En panini på deling.

Jeg prøver å erindre når det hele begynte. Starten på slutten eller slutten på starten? For innspurten, som med alt annet, er ingen hendelse. Det er en prosess. Og prosessen kom så gradvis og sakte at jeg ikke en gang la merke til den. Og slik har det vært hele denne lange veien mot tilheling. Integrering, å bli frisk, mer kontroll, hel. Det har mange navn og jeg er selv usikker på hva som føles mest rett for meg. Det eneste jeg vet, er at de første årene i min prosess føltes som et evig virvar med kaos og uforståelige hendelser, jeg ikke hadde kontroll på. Fru Grå kalte det alltid for en evig runddans, når jeg viklet meg inn i det ene destruktive etter det andre. Om og om igjen. Men var det egentlig en evig runddans? Det føltes jo akkurat slik, at jeg gikk i sirkler og havnet tilbake på startstreken hele tiden og tok nye satser hver gang, som alltid førte meg tilbake til start. Men nå ser jeg annerledes på det. Den evige runddansen var aldri en gjentagende sirkel som aldri var mulig å komme videre ifra. Det var en oppadgående spiral. Og den spiralen var nok så komprimert i starten at det knapt var mulig å hverken se eller merke at den i det hele tatt gikk oppover. Men for hver runddans var sannheten den, at jeg faktisk var dynamisk og jeg satte i gang prosesser i meg som jeg ikke en gang forsto selv. Før mange år etterpå. For det var ikke slik at jeg kom inn på Gjøkeredet med startskuddet i handa. Klar for å ta ny sats fra startstreken. Sannheten var at jeg allerede hadde bygget meg en solid grunnmur å bygge videre på. Takket være alle disse runddansene med Fru Grå, var jeg mye bedre rustet enn jeg selv klarte å forstå og jeg befant meg slettes ikke nederst i spiralen. Jeg var allerede midt i det på vei oppover og som en god venn av meg lærte meg i nyere tid: «Du må bare stole på prosessen». Ingenting av det jeg nå vet, hadde jeg klart å forstå den gangen. Det vet jeg. Denne prosessen er umulig å forstå seg på der og da, men når du har kommet et stykke forbi og oppover i spiralen, er det irriterende enkelt. Jeg kunne så inderlig ønske at jeg kunne fortalt meg selv den gang, at det jeg holdt på med faktisk også var bra og ikke bare ødeleggende som det så ut som.

Jeg ble satt fri i fjor høst. Frigjøringsdagen. Og jeg levde godt i en god stund etter det. Jeg tror fortsatt at det var et stort vendepunkt og avslutningen på en avgjørende og viktig prosess. Eller kanskje et vendepunkt for måten jeg så meg selv på, er kanskje et mer riktig begrep. For jeg kunne omsider se på meg selv som et menneske og ikke en forhåndsprogrammert robot. Jeg kunne se verdien av mine egne meninger og tanker og ta eierskap til det. Jeg begynte plutselig å undervise på universitetet om min egen lidelse, i rollen som Sykepleier med brukererfaringer og sammen med Vikingen fra Gjøkeredet. Jeg begynte å etablere kontakt i fagmiljøer rettet mot traumer og jeg følte at jeg var på rett spor. Samtidig visste både jeg og overlegen at jobben i den oppadgående spiralen ikke var ferdig. Men vi lot livet gå som det gikk, fordi vi begge unnet at livet mitt skulle føles bra. Og det var bra! Jeg har aldri hatt det så stabilt og godt før. Så da jeg merket at et mørke begynte å snike seg innpå meg igjen, valgte jeg naturligvis å ignorere det. Vi hadde jo jobbet så hardt i to år og jeg sa til meg selv flere ganger at jeg unner dem jo, at jeg har det bra! Det var da jeg sa denne setningen spontant til overlegen, at jeg forsto betydningen av det. «Jeg unner jo dere at jeg har det bra!». Mine andre DID venner lo godt sammen med meg da jeg også fortalte dem om dette utsagnet. For det er kanskje litt typisk oss, som hele livet har vært opptatt av å leve opp til andres forventninger. Og jeg hadde jo sett så tydelig hvor glade de var når jeg viste at jeg fikk til livet. Jeg så jo så tydelig hvor stolte dem ble, og jeg ønsket naturligvis ikke å skuffe dem. Så før jeg visste ordet av det var jeg tilbake i spiralen min igjen. Men jeg hadde nådd nye høyder og selv ikke etter 13 år i denne oppadgående spiralen, forsto jeg at den faktisk fortsatt gikk oppover og ikke dro meg tilbake til start. Så livet føltes totalt håpløst. Igjen, og på samme tidspunkt og med den dårligste timingen overhode, mistet jeg troen på min egen verdi etter en tilfeldig telefonsamtale med en nær relasjon.

Så ble jeg robot igjen og nye utfordringer sto for tur. Elli. Den brikken vi antok skulle være den siste. Fordi hun var den ene som ikke ble med i fellesskapet før frigjøringsdagen. Verdi. Elli er kanskje det største beviset, fenomenet eller minnet som er størst knyttet til tap av egen verdi. Elli er 12-13 år og befinner seg et sted mellom barn og voksen. Det er vanskelig nok å være tenåring generelt, men for Elli var det mye synd og skam påført i tillegg. Og nå var det hennes tid til å bli sett, anerkjent og inkludert inn i det store bilde. Faen. Jeg hadde ikke lyst. Jeg ble kvalm og fysisk dårlig bare av tanken. Et godt utgangspunkt for terapeutisk arbeid, tenkte jeg! Tommel opp for den. Jeg hadde fortsatt det perfekte behandlingsopplegget mitt tilgengelig. Overlegen som over hode ikke er overlegen i front med de tre musketerer i bakhånd. Klare for enhver utfordring og for å ta meg imot om jeg skulle falle rett oppi sikkerhetsnettet dems. Men uansett hvor god hjelp jeg hadde tilgjengelig, kunne vi aldri komme noen vei uten at jeg hang med på lasset. Før så jeg annerledes på det. Jeg husker at jeg tenkte at jeg bare ikke hadde god nok hjelp til å klare å få til progresjon. Men det er ikke hjelperne rundt som skal gjøre jobben og det er ingen som har fasiten på denne type behandling. Fasiten finnes inne i meg, og de rundt kan bare veilede og støtte meg på veien mot svar og løsninger som kommer på løpende bånd. Eller ikke. Jeg har jo jobbet faseorientert hele veien og i starten handler det mye om psykoedukasjon. Så da er det naturligvis viktig med en dyktig behandler som kan lære deg om lidelsen og gode traumespesialister vokser ikke på trær. Men jeg var heldig. Jeg hadde Fru Grå som gjorde meg ferdig utdannet i egen lidelse på 6 år. Det føltes som om jeg kunne tatt en doktorgrad i eget symptomtrykk.

Elli sin skam ble vår sårbarhet og når sårbarheten viser seg, slår forsvaret til for fullt. Den regla kan vi nå og det burde ikke være en overraskelse at det også skulle bli slik denne runden. Men er det en ting jeg har skjønt, er det at jeg blir totalt blendet og blind av dette forsvaret og evner ikke å se sammenhenger. Men det er jo nettopp slik forsvaret vårt er bygget opp. Beskyttelse. Jeg skal ikke føle eller se noe til dette sårbare som handler om ganske fæle ting som en gang hendte. Med Elli? Joda, men alle vet jo at Elli er meg. Bortsett ifra meg. I alle fall der og da. Midt oppi kaoset og i stormen. Fredriksen sto fortsatt i front og styrket den tjukke murveggen han alltid satte opp imellom oss. For å beskytte og for at ikke vi andre skulle se. Fredriksen har fulgt meg igjennom store deler av livet og jeg husker godt at han holdt meg våken på nettene og planla slutten på overgripere. Det gav meg en viss tilfredstillelse å høre på planene hans. Men det stoppet ved det, og det gikk aldri videre enn planlegging og tanker. Siden har Fredriksen stått i front på forsvarslinjen og vært kommanderende, fresende, destruktiv, truende og svært aggressiv. Ingen har fått gode tanker når navnet hans blir nevnt. Meg inkludert. Han har fått høre at han ikke trengs, at han ødelegger, at han ikke er ønsket og hatt makten av å se at folk har blitt redde av han og faktisk gått til angre når han har vært truende utad.

Det skal ikke mer enn en person til for å endre adferd. Denne gangen en litt vimsete Rev som kom med uttalelsen i etterkant: «Jeg har jo egentlig visst det hele tiden, jeg har bare ikke skjønt at jeg har visst det». Og det kan vi så klart le mye av, men fra spøk til alvor; Er det ikke litt slik, at den som ikke helt forstår hva som skjer, også er den som kan gjøre de store forskjellene? Jeg har tenkt ganske mye på dette og det ordet jeg hele tiden lander på er «Oppriktighet». Oppriktighet defineres som å være ærlig uten å ha noen baktanker eller skjult agenda. For det er jo ingen hemmelighet at vi med relasjonstraumer er eksperter på å lese folk og at vi også er ganske gode på å avsløre løgner og agendaer. Tillitt blir ekstra vanskelig naturligvis, når vi hele tiden leiter etter baktanker og konspirasjoner. Og derfor er det ikke så vanskelig å forstå at på et tidspunkt holder det bare å være et medmenneske og ikke en hjelper med stor fagtyngde som overveier hver ord som kommer.

En dag, inne på Gjøkeredet, ble det uttrykket noe ifra overlegen som ble oppfattet totalt feil for Fredriksen. Det ble nok ekstra forsterket fordi det kom ifra henne som han hadde fått en slags tillit til. Over hekken og bak min rygg. Det som ble sagt, handlet om en type behandlingsform som ble presentert som en mulighet og ikke som en nødvendighet. For Fredriksen ble det oppfattet som et angrep og en stor trussel imot hele systemet, han har forsøkt å beskytte i flere tiår. Reven var til stede og til Fredriksens store overraskelse tok Reven hans parti umiddelbart. Behandlingen handlet om å eksponere oss for traumehendelser på en slik måte som Fredriksen tolket som tortur. Og på mange måter, er jeg enig. «Har ikke hun vært igjennom nok!!» freste han, og jeg tror at han forsøkte å beherske seg så godt han kunne. Han lyktes ikke med det da han kastet ting i veggen og bare noen få cm unna overlegen selv. Jeg vet at det ikke var henne som var målskiven hans. Han siktet på bildene som hang på veggen. Bildene som ble tegnet av oss alle og som hang der rundt leirbålet som en samlet gjeng. Det hele endte i et kaos og innblandinger ifra flere. Fredriksen ble forbannet mildt sagt, men det ble også Reven som hadde vært vitne til alt. Ikke på Fredriksen, men på forslaget om behandling og på de andre som blandet seg inn noe de ikke egentlig hadde noe med. Og for første gang, ble Fredriksen satt litt ut av spill. For ingen hadde vel tatt hans parti på den måten før. Fredriksen skrev seg ut i protest. Dette spillet ønsket han ikke å ta del i og den tjukke murveggen sto der stødig uten at vi andre hadde muligheten til å se utover eller gripe inn. Og nå kommer poenget mitt om ordet «oppriktighet». Jeg tror ikke at Reven forsto at det var Fredriksen som forlot avdelingen den kvelden. Men han forsto at ting ikke var helt greit og han var nok også litt bekymret. Vi la flyttelasset inn i bilen og sto ovenfor hverandre da Fredriksen for aller første gang rakte fram hånden sin til en hjelper. Hadde det vært Overlegen, Vikingen eller Høvdingen som hadde stått der, hadde de umiddelbart skjønt at det ikke var meg selv som satt i førersetet. For jeg har ikke som vane å håndhilse på dem. Men hadde det ikke nettopp vært Reven som hadde stått der, hadde ikke utfallet blitt slik det ble heller. Det er jeg overbevist om. For Reven tok imot innbydelsen til Fredriksen om å ta hånden hans med et fast og godt grep. Reven så han rett inn i øynene og med en liten klump i halsen sa han på en så oppriktig måte som ingen av oss noen gang har hørt før, at han virkelig ønsket at vi var trygge og at han brydde seg om oss. Det var oppriktig, respektfullt og med en god dose omsorg i disse ordene. Uten baktanker og agendaer. Ikke noe lureri. Og i det øyeblikket, sprakk muren til Fredriksen som har stått der stødig siden jeg var 7 år gammel. Fredriksen brøyt opp i det stivet blikket sitt og ble transparent. Slik at vi som sto bak den muren kunne både se og høre Reven snakke og vi skrek etter å få bli igjen der med han. Men vi dro, og det var også greit. For Fredriksen hadde opplevd oppriktig omsorg for aller første gang. Og det var det som skulle få meg til å finne flere svar. I meg.

Da jeg omsider kom hjem og fikk fordøyd denne episoden, pakket jeg opp esken med alle bildene som hadde hengt på veggen. Det gikk en iling igjennom meg da jeg så på bilde av Fredriksen. Bilde hadde fått en rift i seg og jeg forsto umiddelbart at det var han selv, han hadde siktet og truffet på da han tilsynelatende ble så sint og kastet den gjenstanden i veggen. Det kan ikke ha vært tilfeldig. Ingenting med Fredrik Fredriksen er tilfeldig. Jeg klarte ikke å la være å tenke på at det kanskje ikke var sint han ble. Men redd? Sorg. Hva er sorg? Jeg fikk en lydfil ifra monsteret i mitt liv og jeg spilte den av umiddelbart:

«Hva er sorg? Jeg har tenkt sånn på de siste dagene hva jeg skal si til deg rundt leirbålet. I skogen, med alle de andre til stede. Jeg strekker ut en hånd til deg og du kan legge hode inntil skulderen hvis du vil. Også holder jeg deg, fordi sorgen er kanskje en skygge i grålysningen eller en lukket dør.

Sorgen er alt det som du, jeg, vi aldri fikk. Sorgen banker på en tidlig morgen og vil inn. Og jeg tror at, da er det lurt å åpne og ta imot sorgen for sorgen er vår tvilling på en måte, en annen del av oss. Skyggen av oss som skal inn og falle på plass. Inni deg. Fordi en skog uten skygger, finnes den? Sorgen er sinne, når vi, jeg blir forbanna når koppen går i gulvet eller når noen sier noe som jeg blir lei meg for. Sorgen bobler opp som raseri, og sorgen er lengsel etter å bli holdt, tatt imot, tatt vare på, sett, hørt, åpnet opp for. Sorgen forteller deg at du er viktig. Sorgen forteller deg at den trenger å ta plass. Sorgen gråter. I grålysningen. Sorgen kommer aldri når det passer. Den kan komme midt i et juleselskap, den kan komme etter skoletid. Sorgen kan komme en dag du har tatt på den fineste kjolen eller når du skal legge deg. Men derfor, rundt dette bålet som er tusen soloppganger i hvert lysglimt. I sorgen finnes tapet, men i sorgen finnes også muligheten for at det finnes mange andre mennesker på veien, rundt dette bålet. Jeg er en av dem. Og legg hodet ditt inntil skulderen min, inntil skulderen til Reven, overlegen eller mannen din, barna dine. En tilfeldig forbipasserende, i overført betydning. Altså du skal ikke legge hode inntil en tilfeldig bussjåfør, det er ikke det jeg mener, men det er så mange som kan være en støtte i det tomrommet som er der etter de foreldrene du aldri fikk, som du savner kanskje hver dag. Og kanskje skogen og bålet er et samlingsted for å sørge. Slik at alle skyggene også kan finne plass i skogen»

«Sorgen er sinne». Selvfølgelig! I det øyeblikket gikk det opp for meg. I alle disse årene har han båret den største byrden av oss alle. Jeg tenkte på da han, sammen med Frida, planla å eliminere fienden. Uten å gjennomføre. Jeg vet at han er glad i barn. Mine ekte barn, har han omtalt som viktigst i verden. Jeg forsto hvor misforstått han alltid har vært. Av meg og av alle rundt. Han visste hele tiden, forsøkte å beskytte, men han grep heller aldri inn. Han klandrer kanskje til og med seg selv for alt som har hendt og som han aldri gjorde noe med. Derfor kastet han den gjenstanden på seg selv. I forakt. Eller? Jeg brast i gråt og ba om tilgivelse. Jeg forsto det plutselig, hvordan Fredriksen var skrudd sammen. Og jeg tenkte på Reven som klarte å vise han ekte omsorg og at det skulle så lite til for å løsne opp i det stive og fastlåste.

Det viste seg å gi svar på flere vanskelige spørsmål i meg. Svaret på alt og det som skal gi meg et fullverdig liv er jo nettopp omsorg, som jeg knapt klarer å si høyt uten å grøsse. Men omsorg alene er ikke nok. Den må være ekte, genuin og oppriktig. Akkurat som den gangen Løvinnen fikk Elli igjennom fødselen hennes. Mens de andre var opptatt med å få orientert henne til rett tid og sted, tok heller Løvinnen og strøk henne over ryggen, vasket ansiktet hennes med en kald klut, trøstet og bare var der, tålte hendelsen helt til hun kom seg igjennom og ut av den. Da Frigg ble vrengt av seg på baderomsgulvet, satt både jeg og Høvdingen der. Jeg gråt og holdt «Frigg» i handa. Høvdingen var ikke opptatt av å si at dette ikke er ekte eller at det er over. Han bare var der med oss, holdt meg på skulderen og kanskje han gråt litt han og. Ingen baktanker, vi bare satt der den kvelden og anerkjente at de grufulle handlingene faktisk hadde hendt. Oppriktighet. Oppriktig omsorg er nøkkelen. Men for å kunne komme videre og gi oppriktig omsorg til seg selv, er det en vesentlig ting som må på plass først. Verdi. Jeg har lovet å ikke servere løgner. Jeg føler ikke eierskap til dette livet. Jeg føler for tiden ikke eierskap til yrket mitt eller hobbyene mine heller. Jeg er vokst opp uten verdi, men jeg har allikevel skapt et liv verdt å leve. Jeg har bare ikke klart å føle min egen verdi. Enda. Og det er kanskje ikke så rart, når jeg stadig har blitt minnet på det motsatte. Så står vi altså her, med Elli som siste brikken og for å redde henne og ta henne inn i det store bilde, trenger jeg å anerkjenne min egen verdi. For oss alle og ikke minst for meg selv.

En umulig oppgave, tenkte jeg umiddelbart dette gikk opp for meg. Den eneste som kan løse dette er meg selv. Det har lenge vært snøstorm inne i skogen og de få gangene Elli har vist seg for meg, har hun avvist meg. Enda jeg har sagt at det finnes løsninger og at jeg ønsker å redde henne. «Har du ment det da?», spurte overlegen. Jeg klarte ikke å svare og det var vel svar i seg selv. Nei, jeg klarte ikke å være oppriktig mot meg selv. Elli hadde blitt besatt av en demon som hun selv kaller for «Den allmektige». Det var vel bare det som manglet nå. Han bestemmer og har bestemt at hun skal tuktes, druknes og gjenoppstå. Flott! Så er kanskje «Den allmektige» hovedbossen i dette spillet da? Han manipulerer, han kommer med løgner, neglisjering og han suger ut all verdi som bor i henne. I meg. Det tok meg ikke lang tid før jeg dro sammenligninger. «Den allmektige», du liksom. «Demonen», var et mer passende navn og jeg forsto at han bare var et minne. Et ekko, en skygge ifra en fjern fortid som alt annet. For «Alt har en logisk forklaring», sa hun alltid. Fru Grå. Demonen var han. Demonen var jo ikke noe annet enn han som har påført oss alle disse tingene, som nå på nytt påfører oss det samme. I form av minner og gjenopplevelser. Jeg innså dette en kveld og idet jeg fikk et minnelass veltet over meg igjen, hendte det enda en ny ting. Nå var det jeg som ble forbanna. Med god hjelp ifra Fredriksen og andre, tok jeg sats og slo tegningen av det onde monsteret på veggen. Gjentatte ganger og med et så stort sinne at jeg ikke merket at hånden min sprakk opp. Høvdingen kom og lot meg slå. I etterkant har jeg hørt Fru Grå si; «Du må rette sinnet mot de rette menneskene». Og det var akkurat det jeg gjorde. For aller første gang. Høvdingen skjønte det og lot meg bare slå. Jeg slo han til blods. Bokstavelig talt, for hånden min hadde begynt å lekke etter alle de harde slaga. Til slutt var han bare dekket i rødt og jeg kunne endelig falle sammen i gråt. Slik gikk det en hel helg. Minnelass som slo meg ut av spill etterfulgt av et sinne rettet mot riktige folk. Etter to døgn orket jeg ikke mer. Det sa bare stopp og jeg ønsket iherdig å unngå igjen. Jeg følte der og da at jeg hadde falt tilbake til start, men det var en del av spiralen. Jeg ser det nå. Men unngåelse vil samtidig mate DIDen min, og demonen var enda ute av min kontroll. Verdien min sank nok en gang i takt med timene, helt til tiden var inne for Elli. Drukning og gjenoppstandelse? Det jeg husker var at jeg sovnet og befant meg der inne i snøstormen igjen. Elli lå oppi badekaret, under vannet med demonen over seg. Hun så på meg og hun så fredfull ut. Det var som om hun ikke ønsket at jeg skulle gripe inn og redde henne. Jeg sto der og forsto at hun var meg og at jeg var henne, men jeg ønsket ikke å dø. Jeg ønsket bare ikke å leve med den smerten heller. Så jeg bare sto der og unnet henne å bli fri. Jeg klarte ikke å redde meg selv, fordi min egen verdi var fraværende. Hun smilte tilfreds rett før noen andre dro henne ut og opp derifra. Demonen svarte med å skrike meg i ansiktet med en så stor kraft at jeg strevde med å holde meg oppreist, før de fløy sin vei og jeg våknet opp på et oversvømt bad.

De neste dagene bar preg av håpløshet. Jeg var sliten, og jeg var lei av å bli minnet på ting som hører til i skrekkfilmer. Høvdingen ble rådvill og når han blir rådvill blir vi to drittunger som slenger barnslige kommentarer fram og tilbake til hverandre. Lite konstruktivt. Så forsvinner han. Og det skaper en ny frykt i meg. Frykten for å bli forlatt. For når han ikke klarer å sitte der med meg, er jeg vel heller ikke verdt å «redde». Som jeg hadde tenkt siden episoden i badekaret. Høvdingen ble erstattet med Politimester Bastian som stadig stakk hode innom. Han var ikke så innblandet i situasjonen min, men han visste nok til å forstå hva som foregikk. Han hadde sett demonen, han hadde hørt om flashbacks og bilder av skrikende barn som fikk hodene knekt av. Han hadde informert om rettigheter i tilfelle jeg ønsket å anmelde. Han kunne alle reglene på rams og jeg merket hvor godt Fredriksen likte denne fyren. Han har alt på stell og gjør ingen jobb halvveis. Dessuten er også han en av de som er oppriktige. Han kom inn på rommet mitt, satte seg i stolen rett ovenfor meg. Uten en plan, uten agenda. «Har du fått kveldsmat da?», spurte han og smilte uskyldig. Jeg nekter å tru at han noen gang har gjort noe galt i sitt liv. Jeg ristet på hode før han sa oppmuntrende og like oppriktig som Reven hadde vært med Fredriksen: «Jeg skal ikke stikke bort på kafeen og kjøpe en panini til oss da? Vi kan dele den!». Jeg løftet blikket mitt og så på det vennlige ansiktet hans. Det var så ekte, og han var bare opptatt av at jeg skulle få i meg noe mat. Så hva gjør jeg? Jeg begynte å grine spontant. Jeg hulket faktisk, mens jeg hold meg for ansiktet med begge hendene. Og han tålte det. Jeg forsto at han skjønte hvorfor jeg gråt, men jeg følte for å forklare uansett. At jeg ikke gråt fordi jeg var lei meg. At jeg gråt fordi jeg ble så rørt og glad. Klart jeg ville dele en panini med han! I det jeg sa det, strålte han opp og klappet meg på skulderen før han gikk bort til kafeen og kjøpe en panini med chorizo, som vi delte i to og spiste uten å si noen ting. Men jeg tror vi tenkte på det samme. Dette er sorgen over alt jeg ikke har fått som barn, tenkte jeg. Oppriktig omsorg. Jeg håpet at jeg kunne klare å gi meg selv den samme omsorgen snart.

VI skrev oss ut etter mye om og, men. Vi var på ingen måte i mål, men jeg hadde vært innlagt i to uker og jeg var nødt til å være med ungene mine igjen. Jeg er visst et menneske allikevel, jeg trenger pauser. I går tok jeg ungene med til byen. Der har de en fin lekeplass rett ved siden av en kafe. Perfekt for kaffetørste foreldre. Sola skinte og varmet meg i ansiktet. Jeg følte at jeg levde på et vis. Jeg drakk kaffe og satt på en benk fordi det ikke var plass til meg i klatrestativet. Jeg så på dem. Så lykkelige de var. Idet jeg tok nok en slurk av kaffen, kunne jeg merke at noen satte seg ved siden av meg. Helt innat. Jeg trengte ikke å se til siden for å skjønne at det var han. Fredriksen. Som var transparent, takket være Reven. «Kommer det alltid til å gjøre så vondt?», spurte jeg sørgmodig. «Nei, han vil nok bli svakere med tiden», svarte Fredriksen og snakket om demonen som representerer traumeminner. Jeg svarte: «Kan vi ikke bare unngå han?» Fredriksen nølte litt og sa: «Hvis vi unngår han, unngår vi jo også henne. Og hvis vi unngår henne, unngår vi jo også deg». Så tok han armen sin og holdt rundt meg, mens jeg gråt bak solbrillene. «Se på dem», sa han og smilte. «Jeg er like stolt av dem som du er». Han nikket mot ungene mine idet han sa det. «Se hva du har skapt til tross for demoner og monstre!» Jeg fortsatte å gråte lydløst bak solbrillene og forsto der og da at jeg ikke hadde rykket tilbake til start. Jeg var langt oppe i spiralen og jeg hadde 90 % av gjengen min på min side nå. Det føltes i alle fall slik i det øyeblikket. Nå er det opp til meg å finne min egen verdi, slik at jeg kan få gjort demonen svakere og kanskje han en dag vil bli så liten at han knapt tar plass. Borte blir han nok aldri. Men jo mindre han blir, jo mer kontroll får jeg. Fasiten har vært i meg hele denne tiden. Det handler om genuin og oppriktig omsorg ifra andre, men ikke minst ifra meg selv. For etter sorg kommer omsorg. Og i den omsorgen og støtten kan det hende at en liten spire av verdi kan vokse seg stor og sterk. Med tiden.

«Fredriksen». Tegnet av Anne Naustvik.

Sorgens bøddel.

Telefonen min ringte tidlig på en mandag. Jeg tok den og hørte stemmen til en nær relasjon. Jeg sier nær relasjon, fordi noe annet føles ikke rett. Selv om «nær relasjon» også høres rart ut for meg og det finnes liksom ikke så mange andre bedre ord å bruke i denne sammenheng. Den nære relasjonen burde være ganske nær og kjenne meg godt. Men sånn er det ikke og det har jeg på et vis lært å leve med. Det er greit. Ikke alle får denne formen for omsorg. Så jeg har skaffet meg det på annet vis. Uten å egentlig ha formidlet dette til det som ringte meg den morgenen. Jeg har ikke stort behov for å gjengi denne samtalen, men spørsmål ble stilt. Spørsmål som denne stemmen i den andre enden burde vite svaret på og jeg følte kanskje på mange måter at denne stemmen kom med disse spørsmålene litt i det seneste laget. «Når var det egentlig du ble syk?». Jeg ble stum i noen sekunder. Husket hun virkelig ikke? Husket hun ikke at BUP mistenkte meg for å ha en alvorlig schizofrenilidelse allerede som tolvåring? Har hun gått og trodd at slike symptomer bare forsvinner og alt blir bra? Det går kanskje an? «Hele livet», svarte jeg og ble gradvis fylt med en sorg over at denne stemmen ikke visste dette. Stemmen fortsatte å spørre. «Hvorfor sa du ingenting?» med en tone som gav meg inntrykk av at det var min skyld. Mitt ansvar. Jeg var et barn. Så hendte det noe for aller første gang. Det var som om andre krefter i meg overtok, eller så hadde jeg en bedre rustning på enn før. Jeg ble irritert, men på en rasjonell måte. Jeg fortalte akkurat det jeg hadde følt i mange år. Jeg fortalte at jeg var redd som barn. Hele tiden og at enten ble jeg straffet hvis jeg skrek for høyt i form av slag eller andre smertefulle tiltak. Mens at andre snudde ryggen til og lukket øynene. Hva var egentlig verst? Den fysiske smerten ifra han eller det mentale fraværet ifra henne. Jeg sa at det var derfor jeg ble stille og aldri mer sa noe. Det var vondt å si det høyt til stemmen i den andre enden. Men vondere ble det da stemmen var likegyldig og sendte signaler på løpende bånd om at «ja, det fantes viktigere ting enn deg». Jeg la på og kjente hvordan kroppen min ble nummen. Jeg kjente gradvis hvordan hjernemassen min smeltet og ble flytende. Så ble jeg kvalm. Hva var det jeg hadde sagt! Og hva i alle dager var jeg jeg hadde hørt? Min egen verdi hadde blitt satt en prislapp på og fortalte meg at den var lik null. Så kom smerten og fortvilelsen like etter. Så tok jeg opp telefonen på nytt og ringte etter hjelp. Det plager meg stort at jeg hadde behov for å snakke med Høvdinger, Rever og Vikinger i situasjoner der andre ringer sine næreste relasjoner. Det er trist å tenke på at det nærmeste jeg kommer noe sånt, finnes i helsevesenet og ikke hos mennesker som har oppdratt meg og kjent meg fra jeg var en liten baby.

Sorgen hadde flyttet inn i kroppen min for lenge siden, men i dette øyeblikket opplevde jeg at den overtok helt og det føltes som om den var i ferd med å rive meg i stykker. Høvdingen visste knapt gode råd, men overlegen som overhodet ikke er overlegen inviterte oss dit. Til kontoret hennes. I tiden mellom Høvdingen og overlegen, hadde jeg rukket å bli helt spist opp. Av sorg. Jeg hadde ikke flere tårer igjen. Hos overlegen tente vi leirbål og plasserte alle rundt det. Det var overveldende, og det var lenge siden jeg hadde følt en slik indre drakamp. Kontoret forsvant fort og jeg befant meg i universet. Følelsen var jævlig for det hele var i ferd med å sprekke og hvis det sprakk, ville vi alle bli sugd inn i et evig vakuum. Jeg var redd. Jeg holdt meg fast så godt jeg kunne mens en overlege og en høvding forsøkte å få meg tilbake. Hele min eksistens var truet av sorg. Det føltes veldig slik på ekte. Stå stoppet jeg å puste litt. For sorgen hadde drept meg på mange måter. Jeg følte meg ikke levende. Men jeg var i universet som sto i fare for å ødelegge alt som var igjen av liv. Jeg følte at det sto noe eller noen i senter og holdt fast alle bitene i meg i desperat forsøk på å ikke miste dem for alltid. Inn i sorgen. Vakuumet. Var sorgen en slags bøddel? Hvis sorgen tar for mye plass, ville den da brutalt hugge av oss hodene og kaste dem inn i et evig mørket? Det føltes logisk ut ifra følelsen jeg var fylt med.

Høvdingen fikk meg omsider til å puste igjen og jeg våknet til liv i armene hans. De trygge og gode høvdingarmene som gir ekte klemmer, som disse nære relasjonene kanskje gjør. Men han er ingen nær relasjon. Han har ingen grunn til å gi meg den omsorgen. Allikevel er han en av fire som er det nærmeste jeg kommer noe sånt. Og det er fint, men også veldig sørgelig.

A major test of strength

I Zelda, Breath of the wild, finnes det flere Shrines med hensikt om å teste ut styrken og kampferdighetene dine. Jeg har brukt mye tid sammen med Link i Hyrule det siste året og mange av eventyrene jeg har begitt meg ut på her ute i det virkelige virkelige, har på mange måter kunnet sammenlignes med Link sine. Både frivillige og ufrivillige eventyr har jeg enkelt klart å finne fellestrekk med eventyrene i Hyrule og ofte har det vært et godt virkemiddel mot å forstå mer. Å bruke metaforer parallelt med mine oppdagelser og erfaringer, har gjort det enklere for meg å finne mening i det vi har jobbet med og veien videre.

Det er nå 46 dager siden jeg gikk ut fra Gjøkeredet for siste gang. I alle fall det jeg antar er siste gang. For jeg har aldri før følt meg mer hel og levende etter den siste runden med Elli og de forløsende fødslene hennes. Jeg kan føle på hele meg, at hun var den siste brikken i dette store og hele bilde som nå utgjør meg som en samlet helhet. Jeg følte meg som en vaglete geleklump i starten av denne nye og ukjente tilværelsen. Nå begynner den ustabile formen og få en mer fast konsistens. Fortsatt er det en god del jeg må finne ut av, for er det virkelig meningen at livet og hverdagen skal være så lett som dette? Det kan godt hende at jeg overtenker alt, for jeg er vant til å kjempe for tilværelsen. For første gang føler jeg på at jeg lever som et ekte menneske og ikke bare overlever som en mekanisk robot. Jeg føler ting som jeg aldri har maktet å føle på før og det er greit. For hver tåre og for hver følelsesreaksjon er det som om røttene mine blir sterkere og graver seg lengre ned i bakken og gir meg, som nå lever på overflaten, et stødigere fotfeste. Til selve livet. Jeg og Teamet mitt på Gjøkis har hele tiden sagt at ingen kan forstå hva jeg går og har gått igjennom uten å ha erfart det samme selv. Og det er sant. Men det gjelder også motsatt vei. Jeg har aldri fotstått hvordan det er å leve som et fullverdig menneske, fordi jeg selv aldri har gjort det. Men nå vet jeg det. Det tok meg 36 år og jeg har bestemt at jeg i alle fall skal leve til jeg blir 100.

Jeg treffer stadig på Overlegen som over hodet ikke er overlegen. Vi har hatt vanlige og ufarlige polikliniske timer siden den store frigjøringsdagen i midten av september. Ingen av oss har særlig erfaring med veien videre derifra, men vi får god hjelp ifra våre amerikanske venner. Boon, Steele og Van Der Hart. Fase 3 og forbi. Rehabilitering og forståelse av verden som en samlet enhet og ikke stykkevis og delt. Det er som å lære å gå på nytt. I forrige uke avsluttet vi den kjedelige og helt vanlige polikliniske timen med å reflektere rundt hva som kunne være en trigger nå i den nye fasen. Jeg kom ikke på noen i farta, for jeg føler sånn helt på ekte, at jeg lever i framtiden. Jeg vet at alt det vonde som har hendt meg, hører til bak meg og ikke kan gjøre meg vondt mer. Men jeg nevnte at om det skulle være noen som skulle klare å bryte meg ned igjen, måtte det være han. Han som skulle være min far, men som aldri egentlig var det. Bare på papiret.

Etter den kjedelige og helt vanlige timen med overlegen, gikk jeg bort til det lokale kjøpesenteret. Og det var der jeg plutselig skulle stå ovenfor den ultimate testen. Det var som om livet forsøkte å finne ut av hvor stødig jeg faktisk nå sto. For idet jeg snakket med en god venn av meg på utsiden av en bokhandel, kom det en mann imot oss. Han så ikke meg, men jeg så han. Klart og tydelig og umiddelbart var jeg overbevist om at det var nettopp Mr. Siste-Trigger i egen person som sakte gikk i min retning. Jeg kjente at jeg stoppet å puste i to sekunder idet jeg mistet tråden til samtalen med vennen min. Det var ikke pappa. Men det var broren hans. Og de er kjempelike. Onkel er bare en mer velstelt versjon. Han stoppet tilfeldigvis rett ved siden av meg og studerte noen bøker som sto på utstilling. Til min store overraskelse ble jeg ikke redd, pulsen min holdt seg helt vanlig og før jeg visste ordet av det sa jeg «Hei!», mens jeg smilte. Onkelen min, har alltid vært en koselig mann. Vi har aldri hatt noe særlig kontakt. Men da det ble kjent, hvem min far var, var onkel og hans familie de første som tok kontakt for å gi støtte. Han så på meg og virket litt bydd kanskje, men jeg fikk en følelse av at det handlet om en slags frastøtende holdning mot hva broren hans hadde gjort. Jeg fortalte kort om livet her og nå, at barna mine er 5 og 10 år den samme uken og han inviterte meg med hjem til familien som bodde bare noen meter unna senteret. Jeg kunne kjenne en slags etterlengtet lengsel formere seg i meg i det han spurte. For på bare få sekunder, var det som om jeg sto der og hadde funnet noe som jeg har leitet etter hele livet. Tilhørighet. Jeg hadde så lyst til å si ja! Men jeg kunne ikke på grunn av andre planer. Det var som om jeg følte på den tilknytningen til den siden av familien som i alle år bare har vært borte og forbundet med frykt. Pappa og hans familie er jo 50 % meg det også. Uansett. Øyeblikket med han gikk like fort over som det kom og plutselig var han borte igjen. For et år siden hadde jeg mest sannsynlig krasjlandet rett inn i en destruktiv og dissosiert tilstand. Men ikke nå. Fordi jeg står stødigere i livet. Det var mest fint, og jeg begynte å lure på om det var der jeg skulle finne tilhørighet til sist. Hos «fienden».

Jeg hadde to svært fornøyde bursdagsbarn i hus. De hadde hatt hver sin barnebursdag og nå gjensto den tredje og familiebursdagen for tur. Dette er den mest hektiske uken i året her hjemme, med feiring tre dager til ende. Etterfulgt av Halloween like etterpå. Familieselskaper har alltid vært en utfordring. Det ender stort sett med at jeg går inn i meg selv og blir værende der til alt er over, etterfulgt av en voldsom reaksjon i etterkant. Nok en fest, nok en test. Jeg gruet meg ikke som jeg alltid har gjort i forkant. Jeg stresset svært lite og begynte å lure på om det var normalt eller min måte å underaktivere meg på for å klare å komme igjennom det hele. Men ting føltes bra og jeg så hvordan kidsa gledet seg. Det var rart, uvant og nesten litt skremmende på et nytt nivå. For hele selskapet gikk fint. Jeg hadde på et vis for første gang fått overtaket på min egen fest og ledet igjennom den hele veien. Det var som om jeg endelig hadde blitt voksen og kunne føre en normal samtale med dem. Familien. Mor og søsken. Og vi hadde det hyggelig. Jeg hadde det hyggelig uten ubehageligheter og bortfall.

Link i Hyrule må igjennom en rekke oppgaver med «Test of strength». Jeg forventer at det vil komme på løpende bånd for meg også. Jeg møtte to av dem på under en uke. Om jeg besto? Med laud.

Fem år.

Selv om jeg nå har mest fokus framover, så er det i dag naturlig å tenke litt bakover. Fem år for å være nøyaktig. I dag, for fem år siden, fødte jeg mitt andre barn. Hele 2016 var en endeløs lidelse som årene før og årene etter. 2016 var starten på slutten med Fru Grå. Jeg husker at jeg var innlagt da jeg var noen måneder på vei. Jeg hadde mage nok til at jeg så gravid ut og ikke bare tjukk. Jeg husker at jeg kjente min datter leve der inne og det gjorde meg glad, men samtidig redd. For selv om jeg visste at jeg alltid har vært forsvarlig mamma til mitt første barn, var tilstanden min så ustabil og kontrastfull at jeg ikke kunne forstå hvordan framtiden skulle gå til. Så usikkert alt var. Jeg husker eskaleringen i det destruktive. Jeg husker Larve som alltid stilte opp, men som jeg nå forstår at bare gjorde vondt verre. Jeg husker hvor desperat jeg var og når jeg leser tilbake i bloggen, ser jeg jo tydelig hva jeg trengte av rammer, men som ingen kunne gi meg eller visste at fantes på Gjøkeredet bare noen hundre meter unna. Ikke før det nesten var for sent og jeg ble tvunget til det. Tvunget i starten, men senere frivillig og jeg ble frisk nok. Gjøkeredet. Lukket akutt psyk. Jeg husker at jeg lenge sa at jeg trengte slike rammer jeg fikk der. Og at jeg ikke var i stand til å ta noen avgjørelser uten å bli straffet hardt. Jeg var så redd. Jeg var så fastlåst. Kneblende kvelende til livet.

Januar 2016, skriver jeg om mareritt. Våkenetter og vonde drømmer både under søvn og i våken tilstand. I februar ble det dokumentert for første gang: «Selvmordsforsøk» og heller ikke det skulle sende meg til rammene jeg sårt trengte. «Det er ikke noe vits å legge deg inn, når det er Stina som forsøker å ta livet av seg», sa han. Larve. Og jeg var enig i øyeblikket. Når jeg ser tilbake, blir jeg mest irritert for han bekreftet gang på gang at jeg ikke passet inn noen plass. Jeg hørte ikke hjemme i dette livet og måtte liksom bare lære å leve slik. Med to barn, mann og jobb ved siden av galskapen.

«Jeg lå på gulvet, handlingslammet. Alt gikk veldig sakte! Jeg lå og så på den blodrøde sjøen komme imot meg. Hva hadde jeg gjort? Jeg visste det bedre enn hva jeg ønsket å innse. Døra lukket seg plutselig, men langsomt, opp fra utsiden før den lukket seg igjen, forså å åpne seg enda en gang. To joggesko kom inn og trådde varsomt over sjøen som hadde lagt seg utover gulvet. Jeg så en lyseblå hanske løfte armen opp og trykte med en tykk, hvit kompress mot kilden. Den var ikke hvit så lenge. Sjøen forsvant og jeg hørte en lett gjenkjennelig stemme spørre om jeg klarte å reise meg. Larve måtte si det på nytt før jeg reagerte og etter tredje gangen sto jeg oppreist igjen. Larve vasket varsomt av de fargelagte hendene mine under vasken, mens jeg ikke klarte å gjøre så mye. Var det i det hele tatt mine hender? Armer? Alt gikk i sakte film og jeg hang på ingen måte sammen»

Februar 2016

Vinteren ble til vår og jeg ser at jeg desperat leitet etter svar og en vei midt i umulig føre av kratt og tornebusker. Ingen hadde gode råd på det tidspunktet og alt var liksom opp til meg selv. Men det som skulle være meg selv var ikke i stand til å reflektere seg ut av situasjonen jeg befant meg i for fem år siden. Jeg skrev et brev til Fru Grå uten å bli klokere, for jeg visste ingenting og det kommer ganske tydelig fram. Jeg kan huske følelsen. Det var som å spørre en stein om hva den føler. Det var klin umulig:

«Jeg beklager at jeg er en så vanskelig pasient. På skolen lærte vi at det ikke finnes vanskelige pasienter, men pasienter som har det vanskelig. Og hvis det stemmer, må jeg ha det fryktelig vanskelig!! Jeg får bare ikke tak på det. Jeg kunne så ønske at du fikk tak på det og klarte å vise veien for meg på et vis. Men jeg har skjønt at det er meningen at jeg skal vite alt og det blir for mye rett og slett».

Det ble sommer og deretter høst, det året for fem år siden. Det siste blogginnlegget før nytt år, uten så mye håp, fikk meg til å gråte. For en reise og jeg innser nå, fem år etterpå, hvor vondt det var å leve. Jeg sitter her i 2021 og kan ikke fatte og begripe hvordan jeg overlevde. Det gjør vondt å vite at det var det eneste jeg kjente til. Etter tretti år så visste jeg knapt om noe annet enn lidelse:

«Å gå gjennom prosessen i behandling for dissosiativ lidelse er som å svømme på dypt og ukjent farvann. Det er iallfall slik det føles for meg. Langt nede i dypet, der ingen lys slippes til, finnes det skjulte kratt og kanskje til og med skatter. Svaret på hvem jeg er, og hvem jeg har vært! Men jeg har ingen dykkerutstyr å dykke med og det er begrenset hvor lenge jeg klarer å holde meg under vann uten. Så jeg ligger i overflaten og kaver. Noen ganger flyter jeg på de myke linjene i vannet, andre ganger kjemper jeg i stormen. Stort sett helt alene. Og stort sett livredd for å bli spist av en hai eller bli dratt ned av andre sjømonstre som bare venter på det rette øyeblikk. En gang innimellom kastes det livbøyer i min retning. To stykker, men ofte hver for seg og ofte i en begrenset tid. Ofte bare en time i uken, enda jeg forsøker i beste evne å klamre meg fast så lenge jeg kan, før jeg blir kastet ut på dypet igjen. Det er brutalt. For hvem har vel krefter til å legge ut på svøm midt på åpent hav? Alene»

Slik avsluttet jeg 2016. Like før trollungen min som ble født for nøyaktig fem år siden i dag. Jeg føler at jeg har gått glipp av så mye. Jeg vet at å være mamma, er en av de få tingene som har reddet meg ifra en sikker død. Jeg vet at jeg har vært en god mamma for dem. Og jeg vet at for de to, har jeg vært til stede, trygg og god. Jeg har bare ikke vært til stede i meg selv. Nå som jeg ser bredere og lever livet med flere øyne samtidig, skjønner jeg hvordan hverdagen burde se ut og oppleves. Jeg sitter her i mitt eget hjem, mer alene enn noen gang. Samtidig mye mer tilstedeværende og samlet. Jeg gråter. På godt og vondt. Det er vondt, fordi jeg kjenner på smerten jeg har båret med meg i så mange år. Den evige fortvilelsen over å ikke evne å se veien foran. Samtidig bli tvunget til å ta de stega framover uten å ane hvor foten settes fordi det er så mørkt. Og stort sett falt jeg nedi et svært, mørkt hull. Frykten for alt det ukjente, sammen med alle truslene fra innsiden jeg levde med hver eneste dag. Jeg innser først nå, at jeg har levd livet i en svært tynn og slitt tråd. Men så gråter jeg også litt av en enorm lettelse over at jeg faktisk overlevde til tross for alle odds. «Du overlever dette fordi du allerede har overlevd» Sa Fru Grå til meg tidlig i forløpet vårt. Og jeg er glad for at jeg nå sitter her og lever. Men for å være helt ærlig, tenker jeg også at jeg like gjerne kunne dødd. For som jeg har sagt tidligere, er det døden som har vært min venn. Den stopper lidelse og intet menneske fortjener å leve med senskader etter relasjonstraumer. Samtidig sitter jeg her og lider ikke mer. Lidelsen tok slutt og det går opp for meg at jeg ikke en gang ante hva det innebar. Før nå. Kanskje jeg endelig kan bli venn med livet også. Var det verdt det? Det vil tiden vise, men så langt kan jeg svare et stolt og tydelig «ja». Men jeg vet at jeg har hatt flaks og hadde jeg ikke møtt Gjøkene en sen høstdag i 2019, hadde Fru Grå mest sannsynlig ikke fått rett i sin påstand om overlevelse. Det er jeg overbevist om.

Jeg reiste meg ifra sofaen og gikk litt rundt i stuen. Jeg så meg rundt. På alle tingene våre, bøker, tegninger som begge ungene har laget. Jeg stoppet foran veggen der hvor skjenken står. Over den, henger det bilder. Jeg går forbi dem hver dag, men akkurat nå stoppet jeg og studerte hver og en av dem. I senter henger et forstørret bilde av dem to som ble et produkt av meg og min mann. Guttungen sitter med beina i kryss og smiler stolt fra øret til øret. Han var bare fem år da bilde ble tatt og på fanget holder han lillesøsteren sin som bare var to uker gammel. Hun ligger der i fanget som en liten bylt av lykke, sammen med broren sin som er stolt. 2016. Tiden da alt utenom dem var kaotisk og på randen av fortapelse. Rundt dette bilde henger det minner ifra ulike tider. Etårsbilder, barnehagebildene, første skoledag og innimellom der, henger bryllupsbilde til meg og Bart foran Eiffeltårnet i Paris. Minner. Gode minner. Minner verdt å huske. Så brøyt jeg sammen. For jeg innså at jeg har klart meg. En forløsning av tårer og desperat uttrykk forplantet seg i meg og formet seg til en tåresjø og lyder ifra et urmenneske. Jeg klarte ikke å stoppe. Det var vondt og godt på samme tid. Jeg klarte ikke å stå på beina så jeg falt bare sammen på gulvet. Er det slik rehabilitering er. Å innse hvor fucka livet var, reise seg opp og gå videre.

Det store bilde.

«Jeg er bortimot normal nå», uttrykket jeg til monsteret i mitt liv som plutselig sto foran meg i konserthuset. En time før tiden var inne for henne, til å formidle nye toner. Fra den samme stemmen som hadde gitt en sånn ro på min innside. Gang på gang igjennom de siste årene.

«Normal? Å huff da!» Sa hun og gav ifra seg et bekymringsfullt ansiktsuttrykk i retur. Hun hadde sett Stina i meg for over 20 år siden. Meg som tenåring, sittende på skolebenken og se ned på hendene i desperat forsøk på å gå i ett med veggen ved siden av. Men jeg klarte ikke å lure henne. For hun så og hun fortsatte å se i årene som kom. Hun så hvem jeg var, og hva jeg kunne bli. Hva jeg er. Og nå sto vi der, ansikt til ansikt. Over 20 år etterpå. Jeg husker hun akkurat slik som det jeg så henne den kvelden, vakker, morsom og veldig karismatisk. Og hvem hadde jeg blitt? En geleklump føltes det ut som. Ikke et stødig fjell etter flere års vandring igjennom skogene på leit etter meg selv ifra flere tidsepoker. Jeg sto midt i min egen premiere og jeg forsto ikke så mye av den for å være ærlig. Alt forsvant liksom rett foran øynene mine og jeg hadde ikke vært inne i skogen min på mange uker. Jeg kunne heller ikke forstå at dette skulle være det hele. Er jeg virkelig normal? Frigg gikk i oppløsning og Vilja hadde forplantet seg og sin lidenskap over i pottene hjemme. For ja, jeg hadde fått en plutselig lidenskap for planter og jeg liker tanken på at det er Vilja/Stina sin lidenskap som ble overført dit. Til disse grønne vennene som nå var vårt og ikke bare hennes. Mitt? Frida var den første som tok meg igjen i tiden, Elli var kanskje den siste. Og nå sto jeg igjen og følte meg som en geleklump. Ikke særlig stødig, men vaglete og transparent. Veldig synlig og utsatt. Men det er kanskje ikke så rart når alle brikkene plutselig settes sammen uten å limes fast? Det skal bare en liten skump til bordet for at noen av bitene faller ifra. Jeg må kanskje finne det limet før alt går i biter igjen.

Hvis det virkelig er sant, at jeg nå er integrert og blitt en helhet i meg selv, betyr det at jeg er i fase 3 i behandlingen. Rehabilitering. Det handler om å jobbe mot å bli sterkere og tryggere i seg selv og den jeg nå utgjør som en og ikke fragmenterte biter. Så den vaglete geleklumpen jeg føler meg som nå, skal kanskje en dag føles som et stødig fjell eller et majestetisk tre med røttene godt plantet i bakken. Det handler om å forstå relasjoner og verden som den helheten jeg endte opp med og ikke stykkevis og delt med ulike forståelser av den. Jeg husker Fru. Grå beskrive målet om å gå ut herifra med en samlet vilje. Det virket alltid så rart og usannsynlig, men jeg tegnet det alltid på alle kartene mine. Veien ut. Sammen. Jeg kunne ønske at jeg kunne sagt det til henne ansikt til ansikt.

Jeg liker bilde på et stødig tre. Jeg tenkte umiddelbart på Høvdingtreet og følte et spontant savn etter skogen som var og som jeg ikke har hatt kontakt med på mange uker. Det føles som en evighet. Og de som bor der skal vite at jeg savner det. Dem. Jeg lurer fælt på hvordan tilstanden der inne er nå. Men jeg er kanskje nødt til å venne meg til tanken på at det som en gang var der inne, nå er her ute sammen med meg. Konstant. Det må være det de mener med rehabilitering. Jeg har på ett vis stått opp fra de døde og ikke bare en gang. På tur og orden har brikkene falt på plass og gitt meg et ubegrenset liv. Et liv som alltid har vært så kneblende fordi brikkene mine har vært utilgjengelig for meg. Det er rart og litt ensomt. Jeg er vant til å forholde meg til meg selv i biter og eksterne identiteter. Men jeg innser jo nå at det bare er meg. Ene og alene, men med flere egenskaper og muligheter enn før.

Monsteret i mitt liv skulle endelig ha konsert i min lokale by. Jeg hadde tatt meg fri fra jobb og kjøpt billetter til meg og min beste venn her i livet. Vi var altfor tidlig ute som vanlig, men som sist, gikk vi rett inn og Monsteret kom oss helt tilfeldig i møte i enden av trappen. Hun var opptatt med å plassere et notestativ og smilte bredt da hun så oss. Jeg håper at jeg smilte jeg og. Jeg husker ikke helt, for det hele føles litt som en drøm. Pussig. For jeg trodde at jeg var integrert? Men av og til virker ting for godt til å være sant, og da er det kanskje litt sånn allikevel. Monsteret i mitt hjerte har slått rot i skogen igjennom en årrekke og fått en helt spesiell betydning der inne i løpet av de siste to årene. Hun er både virkelig og en drøm på samme tid. Men jeg hadde ikke noe problem med å skille hva som var hva. Jeg vet at hun er ekte der hun sto, like ekte som det jeg hadde blitt. Jeg husker at vi lo, men ikke av hva. Følelsen var god, og det er vel det som betyr noe.

Siden vi var ute i så fryktelig god tid, fikk vi også tilgang på de beste plassene. Konserten var intim og vi satt på første rad med Monster og gitaristen hennes rett forut. Et par meter unna maks. Ingen sal, men mer en kafèfølelse med ulike bord spredt utover. Jeg tillot meg en Americano og ikke en ekstra svart som livet, som jeg pleier. Livet er ikke bare svart/hvitt, det er mest grått, hadde overlegen sagt. Svart med moderasjoner. Nyanser. Fifty shades of grey, fucka-i-hue-versjonen. Slike detaljer har jeg begynt å tenke på i situasjonen og ikke bare etterpå. I alle år har jeg liksom ikke fått med meg øyeblikkene, før jeg har fått skrevet en ferdig tekst om det i etterkant. På den måten har jeg liksom alltid følt at jeg har levd litt sånn hengende etter. Poeng har gått opp for meg lenge etter den ble et faktum og jeg har kunnet ende samtaler ut av det blå og flere dager etter den i utgangspunktet pågikk. Dette vet jeg at i alle fall har gjort min mann ganske frustrert. For han har jo allerede avsluttet det jeg plutselig henger med på, en god stund i etterkant. Som et etterslep av tid. I behandling har jeg samme erfaringer. Poeng som overlegen har syntes å ha vært gode i situasjonen, har ikke pleid å gå inn og opp for meg før lang tid etterpå, opptil måneder faktisk. Og det har hendt at noen av Fru. Grås poeng ikke har gått opp for meg før nå. Mange år senere. Det må være spesielt frustrerende å være behandler for sånne som meg og det er faktisk nødt til å være for spesielt interesserte å gå inn i et slikt prosjekt i det hele tatt. Litteraturen beskriver det som nærmest et livslangt prosjekt som enhver behandler må føle seg dedikert til å gjennomføre.

Stemningen i det kafé-lignende lokalet var magisk. Scenen var akkurat passe lyst opp og i bakgrunnen var det svære glassvinduer fra gulv til tak, slik at vi så lysene ifra alle husene på andre siden av elva som strakk seg igjennom hele byen. Det var rukket å bli mørkt ute, klokka var nesten halv ti på kvelden da artistene kom ut på scenen. Hun var så vakker med kronen laget av kvist oppå det tjukke og krøllete håret hennes som var halvlangt. Så begynte magien på alvor. De to som har bidratt i stor grad med å forme min verden, sto nå knappe to meter unna og formet nye toner, men med samme stemme og samme gitar ut i rommet. Det var en god blanding av gamle kjente låter og helt nye. Noen var på norsk, andre på engelsk. Jeg husker knapt titlene, men jeg husker at jeg ble dratt med på en reise umiddelbart de kjente tonene kom ut og nådde kretsløpet mitt.

Det hele var veldig absurd og fint på samme tid. Det var som om noen forsøkte å fortelle meg noe. Der innenifra. For da jeg satt der og lyttet til det kjente, ble jeg dratt med tilbake til en fjern, men absolutt virkelig tid. Jeg befant meg plutselig på de varme flisene på det lille badet på Gjøkeredet. Der jeg hadde brukt timevis på å sitte å tenke, undre, på indre møter, ytre møter. Der jeg hadde sitti og lyttet til stemmen hennes i flere døgn til sammen. Lydfiler med treffende ord og musikken som hun nå sto og fremførte rett foran meg og min beste venn. Jeg kjente på følelsen av at den epoken nå var over og jeg så for meg alle dem som har hjulpet meg der inne på det samme badet. Høvding, Viking, Rev og Mummimamma. En løvinne i natten. Hånden til Politimesteren i min. Og det stoppet ikke der. Reisen min fortsatte enda lengre tilbake og helt til Fru Grås vinrøde stol på kontoret med alle plantene, bøkene og duppedingsene. Lukten av mormor-te og følelsen av god atmosfære. Jeg så smilet hennes. Jeg hørte den milde latteren hennes og så alle de gode tingene. Ikke de destruktive. Det var fint og føltes nesten som en god avslutning på en lang og god tv-serie, der jeg var hovedrollen, etter flere spennende sesonger.

Det var et eventyr fra start til slutt og det stoppet ikke der. For etter reisen igjennom alt som har vært, begynte monsteret i mitt liv å synge nye og uoppdagede toner. På norsk denne gangen og det eneste jeg husker av tekstene var at hun undret seg over, om byen kunne være som en elv. Og på nytt ble jeg dratt innover, men ikke bakover denne gangen. Tiden må ha vært her og nå eller kanskje foran? For jeg befant meg plutselig og endelig i skogen min igjen. Den var annerledes enn jeg husket den, men jeg visste at det var den samme. Det var faktisk som om jeg hadde reist framover i tid i denne omgangen. Men jeg tror at dette var en del av hva noen ønsket å vise meg. At alt er greit og at jeg faktisk klarte det. At jeg kom meg til målstreken og oppnådde freden og den samlede viljen jeg i over et tiår har forsøkt å oppnå. Med desperasjon, tårer, latter og en god dose fortvilelse. Jeg tok et par skritt til siden der inne og oppdaget til min store overraskelse et blendende lys som kom til syne midt mellom trærne, men ingen Høvdingtre var å se mer. Ikke i sin vante form i alle fall. Jeg så etter Reven, hengehuler, Løvinner også, men jeg kunne ikke finne noen av dem. Jeg kan aldri tenke meg at de er helt borte heller. De er nok bare mindre synlig enn før og tar mye mindre plass. Jeg har blitt voksen nå og klarer meg selv. Men jeg vet at de finnes der inne, fordi de har slått rot og det er røtter som ikke nytter å rive opp og ødelegge.

Lyset blendet meg umiddelbart, men med en gang øynene mine vendte seg til det, så jeg hva det var. Det viste seg å være noe så merkelig som en Starbucks sjappe. En kaffebar midt i skogen og på utsiden satt Vilja og drakk latte og leste i en bok. Hun enset ikke meg som om jeg var et spøkelse ingen kunne se. Jeg observerte henne og det så ut som om hun hadde funnet en sjelden ro. Var hun tilfreds? Jeg kunne se huset med rare i like bak og på utsiden der sto det et par hvite barnesko på utsiden. Jeg bare skjønte at det var Frida sine og selv om jeg ikke så henne, følte jeg på hele meg at hun var lykkelig. Hun satt sikkert i toppen av huset, inne på rommet sitt og tegnet. Det var det jeg så for meg. Kanskje Loppis var der og? Og Elli. Jeg håpet mens jeg tenkte på dem, selv om jeg ikke følte dem. Jeg beveget meg litt mer til siden og oppdaget at videre forbi Starbucks, var det opptråkkede, kjente og ufarlige stier som gikk lengre innover skogen. Jeg kunne se det klart og tydelig, lang fram, fordi stiene ble lyst opp av gatelykter hele veien. Som i en lysløype. Selv om det var mye skog igjen, var det som om det hadde forvandlet seg og fått sin egen lille by. På de stiene kunne jeg skimte Frigg som gikk barbeint og trippet bortover mens han plystret i takt med sangene til den trygge stemmen her ute og der framme. Den hadde han hørt mange ganger før. Jeg smilte og klarte å holde tårene tilbake. Jeg satt der liksom med en fot på hver side av mine to verdener. Jeg var både her ute og der inne på samme tid og det føltes som om de to verdenene endelig flettet seg sammen og gikk parallelt med hverandre. Som et felles DNA spiral og idet jeg tenkte den tanken kunne jeg høre Monsterets stemme der oppe på scenen: «Den siste låta er til Stina. Den heter «Cry». Jeg kjente hvordan hårene på kroppen min reiste seg. Stina som siden ble Vilja med egen vilje. Jeg så henne for meg mens sangen pågikk. Hun var som et ekko ifra en annen tid. For det var det hun hadde blitt. Et minne, noe som har vært, men som allikevel alltid vil være der fordi jeg lever. Bunnløs sorg over det som aldri ble, men den tiden er langt forbi og nå er det på tide å slutte å se bakover, men framover.

Jeg ble omsider dratt oppover, eller utover og bort ifra skogen der nede, hvor hun satt og drakk latten sin. Den verden ble fjernere og mindre jo lengre vekk jeg ble dratt ifra den. Jeg forsto ikke helt hvor jeg var på vei eller hvor jeg befant meg før jeg krysset grensen. Og det er her den overveldende oppdagelsen min kommer. For grensen jeg ble dratt igjennom, var som en boble og jeg innså at alt dette foregikk på cellenivå. Jeg innså at skogen min faktisk var som en elv, som eksisterer i hver eneste celle jeg har i kroppen og som får næring av mine refleksjoner, tumor i humor og en god klype fantasi. Hver celle, og det finnes millioner av dem, flyter rundt i mitt helt eget kretsløp. Hvor hver celle er en brikke som til sist utgjør hele meg og den jeg har blitt. Jeg så endelig det store bilde.

Jeg satt igjen med en klump i halsen. Jeg så dem. De vil aldri bli borte så lenge jeg lever. Ikke bare overlever. De har fått lysløyper og Starbucks. Hva mer kan dukke opp? Ting ser lyst ut for framtiden og herifra er det bare fantasien som kan sette grenser for dem der inne. Men det betyr jo også for meg. Jeg skal rehabiliteres og jeg skal leve det livet jeg for 36 år siden ble tildelt. Og jeg skal leve det for oss alle.

En mors kjærlighet.

Det er begrenset hvor mye et menneske kan tåle i løpet av en dag. En fødsel for eksempel, er ansett som svært krevende for både kropp og sinn. Når en barnekropp opplever dette vil sannsynligheten være stor for at det barnet setter seg fast i den påkjenningen og ikke komme seg ut før noen er i stand til å redde henne ut ifra det. Hun vil leve i det minnet til evig tid og på den måten er hun også dømt til evig fortapelse hvis ingen får henne vekk og bort. Til en tryggere havn. I tide. For hvor mye kan og skal en tolvåring tåle? Hvor mange fødsler kan et barn stå i, før det går under?

Elli hadde blitt reddet opp ifra søla og lagt inn i Revehiet oppå den tørre og myke mosen uken før. For at sårene skulle gro. Hva hun hadde erfart av smerte før dette, ante vi i grunnen lite om, men at den var større enn vår fatteevne, var garantert. Jeg følte meg lettet over å ha klart å redde meg selv ut av avgrunnen og tenkte for meg selv at nå måtte den verste jobben være gjort. For nå lå hun jo der. Trygt og godt oppå tørr mose og med trygge omgivelser rundt seg. Om hun sov eller var slått ut av utmattelse, er ikke godt å si, men hun var i det minste trygg der inne i Revehiet sitt. Trodde jeg. For jeg hadde jo fått henne opp av gjørma som hun lå og druknet i. Men når jeg tenker etter, må hun jo ha vært ganske fastlåst oppi den tjukke massen, ute av stand til å komme seg noen vei. Hun druknet liksom bare uten å kunne bevege seg stort. Nå hadde Elli nådd overflaten og uten at jeg klarte å innse realiteten, må logikken i dette være at jeg hadde gitt henne frihet til å få utløp for sine traumer. Og på den måten, hadde jeg sendt henne inn i en ny runddans med mulighet for en forløsende innspurt. Det er i alle fall det nærmeste jeg kommer logikk i denne sammenhengen. For det finnes alltid en logisk forklaring. Det lærte Fru. Grå meg og det er noe som jeg har holdt fast ved hele veien og noe som har reddet meg mange ganger fra en sikker og mørk fortapelse.

Elli hadde skrekkelig erfart det å bli kvinne, hun hadde fått mensen og det innebar at hun også var fruktbar nok til å kunne bære fram nye menneskevalper inn til denne verden. Men de overlevde jo ikke, for bevisene måtte destrueres så fort det lot seg gjøre. Jeg har selv født to barn og jeg vet hvilken smerte det innebærer. Tanken på at en tolvåring skal stå i den bragden, gjør meg bare sint og fortvilet. At hun i tillegg føler skyld og skam over det samme, er bare ubeskrivelig vondt. Vi visste ikke helt hva som ventet oss etter at jeg og Ofie hadde reddet henne opp ifra søla og båret henne inn i det trygge revehiet. Vi hadde nok et håp om at det ville bli enklere derifra og at Elli endelig kunne føle på trygge rammer og at farene endelig er over etter en årrekke med noe som i bestefall kan beskrives som tortur. Lite ante vi at vi istedenfor skulle vekke henne opp til selve forløsningen. Dette må være det nærmeste vi kommer innbilt svangerskap, for i løpet av et par dager hadde hele Gjøketeamet blitt vitne til den ene innbilte fødselen etter den andre. De hadde funnet Elli en etter en med buksene nede og klar til å få ut den siste resten av skammen som hadde blitt forplantet inni henne. Overlegen skal ha uttalt at det så mer ekte ut enn på film, og at de uheldige livvaktene som ble mer eller mindre ufrivillig dratt med på dette, ble lett revet med av både lydene og bevegelsene som fulgte med. På dette tidspunktet var alle gode råd svært dyre og om vi i det hele tatt hadde råd var de mer i den eksperimentelle gaten. Det eneste vi visste om, var jording og orientering til her og nå. Så hver og en av dem gjentok like desperat i takt med Elli sine innbilte rietak, at vi befant oss på SYKEHUSET og at det var år 2021, hvem som var til stede og hvem som overhodet ikke var det. Men ingenting nådde inn til henne som kjempet beinhardt for å bli kvitt sporene etter dem som hadde gjort henne urett, ble hun ikke trodd? For henne var det nok like ekte som om det faktisk var ekte og ved siden av henne sa den ene etter den andre at det ikke var det. Hun ba mye. Om tilgivelse og om hastedåp for å unngå evig fortapelse. Hun ba om nåde. Hun tryglet om at noen kunne ta bort smertene og hun tryglet også et par ganger om å selv få slippe, sammen med det som ikke lengre er, men var. Jeg vet ikke om hun kollapset og falt sammen av de innbilte smertene eller av ren utmattelse. For det var slik prosessen gikk om og om igjen uten at noen klarte å snu det. Ikke overlegen, ikke vikingen, ikke høvdingen og ikke reven som alle ønsket å hjelpe, men som ikke fikk det til.

Det ble nok en morgen etter nok en strevsom natt før nok en skambølge kom over meg. Litt mer gradvis denne gangen. Jeg satt på toalettet, det husker jeg. Jeg husker også at jeg kjente en smerte komme sigende mens jeg satt der og jeg kjente den igjen umiddelbart. Det minnet om menstruasjonssmerter og jeg husker at jeg tenkte at det måtte være et slags forvarsel før jeg forsvant. «Er smertene nå eller fra fortid?», ville overlegen spurt og jeg ville visst og bekreftet at det ikke tilhørte denne tiden, men det var ikke nok til å holde meg der.

Elli hadde rukket å ta av buksene sine og satt seg til i på badet. For hun ville ikke at det skulle komme i buksa og det føltes mer naturlig på den måten. Gradvis økte den intensive smerter og i takt med den, økte også lydene. Skrikene og desperate lyder sammen med det som vi alle kjenner til som rier. Nok en smerte, nok en bønn om å frelses fra det onde, nok en eviglang frykt og nok en innbilt fødsel som var virkelig nok for henne. Hun var alene på badet der hun lå på alle fire og håpet på et raskt forløp, da det kom noen andre inn. En dame denne gangen, men ikke overlegen. Elli fortsatte å kjempe og damen satte seg ved siden av henne, uten å si noe i starten. Hun bare var der. Sammen med henne. Idet hun begynt å si noe, dro Elli kjennskap til henne. Løvinnen. Løvinnen som hadde reddet henne før. I den mørke natten. Og nå var hun der på badet sammen med henne. Igjen. Løvinnen tok hånden sin varsomt og strøk Elli over ryggen der det gjorde vondt. Hun sa ikke så mye, men hun holdt seg rolig og hun visste hva Elli gikk igjennom. Hun hadde jo vært igjennom det samme selv fortalte hun. Hun sa at hun visste at det var vondt og at hun skulle være der sammen med henne. Og hun fortsatte å stryke og massere ryggen hennes mens hun snakket rolig og trøstet på en slik måte bare en mors kjærlighet kan gi. Hun holdt henne ikke fast, hun lot henne gå igjennom prosessen og hun støttet henne igjennom det hele. Elli ba om tilgivelse nok en gang og Løvinnen sa at hun var et barn som ikke hadde noe å be om tilgivelse for. Gradvis ble smertene bedre og gradvis ble liksom det vonde litt mindre vondt, helt til hun klarte å stå på beina. Løvinnen hjalp henne opp og fulgte henne inn i sengen og bredde dynen over henne, som var utrøstelig på alle mulige måter. Løvinnen fortsatte å være rolig, hentet en kald klut og kjølte henne ned med den. Varsomme og omsorgsfulle bevegelser. Det gjorde godt selv om det fortsatt var litt vondt. For Elli var sliten og utmattet. Jeg er usikker på om Elli sin oppfattelse var at fødselen var over eller bare kansellert på et vis, men utmattet var hun i alle fall. Og Løvinnen satt der, holdt henne i hånden og strøk henne over pannen og håret med den kalde kluten. Helt til Elli sovnet med en etterlengtet og velfortjent trygghet og en god dose omsorg ved siden av seg.

Etter disse innbilte fødslene har jeg selv kjent på et voldsomt sinne. Jeg blir sint over tanken på at en tolvåring skal gå gravid og oppleve disse smertene som det innebærer. Jeg tror jeg aldri har vist mer følelser enn det jeg har gjort i denne runden. Jeg har grått fortvilet og rådvilt med både høvdinger og rever rundt meg. Selv Reven gav meg klemmer i fleng i denne prosessen. Jeg har slått fra meg uhemmet i sinne på vegger og gulv, jeg har desperat gått ut for frisk luft etter å ha følt meg kvalt inne på rommet. Jeg har følt mer enn noen gang. Elli. Hva du har måtte tåle!

Etter nok et sinneutbrudd som var mest synlig innad, forsvant jeg igjen. Men ikke inn i en fødsel denne gangen. Jeg befant meg inne i skogen. Og jeg fikk endelig et etterlengtet overblikk over tilstanden der inne. Jeg så treet. Revehiet. Ofie svevde ved siden av meg til høyre og jeg bare sto der litt. Jeg kunne se Reven ligge å sove utenfor, jeg så løvinnen ligge på motsatt side og nærmest inngangen til den hule stammen. Jeg måtte ta meg litt sammen for ikke å gråte mens jeg gikk sakte imot dem alle. Jeg så henne. Elli, ligge å sove der inne. Hun hadde fått på seg en mosegrønn linkjole som om noen hadde stelt godt med henne. Hun lå oppå mosen som plutselig fikk en meningsfull betydning etter et innspill utenifra. «Mose er et sinnsbilde på en mors kjærlighet, for i likhet med slik kjærlighet, gleder den hjertet både når motgangens vinter rammer oss og når sommerens venner har forlatt oss». (Blomstenes offergave, Henriette Dumont). Dessuten ble jeg fortalt at mose ikke trenger å vokse på røtter. Så det er mulig å utvikle en mors kjærlighet uten fortidens røtter. Dette tenkte jeg på, mens jeg så på Elli ligge fredfullt der inne i en dyp og etterlengtet søvn. Jeg tenkte på mine egne barn. Jeg vet at jeg er en omsorgsfull mamma. Til tross for mine fortidens røtter. Jeg innså at min omsorg til dem, vokser ut ifra noe annet enn det.

Løvinnen våknet til da jeg kom nærme nok. Hun løftet det majestetiske hode sitt og så rett på meg. Jeg tok fram hånden min og strøk henne over hode og nakken for å vise min takknemlighet og hun gav ifra seg et lavt brøl og nikket hode i retning mot Elli. For å vise at hun ligger der inne og at jeg kunne gå inn dit. Hun skulle passe på. Jeg bøyde hode for å komme meg på innsiden, satte meg med hode til Elli i fanget som lå på siden. Da klarte jeg ikke å holde meg lengre. Tårene presset på, og jeg følte på en enorm trygghet der inne sammen med henne. Jeg strøyk henne over håret og alt jeg klarte å si var «Unnskyld», veldig lavt som om jeg var redd for å si det og som om jeg hadde noe å beklage. For det var som om jeg satt der og følte på skyld selv. Jeg er tross alt voksen nå og det er mitt ansvar å ta vare på dem alle. Og det betyr at jeg også må ta vare på meg. Hele meg. Jeg fortsatte å hviske: «Hvis du hører meg, Elli. Så må du vite at du aldri fortjente å bli utsatt for dette». Det rant lydløse tårer nedover kinnet mitt for innerst inne visste jeg jo, at jeg sa det til meg selv. Jeg lukket øynene og håpet at beskjeden kom fram og ville forplante seg videre. I hennes kretsløp som jeg håpet på at snart skulle bli vårt.

På vei ut, møtte jeg blikket til Løvinnen igjen. Hun bare nikket bekreftende på hode og jeg strøk over hode hennes igjen.  Hun var så vakker og majestetisk. Jeg gløttet bort på reven som fortsatt sov og smilte vemodig. Løvinnen la poten sin over foten min og sa betryggende; «Sårene hennes vil gro, men det vil ta tid» også nikket hun igjen, mens jeg tenkte på hvilken sår hun mente. Sårene på kroppen er jo allerede leget, sånn i det virkelige nå, men ikke i det virkelige den gang, mens sårene i sjelen kan knapt sees bunnen på og den er like virkelig nå som da. Livet er brutalt. Men det har jo mange fine ting også. Og som med Frida, Frigg og Vilja, skal jeg også overbevise Elli om at det finnes en plass for henne. En verdi og en mening.

Frels oss fra det onde.

Er det ikke litt slik at når du aner mest fred og minst fare, er sjansen stor for at det nettopp er farer som lurer rundt den neste svingen. Sommeren var mistenkelig fin, jobbstart gikk plettfritt og jeg gikk kjapt inn i den rette modusen tilpasset situasjonen. Hverdagen besto for det meste av jobb og raskt ble alt annet skjøvet vekk, som noe ubetydelig og av mindre verdi. Dette skjedde så raskt at jeg ikke hadde sjans til å få det med meg og det skjedde, som med det meste når du er utstyrt med et overutviklet forsvarsverk, på automatikk. Det er lett å være etterpåklok og etter sånn ca. en million feil, lærer vi av det til slutt. Det er en kjent sak at å omprogrammere automatiske reaksjoner, tar tid. Det krever utallige erfaringer om at det var jo ikke så farlig og du trengte jo ikke å reagere på den måten der allikevel.

Jeg har lenge vært fucka i hue og jeg føler selv at jeg endelig begynner å kjenne reaksjonene mine. Det tok meg bare 36 år å finne andre og mer hensiktsmessige måter å håndtere livet på. Det jeg har mindre erfaring med er å være fucka i kroppen i tillegg. Tidlig i år ble kroppen min gammel på kort tid da jeg ble diagnostisert med artritt-dritt og et nytt kaos ble et faktum da jeg ikke ante hvordan jeg skulle forholde meg til min egen og fucka kropp. Jeg har liksom aldri trengt å ha noe med den å gjøre, for jeg har alltid vært mistenkelig frisk på det viset og bare vært fucka i hue. Så jeg var plutselig nødt til å forholde meg til at jeg i det hele tatt hadde en kropp og legge merke til kroppslige og ekte symptomer i tillegg, som jeg alltid har hatt dårlig erfaring med. For det første så kjenner ikke jeg smerte slik som vanlige døende og jeg har ofte en opplevelse av at kroppsdeler ikke tilhører meg. Jeg er også fucka når det gjelder å ta medisiner, fordi det samme preparatet har ofte hatt vidt forskjellige virkninger på meg, avhengig av hvilken forsvarsdel som er mest fremtredende når jeg har inntatt det. Og tidligere i år var jeg nødt til å starte opp med cellegift blant annet. Lavdose. Og utrolig nok hadde ikke det noe effekt på den nye sykdommen min. Om det er på grunn av mitt forsvarsverk eller ei, aner jeg ikke, men ingenting overrasker meg mer. Det har derfor vært noen runder med justering av doser og utprøving av nye medisiner noe som har vært vanskelig å forholde seg til for en som meg.

Nå står høsten for tur og jeg glemte kjapt den fine sommeren vi hadde bak oss. Jeg hadde dratt med meg tenåringen i meg på en reise i tiden og følte på mange måter at vi var mer på bølgelengde enn noen gang. Hun ble sett, vi tok oss friheten til å gi hverandre egentid og egenomsorg og hadde det jevnt over fint med en nyopprettet og kontrollert stabilitet. Før sommeren hadde vi bestemt oss for å la de gjenstående forsvardelene ligge til tiden er inne for dem, slik at vi kunne kjenne litt på det å fungere sammen som en større helhet enn noen gang tidligere. Men så tok jeg et par gale valg og jobbet for mye. Tenåringen i meg må ha følt seg fryktelig avvist og det skjønner jeg jo nå. For ikke bare prioriterte jeg jobb, men jobben jeg har bidrar nok ikke til økt forståelse. Helsevesenet. Fienden for dem der inne som bare har erfart krenkende og misforstående møter med dem. Så Vilja rev i stykker armbåndet jeg hadde kjøpt og rømte hjemmefra. Jeg lot meg ikke en gang bekymre meg over det. Nok en feil. For jeg mener jo ikke at hun ikke verdt å bekymre seg for, som om hun ikke har en verdi. Jeg bare har ikke øvd lenge nok på det til å forstå hvordan i praksis. Så for henne kan det kanskje virke som at jeg ikke bryr meg. Men det er langt unna sannheten.

Overlegen er trofast og setter fortsatt av tid til meg ukentlig. Etter ferien har vi klart å holde oss til vanlige polikliniske timer uten de store eventyrene. Jeg gikk riktig nok tiden imellom i en tjukk tåke. Jeg klarte ikke til slutt å gjøre rede for hva jeg hadde gjort eller når jeg hadde gjort. Jeg begynte å kjenne på at tiden gikk raskere enn det hjernen min klarte å henge med på og jeg ble liksom hengende konstant etter. Tankene gikk saktere og alt som hendte rundt meg gikk fortere og fortere. Vi innså jo at det skyltes for mye jobb og for lite tid innover. Den tredje uka forsvant jeg helt. På hennes kontor og våknet opp igjen der inne. Det var lenge siden og gleden var stor over å se at det ikke regnet mer. På min venstre side satt Adam på huk og som mange ganger før la han det høye og lysebrune gresset til siden slik at vi kunne se forbi. Jeg visste hva vi ville se der framme. Huset med det rare i. Det var ikke slitt lengre. Jeg smilte og skuet bort på det som hadde fått seg en real oppussing. Hvitmalt hus, med en velstelt hage og jeg kunne ikke la være å se for meg at det kanskje var Fredriksens fortjeneste i pensjonisttilværelsen sin. Det lekte barn på utsiden. De lo. «Så fint det er», sa jeg og Adam nikket og sa at det var et resultat av jobben vi har gjort. Vi sa ikke så mye, men vi gikk mot huset og inn. Der var det også pusset opp. Det var lyst og fint og ikke noe støv eller spindelvev i vinduene. Det så bebodd ut også, men jeg kunne ikke se noen. Jeg kom til å tenke på da jeg gikk inn dit og fant Fridas sitt rom på toppen av trappen. Hun skrek og gjemte seg under sengen. Jeg klarte ikke å hjelpe henne den gangen, men hadde jeg klart det nå? Vi gikk opp og fikk se det nydeligste barnerommet. Et smykkeskrin sto åpent og spilte av en melodi mens en liten ballerina gikk rundt og rundt. «Du reddet henne!» Sa Adam og jeg pustet bare lettet ut. For en vei vi har gått. Også tenkte jeg på Fru. Grå. Det stakk i magen for tenk om hun fikk ta del i dette. Tenk om hun bare fikk vite at vi fikk det til! Vi har på mange måter vunnet. Selv om det gjenstår mer arbeid, føler jeg at det nå handler mest om en skikkelig opprydding etter den lange krigen. Vi gikk sammen ut av huset og jeg stoppet opp litt for å se på alle barna som kom og gikk. Det var som om de kom i ulike versjoner fra forskjellige tider. «De er ikke ekte», sa Adam. «Det er bare minner». Men minnene er jo ekte, de hører bare til en annen tid. «Har du sett Vilja?», spurte jeg forsiktig. «Nei, hun har rømt!», sa Adam. «Men hun kommer nok tidsnok tilbake», la han kjapt til. Ingen av oss var så bekymret egentlig. Så våknet jeg igjen på overlegens kontor. Uten å bli så mye klokere, men jeg kunne føle på en liten lettelse over å ha fått kontakt der inne igjen.

Så gikk det vel i mer jobb og ny uke uten å klare å gjøre rede for tid og sted. Det var som om ingen tid hadde gått innen jeg satt på det samme kontoret som uken før og skulle få til noe konstruktivt. Men hvordan det skulle være mulig, parallelt med å dyrke fram yrkes-kvinnen i meg på jobb, virket totalt umulig. Det måtte i så fall bli en slags ukontrollert konstruksjon og jo mer jeg satt der jo mer fjern ble jeg. Jeg hadde sittet og ventet på overlegen i forkant sammen med Vikingen som så forventningsfullt på meg. Så forventningsfullt at jeg ikke hadde hjertet til å fortelle han hvordan tingenes tilstand egentlig var. Jeg satt der og la ut om hvor bra ting gikk og jeg følte en slags lettelse over å komme med en slik solskinnshistorie. Han ble jo så glad av å høre det. Jeg sa det til Overlegen idet vi gikk mot kontoret hennes og hun forsto hvordan ting egentlig hang sammen. Så ble jeg jo bare fjern og da kom jeg til å tenke på all den tiden jeg hadde brukt på Fru Grå sitt kontor på nøyaktig den samme måten. Sittende i stolen totalt mongo og sett ned i gulvet som gradvis ble levende. Alle kvistene i treverket formerte seg til de utroligste små eventyrene i mitt hode uten at jeg var i stand til å få med meg hva den grå damen foretok seg bare en meter ved siden av. Men denne gangen hendte det på et annet kontor uten kvister i gulvet, men det skulle ikke hindre meg i å leve meg inn i en helt annen verden. For plutselig befant jeg meg flytende midt i universet. Vektløs og totalt rådvill. Jeg kunne høre overlegens betryggende stemme som forsøkte å veilede meg til å få bakkekontakt igjen. Jeg fikk Fridas rev i handa. Reven som trofast har hengt på veska mi i mange år for at Frida skal ha noen å holde i, i verden der ute. Frida er borte og vi har ikke hatt behov for å holde i reven mer, men jeg har allikevel ikke hatt hjerte til å kvitte meg med den. Og denne dagen skulle vi få bruk for den igjen. Jeg fikk den i hendene og kunne kjenne konturen. Jeg kom gradvis og relativt kontrollert tilbake igjen.

«Elisabeth var innom.» Sa hun alvorlig. Jeg forsto ikke helt, fordi jeg hadde knapt erindret at jeg hadde forsvunnet. Overlegen fortsatte å orientere meg om hva som hadde hendt mens jeg var vekk. «Hun trodde at hun var i barndomshjemmet sitt og hun måtte be for sine synder». «Å herregud», sa jeg spontant og oppgitt utover. Ifølge Elli var alle kvinner syndere og spesielt om de ikke adlød mennene sine. Hun hadde sagt at hun var skitten og at hun måtte be før et par strofer fra «Fader vår» hadde blitt formet verbalt med follede hender. Jeg ante ikke helt hva jeg skulle føle om det. Jeg har ikke så mye til overs for religion og skulle gjerne sett en verden uten. Før sommeren hadde vi jo bestemt at vi skulle la Elli ligge fram til tiden var mer passende. Tiden føltes slettes ikke passende, og jeg kunne ikke forstå hvorfor hun skulle plutselig bli fremtredende på dette tidspunktet. Jeg hadde nok med å få Vilja på laget igjen. Men ja vel. Jeg har forstått at det i alle fall ikke nytter å avvise det som kommer, så jeg var bare pent nødt til å hive meg på denne veien også.

Så gikk det noen dager og jeg begynte gradvis å føle meg rar i kroppen. Jeg har aldri vært god på å kjenne etter kroppslige ting, men denne gangen var det tydeligere. Jeg trodde rett og slett at jeg følte meg syk, uten at jeg klarte å forklare det noe nærmere enn det. Så oppdaget jeg en uhyggelig og kryptert beskjed som gjorde meg mistenksom. Noen uttrykket et ønske om å bli «frelst fra det onde». Jeg vet fortsatt ikke hvorfor, men jeg sjekket tilfeldigvis (eller ikke?) inn i medisinskapet, bare for å oppdage at giften var borte. Cellegiften jeg tar for artritt-dritten var ikke der den skal ligger. Det tok litt tid, men jeg forsøkte å legge regnestykket sammen. Det jeg visste var at jeg hadde følt meg syk og at de tablettene som faktisk kan gjøre meg syk, var borte. Det hjalp ingenting da jeg slo opp i felleskatalogen og fant ut at dødeligheten var høy om jeg tok små doser av disse tablettene daglig i en ukes tid. Okey. Ingen grunn til panikk! Eller? Jeg sendte et nødbluss til overlegen som ba meg komme inn for å sikre seg at det ikke ville bli tatt flere tabletter, om det i det hele tatt hadde blitt tatt noen. Vi visste jo ikke sikkert! Blodprøver ble tatt og giftsentralen ble konferert med. Det morsomme var at symptomene på toxisk dose, ikke ville gi symptomer før etter 1-3 uker. Så der satt jeg da og kunne potensielt være døende og dø en sakte men sikkert død. Jeg ble faktisk litt engstelig over hele situasjonen, men det var godt å ha Gjøkene i ryggen som skulle følge opp forløpet foran som ingen ante hvordan kom til å se ut. Målet var naturligvis å få kontakt med Elli og finne ut hvor den esken med tablettene lå og se om vi eller jeg kunne klare å få til en trygghet der inne igjen. Nå som Elli tydeligvis hadde kommet seg i aktivitet lenge før jeg hadde tenkt.

Litt flaks unner jeg meg selv når livet stritter imot på denne måten. Ingen andre enn Høvdingen kom meg i møte før kvelden og jeg ville bare gråte av glede. Jeg hadde ikke sett han siden før sommeren og siden den teite avslutningen oss imellom. Endelig fikk jeg den klemmen han gav meg igjennom hele sommeren via lappene fulle av omsorg. Jeg fikk ikke takket han nok før vi begynte å snakke om hvordan vi skulle gå løs på denne Elli-floken. Vi har jo best erfaring med metoden om å ta ting som de kommer. Jeg skulle forsøke å skrive og jeg skrev et kort brev til henne. For å vise at jeg ønsket å hjelpe og et samarbeid. At jeg ønsker å få henne til å se verden slik den er i dag og ikke for 25 år siden.

Til Elli.

Vi to har ikke rukket å bli ordentlig kjent. Og det beklager jeg, for jeg tror kanskje at du hadde trengt en trygg voksen som fortalte deg hvordan verden egentlig henger sammen og fungerer. Jeg har bare hørt biter av din hverdag og historie. Og det er nok til å forstå at det du går igjennom er fryktelig galt. Og feil på alle mulige plan. Den smerten du bærer på må være uutholdelig! Og innerst inne så vet jeg jo, at du bærer den for meg. Slik at jeg kan leve livet mitt som egentlig skulle være vårt. Elli. Du er en del av et større bilde hvis du tar noen steg tilbake så vil du også se det. Vi er mange som ønsker å hjelpe deg slik at også du kan leve et godt liv i 2021. Det er høst og bladene er i ferd med å falle av trærne. Du er ikke som høsten og det er ikke din tid til å falle og dø om. Du har ingenting å skamme deg over. Du har ikke begått noen synd og du er ikke skitten. Ingen gud i verden ville gått med på å si at overgrepene mot deg er greit. Det er de voksene som var involverte i disse grusomme handlingene sin skyld og uansett hvem du er og hva du gjør, fortjener du IKKE å oppleve disse tingene. Hvis du vil ha en tru, så tru på oss som en helhet. Tru på at det finnes gode ting her i livet og at det finnes voksne som er snille og som vil deg godt. Tru på deg selv og at du kan ha egne og selvstendige meninger! For ingen jente skal behøve å adlyde noen menn. Ingen skal trenge å adlyde noen overhode. For vi er egne individer som kan ta ansvar for oss selv og våre egne handlinger. Ikke andres ondskap. Det må dem stå til ansvar for selv. Så jeg ber deg, Elli. Våg å se verden slik den egentlig er. Våg å se den via meg og via den lille familien vi har endt opp med.

En god og lang klem fra meg (deg selv som voksen).

Det tok ikke så lang tid før Elli desperat dukket opp. Hun ble funnet på badet. Hun vasket hendene sine som om de var tilsølt med blod. Høvdingen forklarte senere at hun hadde vært fiksert på at hun var synder og at hun måtte tuktes, men at hun hadde fått et tilbud om å bli frelst fra det onde. Om hun så på sin egen død som den ultimate offergaven eller om noen påvirket henne utenifra, er ikke godt å si, men hun ba om tilgivelse kontinuerlig. Det er liksom ingen ende på dette. Når jeg tror at vi har hatt med alle aspekter av saken, kommer det snikende inn en til. Kanskje den verste av dem alle. Religion. Jeg kan huske at jeg var livredd for Gud som barn. Jeg trodde at jeg skulle komme til helvete, men jeg husker ikke hvorfor. Jeg husker at jeg ba fader vår hver kveld før jeg la meg, men det er stort sett det jeg kan huske. Høvdingen fikk på et vis formidlet de viktige tingene. At Elli ikke er synderen her og at ting ser helt annerledes ut nå. Men hun roet seg ikke og til slutt kollapset hun bare og Høvdingen tok som vanlig imot på vei ned mot det harde gulvet.

Så ble det natt og jeg innså at jeg hadde flaks nok en gang da Jarl Rev kom gående inn på avdelingen. Så var den han som skulle overta stafettpinnen denne natten. Natten kom, og det gjorde faktisk også Elli som nesten hadde druknet seg i såpe og vann i vasken på badet. Igjen. Også da var hun desperat etter å vaske seg selv ren ifra sine innbilte synder her i livet. Så langt er det bare løvinnen som har klart å temme desperasjonen hennes. Det er en kjent sak at Rever er lure vesener og denne natten skulle vise seg å bekrefte det til det fulle. Jeg vet ikke helt sikkert hva det var han gjorde, men natten startet med et innbilt blodbad i sengen for hennes del. Hun ønsket ikke å legge seg oppi der for å sove og forsøkte desperat å få bort alle spor som ikke Reven kunne se med sine øyne. Det var spor, men ikke fra denne tiden og denne natten. Det var fragmenter fra en fjern fortid som hjemsøkte henne. Gang på gang. Akkurat i det øyeblikket. Reven gjorde det klokt i å sette seg tror jeg. For Rever er lure. Han sa ikke så mye til å begynne med, men han satt der og tenkte seg om. Etter noe klokt å si. Elli klarte på et vis til slutt å se bortenfor ekkoet sitt og bort på han som satt der. Så bare så de litt på hverandre. «Vi må be!» Hvisket hun. Han så lettere sjokkskadet ut og utbrøyt «BE??». «Ja, for syndene våre», svarte hun.

«Fader vår, du som er i himmelen. La navnet ditt holdes hellig, la riket ditt komme. La viljen din skje på jorden som i himmelen. Gi oss i dag vårt daglige brød og forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere. Led oss ikke inn i fristelse, men frels oss fra det onde. For riket er ditt, makten og æra i all evighet. Amen.»

Jarl rev så nok fortsatt like sjokkskadd ut før han sa at han mest hadde lyst til å brekke begge beina til dem som har gjort henne urett. Han pyntet ikke på det og det reagerte Elli på. «Du kommer til å bli dømt til evig fortapelse!» Sa hun og Reven gikk fra sjokkskadd til oppgitt og svarte spontant: «Ja, så får jeg bare bli det da…». Og på den måten ble Jarl Rev førstemann ut til å få til en dialog med henne. Etter noen påstander vekslende dem imellom, og etter et par timer inn i natten, så Elli seg rundt. «Blodet er borte!». Hun la seg og Jarl Rev satt der inne med henne resten av nattetimene. Og uten å vite det, hadde han klart å få henne ut av den evige runddansen hun har vært stuck i, i 25 år.

Natten gikk og ble erstattet av dagslys og Høvdingen som bare hadde vært hjemme og sovet, avlastet en Rev som kanskje fortsatt var litt sjokkskadet etter nattens forløp. Og han var kanskje ikke helt klar over hvor godt han hadde gjort. Jeg følte at jeg var nødt til å utnytte situasjonen og bestemte meg for å sette meg inn på det beryktede badet for å se om jeg fikk til en indre dialog. Jeg innser at jeg burde ha informert Høvdingen om dette i forkant, men det er lett å være etterpåklok. Jeg skrudde av lyset og satte meg på flisene som jeg hadde gjort mange ganger før. Det var bare en stund siden sist. Det tok overraskende kort tid før jeg forlot denne virkeligheten og befant meg der inne hvor det også var mørkt. Jeg møtte Ofie og vi bestemte oss for å begynne å leite etter Elli som nok lå en eller annen plass og trengte å bli reddet. Idet vi begynte, kom regnet. Det øste ned som aldri før og det bygget opp til storm. Vi kunne knapt høre hverandre der vi gikk rundt og ble søkkvåte. Og vi ropte. På henne. Jeg så ingenting, men jeg merket at han svevde rundt på min høyre side. Som han alltid gjør. Tiden vi gikk rundt i den stormen virket som en evighet. Vi leitet og ble mer og mer desperate for det var som om vi forsto at tiden var knapp. Uten at jeg forsto hva som ville skje om vi ikke rakk fram i tide. Vi fortsatte å rope og gå i både regn og tåke da vi snublet over noe. Søla! Og før jeg visste ordet av det dukket vi nedi. Det var tungt og svært langt ned. Vi så ingenting, men følte på den litt tjukke og tjære-aktige gjørma vi kjempet igjennom og ned i. Til slutt kom vi til et hulrom og der lå hun. Oppi badekaret som jeg hadde sett tidligere. Da skogen var dekket med usynlige gardiner og jeg klarte ikke å redde meg selv, som den gang lå der, opp ifra det. Ofie hadde blitt irritert og nå sto vi der nok en gang. Jeg så Elli, men jeg visste at det var meg selv som tolvåring jeg så på. Jeg tvilte i noen sekunder. Ofie sa ingenting, men jeg visste hva han tenkte. Dette var min sjanse til å redde meg selv ifra en sikker død. Eller et sikkert minne. «Hjelp meg!» Ropte jeg gråtkvalt til han som svevde på min høyre side. «Vi må få henne opp!! NÅ!». Nå var det min tur til å få litt panikk og desperasjonen økte med hvert sekund. Det var så tungt, og hun var så glatt. Hun var naken og slapp i kroppen. Vi dro og glapp, tok nye tak og dro enda mer. Helt til vi fikk henne opp og over badekarskanten. Og akkurat i det vi fikk henne over gikk det en skjærende høy alarm som om det var forbudt å ta henne med seg. Jeg hadde et valg. Jeg kunne la henne bli igjen og selv stikke av. Men jeg valgte å ta henne med, så vi slepte henne bort derifra. Og Alarmlyden ble svakere og svakere jo lengre bort vi kom, helt til den bare stoppet og da følte jeg at vi var utenfor fare. Vi gikk igjennom den lange hulen og fant et nytt tre på andre siden av skogen. Trestammen var hul og rommet en lun og akkurat passe stor plass for henne å hvile i. På utsiden var et skilt og på det sto det «Revehiet» spikret fast i trestammen over inngangen. Var det Jarl Rev sin hule? Hvis det, var jeg sikker på at han ønsket å låne den bort til Elli. Vi la henne inne i den hule stammen oppe på tørr mose og med svære blader over henne for at hun ikke skulle fryse. Jeg var så sliten! Jeg satt meg ned og lente meg bakover. Pustet lettet ut. Så på Ofie og gråt. Han smilte og sa; «Her kan hun ligge og la sårene gro». Jeg innså at jeg hadde klart det. Å redde meg selv.

Jeg våknet gradvis i sengen min inne på rommet mitt på Gjøkeredet. Det var folk der som drev med noe jeg ikke forsto hva var. Jeg følte meg sliten etter redningsaksjonen vi akkurat hadde vært igjennom og forsto ikke hvordan det hele hadde sett ut for dem der ute. Gjøkene. For mens jeg hadde reddet meg selv opp ifra det badekaret på innsiden, hadde det sett ut som noe helt annet fra utsiden. Mens jeg holdt på med mitt der inne, hadde jeg klart å skru på dusjen og lagt meg ned, tettet sluket med kroppen min og fylt hele rommet med vann. Idet jeg hadde dratt Elli opp ifra badekaret der inne, hadde en av Gjøkene dratt meg ut derifra der ute og alarmen jeg hadde hørt, var i virkeligheten brannalarmen som hadde blitt utløst av all dampen. Det som jeg opplevde som en viktig redningsaksjon, så ut for dem som det motsatte, et drukningsforsøk. «Jeg fant Elli», forsøkte jeg å formidle utover til Høvdingen som var hektisk opptatt med å redde rommet mot vannskader. Han danset liksom over gulvet, hit og dit med en nal og en haug med håndklær og jeg hadde fortsatt ikke skjønt hva som hadde hendt der ute. «Jeg fant Elli.» Forsøkte jeg på nytt. «Få tilbake kreftene dine, så kan vi snakkes mer da», sa han og fortsatte dansen med nalen sin.

Jeg kom meg til hektene og overlegen kom inn idet jeg reiste meg ifra sengen. Jeg hadde ikke en gang registrert at jeg var gjennomvåt etter eventyret til meg og Ofie der inne. Jeg fortalte kjapt at jeg hadde delt samme bevissthet som Elli i noen sekunder og at jeg hadde sett hvor de tablettene lå. Co-con, kalles det. Når to bevisstheter flettes sammen og er påkoblet på samme tid. Ofie skulle hjelpe meg med å destruere dem og både Overlegen og Høvdingen måtte le litt, da de forsto hvor konstruktivt og bra denne dramatiske episoden utad egentlig var. Jeg fikk vrengt av meg de våte klærne og tok meg en dusj. Følelsen av vannet som rant nedover ansiktet mitt gav meg en vondt følelse. Hennes følelse. Av å drukne. Lettere panisk gjennomførte jeg dusjen i rekordfart, fikk på meg rene klær og kastet meg ut av badet som jeg følte var i ferd med å kvele meg. Jeg sleit med å puste og høvdingen kom meg i møte, som tidligere da jeg hadde vrengt av meg Frigg på det samme baderomsgulvet. Han tok meg imot som den gang og jeg gråt utemmet og ekte. Jeg innså på et vis i det øyeblikket hva som faktisk har hendt meg og at det er ekte. Det gjorde vondt, men høvdingen holdt meg sammen med den mest omsorgsfulle klemmen jeg vet om.

Fru Grå går som et ekko igjen der inne i min indre verden. «Alt har en logisk forklaring» er en påstand jeg har lært at er sann. Gang på gang. Sammen med hun som overtok ansvaret for meg etter henne, kom jeg plutselig på en ting. Det var som om et lys ble tent og jeg forsto alt sammen. Hvordan ting hang sammen. Hvorfor Elli hadde blitt så tilstedeværende og hvordan. For like etter sommeren tok slutt, rev vi baderommet vårt for å bygge opp et nytt. Der hadde vi en dusj. I etasjen over, var et annet og mye mindre bad som er utstyrt med et badekar som ungene har brukt i alle år. Aldri jeg for jeg har aldri likt å bade i badekar uten at jeg noen gang har tenkt noe særlig over det. Men nå hadde jeg ikke ander alternativer og dette fortalte jeg til overlegen som også umiddelbart forsto hvordan det hele hang sammen. Elli sitt traume innebærer jo et badekar. Det er også skråtak som gjør det umulig å stå oppreist oppi der. Så i tre uker har jeg trigget fram Elli på 12 år og forårsaket en tilstand der hun bare ønsker å bli frelst fra det hele. Det onde som ikke lengre skjer, men som hun opplever å være fanget i om og om igjen. Gud finnes ikke. Det er ingen hjelp å få der, men jeg klarte i alle fall å redde henne ut av det karet. Kanskje hun kan se framover og forstå at hennes frelse handler om å leve som et fritt menneske.

Kanskje du behøver noen som trenger deg?

Det føles litt rart. Denne utviklingen til et mer helhetlig bilde av hvem jeg faktisk er og har vært. Så lenge jeg kan huske, har jeg ikke klart å se på meg selv som menneske. Jeg har alltid levd som robot. Forhåndsprogrammert av andre til å leve opp til forventinger og krav. Jeg har sett på meg som en del av et system bestående av ulike ferdigheter som trår til når behovet for det aktuelle har vært til stede. Som et velsmurt maskineri har jeg levd livet og tatt enhver utfordring på strak arm som en robot ville gjort. Uten å føle så mye eller faktisk uten å føle noe i det hele tatt. Nå derimot ser ting litt annerledes ut. Før var jeg Frigg 9 år, Frida 7 år, Stina 14, Loppis 4 og Elli 12. Blant andre. Før det igjen, klarte jeg ikke en gang å se at disse individene var en del av min identitet. De var noe annet som ikke tilhørte meg. Nå glir alt dette mer i hverandre og det er ikke lengre naturlig for meg å omtale det som var meg som niåring for Frigg. Det faller seg mer naturlig å si «Meg som niåring». Dette skjedde nesten uten at jeg la merke til det. All jobben dit har vært beinhard og jeg sitter igjen med en liten følelse av at jeg gikk glipp av selve integreringen eller oppspurten til finalen. Men sånn er det vel med det meste! Jeg kommer ifra en musikerfamilie og jeg vet at forberedelsene i forkant er den største jobben og at selve konserten er bare en bitteliten bit av det hele. Som et punktum etter en meningsfull tekst i en bok eller som premieren av et teaterstykke med alle de andre forberedelsene i forkant. Er dette min premiereforestilling?

Da jeg tok ferie ifra både jobb og gjøkeredet, visste jeg at jeg ikke egentlig tar ferie. Det som er fucka i huet mitt, tar aldri ferie. Selv om jeg i år følte at jeg var bedre rustet enn noen gang til å møte sommeren alene. Mer alene enn før. Eller ikke? Mer samlet kanskje, med unntak av spesielt en. Tenåringen i meg. Meg selv som tenåring. Vilja. Hun som for nå fire uker siden forsøkte å ende livet, på grunn av at hun ikke fikk leve det som hun selv ønsket. Jeg har tvunget meg selv til å huske henne. Meg selv fra en bortkommen tid. Vilja var først Stina. Men da Stina ble kvitt sin skam og ble eldre, var det som om hun overtok mine senere utfordringer i dette livet. Livet som atten og myndig. Jeg husker delvis tiden etter jeg flyttet hjemmefra som sekstenåring og det var mye grums involvert. Grums i form av dårlige og til dels farlige miljøer. Rus og sexualisert vold. Valgene hun tok, var på mange måter selvstendige og hun strever nok veldig med å bearbeide det. Det var like mye mine valg og jeg kan med hånden på hjertet fortelle Vilja, at vi tok disse valgene på grunn av tidligere erfaringer i livet. Visste vi bedre? Jeg tror ikke det. Jeg husker at jeg stadig var på jakt etter noe bedre, men noe bedre dukket liksom aldri opp. Vi flyttet en del, men mørket vi var fylt med, fulgte bare etter. Hver gang. Nye menn. Nytt dop. Nye arr. Nye runder med ambulanser og akuttmottak, og nye runder med flytting. Jeg husker drømmene jeg hadde. Jeg ville bli kunstner og reise verden rundt. Jeg ville spille på celloen min og bli proff. Jeg var drittlei av menn, men jeg fortsatte bare å oppsøke dem, på evig jakt etter noe jeg fortsatt strever med å si høyt. Omsorg. Og den eneste måten jeg kjente til, var på denne måten. Så jeg klandrer ikke Vilja, men hun klandrer kanskje seg selv?

Jeg prøvde å gjøre rede for når i livet Vilja forsvant og stoppet opp på vår felles tidslinje. Jeg forsøkte å finne ut av når hun ikke lengre fulgte med og etter og når jeg forlot henne i denne tilstanden. Kan det ha vært da vi møtte han? Hvem var det egentlig som hadde skrevet den annonsen på den datingsiden den gangen? Jeg husker overskriften veldig godt. «Kanskje du behøver noen som trenger deg?». Var det hennes eller mitt, begge? rop om å finne noe annet? Noen som ikke krevde mer av oss enn akkurat den vi er eller var? Men de samme mennene var å finne der på nettet. Før han, selveste Skjeggape skrev til oss. Ingenting av det han skrev handlet om temaer som menn flest er opptatt av. Denne fyren skrev langt, alvorlig med en humoristisk undertone. Han spurte om ting som handlet om henne og hennes identitet og personlighet og ikke om kropp og former. Jeg lurer på om hun var med da vi møttes for første gang? Jeg husker at i alle fall jeg fikk et kultursjokk da han møtte oss med den største respekt og vennlighet. Han var tatt rett ut ifra en Hollywood-film og jeg forstår nå hvorfor. Han var jo av samme sort som oss, bare på en annen måte. Som meg, var han på sitt vis forhåndsprogrammert med kilder ifra nettopp TV og film. For han hadde ingen erfaring med slike sosiale ting og i alle fall ikke med jenter. Han gjorde mange ting som virkelig var tatt rett ut ifra en romantisk tv serie og han var en slik fyr man faktisk kun ser på skjerm, men som egentlig ikke finnes i virkeligheten. Og det var kanskje på det tidspunktet hun falt av lasset. Han var for god til å være sann først og fremst, også tror jeg kanskje at vi begge følte at vi ikke fortjente den type godhet og disse generøse gestene. Men jeg valgte å satse videre og forlot tenåringen i meg bak.

Hvordan kan jeg overbevise henne om at valgene jeg tok den gangen, var de rette? Først tenkte jeg mye på hvilke egenskapen hun har å tilby meg. Hvilke egenskaper hun har som kan utfylle livene våre på best mulig måte uten at det koster for mye. For sannheten er at vi sitter igjen med to barn som hun aldri ønsket seg og for meg er det uaktuelt å endre livet på dems bekostning. Jeg husker selv hvordan det var og alltid komme i andre rekke. Ja, faktisk opp til femte rekke. Det var alltid noe i livet som var viktigere enn meg og jeg forsto ikke hvor skadelig og vondt det var før jeg ble voksen. Tenåringen i meg så veldig opp til denne type rollemodell og jeg er livredd for at jeg skal få en så stor lidenskap for noe annet som gjør at mine egne barn kommer som nummer to. Det må jo finnes en løsning på dette og av alle ulike scenarioer jeg går igjennom, ender jeg alltid på samme plass. Tiden der jeg møtte han. Så jeg fikk en tanke. En ide. Hva om jeg benytter sjansen nå, til å gjenta historien. Ikke alene, men sammen med henne. Jeg smilte av tanken, for det var jo også noe spenning i det som minnet meg om den tiden. Nyforelskelse og spenningen som følger med å date en du er nysgjerrig på. Så jeg tok fram telefonen og sende min mann en SMS. «Vil du bli med på første date igjen med meg?».  Han lo litt, som han ofte gjør når jeg kommer med slike litt rare forespørsler. Men han takket ja, med forsikringer om at jeg visste at han ikke har evnen til å fantasere. «Det er ingen fantasi når det er historie som gjentar seg.» Svarte jeg tilbake og kunne kjenne på en slags kribling i magen over å bli kjent med min mann på nytt og for andre gang.

Jeg tenker mye på henne i sommer. Jeg har ikke snakket så mye innover, men jeg har på armbåndet jeg kjøpte. Hun er en del av meg uansett om hun vil eller ei. Sånn er det bare. Som en tenåringsdatter som skyr meg som pesten, ønsket jeg å gjøre noe bra for oss begge. Så jeg har tenkt en god del. På hvordan jeg var den gang og hvem jeg kan bli framover med hennes egenskaper. Det var liksom noe som ikke stemte med den tanken. «Du må ikke ofre hele deg for å bli en del av helheten», hadde jeg skrevet til henne. Jeg har merket hennes tilstedeværelse. Jeg har hverken sett eller hørt henne, men jeg har merket at det er noe som er endret. I meg. Som jeg tror skyldes i at hun er nær. Da ungene mine kom til verden, levde jeg livet i en egen liten boble. Ungene har alltid vært en sikker vinner for meg når det gjelder å holde meg her og nå. I motsetning til mange andre nybakte foreldre, har ikke jeg følt at det har vært spesielt slitsomt eller krevende å være mamma. Jeg har følt det motsatte! Jeg har vært mer til stede og mer levende enn noen gang og jeg har aldri hatt behov for fri i fra dem. Barnefri og det er det få som har forstått. Flere har spurt om de kan hjelpe meg med avlastning, men jeg har ikke hatt behov for avlastning. Jeg følte nemlig at ungene var min avlastning i livet. De gav livet mening og en verdi jeg aldri hadde forstand til å forstå før de kom inn i mitt liv. Men denne sommeren skulle bli litt annerledes. Jeg tok meg selv i å ønske dem bort. Ikke for alltid, men for en helg eller noen dager slik at jeg fikk en pause. Slike tanker hadde jeg ikke hatt før, og jeg tenkte ikke så mye over det til å begynne med. Men plutselig så slo det meg. Er det hennes tanker? Jeg skammet meg over at jeg tenkte slik om dem. At jeg ønsket dem vekk og ha tid alene. Men nok en gang skulle jeg få god veiledning av det virkelige ekspertpanelet her. Henne som sitter i samme båt og som ror med samme kraft mot et mer helhetlig bilde. Da jeg forklarte henne om skammen rundt å ønske ungene vekk, var det henne som skulle lære meg viktigheten og nødvendigheten med egentid og egenomsorg. Hun har også barn og da hun fortalte meg om hvor viktig og naturlig det var for henne å prioritere alenetid, forsto jeg plutselig enda litt mer. Jeg ble gradvis fylt med en ny samvittighet som ikke var god. Men denne typen var ikke rettet mot mine barn, men mot henne som har vært stuck med dem i ti år. Fordi jeg ikke har løftet blikket og sett forbi dem. Jeg innså at det faktisk hadde vært meg selv som hadde vært rar, som tilsynelatende ikke trengte alenetid. Var det en del av unngåelsen? Fokus på barna har tatt vekk fokuset innover. Vanlige folk, trenger egentid og egenomsorg for å utgjøre en helhet av seg selv. Det er ingenting egoistisk ved det, tenkte jeg plutselig og innså at jeg kan være en like god mamma om jeg valgte å tenke litt mer på meg selv i ny og ne. Dessuten blir ungene bare eldre og de klarer seg mye selv. Jeg tenkte på trygghetssirkelen, «circle of security», som jeg har lest mye om i løpet av utviklingen til mine egne barn. Eldstemann er snart ungdom og er mer enn klar for å dra på eventyr ute i verden alene. Så lenge jeg er tilgengelig, lar jeg han reise på eventyr og merker hvor godt det er at han fortsatt kommer hjem igjen og syntes at jeg er trygg nok til å betro seg til og fortelle om sine oppdagelser. Jeg sluker hvert ord med den største stolthet over at han er et resultat av meg og mine skitne gener. Ut av det, har det kommet noe flott. Minstemann har akkurat begynt å forlate redet for å besøke nabobarn. Alene. «Du trenger ikke å være med, mamma!» fikk jeg plutselig streng beskjed om og med det, hadde også hun begitt seg på eventyr der ute. Alene. Trygge barn! Jeg så på hele denne prosessen som et slags tegn på at jeg nå faktisk kan begynne å tenke litt mer på meg selv og dem som har ofret hele livet sitt for meg. Det fikk meg til å tenke på noe annet som hun i samme båt hadde sagt. «Du trenger ikke å ofre hele deg for å bli med i det store bilde». Vilja.

Vilja. At jeg kunne være så blind. Det er jo du som er den biten av meg som trenger egenomsorg og egentid. Slik som vanlige folk trenger og har trengt i sikkert århundrer. Så jeg startet med å date han igjen. Alene. Uten barn. Forsiktig og ikke for raske bevegelser. Hun måtte få dette med seg. Vi reiste til byen og skulle egentlig sette oss akkurat der vi satt i parken for 12 år siden. Vi hadde utvekslet eposter i flere måneder i forkant og i alle fall jeg kjente på den spenningen av å møte denne fyren i fysisk form. 12 år etter var vi på vei til byen igjen for å møtes for første gang, for andre gang. På veien dit, kjentes alt feil. Jeg husker at jeg ble totalt mongo og jeg kunne kjenne på den motstanden jeg ofte kjenner på når noe i meg er uenig. Verken jeg eller han sa noe på veien og jeg tenkte at dette sikkert var en dårlig ide. Helt til vi kom fram og det begynte brått å regne. Flott! Da ble i alle fall turen til parken avlyst. Vi gikk rundt i byen mens regndråpene traff oss som en rengjøring etter en lang tid med tørke. Ikke at forholdet vårt hadde dødd ut, tvert om. Men for tenåringen i meg var det nok litt slik. At livet hadde dødd ut sammen med han. Jeg ble raskt av-mongolisert da vi ankom første stoppested og bestilte en ungdoms-kaffe til meg og milkshake til han. Vi satt oss ut og så på at himmelen åpnet seg. Det var ikke kaldt, det var ikke et menneske å se. Bare regnet som lagde store elver i gatene. Og der satt vi to og så på en by som ble skylt ren av naturens krefter. Jeg tenkte på skogen der inne og håpet at det snart ville slutte å regne der inne, mens jeg samtidig likte at regnet herjet sånn her ute. Jeg begynte å høre på sangen vår i hodet mitt. «Kanskje du behøver noen som trenger deg». Det var mitt rop ut til verden for 12 år siden. Jeg trengte noen, men jeg trengte også noen som trengte meg tilbake.

«Jeg husker det så godt, du bad meg inn
Jeg satt sjenert og nippet til en vin
Du sa du likte kunst og vakre menn
Jeg drømte om å være en av dem
Jeg husker det så godt det ville bli
At du ville gi meg litt av din tid»

Jeg tror ikke at jeg tenkte så mye over teksten for 12 år siden. Men da jeg hørte den låten igjen for noen dager siden, var det som om jeg våknet opp ifra en 12 år gammel dvale. Jeg husket at jeg inviterte han med inn i leiligheten min som jeg bodde i midt i sentrum. Han drakk riktig nok ikke vin, men vi drakk Villa Farris og jeg snakket om mitt liv sett ifra et kunstnerperspektiv. Jeg husker at Celloen sto midt i stua med stykker av Bach på notestativet. Jeg husker at staffeliet sto i hjørnet og malesaker i bokhylla. Bøkene om ulike kunstnere som Frida Kahlo, Salvador Dali, Oda Krogh, Edward Munch og Kristiania bohemen lå i samme hylle og jeg husker hvordan jeg forgudet dem. Sammen med diverse diktsamlinger med Inger Hagerups samlede i senter. Hva hendte med denne jenta? Hva skjedde mellom dette bohemske og lidenskapelige til dette A4 livet vi lever nå? Veien dit var visst gjengrodd for alle og enhver.

«Jeg husker det så godt, du bad meg bli
Det var så mye mer du ville si.
Du drømte om en krig som alle vant
Fred som kom og aldri mer forsvant.
Du var så uoppnåelig for meg da
Jeg vil ikke dra bort derifra»

Forholdet vårt startet med en stor dose mystikk. For ingen av oss var helt komfortabel med å slippe hverandre helt innerst i kretsløpene våre og det var kanskje derfor vi overlevde. Det var kanskje derfor vi utviklet oss i denne retningen og tilpasset hverandre fra et helt nytt utgangspunkt? Jeg fant den svært etterlengtede tryggheten som jeg kjempet imot de første årene og han fant noen som trengte den omsorgen han hadde å gi. Vi trengte hverandre og når jeg hører den låten på nytt i dag, 12 år etter, legger jeg merke til siste vers.

«Kanskje du behøver noen som trenger deg
Behøver noen som hører deg
Behøver noen som trenger deg
Kanskje du behøver, kanskje jeg behøver
Kanskje vi behøver noen
Som trenger oss
»

Oss? Noen som trenger oss? Jeg startet spontant å gråte. Men bare litt. Ikke av fortvilelse, men den låten hadde svarene på spørsmålene hennes. Vi fant jo det vi leitet etter. Jeg turte å satse, hun trakk seg unna. Vi fant hverandre, og vi lærte å leve med en ukjent trygghet som gikk fra å være skremmende til noe godt. Og sammen utviklet vi oss og fikk to små troll som trengte oss. Trenger oss. Men nå trenger Vilja meg og jeg trenger henne. For et vanlig menneske, trenger en god dose med egenomsorg for å kunne leve tålbart i dette A4-livet. Så i sommer har jeg i beste evne forsøkt nettopp det. Jeg har datet mannen min på nytt, jeg har fått nye bekjentskaper og hatt venninnedag i byen til langt utpå kvelden. Lenge etter at ungene var lagt. Vi har ledd, delt gode og mindre gode historier. Vi har besøkt galgeholmen og jeg har vist henne der Gjøkene holder til. Det har blitt rene attraksjonen etter alle mine historier om dem. Vi har spøkt om at det mulig vil skje en DID-invasjon til byen min, bare på grunn av Gjøkenes særdeles gode rykte på det feltet. Jeg har sittet på kafe, vært på byvandring. Egentid. Det må øves på og jeg merker at det blir godt likt der inne i en eller annen krok i mørket. Jeg ser ned på armbåndet jeg kjøpte. Hun er alltid med meg. Om hun vil eller ei.

Døden er uunngåelig. Ha en fin dag.

«Livet ditt er jo alltid pyton, men nå er det liksom kritisk pyton», kom det spontant fra Jarl Rev som satt like oppgitt som meg selv i stolen ved siden av min. Jeg hadde returnert til dem som har lovet i mill drill og alltid være der og aldri gi opp. Planen var å stabilisere på indre bane slik at sjansen for overlevelse skulle være høyest mulig denne sommeren. Nå befant vi oss altså der. At det eneste målet er å overleve sommeren og komme ut av den med minst mulig skadeomfang. Det var nå tre uker siden vi hadde hatt flaks og min venn døden, holdt på å ta meg med inn i evigheten. Tre uker. Det virket som en evighet og jeg satt nå der, sammen med Reven og så knapt et lysglimt av håp der foran. For kontakten med dem der inne var like borte som håpet og da blir jeg raskt rådvill. Men målet for oppholdet var tydelig og klart. Få kontakt med Vilja. Jeg startet med å henge opp brevet jeg skrev til henne i håp om at hun kunne starte veien på tidslinjen vår. Mot meg og mot 2021. Jeg hang opp et blankt pappark på veggen som jeg kunne drodle på og jeg hang opp bilder av familien min. Jeg la bøker i hylla, lekebilene til Loppis ved siden av og tegnesaker ved siden av bilene igjen. Alt måtte på plass og strukturen måtte være rett. Det var som om jeg kunne høre Fredriksen si med stolthet i stemmen; «Perfeksjon!».

Jeg hadde håpet og ønsker om og få til en slags forløsning. Som gangene før da minner og opplevelser har kommet veltende over meg og jeg har reagert med et forløsende utbrudd i en eller annen form. Gråt, fortvilelse, ja og til og med latter. Men det løsnet liksom aldri og selv ikke Høvdingen klarte å rokke ved min indre verden i denne runden. Det regnet fortsatt og det var mørkt, og det var i grunnen alt jeg klarte å registrere av det der inne. Det jeg registrerte mest var en motstand og den er jeg kjent med. For første gang kan jeg faktisk tenkte over at tilstanden jeg befinner meg i er velkjent. Tidligere har jeg bare gått ned med følelsen uten å være i stand til å reflektere eller gjøre noe med det. Denne gangen visste jeg hvem som protesterte og hvorfor. Jeg klarte bare ikke å si det høyt utover. Ting som hadde hendt uken før, gikk liksom om og om igjen i hodet mitt som Fredriksens utsagn: «Du slipper ikke unna så lett», til Vilja som ønsket å hoppe. Og samtalen mellom han og Overlegen over hekken og bak min rygg som jeg ikke ante hva omhandlet, men som skulle vise seg å ha noe med tortur og gjøre. Adam som fortalte at han ikke var helt enig og ordet jeg frykter aller mest: «Omsorg». Jeg var ikke dum. Jeg visste jo at det sistnevnte var nøkkelordet her, men jeg ønsket så inderlig å unngå det. Hvorfor? Jeg skrev det opp på plakaten med store bokstaver og forsto raskt hvordan det hele hang sammen. Hva mente egentlig Fredriksen med tortur? «Tortur for deg, er ikke nødvendigvis tortur for henne», hørte jeg han hviske bak meg og det var da det gikk opp for meg. Senest to dager før, hadde jeg skrevet noe om desorganisert tilknytning. Selvfølgelig. For Vilja er det jo nettopp omsorgen som er tortur. Fordi omsorg for henne, betyr noe fryktelig vondt, ikke være bra nok og å bli forlatt alene med mennesker som hadde helt gale definisjoner på hva omsorg var. Og kunne det da ikke være slik, at Vilja, eller jeg som attenåring, oppsøkte de samme miljøene om og om igjen fordi vi trodde at det var nettopp det som var omsorg? Og nå var hun lei. Hun ønsket ingens omsorg mer. Hun ville bare leve slik hun ønsket. Med musikk, jenter og oppdage verden. Men jeg hadde sagt nei. Og da var veien kort til den flaksen for tre uker siden.

Jeg hadde to dager med høvdingen. Vi kom ingen vei, mens jeg hørte på disse utsagnene om og om igjen i hode. Jeg hadde SÅ lyst til å fortelle han det. Høvdingen. Om hvordan omsorg er tortur og at Vilja kanskje trenger nettopp han, for å oppleve den på riktig vis. For hvem har vel en større evne til omsorg enn Høvdingen selv? Jeg kommer i alle fall ikke på noen. Han har følelsene sine på utsiden av kroppen og han viser med hele seg at han ikke er redd for dem. Det er alltid han som er der når disse forløsende følelsesutbruddene mine blir et faktum og da har han kommet uredd mot meg med åpne armer. Alle de tre musketerer tåler meg, men høvdingen er den eneste som er trygg på å gi meg akkurat det jeg trenger. En omsorgsfull klem. Men så kom jo aldri dette i løpet av tiden vi hadde sammen før sommeren. Og det gjorde meg frustrert og irritert. Dessuten var motstanden så stor at hver gang jeg forsøkte å lese brevet til Vilja høyt eller begynne å skrive noe på PC-en, forsvant jeg og våknet opp igjen til et rasert rom eller til nye skader på kroppen. Jeg ble redd og resignerte raskt. For jeg vil ikke dø. Det vil hun. Ville? Jeg visste ikke. Jeg visste bare at jeg ikke hadde mere å gi. Akkurat da. Den siste dagen med Høvdingen før sommeren. Jeg hørte hvor spydig jeg var mot han. Det lignet ikke meg å være det. I etterkant har jeg tenkt at det kanskje var et forsvar mot følelsen av å bli forlatt. Igjen. Men jeg visste jo at han ville returnere og at det bare er ferie og ikke slutten på alt. Han reiste etter en god og etter en lengre-enn-vanlig-klem. Og jeg tenkte at løpet var kjørt. Vi hadde bare en dag igjen og Reven overtok stafettpinnen nok en gang. Den ene mer pessimistisk enn den andre, mens vi satt der og tenkte hver for oss. Den siste kvelden før sommerferie. Vi fikk oss i det minste en god latter da Jarl Rev for moro skyld, googlet Fredrik Fredriksen og fant ut at han var en eggleverandør fra Mysen. Med fem av fem stjerner på kvalitet. «Perfeksjon!». Ingen vår meg til å le som en Rev. Det er hans superkraft som omsorg er Høvdingen sin. Vikingen hadde allerede reist på ferie, så han fikk ikke ta del i denne litt annerledes og uggene avslutningen. For vi kom oss egentlig aldri i mål. Vi fant ikke den stabiliteten, men vi fant noe annet. En vei. Eller en retning som det var mulig for meg å gå videre på. For det var ikke noen av Gjøkene som skulle få meg på rett spor denne gangen. Det var stemme langt der ute ifra, via internettet. En venn jeg aldri har møtt, men som er så lik meg at det nesten er skremmende. Like barn, leker best, sier de. I dette tilfelle ble det «like barn hjelper mest». For mens vi snakket kom vi fram til at vi har mye likt i måten vi jobber på og type utfordringer vi står ovenfor. Så vi startet å reflektere rundt veien videre og hvordan få løst opp i dette rotet. Sammen. Ikke med Reven, Høvdingen eller en Viking, men sammen med en som sitter i nøyaktig samme båt som meg selv. Vi tok hver vår åre og fikk båten på rett spor. TAKK til deg som jeg vet komme til å lese dette.

Det var på den måten jeg skulle se det store bilde. På mange måter har jeg jo hele tiden visst dette, men av og til må jeg bare få sett det samme ifra et helt annet perspektiv for å forstå det fullstendig og rettet imot meg selv og ikke bare teoretisk og grunnleggende. Så jeg fortet meg å drodle opp dette på veggen. Det store bilde og med de bitene som manglet og hvorfor de manglet. Hva som skal til for å få de siste bitene med, med sorgen i førersetet. Det var fint at Reven var med på denne prosessen. Jeg kunne ønske at Høvdingen også kunne fått med seg dette før ferien. Vi gikk hvert til vårt med noe uoppgjort og det liker jeg ikke. Men Reven var der og det var godt. Alle Gjøkene mine har hver sin funksjon. Hver sin superkraft. Og Reven får meg ikke bare alltid til å le, han har også evnen til å se ting ifra et helt annet perspektiv enn de andre. Dessuten er han aldri redd for å ta meg med ut på tur. Den siste kvelden på Gjøkeredet før sommeren var den mest effektive. Jeg bestemte meg for å kjøpe en gave til Vilja etter tips fra hun som sitter i samme båt som oss. Hun hadde nemlig fortalt at hun brukte et armbånd som et tegn på at hun husket på en av sine deler. Så jeg gikk ut, med Reven som alltid tør å ta med oss på tur, og kjøpte et enkelt armbånd med et tre på som symboliserer mye av det vi går igjennom. Både med Høvdingtreet i senter av skogen, men også Livets tre som utgjør det store bilde med flere grener som strekker seg ut og lager nye veier. Jeg håpet at hun ville akseptere den og ta imot. Og ikke kaste ifra seg og avvise det. Jeg ønsket så inderlig å vise henne at jeg husker henne og hva hun har måtte tåle. At hun alltid vil være en del av meg om hun vil eller ei. Jeg håpet også, helt oppriktig at hun ville tilegne meg noen av hennes egenskaper inn i tiden vår her og nå. Lidenskap og kunstneriske egenskaper.

Jeg befant meg inne i skogen. Midt i den og rett ved siden av Høvdingtreet som sto majestetisk der med stødig forfeste. Jeg kunne se det glødende hjertet midt inne i trestammen. Jeg kunne se at det dunket og lurte på om det noen gang ville stoppe å slå. Jeg gikk bort til det, la armene rundt det og gav det en stor og lang klem. Tårene presset på for jeg tenkte på han der ute som var den eneste naturlige å gi en klem. Jeg gråt litt og kjente at treet beveget seg på en slik måte at den gav meg like mye klem tilbake som jeg gav den. Det gjorde godt. Jeg så ingen andre der inne umiddelbart. Så jeg bare sto der og holdt rundt Høvdingen i tre. Jeg skulle hjem og ta sommerferie samme dag og jeg var litt redd. Redd for hva hun kunne finne på og redd for at ikke jeg skulle klare å hindre henne i å gjøre det. Redd for å ikke finne motivasjon for henne til å holde fast ved livet her og nå og redd for at Gjøkene skulle forsvinne og aldri komme tilbake. Redd for at dette var siste klemmen til Høvdingen og redd for å ikke ha noen å rådføre meg med. Så fikk jeg plutselig øye på noen. Videre innover i skogen, på skyggesiden og i mørket skimtet jeg en skikkelse. Vinden sørget for at ansiktet hennes ble gjenkjennelig. Det var Vilja og jeg løsrev fra Høvdingtreet for å gå henne i møte. Men idet jeg gikk henne imot, rygget hun lengre inn i mørket. Så jeg stoppet og vi så bare på hverandre. Jeg forsøkte å smile, men jeg fikk det liksom ikke helt til. Hun smilte ikke, men jeg kunne se at hun hadde på seg det samme armbåndet som meg. Det jeg kjøpte. Hun hadde ikke avvist det, men tatt det til seg! Så fint! Så gråt jeg litt til. Stille. Før hun trakk seg helt tilbake og jeg mistet henne ut av synet.

Da jeg våknet satt Reven der og overlegen som over hode ikke er overlegen kom inn like etterpå. De hadde skrevet hver sin hilsen som skulle fordeles på fire konvolutter. Fire ferie uker. En til hver uke. På den måten håpet vi å unngå at jeg havnet i den samme runddansen med destruktivt tankemønster som somrene før. Tanker om at de ikke lengre var til å stole på blant annet. Vi kikket bort på kalenderen min som hadde det mest ironiske sitatet noen gang. «Døden er uunngåelig, ha en fin dag». Det var bare tre uker siden, vi hadde hatt flaks. For Vilja kanskje uflaks. Jeg ante ikke hva hun tenkte eller hva hun ønsket mer. Mye var uavklart og i siste liten som vanlig. Men allikevel kunne jeg kjenne på en bedre følelse av å reise derifra enn tidligere. Ville det si at jeg hadde mer kontroll enn jeg trodde? Jeg vet i alle fall at jeg har blitt utstyrt med en mye større verktøykasse enn noen gang før. Takket være dem. Som med de ulike delene mine, har jeg også den siste tiden vært redd for å miste kontakten med dem. Med Gjøkene. Måten vi har jobbet på, har vært så intens og personlig at vi har på et vis fått en betydning for hverandre. Eller jeg kan bare snakke for meg selv og vet at de betyr mye for meg. Men sannheten er at dere kan aldri bli borte. Akkurat som med delene. Og akkurat som med Fru Grå, vil nok også dere, alltid høre til i mitt kretsløp. I en eller annen form. Dere har lagt igjen så mange spor og fått fotfeste i det store kretsløpet som utgjør mitt liv. Og det setter jeg uendelig stor pris på.

En uke har gått av ferien og det føles som en evighet. Hvorfor går alltid tiden så sakte i feriene? Jeg havnet raskt i den destruktive runddansen med automatiske tanker som vendte meg imot dem. Jeg holdt på å kaste feriekomvoluttene flere ganger fordi jeg ble sint av å se på dem. Jeg bestemte meg på bare få dager at jeg aldri skulle tilbake og at jeg så fort det lot seg gjøre, skulle avslutte all kontakt. Høvdingen ringte sent en kveld og da vi la på, ble jeg bare enda mer sint. «Var han ikke annerledes?», tenkte jeg og kom raskt fram til at det var rett. Den samme natten, hadde min mann vært vitne til noe. Han hadde bare lagt seg inntil meg og jeg skulle ha reagert med å sprette opp i frykt, slenge opp døra og skrike ut at jeg måtte bort. Var det deg? Vilja? Var det du som ble redd denne natten? Betyr det at du er nære og prøver ut livet mitt? Jeg vet ikke, men da mannen min fortalte om denne hendelsen dagen etter, følte jeg på en god følelse av han hun ikke er borte og at hun kanskje forsøker. På noe. Jeg spurte hvordan denne episoden endte og han fortalte at han hadde sagt at det var trygt, at vi var hjemme og at det var trygt å legge seg igjen. Jeg ble nesten litt rørt da han fortalte at jeg hadde kommet tilbake og lagt meg igjen. Jeg hadde ikke gått ut av huset den natten. Jeg kom tilbake. Til han. Som en annen.

I går åpnet jeg den første konvolutten. Jeg gruet meg og hadde mange blandende følelser. Men jeg åpnet den, mest av trass, føltes det som. Og reaksjonene som kom umiddelbart overrasket stort. Først leste jeg Reven sin lapp. Jeg lo! Og plutselig husket jeg hvordan dette egentlig er igjen. Hvorfor jeg hadde fått slike negative tanker om dem, forsto jeg plutselig ikke der jeg satt på soverommet og leste beskjedene ifra dem som virkelig bryr seg om at jeg skal ha det bra. På ekte! Jeg begynte spontant å gråte da jeg leste Høvdingen sin lapp. Det sto ikke mye, men det lille som sto, betydde mer enn noen kan ane. «Klem fra Høvdingen». Jeg tenkte på klemmen jeg tok av treet der inne og ble fylt opp av den omsorgen som bare en Høvding kan gi. Det gjorde fryktelig godt. Så leste jeg kanskje den viktigste lappen. Fra overlegen selv som også fikk meg til å le. «Vi gir ikke opp. Vi er for nysgjerrige på hvor frisk du kan bli (Selv om du selvfølgelig aldri kan bli helt frisk)». Dette er min type mennesker og nærmere individuell og tilpasset behandling går ikke an å komme. De kjenner meg. Godt. De tåler meg og da jeg hadde lest siste setningen om ønske om fortsatt en bedriten sommer, brøyt jeg litt sammen. I gråt. Det var som om jeg plutselig hadde innsett at disse folka er ekte. De finnes, og de ønsker meg bare gode ting. Det er takket være denne konvolutten at jeg kan sette meg ned i dag og skrive ferdig denne teksten som allerede var påbegynt for over en uke siden. Jeg lever og overlever. Døden er uunngåelig, ha en fin dag. Takk for alt, for nå. Jeg vet at vi sees igjen.

Sorg over det som er borte for alltid.

Jeg satt meg ned i sofaen min der jeg bor og så beundrende bort på hun som satt på den oppblåste lamaen sin nærmere tv-en. Jeg hadde laget meg en skål med kjøleskapsgrøt og polarbrød med smør og ost til henne. Før jeg visste ordet av det dukket Fredriksen opp ved siden av meg. Jeg ble overrasket for han kommer sjelden på besøk slik mens ungene fortsatt er hjemme. Guttungen var allerede på vei til skolen. Jeg og jentungen fikk en time ekstra og den setter hun pris på. «Jentedag», sier hun, selv om det bare er den ene timen. Jeg flyttet ikke blikket vekk ifra henne selv om Fredriksen dukket opp ved siden av meg. Jeg visste at han var der og jeg følte meg hverken redd eller truet. For uansett hvor ekkel og skremmende han har vist seg å være, visste jeg at han delte min respekt for barna. «Barn skal beskyttes», har han gjentatt siden jeg var et barn selv. «Se der», sa han plutselig med en rolig og svært omsorgsfull tone. Jeg sa ingenting, men fortsatte bare å se på henne som han refererte til. «Se hva du har fått til», fortsatte han like rolig og fin. «Ida. Du er ikke mammaen din og du vil heller aldri bli det». «Du er så langt unna mammaen din som det er mulig å komme», sa han litt stolt faktisk og jeg begynte umiddelbart å gråte i skjul, for jeg ønsket ikke at hun skulle oppdage det. Jeg tok meg raskt sammen og svarte han. «Men Vilja», jeg trengte ikke å si mer, for vi begge forsto hva jeg mente. «Ja. Nå er vi vel enige om den saken», svarte han og jeg delvis enig i dag og ikke helt enig som dagen i forveien da jeg virkelig ønsket henne totalt tilintetgjort. Det var først nå jeg rettet blikket mitt mot han og jeg hadde nesten glemt hvor høy han var, for jeg måtte liksom bøye nakken bakover for å se opp til hode hans. «Men hun vil jo aldri forsvinne helt», fortsatte jeg. «Hvordan kan vi sørge for at hun møter oss her og nå på en trygg måte? I 2021?». Han tenkte seg litt om og kom med et sukk som om han hørtes litt skuffet ut. «Ida. Vi startet jo alt dette sammen. La oss avslutte det sammen også». Sa han idet jentungen var klar for å reise til barnehagen.

Jeg fulgte henne inn på avdelingen og gav henne en god klem før hun sprang inn til vennene sine. Jeg hadde ikke dårlig tid, men hadde avtalt å kjøre direkte til gjøkene derifra. Alle var nok litt spente på hvor sikkert dette var etter forrige ukes nær-døden-opplevelse som jeg på ingen måte ønsker å bagatellisere. Det var alvor nå og jeg forsto plutselig at jeg faktisk er dødelig som alle andre. Det kan faktisk skje og hvis jeg hadde flaks for en uke siden, kunne jeg like gjerne ha uflaks den neste.

Fredriksen dukket opp igjen da jeg parkerte bilen på utsiden av bygg 19 som er nummeret på bygningen der Gjøkene holder til. Vilja var ikke å se noen plass og hadde begynt å løpe igjen. Ikke for livet denne gangen. Men kanskje for døden? Jenta med den blå kjolen eller dragen Mort? Ingen visste, og det var kanskje det som skremte meg mest. Hun er smart og om hun leiter etter døden, så vet hun garantert at hun ikke skal følge etter henne akkurat nå. Nå som Gjøkene er på ekstra på vakt og klare til unnsetning om hun skulle velge den veien igjen. Jeg ser for meg at hun venter. Venter til roen senker seg og da er det opp til oss om vi klarer å overbevise henne om noe annet fram til da. «De vil bare hjelpe oss», sa jeg til Fredriksen som nesten måtte sitte bøyd for å få plass under biltaket. Jeg refererte til Gjøkene som iherdig har forsøkt å bevise at de ikke går sin vei eller kommer til å snu ryggen til. Fredriksen nikket bekreftende på hode og sa at så lenge de forsto at Vilja ikke kunne overstyre med sine behov, slik at det gikk ut over mine barn og mitt liv, som jeg har skapt helt uten påvirkning av «de onde» som han kaller dem. De som har gjort oss vondt tidligere i livet. Det var som om han på et nivå godtok dem så lenge de forsto at Vilja ikke kunne leve ut sin egen frie vilje.

Det regnet i skogen. Trærne var redde, uvitende og hvisket noe u-gjenkjennbart seg imellom. Fra den ene enden av skogen til den andre. Og slik gikk den runddansen. Frigg lå på toppen av et tre i et slags nett han hadde spunnet av restene ifra dragetrådene som lå strødd rundt over hele skogen. Ifra da nøden var som størst i flere omganger og da de kastet de usynlige sølvtrådene ned til dem som trengte det mest. Han så opp. På stjernene og på dragen Anora som hadde returnert fra Atlanterhavet og som nå lagde en regnskur over alt støvet som hadde samlet seg opp der de siste ukene. Skogen hadde godt av en vårrengjøring og Frigg lå bare der og tok imot hver eneste regndråpe som en gave ifra livet. For livet var ikke lengre en selvfølge. Livet var ikke lengre noe håndfast og som garantert ville være der i tiden som lå foran. For nøyaktig en uke siden hadde han sett over grensen og bort til jenta i den blå kjolen og dragen Mort. Det var ikke smertefullt, og han hadde sjelden følt på en slik ro og fred. «Det er da i det minste noe», sa Frigg lavt opp til himmelen og til alle stjernekonstellasjonene. For han var overbevist om at han ikke kunne flykte fra vennen sin denne gangen. Så han bare la seg ned for å vente. Vente og nyte utsikten opp til evigheten som han snart skulle få bli en del av selv.

Vilja som nå var utstyrt med sin egen vilje, hadde løpt. Barbeint og lydløst fra tre til tre. Til hun fant et mørkt tjern og en skygge å gjemme seg i. Hun bare satt der og kastet noen stein ned i mørket. Hvem sin skygge var det hun satt i? Hun følte seg fanget inni en slitt boks som var i ferd med å sprekke opp. Hun ville skrike, men fikk ikke fram en lyd. Sorg? Nei, hun var rasende. Rasende på dem som ville ta ifra henne alt. Selve livet. Og når selve livet blir tatt fra en, finnes bare rivalen igjen. Det regnet også på Vilja og det kledde hun, følte hun selv. Kanskje regnet kunne vaske bort alt som var galt med henne slik at hun endelig kunne bli rett for noen.

Adam var også å se i skogen denne kvelden. Han satt på sin vanlige plass rundt bålet som nå hadde sluknet av regnet fra Anora. Han var også litt sint. Sint fordi Vikingen hadde sloss med ei jente. For selv om Vilja hadde kastet den boken på han, var det ikke et angrep tilbake hun hadde trengt, tenkte han. Hva hadde hendt om den slåsskampen uteble? For kunne det ikke være en ørliten sjans for at Vilja bar på en uforløst sorg, forkledd som noe annet? Et utemmet raseri for eksempel. Hun trenger jo bare veiledning i riktig retning. Slike ting tenkte Adam på der han satt ved et bål som var slukket. Ingen snakket sammen, men alle tenkte sitt hver for seg på denne regntunge kvelden. Hvor Fredriksen var, visste ingen. Men han var nok på vakt og Adam sa utover hvor takknemlig han var for at han hadde stoppet Vilja da hun stakk og for at han fikk Frigg trygt opp i toppen av et tre. Det var det nærmeste samarbeidet han hadde sett på en stund og Adam ville gjerne bidra til flere slike konstruktive løsninger. Forhåpentligvis uten fluktforsøk. Men kanskje med mer tretoppklatring. Frigg var visst fortsatt god på det og Adam hadde blitt glad over å se barnet i han igjen.

Det er nå litt over en uke siden jeg hadde flaks og jeg var på ny permisjon i verden der ute for å teste ut livet. Om det er for meg eller ikke. Jeg forsøkte å legge merke til hva som var annerledes, om det i det hele tatt skulle være noen endringer der. Jeg ville få med meg detaljer og antennene var nok skrudd opp på fullt for jeg ønsker virkelig å forstå hvorfor ting ender slik det gjør eller hvorfor ting forblir som de er. Det var spesielt Vilja med sin egne vilje, jeg stilte radaren inn på. Sto hun der inne og ventet? På det rette øyeblikket, klar til å hoppe rett inn i evigheten. Eller hadde hun innsett at livet kan leves på mange ulike måter og at hennes måte, hennes metoder ikke nødvendigvis et det ene og rette. Jeg visste svært lite og selv gledet jeg meg aller mest til å tilbringe tid sammen med den familien jeg selv hadde skapt og som Vilja helst ville vært foruten. Men jeg klarte ikke å kjenne på den ekte gleden da jeg ankom det som skal være mitt hjem. Det var et slags irritasjonsmoment der og det sammen med mitt ønske om idyll ble til sammen en mongotilstand. Delvis riktig nok, for jeg var der til stede for dem som hører til i mitt liv. Men jeg var ikke helt der heller. Ungene sovnet etter hvert trygt i hver sin seng og jeg følte en desperat dragning mot skogen. Umiddelbart ble jeg fylt av en uro over tanken på at Vilja, som for bare ni dager siden hadde hatt flaks, skulle ferdes ute i skogen alene. For jeg følte raskt at det var hennes sterke ønske om å komme seg dit. Ut. Eller inn. Vekk og fri. Alene? Jeg tenkte på Høvdingen og Overlegen som over hode ikke er overlegen og hvordan de mest sannsynlig ville frarådet meg mot akkurat denne turen. Men så begynte jeg å tenke på noe annet. En film som jeg hadde sett noen få uker i forveien. «Raya og den siste dragen» fra Disney så klart, for alle vet jo at Disney har svaret på alt. I filmen får Raya et valg som handler om tillit til rivalen, Namaari. For å kunne redde verden og skape harmoni i den igjen var hun avhengig av at Namaari skulle gjøre det rette valget som tok hensyn til alle og ikke bare hennes egen flokk i ren egoisme. Raya gir dragesteinen sin til Namaari og gir dermed hele sin tillit til henne som igjen etter litt nøling, velger å gjøre det som er best for dem alle. Og selve svaret på dette, ligger i at når noen gir deg full tillit, er det som om man ikke får annet valg enn å gjøre det rette. Så jeg, med hjelp av Disney, tok et valg om å gi Vilja min fulle tillit og se hva som skjer. Jeg kan ikke og si at dette var et enkelt valg. Jeg var både usikker og redd for min egen overlevelse oppi dette her, men den som intet våger, intet vinner, sies det om jeg skal tillate meg å komme med en teit klisje. Så jeg tok på meg turskoa og sa lavt innover med det største alvoret jeg maktet å hente fram i nøyaktig det øyeblikket:

Nå, Vilja. Legger jeg all min lit til deg. Gå ut i skogen. Ta bilder. Gå barbeint og finn din vei. Jeg kan bare håpe på at du vil finne veien hjem. Jeg vil gå med deg om du tillater det og jeg ber deg om å ikke gi opp enda. Jeg tror på deg og på hva vi kan bli. Sammen.

Så gikk Vilja til skogs. Barbeint som i skogen der inne. Men hun løp ikke. Hun brukte god tid på å finne sin vei og på den veien hun gikk, dukket det opp flere underlige ting som hun kunne fotografere. Akkurat som Monsteret hadde sagt at hun kunne. Hun så seg rundt hele tiden og visste nøyaktig hvor hun ville ende turen. Luften var juniaktig og klar. Mild og litt klam. Det var seint på kvelden, men solen hadde enda ikke gått og lagt seg. Bladene på trærne hadde sprunget ut og det var som om de var litt grønnere enn årene før. Himmelen over var blå. I alle fall det hun kunne se av den forbi de høye trærne som majestetisk strakk seg langt over henne. Hun fant en søle og tenkte på Elli som kanskje lå i den. Hun strakte ut en hand, men følte seg så hjelpeløs. Elli skulle ikke bli reddet og Vilja kunne ikke bli det, tenkte hun. «Tiden er inne, når tiden er ute» hadde Ofie alltid sagt og hun tenkte kanskje at den tiden var nå og da gjaldt det å slå til. Så kom hun fram og først bare satt hun og så utover demningen og vannet som fosset over den. Hun fortsatte å ta bilder, selv om noen kanskje aldri kom til å se dem. Vannet var ikke kaldt og omfavnet føttene hennes som føltes som en slags flytende sko som skulle sørge for sikker passasje bort der dypet var dypest. Det var mindre vann enn sist og det fikk fram alle de skarpe steinene på veien ned. Døden måtte være sikker og det så da virkelig slik ut der oppe ifra og ifra hennes perspektiv som sto der på kanten, tok bilde, la mobilen tilbake i lomma og vippet framover, klar for å møte tiden som var inne fordi tiden faktisk var ute. Men hun falt ikke. Hun ble stående på skrått framover og se rett ned med stiv kropp. Noen hadde tatt tak og holdt henne igjen. «Du slipper ikke unna så lett», sa Fredriksen strengt og bestemt som alltid. Vilja forsvant og ble erstattet med Frigg. «Løp!» Ropte Fredriksen. «Løp og kom deg i sikkerhet.» Frigg løp innover i skogen og klatret opp i det første og beste treet han fant. Og der satt han og så utover. Ventet. Til det var trygt nok?

Jeg kom hjem senere enn planlagt og jeg tenkte ikke noe mer over det. Det er jo ikke uvanlig at tiden går ifra meg på den måten og jeg var totalt ukjent med hva som hadde hendt.  Jeg følte meg urolig og skjelven, tok meg en dusj, litt mat før jeg omsider sovnet på sofaen.

Senere, da vi forsto at Vilja hadde som hensikt å hoppe, ble jeg skuffet over at Disney faktisk ikke alltid har rett. Og dagen i etterkant bar preg av kaos og løse tråder som virket umulig å nøste opp i. Sorgen ble avlyst og jeg gikk for det meste ut og inn av min egen verden der inne. Vilja løp fortsatt og tilværelsen der inne var mørkere enn vanlig. Hun løp på vestsiden av Høvdingtreet, langs en smal sti. Det var dårlig sikt på grunn av det mørke lyset, men plutselig oppdaget hun en glød der framme. Jo nærmere hun kom, innså hun at det var et bål. Midt i stien og midt i hennes sikt. Hun snudde på hode og fant han. Adam satt der og pirket i bålet sitt som alltid, men da han forsto at Vilja hadde oppdaget han, reiste han seg opp. De omfavnet hverandre som gamle og nye venner på samme tid. «Hvor har du vært?», Spurte Vilja. «Jeg har vært her hele tiden, men du ser meg ikke så lenge du ikke evner å se lengre enn dit», svarte Adam og pekte på nesetippen hennes. «Jeg er forresten ikke enig med Fredriksen om at du ikke bør slippe unna så lett», Vilja så spørrende på han og forsto ikke helt hva han mente. «Du fortjener å ha det lett», avsluttet han før de plutselig og på magisk vis ble omplassert til østsiden av treet. Der leirbålet egentlig hørte hjemme. Så vet vi det. At leirbål kan flytte seg og dra på tur. Jeg satt der også og hele den opplevelsen var absurd. Det var folksomt rundt selve bålet og jeg tok runden med blikket mitt for å se hvem som var der. Vikingen med fult vikingutstyr satt på min venstre side. Høvdingen satt ved siden av Vikingen igjen, men en svær fjærpryd på hode som en ekte indianerhøvding med beina og armene i kryss. Så flyttet jeg blikket videre og så Mummimamma, men det var Mummimamma og ikke overlegen slik som overlegen egentlig ser ut. Jeg smilte og sa at hun godt kunne ta av seg den maska, for den var enorm og så veldig tung ut. Hun trengte ikke å kle seg ut for min del, tenkte jeg. Men da jeg foreslo det, så hun bare spørrende på meg og sa «Hvilken maske?». Og det var vel på det tidspunktet at jeg forsto at jeg virkelig var gæren på ekte. Jarl Rev satt der også og lignet seg selv, men med reveører og hale med klær i de rette fargene. Også var Adam i enden og satt på min høyre side. «Vilja er her også», sa han. «Men hun er usynlig». Vi hadde det mest koselig og jeg kan ikke huske hva vi snakket om. Men vi snakket helt til jeg innså hvor jeg egentlig var og åpnet øynene mine og fikk se høvdingen i sin egentlige form sittende på den faste stolen inne på rommet mitt på Gjøkeredet.

Hvorfor ble egentlig den sorgen avlyst? Og hvorfor er det så vanskelig å forholde seg til den? Før jeg visste ordet av det var Vilja på krigsstien igjen. Hun fikk servert et våpen i hendene og måtte vel benytte sjansen mens den var der. Jeg ble ikke redd, ikke som den dagen vi hadde flaks. Men jeg blir irritert og føler meg teit som ikke klarer å ta mer ansvar og sette en eller annen fot ned. Slik at skader unngås og jeg fortsetter å være i livet og etter hvert også bare leve. Jeg tenkte på noe overlegen sa før helga. At jeg burde skrive til Vilja igjen og oppdatere henne om tiden som har gått. Kanskje det ville være en start for oss å kunne leve sammen, men jeg har strevd med å få tak på noen som helst. Før nå.

Til Vilja.

Nå skal jeg fortelle deg hvordan det hele ble til og endte for oss. Jeg husker deg. Jeg husker følelsene dine og ønsket ditt om å være et fritt menneske. Jeg husker hva vi la i det. Jeg ville aldri gifte meg, i alle fall ikke med en mann. Jeg ville ikke binde meg til noe og spesielt ikke barn. Jeg ville reise og vi gjorde jo også det. Vi flyttet på kryss og tvers av landet i håp om å finne noe bedre, men noe bedre dukket liksom aldri opp. Uansett hvor mye vi jaktet på det. Vi traff mange mennesker. De fleste var faktisk ikke så snille, men noen har vi fortsatt kontakt med i dag. Jeg pleier å si at jeg har samlet på spennende og spesielt utvalgte mennesker og vi har faktisk et knippe med nettopp det. Underlige, rare og morsomme mennesker som liker oss for akkurat den vi er og ble. Anette som vi studerte sammen med i Førde, Oddlaug som vi traff på VGS, Tina som bare ramlet over oss helt tilfeldig på nyfødt intensiven. Hannah, Helene, Rebekka og Cecilie som kanskje er de rareste av dem alle fordi dem er så lik på oss. Livet som ikke helt voksen, men heller ikke helt barn, er tøft. Jeg husker at fluktmulighetene stadig ble mindre og da gjaldt det å finne den i form av noe flytende, pulver eller tabletter. Livet vi levde var tilsynelatende fritt og kult, men sannheten er at vi ble holdt til fange hele veien. Skyggene ifra alt som lå bak oss fulgte alltid etter og det skulle ta noen år før jeg innså at det ikke nyttet å flykte ifra det. Du var lei menn. Jeg var også det, men jeg tror det var fordi vi ikke hadde møtt noen av de snille. Jeg tror at du og jeg burde stå sammen å sørge litt over at livet var slik og for alt det som var fraværende i forkant som skulle sørge for at vi ikke hadde behov for å flykte i utgangspunktet. For denne historien kan ende godt, for meg endte det faktisk godt og da kan det også ende slik for deg. Hvis du bare tar deg tid til å innse hvor stort tap vi har hatt.

I sju år levde vi som rotløse. Ville og utemmelige. I år 2009 skulle alt det endre seg da vi møtte Skjeggape. Husker du det? Vi var oss selv lik, men han falt ikke for vårt tankemønster om at menn bare ønsket en ting. Jeg husker reaksjonen da han sa at han ønsket å vente. Vi forsto ingenting og konkluderte raskt med at vi hadde feilet, mislykket i vår oppgave. Jeg husker at vi spurte oss selv om det faktisk gikk an å bare være venn med en mann. Han har en så stor verdi for meg, fordi han lærte oss nettopp dette. Han viste meg en verden som var god og han fikk meg til å føle at jeg hadde en verdi. Kanskje for aller første gang i vårt liv. Så planen om å ikke slå seg til ro, endret seg plutselig da jeg forelsket meg i han og da han et par år senere spurte om vi skulle gifte oss, ble svaret ganske enkelt ja med en stor dose skepsis. For min, og også din, oppfatning var at ingen er lykkelig gift. Dessuten var det skremmende å binde seg til bare den ene. Og jeg skal være ærlig nok til å si at ting var ikke rosenrødt fra dag en for oss. Det er en ting som forbløffer meg. Forholdet til han var ikke en rosa sky i starten som ble mer og mer grå med årene. Vi hadde en del å finne ut av og selv om vi virkelig likte hverandre, så var det som om brikkene våre ikke helt glei på plass. Jeg strevde med å slippe han for nære blant annet. Det som var fint, var at han var litt lik oss der og han trengte også tid til å tilpasse seg oss. Og vi har jobbet, vi har støpt og slipt forholdet vårt hele veien. I år har vi vært gift i ti år og det er fortsatt nye ting vi oppdager med hverandre. Vi er fortsatt i den prosessen vi startet for over ti år siden og vi kommer bare nærmere og nærmere hverandre. Og det kjennes så trygt! Trygghet, Vilja. Vet du hvordan det kjennes? Du fortjener også å kjenne på den tryggheten. Også fikk vi disse to barna da. Månemannen og Krøllebølle og er det ikke litt godt å se at de to ikke får samme skjebne som deg og meg?  Hadde noen sagt til meg da jeg var atten, at jeg kom til å ende opp lykkelig gift med to barn, hadde jeg bare ledd og avkreftet det umiddelbart. Jeg vet! For jeg er deg! Og du er meg. Men du sitter fortsatt fast i den tiden da vi var rotløse og drømte om å være et fritt menneske. Jeg skulle ha tatt deg med på reisen videre og vist deg prosessen hit til 2021. Det er det jeg forsøker nå. Ting ble ikke som vi hadde tenkt. Men jeg mener helt på ekte at det ble mye bedre enn hva vi i det hele tatt evnet å drømme om den gang.

Grunnen til alt dette, grunnen til at vi endte med å jakte etter noe bedre og rømme ifra demonene våre, det er en komplisert sak. Men du kjenner historiene. Til Frigg, Frida, Loppis, Elli, Stina. Vilja, alt det som har hendt med oss er over. Overgrep, vold, manipulering, å bli forlatt til stadighet, følelsen av å aldri strekke til eller være bra nok. Det er over! Vi overlevde og helt siden vi flyttet hjemmefra, har vi gått i en evig runddans med traumeminner og reaksjoner. På repeat om og om igjen. Du har hørt Vikingen mase om tillært adferd. Vi trenger ikke å flykte mer. Jeg håper så inderlig at du vil slå deg til ro sammen med oss. Og jeg ønsker virkelig ikke å frarøve deg noe. Gi meg bare litt tid, så kanskje jeg får reparert celloen vår. Vida er ikke interessert i jenter på den måten, men hun vil veldig gjerne være vennen din. Og når det gjelder den lille familien vår, så har den kommet for å bli. De har ingen planer om å forlate oss. Da hadde de gjort det for lenge siden. Av alle menn i denne verden, er han vår type. Vi har tilpasset oss hverandre fra hver vår kant og vi endte opp med en så stor respekt for hverandre at vi neppe klarer oss uten. Vi betyr mye for noen. Du betyr mye for meg. Men jeg er også litt redd for deg. Du har mange talenter og gode egenskaper som minner om noen som sviktet oss, men jeg vet at vi aldri evner å bli som henne. Og hvis du bruker de evnene dine på en sunn måte, vil ikke jeg stå i veien for noe av det.

Det finnes musikk i alle. Og du kan se den og høre den.

Det satt i gang noe i meg. Noe spontant og viltvoksende. Jeg gråt og jeg tillot meg å sørge over alt sammen som burde vært, men som aldri var og ble. Det var vondt, men jeg sto i det og jeg innså plutselig hvor vanskelig det var å si til seg selv at jeg ikke fortjente det slik. Og da fikk jeg en tanke. Hvordan kan jeg overbevise Vilja om at hun har en verdi, når jeg ikke en gang klarer å si til meg selv at alt som har hendt, ikke var fortjent?

Skogen var fortsatt like mørk. Jeg svevde der inne som et spøkelse for å orientere meg om tilstanden. Ingen var å se og det var en dyster stemning. Jeg fløt igjennom den vestre siden av skogen og så meg til siden. Jeg kunne skimte Vilja sittende inne i en hul trestamme med blodige hender som klamret seg fast til ansiktet. Hun led. En slik skikkelig bunnløs lidelse. Jeg svevde bare videre som om det ikke var jeg som styrte. Jeg så ingen andre enn henne og jeg så henne i samme positur hver gang jeg passerte denne plassen. Jo, jeg så Frigg også forresten, men han lå bare i henge-nettet sitt på toppen av treet og så opp. Det regnet fortsatt og mørket gjorde alt veldig uklart sammen med regndråpene som på en måte svevde litt de også. På veien ned mot bakken.

Jeg klarte akkurat og bare så vidt å holde meg tilregnelig på turen med Jarl Rev senere. Jeg husker at vi fant en rolig krok å spise lunsj i, men jeg kan ikke huske å ha kjøpt den isen jeg ikke tåler. Det var rart å plutselig innse at jeg spiste is uten å huske hvordan jeg fikk den servert. «Hvorfor spiser jeg dette?», sa jeg høyt og så spørrende bort på Reven. Han så forskrekket ut på meg som han vanligvis gjør når jeg overrasker han og det gjør jeg visst ganske ofte. «Husker du ikke at du kjøpte den isen??» Jeg husket ikke det og fortalte at jeg ikke tåler sånn is og kastet den opp i sånn ca. sju omganger på veien tilbake. Dette var en ganske ny opplevelse for meg, for jeg holdt meg til stede og tilregnelig (med unntak av is-kjøpet) hele veien. Jeg kjente på ukjente følelser som sinne og irritasjon. Jeg husker at jeg ble irritert på Reven over bagateller og jeg la ikke skjul på det heller. Jeg har også vært sint på familiemedlemmer, denne helgen, som later som og dekker over som om alt er greit og samtidig forventer at jeg skal være åpen om hvem jeg er. Og i tillegg blir irritert og «bekymret» når de plutselig innser at jeg får behandling i psykiatrien. Hvor fucka er ikke det? Hvor har de vært i alle disse årene? Hvor var de, når folk forsøkte å slenge en psykoselidelse på meg og hvor var de da armene mine fikk sine første arr? Og hvorfor har de ikke lagt merke til at armene mine bare har blitt mer og mer arrete i løpet av denne tiden? Hvordan klarer de å bli overrasket over at jeg strever med noe, når de har hatt billetter på første rad og sett hele showet all denne tiden? Det var Høvdingen som skulle få dette sinne tredd over seg og han sa at det var bra og jeg stoler på at han har rett. Følelser er noe jeg aldri har hatt eller tatt eierskap til. Men nå virket det plutselig som om jeg skulle stå å dusje i hele følelsesregisteret. Som meg.

Jeg og Reven kom omsider oss tilbake ifra turen og da fortsetter bare dette samlebåndet med følelser. Først med en mellomlanding via Frigg som hadde blitt trigget da beltesengen ble trillet fram og forbi. Jeg følte smerten sammen med han. Følelsen av å bli holdt og bundet fast. Jeg hørte skrikene ifra Frigg som også er meg. Jeg kjente smertene nedentil og det var umulig å kjenne hvilket hull det kom ifra. Det gjør vondt i hele meg, når jeg tenker på at Frigg ble lagt i den beltesengen. Selv om jeg forstår hvorfor det ble gjort og tenkt at det var det beste. Men smertene jeg kjente da jeg så den igjen, var så jævlig at jeg ikke klarte å holde meg her og nå. Jeg våknet opp igjen på gulvet og til kveldsvaktene. Reven var borte og nye livvakter hadde overtatt. Jeg hadde gått glipp av middag og satt meg ut for å spise da nok en følelse kom på det løpende båndet. Da en medpasient ble sint og begynte å true personalet. Reaksjonene mine gikk på automatikk og så kjapt at jeg knapt registrerte hva jeg gjorde. Hendene ble holdt for ørene og jeg så ned i fanget mens jeg kjente på frykt. Jeg kjente nok en gang smerter på hele meg som om noen akkurat hadde banket meg opp og kroppen satt der og ventet på neste runde med juling. Mens hodet mitt satt der og følte på alt dette, klarte jeg å tenke hvor jeg var, men jeg klarte ikke å styre reaksjonene som kom. Jeg begynte å gråte vilt og ble fulgt inn på rommet der jeg falt sammen i fortvilelse. Jeg var livredd. Som meg. Og jeg fortalte Løvinnen om hvorfor jeg var så redd. Hva som hadde hendt. Om følelsen av å bli bundet fast, smertene. Frykten for at livet sto i fare og jeg klarte bare ikke å holde igjen. Vi så bort på kortene som overlegen ba meg om å lage. «Jeg føler meg utrygg, men jeg vet at jeg er trygg». «Jeg føler angst, men jeg vet at jeg er trygg og at det ikke er noen reell fare». Vi leste de sammen og jeg inni meg flere ganger. Jeg så bort på bildene av mine egne barn og gråt enda mer. For et vrak. Var dette sorgen? Sorgen over ting som har vært, men som burde vært noe helt annet? Og da innså jeg plutselig en annen ting. Hvis jeg bare tillater meg den vonde sorgen, vil omsorgen komme like etter? Om sorg. Omsorg.

Denne følelsesstormen forsvant like brått som den kom. Og jeg gikk inn i en mongotilværelse med ukontrollerte raseriutbrudd ved jevne mellomrom. Jeg fant ikke roen og ingen trygghet. Ingen kontakt innover, men Jarl Rev fant Vilja og hun tok avskjed med han som var den eneste som hadde forstått henne. Jeg fant Frigg, livredd. Oppi et tre eller et skap. Det er tryggest i høyden. Jeg kjente meg rastløs og jeg ville ut, men det ville ikke overlegen. Verden min raste rett foran meg, eller kanskje bak meg. Ting gikk i veggen og jeg resignerte inne i dusjen på de varme flisene. Og mens jeg satt der befant jeg meg plutselig i skogen igjen. Jeg gikk rundt, men det var ikke min stemme som ropte på dem. Det var overlegens. «Hallo?» Ropte hun, men tankene var mine. «Frigg? Vilja? Er det noen her?» Fortsatte stemmen til overlegen og jeg tenkte med min stemme at dette var absurd. Overlegen møtte ikke på noen av de hun ropte på, men hun møtte Fredriksen. Han sto bak en hekk på hennes høyre side og han klippet på den med den minste saksen jeg har sett. Han så ikke på henne, men utbrøyt stolt: «Dette er perfeksjon!», mens han klippet effektivt med den latterlige lille saksen hans. Hekken var sikkert to meter høy og fortsatt strakk han seg høyt over den, mens overlegen sto på den andre siden og så opp på han. De snakket sammen, men jeg kunne ikke høre det. Jeg så bare at leppene beveget seg og det så ut som en alvorsprat. Bak min rygg. Så flott! Selv i min egen indre skog får jeg ikke delta i beslutningene som tas.

Jeg fikk dra dagen etterpå. Selv om ingenting var endret, var det tydelig at jeg bare ble dårligere av å være innsperret stort lengre. Dagen da vi hadde hatt flaks ble mer og mer fjern og jeg brydde meg egentlig bare mindre og mindre. Jeg ville bare hjem og ha de beste dagene jeg kunne ha før det hele ender. Slik tenkte jeg. Å klemme barna for siste gang. Eller å klemme dem så mange ganger som mulig før tiden min var ute. For en dag måtte jo flaksen min visne og gå ut på dato. Episoden der de forsøker å få liv i meg igjen spilles om og om igjen i hodet mitt. Stemmen til hun som alltid er blid, men som plutselig hørtes skremmende alvorlig ut. Frykten for smerter underveis som viste seg å være totalt fraværende. Jeg svevde liksom bare der og tenkte at de skulle stoppe med det dem drev med. Jeg hadde funnet min fred og det skremmer meg at jeg tenkte slik. Var det mine tanker? Eller var det hennes? En ting vet jeg, og det er at ingenting har vært det samme siden. Å komme hjem til ungene ble ikke som jeg tenkte. Var det fordi hun hadde overtaket på meg? For jeg følte ikke den samme gleden over dem som før og jeg hater å si det, for jeg vet jo at jeg elsker dem over alt annet på denne jorden. Allikevel var det noe annet som overskygget. Og jeg fikk ikke tak på det. Dagen etter hadde jeg avtalt med overlegen som overhodet ikke er overlegen. Jeg så ikke poenget, men dro dit allikevel. Hun fikk meg gradvis og delvis tilbake, men ikke fullstendig. Jeg husker at vi lo og det var godt. Jeg føler at jeg lever på kanten av livet nå. Min tålbare grense er fryktelig smal og jeg er halvt levende og halvt død. Stadig finner jeg meg i å høre på musikken hennes. Og det er dystert og minner veldig om en jeg ikke ønsker å være. Jeg har også tatt meg i å klatre i trær. For å komme i sikkerhet? Det er en uke til overlegen min går ut i ferie. Vi har som vanlig dårlig timing på mine farlige eventyr her ute i verden. Til uka returnerer jeg til Gjøkene i håp om å få stabilisert dette før hun forsvinner. For jeg ønsker bare å møte denne sommeren på en tryggest mulig måte for alle. Jeg har ikke sørget ferdig. Det merker jeg. Så til uka skal jeg henge med Høvdingen og han er den beste på følelser. Han føler mer enn jeg noen gang har følt i hele mitt liv tror jeg, så jeg er i rette hender. Så Vilja. Bli med meg i sorgen over alt som er borte for alltid. Dette er min invitasjon til deg. Håper vi sees.