Fem år.

Selv om jeg nå har mest fokus framover, så er det i dag naturlig å tenke litt bakover. Fem år for å være nøyaktig. I dag, for fem år siden, fødte jeg mitt andre barn. Hele 2016 var en endeløs lidelse som årene før og årene etter. 2016 var starten på slutten med Fru Grå. Jeg husker at jeg var innlagt da jeg var noen måneder på vei. Jeg hadde mage nok til at jeg så gravid ut og ikke bare tjukk. Jeg husker at jeg kjente min datter leve der inne og det gjorde meg glad, men samtidig redd. For selv om jeg visste at jeg alltid har vært forsvarlig mamma til mitt første barn, var tilstanden min så ustabil og kontrastfull at jeg ikke kunne forstå hvordan framtiden skulle gå til. Så usikkert alt var. Jeg husker eskaleringen i det destruktive. Jeg husker Larve som alltid stilte opp, men som jeg nå forstår at bare gjorde vondt verre. Jeg husker hvor desperat jeg var og når jeg leser tilbake i bloggen, ser jeg jo tydelig hva jeg trengte av rammer, men som ingen kunne gi meg eller visste at fantes på Gjøkeredet bare noen hundre meter unna. Ikke før det nesten var for sent og jeg ble tvunget til det. Tvunget i starten, men senere frivillig og jeg ble frisk nok. Gjøkeredet. Lukket akutt psyk. Jeg husker at jeg lenge sa at jeg trengte slike rammer jeg fikk der. Og at jeg ikke var i stand til å ta noen avgjørelser uten å bli straffet hardt. Jeg var så redd. Jeg var så fastlåst. Kneblende kvelende til livet.

Januar 2016, skriver jeg om mareritt. Våkenetter og vonde drømmer både under søvn og i våken tilstand. I februar ble det dokumentert for første gang: «Selvmordsforsøk» og heller ikke det skulle sende meg til rammene jeg sårt trengte. «Det er ikke noe vits å legge deg inn, når det er Stina som forsøker å ta livet av seg», sa han. Larve. Og jeg var enig i øyeblikket. Når jeg ser tilbake, blir jeg mest irritert for han bekreftet gang på gang at jeg ikke passet inn noen plass. Jeg hørte ikke hjemme i dette livet og måtte liksom bare lære å leve slik. Med to barn, mann og jobb ved siden av galskapen.

«Jeg lå på gulvet, handlingslammet. Alt gikk veldig sakte! Jeg lå og så på den blodrøde sjøen komme imot meg. Hva hadde jeg gjort? Jeg visste det bedre enn hva jeg ønsket å innse. Døra lukket seg plutselig, men langsomt, opp fra utsiden før den lukket seg igjen, forså å åpne seg enda en gang. To joggesko kom inn og trådde varsomt over sjøen som hadde lagt seg utover gulvet. Jeg så en lyseblå hanske løfte armen opp og trykte med en tykk, hvit kompress mot kilden. Den var ikke hvit så lenge. Sjøen forsvant og jeg hørte en lett gjenkjennelig stemme spørre om jeg klarte å reise meg. Larve måtte si det på nytt før jeg reagerte og etter tredje gangen sto jeg oppreist igjen. Larve vasket varsomt av de fargelagte hendene mine under vasken, mens jeg ikke klarte å gjøre så mye. Var det i det hele tatt mine hender? Armer? Alt gikk i sakte film og jeg hang på ingen måte sammen»

Februar 2016

Vinteren ble til vår og jeg ser at jeg desperat leitet etter svar og en vei midt i umulig føre av kratt og tornebusker. Ingen hadde gode råd på det tidspunktet og alt var liksom opp til meg selv. Men det som skulle være meg selv var ikke i stand til å reflektere seg ut av situasjonen jeg befant meg i for fem år siden. Jeg skrev et brev til Fru Grå uten å bli klokere, for jeg visste ingenting og det kommer ganske tydelig fram. Jeg kan huske følelsen. Det var som å spørre en stein om hva den føler. Det var klin umulig:

«Jeg beklager at jeg er en så vanskelig pasient. På skolen lærte vi at det ikke finnes vanskelige pasienter, men pasienter som har det vanskelig. Og hvis det stemmer, må jeg ha det fryktelig vanskelig!! Jeg får bare ikke tak på det. Jeg kunne så ønske at du fikk tak på det og klarte å vise veien for meg på et vis. Men jeg har skjønt at det er meningen at jeg skal vite alt og det blir for mye rett og slett».

Det ble sommer og deretter høst, det året for fem år siden. Det siste blogginnlegget før nytt år, uten så mye håp, fikk meg til å gråte. For en reise og jeg innser nå, fem år etterpå, hvor vondt det var å leve. Jeg sitter her i 2021 og kan ikke fatte og begripe hvordan jeg overlevde. Det gjør vondt å vite at det var det eneste jeg kjente til. Etter tretti år så visste jeg knapt om noe annet enn lidelse:

«Å gå gjennom prosessen i behandling for dissosiativ lidelse er som å svømme på dypt og ukjent farvann. Det er iallfall slik det føles for meg. Langt nede i dypet, der ingen lys slippes til, finnes det skjulte kratt og kanskje til og med skatter. Svaret på hvem jeg er, og hvem jeg har vært! Men jeg har ingen dykkerutstyr å dykke med og det er begrenset hvor lenge jeg klarer å holde meg under vann uten. Så jeg ligger i overflaten og kaver. Noen ganger flyter jeg på de myke linjene i vannet, andre ganger kjemper jeg i stormen. Stort sett helt alene. Og stort sett livredd for å bli spist av en hai eller bli dratt ned av andre sjømonstre som bare venter på det rette øyeblikk. En gang innimellom kastes det livbøyer i min retning. To stykker, men ofte hver for seg og ofte i en begrenset tid. Ofte bare en time i uken, enda jeg forsøker i beste evne å klamre meg fast så lenge jeg kan, før jeg blir kastet ut på dypet igjen. Det er brutalt. For hvem har vel krefter til å legge ut på svøm midt på åpent hav? Alene»

Slik avsluttet jeg 2016. Like før trollungen min som ble født for nøyaktig fem år siden i dag. Jeg føler at jeg har gått glipp av så mye. Jeg vet at å være mamma, er en av de få tingene som har reddet meg ifra en sikker død. Jeg vet at jeg har vært en god mamma for dem. Og jeg vet at for de to, har jeg vært til stede, trygg og god. Jeg har bare ikke vært til stede i meg selv. Nå som jeg ser bredere og lever livet med flere øyne samtidig, skjønner jeg hvordan hverdagen burde se ut og oppleves. Jeg sitter her i mitt eget hjem, mer alene enn noen gang. Samtidig mye mer tilstedeværende og samlet. Jeg gråter. På godt og vondt. Det er vondt, fordi jeg kjenner på smerten jeg har båret med meg i så mange år. Den evige fortvilelsen over å ikke evne å se veien foran. Samtidig bli tvunget til å ta de stega framover uten å ane hvor foten settes fordi det er så mørkt. Og stort sett falt jeg nedi et svært, mørkt hull. Frykten for alt det ukjente, sammen med alle truslene fra innsiden jeg levde med hver eneste dag. Jeg innser først nå, at jeg har levd livet i en svært tynn og slitt tråd. Men så gråter jeg også litt av en enorm lettelse over at jeg faktisk overlevde til tross for alle odds. «Du overlever dette fordi du allerede har overlevd» Sa Fru Grå til meg tidlig i forløpet vårt. Og jeg er glad for at jeg nå sitter her og lever. Men for å være helt ærlig, tenker jeg også at jeg like gjerne kunne dødd. For som jeg har sagt tidligere, er det døden som har vært min venn. Den stopper lidelse og intet menneske fortjener å leve med senskader etter relasjonstraumer. Samtidig sitter jeg her og lider ikke mer. Lidelsen tok slutt og det går opp for meg at jeg ikke en gang ante hva det innebar. Før nå. Kanskje jeg endelig kan bli venn med livet også. Var det verdt det? Det vil tiden vise, men så langt kan jeg svare et stolt og tydelig «ja». Men jeg vet at jeg har hatt flaks og hadde jeg ikke møtt Gjøkene en sen høstdag i 2019, hadde Fru Grå mest sannsynlig ikke fått rett i sin påstand om overlevelse. Det er jeg overbevist om.

Jeg reiste meg ifra sofaen og gikk litt rundt i stuen. Jeg så meg rundt. På alle tingene våre, bøker, tegninger som begge ungene har laget. Jeg stoppet foran veggen der hvor skjenken står. Over den, henger det bilder. Jeg går forbi dem hver dag, men akkurat nå stoppet jeg og studerte hver og en av dem. I senter henger et forstørret bilde av dem to som ble et produkt av meg og min mann. Guttungen sitter med beina i kryss og smiler stolt fra øret til øret. Han var bare fem år da bilde ble tatt og på fanget holder han lillesøsteren sin som bare var to uker gammel. Hun ligger der i fanget som en liten bylt av lykke, sammen med broren sin som er stolt. 2016. Tiden da alt utenom dem var kaotisk og på randen av fortapelse. Rundt dette bilde henger det minner ifra ulike tider. Etårsbilder, barnehagebildene, første skoledag og innimellom der, henger bryllupsbilde til meg og Bart foran Eiffeltårnet i Paris. Minner. Gode minner. Minner verdt å huske. Så brøyt jeg sammen. For jeg innså at jeg har klart meg. En forløsning av tårer og desperat uttrykk forplantet seg i meg og formet seg til en tåresjø og lyder ifra et urmenneske. Jeg klarte ikke å stoppe. Det var vondt og godt på samme tid. Jeg klarte ikke å stå på beina så jeg falt bare sammen på gulvet. Er det slik rehabilitering er. Å innse hvor fucka livet var, reise seg opp og gå videre.

Det store bilde.

«Jeg er bortimot normal nå», uttrykket jeg til monsteret i mitt liv som plutselig sto foran meg i konserthuset. En time før tiden var inne for henne, til å formidle nye toner. Fra den samme stemmen som hadde gitt en sånn ro på min innside. Gang på gang igjennom de siste årene.

«Normal? Å huff da!» Sa hun og gav ifra seg et bekymringsfullt ansiktsuttrykk i retur. Hun hadde sett Stina i meg for over 20 år siden. Meg som tenåring, sittende på skolebenken og se ned på hendene i desperat forsøk på å gå i ett med veggen ved siden av. Men jeg klarte ikke å lure henne. For hun så og hun fortsatte å se i årene som kom. Hun så hvem jeg var, og hva jeg kunne bli. Hva jeg er. Og nå sto vi der, ansikt til ansikt. Over 20 år etterpå. Jeg husker hun akkurat slik som det jeg så henne den kvelden, vakker, morsom og veldig karismatisk. Og hvem hadde jeg blitt? En geleklump føltes det ut som. Ikke et stødig fjell etter flere års vandring igjennom skogene på leit etter meg selv ifra flere tidsepoker. Jeg sto midt i min egen premiere og jeg forsto ikke så mye av den for å være ærlig. Alt forsvant liksom rett foran øynene mine og jeg hadde ikke vært inne i skogen min på mange uker. Jeg kunne heller ikke forstå at dette skulle være det hele. Er jeg virkelig normal? Frigg gikk i oppløsning og Vilja hadde forplantet seg og sin lidenskap over i pottene hjemme. For ja, jeg hadde fått en plutselig lidenskap for planter og jeg liker tanken på at det er Vilja/Stina sin lidenskap som ble overført dit. Til disse grønne vennene som nå var vårt og ikke bare hennes. Mitt? Frida var den første som tok meg igjen i tiden, Elli var kanskje den siste. Og nå sto jeg igjen og følte meg som en geleklump. Ikke særlig stødig, men vaglete og transparent. Veldig synlig og utsatt. Men det er kanskje ikke så rart når alle brikkene plutselig settes sammen uten å limes fast? Det skal bare en liten skump til bordet for at noen av bitene faller ifra. Jeg må kanskje finne det limet før alt går i biter igjen.

Hvis det virkelig er sant, at jeg nå er integrert og blitt en helhet i meg selv, betyr det at jeg er i fase 3 i behandlingen. Rehabilitering. Det handler om å jobbe mot å bli sterkere og tryggere i seg selv og den jeg nå utgjør som en og ikke fragmenterte biter. Så den vaglete geleklumpen jeg føler meg som nå, skal kanskje en dag føles som et stødig fjell eller et majestetisk tre med røttene godt plantet i bakken. Det handler om å forstå relasjoner og verden som den helheten jeg endte opp med og ikke stykkevis og delt med ulike forståelser av den. Jeg husker Fru. Grå beskrive målet om å gå ut herifra med en samlet vilje. Det virket alltid så rart og usannsynlig, men jeg tegnet det alltid på alle kartene mine. Veien ut. Sammen. Jeg kunne ønske at jeg kunne sagt det til henne ansikt til ansikt.

Jeg liker bilde på et stødig tre. Jeg tenkte umiddelbart på Høvdingtreet og følte et spontant savn etter skogen som var og som jeg ikke har hatt kontakt med på mange uker. Det føles som en evighet. Og de som bor der skal vite at jeg savner det. Dem. Jeg lurer fælt på hvordan tilstanden der inne er nå. Men jeg er kanskje nødt til å venne meg til tanken på at det som en gang var der inne, nå er her ute sammen med meg. Konstant. Det må være det de mener med rehabilitering. Jeg har på ett vis stått opp fra de døde og ikke bare en gang. På tur og orden har brikkene falt på plass og gitt meg et ubegrenset liv. Et liv som alltid har vært så kneblende fordi brikkene mine har vært utilgjengelig for meg. Det er rart og litt ensomt. Jeg er vant til å forholde meg til meg selv i biter og eksterne identiteter. Men jeg innser jo nå at det bare er meg. Ene og alene, men med flere egenskaper og muligheter enn før.

Monsteret i mitt liv skulle endelig ha konsert i min lokale by. Jeg hadde tatt meg fri fra jobb og kjøpt billetter til meg og min beste venn her i livet. Vi var altfor tidlig ute som vanlig, men som sist, gikk vi rett inn og Monsteret kom oss helt tilfeldig i møte i enden av trappen. Hun var opptatt med å plassere et notestativ og smilte bredt da hun så oss. Jeg håper at jeg smilte jeg og. Jeg husker ikke helt, for det hele føles litt som en drøm. Pussig. For jeg trodde at jeg var integrert? Men av og til virker ting for godt til å være sant, og da er det kanskje litt sånn allikevel. Monsteret i mitt hjerte har slått rot i skogen igjennom en årrekke og fått en helt spesiell betydning der inne i løpet av de siste to årene. Hun er både virkelig og en drøm på samme tid. Men jeg hadde ikke noe problem med å skille hva som var hva. Jeg vet at hun er ekte der hun sto, like ekte som det jeg hadde blitt. Jeg husker at vi lo, men ikke av hva. Følelsen var god, og det er vel det som betyr noe.

Siden vi var ute i så fryktelig god tid, fikk vi også tilgang på de beste plassene. Konserten var intim og vi satt på første rad med Monster og gitaristen hennes rett forut. Et par meter unna maks. Ingen sal, men mer en kafèfølelse med ulike bord spredt utover. Jeg tillot meg en Americano og ikke en ekstra svart som livet, som jeg pleier. Livet er ikke bare svart/hvitt, det er mest grått, hadde overlegen sagt. Svart med moderasjoner. Nyanser. Fifty shades of grey, fucka-i-hue-versjonen. Slike detaljer har jeg begynt å tenke på i situasjonen og ikke bare etterpå. I alle år har jeg liksom ikke fått med meg øyeblikkene, før jeg har fått skrevet en ferdig tekst om det i etterkant. På den måten har jeg liksom alltid følt at jeg har levd litt sånn hengende etter. Poeng har gått opp for meg lenge etter den ble et faktum og jeg har kunnet ende samtaler ut av det blå og flere dager etter den i utgangspunktet pågikk. Dette vet jeg at i alle fall har gjort min mann ganske frustrert. For han har jo allerede avsluttet det jeg plutselig henger med på, en god stund i etterkant. Som et etterslep av tid. I behandling har jeg samme erfaringer. Poeng som overlegen har syntes å ha vært gode i situasjonen, har ikke pleid å gå inn og opp for meg før lang tid etterpå, opptil måneder faktisk. Og det har hendt at noen av Fru. Grås poeng ikke har gått opp for meg før nå. Mange år senere. Det må være spesielt frustrerende å være behandler for sånne som meg og det er faktisk nødt til å være for spesielt interesserte å gå inn i et slikt prosjekt i det hele tatt. Litteraturen beskriver det som nærmest et livslangt prosjekt som enhver behandler må føle seg dedikert til å gjennomføre.

Stemningen i det kafé-lignende lokalet var magisk. Scenen var akkurat passe lyst opp og i bakgrunnen var det svære glassvinduer fra gulv til tak, slik at vi så lysene ifra alle husene på andre siden av elva som strakk seg igjennom hele byen. Det var rukket å bli mørkt ute, klokka var nesten halv ti på kvelden da artistene kom ut på scenen. Hun var så vakker med kronen laget av kvist oppå det tjukke og krøllete håret hennes som var halvlangt. Så begynte magien på alvor. De to som har bidratt i stor grad med å forme min verden, sto nå knappe to meter unna og formet nye toner, men med samme stemme og samme gitar ut i rommet. Det var en god blanding av gamle kjente låter og helt nye. Noen var på norsk, andre på engelsk. Jeg husker knapt titlene, men jeg husker at jeg ble dratt med på en reise umiddelbart de kjente tonene kom ut og nådde kretsløpet mitt.

Det hele var veldig absurd og fint på samme tid. Det var som om noen forsøkte å fortelle meg noe. Der innenifra. For da jeg satt der og lyttet til det kjente, ble jeg dratt med tilbake til en fjern, men absolutt virkelig tid. Jeg befant meg plutselig på de varme flisene på det lille badet på Gjøkeredet. Der jeg hadde brukt timevis på å sitte å tenke, undre, på indre møter, ytre møter. Der jeg hadde sitti og lyttet til stemmen hennes i flere døgn til sammen. Lydfiler med treffende ord og musikken som hun nå sto og fremførte rett foran meg og min beste venn. Jeg kjente på følelsen av at den epoken nå var over og jeg så for meg alle dem som har hjulpet meg der inne på det samme badet. Høvding, Viking, Rev og Mummimamma. En løvinne i natten. Hånden til Politimesteren i min. Og det stoppet ikke der. Reisen min fortsatte enda lengre tilbake og helt til Fru Grås vinrøde stol på kontoret med alle plantene, bøkene og duppedingsene. Lukten av mormor-te og følelsen av god atmosfære. Jeg så smilet hennes. Jeg hørte den milde latteren hennes og så alle de gode tingene. Ikke de destruktive. Det var fint og føltes nesten som en god avslutning på en lang og god tv-serie, der jeg var hovedrollen, etter flere spennende sesonger.

Det var et eventyr fra start til slutt og det stoppet ikke der. For etter reisen igjennom alt som har vært, begynte monsteret i mitt liv å synge nye og uoppdagede toner. På norsk denne gangen og det eneste jeg husker av tekstene var at hun undret seg over, om byen kunne være som en elv. Og på nytt ble jeg dratt innover, men ikke bakover denne gangen. Tiden må ha vært her og nå eller kanskje foran? For jeg befant meg plutselig og endelig i skogen min igjen. Den var annerledes enn jeg husket den, men jeg visste at det var den samme. Det var faktisk som om jeg hadde reist framover i tid i denne omgangen. Men jeg tror at dette var en del av hva noen ønsket å vise meg. At alt er greit og at jeg faktisk klarte det. At jeg kom meg til målstreken og oppnådde freden og den samlede viljen jeg i over et tiår har forsøkt å oppnå. Med desperasjon, tårer, latter og en god dose fortvilelse. Jeg tok et par skritt til siden der inne og oppdaget til min store overraskelse et blendende lys som kom til syne midt mellom trærne, men ingen Høvdingtre var å se mer. Ikke i sin vante form i alle fall. Jeg så etter Reven, hengehuler, Løvinner også, men jeg kunne ikke finne noen av dem. Jeg kan aldri tenke meg at de er helt borte heller. De er nok bare mindre synlig enn før og tar mye mindre plass. Jeg har blitt voksen nå og klarer meg selv. Men jeg vet at de finnes der inne, fordi de har slått rot og det er røtter som ikke nytter å rive opp og ødelegge.

Lyset blendet meg umiddelbart, men med en gang øynene mine vendte seg til det, så jeg hva det var. Det viste seg å være noe så merkelig som en Starbucks sjappe. En kaffebar midt i skogen og på utsiden satt Vilja og drakk latte og leste i en bok. Hun enset ikke meg som om jeg var et spøkelse ingen kunne se. Jeg observerte henne og det så ut som om hun hadde funnet en sjelden ro. Var hun tilfreds? Jeg kunne se huset med rare i like bak og på utsiden der sto det et par hvite barnesko på utsiden. Jeg bare skjønte at det var Frida sine og selv om jeg ikke så henne, følte jeg på hele meg at hun var lykkelig. Hun satt sikkert i toppen av huset, inne på rommet sitt og tegnet. Det var det jeg så for meg. Kanskje Loppis var der og? Og Elli. Jeg håpet mens jeg tenkte på dem, selv om jeg ikke følte dem. Jeg beveget meg litt mer til siden og oppdaget at videre forbi Starbucks, var det opptråkkede, kjente og ufarlige stier som gikk lengre innover skogen. Jeg kunne se det klart og tydelig, lang fram, fordi stiene ble lyst opp av gatelykter hele veien. Som i en lysløype. Selv om det var mye skog igjen, var det som om det hadde forvandlet seg og fått sin egen lille by. På de stiene kunne jeg skimte Frigg som gikk barbeint og trippet bortover mens han plystret i takt med sangene til den trygge stemmen her ute og der framme. Den hadde han hørt mange ganger før. Jeg smilte og klarte å holde tårene tilbake. Jeg satt der liksom med en fot på hver side av mine to verdener. Jeg var både her ute og der inne på samme tid og det føltes som om de to verdenene endelig flettet seg sammen og gikk parallelt med hverandre. Som et felles DNA spiral og idet jeg tenkte den tanken kunne jeg høre Monsterets stemme der oppe på scenen: «Den siste låta er til Stina. Den heter «Cry». Jeg kjente hvordan hårene på kroppen min reiste seg. Stina som siden ble Vilja med egen vilje. Jeg så henne for meg mens sangen pågikk. Hun var som et ekko ifra en annen tid. For det var det hun hadde blitt. Et minne, noe som har vært, men som allikevel alltid vil være der fordi jeg lever. Bunnløs sorg over det som aldri ble, men den tiden er langt forbi og nå er det på tide å slutte å se bakover, men framover.

Jeg ble omsider dratt oppover, eller utover og bort ifra skogen der nede, hvor hun satt og drakk latten sin. Den verden ble fjernere og mindre jo lengre vekk jeg ble dratt ifra den. Jeg forsto ikke helt hvor jeg var på vei eller hvor jeg befant meg før jeg krysset grensen. Og det er her den overveldende oppdagelsen min kommer. For grensen jeg ble dratt igjennom, var som en boble og jeg innså at alt dette foregikk på cellenivå. Jeg innså at skogen min faktisk var som en elv, som eksisterer i hver eneste celle jeg har i kroppen og som får næring av mine refleksjoner, tumor i humor og en god klype fantasi. Hver celle, og det finnes millioner av dem, flyter rundt i mitt helt eget kretsløp. Hvor hver celle er en brikke som til sist utgjør hele meg og den jeg har blitt. Jeg så endelig det store bilde.

Jeg satt igjen med en klump i halsen. Jeg så dem. De vil aldri bli borte så lenge jeg lever. Ikke bare overlever. De har fått lysløyper og Starbucks. Hva mer kan dukke opp? Ting ser lyst ut for framtiden og herifra er det bare fantasien som kan sette grenser for dem der inne. Men det betyr jo også for meg. Jeg skal rehabiliteres og jeg skal leve det livet jeg for 36 år siden ble tildelt. Og jeg skal leve det for oss alle.

En mors kjærlighet.

Det er begrenset hvor mye et menneske kan tåle i løpet av en dag. En fødsel for eksempel, er ansett som svært krevende for både kropp og sinn. Når en barnekropp opplever dette vil sannsynligheten være stor for at det barnet setter seg fast i den påkjenningen og ikke komme seg ut før noen er i stand til å redde henne ut ifra det. Hun vil leve i det minnet til evig tid og på den måten er hun også dømt til evig fortapelse hvis ingen får henne vekk og bort. Til en tryggere havn. I tide. For hvor mye kan og skal en tolvåring tåle? Hvor mange fødsler kan et barn stå i, før det går under?

Elli hadde blitt reddet opp ifra søla og lagt inn i Revehiet oppå den tørre og myke mosen uken før. For at sårene skulle gro. Hva hun hadde erfart av smerte før dette, ante vi i grunnen lite om, men at den var større enn vår fatteevne, var garantert. Jeg følte meg lettet over å ha klart å redde meg selv ut av avgrunnen og tenkte for meg selv at nå måtte den verste jobben være gjort. For nå lå hun jo der. Trygt og godt oppå tørr mose og med trygge omgivelser rundt seg. Om hun sov eller var slått ut av utmattelse, er ikke godt å si, men hun var i det minste trygg der inne i Revehiet sitt. Trodde jeg. For jeg hadde jo fått henne opp av gjørma som hun lå og druknet i. Men når jeg tenker etter, må hun jo ha vært ganske fastlåst oppi den tjukke massen, ute av stand til å komme seg noen vei. Hun druknet liksom bare uten å kunne bevege seg stort. Nå hadde Elli nådd overflaten og uten at jeg klarte å innse realiteten, må logikken i dette være at jeg hadde gitt henne frihet til å få utløp for sine traumer. Og på den måten, hadde jeg sendt henne inn i en ny runddans med mulighet for en forløsende innspurt. Det er i alle fall det nærmeste jeg kommer logikk i denne sammenhengen. For det finnes alltid en logisk forklaring. Det lærte Fru. Grå meg og det er noe som jeg har holdt fast ved hele veien og noe som har reddet meg mange ganger fra en sikker og mørk fortapelse.

Elli hadde skrekkelig erfart det å bli kvinne, hun hadde fått mensen og det innebar at hun også var fruktbar nok til å kunne bære fram nye menneskevalper inn til denne verden. Men de overlevde jo ikke, for bevisene måtte destrueres så fort det lot seg gjøre. Jeg har selv født to barn og jeg vet hvilken smerte det innebærer. Tanken på at en tolvåring skal stå i den bragden, gjør meg bare sint og fortvilet. At hun i tillegg føler skyld og skam over det samme, er bare ubeskrivelig vondt. Vi visste ikke helt hva som ventet oss etter at jeg og Ofie hadde reddet henne opp ifra søla og båret henne inn i det trygge revehiet. Vi hadde nok et håp om at det ville bli enklere derifra og at Elli endelig kunne føle på trygge rammer og at farene endelig er over etter en årrekke med noe som i bestefall kan beskrives som tortur. Lite ante vi at vi istedenfor skulle vekke henne opp til selve forløsningen. Dette må være det nærmeste vi kommer innbilt svangerskap, for i løpet av et par dager hadde hele Gjøketeamet blitt vitne til den ene innbilte fødselen etter den andre. De hadde funnet Elli en etter en med buksene nede og klar til å få ut den siste resten av skammen som hadde blitt forplantet inni henne. Overlegen skal ha uttalt at det så mer ekte ut enn på film, og at de uheldige livvaktene som ble mer eller mindre ufrivillig dratt med på dette, ble lett revet med av både lydene og bevegelsene som fulgte med. På dette tidspunktet var alle gode råd svært dyre og om vi i det hele tatt hadde råd var de mer i den eksperimentelle gaten. Det eneste vi visste om, var jording og orientering til her og nå. Så hver og en av dem gjentok like desperat i takt med Elli sine innbilte rietak, at vi befant oss på SYKEHUSET og at det var år 2021, hvem som var til stede og hvem som overhodet ikke var det. Men ingenting nådde inn til henne som kjempet beinhardt for å bli kvitt sporene etter dem som hadde gjort henne urett, ble hun ikke trodd? For henne var det nok like ekte som om det faktisk var ekte og ved siden av henne sa den ene etter den andre at det ikke var det. Hun ba mye. Om tilgivelse og om hastedåp for å unngå evig fortapelse. Hun ba om nåde. Hun tryglet om at noen kunne ta bort smertene og hun tryglet også et par ganger om å selv få slippe, sammen med det som ikke lengre er, men var. Jeg vet ikke om hun kollapset og falt sammen av de innbilte smertene eller av ren utmattelse. For det var slik prosessen gikk om og om igjen uten at noen klarte å snu det. Ikke overlegen, ikke vikingen, ikke høvdingen og ikke reven som alle ønsket å hjelpe, men som ikke fikk det til.

Det ble nok en morgen etter nok en strevsom natt før nok en skambølge kom over meg. Litt mer gradvis denne gangen. Jeg satt på toalettet, det husker jeg. Jeg husker også at jeg kjente en smerte komme sigende mens jeg satt der og jeg kjente den igjen umiddelbart. Det minnet om menstruasjonssmerter og jeg husker at jeg tenkte at det måtte være et slags forvarsel før jeg forsvant. «Er smertene nå eller fra fortid?», ville overlegen spurt og jeg ville visst og bekreftet at det ikke tilhørte denne tiden, men det var ikke nok til å holde meg der.

Elli hadde rukket å ta av buksene sine og satt seg til i på badet. For hun ville ikke at det skulle komme i buksa og det føltes mer naturlig på den måten. Gradvis økte den intensive smerter og i takt med den, økte også lydene. Skrikene og desperate lyder sammen med det som vi alle kjenner til som rier. Nok en smerte, nok en bønn om å frelses fra det onde, nok en eviglang frykt og nok en innbilt fødsel som var virkelig nok for henne. Hun var alene på badet der hun lå på alle fire og håpet på et raskt forløp, da det kom noen andre inn. En dame denne gangen, men ikke overlegen. Elli fortsatte å kjempe og damen satte seg ved siden av henne, uten å si noe i starten. Hun bare var der. Sammen med henne. Idet hun begynt å si noe, dro Elli kjennskap til henne. Løvinnen. Løvinnen som hadde reddet henne før. I den mørke natten. Og nå var hun der på badet sammen med henne. Igjen. Løvinnen tok hånden sin varsomt og strøk Elli over ryggen der det gjorde vondt. Hun sa ikke så mye, men hun holdt seg rolig og hun visste hva Elli gikk igjennom. Hun hadde jo vært igjennom det samme selv fortalte hun. Hun sa at hun visste at det var vondt og at hun skulle være der sammen med henne. Og hun fortsatte å stryke og massere ryggen hennes mens hun snakket rolig og trøstet på en slik måte bare en mors kjærlighet kan gi. Hun holdt henne ikke fast, hun lot henne gå igjennom prosessen og hun støttet henne igjennom det hele. Elli ba om tilgivelse nok en gang og Løvinnen sa at hun var et barn som ikke hadde noe å be om tilgivelse for. Gradvis ble smertene bedre og gradvis ble liksom det vonde litt mindre vondt, helt til hun klarte å stå på beina. Løvinnen hjalp henne opp og fulgte henne inn i sengen og bredde dynen over henne, som var utrøstelig på alle mulige måter. Løvinnen fortsatte å være rolig, hentet en kald klut og kjølte henne ned med den. Varsomme og omsorgsfulle bevegelser. Det gjorde godt selv om det fortsatt var litt vondt. For Elli var sliten og utmattet. Jeg er usikker på om Elli sin oppfattelse var at fødselen var over eller bare kansellert på et vis, men utmattet var hun i alle fall. Og Løvinnen satt der, holdt henne i hånden og strøk henne over pannen og håret med den kalde kluten. Helt til Elli sovnet med en etterlengtet og velfortjent trygghet og en god dose omsorg ved siden av seg.

Etter disse innbilte fødslene har jeg selv kjent på et voldsomt sinne. Jeg blir sint over tanken på at en tolvåring skal gå gravid og oppleve disse smertene som det innebærer. Jeg tror jeg aldri har vist mer følelser enn det jeg har gjort i denne runden. Jeg har grått fortvilet og rådvilt med både høvdinger og rever rundt meg. Selv Reven gav meg klemmer i fleng i denne prosessen. Jeg har slått fra meg uhemmet i sinne på vegger og gulv, jeg har desperat gått ut for frisk luft etter å ha følt meg kvalt inne på rommet. Jeg har følt mer enn noen gang. Elli. Hva du har måtte tåle!

Etter nok et sinneutbrudd som var mest synlig innad, forsvant jeg igjen. Men ikke inn i en fødsel denne gangen. Jeg befant meg inne i skogen. Og jeg fikk endelig et etterlengtet overblikk over tilstanden der inne. Jeg så treet. Revehiet. Ofie svevde ved siden av meg til høyre og jeg bare sto der litt. Jeg kunne se Reven ligge å sove utenfor, jeg så løvinnen ligge på motsatt side og nærmest inngangen til den hule stammen. Jeg måtte ta meg litt sammen for ikke å gråte mens jeg gikk sakte imot dem alle. Jeg så henne. Elli, ligge å sove der inne. Hun hadde fått på seg en mosegrønn linkjole som om noen hadde stelt godt med henne. Hun lå oppå mosen som plutselig fikk en meningsfull betydning etter et innspill utenifra. «Mose er et sinnsbilde på en mors kjærlighet, for i likhet med slik kjærlighet, gleder den hjertet både når motgangens vinter rammer oss og når sommerens venner har forlatt oss». (Blomstenes offergave, Henriette Dumont). Dessuten ble jeg fortalt at mose ikke trenger å vokse på røtter. Så det er mulig å utvikle en mors kjærlighet uten fortidens røtter. Dette tenkte jeg på, mens jeg så på Elli ligge fredfullt der inne i en dyp og etterlengtet søvn. Jeg tenkte på mine egne barn. Jeg vet at jeg er en omsorgsfull mamma. Til tross for mine fortidens røtter. Jeg innså at min omsorg til dem, vokser ut ifra noe annet enn det.

Løvinnen våknet til da jeg kom nærme nok. Hun løftet det majestetiske hode sitt og så rett på meg. Jeg tok fram hånden min og strøk henne over hode og nakken for å vise min takknemlighet og hun gav ifra seg et lavt brøl og nikket hode i retning mot Elli. For å vise at hun ligger der inne og at jeg kunne gå inn dit. Hun skulle passe på. Jeg bøyde hode for å komme meg på innsiden, satte meg med hode til Elli i fanget som lå på siden. Da klarte jeg ikke å holde meg lengre. Tårene presset på, og jeg følte på en enorm trygghet der inne sammen med henne. Jeg strøyk henne over håret og alt jeg klarte å si var «Unnskyld», veldig lavt som om jeg var redd for å si det og som om jeg hadde noe å beklage. For det var som om jeg satt der og følte på skyld selv. Jeg er tross alt voksen nå og det er mitt ansvar å ta vare på dem alle. Og det betyr at jeg også må ta vare på meg. Hele meg. Jeg fortsatte å hviske: «Hvis du hører meg, Elli. Så må du vite at du aldri fortjente å bli utsatt for dette». Det rant lydløse tårer nedover kinnet mitt for innerst inne visste jeg jo, at jeg sa det til meg selv. Jeg lukket øynene og håpet at beskjeden kom fram og ville forplante seg videre. I hennes kretsløp som jeg håpet på at snart skulle bli vårt.

På vei ut, møtte jeg blikket til Løvinnen igjen. Hun bare nikket bekreftende på hode og jeg strøk over hode hennes igjen.  Hun var så vakker og majestetisk. Jeg gløttet bort på reven som fortsatt sov og smilte vemodig. Løvinnen la poten sin over foten min og sa betryggende; «Sårene hennes vil gro, men det vil ta tid» også nikket hun igjen, mens jeg tenkte på hvilken sår hun mente. Sårene på kroppen er jo allerede leget, sånn i det virkelige nå, men ikke i det virkelige den gang, mens sårene i sjelen kan knapt sees bunnen på og den er like virkelig nå som da. Livet er brutalt. Men det har jo mange fine ting også. Og som med Frida, Frigg og Vilja, skal jeg også overbevise Elli om at det finnes en plass for henne. En verdi og en mening.

Frels oss fra det onde.

Er det ikke litt slik at når du aner mest fred og minst fare, er sjansen stor for at det nettopp er farer som lurer rundt den neste svingen. Sommeren var mistenkelig fin, jobbstart gikk plettfritt og jeg gikk kjapt inn i den rette modusen tilpasset situasjonen. Hverdagen besto for det meste av jobb og raskt ble alt annet skjøvet vekk, som noe ubetydelig og av mindre verdi. Dette skjedde så raskt at jeg ikke hadde sjans til å få det med meg og det skjedde, som med det meste når du er utstyrt med et overutviklet forsvarsverk, på automatikk. Det er lett å være etterpåklok og etter sånn ca. en million feil, lærer vi av det til slutt. Det er en kjent sak at å omprogrammere automatiske reaksjoner, tar tid. Det krever utallige erfaringer om at det var jo ikke så farlig og du trengte jo ikke å reagere på den måten der allikevel.

Jeg har lenge vært fucka i hue og jeg føler selv at jeg endelig begynner å kjenne reaksjonene mine. Det tok meg bare 36 år å finne andre og mer hensiktsmessige måter å håndtere livet på. Det jeg har mindre erfaring med er å være fucka i kroppen i tillegg. Tidlig i år ble kroppen min gammel på kort tid da jeg ble diagnostisert med artritt-dritt og et nytt kaos ble et faktum da jeg ikke ante hvordan jeg skulle forholde meg til min egen og fucka kropp. Jeg har liksom aldri trengt å ha noe med den å gjøre, for jeg har alltid vært mistenkelig frisk på det viset og bare vært fucka i hue. Så jeg var plutselig nødt til å forholde meg til at jeg i det hele tatt hadde en kropp og legge merke til kroppslige og ekte symptomer i tillegg, som jeg alltid har hatt dårlig erfaring med. For det første så kjenner ikke jeg smerte slik som vanlige døende og jeg har ofte en opplevelse av at kroppsdeler ikke tilhører meg. Jeg er også fucka når det gjelder å ta medisiner, fordi det samme preparatet har ofte hatt vidt forskjellige virkninger på meg, avhengig av hvilken forsvarsdel som er mest fremtredende når jeg har inntatt det. Og tidligere i år var jeg nødt til å starte opp med cellegift blant annet. Lavdose. Og utrolig nok hadde ikke det noe effekt på den nye sykdommen min. Om det er på grunn av mitt forsvarsverk eller ei, aner jeg ikke, men ingenting overrasker meg mer. Det har derfor vært noen runder med justering av doser og utprøving av nye medisiner noe som har vært vanskelig å forholde seg til for en som meg.

Nå står høsten for tur og jeg glemte kjapt den fine sommeren vi hadde bak oss. Jeg hadde dratt med meg tenåringen i meg på en reise i tiden og følte på mange måter at vi var mer på bølgelengde enn noen gang. Hun ble sett, vi tok oss friheten til å gi hverandre egentid og egenomsorg og hadde det jevnt over fint med en nyopprettet og kontrollert stabilitet. Før sommeren hadde vi bestemt oss for å la de gjenstående forsvardelene ligge til tiden er inne for dem, slik at vi kunne kjenne litt på det å fungere sammen som en større helhet enn noen gang tidligere. Men så tok jeg et par gale valg og jobbet for mye. Tenåringen i meg må ha følt seg fryktelig avvist og det skjønner jeg jo nå. For ikke bare prioriterte jeg jobb, men jobben jeg har bidrar nok ikke til økt forståelse. Helsevesenet. Fienden for dem der inne som bare har erfart krenkende og misforstående møter med dem. Så Vilja rev i stykker armbåndet jeg hadde kjøpt og rømte hjemmefra. Jeg lot meg ikke en gang bekymre meg over det. Nok en feil. For jeg mener jo ikke at hun ikke verdt å bekymre seg for, som om hun ikke har en verdi. Jeg bare har ikke øvd lenge nok på det til å forstå hvordan i praksis. Så for henne kan det kanskje virke som at jeg ikke bryr meg. Men det er langt unna sannheten.

Overlegen er trofast og setter fortsatt av tid til meg ukentlig. Etter ferien har vi klart å holde oss til vanlige polikliniske timer uten de store eventyrene. Jeg gikk riktig nok tiden imellom i en tjukk tåke. Jeg klarte ikke til slutt å gjøre rede for hva jeg hadde gjort eller når jeg hadde gjort. Jeg begynte å kjenne på at tiden gikk raskere enn det hjernen min klarte å henge med på og jeg ble liksom hengende konstant etter. Tankene gikk saktere og alt som hendte rundt meg gikk fortere og fortere. Vi innså jo at det skyltes for mye jobb og for lite tid innover. Den tredje uka forsvant jeg helt. På hennes kontor og våknet opp igjen der inne. Det var lenge siden og gleden var stor over å se at det ikke regnet mer. På min venstre side satt Adam på huk og som mange ganger før la han det høye og lysebrune gresset til siden slik at vi kunne se forbi. Jeg visste hva vi ville se der framme. Huset med det rare i. Det var ikke slitt lengre. Jeg smilte og skuet bort på det som hadde fått seg en real oppussing. Hvitmalt hus, med en velstelt hage og jeg kunne ikke la være å se for meg at det kanskje var Fredriksens fortjeneste i pensjonisttilværelsen sin. Det lekte barn på utsiden. De lo. «Så fint det er», sa jeg og Adam nikket og sa at det var et resultat av jobben vi har gjort. Vi sa ikke så mye, men vi gikk mot huset og inn. Der var det også pusset opp. Det var lyst og fint og ikke noe støv eller spindelvev i vinduene. Det så bebodd ut også, men jeg kunne ikke se noen. Jeg kom til å tenke på da jeg gikk inn dit og fant Fridas sitt rom på toppen av trappen. Hun skrek og gjemte seg under sengen. Jeg klarte ikke å hjelpe henne den gangen, men hadde jeg klart det nå? Vi gikk opp og fikk se det nydeligste barnerommet. Et smykkeskrin sto åpent og spilte av en melodi mens en liten ballerina gikk rundt og rundt. «Du reddet henne!» Sa Adam og jeg pustet bare lettet ut. For en vei vi har gått. Også tenkte jeg på Fru. Grå. Det stakk i magen for tenk om hun fikk ta del i dette. Tenk om hun bare fikk vite at vi fikk det til! Vi har på mange måter vunnet. Selv om det gjenstår mer arbeid, føler jeg at det nå handler mest om en skikkelig opprydding etter den lange krigen. Vi gikk sammen ut av huset og jeg stoppet opp litt for å se på alle barna som kom og gikk. Det var som om de kom i ulike versjoner fra forskjellige tider. «De er ikke ekte», sa Adam. «Det er bare minner». Men minnene er jo ekte, de hører bare til en annen tid. «Har du sett Vilja?», spurte jeg forsiktig. «Nei, hun har rømt!», sa Adam. «Men hun kommer nok tidsnok tilbake», la han kjapt til. Ingen av oss var så bekymret egentlig. Så våknet jeg igjen på overlegens kontor. Uten å bli så mye klokere, men jeg kunne føle på en liten lettelse over å ha fått kontakt der inne igjen.

Så gikk det vel i mer jobb og ny uke uten å klare å gjøre rede for tid og sted. Det var som om ingen tid hadde gått innen jeg satt på det samme kontoret som uken før og skulle få til noe konstruktivt. Men hvordan det skulle være mulig, parallelt med å dyrke fram yrkes-kvinnen i meg på jobb, virket totalt umulig. Det måtte i så fall bli en slags ukontrollert konstruksjon og jo mer jeg satt der jo mer fjern ble jeg. Jeg hadde sittet og ventet på overlegen i forkant sammen med Vikingen som så forventningsfullt på meg. Så forventningsfullt at jeg ikke hadde hjertet til å fortelle han hvordan tingenes tilstand egentlig var. Jeg satt der og la ut om hvor bra ting gikk og jeg følte en slags lettelse over å komme med en slik solskinnshistorie. Han ble jo så glad av å høre det. Jeg sa det til Overlegen idet vi gikk mot kontoret hennes og hun forsto hvordan ting egentlig hang sammen. Så ble jeg jo bare fjern og da kom jeg til å tenke på all den tiden jeg hadde brukt på Fru Grå sitt kontor på nøyaktig den samme måten. Sittende i stolen totalt mongo og sett ned i gulvet som gradvis ble levende. Alle kvistene i treverket formerte seg til de utroligste små eventyrene i mitt hode uten at jeg var i stand til å få med meg hva den grå damen foretok seg bare en meter ved siden av. Men denne gangen hendte det på et annet kontor uten kvister i gulvet, men det skulle ikke hindre meg i å leve meg inn i en helt annen verden. For plutselig befant jeg meg flytende midt i universet. Vektløs og totalt rådvill. Jeg kunne høre overlegens betryggende stemme som forsøkte å veilede meg til å få bakkekontakt igjen. Jeg fikk Fridas rev i handa. Reven som trofast har hengt på veska mi i mange år for at Frida skal ha noen å holde i, i verden der ute. Frida er borte og vi har ikke hatt behov for å holde i reven mer, men jeg har allikevel ikke hatt hjerte til å kvitte meg med den. Og denne dagen skulle vi få bruk for den igjen. Jeg fikk den i hendene og kunne kjenne konturen. Jeg kom gradvis og relativt kontrollert tilbake igjen.

«Elisabeth var innom.» Sa hun alvorlig. Jeg forsto ikke helt, fordi jeg hadde knapt erindret at jeg hadde forsvunnet. Overlegen fortsatte å orientere meg om hva som hadde hendt mens jeg var vekk. «Hun trodde at hun var i barndomshjemmet sitt og hun måtte be for sine synder». «Å herregud», sa jeg spontant og oppgitt utover. Ifølge Elli var alle kvinner syndere og spesielt om de ikke adlød mennene sine. Hun hadde sagt at hun var skitten og at hun måtte be før et par strofer fra «Fader vår» hadde blitt formet verbalt med follede hender. Jeg ante ikke helt hva jeg skulle føle om det. Jeg har ikke så mye til overs for religion og skulle gjerne sett en verden uten. Før sommeren hadde vi jo bestemt at vi skulle la Elli ligge fram til tiden var mer passende. Tiden føltes slettes ikke passende, og jeg kunne ikke forstå hvorfor hun skulle plutselig bli fremtredende på dette tidspunktet. Jeg hadde nok med å få Vilja på laget igjen. Men ja vel. Jeg har forstått at det i alle fall ikke nytter å avvise det som kommer, så jeg var bare pent nødt til å hive meg på denne veien også.

Så gikk det noen dager og jeg begynte gradvis å føle meg rar i kroppen. Jeg har aldri vært god på å kjenne etter kroppslige ting, men denne gangen var det tydeligere. Jeg trodde rett og slett at jeg følte meg syk, uten at jeg klarte å forklare det noe nærmere enn det. Så oppdaget jeg en uhyggelig og kryptert beskjed som gjorde meg mistenksom. Noen uttrykket et ønske om å bli «frelst fra det onde». Jeg vet fortsatt ikke hvorfor, men jeg sjekket tilfeldigvis (eller ikke?) inn i medisinskapet, bare for å oppdage at giften var borte. Cellegiften jeg tar for artritt-dritten var ikke der den skal ligger. Det tok litt tid, men jeg forsøkte å legge regnestykket sammen. Det jeg visste var at jeg hadde følt meg syk og at de tablettene som faktisk kan gjøre meg syk, var borte. Det hjalp ingenting da jeg slo opp i felleskatalogen og fant ut at dødeligheten var høy om jeg tok små doser av disse tablettene daglig i en ukes tid. Okey. Ingen grunn til panikk! Eller? Jeg sendte et nødbluss til overlegen som ba meg komme inn for å sikre seg at det ikke ville bli tatt flere tabletter, om det i det hele tatt hadde blitt tatt noen. Vi visste jo ikke sikkert! Blodprøver ble tatt og giftsentralen ble konferert med. Det morsomme var at symptomene på toxisk dose, ikke ville gi symptomer før etter 1-3 uker. Så der satt jeg da og kunne potensielt være døende og dø en sakte men sikkert død. Jeg ble faktisk litt engstelig over hele situasjonen, men det var godt å ha Gjøkene i ryggen som skulle følge opp forløpet foran som ingen ante hvordan kom til å se ut. Målet var naturligvis å få kontakt med Elli og finne ut hvor den esken med tablettene lå og se om vi eller jeg kunne klare å få til en trygghet der inne igjen. Nå som Elli tydeligvis hadde kommet seg i aktivitet lenge før jeg hadde tenkt.

Litt flaks unner jeg meg selv når livet stritter imot på denne måten. Ingen andre enn Høvdingen kom meg i møte før kvelden og jeg ville bare gråte av glede. Jeg hadde ikke sett han siden før sommeren og siden den teite avslutningen oss imellom. Endelig fikk jeg den klemmen han gav meg igjennom hele sommeren via lappene fulle av omsorg. Jeg fikk ikke takket han nok før vi begynte å snakke om hvordan vi skulle gå løs på denne Elli-floken. Vi har jo best erfaring med metoden om å ta ting som de kommer. Jeg skulle forsøke å skrive og jeg skrev et kort brev til henne. For å vise at jeg ønsket å hjelpe og et samarbeid. At jeg ønsker å få henne til å se verden slik den er i dag og ikke for 25 år siden.

Til Elli.

Vi to har ikke rukket å bli ordentlig kjent. Og det beklager jeg, for jeg tror kanskje at du hadde trengt en trygg voksen som fortalte deg hvordan verden egentlig henger sammen og fungerer. Jeg har bare hørt biter av din hverdag og historie. Og det er nok til å forstå at det du går igjennom er fryktelig galt. Og feil på alle mulige plan. Den smerten du bærer på må være uutholdelig! Og innerst inne så vet jeg jo, at du bærer den for meg. Slik at jeg kan leve livet mitt som egentlig skulle være vårt. Elli. Du er en del av et større bilde hvis du tar noen steg tilbake så vil du også se det. Vi er mange som ønsker å hjelpe deg slik at også du kan leve et godt liv i 2021. Det er høst og bladene er i ferd med å falle av trærne. Du er ikke som høsten og det er ikke din tid til å falle og dø om. Du har ingenting å skamme deg over. Du har ikke begått noen synd og du er ikke skitten. Ingen gud i verden ville gått med på å si at overgrepene mot deg er greit. Det er de voksene som var involverte i disse grusomme handlingene sin skyld og uansett hvem du er og hva du gjør, fortjener du IKKE å oppleve disse tingene. Hvis du vil ha en tru, så tru på oss som en helhet. Tru på at det finnes gode ting her i livet og at det finnes voksne som er snille og som vil deg godt. Tru på deg selv og at du kan ha egne og selvstendige meninger! For ingen jente skal behøve å adlyde noen menn. Ingen skal trenge å adlyde noen overhode. For vi er egne individer som kan ta ansvar for oss selv og våre egne handlinger. Ikke andres ondskap. Det må dem stå til ansvar for selv. Så jeg ber deg, Elli. Våg å se verden slik den egentlig er. Våg å se den via meg og via den lille familien vi har endt opp med.

En god og lang klem fra meg (deg selv som voksen).

Det tok ikke så lang tid før Elli desperat dukket opp. Hun ble funnet på badet. Hun vasket hendene sine som om de var tilsølt med blod. Høvdingen forklarte senere at hun hadde vært fiksert på at hun var synder og at hun måtte tuktes, men at hun hadde fått et tilbud om å bli frelst fra det onde. Om hun så på sin egen død som den ultimate offergaven eller om noen påvirket henne utenifra, er ikke godt å si, men hun ba om tilgivelse kontinuerlig. Det er liksom ingen ende på dette. Når jeg tror at vi har hatt med alle aspekter av saken, kommer det snikende inn en til. Kanskje den verste av dem alle. Religion. Jeg kan huske at jeg var livredd for Gud som barn. Jeg trodde at jeg skulle komme til helvete, men jeg husker ikke hvorfor. Jeg husker at jeg ba fader vår hver kveld før jeg la meg, men det er stort sett det jeg kan huske. Høvdingen fikk på et vis formidlet de viktige tingene. At Elli ikke er synderen her og at ting ser helt annerledes ut nå. Men hun roet seg ikke og til slutt kollapset hun bare og Høvdingen tok som vanlig imot på vei ned mot det harde gulvet.

Så ble det natt og jeg innså at jeg hadde flaks nok en gang da Jarl Rev kom gående inn på avdelingen. Så var den han som skulle overta stafettpinnen denne natten. Natten kom, og det gjorde faktisk også Elli som nesten hadde druknet seg i såpe og vann i vasken på badet. Igjen. Også da var hun desperat etter å vaske seg selv ren ifra sine innbilte synder her i livet. Så langt er det bare løvinnen som har klart å temme desperasjonen hennes. Det er en kjent sak at Rever er lure vesener og denne natten skulle vise seg å bekrefte det til det fulle. Jeg vet ikke helt sikkert hva det var han gjorde, men natten startet med et innbilt blodbad i sengen for hennes del. Hun ønsket ikke å legge seg oppi der for å sove og forsøkte desperat å få bort alle spor som ikke Reven kunne se med sine øyne. Det var spor, men ikke fra denne tiden og denne natten. Det var fragmenter fra en fjern fortid som hjemsøkte henne. Gang på gang. Akkurat i det øyeblikket. Reven gjorde det klokt i å sette seg tror jeg. For Rever er lure. Han sa ikke så mye til å begynne med, men han satt der og tenkte seg om. Etter noe klokt å si. Elli klarte på et vis til slutt å se bortenfor ekkoet sitt og bort på han som satt der. Så bare så de litt på hverandre. «Vi må be!» Hvisket hun. Han så lettere sjokkskadet ut og utbrøyt «BE??». «Ja, for syndene våre», svarte hun.

«Fader vår, du som er i himmelen. La navnet ditt holdes hellig, la riket ditt komme. La viljen din skje på jorden som i himmelen. Gi oss i dag vårt daglige brød og forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere. Led oss ikke inn i fristelse, men frels oss fra det onde. For riket er ditt, makten og æra i all evighet. Amen.»

Jarl rev så nok fortsatt like sjokkskadd ut før han sa at han mest hadde lyst til å brekke begge beina til dem som har gjort henne urett. Han pyntet ikke på det og det reagerte Elli på. «Du kommer til å bli dømt til evig fortapelse!» Sa hun og Reven gikk fra sjokkskadd til oppgitt og svarte spontant: «Ja, så får jeg bare bli det da…». Og på den måten ble Jarl Rev førstemann ut til å få til en dialog med henne. Etter noen påstander vekslende dem imellom, og etter et par timer inn i natten, så Elli seg rundt. «Blodet er borte!». Hun la seg og Jarl Rev satt der inne med henne resten av nattetimene. Og uten å vite det, hadde han klart å få henne ut av den evige runddansen hun har vært stuck i, i 25 år.

Natten gikk og ble erstattet av dagslys og Høvdingen som bare hadde vært hjemme og sovet, avlastet en Rev som kanskje fortsatt var litt sjokkskadet etter nattens forløp. Og han var kanskje ikke helt klar over hvor godt han hadde gjort. Jeg følte at jeg var nødt til å utnytte situasjonen og bestemte meg for å sette meg inn på det beryktede badet for å se om jeg fikk til en indre dialog. Jeg innser at jeg burde ha informert Høvdingen om dette i forkant, men det er lett å være etterpåklok. Jeg skrudde av lyset og satte meg på flisene som jeg hadde gjort mange ganger før. Det var bare en stund siden sist. Det tok overraskende kort tid før jeg forlot denne virkeligheten og befant meg der inne hvor det også var mørkt. Jeg møtte Ofie og vi bestemte oss for å begynne å leite etter Elli som nok lå en eller annen plass og trengte å bli reddet. Idet vi begynte, kom regnet. Det øste ned som aldri før og det bygget opp til storm. Vi kunne knapt høre hverandre der vi gikk rundt og ble søkkvåte. Og vi ropte. På henne. Jeg så ingenting, men jeg merket at han svevde rundt på min høyre side. Som han alltid gjør. Tiden vi gikk rundt i den stormen virket som en evighet. Vi leitet og ble mer og mer desperate for det var som om vi forsto at tiden var knapp. Uten at jeg forsto hva som ville skje om vi ikke rakk fram i tide. Vi fortsatte å rope og gå i både regn og tåke da vi snublet over noe. Søla! Og før jeg visste ordet av det dukket vi nedi. Det var tungt og svært langt ned. Vi så ingenting, men følte på den litt tjukke og tjære-aktige gjørma vi kjempet igjennom og ned i. Til slutt kom vi til et hulrom og der lå hun. Oppi badekaret som jeg hadde sett tidligere. Da skogen var dekket med usynlige gardiner og jeg klarte ikke å redde meg selv, som den gang lå der, opp ifra det. Ofie hadde blitt irritert og nå sto vi der nok en gang. Jeg så Elli, men jeg visste at det var meg selv som tolvåring jeg så på. Jeg tvilte i noen sekunder. Ofie sa ingenting, men jeg visste hva han tenkte. Dette var min sjanse til å redde meg selv ifra en sikker død. Eller et sikkert minne. «Hjelp meg!» Ropte jeg gråtkvalt til han som svevde på min høyre side. «Vi må få henne opp!! NÅ!». Nå var det min tur til å få litt panikk og desperasjonen økte med hvert sekund. Det var så tungt, og hun var så glatt. Hun var naken og slapp i kroppen. Vi dro og glapp, tok nye tak og dro enda mer. Helt til vi fikk henne opp og over badekarskanten. Og akkurat i det vi fikk henne over gikk det en skjærende høy alarm som om det var forbudt å ta henne med seg. Jeg hadde et valg. Jeg kunne la henne bli igjen og selv stikke av. Men jeg valgte å ta henne med, så vi slepte henne bort derifra. Og Alarmlyden ble svakere og svakere jo lengre bort vi kom, helt til den bare stoppet og da følte jeg at vi var utenfor fare. Vi gikk igjennom den lange hulen og fant et nytt tre på andre siden av skogen. Trestammen var hul og rommet en lun og akkurat passe stor plass for henne å hvile i. På utsiden var et skilt og på det sto det «Revehiet» spikret fast i trestammen over inngangen. Var det Jarl Rev sin hule? Hvis det, var jeg sikker på at han ønsket å låne den bort til Elli. Vi la henne inne i den hule stammen oppe på tørr mose og med svære blader over henne for at hun ikke skulle fryse. Jeg var så sliten! Jeg satt meg ned og lente meg bakover. Pustet lettet ut. Så på Ofie og gråt. Han smilte og sa; «Her kan hun ligge og la sårene gro». Jeg innså at jeg hadde klart det. Å redde meg selv.

Jeg våknet gradvis i sengen min inne på rommet mitt på Gjøkeredet. Det var folk der som drev med noe jeg ikke forsto hva var. Jeg følte meg sliten etter redningsaksjonen vi akkurat hadde vært igjennom og forsto ikke hvordan det hele hadde sett ut for dem der ute. Gjøkene. For mens jeg hadde reddet meg selv opp ifra det badekaret på innsiden, hadde det sett ut som noe helt annet fra utsiden. Mens jeg holdt på med mitt der inne, hadde jeg klart å skru på dusjen og lagt meg ned, tettet sluket med kroppen min og fylt hele rommet med vann. Idet jeg hadde dratt Elli opp ifra badekaret der inne, hadde en av Gjøkene dratt meg ut derifra der ute og alarmen jeg hadde hørt, var i virkeligheten brannalarmen som hadde blitt utløst av all dampen. Det som jeg opplevde som en viktig redningsaksjon, så ut for dem som det motsatte, et drukningsforsøk. «Jeg fant Elli», forsøkte jeg å formidle utover til Høvdingen som var hektisk opptatt med å redde rommet mot vannskader. Han danset liksom over gulvet, hit og dit med en nal og en haug med håndklær og jeg hadde fortsatt ikke skjønt hva som hadde hendt der ute. «Jeg fant Elli.» Forsøkte jeg på nytt. «Få tilbake kreftene dine, så kan vi snakkes mer da», sa han og fortsatte dansen med nalen sin.

Jeg kom meg til hektene og overlegen kom inn idet jeg reiste meg ifra sengen. Jeg hadde ikke en gang registrert at jeg var gjennomvåt etter eventyret til meg og Ofie der inne. Jeg fortalte kjapt at jeg hadde delt samme bevissthet som Elli i noen sekunder og at jeg hadde sett hvor de tablettene lå. Co-con, kalles det. Når to bevisstheter flettes sammen og er påkoblet på samme tid. Ofie skulle hjelpe meg med å destruere dem og både Overlegen og Høvdingen måtte le litt, da de forsto hvor konstruktivt og bra denne dramatiske episoden utad egentlig var. Jeg fikk vrengt av meg de våte klærne og tok meg en dusj. Følelsen av vannet som rant nedover ansiktet mitt gav meg en vondt følelse. Hennes følelse. Av å drukne. Lettere panisk gjennomførte jeg dusjen i rekordfart, fikk på meg rene klær og kastet meg ut av badet som jeg følte var i ferd med å kvele meg. Jeg sleit med å puste og høvdingen kom meg i møte, som tidligere da jeg hadde vrengt av meg Frigg på det samme baderomsgulvet. Han tok meg imot som den gang og jeg gråt utemmet og ekte. Jeg innså på et vis i det øyeblikket hva som faktisk har hendt meg og at det er ekte. Det gjorde vondt, men høvdingen holdt meg sammen med den mest omsorgsfulle klemmen jeg vet om.

Fru Grå går som et ekko igjen der inne i min indre verden. «Alt har en logisk forklaring» er en påstand jeg har lært at er sann. Gang på gang. Sammen med hun som overtok ansvaret for meg etter henne, kom jeg plutselig på en ting. Det var som om et lys ble tent og jeg forsto alt sammen. Hvordan ting hang sammen. Hvorfor Elli hadde blitt så tilstedeværende og hvordan. For like etter sommeren tok slutt, rev vi baderommet vårt for å bygge opp et nytt. Der hadde vi en dusj. I etasjen over, var et annet og mye mindre bad som er utstyrt med et badekar som ungene har brukt i alle år. Aldri jeg for jeg har aldri likt å bade i badekar uten at jeg noen gang har tenkt noe særlig over det. Men nå hadde jeg ikke ander alternativer og dette fortalte jeg til overlegen som også umiddelbart forsto hvordan det hele hang sammen. Elli sitt traume innebærer jo et badekar. Det er også skråtak som gjør det umulig å stå oppreist oppi der. Så i tre uker har jeg trigget fram Elli på 12 år og forårsaket en tilstand der hun bare ønsker å bli frelst fra det hele. Det onde som ikke lengre skjer, men som hun opplever å være fanget i om og om igjen. Gud finnes ikke. Det er ingen hjelp å få der, men jeg klarte i alle fall å redde henne ut av det karet. Kanskje hun kan se framover og forstå at hennes frelse handler om å leve som et fritt menneske.

Døden er uunngåelig. Ha en fin dag.

«Livet ditt er jo alltid pyton, men nå er det liksom kritisk pyton», kom det spontant fra Jarl Rev som satt like oppgitt som meg selv i stolen ved siden av min. Jeg hadde returnert til dem som har lovet i mill drill og alltid være der og aldri gi opp. Planen var å stabilisere på indre bane slik at sjansen for overlevelse skulle være høyest mulig denne sommeren. Nå befant vi oss altså der. At det eneste målet er å overleve sommeren og komme ut av den med minst mulig skadeomfang. Det var nå tre uker siden vi hadde hatt flaks og min venn døden, holdt på å ta meg med inn i evigheten. Tre uker. Det virket som en evighet og jeg satt nå der, sammen med Reven og så knapt et lysglimt av håp der foran. For kontakten med dem der inne var like borte som håpet og da blir jeg raskt rådvill. Men målet for oppholdet var tydelig og klart. Få kontakt med Vilja. Jeg startet med å henge opp brevet jeg skrev til henne i håp om at hun kunne starte veien på tidslinjen vår. Mot meg og mot 2021. Jeg hang opp et blankt pappark på veggen som jeg kunne drodle på og jeg hang opp bilder av familien min. Jeg la bøker i hylla, lekebilene til Loppis ved siden av og tegnesaker ved siden av bilene igjen. Alt måtte på plass og strukturen måtte være rett. Det var som om jeg kunne høre Fredriksen si med stolthet i stemmen; «Perfeksjon!».

Jeg hadde håpet og ønsker om og få til en slags forløsning. Som gangene før da minner og opplevelser har kommet veltende over meg og jeg har reagert med et forløsende utbrudd i en eller annen form. Gråt, fortvilelse, ja og til og med latter. Men det løsnet liksom aldri og selv ikke Høvdingen klarte å rokke ved min indre verden i denne runden. Det regnet fortsatt og det var mørkt, og det var i grunnen alt jeg klarte å registrere av det der inne. Det jeg registrerte mest var en motstand og den er jeg kjent med. For første gang kan jeg faktisk tenkte over at tilstanden jeg befinner meg i er velkjent. Tidligere har jeg bare gått ned med følelsen uten å være i stand til å reflektere eller gjøre noe med det. Denne gangen visste jeg hvem som protesterte og hvorfor. Jeg klarte bare ikke å si det høyt utover. Ting som hadde hendt uken før, gikk liksom om og om igjen i hodet mitt som Fredriksens utsagn: «Du slipper ikke unna så lett», til Vilja som ønsket å hoppe. Og samtalen mellom han og Overlegen over hekken og bak min rygg som jeg ikke ante hva omhandlet, men som skulle vise seg å ha noe med tortur og gjøre. Adam som fortalte at han ikke var helt enig og ordet jeg frykter aller mest: «Omsorg». Jeg var ikke dum. Jeg visste jo at det sistnevnte var nøkkelordet her, men jeg ønsket så inderlig å unngå det. Hvorfor? Jeg skrev det opp på plakaten med store bokstaver og forsto raskt hvordan det hele hang sammen. Hva mente egentlig Fredriksen med tortur? «Tortur for deg, er ikke nødvendigvis tortur for henne», hørte jeg han hviske bak meg og det var da det gikk opp for meg. Senest to dager før, hadde jeg skrevet noe om desorganisert tilknytning. Selvfølgelig. For Vilja er det jo nettopp omsorgen som er tortur. Fordi omsorg for henne, betyr noe fryktelig vondt, ikke være bra nok og å bli forlatt alene med mennesker som hadde helt gale definisjoner på hva omsorg var. Og kunne det da ikke være slik, at Vilja, eller jeg som attenåring, oppsøkte de samme miljøene om og om igjen fordi vi trodde at det var nettopp det som var omsorg? Og nå var hun lei. Hun ønsket ingens omsorg mer. Hun ville bare leve slik hun ønsket. Med musikk, jenter og oppdage verden. Men jeg hadde sagt nei. Og da var veien kort til den flaksen for tre uker siden.

Jeg hadde to dager med høvdingen. Vi kom ingen vei, mens jeg hørte på disse utsagnene om og om igjen i hode. Jeg hadde SÅ lyst til å fortelle han det. Høvdingen. Om hvordan omsorg er tortur og at Vilja kanskje trenger nettopp han, for å oppleve den på riktig vis. For hvem har vel en større evne til omsorg enn Høvdingen selv? Jeg kommer i alle fall ikke på noen. Han har følelsene sine på utsiden av kroppen og han viser med hele seg at han ikke er redd for dem. Det er alltid han som er der når disse forløsende følelsesutbruddene mine blir et faktum og da har han kommet uredd mot meg med åpne armer. Alle de tre musketerer tåler meg, men høvdingen er den eneste som er trygg på å gi meg akkurat det jeg trenger. En omsorgsfull klem. Men så kom jo aldri dette i løpet av tiden vi hadde sammen før sommeren. Og det gjorde meg frustrert og irritert. Dessuten var motstanden så stor at hver gang jeg forsøkte å lese brevet til Vilja høyt eller begynne å skrive noe på PC-en, forsvant jeg og våknet opp igjen til et rasert rom eller til nye skader på kroppen. Jeg ble redd og resignerte raskt. For jeg vil ikke dø. Det vil hun. Ville? Jeg visste ikke. Jeg visste bare at jeg ikke hadde mere å gi. Akkurat da. Den siste dagen med Høvdingen før sommeren. Jeg hørte hvor spydig jeg var mot han. Det lignet ikke meg å være det. I etterkant har jeg tenkt at det kanskje var et forsvar mot følelsen av å bli forlatt. Igjen. Men jeg visste jo at han ville returnere og at det bare er ferie og ikke slutten på alt. Han reiste etter en god og etter en lengre-enn-vanlig-klem. Og jeg tenkte at løpet var kjørt. Vi hadde bare en dag igjen og Reven overtok stafettpinnen nok en gang. Den ene mer pessimistisk enn den andre, mens vi satt der og tenkte hver for oss. Den siste kvelden før sommerferie. Vi fikk oss i det minste en god latter da Jarl Rev for moro skyld, googlet Fredrik Fredriksen og fant ut at han var en eggleverandør fra Mysen. Med fem av fem stjerner på kvalitet. «Perfeksjon!». Ingen vår meg til å le som en Rev. Det er hans superkraft som omsorg er Høvdingen sin. Vikingen hadde allerede reist på ferie, så han fikk ikke ta del i denne litt annerledes og uggene avslutningen. For vi kom oss egentlig aldri i mål. Vi fant ikke den stabiliteten, men vi fant noe annet. En vei. Eller en retning som det var mulig for meg å gå videre på. For det var ikke noen av Gjøkene som skulle få meg på rett spor denne gangen. Det var stemme langt der ute ifra, via internettet. En venn jeg aldri har møtt, men som er så lik meg at det nesten er skremmende. Like barn, leker best, sier de. I dette tilfelle ble det «like barn hjelper mest». For mens vi snakket kom vi fram til at vi har mye likt i måten vi jobber på og type utfordringer vi står ovenfor. Så vi startet å reflektere rundt veien videre og hvordan få løst opp i dette rotet. Sammen. Ikke med Reven, Høvdingen eller en Viking, men sammen med en som sitter i nøyaktig samme båt som meg selv. Vi tok hver vår åre og fikk båten på rett spor. TAKK til deg som jeg vet komme til å lese dette.

Det var på den måten jeg skulle se det store bilde. På mange måter har jeg jo hele tiden visst dette, men av og til må jeg bare få sett det samme ifra et helt annet perspektiv for å forstå det fullstendig og rettet imot meg selv og ikke bare teoretisk og grunnleggende. Så jeg fortet meg å drodle opp dette på veggen. Det store bilde og med de bitene som manglet og hvorfor de manglet. Hva som skal til for å få de siste bitene med, med sorgen i førersetet. Det var fint at Reven var med på denne prosessen. Jeg kunne ønske at Høvdingen også kunne fått med seg dette før ferien. Vi gikk hvert til vårt med noe uoppgjort og det liker jeg ikke. Men Reven var der og det var godt. Alle Gjøkene mine har hver sin funksjon. Hver sin superkraft. Og Reven får meg ikke bare alltid til å le, han har også evnen til å se ting ifra et helt annet perspektiv enn de andre. Dessuten er han aldri redd for å ta meg med ut på tur. Den siste kvelden på Gjøkeredet før sommeren var den mest effektive. Jeg bestemte meg for å kjøpe en gave til Vilja etter tips fra hun som sitter i samme båt som oss. Hun hadde nemlig fortalt at hun brukte et armbånd som et tegn på at hun husket på en av sine deler. Så jeg gikk ut, med Reven som alltid tør å ta med oss på tur, og kjøpte et enkelt armbånd med et tre på som symboliserer mye av det vi går igjennom. Både med Høvdingtreet i senter av skogen, men også Livets tre som utgjør det store bilde med flere grener som strekker seg ut og lager nye veier. Jeg håpet at hun ville akseptere den og ta imot. Og ikke kaste ifra seg og avvise det. Jeg ønsket så inderlig å vise henne at jeg husker henne og hva hun har måtte tåle. At hun alltid vil være en del av meg om hun vil eller ei. Jeg håpet også, helt oppriktig at hun ville tilegne meg noen av hennes egenskaper inn i tiden vår her og nå. Lidenskap og kunstneriske egenskaper.

Jeg befant meg inne i skogen. Midt i den og rett ved siden av Høvdingtreet som sto majestetisk der med stødig forfeste. Jeg kunne se det glødende hjertet midt inne i trestammen. Jeg kunne se at det dunket og lurte på om det noen gang ville stoppe å slå. Jeg gikk bort til det, la armene rundt det og gav det en stor og lang klem. Tårene presset på for jeg tenkte på han der ute som var den eneste naturlige å gi en klem. Jeg gråt litt og kjente at treet beveget seg på en slik måte at den gav meg like mye klem tilbake som jeg gav den. Det gjorde godt. Jeg så ingen andre der inne umiddelbart. Så jeg bare sto der og holdt rundt Høvdingen i tre. Jeg skulle hjem og ta sommerferie samme dag og jeg var litt redd. Redd for hva hun kunne finne på og redd for at ikke jeg skulle klare å hindre henne i å gjøre det. Redd for å ikke finne motivasjon for henne til å holde fast ved livet her og nå og redd for at Gjøkene skulle forsvinne og aldri komme tilbake. Redd for at dette var siste klemmen til Høvdingen og redd for å ikke ha noen å rådføre meg med. Så fikk jeg plutselig øye på noen. Videre innover i skogen, på skyggesiden og i mørket skimtet jeg en skikkelse. Vinden sørget for at ansiktet hennes ble gjenkjennelig. Det var Vilja og jeg løsrev fra Høvdingtreet for å gå henne i møte. Men idet jeg gikk henne imot, rygget hun lengre inn i mørket. Så jeg stoppet og vi så bare på hverandre. Jeg forsøkte å smile, men jeg fikk det liksom ikke helt til. Hun smilte ikke, men jeg kunne se at hun hadde på seg det samme armbåndet som meg. Det jeg kjøpte. Hun hadde ikke avvist det, men tatt det til seg! Så fint! Så gråt jeg litt til. Stille. Før hun trakk seg helt tilbake og jeg mistet henne ut av synet.

Da jeg våknet satt Reven der og overlegen som over hode ikke er overlegen kom inn like etterpå. De hadde skrevet hver sin hilsen som skulle fordeles på fire konvolutter. Fire ferie uker. En til hver uke. På den måten håpet vi å unngå at jeg havnet i den samme runddansen med destruktivt tankemønster som somrene før. Tanker om at de ikke lengre var til å stole på blant annet. Vi kikket bort på kalenderen min som hadde det mest ironiske sitatet noen gang. «Døden er uunngåelig, ha en fin dag». Det var bare tre uker siden, vi hadde hatt flaks. For Vilja kanskje uflaks. Jeg ante ikke hva hun tenkte eller hva hun ønsket mer. Mye var uavklart og i siste liten som vanlig. Men allikevel kunne jeg kjenne på en bedre følelse av å reise derifra enn tidligere. Ville det si at jeg hadde mer kontroll enn jeg trodde? Jeg vet i alle fall at jeg har blitt utstyrt med en mye større verktøykasse enn noen gang før. Takket være dem. Som med de ulike delene mine, har jeg også den siste tiden vært redd for å miste kontakten med dem. Med Gjøkene. Måten vi har jobbet på, har vært så intens og personlig at vi har på et vis fått en betydning for hverandre. Eller jeg kan bare snakke for meg selv og vet at de betyr mye for meg. Men sannheten er at dere kan aldri bli borte. Akkurat som med delene. Og akkurat som med Fru Grå, vil nok også dere, alltid høre til i mitt kretsløp. I en eller annen form. Dere har lagt igjen så mange spor og fått fotfeste i det store kretsløpet som utgjør mitt liv. Og det setter jeg uendelig stor pris på.

En uke har gått av ferien og det føles som en evighet. Hvorfor går alltid tiden så sakte i feriene? Jeg havnet raskt i den destruktive runddansen med automatiske tanker som vendte meg imot dem. Jeg holdt på å kaste feriekomvoluttene flere ganger fordi jeg ble sint av å se på dem. Jeg bestemte meg på bare få dager at jeg aldri skulle tilbake og at jeg så fort det lot seg gjøre, skulle avslutte all kontakt. Høvdingen ringte sent en kveld og da vi la på, ble jeg bare enda mer sint. «Var han ikke annerledes?», tenkte jeg og kom raskt fram til at det var rett. Den samme natten, hadde min mann vært vitne til noe. Han hadde bare lagt seg inntil meg og jeg skulle ha reagert med å sprette opp i frykt, slenge opp døra og skrike ut at jeg måtte bort. Var det deg? Vilja? Var det du som ble redd denne natten? Betyr det at du er nære og prøver ut livet mitt? Jeg vet ikke, men da mannen min fortalte om denne hendelsen dagen etter, følte jeg på en god følelse av han hun ikke er borte og at hun kanskje forsøker. På noe. Jeg spurte hvordan denne episoden endte og han fortalte at han hadde sagt at det var trygt, at vi var hjemme og at det var trygt å legge seg igjen. Jeg ble nesten litt rørt da han fortalte at jeg hadde kommet tilbake og lagt meg igjen. Jeg hadde ikke gått ut av huset den natten. Jeg kom tilbake. Til han. Som en annen.

I går åpnet jeg den første konvolutten. Jeg gruet meg og hadde mange blandende følelser. Men jeg åpnet den, mest av trass, føltes det som. Og reaksjonene som kom umiddelbart overrasket stort. Først leste jeg Reven sin lapp. Jeg lo! Og plutselig husket jeg hvordan dette egentlig er igjen. Hvorfor jeg hadde fått slike negative tanker om dem, forsto jeg plutselig ikke der jeg satt på soverommet og leste beskjedene ifra dem som virkelig bryr seg om at jeg skal ha det bra. På ekte! Jeg begynte spontant å gråte da jeg leste Høvdingen sin lapp. Det sto ikke mye, men det lille som sto, betydde mer enn noen kan ane. «Klem fra Høvdingen». Jeg tenkte på klemmen jeg tok av treet der inne og ble fylt opp av den omsorgen som bare en Høvding kan gi. Det gjorde fryktelig godt. Så leste jeg kanskje den viktigste lappen. Fra overlegen selv som også fikk meg til å le. «Vi gir ikke opp. Vi er for nysgjerrige på hvor frisk du kan bli (Selv om du selvfølgelig aldri kan bli helt frisk)». Dette er min type mennesker og nærmere individuell og tilpasset behandling går ikke an å komme. De kjenner meg. Godt. De tåler meg og da jeg hadde lest siste setningen om ønske om fortsatt en bedriten sommer, brøyt jeg litt sammen. I gråt. Det var som om jeg plutselig hadde innsett at disse folka er ekte. De finnes, og de ønsker meg bare gode ting. Det er takket være denne konvolutten at jeg kan sette meg ned i dag og skrive ferdig denne teksten som allerede var påbegynt for over en uke siden. Jeg lever og overlever. Døden er uunngåelig, ha en fin dag. Takk for alt, for nå. Jeg vet at vi sees igjen.

Leker til Loppis.

Jeg er en kronikker i for-tidlig-ute. Jeg klarer ikke å komme for seint uansett om jeg forsøker eller ikke. De få gangene jeg klarer å forsove meg, dukker jeg på mystisk vis opp før tiden uansett hvor dårlig tid jeg tror at jeg har. Dette er jo egentlig ganske praktisk, men det fører også til at jeg stort sett alltid kommer lenge før jeg hadde trengt og derfor har jeg blitt ganske god på å vente. Jeg har ventet i timevis og sammenlagt sikkert i flere uker til sammen, kanskje til og med måneder? Jeg har ventet på bussen, toget, før møter, venner, kjærester og på diverse avtaler. Jeg er god på venting. Spesielt siden jeg har en ekstrem god evne til å leve meg inn i mine egne tanker.  Jeg har kunnet tenke meg til ulike situasjoner og følt at det er så ekte at jeg har strevd med å forstå at det faktisk ikke er det når det jeg venter på faktisk dukker opp. Jeg er ekspert på å flykte ifra denne virkeligheten og det er en egenskap jeg har satt stor pris på.

Da jeg kom for tidlig til Gjøkeredet i dag, var jeg som vanlig for tidlig med 45 minutter. Sola skinte, og jeg vurderte om jeg bare skulle stå ute i sola og vente til overlegen som over hodet ikke er overlegen kom for å hente meg inn til dagens avtale. Det var sikkert mange andre virkeligheter å flykte til mens sola varmet opp ansiktet mitt. Men jeg bestemte meg allikevel for å ringe på klokka og spørre om de inne på avdelingen kunne låse meg inn. Det kunne de, og det skulle vise seg å bli bedre enn alle flukter ut av virkeligheten til sammen. Døra åpnet seg sakte og jeg kjente på hele meg den gleden over å se han igjen. Jeg smilte spontant og omfavnet den svære og tøffe indianerhøvdingen med en etterlengtet og god klem. Og i noen få sekunder holdt jeg bare litt fast i han, akkurat som da han holdt fast i meg på baderommet inne på Gjøkeredet, da et mørket skulle få se lys for første gang. Det var siste gang vi så hverandre og bare siden da, har det hendt så fryktelig mye. Vi gikk inn sammen og han satte seg ned og ventet litt sammen med meg og jeg fortalte om det hele. Om blå dager og lite skifter. Om fraværet av Frigg og om jobb. Fag. Vi satt der som to mennesker og kom fram til at det nå muligens var han som var mest fucka i hue. Vi lo. Det var bare herlig. Takk for at du ventet med meg og gav meg de minuttene av tiden din, kjære høvding.

Det var som vanlig koselig å se overlegen også og jeg tenker litt sånn i etterkant at det slettes ikke er rart. Vi ble jo en ganske sammensveiset gjeng der inne, bak de låste dørene og jobben vi gjorde sammen, var ganske intens. Og alle timene vi har vært sammen, all latteren, alle tårene, fortvilelsen og hele registeret av emosjoner og tilstander. Det setter naturligvis spor uansett hvor profesjonelt dette samarbeidet liksom skal være. Jeg kan naturligvis bare snakke for meg. Kaffe er uansett obligatorisk, så vi hentet kaffe ifra kaffemaskinen like ved kontoret hennes. Det er visst der, den bedre kaffen er. Vi snakket om den siste uken, som hadde vært like blå med et par rosa dager innimellom, men ingen røde. Vi så på månedene før denne som var ganske rødmalt og konkluderte med at dette måtte være ny rekord. Vi snakket om unngåelse og hvor viktig det er å fortsette med å rette oppmerksomhet innover. Selv om dagene er blå og at det er utfordrende å risikere et fargebytte. Jeg har unngått. Dem. Men helt ubevisst trøster jeg meg selv med i denne omgangen. Jeg savner dem jo. Stort! Så jeg burde jo ikke være så redd for å unngå å unngå mener jeg. Tenk om jeg hadde mestret kontakt med dem på en kontrollert måte og på mine egne prinsipper. I samarbeid med dem der inne. Dem som jeg nekter å glemme. Når jeg tenker på dem nå, er det med en slags ærefrykt. Jeg har så stor respekt for dems overlevelse som om det er noe overmenneskelig ved dem. For når jeg hører historiene, er det ikke til å fatte at noen kan overleve eller komme fattet ut av det. Jeg blir stolt av å tenke på det. For jeg vet jo at dem er meg og motsatt. Jeg overlevde, akkurat som Fru Grå sa at jeg skulle. Jeg lever og klarer å gå i helt vanlige polikliniske timer. Som vanlige gærninger gjør. Stolt!

Helt vanlig er det nok ikke, for før jeg visste ordet av det våknet jeg i armkroken til Høvdingen som plutselig satt ved siden av meg på den svarte sofaen. Jeg ble umiddelbart forvirret, for han ble da ikke med opp og inn på kontoret? Nei. Han gikk inn på avdelingen like før Overlegen kom for å hente meg. Jeg summet meg litt og så opp på henne som jeg regnet med hadde svar på alt jeg lurte på. «Loppis har vært her.» Sa hun. Loppis hadde tegnet i boka. En indianerhøvding, en viking og en rev. Hun hadde hørt eventyr om dem og hadde lurt på om de fantes på ekte. Derfor satt Høvdingen der altså. Overlegen hadde ringt etter han for at Loppis kunne få hilse på og sett at han fantes med egne øyne. Det er jo helt fantastisk, tenkte jeg. Jeg blir så rørt når folk gjør alt de kan for å hjelpe og ikke minst tilpasse hjelpen. Høvdingen gikk og overlegen fortsatte med å fortelle. «Loppis trenger hjelp til å komme seg inn til den trygge plassen. Hun vil gjerne ha en eske med noen lekebiler oppi». Jeg har nesten sluttet med å bli overrasket. «Klart Loppis skal få noen leker», tenkte jeg og kanskje jeg også sa det høyt. Noen ganger er det vanskelig å skille det jeg tenker innover ifra det jeg sier høyt utover. Overlegen fortalte fattet om hva hun hadde sagt til henne og hva overlegen hadde sagt tilbake. Fint. Hun skulle også ha nevnt «Bestebamse», som er en bamse jeg hadde som liten. Jeg hadde funnet den fram helt tilfeldig for noen dager siden og fått panikk da trollungen min insisterte på å sove med den. For den bærer tydelig med seg en rekke ugreie assosiasjoner og vi ble enige om, jeg og overlegen, at vi kan bruke Bestebamse videre. «Å øve på å tåle han». Det minnet meg om noe Fru Grå sa en gang. Om instrumentet mitt, som også har vonde assosiasjoner med seg. «Men du», sa Fru Grå. «Det er ikke instrumentet sin feil, det som har skjedd. På mange måter er den et like stort offer for handlingene som deg selv». Og det er jo rett, hvorfor skal jeg la frykt og sinne gå ut over en uskyldig bamse og ikke ut over dem som faktisk har gjort disse handlingene?

Jeg reiste ifra overlegen uten problem og da jeg satte meg i bilen, var det som om en liten bris veltet over meg. En beskjed? En følelse. Eventyrene. Det var som om jeg fikk innblikk i historiene som har blitt fortalt de siste ukene. Der inne. Wow! Så smart av Stina. Det var noe respektfullt over disse eventyrene, for det var jo ikke bare eventyr. Det var jo tatt ut ifra virkeligheten og jeg tenkte at Stina gjør det klokt i å fortelle på den måten. Jeg tenkte umiddelbart at jeg var nødt til å redde Loppis fem år ifra monsteret sitt. Det var nok slik superhelt historien min skulle bli til. For hadde ikke Overlegen også påstått at det kan ha vært Loppis og en guttevenn som hadde lekt og løpt etter hverandre i enga i forrige uke? Er Loppis den siste gåten for meg å løse mon tro? Før vi faktisk kan gå videre som en samlet tropp og med en felles vilje. Kanskje.

Da jeg kom hjem, fant jeg umiddelbart fram en skoeske i barnestørrelse. Den var perfekt. Jeg fant fram noen gamle leker som mine egne trollbarn ikke leker med lengre. Også de har vokst og blitt for store. Loppis er en guttejente, så jeg puttet oppi det lille jeg fant av biler, en liten gravmaskin, små Brannmann Sam figurer, en liten Spider-Man dukke og fargetusjer med glitter. I morgen tenkte jeg å kjøpe klistremerker som vi kan pynte esken med. Og når det er gjort, må jeg finne en måte å legge den tilgjengelig inne på den trygge plassen.

Grep.

Erfaring har vist gang på gang at ting sjelden går etter planen. Derfor er en håndfast plan vanskelig å forme, da den mest sannsynlig ikke vil bli gjennomførbar uansett. De gangene vi har fått til ting, og ofte de store tingene, har vært de gangene vi har ventet, fulgt med og sett hva som skjer uten å ha de store planene i forkant. For veien har blitt til mens vi har gått den og planene har bare etterlatt seg den ene skuffelsen etter den andre. Og slik ble det også denne gangen. Etter den store evolusjonen av at flere delpersonligheter smeltet litt mer sammen i meg, med meg. Etter at jeg plutselig fikk dele deres verden som også er min, sammen med dem. Vi sto ikke lengre hver for oss, men samlet i en større grad. Og videre derifra kunne vi starte en bearbeiding av minner og traumer. Vi lagde noen planer. Jeg kunne fortsette min prosess med hjelp av ord og å skrive om min historie og la meg selv vinne den. Om og om igjen. Jeg skulle ta livet tilbake ved å gjenta at vi overlevde og sitter igjen med en lykkelig slutt. Og jeg så fram til denne prosessen. På et litt sørgmodig vis. Det første grepet innebar å få en normal døgnrytme, så jeg sørget for å legge nattevaktene mine bak meg. Etter 5 år som nattevakt, skulle jeg gå over til å jobbe dag og kveld. Jeg så fram til det også uten å tenke noe mer over det, annet enn at det nok var et nødvendig trekk og uten å tenke over at all erfaring viser at endringer som oftest, eller alltid, ender i kaos og katastrofe. Dette skulle ikke bli unntaket.

Planen var å få en rolig overgang tilbake til jobb. Derfor ble det bestemt at jeg skulle 20 % sykemeldes de to første ukene. Planen. Planer går som nevnt, sjelden etter planen og med to opplæringsvakter trykket inn rett før jobbhelg, utgjorde det seks vakter på sju dager. Det ble alt annet enn en rolig start for å si det mildt, så jeg gikk vel inn i en slags «survival-mode» uten at det var så veldig konstruktivt. For jeg stoppet brått å sove og koblet mer og mer av fritiden min vekk. Fritiden min med kidsa, naturen og hjemme, Jobben fylte plutselig opp hele meg og jeg var ikke i stand til å fokusere på noe annet. Arbeidsoppgavene var også helt annerledes enn jeg var vant med og tvilen om at jeg var den jeg utgav meg for å være vokste. For hvem var vel jeg, som kunne tro at jeg var autorisert sykepleier? Hvem var jeg som hadde klart å lure alle, ja til og med meg selv om det? Så jeg gruet meg stort til hver vakt nettopp fordi jeg følte at alt var juks og fake. Jeg ønsker ikke å sove, for da gikk tiden raskere til jeg skulle på jobb og lure alle igjen. Samtidig klarte jeg å tenke på erfaringen om at bare jeg kommer meg på jobb, vet jeg at det går bra. Jeg tenkte også på den gangen vikingen og jeg fant fram HPR nummeret mitt på helsedirektoratet sine sider. Det burde jo være bevis nok. At jeg er registrert der som sykepleier og da måtte det jo være sant allikevel. Selv om det ikke føltes slik. Jeg gikk inn i en ond sirkel der jeg ikke sov, ikke spiste og var oppslukt i en eneste ting. Jobb. Alt annet ble uviktig og ikke minst uvirkelig.

Jeg gjennomførte helvetesuka med bestått. Selv om jeg ikke klarer å huske nøyaktig hva jeg har gjort, vet jeg at jeg har utført jobben på en forsvarlig måte. Det som irriterer meg, er at ting vi egentlig skulle begynne å jobbe med utenom, blir utsatt på grunn av denne overgangen med jobb. Traumeting og jeg skulle endelig starte en slags bearbeidingsprosess. Men nå endte jeg med å måtte styrke min indre vegg istedenfor. Eller grunnmuren som er mer logisk å tenke seg der SØVN står høyest på prioriteringslisten. Jeg visste det allerede før timen med overlegen som overhodet ikke er overlegen. «Du MÅ sove!!» Sa hun halvstrengt. Jeg klarer ikke å se for meg henne helstreng. Selv om hun har fortalt at også hun blir så sinna at dørene smelles igjen. Jeg sa at jeg visste det, men at det var vanskelig da jeg bruker så mye tid og krefter på å grue meg til jobb. Og alt annet blir uviktig og ikke eksisterende. Jeg hørte meg selv snakke og jeg hørte hvor tøysete det låt. Så klart søvn er viktig. Ting blir jo ikke akkurat bedre uten søvn! Videre på prioriteringslisten kommer mat og bevisstgjøring i hverdagen. For slik ting var blitt, hadde jeg ingen hverdag utenom jobb. Jeg er usikker på hvor jeg befant meg. Fysisk lå jeg for det meste på sofaen og drømte om min gamle venn, døden. Jeg har følt meg syk og tenkt at hvis jeg er heldig, har jeg en dødelig sykdom som jeg bare sovner stille inn av. Snart. Mentalt sett må jeg ha vært langt, langt vekk. Ok, tenkte jeg for meg selv. Det er på tide å ta noen grep her. Det ble foreslått å forsøke å legge bekymringstanker vedrørende jobb, vekk. Det hjelper jo ikke å grue seg i forkant. Jobben kommer uansett om jeg vil eller ikke.

Det første jeg gjorde da jeg kom hjem var å lage meg en boks for bekymringer. Jeg tenkte først på hvor tullete det virket. Som om det skulle gjøre en forskjell. Men jeg ble overrasket over hvor effektivt det var. For oppi boksen la jeg en lapp med bekymringen min på og lukket den igjen. Jeg la den ved siden av den svarte dragen Mort som har hjemsøkt meg den siste tiden. Mort betyr død på fransk. Til kvelden tenkte jeg på overlegen da jeg inntok dobbel dose med det som skulle sikre søvnen min, for å være sikker på at jeg kom til å faktisk sove. Men også våkne opp igjen. For det er ingen som skal si at jeg ikke forsøker å ta grep og gjøre noe for å endre hverdagen min til noe konstruktivt. Jeg sovnet nesten umiddelbart og våknet opp igjen etter 17 timer. Men jeg følte meg fortsatt trøtt og utslitt. Neste natt tok jeg bare en dose og sovnet som kvelden før, raskt og lenge. Men fortsatt ikke uthvilt og med mange drømmer underveis var det som om jeg ikke hadde fått den gode og dype søvnen jeg egentlig trengte. Men det måtte jo være veien å gå selv om jeg har følt meg som en zombie siden og har ikke helt lykkes enda med å henge med i hverdagen. Når det gjelder mat, har det blitt mange enkle løsninger. Take away og posemat som jeg egentlig ikke er så fan av, men det har vært det jeg har fått til i denne omgang. Jeg er sliten. Det tar mye krefter å hele tiden være bevisst på hva jeg gjør, og jeg føler meg faktisk helt mongo. Jeg kan ikke huske at remeron hadde en slik bieffekt? Jeg trodde at det skulle være fordelen med den, at jeg slapp hangover dagen etter. Så det må være en annen grunn til at jeg har inntatt zombie-tilværelsen. For mye søvn er neppe svaret. Jeg føler jeg ikke får nok søvn til tross for at Fru Polar sier 14-17 timer.

Jeg er uansett fornøyd over at jeg er tilregnelig nok til å faktisk ta noen grep i min hverdag! Tidligere hadde også det vært en umulig oppgave fordi jeg ikke hadde forstått eller sett mulighetene. Jeg hadde kun sett hindringene. Og det er en ting jeg har tenkt mye på i det siste. Hvor utvidet synet mitt har blitt og hvor bevisst jeg har blitt over egne valg og hvor stor påvirkning det kan ha hvis jeg bare løfter blikket mitt og tør å se meg om. Tørre å ta grep og tørre å gjøre endringer med positivt utfall. For to-tre år siden hadde dette ikke vært mulig. Tenk på det. Jeg hadde nok helt ubevisst følt at jeg ikke hadde fortjent det og endt med destruktive handlinger istedenfor. Den onde runddansen, som Fru Grå kalte det. Men jeg er ikke lengre i den onde runddansen. Dansen er over og jeg fortsetter veien, ikke i sirkler denne gangen, men framover. Sikten er ikke helt klar, men jeg er i det minste utstyrt med verktøy som jeg ikke hadde tidligere. Og jeg vet nå til og med hvordan jeg skal bruke det til min fordel. Tror jeg.

Kjære Fru Grå.

Jeg drømte om deg i natt. Det var så virkelig. Men det tilhørte ikke tiden som var, tiden var nå og jeg satt og ventet på venteværelset ditt som alltid luktet som god te. Med de gamle, vinrøde plysjmøblene som hos en god, aldrende mormor. Jeg har aldri drukket te andre plasser enn på ditt venteværelse. Det var som om hele rommet gjorde det som det eneste naturlige valget å ta. Og mens jeg satt der i treseteren med det svake og varme lyset ifra taket og hørte på svak musikk ifra radioen, kom du rundt hjørnet på veggen. Like høy og majestetisk som alltid, med det trygge smilet og den vennlige tonen og du sa «hei» som om du faktisk var glad for å se meg igjen. Som om alt bare hadde vært en stor misforståelse som alltid. Like før tiden vår var forbi i denne virkeligheten, hadde du ommøblert rommet ditt, noe jeg taklet dårlig. I drømmen hadde du ommøblert igjen, men det gikk fint. Det var like hjemmekoselig som før med alle bøkene som oste av en enorm tyngde kunnskap. Matruskadukkene sto på hyllen bak deg, sammen med andre rare figurer. De røde stolene i samme stil som sofaen på venteværelse, sto fortsatt rundt det runde borde med klokken og drodle-blokka liggende oppå. Under bordet lå papirtørklene jeg alltid hatet. Ikke en gang, hadde jeg hatt bruk for dem i løpet av de seks årene jeg hadde sitti der. Uke etter uke. Ikke en tåre hadde blitt spilt der inne. Å, som jeg ønsket at det var annerledes. Om jeg skulle gå de samme seks årene igjen, skulle jeg ha spandert på meg/oss mange tårer. For nå vet jeg bedre. Jeg vet at tårer ikke er farlig.

Jeg begynte samtalen med å si at jeg savner deg. Jeg fortalte at jeg hadde det bedre og at jeg har hatt et høyt ønske om å fortelle deg om alt som har hendt siden sist! Jeg var overbevist om at du ville bli glad og lettet. I drømmen smilte du og sa at du allerede visste. Jeg sa at jeg var fryktelig lei meg for at jeg ødela alt den gangen for fire år siden og at jeg ikke ønsket at hun skulle gå av med pensjon med tru om at jeg ikke klarte meg, at hun ikke klarte å hjelpe meg. For sannheten er at du fortsetter å hjelpe meg via ditt spøkelse. Fortsatt! Fire år etter den store krasjlandingen. Du lo den behagelige latteren din. Ikke som overlegens råe og viltvoksende latter, men mer som en rund og mild latter som spredte seg rundt deg som en god og varm klem. Alltid like ekte. Vi kunne le vi også! Det husker jeg for vi lo mye. Humor sto høyt på listen selv i de mørkeste tidene. Men vi gråt aldri. Ifølge en epost, gråt Stina en gang og da hadde du gjort det samme. Det var nok et sterkt øyeblikk for dere begge. Jeg gikk glipp av det, men nå gråter jeg mer enn noen gang. Jeg tror ikke at noen gråter med meg nå, men det tror jeg kanskje du ville gjort. Sånn i skjul og på en måte som ikke var klein, men naturlig. For alt ved deg var alltid så naturlig. Uansett hvor fucka jeg var, var det alltid en logisk forklaring for deg og du reagerte aldri med avsky eller håpløshet. Du hadde alltid svar og det var gode svar. Alltid. Og svarene fortsetter å komme som et ekko eller en mild bris.

Vi snakket ikke så mye i drømmen. Alt var på en måte allerede sagt. Inni meg og indirekte til deg. Du hadde naturligvis fått med deg alt sammen for sånt går jo an i drømmer. Og som Klaus Hagerup sa i boken «Drager skal fly», kan drømmer føles like virkelig som virkeligheten og virkeligheten kan noen ganger føles som en drøm. Og akkurat sånn er det jo. Livet er som en drøm og drømmene er selve livet. Det er opp til oss hva som er ekte og ikke. Og denne drømmen, var så ekte at jeg nesten tror at den faktisk var det. Jeg ønsket at den var. Det var så godt å se deg. Og jeg håper at du syntes det samme. Jeg håper at du alltid vil følge meg som det spøkelse du ble. Dine kloke ord, ditt trygge smil, lukten av mormor-te og den rolige atmosfæren. Aldri forlat meg, det er mitt ønske.

Fredriksen og starten på en revolusjon?

Frigg løp forbi det magiske teltet og nedover mot hun han fant en gang for noen uker siden. Bambù spratt fram ut av det og formerte seg om til en ildflue mens hun ropte «Prøv å ta meg da!» til han som løp. Han lo. Han hoppet, men hun smatt unna hendene hans. Han lo på ekte og jeg kunne høre hvor lykkelig han var i det øyeblikket. Bambù også. Hun var leken og hun lekte med han og han med henne. De suste nedover sammen mot Stina som sto og ventet. Hun smilte da han kom henne i møte. Slike øyeblikk hadde det ikke vært mange av den siste tiden og de måtte nytes før den store revolusjonen. Før krigen. Før alt endres og blir til noe ingen helt vet hva. Stina så på Frigg, «Fikk du sagt det du skulle?» Han nikket og før jeg visste ordet av det satt jeg i den blå sofaen, som egentlig er svart, på kontoret med overlegen ovenfor. Hun bekreftet at Frigg hadde vært der og forklart litt om det nye kartet og litt om minner. Og at Fredriksen var Trollmannen som vi begge hadde gjettet oss til i forkant. For Frida sto alene igjen på kartet og egenskapen til Fredriksen var i grunnen skremmende lik på trollmannens. Eller Portvokteren. Vi spøkte litt om at kanskje Fredriksen også hadde ulike identitetsdeler. Oppsplitting av oppsplitting! Som om ting ikke er avansert nok ifra før.

Jeg ble mongo og stuck mellom mine to verdener. Så sikkerhetsnettet ble testet og godkjent. Vi fikk låne et rom på avdelingen hennes. Det er tross alt en bedre løsning enn å sitte fast i bilen eller gå seg vill på en fremmed plass. Høvdingen var der og vi snakket litt om livet og hvor fucka jeg er. Alt som det pleier med andre ord. Ingen har endret seg og alt er som før. Trygt! Mens jeg satt der, studerte jeg kartet. Det var mye nytt og jeg forsto ikke helt hvordan det plutselig hadde utviklet seg uten at jeg hadde fått det med meg. Jeg så på trollmannen som også er Fredriksen. Jeg kalte på han. Stille innover mens jeg satt der og kjente at veggen mellom verden her ute og verden der inne var tynn. «Herifra kan alt skje», tenkte jeg. Jeg hadde øynene lukket og som tidligere befant jeg meg plutselig ved leirbålet. Alene først, men før jeg rakk å tenke, kom han til syne. Fredriksen. Jeg tror ikke jeg har sett han siden den gangen i skogen, da han fortalte meg at tiden hans var ute. I sommer? Var det dette han hadde ment? At tiden som Fredriksen var ute, men at han skulle gjenoppstå som trollmann? Jeg spurte ikke, men jeg ble glad over å se han. Det sa jeg også. For vi kan si mye om Fredriksen, men når alt kommer til alt, er jeg fryktelig glad i han. Vi sa ikke noe med en gang, men jeg tenkte på all den tiden vi har hatt sammen. Hvordan han alltid stilte opp for meg som liten, men også hvor kontrollerende han hadde vært. Går det an å være glad i noen OG ikke på samme tid? For det er litt sånn med han. Han har stilt opp og han har trodd på meg hele veien, samtidig som han har kopiert en del egenskaper ifra min far. Han bruker de samme manipulasjonene og hersketeknikkene. Jeg har hatt et sånt elsk/hat forhold til han i mange år. Jeg så på han og spurte om han ikke kunne løsne litt opp nå. At tiden er inne for meg å få tilgang. Fredriksen ble mørk i blikket og jeg fikk frysninger igjennom hele kroppen. «Du vil ikke tåle det» freste han som han har gjort så mange ganger før mens han minte meg på at Ronja sto klar ved hans side. «Men jeg trenger ikke å få vite alt på en gang. Hvis jeg bare får vite litt og litt?» Sa jeg. «Det ville ødelagt ALT det jeg har bygget opp og jobbet for!!» Freste han igjen mens han forsøkte å gi meg dårlig samvittighet. «Hvem er det som alltid har stilt opp for deg? Hvem er det som har sørget for at du er den du er og ikke minst AT du er??» Formanet han som om jeg burde være takknemlig og bøye meg i støvet for han. Jeg var takknemlig. Jeg er fortsatt takknemlig, og det sa jeg. Men farene han har beskyttet meg imot er over nå og det er bare minner, minte jeg han på. «Det er ingen reell fare mer!». Han så bare strengt ned på meg og sendte meg inn i en slags livskavalkade. Jeg så glimt av hvordan han alltid førte meg bort ifra noe jeg ikke klarte å stå i. Han sa alltid «Kom her, barn. Ikke se deg tilbake. Bare kom med meg» Og jeg forsto umiddelbart at det var alle de gangene han beskyttet meg ifra det vonde og etterlot Frigg, Stina, Frida igjen. Loppis også kanskje? Jeg så første gang jeg møtte han i skogen etter jeg hadde rømt hjemmefra. Jeg husker hvordan han holdt meg levende. Hver dag. For hvert traume. Så gråt jeg litt og sa på automatikk: «Unnskyld». Fredriksen fortsatte å se på meg og minnet meg på hvor stor tjeneste han hadde gjort for meg før han ble stille i noen sekunder. «Noen forsøker å kontakte deg» sa han plutselig mens han hørte etter. «Ja, noen prøver å få kontakt med deg».

Jeg våknet opp på det kalde gulvet og kjente høvdingens varme hånd på skulderen min. Det tar alltid litt tid før jeg virkelig skjønner hvor jeg er. Men den hånden på skulderen gjør det enklere. Kontakt. Jeg fortalte at jeg hadde truffet Fredriksen før jeg gråt litt igjen. Men bare litt. Jeg føler at det skjer en stor endring i meg nå. Noe er annerledes, og jeg føler at jeg har blitt sterkere til å klare å stå i slike ting uten å bli destruktiv. Selv om jeg ikke har fått med meg stort av det som har hendt der inne i skogen, føler jeg meg sterkere på mange måter. Jeg er ikke så redd lengre heller. Jeg føler meg mer og mer klar, uten helt å skjønne for hva. Jeg har en følelse av at Stina og Frigg pønsker på noe uten at jeg vet, men jeg føler ikke at det er noe uggent ved det heller. Mer at vi har bedre tider i vente uten at jeg kan forklare hvorfor eller hvordan. Ofie har alltid sagt at Frida er nøkkelen. Hun befinner seg ved siden av huset med det rare i med et gigantisk nøkkelhull. Jeg vet ikke helt hva det betyr enda, men det er som om jeg hører Fru Grå. «Alt har en logisk forklaring. Dette også». Åh, Fru Grå. Overlegen er fantastisk, men jeg kunne ønske at du fikk med deg denne prosessen. Jeg tror virkelig at du ville smilt det trygge smilet ditt og gledet deg over endringene sammen med oss. Du vil alltid ha en plass i skogen vår. Som det spøkelse du ble, ekkoet mellom trærne og skyggene i gresset. Jeg lever og jeg tror at jeg er i ferd med å bli hel.

Snakke innover.

Alarmen ringte 20:30. «Snakke innover» sto det. En rutine jeg enda ikke har klart å etablere fordi jeg unngår både bevisst og ubevisst. Hvorfor er det så vanskelig? Hvorfor er det så vanskelig å bryte med gamle unngåelsesmønstre? Så komplisert er det strengt talt ikke. Det er bare å sette på alarm og gjennomføre. Det trenger ikke være det store ritualet heller, så lenge budskapet blir sendt. Innover. Så jeg sitter her og forsøker å tenke ut hva jeg skal si og hvordan jeg skal si det. Hva ønsker jeg å oppnå? Kontakt? Samarbeid? En allianse? En hær? Samarbeid tror jeg står høyt på prioriteringslisten. Hva nå enn det betyr. All slags kontakt er kanskje en bra nok start. Jeg tenker på den polikliniske timen jeg hadde med overlegen i dag. Det gikk fint og jeg gjennomførte nok en time på vanlig vis. Jeg innser at jeg nå, etter så mange år, forstår hva samtaleterapi faktisk er og hva det er godt for. Før klarte jeg ikke å se hva hensikten var fordi jeg ikke var i stand til å nyttiggjøre meg av den. På grunn av kaos på innsiden, var det en umulighet å holde fast på den røde tråden. Alt og alle i meg skrek om å bli hørt og alt og alle hadde svært ulike behov som utgjorde et svært kaos og en evig runddans med krig der inne. Nå, for aller første gang, klarer jeg å ta en ting av gangen. Jeg klarer å fokusere på det samme over tid og da forsto jeg plutselig at det er slik det skal fungere. Ikke rart det gikk til helvete med Fru Grå da. Første fase i traumebehandling er stabilisering og symptomreduksjon. Noe jeg og Fru Grå aldri klarte å oppnå. Overlegen og livvaktene hennes har gjort meg mer stabil enn hva jeg noen gang har vært tror jeg. Er det virkelig der jeg er nå? Stabilisert? I så fall har jeg gjort enorme framskritt det siste året. Uten å helt få det med meg. Det bare ble sånn på en måte. Og det kjennes godt. Tryggere. Trygt nok til å fortsette veien mot bearbeiding. Jeg lurer på om hun la merke til at det var Frigg som hadde tatt på seg klær i dag? Selv går jeg aldri i oversized hettegenser. Han var med. Han tok ikke over. Men han lyttet og følte seg trygg på Mummimammas kontor. Jeg har vært på jobb siden mandag og da pleier han å klø i fingrene etter å komme fram igjen. For jobb er jobb og da har jeg fri ifra galskapen. Galskapen som egentlig ikke er galskap, men et høyst logisk og velutviklet forsvarsverk. Naturlige reaksjoner på unaturlige hendelser. Overlegen snakket litt om forutsetninger for å utvikle DID. Det er visst ikke alle som klarer det og jeg husker også at Fru Grå til stadighet minnet meg på dette. Evnen til å splitte seg opp for å klare å leve et normalt nok liv utenfor alt som hendte og som vi har lagret på ulike plasser. Fru Grå sa alltid at det krever en viss intelligens for å få det til. Jeg vet ikke. Jeg tror ikke jeg er så mye mer intelligent enn folk flest. Ting bare hendte og her sitter jeg. Sykepleier, mamma, kjæreste eller kone. Jeg føler meg fortsatt for ung til å være noens kone. Kjæreste høres mer riktig ut selv om vi har vært gift i ti år. Og nå sitter jeg som sagt her. Stabil nok til å gå i poliklinisk behandling. For første gang i mitt liv. Jeg undrer meg over hvorfor ikke en traumespesialist fikk meg hit. Rammer. Ja. Det må ha vært rammene. Etter 12 år sitter jeg her og kan snakke innover til mine lagrede traumeminner uten å føle meg veldig utrygg. Uten å forsvinne og ende i mongo, fucka eller i noe destruktivt. Jeg sitter her i skrivekroken min og forsøker å finne de rette ordene.

«Hei dere. Hører dere meg? Stina og Frigg. Frida? Hvor er du? Og Fredriksen? Jeg savner dere. Det mener jeg på ekte. Jeg er ikke komplett uten dere. Dere har alle gjort meg store tjenester som jeg knapt kan klare å gjengjelde, men vit at jeg skal forsøke i beste evne. La oss ta livet tilbake. Sammen. Elisabeth? Hører du meg der du ligger i gjørma og drukner? Slipper du opp for å trekke litt luft? Jeg håper det. Til deg vil jeg si at jeg tror deg. Jeg tror at du finnes og jeg tror på din historie, selv om jeg kun har hørt den ifra Overlegen og en viking. Jeg tror deg og en dag skal vi dele den byrden. Sammen. Portvokter? Er det du som sørger for at jeg ikke husker? Jeg vet at jeg har fått minner tilbake skylt over meg som en tsunami ved et par anledninger. Uten sjans til å stå imot. Jeg vet at jeg har tryglet deg om å ta det vekk igjen. Jeg ber deg om tilgang. Men bare litt. Kanskje et lite hint eller en fornemmelse av noe som en gang var. Slik at det også kan bli en del av min historie. Jeg vet at du passer på og det er jeg takknemlig for, for om jeg skulle husket alt på en gang, hadde jeg nok aldri klart å leve videre. Til slutt vil jeg si at alle er velkommen tilbake inn i skogen. Hvis noen ønsker å si meg noe, så pirk meg på skulderen eller gi meg et hint. Jeg vil høre på hva dere har å si. Takk.»