå for å ha triggerne på avstand, slik at jeg kunne fokusere i praksis. Unngåelse med andre ord. Her skulle alt det mørke legges bort i et mørkt kott forså å tas tilbake etter endt praksisperiode på 8 uker. Det var iallfall planen. Slik gikk det altså ikke.

Å leve med et splittet indre, føles ofte som å være fanget i en kropp jeg ikke kjenner til. Når hverdagen blir for stressende kan den leve sitt eget liv og ta over all aktivitet. Noen ganger får jeg lov til å være et vitne til mine egne handlinger, andre ganger ikke. Denne gangen begynte det like før midtevalueringen i tredje praksisuke. Følelsen av at det ikke var meg som var ansvarlig for den pliktoppfyllende studentens handlinger kom gradvis. Så gradvis at jeg ikke en gang merket det og da evalueringen var overstått satt jeg og minte det hele fra en tilskuers plass. Som en flue på veggen hadde jeg minner om dette møtet og jeg erget meg over at de kunne falle for det. For den personen som snakket og som forsvarte praksisen sin med flotte faguttrykk og god kunnskap, var ikke meg. Det var en løgn og der satt de erfarne lærerne og sykepleierne og gikk rett på. Skammelig!

Fortsatt tenkte jeg ikke på hva som var iferd med å skje. Jeg hadde to roller, en som student og en som husmor. Skillet ble større og de hadde på ingen måte noe med hverandre å gjøre. Derifra tok det ikke lang tid før søvnen begynte å utebli. Også her gradvis og umerkbart de første nettene. Men så skjedde det noe. Ofie dukket opp og fortalte at jeg måtte sove, at jeg trengte søvn hvis jeg skulle overleve de neste ukene. Det var da jeg innså hvor lite jeg faktisk hadde sovet, så jeg tok motet til meg og bestilte legetime. Hvordan det gikk der skrev jeg om i forrige innlegg –> Dr. Larve..

Larven gav meg tabeletter som skulle hjelpe meg med søvn og det hjalp! I en uke sov jeg bedre enn jeg noen gang har gjort tidligere. Men jeg stoppet å ta de. For jeg ville ikke stå på noe fast, men heller bruke de ved behov. Men behovet var nok større enn jeg tenkte. Søvnen uteble igjen og i forhold til uken før ble det en for stor kontrast mellom god og dårlig søvn. Siden det første møtet med Larven har jeg ignorert Fredsiksens advarsler. Fredriksen ville på ingen måte at jeg skulle ha kontakt med den nye legen. Han ser på Dr. Larve som en trussel som må unngås for enhver pris. Men problemet mitt var at Larven var en dyktig lege og at jeg så på han som en mulighet til samarbeid. Dette var tanker jeg på ingen måte delte med Fredriksen. Etter den tredje våken-natten tok han meg til fange. Fredriksen altså. Jeg hadde gjort noe galt og måtte tydligvis straffes. Fredriksen tok meg bort og da jeg våknet igjen sto jeg på badet med blod som rant nedover armen. Jeg kunne se det pumpe og ble fylt med en redsel jeg sjelden føler på. Jeg husket absolutt ingenting, men jeg visste hva som hadde skjedd. Fredriksen hadde fått nok og dette var hans straff til meg. Det ironiske var at hans straff for å ha snakket med Larven, var at det førte meg rett tilbake til legekontoret. Jeg ringte dit umiddelbart etter jeg fant telefonen min. De ba meg komme med en gang.

På legekontoret fikk jeg komme rett inn og Dr. Larve kom meg i møte. Jeg var overbevist om at jeg skulle bli lagt inn, men istedenfor ble jeg lappet sammen og pratet med. Larven tok seg god tid og mens jeg lå der kom både Fredriksen og Stina på besøk. Vi er alle gisler i en og samme kropp! Alle og enhver skriker etter å bli hørt på en eller annen måte. Hver og en har en annen som hindrer det i å skje. Og jeg? Jeg finnes ikke. Ikke egentlig. Jeg eksisterer kun som fragmenter i en traumatisert kropp. Kroppen er mitt fengsel og dem som soner inni der er dømt, fram til juryen på 7 blir enige om å leve i fred med hverandre.

Larven avsluttet omsider og telte 40 sting.

Dr. Larve – starten på et tverrfaglig samarbeid!

I alle mine år jeg har levd har jeg unngått leger. Grunnen til det er i all hovedsak at de legene jeg har møtt ikke har hatt god nok kompetanse til å håndtere mine symptomer på den måten jeg ønsker. Nemlig uten medisiner og med et godt samarbeid. Erfaringer jeg har gjort meg underveis er at leger snakker forbi meg og ikke med meg, at de handler raskt og det eneste jeg har erfart av samarbeid skjer bak min rygg. Så ja, jeg er igrunn svært skeptisk til leger generelt.

I min jobb som sykepleier derimot jobber jeg tett på med leger og jeg har erfart litt av hvert der også, men fra en annen vinkel. Jeg har nemlig fått en viktig rolle. Ikke en så viktig rolle som pasienten burde ha, men viktig i den forstand at vi har en vesentlig rolle. Det er sykepleiers observasjoner som ofte tas til betrakning. For en lege er det kunnskapsbassert informasjon som er viktig. Observasjoner over tid, målinger og sykepleiers faglig vurdering har ofte mye å si når legen skal ta sine beslutninger. I min jobb, er mine meninger viktig. Og jeg tenker at det er akkurat slik det burde føles å være pasient. Å føle at «min mening betyr mye».

I årenes løp har jeg byttet fastlege oftere enn jeg har rukket å møte mange av dem. Aldri har jeg hatt den ene jeg går til når det feiler meg noe og jeg har aldri rukket å få en tillit til noen med høyere autoritet.. helt til nå.

Lenge har jeg tenkt at jeg burde ha en fast lege som jeg kan gå til og stole på. En som kjenner meg og som ikke dømmer meg. For to uker siden tok jeg motet til meg og bestilte time. Med et kjent problem: SØVN! Nå som jeg er i praksis, jobber jeg 150 %, noe som er mye mer enn det jeg kan klare å takle over tid. Så jeg ønsket å diskutere mulighetene for å få en medisin mot søvn ved behov. Fru Grå har ingenting med medikamentell behandling å gjøre, så det var jeg nødt til å ta med en lege.

Første møte med min nye lege gikk akkurat som forventet. Jeg fikk ikke ut et eneste ord med to unntak: «Hei» og «hade»! MEN siden det var forventet, møtte jeg i det minste forberedt! Jeg hadde skrevet en beskjed til han i forkant:

Hei. Hvis du leser dette, vil det si at jeg ikke klarer å snakke. Jeg beklager det, jeg gjør det IKKE med vilje. Grunnen til at jeg kommer er fordi jeg sliter veldig i perioder med søvn. Og lite søvn (over tid) fører til økt symptomer som hørsel- og synshallusinasjoner. Går jeg enda litt lengre uten søvn har det hendt at jeg får anfall som minner om epeleptiske anfall, men jeg har ikke epelepsi. Jeg ville gjerne snakke om muligheten for medikamentell behandling ved behov? (For jeg ønsker ikke å stå på noe fast). Takk på forhånd.

Jeg tenkte at enten ville den nye legen ringe politiet og få meg tvangsinnlagt på stedet, eller så ville han bare skrevet litt på maskinen sin og sendt meg ut igjen med en resept. Aldri hadde jeg trudd at han skulle vise så stor forståelse og vilje etter å hjelpe som det han faktisk gjorde. Jeg ble svært frustrert der jeg satt, mens legen spurte alle de riktige spørsmålene. Jeg hørte Fredriksen i bakhånd som advarte meg mot å ta imot legens råd, men jeg trosset. Fordi jeg visste at jeg måtte ha søvnen min. Så jeg satt der og så i gulvet, forsøkte å høre hva som ble sagt. Jeg nikket og ristet på hode ettersom hva som var riktig. Helt fram til den nye legen konkluderte med at det skulle være verdt å forsøke en medisin som heter Truxal. Det er et antipsykotikum som også brukes ved søvnvansker. Vi ble enige om at jeg skulle prøve de ut en ukes tid forså å sette opp en ny time da for å se på effekten.

Den siste uken har jeg sovet bedre enn det jeg har gjort iløpet av hele livet mitt! Det fortalte jeg til legen. Litt mindre skeptisk var jeg, uten å helt vite hvorfor. Det må ha vært noe med denne legens væremåte, for der satt jeg og svarte på alle spørsmål. Om Barteskogen og de som lever der. Hele tiden fryktet jeg at han bare jattet med og egentlig tenkte sitt om hva han hadde med å gjøre. Men så skjedde det jeg aldri kunne drømt om! Han forteller sin kunnskap om traumer og om hvordan forsvarssystemet fungerer. Han sier til og med at han mener jeg hverken er syk eller gal! Og at disse delene jeg både ser og hører ikke burde gjøres noe med så lenge de ikke er et «problem». Det var som å høre Fru Grå! Og jeg tenkete for meg selv at dette ikke kan være sant! Har jeg virkelig funnet Herreversonen av henne? Isåfall er det utrolig og jeg føler at det kanskje er på tide med et aldri så lite tverrfaglig samarbeid. Videre sa legen at han ville bli bedre kjent med meg, noe som så klart skremte livet av meg! Jeg var tøff nok til å fortelle om redselen min for innleggelse og fortalte videre at Stina i meg ønsker å dø i perioder. Da sier den nye legen noe som fikk, om ikke hele, så halve meg til å overgi seg:

Men det er stor forskjell på og ønske å dø og det å ikke ønske å leve lengre.

I stor beundring nikket jeg meg enig av lettelse! Han hadde virkelig forstått det! Koden var løst og nå er det bare å begynne arbeidet! Vi ble enige om at så lenge jeg ikke kom bevepnet inn på kontoret hans, skulle vi klare å unngå innleggelser. Etter en time med prating ruslet jeg ut og idet jeg går mot bilen kunne jeg plutselig høre Frida gjennta undrende navnet på legen mens hun fniste og sa

Dr. ******? Det rimer jo på Dr. Larve!