Dr. Phil, Stina og en framskyndet aldringsprosess.

Larve er nå et tilbakelagt kapittel. I teorien i alle fall. Hovedårsaken til det, er at han gapte over for mye og tok på seg en rolle som han umulig kunne fylle. Helt til det hele endte med den ene mistolkningen etter den andre og kaoset eskalerte nok en gang til nye høyder. Plutselig måtte han være hjemme med sykt barn og som alene «beskytter» for meg, klarte han ikke lengre å «beskytte meg». Sannheten var at jeg aldri helt var beskyttet, for den reelle faren lå hos meg selv hele tiden. Og vi hadde ingen sikkerhetsnett som kunne ta meg imot når jeg falt gang på gang. Det var som om vi gikk rundt oss selv i en evig runddans og gravde oss lengre og lengre ned i noe vi trodde var en trygghet, men som viste seg å være det mest utrygge av det alle. Larve. Han har alltid ment godt. Som Fru. Grå, men i motsetning til henne evnet han ikke å se når det gikk galt og hvordan. I tide. Så i etterkant har jeg tenkt at det kanskje var litt flaks at han var hjemme med sykt barn den dagen jeg møtte gjengen på Gjøkeredet for aller første gang sist høst. For hadde ikke jeg begynt å få tanker om at innleggelse faktisk må være det tryggeste for meg på det øyeblikket? Jo, men takket være et vell etablert og strukturert forsvarssystem fikk jeg ikke til å frivillig gå med på en og ingen våget å bruke tvang på meg med min forhistorie. Så da var jeg stuck der da, i en slags limbo fylt av seigpining og tortur. Resten av veien kjenner dere som leser flittig om mine eventyr her. For i skrivende stund sitter jeg inne på rommet mitt på Gjøkeredet, et halvt år etterpå og etter den blå uken som brått endte med en rød fredag da vi skulle møte den nye fastlegen som nå står oppført i mine papirer. Dr. Phil. Og med det fjottete navnet med de assosiasjonene som følger med, var det ikke vanskelig for han å gi et godt første inntrykk. Men det er en kjent sak at jeg ikke får til det samme. Møter på tvers av faggrupper, har jeg aldri fått til og det skulle heller ikke gå plettfritt for seg denne gangen heller. Enda jeg hadde alle rammene på plass for at det ikke egentlig burde gå slik.

Jeg husker ikke en gang hvordan han så ut. Men det gjør jeg sjelden. Jeg kan huske Larve, men det er bare fordi han pleide å sende bilder av seg selv for å avvæpne seg selv. Sært? Ja. Forholdet vi utviklet ble til slutt sært. For sært. Jeg kan så vidt huske Fru. Grå, men bare fordi jeg så vidt turte å se på henne etter de 4 første åra. Før det måtte jeg ta til takke med skoa hennes. Hva er det som er så skremmende med å se folk inn i øynene?

I forkant av møte, skulle jeg ha mitt eget et inne på de harde flisene på badet. For å forsikre alle om at det neste møte ikke var farlig og be pent om at alle kunne høre på, komme med innspill, men via meg. Jeg satte derfor opp 7 stubber foran portalen som om det skulle foregå en forestilling der framme. Jeg fikk ikke helt tak på responsen, men jeg skjønte at dette ikke var helt greit, på en måte som jeg ikke klarer å forklare helt. Det var mer en følelse enn konkrete ord. Så forsvant jeg litt, tiden ble borte, også våknet jeg litt igjen. Fram til tiden ble inne og da forsvant jeg for alvor og skulle ikke våkne til igjen før en stund etterpå. Og da jeg kviknet til, sa jeg til indianerhøvdingen som satt i rommet sammen med meg: «Det møte. Det gikk ikke så bra det». «Nei!» Svarte han kort og bestemt. Det var Stina som hadde overtatt showet og angitt seg for å være meg. Men både Indianerhøvdingen og overlegen som overhode ikke er overlegen kjenner oss bedre og visste bedre. Det gjorde nok ikke Dr. Phil som må ha sittet der som et stort spørsmålstegn. For jeg hadde nesten ikke sagt noen ting og det jeg sa var nok ikke hyggelig. Umiddelbart etterpå leitet hun desperat etter en ny en og om hun fant noen, vet jeg faktisk ikke, men høvdingen sier at Stina ikke har myndighet til å bytte fastlege, så det kunne vi endre tilbake til eventuelt. Vi oppdaget også at hun hadde sendt SMS og fått svar fra den gamle Larven i den tiden hun utgav for å være meg. Han avviste henne og oppfordret henne til å bytte. Det er kanskje det klokeste han har sagt på en ganske lang stund, men Stina tok det nok tungt for like etter hadde hun et «uhell» inne i dusjen for å sette kretsløpet vårt på spill. Igjen. Det gjør vondt etterpå. Etter et stranguleringsforsøk. Hode føles som at skal sprekke og øynene som om de presses ut av den. Dessuten får jeg slike fine røde fregner i hele ansiktet etterpå. Sjarmerende og passende for en Gjøk.

Før jeg visste ordet av det, sto jeg som en tilskuer inne i Regnskogen. Det hadde gått en tid og jeg mistenkte at jeg hadde vært borte ifra virkeligheten i noen timer. Det var som om noen ville vise meg en film der inne av noe som allerede hadde hendt. Det var litt frustrerende for det betydde også at det som ble vist, kunne jeg ikke gjøre noe med på det tidspunktet jeg fikk se det. Jeg ville juge om jeg fortalte at det ikke skremte meg. Jeg satt oppe i Høvdingtreet og så ned på det hele. Frigg som slappet av i hengehulen sin og Stina som hadde listet seg ut, like utenfor den trygge plassen. Hun holdt på å bygge noe, men jeg så ikke umiddelbart hva. Det jeg kunne derimot, var å føle på noe. En skikkelig uggen stemning og jeg forsto raskt at dette luktet mugg. Det var som om hele kroppen min visnet gradvis og var døende på en måte. Alle mennesker er vel døende, men jeg fikk allikevel en følelse av at kroppen min forsøkte å framskyve den prosessen med en del år. Er det slik aldringsprosessen kjennes ut? Tenkte jeg i det jeg ble mer og mer sliten og mett av dager. Jeg måtte konsentrere meg med å holde meg våken og tilstede. Hva var det Stina holdt på med der nede? Hun hamret lydløst og ordnet med noen planker ved et annet tre like utenfor. Hun virket ikke redd eller desperat, men mer målbevisst og sikker på noe. Hun flyttet seg litt og jeg kunne skimte reisverket hun hadde skapt. Jeg myste for å kunne se det klart og jeg ville være sikker på at det jeg så var rett. Var det? Hæ? Jeg fikk hentet fram de siste kreftene i meg til å grine litt. For der satt jeg oppe i Høvdingtreet og så ned på henne, jenta som ikke lengre så noe mening i noe. Hun hadde bygget seg en galge i det treet og med det fulgte det på ingen måte noen galgenhumor med. Med tau og greier. Jeg kunne se løkken som skulle smykke halsen hennes om kort tid. Jeg følte meg plutselig kvalt selv, som om hode mitt skulle sprenge og jeg gispet etter luft. Jeg å at Frigg våknet der han lå og sov i hengehulen sin. Han så først bort på den tomme hulen ved siden av og spanderte en tanke på Frida som han alltid gjør når han ser den tomme hulen. Det hadde blitt en vane nå og nesten som et ritual hver gang han våknet i håp om at hun skulle ligge der hun også. Han gnei seg i øynene og snudde seg i Stinas retning. Han ble redd, noe han sjelden blir. For som meg, ble også Frigg fylt av følelsen av at livet snart skulle ta en ende. Idet Stina trekker pusten og gjør seg klar, reagerer Frigg på automatikk. Han roper desperat på hjelp. Også lydløst, for det virket ikke som om Stina hørte det. Eller så var hun bare så inne i hennes verden at hun ikke enset det som foregikk rundt henne. Frigg ropte, gråt og ropte igjen. Mens han roper, kunne jeg skimte en skikkelse i mørket uten å se hva eller hvem det var. Skikkelsen var godt kamuflert og jeg aner ikke hvor lenge det hadde stått akkurat der. Hadde det fulgt med på samme måte som meg selv? Eller hadde han brått kommet da han hørte Frigg sine rop om hjelp. For akkurat idet Stina var på vei til å tre opp på tronen sin, dødstronen, sneik han seg opp bak henne og dro hun ned derifra. Han tok tak i beinet hennes i siste liten og hun falt rett ned på bakken. Hun ble litt forfjamset, før hun reiste seg igjen og så rett på denne mørke skikkelsen som jeg enda ikke hadde klart å identifisere. De sa noe til hverandre, men jeg hørte ikke hva. Stina ble sint og sikkert veldig frustrert før hun sprang sin vei. Inn i skogen. Igjen. Frigg lå vettskremt igjen og fikk ikke ut en eneste lyd. Den mørke skikkelsen, snudde seg sakte og så opp på meg. Rett inn i øynene boret blikket hans seg inn i mitt og jeg tenkte at det er sånn man ser folk inn i øynene. Jeg fikk litt frysninger og kunne kjenne at hårene reiste seg på armene mine. Den raske aldringsprosessen resignerte og jeg følte meg bedre idet jeg så han gå varsomt tilbake til der han holdt til. Oppe på åsen sammen med Frida. Fredriksen. Jeg satt igjen litt forvirret og lettet på samme tid. Hadde virkelig Fredriksen reddet Stina fra den ultimate unngåelse? Han som alltid har jobbet for det motsatte? Eller er han virkelig bare misforstått som Frida alltid sier. Frigg fikk ikke sove videre, han var redd på ekte nå og han var helt alene. Plutselig dukket Vikingen opp og fikk han ut ifra gjemmestedet der han hadde krøket seg sammen. Frigg spratt opp og tok imot den vennlige stemmen som om det var en god klem. Han sprang imot han og omfavnet han og da klarte han ikke å holde tårene tilbake mer. Han gråt, hulkegråt på magen til en viking som er så høy at han ikke rekker høyere opp enn det. Så gikk alt litt bedre, han fikk fortalt om bekymringen hans for Stina og at hun hadde begynt å løpe igjen. At hun hadde skadet seg og at Fredriksen hindret henne i å gå for langt. For det er farlig å gå for langt, hadde han sagt. Vikingen plasserte Frigg tilbake i hengehulen, høyt der oppe i treet. Det er bare Vikingen som er høy nok til å rekke opp dit. Han lovte i mill drill å passe på i natten før Frigg sovnet oppå den myke mosen, hengende trygt der oppe i Høvdingtreet.

Det store kretsløpet.

I 6 år har jeg hørt på Fru Grå sine ord om «indre samarbeid». Uten helt å forstå hva det innebar i praksis, forsto jeg godt teorien rundt. Som nevnt tidligere er det merkelig det med teori og praksis, for når det kommer til stykke er teorien veldig fin i teorien, men som oftest ikke i praksis. Derfor har det også vært vanskelig for meg å forstå fullt ut hvordan denne teorien kan overføres til nettopp praksis. Min praksis. For det er sjelden et felles svar for alle som lider av det samme som meg selv. Det meste må tilpasses hver og en og det kan umulig være enkelt, har jeg tenkt, når hver enkelt er sånn ca. 10 enkeltindivider i samme kropp. Men på en annen side, om vi hadde vært en, hadde det heller ikke vært behov for et indre samarbeid? Eller er det slik at alle levende til enhver tid fungerer nettopp på grunn av et godt innlært samarbeid med seg selv og et følelsesspekter som fungerer på en rasjonell måte? Sånn sett, lever vel alle i en symbiose med seg selv og sine følelser. Men for meg så fungerer det på ingen måte som en helhet som lever sammen på en god og fleksibel måte. Derfor må jeg jobbe hardt for å få til dette indre samarbeidet som Fru Grå har nevnt til det kjedsommelige i 6 år uten at jeg klarte å få helt tak på det.

Som sykepleier har jeg alltid vært veldig glad i anatomi og spesielt hjertet står veldig høyt på nerdelisten over organer som fascinerer meg. Det står så høyt, at selv trollungene mine ikke en gang tegner hjerter som vanlige barn gjør. De vet at hjertet ser annerledes ut med klaffer og med store tuneller både inn og ut av det, som de kule blodcellene frakter store sekker med O2 og Co2 rundt i kroppen. Jeg elsker å lære dem sånt. Og barn, de er så smarte at de tar slik informasjon til seg og lagrer det raskere enn jeg evnet som student på høyskolen. Det store kretsløpet krever et slags indre samarbeid, det er et ikke viljestyrt system. Som mitt på et vis. Det er slik det føles i alle fall, som at jeg lever i et kretsløp med flere feil. Men maskineriet holdes i gang, bare at jeg bruker unødvendig mye energi på å holde det gående dag etter dag fordi en og annen hjerteklaff går i stykker eller blir defekt. Stina er kanskje en slik. En hjerteklaff som vi ikke klarer å leve uten, uten å dø. For hver klaff har en viktig hensikt for at alt livet skal kunne gå videre på en smidig og ukomplisert måte. Mitt kretsløp går på ingen måte smidig og ukomplisert for seg, men heller humpete og noen ganger blir det en overbelastning på selve hovedfunksjonen. Hjertet. Men med nødløsninger og litt hjerte og lungeredning får vi allikevel denne maskinen til å gå videre. Dag etter dag etter dag osv.

Det er ingen tvil om at Stina i meg har gjort ting utfordrende for at vårt kretsløp skal leve og gå videre på en smidig og automatisk måte. Og i går ble det så tydelig at selve hjertet i kretsløpet vårt begynte å forstå at det kanskje var best og stoppe å slå. Det hele begynte da Ofie kom med et utsagn. Den nye skogen er full av skurr og støy, så det er vanskelig å få kontakt med noen og det gjør ting vanskelig i seg selv. Ting må liksom bare gå og jeg må bare håpe på at ingen av klaffene bryter sammen uten at jeg eller noen av livvaktene kan være der og fikse det på stede. Men mellom alt støyet hørte jeg Ofie si: «Så håpet hun å se at sitt eget liv var uten særlig verdi. Og hvis det var så kunne hun leve og bli fri». Teksten kjente jeg igjen umiddelbart og er hentet ut ifra en av Stinas favorittlåter «Sveve over byen» av deLillos. Den handler om å ta sitt eget liv og få muligheten til å oppdage et sted imellom levende og død, at livet hadde en verdi eller ikke. Jeg ble fylt opp av en slags sorg tror jeg, da Ofie sa det på den måten han sa det på, mens overlegen som overhode ikke er overlegen satt ovenfor oss. Jeg husker at jeg egentlig ønsket å gråte, men frykten for det trumfet nok en gang. Det var jo nettopp det som ble den store skuffelsen for Stina. Hun leitet bevisst etter mangelen på verdi og når livvaktene stadig kom med påstander om det motsatte, ble det bare feil. Det føltes som et svært smell og en slags kjemisk krasj mellom verdi og fravær av verdi. Stina ønsket så inderlig å se at hennes eget liv ikke var verdig nok til å leve og hun så det klart og tydelig, at hvis hennes liv ikke var det, så var ingen av oss andre heller. Fordi hun visste innerst inne at hun var framtiden til både Frigg og Frida og hun ønsket ikke dem så vondt. Ikke egentlig. Derfor var valget om en avslutning en god ide. Og meg selv, angår ikke i hennes liv. Ikke for henne. For hvis Stina er Frigg og Fridas framtid, så er jo jeg hennes. Problemet er at jeg har valgt et liv som Stina aldri har ønsket. Jeg lever et liv som strider imot alt det hennes drømmer handler om. Og på mange måter kan jeg kjenne meg igjen i Stinas drømmer. Hun skulle aldri gifte seg, i alle fall ikke med en mann. Hun skulle heller aldri få barn, for å få barn var egoistisk å forløse inn i denne grusomme verden. Hunder skulle hun heller aldri ha og aller helst ville hun ikke ha et fast sted å bo, men å reise rundt i verden. Så endte hun med mitt liv. Gift med en mann, har to barn, hund og bodd i samme hus i snart 10 år. Ikke reiser vi noe særlig og jeg jobber i helsevesenet, noe Stina ergrer seg over. Det er som om at for henne, har jeg overgitt meg til fienden. Helsevesenet.

Vi gikk nedover mot byen ifra sykehuset. Vikingen og jeg. Vi skulle til byen fordi jeg hadde bursdag og hadde regnet ut at jeg ble 55,3 år hvis vi tok med hele gjengen som bor i meg. På den måten skulle ingen bli ekskludert, men inkludert i en dag som jeg trodde skulle bli en fin en. For jeg tar alltid på meg smilet denne dagen og tenker at jeg er heldig som har overlevd nok et år. Uten å sende en eneste tanke innover mot alle dem som kanskje har en helt annen opplevelse av dette med å fylle år og ha bursdag. Sannheten er nemlig at hvert år, ender det med en slags bunnløs sorg uten at jeg noen gang har klart å forklare hvorfor den kommer, men jeg har istedenfor tatt på det smilet og børstet den bunnløse sorgen vekk. Fordi bursdager er noe som forventes at er fint, så jeg har alltid tatt imot gratulasjoner på løpende bånd. Jeg og det smilet som jeg nå forstår bare er falskt og uærlig.

Den muggene følelsen forsvant litt da sola traff meg på vei ut døra av Gjøkeredet. En klassisk mai stemning speilet seg i oss og jeg hadde en god følelse akkurat i det øyeblikket. Men vi skulle ikke komme så langt før noe tok oss igjen. En kraft eller en mørk sky. Det var som om Stina kom løpende etter oss. Etter meg, for å fortelle meg noe. For der gikk jeg i all min naivitet og tenkte at bursdager er gøy og fint, som jeg alltid har gitt uttrykk for før denne, uten å tenke på henne. Eller noen av de andre. For selv om jeg ikke har et eneste dårlig minne ifra en bursdag, vil jo ikke det si at noen av de andre ikke har det, innså jeg akkurat i det øyeblikket da Stina tok oss igjen og forplantet seg i kretsløpet mitt. Vårt. Jeg stoppet umiddelbart, følelsen ble overveldende og jeg ønsket ikke lengre å gå ned til byen for å «feire» at jeg har overlevd nok et år. Så jeg tok en kjapp vending og vi gikk med raske skritt tilbake til Gjøkeredet med en viking hakk i hel. Og Stina, hun skulle få være en del av det store kretsløpet resten av den dagen. Sammen med meg. Jeg vet at den følelsen på ingen måte var god og jeg ante ingenting om hva jeg skulle gjøre med den. Å føle på Stinas bunnløse fortvilelse ble til en slags samlet forståelse for at livet er faktisk noe ordentlig dritt og at denne dagen bare var en påminnelse om at vi absolutt ikke burde være til i utgangspunktet. Og der sto vi, smeltet sammen, og hun henvendte seg til meg fordi hun hadde gitt opp alle de andre. Stina ønsket å bryte tidslinjen og leitet stadig etter bevis på sin manglende verdi. Og det var nettopp det jeg følte. Eller ikke følte. Verdi. For da vi gikk mot byen og den kafeen, ble jeg overlesset med en dominerende følelse av at den lunsjen er på ingen måte meg fortjent og jeg er en idiot som trodde noe annet. Hvem var det jeg trodde at jeg var egentlig? For en tullete greie å skulle feire meg, idet jeg går inn i et nytt tragisk år. Slike tanker fikk jeg og jeg forsto på et nivå at det egentlig var Stinas. Men de var ekte. Hun er ekte og hun lever som en hjerteklaff i det store kretsløpet vårt. Jeg skylder henne og både se og føle henne.

Livvaktene ble litt forfjamset tror jeg, for de ble vitne til noe nytt. Noe annerledes som de ikke har sett før. Og jeg klarte på ingen måte å håndtere disse følelsene som kom, men jeg forsto på et vis at de var av høy verdi. Ironisk nok skulle følelsen av fravær av verdi ha stor verdi. Jeg sto der helt bortkommen uten å forstå hvordan jeg skulle gå veien videre derifra, mens den ene gratulasjonen etter en andre tikket inn. Hvor hver og en av dem ble nok en påminnelse om hvor tåpelig, ironisk og verdiløst det hele var. Det kom på løpende bånd, telefoner, sanger, hilsener personlig på avdelingen, på SMS, sosiale medier og alt ble en stor avsløring for meg hvor påtatt og uekte livet mitt har blitt. For jeg lever i et skuespill hvor sufflørene mine på ingen måte har fått slippe til. Selv ikke når de skriker etter å få inn en rett replikk.

Senere på dagen skulle min mann og trollungene våre ta meg med ut fra avdelingen for å fortsette feiringen. Det var noe jeg som meg naturligvis gledet meg til og knyttet ingen bekymring opp mot det, selv om jeg var vel vitende om at andre ikke var like begeistret. Stina. Hjerteklaffen som sto i fare for å falle sammen. Gleden over å se trollungene var like stor og like ekte som alltid. For meg. Samtidig, siden Stina plutselig hadde tatt plass ved min side, følte jeg også på hennes frykt. Frykt? Jeg ble ganske overrasket egentlig, for Stina har alltid uttrykket at hun hater barn. Men dette var ikke en type frykt over at selve barna var skumle for henne. Men mer en frykt over at Stina visste noe som ingen andre visste. Og der og da forsto jeg alt og jeg sleit med å ikke grine. Stina så på mine to trollbarn, en gutt på 9 og ei jente på 4. Hun så på dem og hun så ikke dem slik jeg gjør, men hun så Frida og Frigg og visste med 100 % sikkerhet at hun var dems framtid og den framtiden unnet ikke Stina noen. Derfor var ønske om å bryte tidslinjen vår før det var for sent, stor. For dem. Ikke for henne, men for dem. For å beskytte og sørge for å ende all framtidig lidelse. Nok en gang beviser Stina at hun ikke gjør ting for egen vinning, men for andres. Og det er litt fint og litt trist på samme tid for Stina har liksom alltid blitt sett på som både egoistisk og utenksom.  

Vi returnerte Gjøkeredet som to halve og to svært utslåtte. Stina tok mer plass og sammen med hennes følelser, ble valget hennes det eneste rette. Så klart barna må beskyttes! Rasjonelle tanker var totalt fraværende da vi satt oss ned på de harde flisene i dusjen og håpet at denne dagen snart var over og at det kanskje ikke skulle komme en ny. Jeg i meg, forsøkte å leite etter noe å holde fast i oppi alt det vonde, men jeg hadde ikke sjans. Og gratulasjonene og det uekte fortsatte å komme. Til slutt i form av en kake som ble bakt kun til oss på vår 55,3 års bursdag. Eplekake med et lys. Da ble det for mye av det verdiløse og jeg i meg begynte å gråte. Det er fortsatt ikke godt å gråte, men jeg gråt. Mest for henne, men også litt for meg selv. I dusjen med kaka som lyste opp det mørke rommet og tenkte at jeg på ingen måte fortjente å spise den. Lyset i enden av tunnelen er alltid et møtende tog, men denne gangen gikk vi på toget istedenfor å bli truffet av det. Og der satt vi til siste stoppested. Det ble mørkt. Dessverre ikke for alltid. Livvaktene vekte oss og vi er igjen fanget i et kretsløp som fortsatt trenger noen runder med livredning for at selve hjerte skal kunne fortsette å slå. Og det slår ikke bare for meg, men for alle dem i meg som virkelig gjør så godt de kan med de verktøyene de har tilgjengelig. I øyeblikket.  

Treet, reven og starten på en ny begynnelse?

Følelsen jeg satt igjen med etter mine ville eventyr på egenhånd der ute i den store verden, var at jeg ikke lengre hadde annet valg enn å adlyde. Gjøre som dem sier. Gjøkeredets toppledelse som etter alt rabalderet mitt, hadde fått øye på oss og hva vi drev med. Der ute. De tok umiddelbart og brutalt ifra meg en av de få tingene jeg mestrer i livet og jeg ble livredd for hva de kunne ta neste gang. Ungene? Jobben? Mannen? Jeg har vært borti nok helsepersonell til å vite at det skal bare den ene idioten til. Den ene som absolutt ikke forstår og som ikke evner å se helheten i alt det som foregår. Og jeg har heller aldri klandret dem. For jeg er ikke dum, ikke egentlig, og jeg forstår at mitt lidelsestrykk kan se brutalt, rart og uforståelig ut fra utsiden. Jeg kan til og med forstå at de ikke tror på det. Men det er da det blir farlig. Jeg har blitt kalt mye igjennom livet. Schizofren, Bipolar, emosjonell ustabil personlighetsforstyrret, borderline, deprimert. Listen er lang og det er kanskje derfor jeg liker å bare summere det hele opp med at jeg bare er klin gæren. Heller det, enn å få ulike diagnoser spyttet etter seg. For det er slik det føles av og til. Som om det er en konkurranse blant behandlere, om å finne ut av dette 170 cm høye mysteriet som få skjønner noe av. Som om DID ikke er bra nok eller forklarende nok. Men sannheten er at de bare ikke makter å forstå. For ja, en strukturert dissosiativ lidelse er og blir svært komplekst og ja, ganske rar på mange måter. Fru Grå sine ord går igjen som et ekko fra en fjern fortid og jeg ber iherdig om at de aldri skal bli borte for meg. «Uansett hvor ulogisk og kaotisk det oppleves og føles, finnes det alltid en mening og en logisk forklaring bak» med et tydelig trykk på «alltid», sa hun ofte. Og jeg trodde sjelden på henne i starten. Men så skjedde det plutselig noe. Noe jeg ikke kan forklare på noe som helst vis, men som var ekte og så logisk at jeg ikke kunne forstå at jeg ikke hadde forstått eller sett det før. Den første av mange mysterier ble oppklart og løst og jeg har aldri følt meg mer befriende noen sinne. Hun hadde rett og alt var faktisk latterlig logisk hvis vi bare snudde litt på det, så det fra en annen vinkel, vridde litt, tenkte en god del og der! Der var løsningen og den svære harde klumpen av en knute løsnet og jeg fikk puste igjen. Knutene og gåtene er mange, men de var betydelig flere før. Fru Grå og jeg løsnet på en god del av dem, men maktet aldri å ta knekken på de største før en Larve kom inn fra sidelinjen og skapte støy og gjorde ting uklart igjen. Jeg klandrer ingen og ingen har gjort vondt verre med vilje. Det var bare slik det ble. Alt handler kanskje om flaks/uflaks.

I går kveld leste jeg tilfeldigvis, eller ingenting er helt tilfeldig ved meg, de siste epikrisene skrevet av overleger som ikke helt forstår. Kanskje de rett og slett ikke gidder eller makter å ta de skritta tilbake for å se på helheten? Ikke vet jeg, men uansett satt jeg igjen med en dårlig følelse. Der sto det ting rarere enn mitt eget lidelsestrykk. Uten at jeg skal gå i bredere detalj, så hadde de på en eller annen måte kommet fram til at hvis alle mine deler slo seg sammen, så sto de igjen med Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, MEN at de valgte å ikke sette ny diagnose enda. Flaks. For meg. Uansett, så er jeg nå under oppsyn av toppledelsen. Det føles litt som å bli fulgt med på av en mafiabande. Hvis jeg gjør noe de ikke liker, så slår de drastisk til verks. Derfor føler jeg meg fanget. Først og fremst i egen kropp og i eget sinn, men nå også fanget av sykehusets mafialedelse. Selv kunne jeg se lenge før dem hvor farlig ting utviklet seg og hvor ødeleggende det var. Og dem? De reagerte på et tidspunkt der alt allerede var slettet med jorda. Greit nok. Jeg lever og det er det viktigste.

Frigg er en nysgjerrig liten gutt. Han har mørkt hår som alltid er bustete og med verver som gjør at det står til alle kanter. Han har listet seg stille rundt i det krigsherjede landet igjennom hele denne tiden. Selv hvor farlig det har vært. Han er litt av en tøffing han der og jeg tror det er fordi han selv føler at han ikke kan tape noe, fordi han har levd på bunnen i hele sitt liv. Med smerte og tortur. I flere uker har han leitet etter livstegn og fant det til slutt, men bare i form av en mild bris. En stemme fra en indianerhøvding om at han var funnet og ikke glemt. Det gav håp og han fortsatte å leite. En dag hørte han Frida rope utover, men han kunne umulig høre hvor hun ropte ifra, men han ba en stille bønn om at hun ikke skulle rope så høyt i frykt for å bli oppdaget av de slemme. Hun hørtes redd ut og Frigg ønsket at han kunne finne henne og at de en dag kunne ligge i hver sin hengehule igjen og snakke om alle stjernene der oppe. Lage uendelige med nye vesener ved å tegne streker mellom dem og le. Det var Frida som hadde fått Frigg til å le for aller første gang og det kommer han aldri til å glemme.

Så kom plutselig den milde brisen igjen. En stemme som formet seg foran han der han lå og så utover i ingenting. Øde. Frigg kunne kjenne noe som tok på skulderen hans og ble fylt av en så stor trygghet som nesten var for stor for han å bære alene. Det føltes nesten ut som en eksplosjon! Det begynte plutselig å riste i bakken. Så kraftig at Frigg hoppet opp og ned fra den og der! Der begynte bakken å sprekke opp og en stamme brøyt igjennom i rekordfart! En indianerstamme? Det stoppet liksom aldri å vokse, men etter hvert klarte han å reise seg opp og gå litt bakover. Det sluttet å riste i bakken og Frigg sto bare der å måpte i beundring. Et tre! Og det var ikke et hvilket som helst tre, det var heller ikke et Bartetre, men et gigantisk Eiketre med blader i alle slags farger. Frigg hadde aldri sett så mange farger på en gang og det var magisk. For bladene lyste liksom opp rundt han som lykter i en mørk tilværelse. «Er det her vi alle skal finne veien tilbake til hverandre?» Turte han knapt å tenke mens han fortsatt måpte. Videre gikk han nærmere for å utforske det og da han kom rundt den gigantiske stammen, hoppet han lydløst av glede da han fikk øye på to hengehuler høyt der oppe. Ubebodd, men han visste hvem de tilhørte og at en dag skulle han ligge der med Frida igjen å le. Høyt og ukontrollert. Treet snakket og spurte om jeg var der. «Ja!» Svarte Frigg. «Jeg er jo rett her borte! Foran deg!», men det virket ikke som om treet så han. Kanskje det var fordi Høvdingtreet var så stort og han så liten? Men allikevel fant treets grener fram til han langt der nede og holde trygt rundt han en stund. Og Frigg tenkte: «Ikke slipp meg. Vær så snill og ikke slipp meg denne gangen.»

Den siste runden på Gjøkeredet har gått intensivt for seg. Og jeg har følt at jeg ikke har hatt noe valg på grunn av Mafialedelsen på toppen av huset. Det er som om jeg må bevise for dem at jeg faktisk kan ha kontroll om ting rundt meg er forutsigbart og trygt for å ikke miste mer av de tingene jeg mestrer i hverdagen. Mens vi har vært opptatt med å være klin gærne har andre fått lov til å ferdes fritt der ute i verden. Stina for eksempel. Som akkurat hadde turt å se håpet der ute. Eller her inne? Tatt tak i den usynlige tråden fra dragen før hun ble fraktet til den trygge plassen i skogen. For aller første gang. Det var mulig det største øyeblikket i Barteskogens historie, men allerede dagen etter ble det største som hadde hendt, revet bort og Stina, sammen med alle oss andre, ble bortvist og etterlatt til seg selv. Spredt i alle kanter. Det var nok mest av alt brutalt for Stina, for nok en gang fikk hun bevist at det hersens håpet ikke var til å stole på. Så hun stakk. Levde på egen hånd, igjen uten min kontroll. Og hun var ikke alene om det og det var nettopp derfor alt gikk så galt. Mens andre tolker i ulike andre retninger, vet jeg at alt handler om noe så elementært som tilknytting og en innlært desorganisert adferd. Stina av alle var svært misfornøyd med å være stuck på Gjøkeredet i denne omgangen. Hva var poenget? Både Vikingen og Indianerhøvdingen forsøkte iherdig med å forklare at hun ikke kunne fortsette å gjøre som hun har gjort til nå. Å vandre ute om natten, oppsøke det farlige og utsette kjernen i meg for store farer og skader. Hun så på dem og visste at de ikke forsto en dritt. Og hvem var dem som kunne si at mitt liv var mer verdt enn hennes? Det var som å få den ene bekreftelsen etter den andre på at hun var totalt verdiløs. Noe hun så klart visste fra før. Det de tydeligvis ikke visste eller forsto var at Stina aldri har gjort noe uten hensikt med å beskytte. Meg. I 20 år har Stina tatt imot en smerte så stor at vanlige mennesker ikke ville maktet å bære den. Og der satt hun og fikk kjeft for det. Det var i alle fall slik det føltes. Så hun valgte til slutt å bare holde kjeft. De gangene hun kom fram til lyset, satt hun seg i mørket. Inne i dusjen på badet. Oppå de varme flisene og kjente på den evige håpløsheten i skyggen av hjelpere som ikke så henne. Som ikke forsto. I mens hun satt der en kveld kom det plutselig en ukjent mann inn. En litt rar og forvirret mann med et konstant spørrende uttrykk i ansiktet. Hun trodde kanskje at det var han de kalte for kildekritikeren. Var det kritisk han var? Uansett hva han var, så brydde han seg ikke om hverken kjernen i oss eller andre enn akkurat den som satt i dusjen der og da. I øyeblikket. Stina. Det eneste som betydde noe for han var henne og han ville vite hva, hvordan og hvorfor. Ikke for å få vite hemmeligheter, men fordi han oppriktig ønsket å hjelpe henne som hadde gitt opp håpet for lengst og som nå satt der alene. Stina. Og så enkelt skulle det være. Han som var kjent som Kildekritikeren, fikk fram all den smerten som Stina hadde båret på i disse ukene. Hemmelighetene og takket være han, kunne de også komme fram til en løsning. Selv etter mye oppklaring, så den mannen like spørrende ut i ansiktet. Han tenkte konstant og så hardt at vi kunne høre det knake lang vei. Også skulle det vise seg det rareste av alt. Han stolte på henne. Han ble bedt om å gå, men han ville ikke gå før Stina lovte å ikke skade seg. Hun lovte, han gikk og hun skadet seg ikke. Det ville ikke falle henne inn å svikte han som stolte på og så henne som satt på de varme flisene på gulvet. Alene. I mørket. Så kollapset hun og befant seg i den øde skogen som plutselig hadde fått et tre plantet i seg. Stina måtte også måpe litt da hun så det og alle lysene og der, bak stammen hørte hun små knekkelyder fra kvist og bark. Hun holdt pusten, ventet litt og der dukket han opp igjen. Men uten det spørrende uttrykket i ansiktet, men mer et lurt et. Han listet seg forsiktig fram fra bak trestammen bare for å si at han lusker rundt der og passer på. Sånn litt på avstand, men at Reven, som ble hans identitet i den nye skogen, stolte på henne og det fikk Stina til å lette på det falske smilet og hun tenkte at dette i beste fall er starten på noe nytt, en ny begynnelse.

Starten på noe nytt.

Korthuset.

Fru Grå beskrev alltid dissosiasjon som et hus med flere låste rom uten tilknytning til hverandre. Selv om ikke Grå og jeg har kontakt lengre, merker jeg hvordan ordene hennes lever videre. I meg. Og det er noe jeg er takknemlig for. For uansett hvor brått og galt vårt samarbeid utviklet seg, så er hun fortsatt en av de klokeste menneskene jeg har møtt. Og hennes ord sitter igjen som et ekko fra en tid som på mange måter var fin, fordi jeg lærte så mye nytt. Ikke bare om meg selv, men om livet og alt rundt. Så ifølge Fru Grå lever jeg i et hus med alle de avstengte rommene som jeg dessverre ikke har nøkkelen til, så hva som foregår inne i hvert enkelt rom, er utenfor min kontroll. Den siste tiden, etter denne verdenskrisen som heter Korona tok overtaket på oss, har jeg tenkt mer på dette huset og forsøkt å føle på hvor stødig det står. I mitt hode har jeg sett for seg et svært og nedfallen hus som kunne trengt en god del oppussing. Det syntes jeg passer godt med beskrivelsen av mitt indre system. Jeg har mange ganger sagt at jeg ønsker meg en hjernetransplantasjon for å kunne starte på nytt. Men så er det samtidig noe sjarmerende med dette gamle og nedslitte huset da, noe originalt som jeg aldri vil få igjen om jeg river det ned og bygger noe nytt og moderne. Huset jeg ser for meg er laget av mur. Jeg overlever alt og det gjør vel murhuset også, selv om det kunne trengt, som meg, litt vedlikehold og oppussing.

En vanskelig natt på Gjøkeredet satt jeg sammen med Indianerhøvdingen mens malingen flasset mer og mer av murveggene på huset og ugress klatret lengre og lengre opp langs det. Som om det holdt hele huset fanget med gress og røtter. Ja, nesten som en tvangstrøye. Og slik føles det ofte og. Å leve som fange i egen kropp. Når du ikke lengre har kontroll på ditt eget sinn og ulike deler tar over styringen og gjør ting som jeg som menneske aldri kunne gått god for. Da er ting ganske håpløst og bortimot umulig å håndtere.

«Ikke misforstå meg nå, men du er jo som et korthus» sa høvdingen plutselig. Uten å vite om huset med alle rommene og muren som er i ferd med å sprekke opp. Jeg så opp på han, øynene mine var våte (Ja, jeg har visst begynt å gråte nå. Noe som oppleves som svært upraktisk!). «Ja», svarte jeg, uten å misforstå et eneste ord. «Det er faktisk akkurat sånn det er nå». Og på den måten fikk jeg et syn på det hele. Murhuset har nok stått ubebodd en god stund. Det hender at Adam vandrer bort til det og kikker. Kaster steiner og undres over om det en dag kommer noen å flytter inn i det igjen. Men nå lever vi altså i et korthus. Som alle sikkert vet, er et korthus noe mer ustabilt enn et murhus. Det skal så vidt et lite sukk til før alt raser. Og mitt korthus har rast litt for mange ganger i løpet av de siste ukene enn hva jeg faktisk kan klare å tåle, men igjen, begynner jeg å tro at jeg kan tåle og overleve alt. Det er en litt fin og skummel tanke på en gang. Fin, fordi det er litt kult å være et overmenneske med superkrefter, men innerst inne vet jo selv jeg at det ikke er ekte og at jeg mest sannsynlig er like døende som alle andre levende. Jeg forstår bare ikke, etter alt det jeg har utsatt meg selv for, at jeg fortsatt ikke ligger i en kiste sju fot under bakken og råtner på dette tidspunktet. Så en eller annen kraft finnes der. Om den er overnaturlig eller ei, kan diskuteres. Det har tatt meg litt tid å forstå det hele, men tiden har gitt meg mange svar. Ja, stjernene også og korthuset mitt tåler faktisk en vindkast eller to. Som da vi ble skrevet ut 3 ganger på rad av ukjente leger som bare endte med destruktiv handling forså å bli dratt tilbake igjen. Og ut igjen. Dette er ille, men korthuset står til tross for slike feiltolkninger og feilavgjørelser. Det står ikke stødig, men det har stått. Det de færreste forstår med oss som lever med en strukturert dissosiativ lidelse, handler om noe så elementært som tilknytting. Tilknytting til andre mennesker. Det er for oss en så stor utfordring at vi knapt tør å si ordet «Tilknytting» høyt. Og jeg er slik, jeg har alltid strevd med å komme for nære folk, eller egentlig la dem komme for nære meg. For det er livsfarlig. Det er i alle fall det jeg har lært i en periode på 30 år. På grunn av en oppvekst omringet av omsorgssvikt, har jeg utviklet en desorganisert tilknytningsform, for dissosiasjon er en lært adferd, sier vikingen så fint hver gang jeg ser han. Det vil si at jeg helt ubevist forbinder omsorg og nære relasjoner med noe farlig og velger, fortsatt ubevisst, å trekke unna. Dette gjelder ikke minst for møte med helsepersonell. Derfor er det så viktig å bruke tid på å skape en godt og solid tillit. Og det høres kanskje rart ut, men tillit er for oss dissosiative susehuer, veldig vanskelig å oppnå og det er ikke minst veldig sårbart i tillegg. Vi går i konstant beredskap og på høygir, på jakt etter feil og noe som kan komme til å skade oss.

Jeg har oppnådd denne tilliten noen få ganger, til noen få mennesker. Fru Grå var min trofaste behandler i 6 år og den eneste psykologen jeg noen sinne har fått tillit til. Dessverre ble den revet brutalt vekk da hun avsluttet behandling når jeg var på mitt mest sårbare. Og systemet fikk sine bevis på at tillit nok en gang er farlig og alltid tar en slutt. Så har vi Larve som er den eneste fastlegen jeg noen sinne har hatt tillitt til, men som plutselig ble så uforutsigbar at samarbeidet vårt gjorde mer skade enn nytte. Det er mine to, alt annet av helsepersonell og hjelpere jeg har møtt før dem, har jeg ikke klart å møte mer enn en eller to ganger. Derfor var skepsisen naturligvis høy da jeg kom på Gjøkeredet. Nok et mannskap som påstår at de aldri skal gi opp og som kommer med den ene lovnaden etter en andre. Løfter er generelt et stort faresignal for meg. Løfter er hellig for oss og noe som ikke bør brytes fordi det kan få fatale konsekvenser. Vanlige mennesker tenker nok ikke over dette, men for oss som har ultra sensitive antenner betyr lovnader alt. Vi fanger opp det meste og det nytter ikke å servere oss usannheter for vi vil garantert fange opp enhver løgn og hva som er uekte og falskt. Oppi alt dette, er det en som står der like stødig. Bart. Vi har holdt ut med hverandre i 11 år og fortsatt kjenner vi hverandre ikke fullstendig, fordi ingen av oss har behov for å komme «For nær». Og det er kanskje nettopp derfor vi passer så bra sammen. Vi respekterer hverandre for den vi er. Og hjemme sammen med han og trollungene våre er jeg fullstendig og tilstede. Bart ser sjelden den andre siden ved meg, men han er hverken blind eller dum. Han vet. Men han vet også å ikke blande seg for mye. Han støtter på den måten både jeg og han tåler og slik overlever vi vår tilknytning til hverandre. Ingen kjenner meg bedre enn han, i det skjulte. «Man elsker bare den man ikke eier helt», sies det og slik er det med meg og Bart. Det er fint og fortsatt oppdage nye ting med hverandre etter 11 år. Det blir noe annet med helsepersonell som iherdig forsøker å nå inn med alle midler. Det blir fort inngripende og forsvarshæren min står klare til å angripe.

Korthuset mitt falt derfor ikke sammen når en overlege jeg ikke kjenner skrev meg ut gang på gang, han betydde jo ingenting for meg og jeg betydde nok heller ingenting for han, selv om det førte til farlige hendelser. Det er ingen tvil om at jeg har fått tillit til flere på Gjøkeredet, dessverre har de minket i antall på kort tid, men det kan sikkert bygges opp igjen. Da Overlegen som overhode ikke er overlegen forsvant (Men som har lovet på mill drill å komme tilbake) ble det ekstra sårbart og da koronaen kom i tillegg ble det enda mer sårbart på toppen av det igjen. Forutsigbarhet er også viktig. Det var umulig å få til en forutsigbar plan med henne borte og med koronaen som kom inn istedenfor. Som en slags dårlig erstatning. Uforutsigbarheten fikk korthuset til å vingle og så skjedde det en liten ting, bare en bitteliten detalj, som sikkert mange vil tenke bare er tøys og tull. En svært viktig person som jeg og mange i meg har utrolig nok oppnådd tillit til på Gjøkeredet hadde avtalt å ringe hver gang han er på jobb. Bare for å holde kontakt og opprettholde den tilliten og relasjonen. Det funket fint, helt til det ikke gikk fint. Helt til vedkommende ble for opptatt med andre ting, naturligvis. Den voksne meg forstår dette veldig godt, jeg jobber også i helsevesenet og jeg vet hvor hektisk ting kan være. Men andre i meg har ikke like stor forståelse for dette. Kroppen min hadde blitt utsatt for de mest brutale tingene de siste ukene, jeg var gørrsliten og nære bunnen. Vi hadde kontakt og han lovte å ringe opp igjen om kort tid. Telefonen ringte, men det var ikke han. Det var en kollega som fortalte at han som hadde lovet å ringe, ikke hadde tid. Og der, akkurat da, av en så liten ting, raste hele korthuset. Den voksne jeg forsvant fort og ble forvandlet til en opprørsk tenåring og en liten drittunge på samme tid. Jeg hater den siden ved meg. For jeg som voksen, vet jo bedre. Men de andre gjør det ikke. Stina og Frigg slo seg sammen, men samtidig hver for seg, og så for seg at ingen brydde seg mer og var i ferd med å gi opp som alle andre før dem hadde gjort. Spørsmålene raste inn. Hvorfor ville han ikke ta den telefonen? Var jeg plutselig så lite viktig at han ikke en gang tok seg tid til å ringe for å gi en slik beskjed selv? Stina ringte opp, men han var utilgjengelig og kom til å være det resten av kvelden. Voksne meg forstår at det er andre pasienter som trenger mye, men tenåringen og drittungen tok denne lille saken som en stor avvisning. Nettopp fordi den kom fra en de har tillatt å tørre å slippe inn så nære. For nære. Og det var det som skulle til. Stina ville ikke leve mer og jeg følte at jeg døde der og da. Stina tok over skuta og hun ble livsfarlig. Hun ble plassert et sted hun kunne sitte, Fredriksen gav henne praktisk talt skalpellen i hånda og sa vær så god med et tilfredsstillende smil i ansiktet. Stina hadde nok ikke lyst til å dø, men hun hadde ikke anelse om hvordan hun skulle leve det og gjorde det hun så på som nødvendig for dempe skuffelsen og smerten over at hun hadde tillatt seg å komme for nære. Foran henne rant det plutselig en rød sjø og hun kunne føle på rusen av den. Systemet ble bedøvet og hun la seg bakover og nøt det å ikke føle så mye i øyeblikket. Til slutt kikket hun ned på armen og innså at hun måtte sy, ringte en av mine beste venninner for å få kontakt med legevakt. For Gjøkeredet ville hun ikke ha noe med å gjøre mer. Venninnen ringte Gjøkeredet og ambulanse med politieskorte ble sendt. Hva som hendte på sykehuset er en annen historie. Ikke en god en og flere «svik» følger på løpende bånd. Som den gang Larve tilfeldigvis var hjemme med sykt barn, kunne også alt dette vært unngått om han bare hadde hatt tid til å ta den fem minutter lange telefonsamtalen. Kanskje. Mest sannsynlig.

Og sånn går den evige runddansen, livets sirkel. Bart ser det tydelig, jeg begynner så vidt å skimte det. Mønsteret. Jeg slipper folk inn, de kommer for nære og systemet mitt, det ikke viljestyrte systemet, kjemper med nebb og klør for å skyve dem vekk, helt til en av partene faktisk kaster inn håndkle. Håndklærne har hatt mange former og navn iløpet av et 35 år gammelt liv. «Behandlingsresistens», «Responderer ikke på behandling», «Virker ikke motivert for behandling», «For dårlig til behandling», «For frisk til behandling» osv. Samtidig som andre ikke-styrte viljer i meg trygler om at ikke også dem skal gi seg, men se meg og oss og høre hva som faktisk blir sagt. Og jeg står som vanlig i midten og gjør mitt aller beste for å mekle, roe ned og ta hensyn til det minst fatale utfallet.

Det er ingen tvil om at denne koronadritten har gjort ting vanskeligere for meg og de som bor i meg å opprettholde den forutsigbarheten i den gode veien vi gikk på før alt brøyt løs. Hadde overlegen som overhode ikke er overlegen vært her, tror jeg at ting hadde gått bedre for det er tydelig at det er henne som er limet som får ting til å henge sammen og fungere på et vis.

«Men Ida.» Sa Adam til meg før vi forlot Gjøkeredet for siste gang før alt det uforutsigbare startet. «Hun blir jo egentlig aldri borte.» «Hva mener du?», svarte jeg. Adam sto ved siden av meg mens vi kikket ut vinduet. Sammen. «Ser du ikke? Hun har jo slått rot på utsiden og våker over deg og oss.» Og jo, der borte så jeg det. Utenfor rommet mitt. Et tre med en usedvanlig unaturlig form. Har den stått der hele tiden? Tenkte jeg og så bort på et tre formet som et hjerte. Hjerterdronningen eller Queen of Hearts (noen ting høres bedre ut på engelsk) hadde virkelig slått rot der ute. Og hver gang jeg er her og har fått tildelt et rom, kan jeg se bort på henne og vite at hun snart kommer igjen og da kommer hun til å finne oss og redde oss. Hun kommer til å få dragene til å fly igjen sammen med monsteret i mitt hjerte. Og jeg med mitt følge har nok en gang overlevd det umulige.

Level up!

I disse korona-tider finnes det ikke en innbygger i dette landet som ikke er berørt av denne krisen. Jeg for min del har ikke gått rundt og bekymret meg i større grad. Sett bort ifra mitt splittede indre, er jeg ganske frisk sånn somatisk sett og ingen i min nære omgangskrets tilhører noen risikogruppe. Som helsepersonell har jeg naturligvis tatt de forhåndsreglene jeg har kunnet, men det streifet meg ikke at det skulle ta sånn av. For tiden er jeg sykemeldt på grunn av jobben vi holder på med på Gjøkeredet. Og det er jeg i grunn glad for nå, nå som skoler og barnehager er stengt. Det som ble veldig trist for min del, var at planene vi hadde lagt om videre arbeid med mitt indre, gikk i vasken da sykehuset ikke lengre tillot å sende pasienter ut i permisjon. Det vil si at jeg fikk to valg. Enten måtte jeg bli værende på Gjøkeredet uten å kunne få komme meg ut eller sett familien min som jeg er så avhengig av. Eller så måtte jeg ut ut. Uten å komme tilbake i den nærmeste framtid. Valget ble naturligvis enkelt og jeg evakuerte stedet dagen etter for å ivareta mine nære og kjære som nå må holde seg hjemme uansett. Jeg reiste derifra med et svært godt mot og tenkte at det kanskje var like greit med en pause og at mine indre identitetsdeler endelige har begynt en reise mot meg og min tid. Det føltes plutselig mer godt enn vondt å kjenne på deres gradvis tilnærming. Til meg. Monsteret i mitt hjertet synger så fint om å vite hvem du er i tiden. En enhet, i en parallell linje suser jeg videre sammen med mine venner fra fortiden. En parallell linje, hold den og fold den. En enhet, en parallell linje av deg og meg som en dag skal tvinnes. Sammen (Coleminkai, In time).

Jeg forsøkte å forklare hvordan det føles for overlegen som på ingen måte er overlegen og som mest sannsynlig ikke blir borte i en halv evighet allikevel. Men jeg må altså holde meg unna. Lengst mulig. Står det om livet, er det klart de tar meg imot, men terskelen heves jo en del hakk når jeg vet at om jeg først returnerer, må jeg være innstilt på å bli der en stund. Så satt vi der for aller siste gang (for nå), Mørkets fyrste, Overlegen som ikke er overlegen og jeg med mine. Jeg hadde følt på dette i et par dager, men ikke helt klart å sette ord på det. Jeg følte på en takknemlighet over at Gjøkeredet og deres mannskap hadde klart å gjøre mer enn hva jeg klarte på 6 år med ukentlige timer hos Fru Grå. For på dette tidspunktet følte jeg at jeg hadde hoppet opp et nivå. Som i et spill der du kommer til flagget ca. halvveis i spillet og hvis du dør, trenger du ikke lengre å starte brettet på nytt, men ifra det flagget ca. halvveis i spillet. Level up! Jeg hadde på dette tidspunktet etablert både drager og en trygg base i skogen, der til og med Stina hadde kommet etter sitt livs maraton. Hun var gørrsliten da den rosa dragen firet henne ned. Der sto Monsteret som lovet med stemmen og Frida var fortsatt våken i hengehulen sin. Stina gikk inn i det hule treet, Høvdingtreet, for å være alene. Der var hun i det minste trygg og ingen løp etter henne mer. «Det føles som at vi har nådd et punkt der det er umulig å gå tilbake ifra» sa jeg. «Som Level up i Super Mario!» Jeg elsker at uansett hva jeg sier, så er det like logisk for både livvaktene og overlegen som ikke er overlegen. Hver gang. Det sier mye om dem, men kanskje det bare er jeg som er så gæren at de ikke tør annet enn å jatte med? «I mange år har jeg følt at jeg har klart å komme meg framover, men at jeg blir kastet tilbake til start hver gang det skjer motgang. Nå er det som om jeg ikke lengre kan komme tilbake til start med mindre jeg resetter hele systemet da og det vil jeg jo ikke, for det føles veldig greit å være på dette nivået her nå!» Mørkets fyrste og overlegen som ikke er overlegen holdt pekefingeren i lufta og forsto nøyaktig hva jeg mente. Akkurat som Fru Grå. Jeg kunne alltid si de rareste tingene og hun fant alltid en logisk forklaring. Så rart! Hver er disse menneskene egentlig? Noen ganger lurer jeg på om de bare er noe jeg har skapt inni min verden. Kanskje jeg egentlig vandrer alene rundt i denne verden og prater høyt ut i luften om vikinger, høvdinger og Mørkets fyrster?

Jeg reiste hjem med godt mot og en god følelse. Dagen etter kom kaoset sigende på nytt. Faen! Verden har liksom stoppet opp litt. Jeg vet at den vil fortsette sitt kretsløp igjen, men jeg aner ikke når. Jeg merket plutselig at deler i meg ble urolige og litt redde for at hele systemet skal kortslutte og resette seg, slik at jeg nok en gang havner tilbake på startstreken. Overlegen som overhode ikke er overlegen er borte. Vikingen er der, Mørkets fyrste er der, men der og ikke her. Mange er der og senest i går kveld hadde Frigg på 9 år ringt vikingen sin. Det har gått to dager og allerede nå er det litt sånn kaotisk panikk i skogen over at den gode jobben og prosessen på Gjøkeredet brått ble satt på vent. På ubestemt tid. Vikingen sa at han trodde at dette var starten på en tidlig sommerferie. Det vil si at det kan ta måneder før vi kan fortsette der vi slapp. Frigg hadde spurt om det gikk an å trekke tilbake signaturen sin på kontrakten. For vi skrev kontrakt før vi dro. En kontrakt som skulle sikre vår trygghet, men så langt har den skapt mer utrygghet, ironisk nok. Fordi den hadde noen mangler jeg ikke så da jeg skrev den. Den hindrer for eksempel Frigg i å kutte seg, men det står ikke noe om hva han kan gjøre istedenfor som gode alternativer. Han er lojal mot kontrakten, men trangen til å selvskade er jo like mye tilstede når det blir kaos. Hva skjer når det eneste utløpet han har blir tatt vekk? Jeg vet ikke og det gjenstår å se om vi får til den tryggheten eller om vi må returnere raskere tilbake til Gjøkeredet enn tenkt. Det eneste jeg vet, er at terskelen er høy og at jeg aller helst vil være hjemme og stille opp for det som betyr mest i hele verden. I begge mine verdener.

Den som gir seg er en dritt.

Frigg våknet av at en fremmed mann satt i stolen på rommet. Han innrømmer det aldri, men han ble liveredd. Fremmede menn på rommet betyr aldri noe godt eller bra. Flaks for Frigg hadde han gjemt bort en kniv av plast på baderommet fra dagen før, til slike situasjoner som dette. Han ville heller dø enn å bli krenket på nytt. Frigg visste nok at en plastkniv ikke ville være sterkt nok til å ende alt der og da, men det kunne i det minste lette på de andre smertene som han trodde at han hadde i vente. Så han spaserte målrettet inn på badet, tisset først, skrudde på vasken som han lot renne for at ikke den fremmede mannen skulle høre kuttingen. Det tok altfor kort tid før mannen i rommet kom inn og overtok makten. Frigg begynte å kjempe for livet nok en gang. Mannen holdt og det kom flere fremmede inn. De også holdt og Frigg, som bare er 9 år, kjempet så hardt han kunne. Han skrek, sparket, slo. Så hendte det noe litt rart og litt fint på en gang. Overlegen som på ingen måte er overlegen kom inn i rommet. Hun har aldri kommet og vært vitne til at Frigg blir overfalt før. Han oppdaget henne og tryglet desperat om hjelp. Og overlegen gjorde det utenkelige da hun ba de fremmede om å gå ut. Frigg ble overrasket og forsto ikke stort av den handlingen der. Og siden overlegen er sjefen, gikk de faktisk ut, men de gikk ikke langt. Det sto en hel hær på utsiden for å beskytte sin dronning. Frigg ble forbanna og smalt døra igjen før han la seg i sengen med ansiktet mot veggen. Den mektige dronningen satt seg ved siden av med sitt vennlige vesen og tok han omsorgsfullt på skulderen. «Hva faen?» Tenkte han idet han merket at ansiktet og puten ble våt. Det rant fra øynene og han klarte ikke å hindre det i fra å komme. Han forsto ikke en dritt, men overlegen snakket rolig og fortalte at han hadde en verdi. Verdi? At hun veldig gjerne ville hjelpe han med å kjenne på de gode tingene i livet her og nå. Gode ting? Han forsto ikke stort, men han trodde kanskje at han syntes det var fint å høre på. «Hvorfor er du så snill mot meg?» Spurte han ydmykt. «Fordi du er et barn og fortjener å ha det godt» svarte hun forsiktig og med en så stor omsorg at Frigg så vidt turte å tru på det, men bare så vidt.

Overlegen som ikke er overlegen hadde gått fra behandlingsmøte for å sitte med Frigg. Og hun satt sammen med han i minst en time. Kvelden i forveien hadde han sloss med vikingen og var redd for at han hadde gitt han opp eller var sint. Det var overlegen overbevist om at han ikke var og lovte å sende melding og hilse fra Frigg. Da hun dro hadde det kommet en familieterapeut som ventet på utsiden. Han hadde jaget den svære hæren vekk. Bedt de pelle seg vekk og han fikk lov til å komme inn. Frigg kjente han ikke i det hele tatt, men han hadde vært sammen med vikingen og sloss kvelden før. Vikingen hadde gått god for han og dermed gikk Frigg med på at han var ok. Dessuten kunne det komme godt med å ha en familieterapeut på laget, når denne kroppen utgjør en stor familie alene. Frigg likte raskt den fyren. Han var engasjert og litt forbanna. Ikke på Frigg, men for noe annet som hadde med organiseringen på avdelingen å gjøre. Dessuten var det en følelse som Frigg forsto og det gjorde det lettere. Frigg sa til han at store gutter gråter ikke, tørket restene av tårene fra øynene, slang litt vann i ansiktet og tok seg kraftig sammen. Familieterapeuten var tross alt en mann og Frigg ville ikke vise noen svakheter. Dagene før denne hendelsen, hadde Vikingen og vi iherdig forsøkt å jakte på disse følelsene og på en slik måte at kjernen i meg, altså meg, skulle klare å stå i det. Dette gjorde vi noen ganger uten hell. Det virket umulig. Vikingen fortsatte å fomle etter de rette ordene og jeg forsøkte desperat å klamre meg fast til her og nå for å stå i det, men det var sjanseløst før slåsskamp var et faktum. Vikingen må være både gul og blå etter alle sparkene han tok imot. Men han er og blir en Viking og tåler alt. Sier han selv. Jeg tror nok at selv han har en grense. Etter noen voldsomme basketak utenfor min bevissthet, spurte jeg han igjen, for det er ikke første gang jeg har spurt uten å få svar. «Hva ville du skrevet på blomsterkransen i begravelsen min?» Denne gangen fikk jeg svar. «Jo, nå har jeg tenkt og jeg har kommet fram til: «Den som gir seg er en dritt»». Jeg lo og tenkte hvor fint det var at vi kunne spøke om både døden og livet og alt mulig. «Du vet at de kommer til å lese det opp høyt?» Sa jeg, vi så på hverandre i noen sekunder før vi lo igjen. Fru Grå sa alltid at latter og gråt er tegn på liv. Så jeg lever og jeg har ikke lyst til å være en dritt.

Et spøkelse fra fortiden

Etter noen uker med livvakter tett på, ble jeg endelig sluppet ut på frifot. Nærmere bestemt på en fem kilometer lang joggetur rundt den lokale elva. Jeg gledet meg som en liten unge til å tilbringe disse kilometerne alene. Ute. Fri. Luft. Autonomi. Planen var soleklar. En runde og målbevisst jogge i retning avdeling Gjøkeredet som jeg har vært gjest på mer eller mindre siden i fjor høst. Jeg var mye meg da jeg dro og mye noe annet da jeg returnerte.

Turen startet mer enn bra. Jeg løp nedover langs parkeringen og kjente en mild januarluft stryke meg på kinnene og over håret. Livet var absolutt til stede og jeg tenkte at dette skulle gå veldig bra. Jeg er glad i byen. Jeg reiser ofte dit på kafe eller på byvandring med ungene. Det yrer av liv. Det var fortsatt mørkt da jeg begynte og jeg kunne skimte en majestetisk halvmåne på himmelen foran meg. Det var nesten så jeg så for meg mannen som satt på den og fisket. Jeg som er vant til å jogge i en skog for meg selv, syntes det var litt artig å se rundt meg på alle menneskene som var i ferd med å starte dagen. På vei til jobb eller på vei hjem fra jobb. Eller noe helt annet. Biler, busser, elsykelister, vanlige sykelister, fotgjengere med og uten hund. Det var som om livet bare suste forbi i takt med løpeskoa. Digg!

Fram til selve byen gikk det problemfritt. Neste etappe gikk gjennom en park, langs elva. En av mine favoritter steder i byen. Det minner om en promenade med gamle hus pent stablet etter hverandre på den ene siden og strandkant og elva på den andre. Lyset ifra den andre siden speilet seg i elva og omgivelsene kunne faktisk ikke blitt bedre, så da måtte jo noe annet svikte. Beina. Pokker! Gradvis kjente jeg at beina sviktet for meg og jeg følte jeg plutselig gikk fra å føle meg som en flyvende fjær i vinden til en klomsete elefant på ville veier. Jeg var ca halvveis og kunne selvfølgelig ha ringt etter livvaktene på Gjøkeredet for å få følge tilbake. Men jeg fortsatte fordi jeg ville bevise at jeg fikk dette til. Mens denne vakre bydelen nærmet seg enden, kommer det et stikk i siden. Her var det noe kjent, men jeg klarte ikke å sette fingeren på det umiddelbart. Her hadde jeg jo vært mange ganger før, gått tur, vært gæren, hatt mine største oppturer og nedturer, visnet, kviknet til igjen og ikke med hvem som helst. Jeg innså plutselig at ruten jeg hadde valgt, gikk rett forbi henne. Jeg stoppet opp et øyeblikk mens jeg kjente at pulsen steg. Ikke fordi jeg hadde løpt så fort, men fordi jeg nærmet meg damen som gav meg den største gleden og den største skuffelsen i verden. Jeg roet tempoet betraktelig, mens jeg erindret alle timene vi hadde brukt langs disse gatene. Snakket, ledd, følt en hel del som jeg ikke lengre føler. Hun hadde vist meg en liten snarvei som jeg fant igjen og gikk igjennom for så å skimte det gule huset. Jeg gjemte meg bak bygget ved siden av for å se om det var lys i vinduet hennes. Det var lys og jeg visste at jeg måtte gå eller jogge over parkeringen og forbi vinduet hun alltid hadde sitti foran pcen sin. Jeg kjente på en sorg. En sorg over å ha mistet henne. Og en slags underlig glede over å ha blitt kvitt henne? Det var på en måte greit og ugreit på samme tid. Jeg trakk pusten og begynte å trave over grusen. Det var nesten ingen biler der heller, så jeg kikket inn vinduet. Jeg så det ikke veldig tydelig, men jeg så det. En skikkelse, ja nesten som et spøkelse fra en fjern fortid. Men tvilen var ikke til stede. Der satt Fru Grå med kontorarbeidet sitt. På den samme plassen hun har brukt flere timer på å skrive sine poetiske notater og erklæringer om meg. For meg. Jeg aner ikke om hun så meg. Men jeg så henne. Hun lever og hun var Grå. En grå skikkelse i vinduet og i et nanosekund var det som om jeg så henne klart og husket hvordan hun så ut, før hun ble visket vekk og ble den grå skyggen jeg alltid så ovenfor meg mens vi satt der inne for en halv evighet siden.

 Veien forbi føltes som flere kilometer lang og det gikk i sakte film. Men det tok ikke mange sekundene før jeg var forbi og møtte min neste utfordring. Brua. Det var en del meter ned og jeg tenkte at jeg kom til å dø om jeg hoppet. Før jeg begav meg ut på den, gikk jeg inn en liten avstikker for å samle meg sammen igjen. Tenke. Føle? Nei, å føle er ikke min greie. Iallefall ikke i selve situasjonen. Jeg bare sto der og tenkte og imens jeg sto der dukket Ofie opp. «Jeg skal hjelpe deg over» sa han med sitt rolige vesen. «Ikke vær redd». Jeg var ikke det, men jeg var litt usikker på hva jeg hadde sett i det vinduet. Jeg stoppet midt på brua, så ned. Gjerdet var pinlig tilrettelagt for å hoppe fra det. Det var nesten som om den inviterte meg til å gjøre det. «Er det nå tiden er inne, Ofie?» Spurte jeg uredd. «JA! Tiden er inne for å fortsette å løpe», svarte han. Så vi løp videre og jeg kunne se avdelingen min rett fram. Målet var så nært, men samtidig så fjernt. Det siste stykket mot mål, oppdaget jeg Adam på en liten odde nede ved vannet. Jeg ble automatisk dratt i samme retning. «Er det her vi skal ha morgenmøte i dag»? Spurte jeg. «Det bør la seg gjøre» svarte Adam litt alvorlig. Jeg satt meg ned på en liten haug med mose og dyppet beina i vannet. Jeg har ingen god forklaring på hvorfor, men det føltes som en helt naturlig ting å gjøre. Det ville også være naturlig å tenke at vannet var kaldt, men det kjente ikke mine bein noe til. Mens vi satt der dukket flere opp. De aller fleste faktisk. Det ble så folksomt at jeg ikke hadde helt oversikt over hvem som var der og ikke. Men stemningen var fredfull og dekket av den tilfredsstillende sorgen som alle tuter om for tiden. Det var tid for alvor og Adam hvisket mot min retning: «Det er på tide å gi slipp nå». Hjertet mitt begynte å slå hardere. «Nei», tenkte jeg. «Jeg er ikke klar». Han gjentok uten å utdype videre: «Det er på tide å gi slipp nå». Jeg kunne så vidt føle på en liten trang til å gråte, men den var liten. «Ta deg sammen», tenkte jeg. «Ikke sitt her å tut». Adam gjentok for tredje gang. «Det er på tid å gi slipp». Så dukket hun opp rett foran oss alle. En grå skygge eller en silhuett? I enda et øyeblikk var det som om jeg så henne klart og tydelig, jeg hørte stemmen hennes, bevegelsene hennes, blikket hennes, godheten og omsorgen, engasjementet og til og med gangen hennes. Frida gråt. «godt» tenkte jeg. Godt at noen får det til. I det neste øyeblikket gikk skyggen i oppløsning og ble til en sky av støv som vinden tok med seg. «Hade da og takk for alt» tenkte jeg inni meg og så tomt utover vannet. En etter en trakk seg tilbake og inn i Barteskogen. Jeg satt alene igjen. Så på klokka og det var over en time siden jeg reiste fra avdelingen. Jeg tok beina opp fra vannet og gikk litt sorgtung tilbake til start. Målet var oppnådd. Jeg kom tilbake som avtalt.

«Kontakten vår er avsluttet.»

Jeg kan ikke møte deg på det du ber om. Jeg verken kan eller vil det. Kontakten vår er avsluttet. Hilsen Fru Grå.

Slik lød hennes siste ord til meg. Smsen tikket inn på en onsdag. 15. August i fjor, altså 2018, etter 4 måneder med desperate forsøk på å få kontakt. På jakt etter en forklaring. En mening. En forståelse over hvordan en psykologspesialist, etter 6 år med ukentlig terapitimer, kunne avslutte behandling og kontakt over en epost, forså å gå opp i røyk. Forsvinne. Bli borte. For alltid?

Jeg skal ikke juge. Månedene før dette tidspunktet bar preg av et kaos større enn hva jeg maktet å takle. Ingen nådde inn, jeg nådde ikke ut og i flere måneder levde jeg i en krig som eskalerte for hver måned, hver dag, hver time. Ingen pause. Ingen maktet eller fikk til å stå sammen med meg i dette. For hvert forsøk, angrep soldatene mine ti ganger tilbake. For hver retrett, bønnfalte skogen dem om å komme tilbake. Det var ingen mellomting eller mellomvei. Ingen kunne lykkes og systemet mitt sto ovenfor tidenes største angrep noensinne.

Enhver pasient med relasjonstraumer vil nok kjenne angsten med meg. Angsten over å bli forlatt, gitt opp og avvist etter så mange år med knallhard jobbing mot å skape tillit. Tillit til et annet menneske, et håp om å bli sett, forstått og respektert. Eposten om avslutning, kom for meg, som lyn fra klar himmel fire måneder tidligere etter en haug av epostutvekslinger som bar preg av fortvilelse og en desperat kamp mot et enormt kaos noen neppe kan forestille seg:

…jeg syntes det er kommet dit hen, at jeg ser ikke grunnlaget for å fortsette.

Så ble hun borte. Ikke et eneste livstegn på 4 måneder, der den aller siste smsen kom tikkende inn etter sommeren fra helvete. Kort og brutalt: «Kontakten vår er avsluttet».

Helvete.

Kjære Fru Grå

I denne eposten tenkte jeg å forsøke å ramse opp hva jeg vil ha ut av terapien. Akkurat nå vil jeg bare at terapi skal funke for meg. Men jeg forstår at det er viktig å ha det klart for seg hva jeg vil. Selv om jeg syntes det er kjempe vanskelig å få tak på bare det. Jeg vet at livet mitt alltid har vært kaotisk, alltid har jeg gått rundt og følt at jeg ikke er en del av den verden utenfor som dere andre er og lever i. Dette med å jobbe, nå som sykepleier, føles som skuespill. Men det har blitt en del av den jeg er og jeg forstår at det er noe jeg har blitt og skapt for meg selv som kun er mitt. Det liker jeg tanken på. Det er sånn det er for dere andre sikkert.

Etter jeg begynte hos deg, har jeg forstått at det er vanlig å føle seg sammenhengende i hverdagen. Det gjør ikke jeg, på noen som helst måte. Jeg har kontroll på jobben og jeg har kontroll som mamma og som kjæreste. De to verdene hører ikke sammen og livet utenfor dette består kun av kaos. Usammenhengende.

Dette er vel det vi har jobbet for hele veien. Å bli hel! Å føle den tilhørigheten til livet og verden rundt uten å være så oppstykka. Jeg klarer ikke å forestille meg hvordan det føles. Jeg husker så godt da jeg flyttet hjemmefra for første gang og skulle plutselig være alene i verden. Jeg ante ingenting om hvordan verden fungerte og måtte lære meg å leve i den som andre. Jeg brukte lang tid på å observere andre mennesker, forså å kopiere det jeg så for å passe inn. Det ble også et skuespill. Det var jo ikke meg, men kopier av andre som gikk rundt og levde. Selv var jeg død! En robot kanskje.

Men alt dette vet du jo, så det er ingen poeng å skrive dette nok en gang. Jeg oppsøkte hjelp den siste gangen da jeg skulle bli mamma. Fordi jeg visste jo at det ikke var normalt å ha det sånn. Og med tanke på at jeg ikke stolte på meg selv og den jeg var fordi det var jo ikke meg, ville jeg ikke risikere å ødelegge enda et barns liv. Så jeg havnet til slutt hos deg. Og du har lært meg vanvittig mye om hvordan min verden henger sammen og hvorfor. Det har gjort livet mitt enklere å leve sånn sett. Men nye problemer dukket opp med økt symptombilde på grunn av åpne dører som aldri før har vært åpnet. Så derfor har jeg følt at ting går over stokk og stein. Jeg skjønner hvorfor.

Jeg har aldri vært noe flink til å prate om meg og følelser og sånn. For det første har jeg brukt laaaang tid på å finne ut av hva følelser faktisk er! Følelser er egentlig ikke noe jeg skal ha, virker det som.. Det er forbudt for meg! Så kan det være derfor jeg ikke får til terapi? Alt der handler jo om følelser. Og det takler ikke jeg. Det vet jeg.

Jeg kjenner at jeg ikke blir noe klokere etterhvert som jeg skriver her. Jeg prøver å spørre meg selv nok en gang om hva jeg ønsker videre! Og jeg klarer ikke å komme på noe annet svar enn «jeg vet ikke». Alt er uklart for meg, samtidig som jeg ser hvordan ting henger sammen.

Jeg beklager at jeg er så vanskelig pasient. I sykepleien lærer vi at det ikke finnes vanskelige pasienter, men pasienter som har det vanskelig. Og hvis det stemmer, må jeg ha det fryktelig vanskelig!! Jeg får bare ikke helt tak på det. Kunne så ønske at du fikk tak på det og klarte å vise veien for meg på et vis. Men jeg har skjønt at det er meningen at jeg skal vite alt og det blir for mye rett og slett.

Jeg leste igjennom tekstmeldingene fra i går og så at du spurte om hvordan det ville vært/føles om jeg følte det gikk noen vei.. Og jeg vet helt ærlig ikke det heller. Men jeg går utifra at det ville føles godt? Utifra hva jeg har sett hos andre som gjør det bra og som blir bedre, føles det veldig bra. Skjønner du? Hele tiden, når jeg skal svare på slike ting, er jeg nødt til å tenke på hva andre ville følt… Jeg er tross alt bare en kopi av menneskene rundt meg, en ånd som egentlig ikke eksisterer i denne verden.

Nå avslutter jeg å skrive. Dette ble for langt, men sender det alikevell. Håper du ble noe klokere av dette, selv om ingenting av det jeg har skrevet nå, er noe nytt. Dette er ting jeg har sagt/skrevet før. Så hvordan det kan hjelpe nå vet jeg ikke.

Å leve med DID – En risikosport!

Jeg har aldri lagt skjul på at å leve med et splittet sinn byr på en rekke utfordringer. Utfordringer jeg har vært pent nødt til å lære å leve med og som med tiden har blitt en så stor del av hverdagen min at jeg ikke lengre tenker over at det er rart. De små tingene som sikkert får folk til å stusse litt over det i det ene øyeblikket, men som nok er glemt i det andre. En ting er iallfall sikkert og det er at å leve med DID ikke er for pyser. Helt siden vi var barn, har vi strukket tålegrensen vår litt og litt, helt til vi tålte det utroligste som enhver annen dødelig hadde gått rett inn i sin egen grav om de oppevde det samme. Vi (les «jeg» i flertall) er så heldige å være utstyrt med hallusinasjoner i ulike varianter, vrangforestillinger i tide og utide, angst, panikkangst, mareritt, søvnløse netter og min «favoritt»; blackouts (for å nevne noen)…

Noen på jobben klagde over dårlig nattesøvn her om dagen, noe som så klart vekket min sympati umiddebart! Da jeg innså at det var snakk om 5 timer søvn iløpet av hele natten, forsvant sympaten rimelig kjapt… Har man DID er det ikke uvanlig å gå flere netter uten søvn! Min personlige rekord er nesten opp til en hel uke uten! Så 5 timer sammenhengende søvn høres himmelsk ut i mine ører. Det er da en kjent sak at lite søvn kan få katastrofale konsekvenser for alle og enhver.

Det med søvn er nok en rimelig kjip situasjon for slike som meg. Men det finnes så klart andre ting som gir et lite ekstra piff i hverdagen! Det er for eksempel alltid spennende å være på butikken! Selv om jeg har handleliste og bestemmer meg for å følge den slavisk, kan jeg finne de merkeligste ting i handleposen når jeg pakker ut varene hjemme… Det er faktisk helt umulig å vite hva man kommer hjem med! Er man så heldig at man har fått med seg alt på lista, kan du vedde på at det er noe ekstra, gjerne helt ulogiske ting som jeg vet at jeg aldri bruker eller liker! Og ofte noe til barn! Barneblader, søte hårspenner og strikker, viskelær og tegnesaker (FLAKS for meg at jeg har en guttunge hjemme som kan få bruk for alle disse tingene, så han fungerer fint å skylde på om noen spør..). Apropos barneting! Hvem med DID har vel ikke erfaring med å være innom leketøysforetningen? Når vanlige foreldre og voksne helst vil fort inn og fort ut av den, bruker vi med DID laaaang tid og det hender støtt og stadig at du tar deg selv i å kjøpe leketøy til seg selv. I dag for eksempel skulle jeg en kjapp tur innom for å kjøpe brannmannkostyme til guttungen og kom ut igjen med både lykketroll og to nye Disneyfilmer..

IMG_20160215_211702.jpg

Det kan fort bli dyrt når man har impultkontrollen til en barn, med mammas visakort…

Men det er ikke bare slike barnslige impulskjøp som gjør hverdagen ekstra spennende! Det kan by på utfordringer når man finner ut av at delene har gjort ting uten deg.. Som for eksempel da jeg plutselig en dag fikk en SMS fra specsavers om at brillene mine nå kunne hentes i butikk og alt var betalt for. Javell? Jeg kunne slette ikke huske å ha vært hos specsavers og kjøpt briller og iallfall ikke tatt noen synstest den siste tiden. Da jeg kom ned dit var jeg forberedt på det meste, enten kunne det være snakk om briller med mikke mus innfatning eller bestefarbriller. I beste fall noen moderne noen. Jeg forsto straks at det var Fredriksen som hadde vært på farta da jeg så bestefarbrillene komme imot meg og brilledamen som ba meg om å prøve dem… Jeg nikket, tok på smilet og sa at det var flott. Sannheten var at jeg knapt så en dritt. Fredriksen og jeg har tydligvis ikke samme syn, men brillene er godt oppbevart, lett tilgjengelig til han når han trenger dem.

Det er faktisk ganske spennende det med synet mitt! For i perioder kan jeg se skikkelig dårlig, så dårlig at jeg ikke en gang ser underteksten på tven, men de gangene jeg har bestilt time hos optikker, får jeg beskjed om at jeg har perfekt syn… Så jeg får aldri de brillene jeg trenger i disse periodene. Det har helt sikkert en alvorlig konsekvens det også…

Men den mest sjarmerende utfordringen er så klart blackoutsene! Og det er ikke få av dem! Hvor artig er det ikke å kjøre bil på vei et sted forså å plutselig oppdage at man er på vei til et annet?? Eller når man går en tur i skogen og plutselig oppdager at du ligger på bakkent helt annet sted enn den ruten du hadde planlagt å gå! Hva med å sitte på kontoret til fastlegen din i det ene øyeblikket og i skogen i det andre! Ekstra spennende er det hvis jeg ikke har telefonen med og ikke aner hvor jeg har lagt den…

Det aller morsomste er all den selskapen jeg får! Tenk, jeg blir ALDRI ensom! Gjør jeg noe, kan du vedde på at noen i meg har en mening om det. Det er ikke alltid vi kan være enige så klart, men det er da alltid kjekt å ha noen å dele tanker og ideer med! Også tipper jeg det er underholdende for andre, hvis de er så heldige å være vitne til en av mine indre dialoger!

Det overrasker noen at jeg klarer å leve en tilsynelatende normal hverdag med de bisarre symptomene jeg har! Av og til blir til og med jeg skremt. Skikkelig skremt faktisk og det skjedde i dag. Hvis jeg skal avslutte dette ellers humoristiske innlegget med noe mer alvorlig. For det er viktig med humor, men man må heller ikke glemme alvoret oppi det hele.

I dag var jeg hos den kloke Grå. Det skjedde noe jeg på ingen måte var forberedt på og jeg sitter igjen med en følelse av at jeg ikke lengre tør å fortsette. Vi satt på kontoret en stund før Stinas bok kom opp på bordet. Der stopper det og fortsetter ikke for meg før en stund etterpå. På badet!

Jeg kunne ikke helt orientere meg! Jeg tror jeg befant meg innendørs og det kjentes varmt ut. Det suste i hode som om det var en liten storm i trærne rundt meg. Jeg klarte knapt å stå på beina for bakken under meg føltes som veldig fin sand som jeg sank ned i. Jeg ble fyllt av en engstelse for noe jeg ikke helt visste hva var. Men så kunne jeg kimte Fredriksens skikkelse litt bortenfor der jeg sleit. Jeg kunne føle stemmen hans borre inn i sjelen min:

«STINA MÅ DØ!!!! Hun er ikke annet enn søppel! Jeg har gjemt unna en skalpell i bilen din. Tiden er inne!»

«Nei», tenkte jeg. Tiden var absolutt ikke inne.. Men Fredriksens befaling var sterk. Han forsøkte å overtale meg til å snike meg forbi Fru Grå og hente den for han. Han kunne nemlig meddele at han godt kunne gjennomføre en gang for alle. Jeg klarte ikke lengre å stå på beina, de sviktet og jeg falt sammen, samtidig som jeg hørte Fru Grå si bestemt og strengt at jeg måtte låse opp døra og slippe henne inn. Jeg var sliten og maktet knapt å løfte armen mot nøkkelen som var så høyt der oppe. Ingen har så lange armer, tenkte jeg. Men før jeg visste ordet av det hørte jeg et klikk og Fru Grå åpnet døra.

«Føler du deg som «deg» nå?» (Du vet du har DID, når terapeuten må spørre om hvem du er…) Jeg ante ikke hvem jeg var i det øyeblikket så jeg svarte at jeg ikke visste helt, men fortalte så fort det lot seg gjøre om Fredriksens planer og at jeg var redd for at han skulle skade meg eller oss om jeg satte meg i bilen. Fru Grå foreslo å lete etter skalpellen som Fredriksen påsto fantes slik at hun kunne ta den vekk..

«Husker du at du gråt i stad?» Spurte Grå forsiktig.

«Nei» Svarte jeg

«Jeg gråter ikke…»

Jeg satt meg i bilen, fant skalpellen umiddelbart (aner ikke hvor lenge den hadde liggi der), tok fram kartet som guttungen har laget til meg og holdt den i den ene handa og skalpellen i den andre. Jeg tror at kartet reddet meg fram til Fru Grå kom ut og tok over skalpellen. Jeg åpnet kartet som lå rullet sammen med en hyssing rundt. For å finne veien hjem: «Gå rett fram og et par svinger»! Jeg startet bilen og fant veien hjem.

2016-02-15 23.16.18