Poliklinisk seier.

Så lenge jeg kan huske, har jeg aldri mestret å gå i poliklinisk behandling. Jeg kan heller ikke si at det ikke har stått på innsatsen, for jeg gikk til Fru Grå ukentlig i seks år før det sa stopp. Vi klarte rett og slett ikke å oppnå trygghet nok til å starte selve traumebehandlingen. Men selv om ikke tryggheten var på plass den gang, sneik det allikevel inn en del nyttig informasjon som jeg i senere tid har hatt stor nytte av. Fru Grå går jo igjen som et spøkelse i mitt kretsløp og jeg får stadig slike aha-opplevelser etter all denne tiden. Det er fire år siden hun avsluttet det seks år lange racet vårt. For når jeg tenker tilbake på det, så føltes det nok litt sånn. Som et race. Press ifra min indre verden om å prestere, tilfredsstille eller leve opp til terapeutens forventninger. Samtidig et press ifra de kontrollerende delene i meg om å holde kjeft. Ingenting jeg gjorde ble noen gang riktig, så jeg gikk gradvis inn i et svart og mørkt hull jeg ikke hadde sjans til å komme meg ut av. Helt til den dagen fastlegen var hjemme med sykt barn og jeg endte på Gjøkeredet med en tvangsparagraf stemplet i panna. På et år, klarte Gjøkene å utrette mer enn det jeg noensinne har klart poliklinisk. De dro meg opp ifra det svarte hullet igjen og for det, er jeg evig takknemlig. Tanken om hva som hadde hendt om jeg aldri møtte dem, skremmer meg. Det minner meg bare på hvor tilfeldig livet faller seg og hvor uendelig tragisk det er at å møte den gode hjelpen handler om å ha flaks.

I dag startet vi opp med poliklinisk behandling igjen. Jeg med alle som følger med og overlegen som overhodet ikke er overlegen. Eller Mummimamma om du vil. Den ene grunnen til at jeg ikke har fått til poliklinisk behandling, er at jeg alltid har endt med å dissosiere bort over halve timen. Jeg har forsvunnet inn til ingenting og ikke fått tilgang på noe materiale eller verktøy jeg kunne bruke for å nyttiggjøre meg av tiden med behandler. Mange vil nok kjenne seg igjen i dette og en klokketime for slike som meg, føles ofte som et minutt. Nettopp fordi tilgangen til «meg» ikke har vært der i det tidsrommet. Og det er da jeg enkelt havner i den onde runddansen med fortvilelse og frykt. Fordi presset ifra dem som virkelig ønsker å bli hørt, har økt på. Sammen med presset ifra dem som truer oss med å ikke si noe. Ikke rart det blir noen eksplosjoner da. Da jeg kom inn på Gjøkeredet hadde jeg plutselig 24 timer å spille på i døgnet. Og var det ikke nøyaktig det jeg hadde uttrykket for både fastlegen og Fru Grå? At jeg trengte mer tid. Lite ante jeg at det var en tvangsinnleggelse som til slutt skulle gi meg det. Vi forsøkte å søke om en frivillig innleggelse på DPS, men fikk til svar at jeg var for dårlig. Så da var det kanskje ikke så rart at alt gikk til helvete en sen oktoberdag for over et år siden.

Etter et intensivt år med å dra seg opp ifra mørket på Gjøkeredet, tilbudte Overlegen seg å bli min polikliniske behandler. Selv om jeg allerede var tatt inn hos den ene andre behandleren som kun jobber med dissosiasjon og traumer. Den gode tilknytningen og tryggheten var allerede godt etablert hos henne og jeg tenkte at det ville være dumt å ødelegge noe som faktisk har vist seg å fungere. Derfor sa vi opp Bjørnen, som forventet skapte mer kaos enn ro. Endringer gjør sjelden godt for sånne som meg. Forutsigbarhet trumfer det meste og i dag kan jeg stolt fortelle at jeg hadde min aller første polikliniske time UTEN å dissosiere. Applaus! Det har faktisk aldri hendt før, at jeg har kommet til tiden og reist til tiden uten problemer på veien. I dag kom jeg kl. 10 og vi avsluttet kl. 11. Jeg reiste hjemmefra og direkte bort, så reiste jeg direkte hjem igjen umiddelbart etter vi sa «takk for alt, for nå». Den ene timen i dag føltes mye lengre ut enn timene hos Fru Grå eller hos noen andre. Og jeg klarer ikke å la være å tenke på om det er akkurat slik en time føles for de vanlige dødelige? Sist sommer, etter jeg kastet skammen elva og fikk mer tid som meg selv, hadde jeg den samme følelsen og tenkte ofte «Er dagene virkelig SÅ lange?» og «Hva gjør folk med all denne tiden?». At tid kunne gå så sakte, var et nytt fenomen for meg og jeg måtte lære hvordan jeg kunne fylle alle de timene jeg plutselig hadde til overs.

Men den problemstillingen vedvarte ikke dessverre, for utover høsten ventet flere utfordringer på oss som gjorde at ferdigheten med å forsvinne inn i en annen verden nok en gang var nødvendig. I alle fall ifølge mitt velutviklede forsvarsverk! Denne gangen så kraftig at jeg ikke fikk bli med på eventyrene der inne en gang. Så målet mitt i første omgang er å få samlet troppene igjen, oppgradere rustningen slik at vi kan beseire det onde til slutt. På mange måter kan vi sammenligne veien videre med Zelda, Breath of the wild. Link våkner opp 100 år etter at de onde vant over kongeriket Hyrule og han husker ingenting. Men jo flere oppgaver han fullfører og jo bedre utstyr har får, husker han gradvis mer og på den måten blir han bedre rustet til å redde Zelda ifra det onde udyret som nå hersker over landet. Så jeg starter med å leite etter hæren min. For bare sammen kan vi klare å utrette noe konstruktivt. Hver for oss ender alltid destruktivt og det er noe jeg fint klarer meg uten nå i en alder av 35 år. I første omgang er planen å få til en indre dialog. På faste tider i døgnet skal jeg snakke innover og se om jeg får svar. Dette er ikke ukjent for meg. Fru Grå oppfordret alltid til å snakke innover og uansett hvor unaturlig og teit det føles, så har jeg ofte blitt overrasket av effekten og at svar alltid kommer før eller siden.

Litt etter at jeg kom hjem ifra Overlegen som overhodet ikke er overlegen, begynte jeg å kjenne meg litt sånn mongo igjen. Og jeg tenkte at det kanskje var noen som ønsket kontakt. Så jeg la meg på sofaen og sa innover: «Hvis noen ønsker kontakt, så er det åpning for det nå». Ingenting. Ingen svar. «Frigg?». Ingenting. «Portvokter?» Fortsatt helt stille. «Vi er nødt til å få til et samarbeid for å kunne gå videre og for å unngå å bli destruktive» Fortsatte jeg. «Vi er nå på Revehiet. Vi lever i 2021 og her er det trygt nok.» Sa jeg til ingenting. Eller kanskje til alt og alle? Det vil tiden vise, men jeg gir meg ikke så lett. Og erfaring viser at plutselig kommer det svar. Gjerne når du minst venter det. Akkurat nå er jeg bare glad for at den Polikliniske timen gikk så bra og at jeg var til stede såpass mye at jeg syntes at en time ble passe lang. Bare det er en seier i seg selv.

Slenger bare med dagens sitat ifra favorittkalenderen min.

Kokt hue.

«Dette er jo dobbelt risiko», sa vikingen mens han forklarte hvor logisk det hele er. Dette med at adferd er tillært og motstanden som kom brått og brutalt kastende på meg etter forrige time med Bjørnen. «Hos Fru. Grå OG hos Larve erfarte du jo at å gå ifra timene var farlig OG at de «onde» sto i fare med å bli avslørt». Han så på meg med de snille øynene sine og snakket så sakte som bare han får til. Så sakte at jeg tror alle i meg faktisk får det med seg. Akkurat som Bjørnen som bruker få ord, men som treffer godt med de ordene han bruker. Enkelt. «Så da er det jo ikke rart, at du går i full beredskap nå». Jeg innså hvor pinlig enkelt det hele var. I teorien. Å endre tillært adferd tar tid, det kan også Vikingen skrive under på. Men teorien er enkel i det minste. Jeg tenkte meg en god del om. På dagen før, som var så kaotisk at jeg ønsket å avslutte alt av behandling på dagen. Jeg hadde brukt hele formiddagen på å krangle med Høvdingen bare fordi mitt indre forsvarsverk slo alarm og da spytter vi ut et svært virvar av ulike følelser og meninger. En Storm. Epoststorm og sms-storm har jeg lang erfaring med, men en live-streamet storm på Gjøkeredet, er noe nytt. I alle fall for meg som ble budbringeren oppi alt og sa ting som jeg absolutt ikke kan stå innafor. Kroppen var min, men flere andre brukte den i forsøk på å skyve han unna for å bevise at hjelpen alltid svikter. At overlegen som overhode ikke er overlegen var syk den dagen, gjorde ikke saken bedre. Og da Vikingen heller ikke kom påfølgende kveld og et helt ukjent menneske med en skremmende autoritær holdning skulle være med meg istedenfor, hadde alle i meg en overbevisning om at hjelpen alltid svikter. Og sånn går den evige runddansen i meg. Denne motstanden. Motstandsbevegelsen som bor og får dyrke sin tro i meg kan bli enorm og ta over alt i hverdagen min. De kan bli så store at jeg ikke klarer å se klart. Det blir tåke, mørke skyer og svære orkaner i sinnet mitt som jeg aldri har mestret og tatt overtaket på. Så bestemte jeg meg for at ny behandler bare er tull og at jeg ikke turte å fortsette der. For jeg husker fortsatt hvordan ting ble og endte med Fru. Grå. Hun gav oss opp nettopp på grunn av denne mostransbevegelsen som gjorde at poliklinisk behandling sendte meg i den evige runddansen med destruktive handlinger og ord. Og det nektet hun til slutt å være vitne til. Forståelig. Det er vår erfaring og jeg tenkte plutselig at jeg ikke orker en ny runde med kaos og motstand. Alene. En time i uken hos Bjørnen forså å bli sendt ut. Alene. «Men du er jo ikke helt alene. Vi er jo her. Vi var ikke her i Grå sin tid.» Sier Gjøkene på Gjøkeredet. Sikkerhetsnett. «Unngåelsen er med på å mate kaoset» Sa Vikingen. «Unngåelsen er med på å holde DIDen og motstanden i live» Sa han også. Det var ord jeg forsto. Hvis jeg unngår behandling, vil det si at de onde vinner. «Og da vil det til slutt bli så mye at du blir helt kokt i hue» fortsatte han. Enda et nytt faguttrykk, tenkte jeg. Kokt i hue. Jeg legger det til i ordboka for Gjøker, sammen med Akutt mongo, avmongolisering, sirkus og fucka i hue.

«Jeg burde visst bedre», sa jeg til Vikingen dagen etter at motstandsbevegelsen hadde slått til med full styrke. Og ja. Jeg burde virkelig sett dette komme etter all min erfaring med dette. Møte med nye hjelpere. Men av en eller annen merkelig grunn, har jeg gått denne tiden i møte med en stor dose tru på at dette skulle gå fint. Bjørnen er jo så flink. Han vet hva han driver med. Gjorde ikke Grå det? Jo. Så jeg burde skjønt bedre. Og jeg ble like overrasket da Høvdingen påsto at dem så dette komme og at vi har snakket om det i noen uker. Det kan ikke jeg huske noe av. Så startet stormen. En krig med motstridende meninger på indre bane og en krig mellom oss og han. Høvdingen. Alt han sa, vrei motstanden i meg om til noe annet som igjen skøyt tilbake på meg selv. Runddans. Minst ti ulike viljer vrei og sleit i meg og sammen utgjorde de et utrykk av skadelige ord. Som bare skadet meg selv og jeg klarte ikke å stoppe det. Jeg sto bare i midten og sørget for å ikke bli revet i stykker. Jeg hørte alt som ble sagt og jeg følte meg bunnløs av negativitet. Akkurat idet jeg tenkte det, ble jeg hjemsøkt av spøkelset mitt ifra fortiden. Fru. Grå dukket opp på rommet mitt. Hun så ikke på meg, men satt bøyd over skriveblokken sin i den burgunderrøde plysjstolen. Jeg mistet pusten i noen sekunder. Jeg så henne og hun var ikke lengre en grå skygge. Jeg fikk umiddelbart tårer i øynene og kjente på et enormt savn. Hun var en pen dame. Ganske høy for hun bøyde seg så majestetisk over det runde borde som sto imellom oss. Så løftet hun blikket og vi så hverandre i øynene for aller første gang; «Er det virkelig sant at du bare er negativ? Eller kan det være at du tynges ned av alt det negative du har opplevd? Hvordan vil det være å si til deg selv: «Jeg er et menneske som har overlevd masse vondt»» Da jeg hørte stemmen hennes si disse ordene, begynte jeg å gråte på ekte. Disse ordene sa hun for 4 år siden og først nå, forsto jeg dem. Det var vondt og jeg visste innerst inne at hun egentlig ikke var der. Jeg og Høvdingen skiltes som uvenner den dagen og det er jeg fryktelig lei meg for. Mest fordi jeg ikke vet når jeg ser han igjen. Så hvis du leser dette, kjære Høvding, er jeg fryktelig lei for at det ble slik.

Dagen derpå var overlegen som overhode ikke er overlegen tilbake og Vikingen. Jeg merket de store kontrastene i trygghet ifra kvelden før. Da var det kun ukjent personalet tilgjengelig og jeg hadde vært på sirkus i noen timer før det heldigvis dukket en kjent nattevakt opp som forsto hva sirkus var og fikk en slutt på det. Fortelleren, takk. Etter den verste kvelden min på Gjøkeredet, snakket vi om fortsettelsen. Nå er vi der som vi hadde tenkt helt siden en sen høstdag i fjor og den kom brått og plutselig på meg. Til tross for et år med forberedelser. Ny poliklinisk hovedbehandler er på plass og Gjøkene står som en beredskap og sikkerhetsnett når jeg blir kokt i hue, mongo eller fucka. Og jeg som ikke så all denne motstanden komme, er livredd. Livredd for nye runder med krig. Redd for den sterkt utviklet motstandsbevegelsen som vil komme med full styrke. «Det handler jo bare om å endre adferd». Sa Vikingen. «Du må bryte mønsteret og gjøre ting som ikke er forbundet med kaos». Sa han igjen. «Det hjelper lite når kaoset kommer helt ukontrollert», svarte jeg. «Ja, men da kommer du til oss», smilte han. I et år er det dette jeg har trent meg opp til. I ett år har jeg øvd på å sitte innerst i kroken på Kafeen rett ved hans kontor. Planen er å sette seg der etter timene med Bjørnen for å avmongoliseres med en kopp kaffe og med PCen foran meg. Jeg vet til og med hvem av Gjøkene som er på jobb de dagene. Alt er tilrettelagt og allikevel er jeg livredd for at jeg skal ødelegge alt denne gangen også. Endringer er sjelden bra og opplegget vi har hatt på Gjøkeredet har funket. Det strider litt imot å endre på noe som funker. Men jeg vet samtidig at kompetansen til Bjørnen er en perfekt match. Han er Fru. Grås forlengende arm og hvis han ikke holder ut med meg, er det ingen spesialister igjen med tilsvarende kunnskaper om det jeg lider av.

Gjøkene på Gjøkeredet har trua. De har hatt trua hele veien, selv når jeg ikke har hatt den selv. Så igjen vil jeg si til dere; Tusen takk! Jeg hadde aldri kommet meg hit uten dere. Jeg aner ikke hvor det ender, men dere har hjulpet meg fra å være Robot til å bli et menneske og det er en seier i seg selv. Dere har stått der sammen med meg og gitt meg tilbake et håp om et mer helhetlig syn på verden igjen. Og jeg ønsker virkelig ikke at de onde skal vinne denne gangen også. Som de har gjort i alle år. Igjen og igjen. Så jeg sier til meg selv hele tiden, stemmen til Vikingen går som en liten vind igjennom ørene mine; «Husk: Unngåelse vil mate kaoset ditt». Nå er det på tide at jeg også deltar i denne krigen. Jeg innser at jeg har dyttet alle andre i meg foran tidligere, men det må endres. Jeg skal stå i front og om jeg faller, har jeg alltids en overlege som ikke er overlegen, en viking, høvding, en rev og flere andre på sidelinjen som kan få meg på beina igjen.

Dette er egentlig ALTFOR klissete for meg, men denne sangen passer så altfor godt til dere som har vært gærne nok til å støtte meg hele veien dette året. Takk!

Utgått på dato.

Det går en hårfin grense mellom indre samarbeid og indre kaos. I løpet av et intensivt løp på Gjøkeredet har jeg oppnådd et større indre samarbeid enn noen gang. Det gikk fra fullstendig kaos til noe overkommelig på i underkant av et år. Aldri har jeg kjent på en mer ro på innsiden. Men som vi alle vet er lyset i enden av tunnelen som regel et møtende tog. Dette ble ingen unntak og mens kroppen og sinnet mitt i skrivende stund forbereder seg på kamp, forsøker jeg i beste evne å bevare noe av kontrollen og det overkommelige før det er for sent. Timen med Bjørnen gikk tilsynelatende fint. Jeg satt igjen med en god følelse etterpå og fikk samlet meg fint sammen med Vikingen uten å tenke over at kanskje ikke alle var like tilfreds med ny behandler. Mange i meg ble veldig knyttet til Fru. Grå. Mange følte seg også dermed svært avvist og skuffet da behandlingen ble avsluttet. Brått og uventet for flere. Så for noen ser nok de på Bjørnen Bo som en person som skal ta over hennes plass i stolen rett ovenfor. Og det er rart. For Fru. Grå er uerstattelig og derfor har jeg tenkt at hun egentlig aldri blir borte. For hennes kloke ord lever videre i meg og stadig hører jeg hennes stemme med kloke sitater hun sa for flere år siden, flere år etter. Bo er ingen erstatning. Bo er et nytt tilskudd og et nytt kapittel. Han er hennes forlengelse. For ferdighetene til Grå strakk ikke lengre enn 6 år. Det sa stopp. Og nå er vi tilsynelatende klare for å jobbe videre i en annen form som ikke Grå var utstyrt med. Ikke i samarbeid med meg i alle fall.

Jeg hadde min første time med Bjørnen. Som tilsynelatende gikk fint. Jeg hadde tilsynelatende overkommelig kontroll. Helt til toget kom og smalt meg rett ned. Det undrer meg at etter så mange år i traumebehandling og med andre erfaringer i livet, at mitt forsvarsverk fortsatt setter inn alle styrkene over en slik endring. Eller, det er jo egentlig ingen endring heller. Mer en utvidelse av et behandlingssystem som har vist seg å være et bra et. Men for noen ble det tydelig et lite overtramp? Eller for mye? Fru. Grå sa alltid at det var viktig å jobbe sakte nok til at alle i meg klarte å holde følge. Og vi gikk saktere enn den treigeste skilpadden i verden. Etter et år med intensiv trygghet på Gjøkeredet, oppnådde vi faktisk at det ble trygt nok og det er jeg ganske stolt over faktisk. Fru. Grå ville ha blitt positivt overrasket om hun visste dette. Og fortsatt tenker jeg på henne hver gang jeg oppnår noe bra. Hun var alltid den første jeg ville fortelle ting til. Og da jeg fikk A på hovedoppgaven min om dissosiasjon og relasjonstraumer på sykepleiestudie, var det faktisk Grå som var den første som gratulerte meg. Det var henne jeg ville fortelle det til. For jeg visste at hun ville like å høre om det.

Så da var det kanskje ikke så rart at en eller annen form for reaksjon ville komme når vi plutselig skulle snakke med en annen som slettes ikke ligner henne. Men jeg hadde helt ærlig ikke ventet en ny krig. På kontoret til Bjørnen Bo hadde Frigg sagt at de onde alltid vinner. Jeg tenkte i etterkant at de onde ikke finnes mer fordi vi har fått tilbake trua på et behandlingsopplegg igjen. Flere av mine identitetsdeler hadde dessuten funnet veien inn i fremtiden og jeg tenkte at dette kom til å gå bedre. Men så begynte de onde å få en stemme igjen. Høvdingen på Gjøkeredet var opptatt av å formidle at de onde ikke alltid vinner, men at de har vunnet til nå. Ingen vet hvem som vinner til slutt. «De onde» har hatt mange navn i årenes løp og nøyaktig hva eller hvem de er, har vært usikkert for meg. Jeg ser bare for meg en mørk sky av onde ånder. De føles ikke som egne deler av meg. Men mer som stemmer som er ute etter å gjøre vondt. Fru. Grå var ganske sikker på at disse stemmene var noen slags kopier av overgripere. Og det er logisk å tenke slik med tanke på hva som blir sagt. Samtidig har jeg alltid følt at det er noe mer enn det. Noe mer sammensatt på en måte. For de har en tendens til å dukke opp når jeg er på mitt mest sårbare. Slik som på onsdag.

Det hendte en liten motgang. I utgangspunktet ikke en stor greie, men en liten ting ble til noe stort. I meg. Et avvik ifra planen. Mitt indre tålbare, ble raskt og brutalt til noe utålbart og uhåndterbart. Det forutsigbare ble plutselig uforutsigbart og jeg havnet i den indre drakampen jeg så mange ganger har havnet i før. Mine indre forsvarsdeler begynte å dra meg i hver sin retning og jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre. Den ene ville det, mens den andre tryglet om noe helt annet og flere andre hang seg på med egne viljer og følelser. Systemet ble sårbart og det er ofte da dem kommer. «Regel nummer en: Ikke si dem imot. Regel nummer to: Gjør som dem sier». Erfaring har vist mange nok ganger til at skaden blir større om ikke disse reglene blir fulgt. De ville at jeg skulle skade meg, de ville straffe og nekte meg i å oppsøke hjelp. I motsetning til før, hadde vi i slike situasjoner en plan. En kriseplan som jeg aldri noen sinne har klart å følge. Før hadde jeg reist ut i skogene der ute, gått meg bort i mitt eget sinn og mest sannsynlig endt med å trenge legehjelp uansett. Denne gangen, ringte han. Han ringte til Gjøkene på Gjøkeredet og sa at jeg ville returnere. Transport ble ordnet og til tross for at mitt indre forsvar ikke ville tilbake dit, overlot jeg kontrollen til dem. Og det er nytt. Og nok en ting Fru. Grå ville blitt positivt overrasket over.

Jeg gikk motvillig inn sammen med en Viking og en Forteller. Det var bråk. På indre bane. De kranglet. De ville ikke. Og roping mot meg som skulle styre alt sammen gikk på repeat: «IKKE SI NOE TIL DEM!!!», «KUTT DEG OPP I SMÅBITER!», «ANGRIP!». Å høre på slike trusler på innsiden om og om igjen sammen med frykten ifra andre forsvarsdeler, samtidig som jeg forsøker å høre på hva hjelperne sier på utsiden, blir bare bråk oppå bråk oppå bråk. Det er klin umulig å høre på noe av det, så jeg blir desperat etter å få en slutt på det hele. Erfaring har vist at å skade, lindrer kaoset på indre bane, men det tillot naturligvis ikke Vikingen. Jeg kan huske at jeg fant en trygghet i at han passet på, for jeg vil jo ikke gjøre noe skade sånn egentlig. Jeg vil bare at kaoset skal stoppe. Det hele endte med en slåsskamp jeg umulig kunne vinne og et stikk bak før jeg sluknet av utmattelse.

Dagen etter reflekterte vi rundt hvem disse stemmene egentlig er. «De onde» som de blir omtalt som av dem der inne. De er sterke, de har mye makt, men hvem ER de egentlig? Vikingen sa at de er stemmer som egentlig er utgått på dato. Som gammel melk. Når den går ut på dato, kjøper vi ny. Overlegen som overhode ikke er overlegen sa det samme som Fru. Grå. At de er kopier ifra overgripere som har hatt rollen som beskyttere mot å si noe. For en gang kan det hende at det vært behov for å hindre at overgrepene ble verre. «De er kontrollerende EPer» sa hun. «Og de kan ta seg en velfortjent ferie med hver sin paraplydrink». Så lo vi igjen og så for oss en mørk regnsky med fem sugerør ned i hver sin fargerike paraplydrink. Vikingen sa på nytt at de var gått ut på dato og ikke trengs lengre. At de bare er stemmer ifra min egne fortid ifra en tid da de virkelige onde nektet meg å i noe, nektet meg å avsløre dem. Jeg spurte om ikke Overlegen kunne ta med de onde med på overlegepermisjonen som står like rundt hjørnet, igjen, så kunne de drikke paraplydrinker sammen. Vi lo igjen. Det er vår superkraft. Humor. For første gang i min historie, ble jeg enig med meg selv og ordene ifra dem om at de onde var som utgått og sur melk, ble på et nytt vis absorbert og sugd opp i mitt indre system. Jeg kan til og med si for aller første gang at ja, de stemmene ER kontrollerende EPer og de har faktisk ikke lengre makt over meg. De trenger i alle fall ikke å ha det fordi faren er over for lengst. Og hvis jeg sier det mange nok ganger innover, vil de onde kanskje faktisk ta den ferien. De har ingen tvil hatt en hensikt om å hjelpe, men jeg innser at Vikingen og overlegen som overhode ikke er overlegen har rett. De er for lengst utgått på dato og jo lengre jeg holder på dem, jo mer muggent og sure blir de. De onde skal ikke få vinne denne gangen. For nå er de avslørt. Vi har fordelen på vår side og vi skal banke dem ut med humor og hemmelighetsstemplet informasjon. For vi har både vett nok, mot nok, sterk nok og vi er bra nok.

«De onde vinner alltid.»

Så satt vi endelig der. En Viking, en Bjørn og meg selv med alle mine. På et kontor i byen. Ikke helt nytt og fremmed for jeg hadde vært der to ganger før. En gang alene og en gang med Larve. Det var like fint som jeg husket det. Like industrielt. Selve bygningen ligger i enden av gata av kafeen der jeg strategisk har blitt stamgjest i løpet av det siste året og siden sist jeg satt på det samme kontoret. Det var før jeg ble dratt med inn på Gjøkeredet og introdusert for Gjøkene der for første gang. Jeg la en plan om å sette meg usynlig og uproblematisk ned innerst i kroken på den kafeen etter timene med Bjørnen. For å skrive, komme meg, samle meg før jeg reiste tilbake til vanlig hverdag igjen. For det er bare to stykker som jobber aktivt og enestående med dissosiasjon i mitt distrikt. Fru Grå og Bjørnen Bo. En av to gav meg opp. Derfor husker jeg at jeg ville gjøre mitt aller beste for å tilrettelegge for at ikke den gjenværende halvpart endte på samme vis. Det skulle ikke stå på min innsats.

Året som gikk, gikk ganske annerledes enn jeg hadde tenkt. Istedenfor min egeninnsats på Kafé, tryna jeg med huet først rett inn på lukket akutt psykiatrisk avdeling. Som en brutalt behandlet pakke, ble jeg avlevert der med dype sår både utenpå og på indre bane. Jeg hadde ikke mer å gi. Det hadde mitt indre forsvarssystem, men det er en annen historie som allerede er nedskreven. Min reise derifra har bydd på et eventyr i alle sjangere og jeg har kommet ut av det som en litt bredere og utviklet versjon av meg selv. Fagpersoner ville sagt at jeg er stabilisert. Og det føles nettopp slik. At mitt indre forsvarssystem er stabilt. Nok. Stabilt nok til å fortsette reisen med den gjenstående halvpart som har spisskompetanse på det jeg strever med. Bjørnen Bo. Og planen min om å skape trygghet etter timene, gikk forståvidt som tenkt. Bare at nå har jeg ikke lengre bare en liten usynlig krok inne på en kafe, men jeg har et helt team som kan bistå om noe går galt. Viking, Høvding, Rev og en overlege som virkelig på ingen måte er overlegen. Pluss en heiagjeng som står bak dem igjen.

«Hvordan har du det?» Kom det ifra Bjørnen og jeg merket umiddelbart en rar og uggen følelse. Hvordan jeg har det? Tenkte jeg. Hvordan vet man sånt? Jeg forsto rett og slett ikke spørsmålet for å være ærlig. Jeg er jo så mange, så for å svare på det, må jeg jo ta en hel runde med meg selv, gå i hver krik og krok, kjenne etter og virkelig få med alle i meg. Og mest sannsynlig vil deler av meg ha et ganske stort spekter i hva som føles og dermed blir et slikt spørsmål umulig å svare på. Jeg ble forlegen og fomlet med ord, som jeg ofte gjør når det ikke finnes en fasit å ty til. «Ehm, tja. Eh. Jeg vet ikke» og kjente umiddelbart et nederlag over å ikke klare å svare skikkelig for meg og samtidig tenkte jeg på Ofie som alltid sa «Hvis du fortsetter å si «jeg vet ikke», kommer du til slutt til å tro at du ikke vet noen ting». Så jeg misliker å svare «jeg vet ikke» for det finnes alltid et annet og mer meningsfullt svar. Og jeg ønsket virkelig ikke å ødelegge denne sjansen med Bjørnen. Men spørsmålet ble for omfattende og da ble potten av ti ulike svar til «Jeg vet ikke». Men det gjorde ingenting. Bjørnen Bo var fattet og rolig og snakket på en slik måte som nådde inn til flere. Det merket jeg fra første setning. Dette var en mann som visste hva han drev med og ikke minst hva han hadde foran seg.

Jeg holdt meg tilstede nesten igjennom hele timen. Vikingen satt rett ved siden av i sofaen og var et trygt vesen å se på. Bjørnen Bo var innom flere temaer som aldri hadde streifet innom mitt hode før. Men som var så selvsagte at det er pinlig å innrømme det. «Vet alle at dere bor der dere bor?» «Omtaler du det som «hjem»? Jeg ble satt ut, men forsto umiddelbart hvor han ville. «Hjem» er et ord som flere i meg assosierer med noe vondt. Hvorfor hadde jeg ikke tenkt på dette selv? Så selvsagt! Jeg har til og med skrevet opptil flere ganger at som barn, ville jeg ikke hjem. «Hvilket farge er det på huset ditt?» fortsatte han. «Hvitt» svarte jeg. «Har dere bodd i et hvitt hus tidligere?» Herregud, mannen er jo som en levende manual for hvordan man snakker til traumepasienter. «Tja, vi flyttet en del» svarte jeg og kom på at det siste huset vi bodde sammen i, som min far fortsatt bor i, faktisk ER hvitt og tenkte kjapt igjennom om det fantes en farge på et hus vi ikke hadde bodd i. Rosa? Jeg får neppe min mann med på å male huset vårt rosa. Bo foreslo at vi stoppet å omtale huset vårt som «hjem». Av hensyn til dem som ikke har gode erfaringer ifra et hjem. Adressen funker, for det har ordet Rev i seg og Rev er trygghet for flere. Han fortsatte med spørsmål som aldri har streifet innom hode mitt før: «Vet alle at du har barn?», «Vet alle at du er gift?», «Vet alle hva du jobber med?». De kom på løpende bånd og jeg ble mer og mer imponert over den fyren. Svarene mine var de samme og like ukloke, men på dette tidspunktet fantes det ikke noen annet svar enn «Jeg vet ikke». At jeg ikke visste noe, gjorde tydeligvis ingenting for det betydde at vi hadde en del å finne ut av framover. Det ville blitt kjedelig om vi hadde alle svarene i dag. Og det er jo sant. Han spurte også om fritidsinteresser. Ikke en gang DET visste jeg noe særlig om, for det eneste jeg liker å gjøre, er å jogge. Ellers, når jeg er alene, vet jeg ikke hva jeg skal foreta tiden med. «Så jeg blir ofte mongo» kom det ut av meg. Han lo og sa at det var et uttrykk han ikke var vant til å bruke og jeg sa at overlegen som overhode ikke er overlegen bruker det stadig, men føyde til at det var på spøk og at vi hadde mye humor. Humor er viktig. Musikk. Jeg fortalte at jeg hadde satt sammen en spilleliste med musikk som passet oss alle og han mente at alle burde få hver sin. Noe som også ble logisk, for musikk har sendt meg rett inn i den ene sirkusforestillingen etter den andre.

Så ble det mørkt. Sceneteppet mitt falt sammen med meg og en liten gutt på ni år steppet modig fram. Frigg. Han så bort på vikingen og videre på Bjørnen. Lenge før han sa noe som helst. «Hvor lang tid tar det før du gir opp?» Spurte han og fikk samtidig formidlet at forgjengeren gav opp etter seks år. Bo smilte og sa at han ikke var typen til å gi opp. Det lå visst ikke i hans natur. «Det sier dem alle» Sa Frigg og Bo var ærlig på at hvis ikke behandlingen lengre var nyttig, ville han fortsatt ikke gi opp, men finne ut av hva veien videre kunne bli. Frigg tenkte tilbake på den store krigen mellom det onde og det gode. Fra den gang Fru Grå fortsatt var et ekte menneske og ikke bare et spøkelse ifra fortiden. «De onde vinner alltid» sa han litt trist og oppgitt. Bo sa noe om at det var trist at det var erfaringene han hadde før sceneteppet gikk opp og jeg var iblant oss igjen.

I Fru Grå sin tid, hadde jeg aldri klart å holdt meg så tilstede på et tilsvarende møte med to hjelpere i samme rom. Jeg satt igjen med en god følelse og var faktisk litt stum av beundring, mens Vikingen fikk oss trygt opp til Gjøkeredet. De ser på dette som en gylden anledning til å bygge bruer mellom instansene. Et samarbeid, som om ikke et svært lokalt indre samarbeid er nok. Men jeg liker det. Gjøkene har blitt en trygghet og med dem i ryggen kan det kanskje være mulig å få til noe konstruktivt poliklinisk. Der det er vilje, er det en vei sa han for et år siden da jeg var der for aller første gang. Og det skal ikke stå på viljen hos meg. Men jeg forstår og deler bekymringen til Frigg. Det ER flere viljer i denne kroppen og de onde har vist seg å ha større styrke enn oss. Hva blir deres strategi denne gangen? Og hva blir vår? Jeg kan ikke la Frigg oppleve nok et tap. En plass mellom lunsj og middag lå jeg plutselig der inne igjen. Etter en kort flytur landet jeg mykt på en seng av løv. Høst? Kanskje. Jeg har aldri opplevd ulike årstider der inne, men jeg liker tanken på at mine to verdener flettes sammen i en symbiose og akkurat nå, er det høst i verden der ute. Og da kan vi i alle fall late som om det også er høst i skogen der inne. Jeg så opp på den klare stjernehimmelen og hørte lyden av to drager som fløy i det fjerne. Lyden av vingeslag og en slags blanding av uling og brøl ifra dragens strupe. Dragene flyr og det var et bra tegn. Det var ikke før jeg satte meg opp at jeg så gutten som satt rett der borte og skuet utover skogen vår. Jeg sa hei. Han så på meg med triste øyne som om han visste noe som ikke jeg visste. Jeg satte meg nærmere og spurte hva han tenkte på. Han sukket og gjentok at de onde alltid vant og hva var det som var annerledes denne gangen? Jeg tenkte meg litt om. «Ja, til nå har det kanskje vært sånn» sa jeg og sukket jeg og. «Men du, Frigg?» Han så på meg. «Krigen er ikke over enda. Vi kan fortsatt vinne og vet du? Nå har vi en bjørn med på laget!». Frigg smilte. «Ja, det er i alle fall bedre enn en grå skygge», sa han og tenkte på Fru Grå som vi fortsatt ikke husker hvordan så ut. Fordi hun alltid så ut som en grå sky og som nå var blitt et spøkelse fra fortiden. «Spøkelser kan fortsatt komme godt med», sa jeg. «Som et slags etterslep!» Vi har jo erfart mange ganger at stemmen til Fru. Grå henger igjen og kommer med utsagn som ble sagt for mange år siden, men som bare har trengt noen år på å modne. Idet vi snakket, kunne vi begge skimte en bjørn langt der borte. «Ser du?» sa jeg og Frigg smilte bekreftende. «Kanskje de gode skal vinne til slutt allikevel?» Og akkurat mens jeg sa det, fløy dragene over oss med regndråper ifra Atlanterhavet som vi tok imot som et tegn på at vi muligens hadde fordelen på vår side nå. Bjørnen gav ifra seg et brøl før han gikk inn i hiet sitt. Han liker tydeligvis ikke regn.

Min venn, Døden.

Min venn døden kom til meg for første gang som barn. Hun var ca. like gammel som meg og ville leke. Jeg forsto ikke helt hvem hun var den gangen, men hun introduserte seg som «døden» der hun sto foran meg og smilte det mest tilfredsstillende smilet jeg noen sinne har sett. Hun hadde blå kjole, håret var blondt med krøller og hun ville leke med meg. Ingen ville leke med meg. Jeg var hun rare. Hun som ikke sa noe, men når jeg sa noe, var det noe ingen forsto. Jeg var hun gærne som gjorde bisarre ting og hun som gikk alene i barnehagen og etter hvert skolegården de gangene de oppdaget at hun gjemte seg i klasserommet fordi verden der ute var skummel. Dette var mot slutten av barneskolen og journaler ifra helsevesenet den gang, beskriver mye av det samme. Observasjoner ifra lærere som forteller at den jenta går alene i friminuttene, sovner i timen. Faller ut og klarer ikke å konsentrere seg. Vil ikke hjem, skader seg med passer og har en merkelig oppfatning av verden. Den jenta kunne også plutselig snakke med seg selv, nekte å gå ut. Spiste ikke nista si.

Jeg husker at jeg hørte stemmer i hode og av og til glemte jeg meg og svarte dem høyt utover og ikke lavt innover som jeg egentlig visste var smartest. For Fredriksen sa at hvis dem oppdaget at jeg snakket med dem inni der, ville de tro at jeg var gal. Min venn døden dukket stadig opp, mest hjemme. På skolen hadde jeg det faktisk ganske greit. Selv om jeg var tilsynelatende alene, var jeg jo aldri egentlig det og jeg brydde meg ikke om at ingen ville leke med meg. Jeg hadde Fredriksen og døden. Etter hvert dukket også Ofie opp når rektoren på skolen plutselig en dag fortalte at jeg skulle prate med en mann. En mann? Ja, han jobbet med barn som meg. Barn som meg? Jeg skulle snakke med han framover. Fredriksen ble rasende; «Ser du?? Nå tror de at du er gal!» Og det var da Ofie kom. Han kom for å holde en viss balanse i hverdagen. I ettertid har jeg stusset over hvorfor det var rektoren som sto for informasjon om denne mannen jeg skulle prate med og ikke en av foreldrene mine. De visste jo om det, men det snakket vi aldri om. Det var rektor som tok seg av meg og den biten, derfor var det også han som fulgte meg dit og jeg kan huske at jeg var glad for det. Jeg ville ikke ha med hverken mamma eller pappa.

Fredriksen advarte meg mot å fortelle for mye, samtidig som jeg skrek inni meg og ville mest av alt fortelle alt. Jeg kom med mange hint. Jeg fortalte at jeg var redd for pappa. Han drakk. Slo. Gjorde dumme ting. Men Fredriksen fikk rett. De hørte ikke hva jeg sa. De hørte noe annet. Så jeg ble gal i deres øyne med mistanke om psykoser og begynnende schizofreni. Ofie og Fredriksen var et godt team. De forsto at jeg hadde tapt uansett og ville gjøre det beste ut av mitt liv. For rektoren og mannen jeg skulle snakke med, så en svært ambivalent jente som vekslet mellom å ville samarbeide og ikke. For slik var det for dem. For meg sto jeg midt i en drakamp mellom å ville få en slutt på de vonde handlingene hjemme og det å ikke bli misforstått. Som jeg ble. I mange år. Så jeg gikk alene på utsiden, men aldri alene på innsiden. Hjemme lekte jeg med jenta med lyst krøllet hår og blå kjole. Døden. Og siden har vi streifet borti hverandre ved jevne mellomrom. På ungdomsskolen da jeg oppriktig ikke ønsket å leve mer og planla hvordan og når, men valgte allikevel livet fordi læreren min introduserte meg for mørk humor og gav meg Tristessene «Det er aldri for seint å gi opp». Og videre på VGS da selvskadingen begynte å eskalere til grensen over til henne. Jenta med den blå kjolen. Jeg så henne hver gang og forsto aldri før jeg ble voksen hvem hun egentlig var. Hun ønsket alltid at jeg skulle leke med henne og om jeg hadde valgt hennes side og hennes vilje, hadde jeg valgt den ultimate unngåelse som Fru. Grå alltid kalte det. Døden. Døden har blitt en venn. Jeg har i perioder av livet vært redd for den og det er bra, tenker jeg. For om jeg er redd for døden, vil det si at det finnes noe bra i livet som jeg ikke er klar for å gi opp. Samtidig ser jeg på døden og tenker på henne som en gammel venn. En som vil leke med meg. En mulighet. En lindring. Jeg vet ikke om det ble en tilfeldighet at jeg endte opp med å ha døden med meg i mitt yrke som voksen. Da jeg utdannet meg til sykepleier var det mest for å ha en grei inntekt når jeg først allikevel ikke kunne jobbe fulltid. Men så ble jeg ferdig og startet umiddelbart å jobbe på en lindrende enhet. Tilfeldig? Jeg vet ikke, men jeg vet at jeg trives med det og føler at det er rett. Å hjelpe mennesker i sine siste dager og så inn i evigheten. Sammen med min venn. Døden. Mens livet mitt fortsetter og fortsetter til tross for alle odds. Jeg skulle ikke leve, jeg skulle aldri ha overlevd eller i det hele tatt bli født inn i denne verden. Allikevel går jeg rundt i det og finner en slags mening. Min mening og den er det ingen som kan ta ifra meg.

Sommermodus.

Jeg lovte også overlegen som overhode ikke er overlegen å skrive. Men uten evnen til å ha indre møter, er det ikke stort å skrive om. Jeg føler at jeg i all høyeste grad eksisterer, men jeg går samtidig rundt i denne verden litt sånn på automatikk eller autopilot, som jeg så mange ganger har gjort før når jeg går inn i en forsvarsmodus. Sommermodus. En modus jeg går inn i når mine trofaste hjelpere går ut i ferie og jeg står alene igjen. Ikke bare i en verden, men to. I år velger jeg allikevel å tro at det er noe annerledes. Jeg har en mye større innsikt og oversikt og faktisk også en større kontroll. Tror jeg. Jeg føler at jeg dissosierer mindre, samtidig som jeg føler at jeg ikke føler. Så mye. Som marihøna en gang sa: Jeg føler glede og fravær av glede. Hva «fravær av glede» innebærer vet jeg ikke helt. Det føles nesten som om jeg bare svever mellom eksistens og ikke eksistens. Fru. Grå sa alltid at «latter og gråt er tegn på liv». Og jeg ler. Mye. Med kidsa og gubben. Ja, også alene når jeg syntes at jeg selv er morsom. Gråt er det verre med, men jeg tenker at det er høyst unaturlig å tute over ingenting. Og siden jeg kun føler glede og «Fravær av glede», vil ikke gråt være en del av det repertoaret der. Sorgen kom allikevel til syne for to timer siden, da jeg ryddet på skrivebordet mitt og fant en gammel lapp som Fru Grå skrev til meg en gang. Jeg innså plutselig hvor mye jeg savner henne og hvor høyt jeg fortsatt ønsker å prate med henne en siste gang med visshet om at det er siste gang. Jeg leste lappen flere ganger og den tredje gangen, gråt jeg. Men bare litt og det var greit. At det var greit, var noe jeg klarte å reflektere litt rundt i farta og det er også noe nytt. At det er greit å gråte er et stort steg for meg. Fru. Grå sa også ofte at det er helt greit å tillate seg selv det. Å gråte. Og da jeg hørte henne for meg si nøyaktig det, gråt jeg litt til. Tenk om hun kunne sett meg sånn. Gråte og samtidig tåle det. Jeg tror at hun ville blitt veldig stolt og hvis hun fortsatt følger med i det skjulte, så vit at jeg er så takknemlig for alt du lærte meg, men som jeg ikke har kunnet tatt i bruk før nå. Du er som et spøkelse. Dine kloke ord flyter rundt i kretsløpet mitt og gjør nytte for seg flere år etter at de ble sagt. Vit det!

Tid er fortsatt et begrep jeg ikke helt forstår fullt ut. Nå som jeg er mer tilstede, føler jeg at dagene blir fryktelig lange. Og i forrige uke, på onsdag tror jeg, kom jeg til å tenke på livvaktene og Gjøkeredet og ble stolt over at jeg hadde hatt det så stabilt så lenge uten dem. Før jeg så på kalenderen min og innså at det ikke en gang hadde gått en uke siden jeg skrev meg ut derifra. Jeg trodde helt seriøst at det var flere uker siden. Men det er kanskje så sakte tiden er ment å gå, når man er tilstede i den stort sett hele tiden. Selv om det går litt på autopilot i en svevende modus mellom eksistens og ikke. Jeg har ingen behov for å ta kontakt med dem, men jeg må ærlig innrømme at jeg savner de gode samtalene våre. Refleksjonene og latter på kafé med Reven, snakke fag med Indianerhøvdingen og høre på Vikingens visdom komme på løpende bånd. Og sist men på ingen måte minst, veiledningen fra Overlegen som overhode ikke er overlegen. Hvordan ville hun veiledet herifra mon tro? Jeg vet at hun fortsatt ville insistert på at indre møter vil være nødvendig for å opprettholde stabiliteten. Slik at ingen skal føle seg glemt og gjemt. Det står skrevet i boken. «Husk indre møter og sovemedisin hvis det blir 2-3 netter uten søvn. Jogging er sunt året rundt Vi sees etter sommerferien, takk for alt!». Og jeg ville være helt enig i det, men indre møter virker som en umulighet akkurat nå. Og jeg er usikker på om det er et bra eller dårlig tegn. Overlegen som ikke er overlegen, ville sikkert sagt at det er et dårlig et, mens hun ville utrykket bekymring rundt konsekvensene av det. Søvn derimot funker greit så langt. Kanskje mangelen på søvn, gjør min indre verden lettere tilgjengelig? Just a thought!

Jeg lot meg også provosere i slutten av forrige uke. Av en artikkel skrevet av en Psykiatrisk Sykepleier, publisert i regi av tidsskriftet sykepleien. Tittelen på artikkelen er som følger: «Dissosiativ identitetsforstyrrelse: Spiller noen skuespill?». Der skriver artikkelforfatteren i lys av mange tiår med dårlige holdninger mot diagnosen min. Hun skriver at hun mener at DID diagnosen bare er oppspinn og at det er den diagnosen som oftest simuleres. At DID nok er nåtidens «hysteri» osv. Hun skriver også at denne kunnskapen heldigvis er godt kjent blant de fleste som jobber i psykisk helsevern. Ja. Så var vi der igjen. Først ble jeg mektig provosert, så ble jeg faktisk litt redd og så ble jeg litt paranoid. Hvis dette er sant, vil det da faktisk si at jeg ikke eksisterer? For jeg vet nå med ganske stor sikkerhet at jeg hverken juger eller later som. Jeg har nemlig vært i tvil før og spurt mange ganger: «Kan det være at jeg bare finner dette opp?». Fru. Grå var alltid klar i sin tale og sa at hun slettes ikke trodde at jeg var en så god skuespiller. Og hvem vil vel frivillig ha en så omdiskutert og tabubelagt diagnose? Godt poeng. Så hang jeg meg opp i påstanden om at disse dårlige holdningene mot DID og dissosiasjon generelt var en praksis som virket som en hovedregel blant de fleste som jobber i helsevesenet. Jeg tenkte umiddelbart på overlegen som ER overlegen og hvordan han ønsket å prakke på meg en EUPF diagnose. Han er nok en av dem med disse holdningene som artikkelforfatteren skriver om. Og han er nok ikke alene. Hvem flere? Begynte jeg å tenke. Og til slutt, ønsket jeg ikke lengre å benytte meg av tilbudet på Gjøkeredet. Jeg ønsket å be fastlegen og overlegen som ikke er overlegen om å fjerne diagnosen DID ifra papirene mine. For jeg vil ikke bli møtt med slike forhistoriske holdninger igjen. Det er for ødeleggende og i verste fall kan det ende liv. Etter flere runder med kaos og krisemaksimering, valgte jeg å høre på den lille stemmen i hode som sier hvor logisk det egentlig er og at de andre bare ikke har evne eller lyst til å forstå bedre. Så jeg valgte å tørre å tru på dem som tilsynelatende har vist at de tror på den jeg er. Overlegen som overhode ikke er overlegen og Vikingen i spissen. Men at jeg ikke tør å komme til planlagt innleggelse før overlegen er tilbake fra ferie, er bestemt. Det er en altfor stor risiko å ta og fallhøyden har blitt enda høyere enn noen gang. Jeg tør rett og slett ikke å risikere å møte på disse dårlige holdningene som ikke evner å tenke nytt. Istedenfor venter jeg på overlegen min og er fast bestemt på å bevise at jeg og dem har rett. At måten vi jobber på, har vist seg å være en god en. Mest for min egen del naturligvis, men også for Livvaktene og Overlegen som ikke er overlegen sin del. Sånn at vi alle kan si «Hva var det vi sa?» til alle skeptikerne som har kritisert behandlingen underveis, men som sannsynligvis ikke kommer til å endre syn på saken uansett.

Det er fire uker til hun returnerer. Den første uken føltes som en hel sommer alene. Jeg lovte å forsøke å ha indre møter og å skrive. I skrivende stund, merker jeg den gode effekten av å skrive i det minste. Det hjelper meg som vanlig med å samle meg selv og å få oversikt. Selv om jeg føler meg ganske alene mens jeg skriver. Hvor er alle sammen? Forhåpentligvis trygt plassert ved Høvdingtreet i den trygge plassen. Jeg ser for meg Frigg og Frida klatre i det og le ukontrollert, mens Fredriksen jobber i hagen sin. Jeg ser for meg Stina sitte i stammen sin. Kanskje hun passer litt på de små mens Ofie og Bambù flyr rundt for å skape magi. Og Adam som sitter ved leirbålet sitt og vokter portalen. Jeg ser det for meg, men det er som om det kommer ifra en bok jeg en gang leste. Jeg føler det ikke så virkelig som jeg alltid har gjort og det er litt trist. Men jeg vet jo at det finnes der en plass og jeg savner dem egentlig ganske mye. Jeg vet også at jeg fortsatt har en vei å gå. Jeg vet også nå at jeg på ingen måte har noe annet enn DID og at jeg faktisk klarer å komme meg videre. Livet er for øyeblikket svevende og det er i det minste mye bedre å sveve enn å gå rådløs rundt i blinde.

På gjensyn, Frida.

Etter at Frida og Frigg hadde fått utstyrt hver sin hov med oppgave om å fange denne skyggen av skam, forsto jeg nok ikke fullverdig hva jeg hadde satt i gang og hvilke konsekvenser det skulle vise seg å komme oss i møte. Eller rettere sagt, bli kastet over oss som et sky av sotstøv. Sottroll som de sier i den asiatiske animerte filmen Totoro. Eller som vi kjenner den som, en skygge. Skamskyggen som egentlig ikke tilhører oss, men alle dem som ikke har evnen til å se sin egen ydmykhet på det viset. Jeg tror neppe at min far sitter og skammer seg. Jeg er ganske sikker på at han sitter der, i huset jeg en gang bodde i, og syntes fryktelig synd på seg selv. Kanskje ved å sende denne pakken full av skam og en stank verre enn kloakk og med den kvelende kneblende følelsen, vil bli en vinn/vinn situasjon? For det er jo nettopp han som bør skamme seg. Som om han har levd et liv og holdt skammen på lang avstand, ja faktisk som om han sendte den med oss da vi flyttet hjemmefra og sa «Hade og lykke til på reisen». Siden da, sluttet han å ta kontakt, samtidig som han la skylden over på meg. Alltid. I mangel av skam? Noen vesentlige mangler er det i alle fall, uten at jeg skal gå i detalj rundt det.

En nær slektning til skammen er kontrollen. Behovet for kontroll vil en dag ta overtaket på deg om du lar skammen flytte inn. Og kontroll har jeg. Jeg har et veldig strukturert liv. Jeg er et klassisk vanemenneske som liker å ha oversikt. Det er en fin ting helt til det går ut av kontroll. Jeg har i perioder hatt økende behov for kontroll rundt matvanene mine. Jeg var overvektig en gang og strevde mye med det. Med selvbilde og selvtilliten min. Jeg klarte ikke å kjenne meg igjen i den tjukke kroppen og klarte heller aldri å venne meg til den. Jeg kan kanskje til og med si at jeg faktisk skammet meg en god del for at jeg var tjukk uten å få til å bli tynn. Jeg hadde vært plaget med mobbende stemmer i hode en god stund. Stemmer som stadig brøyt meg ned med ord som: «Du er så tjukk!!» «Du er så stygg og ekkel» «IKKE spis!!» osv og da Fru. Grå ble borte fra oss, kom dem enda sterkere tilbake. «Se det, du er så feit at ikke en gang Grå klarte å se på deg mer» osv igjen. Jeg ble så desperat til slutt at jeg valgte å operere meg på et privat sykehus. Det var ikke noe problem og jeg fikk dato for operasjon etter kort tid. Ingen spørsmål. Litt skremmende å tenke på egentlig at det er så enkelt å få tatt et såpass stort inngrep som Gastric Sleeve, som innebærer at de tar bort 80-90 % av magesekken. Jeg ble raskt slankere samtidig som det flyttet inn en superhelt i meg. M.I som holdt i gang treningen for denne kroppen og som sørget for at alt av mat og mosjon gikk rett for seg. 50 kg av meg forsvant i løpet av det første året sammen med stemmene. For en befrielse det var. Jeg så endelig bra ut for dem og derfor maste de ikke lengre heller. Før 3 år senere.

«Du har gått opp 3 kilo!!» Hørte jeg dem si i kor og like nedtrykkende som jeg husket dem. Først forsøkte jeg å ignorere dem, men de bare vokste i meg og før jeg visste ordet av det og uten helt å merke det selv engang, begynte jeg å spise mindre. Og til slutt til ikke spise i det hele tatt. «Skjerp deg!! Du er så stygg og feit at du fortjener ikke noe mat». Det er fem stemmer som snakker samtidig og det oppleves svært truende og for å unngå mer bråk, er det enklest å gjøre som de sier. Å adlyde. Det var jo bare noen få dager til nok et opphold på Gjøkeredet. Men da jeg først kom meg til Gjøkeredet var det allerede litt for sent. Jeg var under stemmenes makt. Også ute av stand til å fortelle livvaktene og overlegen som overhode ikke er overlegen om dem. For om jeg fortalte noe, ville det bli straffet. Høvdingen reagerte først. «Hvorfor spiser du ikke?» «Jeg er ikke sulten» Svarte jeg og visste at den påstanden ikke ville gå i lengden. Livvaktene har øyne overalt. Neste måltid kom. «Hvorfor spiser du ikke?» Spurte han igjen. Til slutt brøyt lille Frida ut og fortalte alt sammen. At vi ikke får lov til å hverken spise eller drikke og at vi blir straffet om vi gjør det. De sier at vi har blitt tjukke, men de gir seg nok etter hvert. Høvdingen lovte i mill drill og ikke si det til noen. Men det trengte han ikke heller for blodprøvene jugde ikke. Så overlegen som overhode ikke er overlegen hadde gjennomskuet meg kjapt. Så brakte det løs. Vi var avslørt og det var totalt uakseptabelt for disse mobberne jeg hadde latt få overtaket.

Det ble plutselig mørkt. Der inne en plass. I skogen. Jeg kunne knapt se noen ting i all den mørke sot-lignende tåka som hadde lagt seg utover det hele. Det var skammen som vokste seg stor og som sakte men sikkert tok over makten over alt. Jeg kunne høre Frida gråte rett ved siden av og da jeg snudde meg, så jeg henne også. Hun var redd og så på meg som om det var for siste gang. Jeg kunne føle hva som var på ferde. Frida hadde sladret til Høvdingen og nå var skyggen av skam ute etter å ta henne. Straffe henne og jeg visste ikke hva annet jeg skulle gjøre enn å be henne om å løpe. «Løp, Frida!» hvisket jeg så høyt jeg kunne for at hun skulle forstå alvoret. «Fort deg! Løp alt du kan ned til Frigg og legg deg i hengehulen der!» Jeg måtte dytte henne i gang mens jeg nok en gang, litt høyere, ba henne om å løpe. De små barneføttene hennes trampet i bakken og jeg fortsatte å rope at hun måtte løpe. Hun løp ut av mitt synsfelt som var svært begrenset. Så stoppet hun plutselig å løpe, noe dyrisk hadde tatt henne igjen og hun skrek. Det samme konstante, skarpe og desperate skriket jeg har hørt mange ganger før. Jeg forsøkte å gå nedover den stien jeg befant meg på og innså at det var snarveien ned til den trygge plassen og til Frigg. Og selv den korte turen ned dit, var ikke kort nok for at Frida nådde fram i tide. Hun hadde sladret og nå fikk hun straff. Det var mørkt, men det åpnet seg plutselig en lysning som en lyskaster som kastet lys over hendelsen som fant sted de neste minuttene. Som om stemmene, mobberne eller skyggen av skam ville at vi skulle se konsekvensene av å ikke adlyde. Det jeg så var brutalt. Skyggen hadde delt seg i fire. Skyggen hadde tatt form. Fire skygger sto på hver sin kant og grafset seg til denne lille jenta på bare 7 år. Og de ville at jeg skulle se på. Og hun skrek konstant. Jeg ble totalt handlingslammet, men begynte å hviske utover. «Det var ikke hennes feil. Ikke gjør det» Om og om igjen i håp om at de skulle stoppe. Men de stoppet ikke. De dro og sleit i henne på en så brutal måte at armene ble revet av før beina like etter. Til slutt knuste de hode og resten av kroppen tilsynelatende uten styrke.

Jeg gråt, en vill og ensom og fortvilet gråt. Jeg hulkegråt faktisk mens jeg ikke ante hvor jeg skulle gjøre av meg. Og før jeg visste ordet av det hørte jeg noe. Eller noen. Noen som egentlig ikke tilhørte skogen, men som kom som en ekstern stemme utenifra. En sang. En mannsstemme som sang, mens jeg sto der og så rett ned på denne lille jenta som nå lå der fragmentert i sitt eget blodbad. Sangstemmen roet ned situasjonen for det var noe beroligende med den. Som om den som sang, ikke ante hva han kunne si godt, men som allikevel forsto alvoret og begynte å synge. Til oss eller for oss som befant oss midt i denne tragedien. Jeg kjente at pusten ble roligere og jeg forsto at det satt en kjent livvakt rett på utsiden og at det var han som sang. Så ble jeg litt borte i ingenting.

Da jeg våknet sto jeg fortsatt på samme plassen og Frida lå fortsatt i biter der nede. Frigg var der også og overlegen som overhode ikke er overlegen sammen med Høvdingen. Det var ikke han som hadde sunget. Jeg kjente fortvilelsen til Frigg lang vei. Han gråt mens han skrapte opp det som var igjen av bestevennen sin og la henne opp i en eske. Han rakk ikke så mye mer før han fikk et stikk i skinka som skulle hjelpe han med å få det bedre, sa de to ifra Gjøkeredet. Han gjorde motstand, men bare fordi han ikke ville ende opp i flere biter som Frida. Dessverre gikk det ikke som planlagt for etter at han fikk det litt bedre, kom skyggende igjen. «Du gjorde ikke nok motstand!!» Skrek de inn i øret hans der han lå i sengen som sakte ble heiset så høyt som sengen gikk. Stemmene så sin anledning til å knuse en av lampene i taket, fraktet Frigg på badet for å bade i den røde sjøen som han ikke har svømt i på flere uker. Selv Høvdingen ble satt ut og kaos var et faktum. Igjen. Vikingen sa senere på kvelden at det var han og resten av livvaktene som bestemte videre. At ingen kan straffe Frigg for noe Vikingen og resten av hjelperne selv bestemmer før han fikk et stikk til før natten. Uten motstand og med et snev av lettelse denne gangen.

Så var det plutselig morgen igjen og jeg våknet inne på rommet mitt på Gjøkeredet. Som meg selv og hadde friskt i minne hva som hadde hendt med Frida kvelden før. Esken som Frigg tilsynelatende hadde puttet restene av henne oppi, lå i hjørnet på gulvet. Det sto «Frida 7 år. R.I.P» på den. Og Frigg hadde plassert bamsen han hadde kjøpt til henne oppå. Det så ut som en slags grav på ordentlig og jeg ble umiddelbart fylt av en motløshet. Overlegen som overhode ikke er overlegen hadde oppfordret meg til å ta en tur inn i skogen for å sjekke tilstanden etter gårsdagens massakre. Jeg trodde ikke at jeg skulle få det til, det var for vondt og jeg var fortsatt slapp etter fasten. Men plutselig var jeg der allikevel. Helt uten å gjøre en innsats for å komme meg dit. Det var som om jeg gikk inn en slags bakvei eller en hemmelig inngang, for jeg sto ikke ved leirbålet til Adam like innenfor portalen som jeg pleier. Jeg befant meg rett ved Høvdingtreet. Inne i den trygge plassen der Frigg lå oppe i hengehulen sin, kledd i sort og han gråt lydløse tårer uten å bevege seg en millimeter. Han var til og med svart rundt øynene. Frida lå i biten i esken rett under. Jeg så opp på denne fortvilte gutten og sa: «Vi trenger ikke å begrave henne. For vi lever jo og da kan hun fortsatt komme tilbake». Jeg forsøkte å smile, mens jeg fortsatt kunne høre skrikene hennes fra dagen før. «Ting er annerledes nå!» utbrøt jeg med en litt fortvilelse i stemmen. «Ting skjer og ting vil bli bedre. Jeg vet bare ikke når.» Frigg reagerte ikke på noe av det. Han bare lå der i den sorte skammen som hadde overtaket på han og på oss i øyeblikket. Jeg forsøkte å få liv i han. «Bli med å plukk blomster da! Det ville Frida likt. Blomster i alle slags farger som kan ligge oppå esken.» Ingen reaksjon, men jeg kunne høre et voldsomt rabalder komme nedover snarveien fra det hvite huset. Fredriksen kom rasende inn til oss, så på esken med Frida i biter på og freste: «Hvorfor sendte du henne ned hit??». Jeg ble irritert tilbake fordi jeg følte ikke at jeg fortjente å få skylden for dette. «Hvor var du?» Sa jeg litt spydig tilbake. Han svarte ikke, sikkert fordi han også strevde med skyldfølelse. «Hun skulle ikke gå så langt!!» Freste han igjen, men med en litt mer sorg i tonefallet. Så gråt jeg. Igjen. «Unnskyld, Fredriksen» sa jeg. «Jeg vet hvor mye Frida har betydd for deg. Hun har betydd mye for oss alle!» Jeg sleit med å snakke for det hele var virkelig en så stor tragedie. Men jeg klarte å fortsette litt til. «Men vi lever jo? Og det vil også si at Frida kan bli levende igjen». Denne gangen snudde Frigg på seg. «Hvordan bli levende igjen etter det der!» Mens han kastet et blikk ned på esken med Frida i biter. Jeg klarte ikke å smile, men fikk sagt noe om at kanskje Frida ville returnere i en nyere og mer utviklet utgave av seg selv. «Jeg likte Frida akkurat som hun var jeg», Sa han før han la seg til i hengehulen sin igjen. Plutselig hadde Fredriksen endret stemningsleie, tilsynelatende for å oppmuntre Frigg. «Jeg har laget den pakken, Frigg og jeg tror at du vil like den» Var det et spor av entusiasme i stemmen til Fredriksen? Ja, men Frigg lå like ubrydd. Fredriksen dro plutselig fram esken han hadde lagt av tre. Den var svært godt forseggjort. Den var kvadratisk og utenpå hadde han malt den slik at den så ut som en TNT blokk fra Minecraft. Jeg ble litt overrasket og tenkte at Fredriksen virkelig har begynt å vise seg fra sin beste side. For der sto selveste Fredriksen med en skjult beskjed. Og det var at vi skulle jobbe for å hjelpe Frigg med å løsrive seg fra den skammen, legge den i en eske med eksplosiver og sende den dit den hører hjemme. Flott, tenkte jeg. For et samspill oppi all denne tragedien. Endelig sto vi der samlet som en slags familie som stiller opp for hverandre uansett hva. Jeg klarte endelig å trekke litt på smilebåndet og før jeg våknet igjen i det virkelige virkelige på Gjøkeredet, «Du Frigg? Skal vi plukke de blomstene?»

Tid er som vanlig svært vanskelig for meg å forholde meg til når det gjelder de tingene jeg opplever i min indre verden. Og det jeg opplever føles ofte kaotisk og uoversiktlig til å begynne med, men gradvis klarner det opp for meg og gir mening. Litt senere kom overlegen som overhode ikke er overlegen for dagens alvorsprat som, som oftest ender med mye latter og gode spøker full av galgenhumor og ironi. Så beskrivelsen «alvorsprat» kunne ikke vært mer ironisk i seg selv. Men på vår lille forskrudde måte, er det en god dryss med alvor oppi alt fjaset også. Som da hun foreslo å innkalle alle innbyggerne i skogen til et møte for å drøfte situasjonen. Hun skrev derfor en svært formell innkalling i notatboken min som fungerer som en korrespondanse mellom alle parter som er involvert i dette behandlingsforløpet. Innkallingen var som følger:

«Møteinnkalling

Vi ønsker å innkalle til et møte med skogens innbyggere for å drøfte situasjonen rundt mat og drikkeinntak. Fint om så mange som mulig kan delta! Alle må registrere seg ved ankomst. HUSK rom 86. Mvh Overlegen og meg selv»

Bare det at hun velger å presisere romnummer, sier mye om hennes gode sans for humor. Jeg bor nemlig på et annet rom enn tidligere og vi ble litt småbekymret for at jeg plutselig skulle sette meg inn på de harde flisene på det gamle rommet som nå var bebodd av en annen.

Jeg satt ute da jeg plutselig sto, igjen uten å gjøre innsats for å komme inn, rett innenfor portalen. Adam satt der han alltid sitter og jeg kunne se at det plutselig sto et slags stativ med en innskrivningsbok oppå. Adam hadde allerede meldt sin ankomst og jeg kunne ikke gjøre en dårligere innsats. Så jeg gikk imot boken for å skrive meg inn i manntall, men før jeg rakk å ta pennen, så jeg at både Ofie og Bambù skrev seg inn på tur. Uten penn, for de hadde naturligvis magisk blekk som skrev at seg selv. De svevde bort til bålplassen mens jeg skrev mitt eget navn på. «Er vi alle nå?» Spurte jeg og Ofie ristet på hode og ba meg vente i nøyaktig ett minutt til. På slaget kom Fredriksen ut av buskene, skrev seg inn og satte seg blant oss. «Nå er vi alle» Sa Ofie. Jeg spurte om ikke Frigg ville komme. «Frigg sitter fast i skammen, han ser vi ikke igjen før vi får overtaket over den» svarte han tilbake. Jeg sukket oppgitt. Det var som om alle visste hva temaet var for Bambù begynte å snakke om disse skyggene og stemmene som nå hadde kommandoen. Hun visste at jeg ikke forsto og forsøkte å forklare på den måten ånder forklarer. Kryptisk og åpent for tolkninger i alle retninger. Hun fortalte at stemmene ikke har noen direkte tilknytning til overgripere, men til min egen selvfølelse. De er et ekko ifra nære, kvinnelige slektninger som alltid var veldig opptatt av at ting skulle se bra ut. Jeg forsto umiddelbart hvordan det hang sammen og ønsket ikke å gå videre på den. Hvem kan være sterk nok til å få oss ut av stemmenes makt da? Spurte jeg videre. Og denne gangen svarte Ofie. «Det er nok bare M.I som kan ta opp den kamper der, men hun er langt unna». Bambù skulle forsøke å sende signaler til henne med tankekraft. Vi snakket også litt om den sotete tåka som lå utover skogen. Adam skulle tilkalle dragene med røyksignaler for å se om de kan komme med et regnskur igjen. «Det trengs en real vask her» sa han. Og kanskje han har rett, kanskje regnet vil samle støvet av skam til en klump slik at vi får lagt den i den esken som Fredriksen har laget. Noe Fredriksen også påpekte og bekreftet at TNT esken var trygt oppbevart på hans eiendom. Jeg spurte videre om Frida. Om hun noen gang ville komme tilbake igjen etter det brutale angrepet på henne. «Jada», svarte Bambù og smilte, noe som var litt irriterende etter disse voldsomme hendelsene. «Og hun kommer nok tilbake som en litt eldre versjon». Jeg så opp på henne som et spørsmålstegn og hun fortsatte fort; «Ja, hvorfor ellers tror du at hun revnet opp? Den voksende sjelen ble for stor for den lille kroppen». Jeg så for meg øyeblikket i det kroppen hennes ble revet opp på brutalt vis. Var det virkelig en bra ting? Ja vel. Er det sånn det skal bli, tenkte jeg. For i øyeblikket ligger Stina nedgravd i tjærelignende gjørme av skam, Frigg er fanget av det samme i hengehulen sin og Frida ble revet i stykker av den. Hvem blir den neste? Eller er alle de mest sårbare tatt? Hvor mye skam må vi føle på før vi kan sende den bort på en eviglang ferie i hjemlandet sitt? Jeg så bort på Fredriksen og takket han for å ha laget en så fin eske. Jeg spurte han samtidig om han kunne gå ned til den trygge plassen, ned til Frigg for å passe på han. Jeg likte ikke tanken på at han skulle ligge der og skamme seg sånn alene. Fredriksen nikket bekreftende før han gikk i den retningen. Til tross for alt kaoset og de brutale hendelsene, har aldri samarbeidet oss imellom vært bedre. Og før jeg dro ut av skogen og igjennom portalen, forsto så jeg plutselig en sammenheng. Den røde tråden her var garantert SKAM. Systemet har blitt overveldet av den og sånn må det kanskje være for at vi noen sinne kan komme videre. Er skam en av bossene i Regnskogverdenen? Det vil tiden vise. Fram til dragene kommer og eventuelt superhelten vår, må vi bare stå i den skammen sammen, før vi kommer i posisjon til å fange den og ta tilbake kontrollen over den og ikke den over oss.

Like etter møte gikk jeg og Reven ut. Vi plukket blomster på Frigg sine vegne og la oppå esken med Frida i biter i. Vi tok en tusj og skrev: «På gjensyn, Frida. Vi sees igjen».  

Dr. Phil, Stina og en framskyndet aldringsprosess.

Larve er nå et tilbakelagt kapittel. I teorien i alle fall. Hovedårsaken til det, er at han gapte over for mye og tok på seg en rolle som han umulig kunne fylle. Helt til det hele endte med den ene mistolkningen etter den andre og kaoset eskalerte nok en gang til nye høyder. Plutselig måtte han være hjemme med sykt barn og som alene «beskytter» for meg, klarte han ikke lengre å «beskytte meg». Sannheten var at jeg aldri helt var beskyttet, for den reelle faren lå hos meg selv hele tiden. Og vi hadde ingen sikkerhetsnett som kunne ta meg imot når jeg falt gang på gang. Det var som om vi gikk rundt oss selv i en evig runddans og gravde oss lengre og lengre ned i noe vi trodde var en trygghet, men som viste seg å være det mest utrygge av det alle. Larve. Han har alltid ment godt. Som Fru. Grå, men i motsetning til henne evnet han ikke å se når det gikk galt og hvordan. I tide. Så i etterkant har jeg tenkt at det kanskje var litt flaks at han var hjemme med sykt barn den dagen jeg møtte gjengen på Gjøkeredet for aller første gang sist høst. For hadde ikke jeg begynt å få tanker om at innleggelse faktisk må være det tryggeste for meg på det øyeblikket? Jo, men takket være et vell etablert og strukturert forsvarssystem fikk jeg ikke til å frivillig gå med på en og ingen våget å bruke tvang på meg med min forhistorie. Så da var jeg stuck der da, i en slags limbo fylt av seigpining og tortur. Resten av veien kjenner dere som leser flittig om mine eventyr her. For i skrivende stund sitter jeg inne på rommet mitt på Gjøkeredet, et halvt år etterpå og etter den blå uken som brått endte med en rød fredag da vi skulle møte den nye fastlegen som nå står oppført i mine papirer. Dr. Phil. Og med det fjottete navnet med de assosiasjonene som følger med, var det ikke vanskelig for han å gi et godt første inntrykk. Men det er en kjent sak at jeg ikke får til det samme. Møter på tvers av faggrupper, har jeg aldri fått til og det skulle heller ikke gå plettfritt for seg denne gangen heller. Enda jeg hadde alle rammene på plass for at det ikke egentlig burde gå slik.

Jeg husker ikke en gang hvordan han så ut. Men det gjør jeg sjelden. Jeg kan huske Larve, men det er bare fordi han pleide å sende bilder av seg selv for å avvæpne seg selv. Sært? Ja. Forholdet vi utviklet ble til slutt sært. For sært. Jeg kan så vidt huske Fru. Grå, men bare fordi jeg så vidt turte å se på henne etter de 4 første åra. Før det måtte jeg ta til takke med skoa hennes. Hva er det som er så skremmende med å se folk inn i øynene?

I forkant av møte, skulle jeg ha mitt eget et inne på de harde flisene på badet. For å forsikre alle om at det neste møte ikke var farlig og be pent om at alle kunne høre på, komme med innspill, men via meg. Jeg satte derfor opp 7 stubber foran portalen som om det skulle foregå en forestilling der framme. Jeg fikk ikke helt tak på responsen, men jeg skjønte at dette ikke var helt greit, på en måte som jeg ikke klarer å forklare helt. Det var mer en følelse enn konkrete ord. Så forsvant jeg litt, tiden ble borte, også våknet jeg litt igjen. Fram til tiden ble inne og da forsvant jeg for alvor og skulle ikke våkne til igjen før en stund etterpå. Og da jeg kviknet til, sa jeg til indianerhøvdingen som satt i rommet sammen med meg: «Det møte. Det gikk ikke så bra det». «Nei!» Svarte han kort og bestemt. Det var Stina som hadde overtatt showet og angitt seg for å være meg. Men både Indianerhøvdingen og overlegen som overhode ikke er overlegen kjenner oss bedre og visste bedre. Det gjorde nok ikke Dr. Phil som må ha sittet der som et stort spørsmålstegn. For jeg hadde nesten ikke sagt noen ting og det jeg sa var nok ikke hyggelig. Umiddelbart etterpå leitet hun desperat etter en ny en og om hun fant noen, vet jeg faktisk ikke, men høvdingen sier at Stina ikke har myndighet til å bytte fastlege, så det kunne vi endre tilbake til eventuelt. Vi oppdaget også at hun hadde sendt SMS og fått svar fra den gamle Larven i den tiden hun utgav for å være meg. Han avviste henne og oppfordret henne til å bytte. Det er kanskje det klokeste han har sagt på en ganske lang stund, men Stina tok det nok tungt for like etter hadde hun et «uhell» inne i dusjen for å sette kretsløpet vårt på spill. Igjen. Det gjør vondt etterpå. Etter et stranguleringsforsøk. Hode føles som at skal sprekke og øynene som om de presses ut av den. Dessuten får jeg slike fine røde fregner i hele ansiktet etterpå. Sjarmerende og passende for en Gjøk.

Før jeg visste ordet av det, sto jeg som en tilskuer inne i Regnskogen. Det hadde gått en tid og jeg mistenkte at jeg hadde vært borte ifra virkeligheten i noen timer. Det var som om noen ville vise meg en film der inne av noe som allerede hadde hendt. Det var litt frustrerende for det betydde også at det som ble vist, kunne jeg ikke gjøre noe med på det tidspunktet jeg fikk se det. Jeg ville juge om jeg fortalte at det ikke skremte meg. Jeg satt oppe i Høvdingtreet og så ned på det hele. Frigg som slappet av i hengehulen sin og Stina som hadde listet seg ut, like utenfor den trygge plassen. Hun holdt på å bygge noe, men jeg så ikke umiddelbart hva. Det jeg kunne derimot, var å føle på noe. En skikkelig uggen stemning og jeg forsto raskt at dette luktet mugg. Det var som om hele kroppen min visnet gradvis og var døende på en måte. Alle mennesker er vel døende, men jeg fikk allikevel en følelse av at kroppen min forsøkte å framskyve den prosessen med en del år. Er det slik aldringsprosessen kjennes ut? Tenkte jeg i det jeg ble mer og mer sliten og mett av dager. Jeg måtte konsentrere meg med å holde meg våken og tilstede. Hva var det Stina holdt på med der nede? Hun hamret lydløst og ordnet med noen planker ved et annet tre like utenfor. Hun virket ikke redd eller desperat, men mer målbevisst og sikker på noe. Hun flyttet seg litt og jeg kunne skimte reisverket hun hadde skapt. Jeg myste for å kunne se det klart og jeg ville være sikker på at det jeg så var rett. Var det? Hæ? Jeg fikk hentet fram de siste kreftene i meg til å grine litt. For der satt jeg oppe i Høvdingtreet og så ned på henne, jenta som ikke lengre så noe mening i noe. Hun hadde bygget seg en galge i det treet og med det fulgte det på ingen måte noen galgenhumor med. Med tau og greier. Jeg kunne se løkken som skulle smykke halsen hennes om kort tid. Jeg følte meg plutselig kvalt selv, som om hode mitt skulle sprenge og jeg gispet etter luft. Jeg å at Frigg våknet der han lå og sov i hengehulen sin. Han så først bort på den tomme hulen ved siden av og spanderte en tanke på Frida som han alltid gjør når han ser den tomme hulen. Det hadde blitt en vane nå og nesten som et ritual hver gang han våknet i håp om at hun skulle ligge der hun også. Han gnei seg i øynene og snudde seg i Stinas retning. Han ble redd, noe han sjelden blir. For som meg, ble også Frigg fylt av følelsen av at livet snart skulle ta en ende. Idet Stina trekker pusten og gjør seg klar, reagerer Frigg på automatikk. Han roper desperat på hjelp. Også lydløst, for det virket ikke som om Stina hørte det. Eller så var hun bare så inne i hennes verden at hun ikke enset det som foregikk rundt henne. Frigg ropte, gråt og ropte igjen. Mens han roper, kunne jeg skimte en skikkelse i mørket uten å se hva eller hvem det var. Skikkelsen var godt kamuflert og jeg aner ikke hvor lenge det hadde stått akkurat der. Hadde det fulgt med på samme måte som meg selv? Eller hadde han brått kommet da han hørte Frigg sine rop om hjelp. For akkurat idet Stina var på vei til å tre opp på tronen sin, dødstronen, sneik han seg opp bak henne og dro hun ned derifra. Han tok tak i beinet hennes i siste liten og hun falt rett ned på bakken. Hun ble litt forfjamset, før hun reiste seg igjen og så rett på denne mørke skikkelsen som jeg enda ikke hadde klart å identifisere. De sa noe til hverandre, men jeg hørte ikke hva. Stina ble sint og sikkert veldig frustrert før hun sprang sin vei. Inn i skogen. Igjen. Frigg lå vettskremt igjen og fikk ikke ut en eneste lyd. Den mørke skikkelsen, snudde seg sakte og så opp på meg. Rett inn i øynene boret blikket hans seg inn i mitt og jeg tenkte at det er sånn man ser folk inn i øynene. Jeg fikk litt frysninger og kunne kjenne at hårene reiste seg på armene mine. Den raske aldringsprosessen resignerte og jeg følte meg bedre idet jeg så han gå varsomt tilbake til der han holdt til. Oppe på åsen sammen med Frida. Fredriksen. Jeg satt igjen litt forvirret og lettet på samme tid. Hadde virkelig Fredriksen reddet Stina fra den ultimate unngåelse? Han som alltid har jobbet for det motsatte? Eller er han virkelig bare misforstått som Frida alltid sier. Frigg fikk ikke sove videre, han var redd på ekte nå og han var helt alene. Plutselig dukket Vikingen opp og fikk han ut ifra gjemmestedet der han hadde krøket seg sammen. Frigg spratt opp og tok imot den vennlige stemmen som om det var en god klem. Han sprang imot han og omfavnet han og da klarte han ikke å holde tårene tilbake mer. Han gråt, hulkegråt på magen til en viking som er så høy at han ikke rekker høyere opp enn det. Så gikk alt litt bedre, han fikk fortalt om bekymringen hans for Stina og at hun hadde begynt å løpe igjen. At hun hadde skadet seg og at Fredriksen hindret henne i å gå for langt. For det er farlig å gå for langt, hadde han sagt. Vikingen plasserte Frigg tilbake i hengehulen, høyt der oppe i treet. Det er bare Vikingen som er høy nok til å rekke opp dit. Han lovte i mill drill å passe på i natten før Frigg sovnet oppå den myke mosen, hengende trygt der oppe i Høvdingtreet.

Det store kretsløpet.

I 6 år har jeg hørt på Fru Grå sine ord om «indre samarbeid». Uten helt å forstå hva det innebar i praksis, forsto jeg godt teorien rundt. Som nevnt tidligere er det merkelig det med teori og praksis, for når det kommer til stykke er teorien veldig fin i teorien, men som oftest ikke i praksis. Derfor har det også vært vanskelig for meg å forstå fullt ut hvordan denne teorien kan overføres til nettopp praksis. Min praksis. For det er sjelden et felles svar for alle som lider av det samme som meg selv. Det meste må tilpasses hver og en og det kan umulig være enkelt, har jeg tenkt, når hver enkelt er sånn ca. 10 enkeltindivider i samme kropp. Men på en annen side, om vi hadde vært en, hadde det heller ikke vært behov for et indre samarbeid? Eller er det slik at alle levende til enhver tid fungerer nettopp på grunn av et godt innlært samarbeid med seg selv og et følelsesspekter som fungerer på en rasjonell måte? Sånn sett, lever vel alle i en symbiose med seg selv og sine følelser. Men for meg så fungerer det på ingen måte som en helhet som lever sammen på en god og fleksibel måte. Derfor må jeg jobbe hardt for å få til dette indre samarbeidet som Fru Grå har nevnt til det kjedsommelige i 6 år uten at jeg klarte å få helt tak på det.

Som sykepleier har jeg alltid vært veldig glad i anatomi og spesielt hjertet står veldig høyt på nerdelisten over organer som fascinerer meg. Det står så høyt, at selv trollungene mine ikke en gang tegner hjerter som vanlige barn gjør. De vet at hjertet ser annerledes ut med klaffer og med store tuneller både inn og ut av det, som de kule blodcellene frakter store sekker med O2 og Co2 rundt i kroppen. Jeg elsker å lære dem sånt. Og barn, de er så smarte at de tar slik informasjon til seg og lagrer det raskere enn jeg evnet som student på høyskolen. Det store kretsløpet krever et slags indre samarbeid, det er et ikke viljestyrt system. Som mitt på et vis. Det er slik det føles i alle fall, som at jeg lever i et kretsløp med flere feil. Men maskineriet holdes i gang, bare at jeg bruker unødvendig mye energi på å holde det gående dag etter dag fordi en og annen hjerteklaff går i stykker eller blir defekt. Stina er kanskje en slik. En hjerteklaff som vi ikke klarer å leve uten, uten å dø. For hver klaff har en viktig hensikt for at alt livet skal kunne gå videre på en smidig og ukomplisert måte. Mitt kretsløp går på ingen måte smidig og ukomplisert for seg, men heller humpete og noen ganger blir det en overbelastning på selve hovedfunksjonen. Hjertet. Men med nødløsninger og litt hjerte og lungeredning får vi allikevel denne maskinen til å gå videre. Dag etter dag etter dag osv.

Det er ingen tvil om at Stina i meg har gjort ting utfordrende for at vårt kretsløp skal leve og gå videre på en smidig og automatisk måte. Og i går ble det så tydelig at selve hjertet i kretsløpet vårt begynte å forstå at det kanskje var best og stoppe å slå. Det hele begynte da Ofie kom med et utsagn. Den nye skogen er full av skurr og støy, så det er vanskelig å få kontakt med noen og det gjør ting vanskelig i seg selv. Ting må liksom bare gå og jeg må bare håpe på at ingen av klaffene bryter sammen uten at jeg eller noen av livvaktene kan være der og fikse det på stede. Men mellom alt støyet hørte jeg Ofie si: «Så håpet hun å se at sitt eget liv var uten særlig verdi. Og hvis det var så kunne hun leve og bli fri». Teksten kjente jeg igjen umiddelbart og er hentet ut ifra en av Stinas favorittlåter «Sveve over byen» av deLillos. Den handler om å ta sitt eget liv og få muligheten til å oppdage et sted imellom levende og død, at livet hadde en verdi eller ikke. Jeg ble fylt opp av en slags sorg tror jeg, da Ofie sa det på den måten han sa det på, mens overlegen som overhode ikke er overlegen satt ovenfor oss. Jeg husker at jeg egentlig ønsket å gråte, men frykten for det trumfet nok en gang. Det var jo nettopp det som ble den store skuffelsen for Stina. Hun leitet bevisst etter mangelen på verdi og når livvaktene stadig kom med påstander om det motsatte, ble det bare feil. Det føltes som et svært smell og en slags kjemisk krasj mellom verdi og fravær av verdi. Stina ønsket så inderlig å se at hennes eget liv ikke var verdig nok til å leve og hun så det klart og tydelig, at hvis hennes liv ikke var det, så var ingen av oss andre heller. Fordi hun visste innerst inne at hun var framtiden til både Frigg og Frida og hun ønsket ikke dem så vondt. Ikke egentlig. Derfor var valget om en avslutning en god ide. Og meg selv, angår ikke i hennes liv. Ikke for henne. For hvis Stina er Frigg og Fridas framtid, så er jo jeg hennes. Problemet er at jeg har valgt et liv som Stina aldri har ønsket. Jeg lever et liv som strider imot alt det hennes drømmer handler om. Og på mange måter kan jeg kjenne meg igjen i Stinas drømmer. Hun skulle aldri gifte seg, i alle fall ikke med en mann. Hun skulle heller aldri få barn, for å få barn var egoistisk å forløse inn i denne grusomme verden. Hunder skulle hun heller aldri ha og aller helst ville hun ikke ha et fast sted å bo, men å reise rundt i verden. Så endte hun med mitt liv. Gift med en mann, har to barn, hund og bodd i samme hus i snart 10 år. Ikke reiser vi noe særlig og jeg jobber i helsevesenet, noe Stina ergrer seg over. Det er som om at for henne, har jeg overgitt meg til fienden. Helsevesenet.

Vi gikk nedover mot byen ifra sykehuset. Vikingen og jeg. Vi skulle til byen fordi jeg hadde bursdag og hadde regnet ut at jeg ble 55,3 år hvis vi tok med hele gjengen som bor i meg. På den måten skulle ingen bli ekskludert, men inkludert i en dag som jeg trodde skulle bli en fin en. For jeg tar alltid på meg smilet denne dagen og tenker at jeg er heldig som har overlevd nok et år. Uten å sende en eneste tanke innover mot alle dem som kanskje har en helt annen opplevelse av dette med å fylle år og ha bursdag. Sannheten er nemlig at hvert år, ender det med en slags bunnløs sorg uten at jeg noen gang har klart å forklare hvorfor den kommer, men jeg har istedenfor tatt på det smilet og børstet den bunnløse sorgen vekk. Fordi bursdager er noe som forventes at er fint, så jeg har alltid tatt imot gratulasjoner på løpende bånd. Jeg og det smilet som jeg nå forstår bare er falskt og uærlig.

Den muggene følelsen forsvant litt da sola traff meg på vei ut døra av Gjøkeredet. En klassisk mai stemning speilet seg i oss og jeg hadde en god følelse akkurat i det øyeblikket. Men vi skulle ikke komme så langt før noe tok oss igjen. En kraft eller en mørk sky. Det var som om Stina kom løpende etter oss. Etter meg, for å fortelle meg noe. For der gikk jeg i all min naivitet og tenkte at bursdager er gøy og fint, som jeg alltid har gitt uttrykk for før denne, uten å tenke på henne. Eller noen av de andre. For selv om jeg ikke har et eneste dårlig minne ifra en bursdag, vil jo ikke det si at noen av de andre ikke har det, innså jeg akkurat i det øyeblikket da Stina tok oss igjen og forplantet seg i kretsløpet mitt. Vårt. Jeg stoppet umiddelbart, følelsen ble overveldende og jeg ønsket ikke lengre å gå ned til byen for å «feire» at jeg har overlevd nok et år. Så jeg tok en kjapp vending og vi gikk med raske skritt tilbake til Gjøkeredet med en viking hakk i hel. Og Stina, hun skulle få være en del av det store kretsløpet resten av den dagen. Sammen med meg. Jeg vet at den følelsen på ingen måte var god og jeg ante ingenting om hva jeg skulle gjøre med den. Å føle på Stinas bunnløse fortvilelse ble til en slags samlet forståelse for at livet er faktisk noe ordentlig dritt og at denne dagen bare var en påminnelse om at vi absolutt ikke burde være til i utgangspunktet. Og der sto vi, smeltet sammen, og hun henvendte seg til meg fordi hun hadde gitt opp alle de andre. Stina ønsket å bryte tidslinjen og leitet stadig etter bevis på sin manglende verdi. Og det var nettopp det jeg følte. Eller ikke følte. Verdi. For da vi gikk mot byen og den kafeen, ble jeg overlesset med en dominerende følelse av at den lunsjen er på ingen måte meg fortjent og jeg er en idiot som trodde noe annet. Hvem var det jeg trodde at jeg var egentlig? For en tullete greie å skulle feire meg, idet jeg går inn i et nytt tragisk år. Slike tanker fikk jeg og jeg forsto på et nivå at det egentlig var Stinas. Men de var ekte. Hun er ekte og hun lever som en hjerteklaff i det store kretsløpet vårt. Jeg skylder henne og både se og føle henne.

Livvaktene ble litt forfjamset tror jeg, for de ble vitne til noe nytt. Noe annerledes som de ikke har sett før. Og jeg klarte på ingen måte å håndtere disse følelsene som kom, men jeg forsto på et vis at de var av høy verdi. Ironisk nok skulle følelsen av fravær av verdi ha stor verdi. Jeg sto der helt bortkommen uten å forstå hvordan jeg skulle gå veien videre derifra, mens den ene gratulasjonen etter en andre tikket inn. Hvor hver og en av dem ble nok en påminnelse om hvor tåpelig, ironisk og verdiløst det hele var. Det kom på løpende bånd, telefoner, sanger, hilsener personlig på avdelingen, på SMS, sosiale medier og alt ble en stor avsløring for meg hvor påtatt og uekte livet mitt har blitt. For jeg lever i et skuespill hvor sufflørene mine på ingen måte har fått slippe til. Selv ikke når de skriker etter å få inn en rett replikk.

Senere på dagen skulle min mann og trollungene våre ta meg med ut fra avdelingen for å fortsette feiringen. Det var noe jeg som meg naturligvis gledet meg til og knyttet ingen bekymring opp mot det, selv om jeg var vel vitende om at andre ikke var like begeistret. Stina. Hjerteklaffen som sto i fare for å falle sammen. Gleden over å se trollungene var like stor og like ekte som alltid. For meg. Samtidig, siden Stina plutselig hadde tatt plass ved min side, følte jeg også på hennes frykt. Frykt? Jeg ble ganske overrasket egentlig, for Stina har alltid uttrykket at hun hater barn. Men dette var ikke en type frykt over at selve barna var skumle for henne. Men mer en frykt over at Stina visste noe som ingen andre visste. Og der og da forsto jeg alt og jeg sleit med å ikke grine. Stina så på mine to trollbarn, en gutt på 9 og ei jente på 4. Hun så på dem og hun så ikke dem slik jeg gjør, men hun så Frida og Frigg og visste med 100 % sikkerhet at hun var dems framtid og den framtiden unnet ikke Stina noen. Derfor var ønske om å bryte tidslinjen vår før det var for sent, stor. For dem. Ikke for henne, men for dem. For å beskytte og sørge for å ende all framtidig lidelse. Nok en gang beviser Stina at hun ikke gjør ting for egen vinning, men for andres. Og det er litt fint og litt trist på samme tid for Stina har liksom alltid blitt sett på som både egoistisk og utenksom.  

Vi returnerte Gjøkeredet som to halve og to svært utslåtte. Stina tok mer plass og sammen med hennes følelser, ble valget hennes det eneste rette. Så klart barna må beskyttes! Rasjonelle tanker var totalt fraværende da vi satt oss ned på de harde flisene i dusjen og håpet at denne dagen snart var over og at det kanskje ikke skulle komme en ny. Jeg i meg, forsøkte å leite etter noe å holde fast i oppi alt det vonde, men jeg hadde ikke sjans. Og gratulasjonene og det uekte fortsatte å komme. Til slutt i form av en kake som ble bakt kun til oss på vår 55,3 års bursdag. Eplekake med et lys. Da ble det for mye av det verdiløse og jeg i meg begynte å gråte. Det er fortsatt ikke godt å gråte, men jeg gråt. Mest for henne, men også litt for meg selv. I dusjen med kaka som lyste opp det mørke rommet og tenkte at jeg på ingen måte fortjente å spise den. Lyset i enden av tunnelen er alltid et møtende tog, men denne gangen gikk vi på toget istedenfor å bli truffet av det. Og der satt vi til siste stoppested. Det ble mørkt. Dessverre ikke for alltid. Livvaktene vekte oss og vi er igjen fanget i et kretsløp som fortsatt trenger noen runder med livredning for at selve hjerte skal kunne fortsette å slå. Og det slår ikke bare for meg, men for alle dem i meg som virkelig gjør så godt de kan med de verktøyene de har tilgjengelig. I øyeblikket.