Halvt levende, halvt død.

Jeg jobber bare netter. Noe som alltid har kledd meg, da jeg sjelden sover på nettene uansett. Dessuten er jeg mer usynlig på natt. Mens resten av verden sover, er jeg våken og holder fortet på avdelingen jeg jobber på. Meg og min eneste kollega som tilfeldigvis også er en god venn. Og det som er mest spennende, er at vi aldri vet hva som venter oss der. Nettene kan være hektiske nok med innkommende pasienter og pasienter som bli akutt dårlige og må videre til sykehuset. Prosedyrer. Pasienter med et lass pårørende som venter på at det siste bladet skal falle og eldre forvirrede pasienter som venter på sitt siste hjem. Pasientene med de ventende pårørende liker jeg best. Samtalene. Å være der tilgjengelig for de sørgende. Som venter. I natten. Med meg. Og hvis jeg er der akkurat i dødsøyeblikket, kan jeg kjenne på den gode følelsen av å slippe fri. Jeg tror ikke på noe liv etter døden. Jeg tror ikke at vi har en sjel som lever videre etter at kroppen overgir seg til den. Allikevel er det noe som hender akkurat i det øyeblikket hjertet stopper å slå. Noe jeg aldri har klart å forklare tilstrekkelig. Det er bare noe som skjer. En følelse. Når kroppen ligger der, forlatt av menneske som en gang bodde inni der. For i løpet av få sekunder, er det bare en kropp igjen. Og det er nesten som om jeg føler at det er noe som forlater den og, ja, blir fri. Men fri fra hva? Livet? Kanskje det er slik at det er livet som er vår egentlige fiende og ikke døden? Livet holder oss fanget her med utallige begrensninger og ikke minst utfordringer. Gåter og mysterier. Jeg vet ikke. Men døden er min venn. Ikke livet. Det vil ikke si at jeg er klar for å gå med henne enda. Jeg skal leve i fangenskap noen år til.

I kveld starter jeg på jobb igjen. Vi har en slik turnus som gjør at vi jobber i bolker med langfri mellom hver bolk. Så i natt gjorde jeg noe jeg liker. Jeg flyktet inn i Marvel universet. Alene. Siden jeg skal på jobb, må jeg snu døgnet og da er det pappaen i huset som står opp og får kidsa av gårde om morgenen. Slik at jeg får sove og jeg sover aller best på formiddagen. Klokka var elleve da jeg gløttet bort på telefonen. Ingen epostsvar fra han enda var min umiddelbare tanke. Enten bryr han seg ikke lengre, eller så er han alvorlig syk. Ingen kan svare på det. Men at han forsvant så brått, satt i gang en kjedereaksjon på indre bane og jeg skulle gjerne hatt noen svar snart. Overlegen som overhode ikke er overlegen visste vi at ble borte. Vi vet også at hun kommer tilbake og at hun ikke er død. For hun lovte i mill drill å gi beskjed hvis hun dør. Vi hadde en planlagt innleggelse på Gjøkeredet i forrige uke, men jeg ønsket på ingen måte å møte opp. Ting var for uforutsigbart og jeg hadde fortsatt ikke lykkes i å få tak i noen med kloke svar. Men så var det som om stemmen til Vikingen gikk igjen som et ekko i hode mitt. «Unngåelse er din verste fiende og den vil mate DIDen din». Så irriterende, tenkte jeg. For jeg var mest sur for at han plutselig ble borte uten å gi svar da han omsider returnerte. Han fortsatte bare å være utilgjengelig og det sender uheldige signaler innover, noe han burde vite. Også tenkte jeg på overlegen som overhode ikke er overlegen og jeg ønsket mest av alt å ikke skuffe henne. For en skuffelse, har jeg vært nok av. Jeg klarte utrolig nok å trosse unngåelsen, for jeg nektet å være den som gav uttrykk for å ikke forsøke i det minste. Så jeg reiste omsider bort utpå dagen en gang. Den forhåndsbestemte legevikaren virket usikker som de fleste gjør i møte med meg. Det kom fram at Bjørnen Bo ikke lengre var på banen og at jeg ikke har turt å møte opp der etter den katastrofale soloen min der. Legevikaren ringte til overlegen, noe som irriterte meg det også. For istedenfor at alle skal snakke og planlegge over hode på meg, kunne vel jeg bare få snakket med henne selv. Det hadde virkelig hjulpet. For da legevikaren kom tilbake, hilste hun ifra henne som hadde oppfordret meg til å skrive. Jeg fortalte umiddelbart at jeg ikke har tilgang lengre og legevikaren trodde at jeg mente tilgang på internett eller at jeg manglet passord til pc-en. Overlegen hadde naturligvis skjønt at jeg ikke lengre har tilgang på min indre verden. Men jeg har stor respekt for overlegens råd og derfor forsøker jeg å skrive litt nå. Men tilgangen til dem der inne, er fortsatt ikke tilstede og Høvdingtreet er fortsatt mørklagt. Hun hadde også foreslått å frigjøre en Gjøk for å bli med meg til Bjørnen hver uke og henge med meg i to timer etterpå. Som vanlig kjente meg på motstand. Hvem er det som ikke ønsker å dra til Bo? Jeg forsøkte å kjenne etter, men det ble bare kaos før jeg ble borte igjen. Til ingenting. Før jeg våknet med skallebank etter en slåsskamp med Reven. Som hvem? Hvem er det som gjør sånn motstand? Alt var bare som en stor gjørmete søle og da jeg reiste derifra var legevikaren like usikker og jeg begynte allerede da og grue meg til den timen med Bo og den heldige Gjøken som må henge med meg to timer etterpå.

Hverdagen min ser annerledes ut enn før. Jeg er ikke ute å jogger mer og de gangene jeg er i skogen, er det ikke som meg selv. Min indre verden er mørk etter at Høvdingtreet slukket alle lysene sine. Jeg vet generelt svært lite om hva som foregår der inne og da jeg omsider dro meg opp av sengen og åpnet soveromsdøra og ble blendet av en strålende blid sol, ble jeg nok en gang irritert. «Æsj!», tenkte jeg som hadde funnet glede i all uværet som har herjet de siste ukene. Og det var da jeg forsto at det er noe alvorlig galt. Sola gjorde meg bare deprimert og jeg ønsket bare å dra alle gardinene igjen og stenge verden ute. Så tenkte jeg på kvelden før. Da jeg bare skulle hente en pizza vi senere skulle fordøye, men istedenfor våknet jeg opp på en lokal kirkegård. En av mine favoritter vel og merke. Det regnet, vinden tok tak i meg som en omsorgsfull klem og jeg sto der foran havgapet og foran et svært og majestetisk tre. Jeg beundret det og innså at vi hadde en del til felles. Halve treet var dekket med de vakreste høstbladene du kan tenke deg! Sterke farger og roten av treet sto på en seng av de samme bladene liggende på bakken. Døde, men allikevel levende. Jeg kunne høre vinden spille og leke med dem idet jeg så på den andre halvparten av treet som var dekket av et mørke. Død. Treet var halvt levende og halvt død. Som meg selv. Med kontraster ingen kan fatte at hører sammen. Jeg pustet og kjente regnet slå meg i ansiktet. Det var som å møte seg selv. På kirkegården. Full av liv og farger, men samtidig overveldet av et mørket som har overtaket. For vi visste alle hvor det kom til å ende. De fargerike bladene klamret seg fast til livet med visshet om at de også snart skal falle og dø. Men jeg var ikke redd. Ikke bekymret. Det er bare sånn det er. Kontraster.

Kokt hue.

«Dette er jo dobbelt risiko», sa vikingen mens han forklarte hvor logisk det hele er. Dette med at adferd er tillært og motstanden som kom brått og brutalt kastende på meg etter forrige time med Bjørnen. «Hos Fru. Grå OG hos Larve erfarte du jo at å gå ifra timene var farlig OG at de «onde» sto i fare med å bli avslørt». Han så på meg med de snille øynene sine og snakket så sakte som bare han får til. Så sakte at jeg tror alle i meg faktisk får det med seg. Akkurat som Bjørnen som bruker få ord, men som treffer godt med de ordene han bruker. Enkelt. «Så da er det jo ikke rart, at du går i full beredskap nå». Jeg innså hvor pinlig enkelt det hele var. I teorien. Å endre tillært adferd tar tid, det kan også Vikingen skrive under på. Men teorien er enkel i det minste. Jeg tenkte meg en god del om. På dagen før, som var så kaotisk at jeg ønsket å avslutte alt av behandling på dagen. Jeg hadde brukt hele formiddagen på å krangle med Høvdingen bare fordi mitt indre forsvarsverk slo alarm og da spytter vi ut et svært virvar av ulike følelser og meninger. En Storm. Epoststorm og sms-storm har jeg lang erfaring med, men en live-streamet storm på Gjøkeredet, er noe nytt. I alle fall for meg som ble budbringeren oppi alt og sa ting som jeg absolutt ikke kan stå innafor. Kroppen var min, men flere andre brukte den i forsøk på å skyve han unna for å bevise at hjelpen alltid svikter. At overlegen som overhode ikke er overlegen var syk den dagen, gjorde ikke saken bedre. Og da Vikingen heller ikke kom påfølgende kveld og et helt ukjent menneske med en skremmende autoritær holdning skulle være med meg istedenfor, hadde alle i meg en overbevisning om at hjelpen alltid svikter. Og sånn går den evige runddansen i meg. Denne motstanden. Motstandsbevegelsen som bor og får dyrke sin tro i meg kan bli enorm og ta over alt i hverdagen min. De kan bli så store at jeg ikke klarer å se klart. Det blir tåke, mørke skyer og svære orkaner i sinnet mitt som jeg aldri har mestret og tatt overtaket på. Så bestemte jeg meg for at ny behandler bare er tull og at jeg ikke turte å fortsette der. For jeg husker fortsatt hvordan ting ble og endte med Fru. Grå. Hun gav oss opp nettopp på grunn av denne mostransbevegelsen som gjorde at poliklinisk behandling sendte meg i den evige runddansen med destruktive handlinger og ord. Og det nektet hun til slutt å være vitne til. Forståelig. Det er vår erfaring og jeg tenkte plutselig at jeg ikke orker en ny runde med kaos og motstand. Alene. En time i uken hos Bjørnen forså å bli sendt ut. Alene. «Men du er jo ikke helt alene. Vi er jo her. Vi var ikke her i Grå sin tid.» Sier Gjøkene på Gjøkeredet. Sikkerhetsnett. «Unngåelsen er med på å mate kaoset» Sa Vikingen. «Unngåelsen er med på å holde DIDen og motstanden i live» Sa han også. Det var ord jeg forsto. Hvis jeg unngår behandling, vil det si at de onde vinner. «Og da vil det til slutt bli så mye at du blir helt kokt i hue» fortsatte han. Enda et nytt faguttrykk, tenkte jeg. Kokt i hue. Jeg legger det til i ordboka for Gjøker, sammen med Akutt mongo, avmongolisering, sirkus og fucka i hue.

«Jeg burde visst bedre», sa jeg til Vikingen dagen etter at motstandsbevegelsen hadde slått til med full styrke. Og ja. Jeg burde virkelig sett dette komme etter all min erfaring med dette. Møte med nye hjelpere. Men av en eller annen merkelig grunn, har jeg gått denne tiden i møte med en stor dose tru på at dette skulle gå fint. Bjørnen er jo så flink. Han vet hva han driver med. Gjorde ikke Grå det? Jo. Så jeg burde skjønt bedre. Og jeg ble like overrasket da Høvdingen påsto at dem så dette komme og at vi har snakket om det i noen uker. Det kan ikke jeg huske noe av. Så startet stormen. En krig med motstridende meninger på indre bane og en krig mellom oss og han. Høvdingen. Alt han sa, vrei motstanden i meg om til noe annet som igjen skøyt tilbake på meg selv. Runddans. Minst ti ulike viljer vrei og sleit i meg og sammen utgjorde de et utrykk av skadelige ord. Som bare skadet meg selv og jeg klarte ikke å stoppe det. Jeg sto bare i midten og sørget for å ikke bli revet i stykker. Jeg hørte alt som ble sagt og jeg følte meg bunnløs av negativitet. Akkurat idet jeg tenkte det, ble jeg hjemsøkt av spøkelset mitt ifra fortiden. Fru. Grå dukket opp på rommet mitt. Hun så ikke på meg, men satt bøyd over skriveblokken sin i den burgunderrøde plysjstolen. Jeg mistet pusten i noen sekunder. Jeg så henne og hun var ikke lengre en grå skygge. Jeg fikk umiddelbart tårer i øynene og kjente på et enormt savn. Hun var en pen dame. Ganske høy for hun bøyde seg så majestetisk over det runde borde som sto imellom oss. Så løftet hun blikket og vi så hverandre i øynene for aller første gang; «Er det virkelig sant at du bare er negativ? Eller kan det være at du tynges ned av alt det negative du har opplevd? Hvordan vil det være å si til deg selv: «Jeg er et menneske som har overlevd masse vondt»» Da jeg hørte stemmen hennes si disse ordene, begynte jeg å gråte på ekte. Disse ordene sa hun for 4 år siden og først nå, forsto jeg dem. Det var vondt og jeg visste innerst inne at hun egentlig ikke var der. Jeg og Høvdingen skiltes som uvenner den dagen og det er jeg fryktelig lei meg for. Mest fordi jeg ikke vet når jeg ser han igjen. Så hvis du leser dette, kjære Høvding, er jeg fryktelig lei for at det ble slik.

Dagen derpå var overlegen som overhode ikke er overlegen tilbake og Vikingen. Jeg merket de store kontrastene i trygghet ifra kvelden før. Da var det kun ukjent personalet tilgjengelig og jeg hadde vært på sirkus i noen timer før det heldigvis dukket en kjent nattevakt opp som forsto hva sirkus var og fikk en slutt på det. Fortelleren, takk. Etter den verste kvelden min på Gjøkeredet, snakket vi om fortsettelsen. Nå er vi der som vi hadde tenkt helt siden en sen høstdag i fjor og den kom brått og plutselig på meg. Til tross for et år med forberedelser. Ny poliklinisk hovedbehandler er på plass og Gjøkene står som en beredskap og sikkerhetsnett når jeg blir kokt i hue, mongo eller fucka. Og jeg som ikke så all denne motstanden komme, er livredd. Livredd for nye runder med krig. Redd for den sterkt utviklet motstandsbevegelsen som vil komme med full styrke. «Det handler jo bare om å endre adferd». Sa Vikingen. «Du må bryte mønsteret og gjøre ting som ikke er forbundet med kaos». Sa han igjen. «Det hjelper lite når kaoset kommer helt ukontrollert», svarte jeg. «Ja, men da kommer du til oss», smilte han. I et år er det dette jeg har trent meg opp til. I ett år har jeg øvd på å sitte innerst i kroken på Kafeen rett ved hans kontor. Planen er å sette seg der etter timene med Bjørnen for å avmongoliseres med en kopp kaffe og med PCen foran meg. Jeg vet til og med hvem av Gjøkene som er på jobb de dagene. Alt er tilrettelagt og allikevel er jeg livredd for at jeg skal ødelegge alt denne gangen også. Endringer er sjelden bra og opplegget vi har hatt på Gjøkeredet har funket. Det strider litt imot å endre på noe som funker. Men jeg vet samtidig at kompetansen til Bjørnen er en perfekt match. Han er Fru. Grås forlengende arm og hvis han ikke holder ut med meg, er det ingen spesialister igjen med tilsvarende kunnskaper om det jeg lider av.

Gjøkene på Gjøkeredet har trua. De har hatt trua hele veien, selv når jeg ikke har hatt den selv. Så igjen vil jeg si til dere; Tusen takk! Jeg hadde aldri kommet meg hit uten dere. Jeg aner ikke hvor det ender, men dere har hjulpet meg fra å være Robot til å bli et menneske og det er en seier i seg selv. Dere har stått der sammen med meg og gitt meg tilbake et håp om et mer helhetlig syn på verden igjen. Og jeg ønsker virkelig ikke at de onde skal vinne denne gangen også. Som de har gjort i alle år. Igjen og igjen. Så jeg sier til meg selv hele tiden, stemmen til Vikingen går som en liten vind igjennom ørene mine; «Husk: Unngåelse vil mate kaoset ditt». Nå er det på tide at jeg også deltar i denne krigen. Jeg innser at jeg har dyttet alle andre i meg foran tidligere, men det må endres. Jeg skal stå i front og om jeg faller, har jeg alltids en overlege som ikke er overlegen, en viking, høvding, en rev og flere andre på sidelinjen som kan få meg på beina igjen.

Dette er egentlig ALTFOR klissete for meg, men denne sangen passer så altfor godt til dere som har vært gærne nok til å støtte meg hele veien dette året. Takk!

Utgått på dato.

Det går en hårfin grense mellom indre samarbeid og indre kaos. I løpet av et intensivt løp på Gjøkeredet har jeg oppnådd et større indre samarbeid enn noen gang. Det gikk fra fullstendig kaos til noe overkommelig på i underkant av et år. Aldri har jeg kjent på en mer ro på innsiden. Men som vi alle vet er lyset i enden av tunnelen som regel et møtende tog. Dette ble ingen unntak og mens kroppen og sinnet mitt i skrivende stund forbereder seg på kamp, forsøker jeg i beste evne å bevare noe av kontrollen og det overkommelige før det er for sent. Timen med Bjørnen gikk tilsynelatende fint. Jeg satt igjen med en god følelse etterpå og fikk samlet meg fint sammen med Vikingen uten å tenke over at kanskje ikke alle var like tilfreds med ny behandler. Mange i meg ble veldig knyttet til Fru. Grå. Mange følte seg også dermed svært avvist og skuffet da behandlingen ble avsluttet. Brått og uventet for flere. Så for noen ser nok de på Bjørnen Bo som en person som skal ta over hennes plass i stolen rett ovenfor. Og det er rart. For Fru. Grå er uerstattelig og derfor har jeg tenkt at hun egentlig aldri blir borte. For hennes kloke ord lever videre i meg og stadig hører jeg hennes stemme med kloke sitater hun sa for flere år siden, flere år etter. Bo er ingen erstatning. Bo er et nytt tilskudd og et nytt kapittel. Han er hennes forlengelse. For ferdighetene til Grå strakk ikke lengre enn 6 år. Det sa stopp. Og nå er vi tilsynelatende klare for å jobbe videre i en annen form som ikke Grå var utstyrt med. Ikke i samarbeid med meg i alle fall.

Jeg hadde min første time med Bjørnen. Som tilsynelatende gikk fint. Jeg hadde tilsynelatende overkommelig kontroll. Helt til toget kom og smalt meg rett ned. Det undrer meg at etter så mange år i traumebehandling og med andre erfaringer i livet, at mitt forsvarsverk fortsatt setter inn alle styrkene over en slik endring. Eller, det er jo egentlig ingen endring heller. Mer en utvidelse av et behandlingssystem som har vist seg å være et bra et. Men for noen ble det tydelig et lite overtramp? Eller for mye? Fru. Grå sa alltid at det var viktig å jobbe sakte nok til at alle i meg klarte å holde følge. Og vi gikk saktere enn den treigeste skilpadden i verden. Etter et år med intensiv trygghet på Gjøkeredet, oppnådde vi faktisk at det ble trygt nok og det er jeg ganske stolt over faktisk. Fru. Grå ville ha blitt positivt overrasket om hun visste dette. Og fortsatt tenker jeg på henne hver gang jeg oppnår noe bra. Hun var alltid den første jeg ville fortelle ting til. Og da jeg fikk A på hovedoppgaven min om dissosiasjon og relasjonstraumer på sykepleiestudie, var det faktisk Grå som var den første som gratulerte meg. Det var henne jeg ville fortelle det til. For jeg visste at hun ville like å høre om det.

Så da var det kanskje ikke så rart at en eller annen form for reaksjon ville komme når vi plutselig skulle snakke med en annen som slettes ikke ligner henne. Men jeg hadde helt ærlig ikke ventet en ny krig. På kontoret til Bjørnen Bo hadde Frigg sagt at de onde alltid vinner. Jeg tenkte i etterkant at de onde ikke finnes mer fordi vi har fått tilbake trua på et behandlingsopplegg igjen. Flere av mine identitetsdeler hadde dessuten funnet veien inn i fremtiden og jeg tenkte at dette kom til å gå bedre. Men så begynte de onde å få en stemme igjen. Høvdingen på Gjøkeredet var opptatt av å formidle at de onde ikke alltid vinner, men at de har vunnet til nå. Ingen vet hvem som vinner til slutt. «De onde» har hatt mange navn i årenes løp og nøyaktig hva eller hvem de er, har vært usikkert for meg. Jeg ser bare for meg en mørk sky av onde ånder. De føles ikke som egne deler av meg. Men mer som stemmer som er ute etter å gjøre vondt. Fru. Grå var ganske sikker på at disse stemmene var noen slags kopier av overgripere. Og det er logisk å tenke slik med tanke på hva som blir sagt. Samtidig har jeg alltid følt at det er noe mer enn det. Noe mer sammensatt på en måte. For de har en tendens til å dukke opp når jeg er på mitt mest sårbare. Slik som på onsdag.

Det hendte en liten motgang. I utgangspunktet ikke en stor greie, men en liten ting ble til noe stort. I meg. Et avvik ifra planen. Mitt indre tålbare, ble raskt og brutalt til noe utålbart og uhåndterbart. Det forutsigbare ble plutselig uforutsigbart og jeg havnet i den indre drakampen jeg så mange ganger har havnet i før. Mine indre forsvarsdeler begynte å dra meg i hver sin retning og jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre. Den ene ville det, mens den andre tryglet om noe helt annet og flere andre hang seg på med egne viljer og følelser. Systemet ble sårbart og det er ofte da dem kommer. «Regel nummer en: Ikke si dem imot. Regel nummer to: Gjør som dem sier». Erfaring har vist mange nok ganger til at skaden blir større om ikke disse reglene blir fulgt. De ville at jeg skulle skade meg, de ville straffe og nekte meg i å oppsøke hjelp. I motsetning til før, hadde vi i slike situasjoner en plan. En kriseplan som jeg aldri noen sinne har klart å følge. Før hadde jeg reist ut i skogene der ute, gått meg bort i mitt eget sinn og mest sannsynlig endt med å trenge legehjelp uansett. Denne gangen, ringte han. Han ringte til Gjøkene på Gjøkeredet og sa at jeg ville returnere. Transport ble ordnet og til tross for at mitt indre forsvar ikke ville tilbake dit, overlot jeg kontrollen til dem. Og det er nytt. Og nok en ting Fru. Grå ville blitt positivt overrasket over.

Jeg gikk motvillig inn sammen med en Viking og en Forteller. Det var bråk. På indre bane. De kranglet. De ville ikke. Og roping mot meg som skulle styre alt sammen gikk på repeat: «IKKE SI NOE TIL DEM!!!», «KUTT DEG OPP I SMÅBITER!», «ANGRIP!». Å høre på slike trusler på innsiden om og om igjen sammen med frykten ifra andre forsvarsdeler, samtidig som jeg forsøker å høre på hva hjelperne sier på utsiden, blir bare bråk oppå bråk oppå bråk. Det er klin umulig å høre på noe av det, så jeg blir desperat etter å få en slutt på det hele. Erfaring har vist at å skade, lindrer kaoset på indre bane, men det tillot naturligvis ikke Vikingen. Jeg kan huske at jeg fant en trygghet i at han passet på, for jeg vil jo ikke gjøre noe skade sånn egentlig. Jeg vil bare at kaoset skal stoppe. Det hele endte med en slåsskamp jeg umulig kunne vinne og et stikk bak før jeg sluknet av utmattelse.

Dagen etter reflekterte vi rundt hvem disse stemmene egentlig er. «De onde» som de blir omtalt som av dem der inne. De er sterke, de har mye makt, men hvem ER de egentlig? Vikingen sa at de er stemmer som egentlig er utgått på dato. Som gammel melk. Når den går ut på dato, kjøper vi ny. Overlegen som overhode ikke er overlegen sa det samme som Fru. Grå. At de er kopier ifra overgripere som har hatt rollen som beskyttere mot å si noe. For en gang kan det hende at det vært behov for å hindre at overgrepene ble verre. «De er kontrollerende EPer» sa hun. «Og de kan ta seg en velfortjent ferie med hver sin paraplydrink». Så lo vi igjen og så for oss en mørk regnsky med fem sugerør ned i hver sin fargerike paraplydrink. Vikingen sa på nytt at de var gått ut på dato og ikke trengs lengre. At de bare er stemmer ifra min egne fortid ifra en tid da de virkelige onde nektet meg å i noe, nektet meg å avsløre dem. Jeg spurte om ikke Overlegen kunne ta med de onde med på overlegepermisjonen som står like rundt hjørnet, igjen, så kunne de drikke paraplydrinker sammen. Vi lo igjen. Det er vår superkraft. Humor. For første gang i min historie, ble jeg enig med meg selv og ordene ifra dem om at de onde var som utgått og sur melk, ble på et nytt vis absorbert og sugd opp i mitt indre system. Jeg kan til og med si for aller første gang at ja, de stemmene ER kontrollerende EPer og de har faktisk ikke lengre makt over meg. De trenger i alle fall ikke å ha det fordi faren er over for lengst. Og hvis jeg sier det mange nok ganger innover, vil de onde kanskje faktisk ta den ferien. De har ingen tvil hatt en hensikt om å hjelpe, men jeg innser at Vikingen og overlegen som overhode ikke er overlegen har rett. De er for lengst utgått på dato og jo lengre jeg holder på dem, jo mer muggent og sure blir de. De onde skal ikke få vinne denne gangen. For nå er de avslørt. Vi har fordelen på vår side og vi skal banke dem ut med humor og hemmelighetsstemplet informasjon. For vi har både vett nok, mot nok, sterk nok og vi er bra nok.

Du er bra nok.

Frigg hadde mistet Frida igjen, men han hadde mottatt beskjeden om linken mellom han og Elisabeth. Han var mest skuffet for at han hadde tatt så feil avgjørelse den dagen hun skrek så høyt at han bare ville ende lidelsen hennes. Nå forsto han mer sammenhengen mellom dem to. Han med kulehullet i hode og henne med sin evigblødende flod av skam. Såret hans blødde ikke mer, men han kunne kjenne arret med fingrene. Det var en gang, tenkte han. Elisabeth og han delte på denne grusomme følelsen av å være død, men allikevel levende. Og hvis han klarte å lege såret i hode hans, kunne også Elisabeth klare å stoppe sin blødning. For det varer ikke for alltid. Det visste han nå, men ikke den gang. Så han begynte å løpe han også. Av en eller annen grunn ropte han etter Frida. Gammel vane? De var ikke bestevenner lengre, men de hadde allikevel et spesielt bånd. Frida var mer som en storesøster nå. Og søsken passer like godt på hverandre som bestevenner. Om ikke mer. Hun hadde vist han hvordan han kunne bevege seg mellom og igjennom de usynlige teppene som hang i skogen. Det fikk han til å innse at han aldri har vært helt alene der inne, for alle har bare vært kamuflert bak de usynlige teppene som usynlighetskapper. Han løp igjennom flere av dem og stoppet brått opp da han så henne ligge der. Ikke i et badekar, men rett på bakken. Hun hadde nattkjole på. Den var hvit med røde, små blomster på. Den nedre delen var full av noe annet rødt. Ikke blomster, men rød skam. Så mye at du sikkert kunne vri den opp og det ville renne av. Hun skrek ikke. Hun bare ynket seg. Frigg tenkte at hun var skuffet. Over han og over at hun fortsatt var død, men allikevel levende. Hun ønsket aller mest å bare være død.

Pussig nok, ble det spilt en sang over skogens høyttaler akkurat i det øyeblikket. Frigg så seg rundt og fikk øye på den lure reven som lusket rundt i bakgrunnen og tenkte at om det ikke var selveste Reven på Gjøkeredet som satt der i verden utenfor og spilte av musikken som ikke kunne passet bedre. Frigg henvendte seg til Elisabeth og fortalte at de to egentlig var ganske like. Han ba henne om å se på han og arret i tinningen hans. «Jeg har blødd jeg også», fortalte han forsiktig. Hun så dystert på han som om hun hadde gitt opp alt for en evighet siden. Han fortsatte å snakke forsiktig og blygt. «Men se. Det har grodd. Og det gjør ikke like vondt lengre». Elisabeth sa fortsatt ingenting. «Du vil slutte å blø en dag du også! Det er jeg sikker på!». Frigg tenkte på overlegen som overhode ikke er overlegen, Vikingen, Reven og ikke minst Høvdingen. Han så tydelig at de alle har hjulpet han med å se at det finnes noe godt i denne verden og han ønsket så inderlig å vise det samme til hun som lå der i den blodige nattkjolen sin og ynket seg i smerter og elendighet. Og imens den passende sangen ble spilt av, formidlet Frigg gjennom tankene sine at teksten kunne handle om henne: Se rundt deg, ville vekster av mange slag. De lever i lag og her har du røtter. Så se, du hører med. For du har både vett nok, mot nok, ro nok. Og du er både bra nok, sterk nok, god nok. Du er den blomsten du skulle være. Kom med dine drømmer, kom med din tru. For ingen er som du.

Og i akkurat det øyeblikket, var det som om hun kanskje fikk et bittelite håp. Om det bare var så lite at vi ikke kunne se det med det blotte øye, var det i det minste en bit av en celle der som lyste opp. Det kunne ikke sees, men han følte det. Elisabeth var ikke i stand til å gå, så Frigg lagde en slags båre av kvist og dro henne med seg til portalen. «Ligg her og følg med. Jeg skal sette på en film og lure Reven til å få noe godt å spise». Så Frigg fant fram filmen som handlet om oss. Filmen som Larve en gang anbefalte oss å se, fordi det var skremmende sammenlignbart. «Innsiden ut». «Følg med, la oss si at du er «Sorg»». Frigg ER et geni. I filmen om jenta som mister alle følelsene sine, ser vi til slutt at Sorg trengs. Alle følelsene trengs. Men det er Sorg som ender med å redde jenta. Sorg trengs. Så satt Frigg der og koste seg med rista brødskiver med nugatti og potetgull, mens Elisabeth lå bak portalen til verden der inne og så på filmen sammen med han. Hun gav ikke uttrykk for noe som helst, men det er kanskje allikevel en start på noe. Hun hørte Frigg sin latter, hun så Frigg sin glede og Frigg sin egen sorg. Og Frigg satt der og så på en film, som han egentlig mener er mest for jenter, bare for å vise henne at alle trengs. Så var Frigg alene igjen. Hvor Elisabeth ble av, er ikke godt å si. Men han gikk mellom og forbi trærne i skogen. Han var fornøyd med innsatsen og ikke minst for at han hadde sett Høvdingen igjen. Han fikk øye på han i enden av korridoren i verden her ute og inne på Gjøkeredet. Han tok sats og løp han i møte før han hoppet på han og gav han en ordentlig god klem. «Jeg trodde at du var et spøkelse» sa han, men visste at de nye hvite arbeidsklærne bare var kostymer. Inne i skogen gikk han etter hvert og så litt lysere på verden igjen. Reven gikk ved siden av som om han bare var hans kjæledyr. De løp litt, lekte og til slutt la Frigg seg på toppen av åsen bare for å se på stjernehimmelen. Reven la hode sitt oppå magen hans og Frigg klappet den myke pelsen, mens de hørte på sangen en gang til. «Du er bra nok, sterk nok og god nok».

«De onde vinner alltid.»

Så satt vi endelig der. En Viking, en Bjørn og meg selv med alle mine. På et kontor i byen. Ikke helt nytt og fremmed for jeg hadde vært der to ganger før. En gang alene og en gang med Larve. Det var like fint som jeg husket det. Like industrielt. Selve bygningen ligger i enden av gata av kafeen der jeg strategisk har blitt stamgjest i løpet av det siste året og siden sist jeg satt på det samme kontoret. Det var før jeg ble dratt med inn på Gjøkeredet og introdusert for Gjøkene der for første gang. Jeg la en plan om å sette meg usynlig og uproblematisk ned innerst i kroken på den kafeen etter timene med Bjørnen. For å skrive, komme meg, samle meg før jeg reiste tilbake til vanlig hverdag igjen. For det er bare to stykker som jobber aktivt og enestående med dissosiasjon i mitt distrikt. Fru Grå og Bjørnen Bo. En av to gav meg opp. Derfor husker jeg at jeg ville gjøre mitt aller beste for å tilrettelegge for at ikke den gjenværende halvpart endte på samme vis. Det skulle ikke stå på min innsats.

Året som gikk, gikk ganske annerledes enn jeg hadde tenkt. Istedenfor min egeninnsats på Kafé, tryna jeg med huet først rett inn på lukket akutt psykiatrisk avdeling. Som en brutalt behandlet pakke, ble jeg avlevert der med dype sår både utenpå og på indre bane. Jeg hadde ikke mer å gi. Det hadde mitt indre forsvarssystem, men det er en annen historie som allerede er nedskreven. Min reise derifra har bydd på et eventyr i alle sjangere og jeg har kommet ut av det som en litt bredere og utviklet versjon av meg selv. Fagpersoner ville sagt at jeg er stabilisert. Og det føles nettopp slik. At mitt indre forsvarssystem er stabilt. Nok. Stabilt nok til å fortsette reisen med den gjenstående halvpart som har spisskompetanse på det jeg strever med. Bjørnen Bo. Og planen min om å skape trygghet etter timene, gikk forståvidt som tenkt. Bare at nå har jeg ikke lengre bare en liten usynlig krok inne på en kafe, men jeg har et helt team som kan bistå om noe går galt. Viking, Høvding, Rev og en overlege som virkelig på ingen måte er overlegen. Pluss en heiagjeng som står bak dem igjen.

«Hvordan har du det?» Kom det ifra Bjørnen og jeg merket umiddelbart en rar og uggen følelse. Hvordan jeg har det? Tenkte jeg. Hvordan vet man sånt? Jeg forsto rett og slett ikke spørsmålet for å være ærlig. Jeg er jo så mange, så for å svare på det, må jeg jo ta en hel runde med meg selv, gå i hver krik og krok, kjenne etter og virkelig få med alle i meg. Og mest sannsynlig vil deler av meg ha et ganske stort spekter i hva som føles og dermed blir et slikt spørsmål umulig å svare på. Jeg ble forlegen og fomlet med ord, som jeg ofte gjør når det ikke finnes en fasit å ty til. «Ehm, tja. Eh. Jeg vet ikke» og kjente umiddelbart et nederlag over å ikke klare å svare skikkelig for meg og samtidig tenkte jeg på Ofie som alltid sa «Hvis du fortsetter å si «jeg vet ikke», kommer du til slutt til å tro at du ikke vet noen ting». Så jeg misliker å svare «jeg vet ikke» for det finnes alltid et annet og mer meningsfullt svar. Og jeg ønsket virkelig ikke å ødelegge denne sjansen med Bjørnen. Men spørsmålet ble for omfattende og da ble potten av ti ulike svar til «Jeg vet ikke». Men det gjorde ingenting. Bjørnen Bo var fattet og rolig og snakket på en slik måte som nådde inn til flere. Det merket jeg fra første setning. Dette var en mann som visste hva han drev med og ikke minst hva han hadde foran seg.

Jeg holdt meg tilstede nesten igjennom hele timen. Vikingen satt rett ved siden av i sofaen og var et trygt vesen å se på. Bjørnen Bo var innom flere temaer som aldri hadde streifet innom mitt hode før. Men som var så selvsagte at det er pinlig å innrømme det. «Vet alle at dere bor der dere bor?» «Omtaler du det som «hjem»? Jeg ble satt ut, men forsto umiddelbart hvor han ville. «Hjem» er et ord som flere i meg assosierer med noe vondt. Hvorfor hadde jeg ikke tenkt på dette selv? Så selvsagt! Jeg har til og med skrevet opptil flere ganger at som barn, ville jeg ikke hjem. «Hvilket farge er det på huset ditt?» fortsatte han. «Hvitt» svarte jeg. «Har dere bodd i et hvitt hus tidligere?» Herregud, mannen er jo som en levende manual for hvordan man snakker til traumepasienter. «Tja, vi flyttet en del» svarte jeg og kom på at det siste huset vi bodde sammen i, som min far fortsatt bor i, faktisk ER hvitt og tenkte kjapt igjennom om det fantes en farge på et hus vi ikke hadde bodd i. Rosa? Jeg får neppe min mann med på å male huset vårt rosa. Bo foreslo at vi stoppet å omtale huset vårt som «hjem». Av hensyn til dem som ikke har gode erfaringer ifra et hjem. Adressen funker, for det har ordet Rev i seg og Rev er trygghet for flere. Han fortsatte med spørsmål som aldri har streifet innom hode mitt før: «Vet alle at du har barn?», «Vet alle at du er gift?», «Vet alle hva du jobber med?». De kom på løpende bånd og jeg ble mer og mer imponert over den fyren. Svarene mine var de samme og like ukloke, men på dette tidspunktet fantes det ikke noen annet svar enn «Jeg vet ikke». At jeg ikke visste noe, gjorde tydeligvis ingenting for det betydde at vi hadde en del å finne ut av framover. Det ville blitt kjedelig om vi hadde alle svarene i dag. Og det er jo sant. Han spurte også om fritidsinteresser. Ikke en gang DET visste jeg noe særlig om, for det eneste jeg liker å gjøre, er å jogge. Ellers, når jeg er alene, vet jeg ikke hva jeg skal foreta tiden med. «Så jeg blir ofte mongo» kom det ut av meg. Han lo og sa at det var et uttrykk han ikke var vant til å bruke og jeg sa at overlegen som overhode ikke er overlegen bruker det stadig, men føyde til at det var på spøk og at vi hadde mye humor. Humor er viktig. Musikk. Jeg fortalte at jeg hadde satt sammen en spilleliste med musikk som passet oss alle og han mente at alle burde få hver sin. Noe som også ble logisk, for musikk har sendt meg rett inn i den ene sirkusforestillingen etter den andre.

Så ble det mørkt. Sceneteppet mitt falt sammen med meg og en liten gutt på ni år steppet modig fram. Frigg. Han så bort på vikingen og videre på Bjørnen. Lenge før han sa noe som helst. «Hvor lang tid tar det før du gir opp?» Spurte han og fikk samtidig formidlet at forgjengeren gav opp etter seks år. Bo smilte og sa at han ikke var typen til å gi opp. Det lå visst ikke i hans natur. «Det sier dem alle» Sa Frigg og Bo var ærlig på at hvis ikke behandlingen lengre var nyttig, ville han fortsatt ikke gi opp, men finne ut av hva veien videre kunne bli. Frigg tenkte tilbake på den store krigen mellom det onde og det gode. Fra den gang Fru Grå fortsatt var et ekte menneske og ikke bare et spøkelse ifra fortiden. «De onde vinner alltid» sa han litt trist og oppgitt. Bo sa noe om at det var trist at det var erfaringene han hadde før sceneteppet gikk opp og jeg var iblant oss igjen.

I Fru Grå sin tid, hadde jeg aldri klart å holdt meg så tilstede på et tilsvarende møte med to hjelpere i samme rom. Jeg satt igjen med en god følelse og var faktisk litt stum av beundring, mens Vikingen fikk oss trygt opp til Gjøkeredet. De ser på dette som en gylden anledning til å bygge bruer mellom instansene. Et samarbeid, som om ikke et svært lokalt indre samarbeid er nok. Men jeg liker det. Gjøkene har blitt en trygghet og med dem i ryggen kan det kanskje være mulig å få til noe konstruktivt poliklinisk. Der det er vilje, er det en vei sa han for et år siden da jeg var der for aller første gang. Og det skal ikke stå på viljen hos meg. Men jeg forstår og deler bekymringen til Frigg. Det ER flere viljer i denne kroppen og de onde har vist seg å ha større styrke enn oss. Hva blir deres strategi denne gangen? Og hva blir vår? Jeg kan ikke la Frigg oppleve nok et tap. En plass mellom lunsj og middag lå jeg plutselig der inne igjen. Etter en kort flytur landet jeg mykt på en seng av løv. Høst? Kanskje. Jeg har aldri opplevd ulike årstider der inne, men jeg liker tanken på at mine to verdener flettes sammen i en symbiose og akkurat nå, er det høst i verden der ute. Og da kan vi i alle fall late som om det også er høst i skogen der inne. Jeg så opp på den klare stjernehimmelen og hørte lyden av to drager som fløy i det fjerne. Lyden av vingeslag og en slags blanding av uling og brøl ifra dragens strupe. Dragene flyr og det var et bra tegn. Det var ikke før jeg satte meg opp at jeg så gutten som satt rett der borte og skuet utover skogen vår. Jeg sa hei. Han så på meg med triste øyne som om han visste noe som ikke jeg visste. Jeg satte meg nærmere og spurte hva han tenkte på. Han sukket og gjentok at de onde alltid vant og hva var det som var annerledes denne gangen? Jeg tenkte meg litt om. «Ja, til nå har det kanskje vært sånn» sa jeg og sukket jeg og. «Men du, Frigg?» Han så på meg. «Krigen er ikke over enda. Vi kan fortsatt vinne og vet du? Nå har vi en bjørn med på laget!». Frigg smilte. «Ja, det er i alle fall bedre enn en grå skygge», sa han og tenkte på Fru Grå som vi fortsatt ikke husker hvordan så ut. Fordi hun alltid så ut som en grå sky og som nå var blitt et spøkelse fra fortiden. «Spøkelser kan fortsatt komme godt med», sa jeg. «Som et slags etterslep!» Vi har jo erfart mange ganger at stemmen til Fru. Grå henger igjen og kommer med utsagn som ble sagt for mange år siden, men som bare har trengt noen år på å modne. Idet vi snakket, kunne vi begge skimte en bjørn langt der borte. «Ser du?» sa jeg og Frigg smilte bekreftende. «Kanskje de gode skal vinne til slutt allikevel?» Og akkurat mens jeg sa det, fløy dragene over oss med regndråper ifra Atlanterhavet som vi tok imot som et tegn på at vi muligens hadde fordelen på vår side nå. Bjørnen gav ifra seg et brøl før han gikk inn i hiet sitt. Han liker tydeligvis ikke regn.

Usynlige vegger.

Frida gikk alene rundt i skogen. Tenkte. Grublet over hvordan hun kunne være nøkkelen og den som kunne hjelpe og stoppe en så stor lidelse at de voksne knapt orker å si det høyt. Ofie har i alle år formanet dette. At Frida er nøkkelen. Men hvorfor? Hvordan? Frida følte seg liten og alene. Hun hadde Fredriksen, men han var blitt en gammel mann som lå for det meste og hvilte hvis han ikke stelte ute i hagen. Frida så ingen andre enn Fredriksen. Ingen av oss har helt forstått hvorfor og hvor alle ble av etter den lange sommeren. Og hvem er egentlig denne Elisabeth karakteren som lider en så stor fornedrelse at hun trygler de hun møter på sin vei om å få slippe å leve? Det vi vet, er at hun er på alder med Frida etter at Frida gikk framover på tidslinjen og ble tolv år istedenfor sju. Frida kjenner til glede. Elisabeth kjenner til smerte. På mange måter er de motsetninger til hverandre. Som natt og dag, sol måne, på enden av hver sin motpol. Frida er glad. Frida sørger ikke. Elisabeth skriker. I en konstant og evig runddans med smerte. Jeg tror ikke at Elisabeth er redd. Hun har nådd et punkt der vår felles venn, døden, venter på å svare på innbydelsen til en ny reise sammen. Inn i evigheten.

Så Frida gikk alene rundt i skogen fordi det ikke var noen andre å se der mer. Hun tenkte på hvordan hun kunne være den som skulle hjelpe og på det Ofie hadde sagt dagen i forveien. Ofie hadde sittet på toppen av det høye skapet der Frigg alltid forveksler med hengehulen sin. Ofie hadde sittet der oppe og glødet mens han forsøkte å gi mening i form av gåtene sine. Frida følte seg dum som ikke forsto han, mens hun gikk rundt for å leite etter noe. Noen. «Frykt er din verste fiende» hadde han sagt og at det bare er å gå igjennom, men hvordan kan man gå igjennom en vegg man ikke en gang ser? De er jo usynlige, tenkte Frida i det hun gikk. Kanskje det har skjedd et tidskrasj? Kanskje alle egentlig befinner seg på nøyaktig samme sted, bare på forskjellige tider? Spørsmålene kom på løpende bånd idet hun spaserte innimellom og forbi trærne. Plutselig begynte hun å tenke på han. Fredriksen og ville skynde seg tilbake da hun innså at hun hadde vært lengre borte enn hun pleier.

Han lå i sengen sin. Gammel, men en velstelt herremann. Var han bare sliten etter en lang tid i tjeneste? Eller ligger han der og faktisk venter på vår felles venn, døden, han også. Frida og Fredriksen snakket ikke om sånt. De snakker om praktiske ting og ikke eksistensielle ting. Frida spurte om ikke Fredriksen ville bli med ut på tur i skogen. Han avviste det før hun rakk å bli ferdig med setningen på en like bestemt måte som bare Fredriksen kan si det. «Men du er stor nå, Frida. Du kan ta mer vare på deg selv framover», hadde han sagt. Frida smilte tilfreds og sørgmodig på en gang og gikk ut igjen for å leite etter noe. Noen.

Plutselig sto jeg også midt inne i skogen, det var mørkt og iskaldt som om vinteren sto for tur. Jeg har aldri sett snø i hverken Barteskogen eller Regnskogen, men nå var det så kaldt at det fort kunne komme noen snøfnugg. Så fint det ville sett ut, tenkte jeg. Hvit uskyld som la seg som et teppe over all dritten. Men det kom ikke snø. Det var bare kaldt og guffent. Jeg frøys og skalv litt og jeg hørte en slags tripping på vei i min retning. Lette steg og på en slik måte at jeg kunne høre på stega at den som gikk, var tilfreds. Glad. Lyden kom nærmere og til slutt så jeg henne endelig. Som om hun bare ble plassert der. For hun kom meg ikke i møte, hun var bare ikke der i det ene øyeblikket og i det neste var hun det. «Jeg fant ut av de usynlige veggene», sa hun. Og uten å si noe mer, ble jeg tatt med på en slags omvisning av det som skulle vise seg å ikke være vegger, men scenetepper. Usynlige Scenetepper eller gardiner om du vil som var overalt. Som usynlighetskapper som har kamuflert alle som bodde der for hverandre. Ikke rart at vi har følt oss så alene, tenkte jeg. «Se her», sa Frida og tok handa si ut for å ta tak i noe som jeg ikke kunne se og dro det til siden. Luften foran oss ble plutselig utydelig og dirret liksom litt i en merkelig tåke. «Jeg vet hvordan jeg skal åpne dem», fortsatte hun idet vi begge fikk øye på et badekar som hadde vært kamuflert bak dette teppe. Oppi lå det ei jente. Ca. 12 år. Mørk i håret, blålig hud. Hun så dø ut. Hun var naken og kledd på samme tid. Jeg stoppet å puste i noen sekunder. «Elisabeth», hvisket jeg. Frida nikket. Jeg forsøkte i beste evne å si høyt at dette er noe som har hendt for mange år siden og samtidig fortalte jeg til henne som lå oppi badekaret at jeg var fryktelig lei meg for at jeg ikke var der. At jeg ikke klarer å hjelpe henne som om hun faktisk alt var død. Da sperret hun opp øynene og så rett inn i mine. «Du kan ikke hjelpe noen som allerede er død», svarte hun på en litt merkelig tilfreds måte. Jeg begynte å gråte. Det var vondt å se på henne ligge der og nok en gang beklaget jeg for at jeg ikke var der da hun trengte meg. Frida tok meg i hånden og holdt fast med et godt grep. «Men vi er jo her nå!» Sa hun. «Lever vi, så lever jo også henne?» Jeg klarte ikke å se på Elisabeth som lå i badekaret som et levende menneske. Hun så død ut selv om hun pratet og jeg fikk plutselig bilder i hode om at noen holder henne under vann. For moro skyld? Som en trussel? Uansett, forstår jeg lidelsen og ønske om å få en slutt på den. Jeg er fast bestemt på at vår venn, døden, ikke er løsningen enda. Han kommer når tiden virkelig er inne og da skal alle i meg ha få tatt gleden ut av livet og malt sine egne dager blå som en skyfri himmel.

Vi bare sto der. Frida og meg. Vi så på jenta i badekaret. Vi så på hverandre. Vi hørte på Indianerhøvdingens teorier som ble spilt av på høyttaleren i skogen. Teorier om hvem hun i badekaret er og hvorfor hun sier at hun er død. For hun kan jo ikke være død. Så lenge kjernen, altså meg, lever, lever også alle de som følger med i min underbevissthet. Frida så på meg uten å si noe som helst, mens vi hørte høvdingens stemme over oss. Hun så på meg og ville si meg noe, uten å bruke ord. For der inne i skogen trenger vi ikke å bruke ord. Siden vi praktisk talt deler hjerne, holder det at vi tenker og sender tankene over til hverandre som skjulte beskjeder. Eller så er det bare mer praktisk slik. For det er ikke alltid enkelt å bruke ord. Noen ganger må det føles og kjennes på for å forstå. Oppleve. Og akkurat nå var det litt slik. Hun som lå i badekaret og som alle kvier seg for å si navnet høyt, er død. I alle fall ifølge henne selv. Frida fortsatte å se på meg med hensikt om å gi meg den beskjeden. Eller en opplevelse. Frigg. Frigg for pokker! Det gikk plutselig opp for meg en fellesnevner. For var det ikke slik at da Frigg så dagslys igjen for første gang på Grå sitt kontor, sa også han at han var død. Han måtte jo være det, siden alt gikk i svart etter en ekstrem episode på 90tallet. Lyset i meg ble til en fakkel, jeg så tilbake på Frida, nikket og sa «Løp. Løp og finn Frigg!». Og slik begynte hun jakten på gutten som også hadde vært død, men som nå i all høyeste grad var i live. Hun løp og hun vil ikke gi seg før hun finner han.

Mens Frida løp, ble jeg værende igjen hos jenta i badekaret. Vannet var ikke halvfullt, heller ikke halvtomt, men det var først i det øyeblikket jeg ble alene igjen med henne, jeg oppdaget av vannet steg. Hun så på meg, hun så død ut og jeg innså at hvis vannet fortsatte å stige, ville hele henne bli dekket av det. Ingen blod. Bare klart vann. Jeg så tilbake på henne med en uggen følelse og med visshet om at hun kanskje kunne død på ekte om jeg lot henne ligge under vann. Jeg fortsatte å se på henne. Uten en mine i ansiktet, akkurat som henne. Vannet dekket halve hode nå og jeg kunne kjenne svakt på den ubehagelige følelsen av å ikke få puste. Men jeg pustet. Om hun pustet vet jeg ikke, men om hode gikk under gjør hun det i alle fall ikke. Alt gikk veldig fort og jeg kunne ikke en gang se hvor vannet kom ifra, men plutselig hørte jeg et svupp i det hele henne ble sugd under det stigende vannet. Og jeg? Jeg bare sto der. Så på. Helt til jeg ikke klarte mer og snudde ryggen til.

Frida hadde fått dreisen på å gå igjennom de usynlige veggene mellom oss i ulike tidsrom, men hun fant ikke Frigg. Ikke enda. Hun løp opp den lille bakken og opp til huset der Fredriksen bodde. Selv om Frida bodde der sammen med han, så hun på det som hans hus og ikke hennes. Hun banket på døra og stormet inn før han rakk å si «kom inn». Hun gav uttrykk for å ha dårlig med tid. Hun ba Fredriksen grave opp esken med alle hemmelighetene i før hun ville returnere med nye tilskudd i samlingen. Fredriksen snudde på seg og bare nikket bekreftende før Frida på nytt la på sprang. Dette hastet. Men sto det om livet? Gjør det noen gang det?

Jeg sto fortsatt med ryggen til badekaret. Med øynene igjen og tenkte på det Elisabeth hadde sagt om at det ikke var noen poeng i å hjelpe fordi hun allerede var død. Men var det den hele sannheten? Hvorfor snudde jeg egentlig ryggen til? Var jeg redd? Jeg forsøkte å kjenne etter. Men jeg kjente i grunnen ikke så mye. Var jeg oppgitt? Hvordan vet man sånt? Jeg hadde ikke lyst til å snu meg tilbake, men Ofie dukket opp. Ikke i sitt vanlige vesen. Han var sint og det var en tilstand jeg aldri har sett han i. «Snu deg og se» sa han strengt. Jeg snudde meg, men med lukkede øyne. «Åpne dem», sa han like strengt. Jeg åpnet øynene og så på han. Ofie. Han glødet ikke slik han alltid gjorde når han var blid. Han sto i flammer og ba meg på nytt om å se oppi badekaret som nå var overfylt med vann som rant over som en liten foss. Men Elisabeth lå ikke der. Jeg stivnet til da jeg innså at det var meg selv som nå lå og druknet i hennes badekar. Ofie sto rett ved meg og spurte om jeg ikke skulle gjør noe. Jeg så meg selv ligge der livløs og visste at jeg bare kunne dra meg selv opp derifra slik at jeg fikk puste igjen. Men jeg lot det være. Jeg bare sto der. «Vil du ikke redde deg selv?» Ropte Ofie frustrert. Jeg svarte ikke. «Hvis du ikke en gang ønsker å hjelpe deg selv, har du ingenting her å gjøre» fortsatte han. «Tiden er inne! Skjønner du ikke det?» Jeg tenkte så det knakte inne i hjernebarken. «Jeg vet ikke!» Svarte jeg stille. «Ofie. Jeg vet ikke om jeg ønsker å bli reddet».

Døden og jeg har streifet borti hverandre flere ganger i løpet av dette livet. Jeg har innsett at døden er venn. En venn som jeg en vakker dag skal omfavne med et smil om munnen på en gammelt og levd kropp, fordi jeg er tilfreds og fri. Kanskje. Slike tanker er tilfredsstillende og jeg tenker på alt det som skal leves imellom. Livet med dens opp og nedturer, ungene som skal vokse opp og lære å leve sine liv der ute i verden. Overlegen som overhode ikke er overlegen har 3 punkter i fokus hver gang jeg vinker farvel til Gjøkene der oppe: Spis, drikk, sov. Jeg vil gjerne legge til et siste punkt. Lev. Så i alle de årene jeg får som bonus i dette livet, skal jeg spise, drikke, sove og leve. Dra på eventyr, alene, sammen. Jeg skal gråte og jeg skal le. Jeg skal sørge og jeg skal være engasjert. Alle fargestiftene skal brukes opp før jeg er klar for å kaste inn håndkle og la det siste bladet falle. For jeg drar inn til skogen for å leve bevisst, jeg vil leve dypt og suge margen ut av det. For å sile ut alt som ikke er liv. Slik at jeg ikke møter min venn, døden, bare for å oppdage at jeg ikke har levd.

Sirkus.

Frigg sto der med blanke øyne, stiv i kroppen med armene rett ned. Han så meg rett inn i øynene mens leppa dirret av en slags fortvilelse. Jeg så også på han- Gransket han og så at han sto der, stiv av skrekk, fullt av noe rødt. Det drypte ned på den mørke bakken vi egentlig ikke kunne se for alt rundt oss gikk i ett. Jeg så på han, «Frigg! Hva har du gjort?» Med en stemme som egentlig ikke skulle være streng eller dømmende, men en vennlig og sympatisk. Jeg er usikker på om jeg fikk det helt til. Han pustet fortere, men uten å svare. Jeg ble fylt av en slags sorg igjen. Men den var ikke særlig tilfredsstillende. Jeg fikk bare vondt av hele gutten og ble samtidig overlesset av en dårlig samvittighet for at jeg har forsømt han de siste ukene. Månedene. Jeg burde ha sett han. Jeg burde ha sett hvor ensom han var. Jeg burde ha sett han, slik at jeg kunne hjulpet han. Men jeg valgte å se vekk. Feig som jeg er, valgte jeg å kun se meg selv og livet rundt det som er mitt. Sommer. I lys av fravær av hjelpere og livvakter hadde jeg tillat meg å glemme. Forsømme, tråkke på og snu ryggen til. Og nå, akkurat nå, må jeg stå ansikt til ansikt med konsekvensene av det.

«Frigg», sa jeg igjen med klump i halsen og med et tappert forsøk på å ikke begynne å gråte jeg også. «Hva har du gjort?» Men Frigg var stille, han så ned. Ned på de blodige hendene sine, videre opp på meg. «Jeg lovte i mill drill.» Sa han lavt. Jeg sto der og så spørrende på han. Jeg forsto ikke en dritt. «Hun har det så fælt! All skrikinga og smertene». Jeg leita desperat etter svar. For Frigg finnes i meg, derfor må også svarene på dette finnes der inne. Før jeg visste ordet av det kunne jeg høre det jeg også. Føle det. Smerten, skrikene. Jeg husket selvmordsbrevet jeg skrev da jeg var 12. «Elisabeth?» Spurte jeg lavt som om Elisabeth var en stor hemmelighet og et navn ingen egentlig skulle få lov å si høyt. Jeg kjenner knapt til henne selv, men jeg har skjønt såpass at hun bærer med seg noe så grusomt at ingen knapt ville trudd det var sant. Frigg nikket som om det var hemmelighetsstemplet informasjon. «Jeg var så alene, men så fant jeg til slutt henne» Sa han plutselig etter et kort tidsrom med stillhet. For hva skulle vi si? Jeg følte at ordene på en måte var brukt opp. «Jeg ville bare hjelpe henne, som hun ba meg om» mumlet han. «Var det henne du kuttet opp, Frigg?» Han nikket og jeg begynte omsider å grine lydløst. Jeg hadde lyst til å ta gutten som sto foran meg og holde rundt han, men avstanden var blitt for stor mellom oss. «Skulle du drepe henne?» hvisket jeg og han nikket sørgmodig på hode sitt og bekreftet det jeg fryktet aller mest.

Så hendte det noe nytt. Mine to verdener smeltet sammen og gav på ingen måte mening. Min plutselige tilgang på traumeminner, ble altfor overveldende for meg å bære, så hode fikk seg en real overbelastning. Noe som igjen førte til at jeg gikk rett inn i en slags psykose. Selv om Fru. Grå aldri ville kalt det for det, så er det ikke så mange andre ord som beskriver tilstanden bedre tror jeg. En dissosiativ overbelastning kanskje? Det samme hendte uken før, da Vikingen var på jobb og da han sa så fint at «Nå! Nå er du gæren på ordentlig!». Også lo vi. Er det noe jeg virkelig setter pris på er at vi fortsatt kan ha litt humor oppi all galskapen. Denne psykoselignende tilstanden ble senere omtalt som et sirkus og sirkus vil vi ikke ha noe av, sa vikingen så fint. Og jeg var akkurat til stede nok til at jeg forsto det og overga ansvaret og kontrollen over til han. I går hendte dette på nytt og da jeg forsøkte å formidle at det var sirkus, oppfattet de to klovnene som var sammen med meg det som en slags vrangforestilling og sa: «Nei, nei, her er det ingen sirkus». Og så lenge det ikke var sirkus, kunne det ikke være så ille i stand med meg at jeg trengte å overlate alt til dem. Så den evige runddansen med to verdener smeltet sammen, fortsatte helt til en av klovnene fikk oppklart definisjonen av «Sirkus» med Vikingen som på mange måter kjenner meg best av dem alle.

Det er ingen tvil om at min indre verden har tatt noen skritt tilbake i løpet av denne sommeren. Jeg innser at jeg har brukt mye av tiden på å få alt som kom meg i møte og ble en del av min hverdag, lengre bort i fra meg igjen. Som om vi brukte hele vinteren på å åpne opp et gammelt og infisert sår som jeg nå har sydd igjen. Uten at det infiserte fikk behandling og tid til å leges. Som sykepleier vet jeg hvor farlig det kan være å gå med ubehandlet infeksjon i kroppen. I verste fall kan det utvikle seg til sepsis som igjen kan føre til en sikker død. Kretsløpet mitt har derfor gått med en potensiell fare for sepsis som jeg er nødt til å forhindre. Indre møter og aksept blir min form for antibiotikabehandling i denne runden. Jeg har helt ubevisst snudd ryggen til meg selv den gang. Igjen. Noe som har ført til uheldige allianser i skogen der inne. De sier at minus og minus blir til pluss, men i dette tilfelle har det bare ført til et større minus. Om ikke brøk i tillegg.

Jeg satte meg inn på de harde flisene på badet igjen. Med et snev håp om å få tilgangen på det som gradvis forsvant mens sommeren gikk sin gang. Jeg visste at min største sjanse var via Adam og håpet at han fortsatt satt ved leirbålet sitt der inne og voktet portalen til verden her ute. Jeg lukket øynene og ventet. «Adam». Sa jeg forsiktig. Ventet litt igjen for det har vist seg at det ikke lønner seg å forhaste denne prosessen. «Adam, er du der?». «Ja, jeg er rett her.» Svarte han plutselig og jeg smilte av en lettelse lettere enn fjær. Det gjorde ikke han. Så satt vi der igjen. Adam og meg i en stille skog som jeg desperat ønsket liv i igjen. «Hvor er alle sammen?» Spurte jeg. «Det vet vel du? Det er jo du som har stengt alle dørene.» Svarte han. Dører? Tenkte jeg og fikk sakte men sikkert tilbake bilder av det gamle huset med det rare i. Huset som Fru Grå og jeg alltid brukte som metafor på dissosiasjon og plassering av dem som bor der inne. «Vi går oss en tur» Sa han plutselig. Så vi gikk. Sammen og i en helt annen retning enn før. I Regnskogen. «Se der!» og jeg så dit Adam pekte og fikk øye på huset. Huset med det rare i. Jeg ble overrasket over hvor pent det så ut. Før var det forfallent og kneblet av greiner og røtter. Nå så det ut som om det hadde fått et etterlengtet malingstrøk, men det var mørkt i vinduene. Jeg hadde lyst til å gå imot det og inn for å åpne noen av dørene på gløtt. Jeg så på Adam og han nikket på hode. Akkurat i det vi skulle gå, begynner det å riste i skulderen min. Adam så det samme og sa «Jeg tror at noen vil ha tak i deg». Det ristet igjen. «Vi tar det en annen gang», sa Adam og jeg ble plutselig dratt tilbake til verden der ute og til høvdingen som trodde at jeg trengte å bli reddet.

Kvelden etter var Sirkus et nytt faktum. Det virker som om traumeminner står i kø for å introdusere seg for meg uten at jeg klarer å avvise og si stopp. For de kommer veltene over meg med alle sansene som følger med. Lukt, smak, berøring, smerter og lyd. Skrik, blod, høye og kjeftende stemmer. Grafsing og slag. Og like etter flyr dragene på stjernehimmelen og redder meg vekk ifra tiden den gang til en verden der tiden står stille. Jeg fulgte dragen som fløy, for drager skal fly og jeg ble berget til en tryggere plass. Men denne overbelastningen av minner, gjorde nok en gang at disse to verdenene ble til et Sirkus og ingenting stemte overens. Sirkuset fikk ha overtaket i et par timer, før en Viking og Høvding bestemte seg for å ta saken i deres hender. For meg som bare gikk i sirkler på sirkus. Et stikk og hjernen min fikk sjans til å hvile noen timer. Takk og lov for vikinger og indianerhøvdinger.

Natten gikk og jeg har sagt til overlegen som overhode ikke er overlegen at jeg skal forsøke å få i gang indre møter igjen. Nå på rom 86, som ble presisert i møteinnkallingen for å forhindre at noen gikk inn på feil pasientrom. Denne gangen virket det som en umulighet, men jeg vet av erfaring at ingenting er umulig bare jeg gir det litt tid. Tiden gikk og plutselig sovnet jeg en plass mellom frokostbordet og sengen på rommet mitt. Alt var mørkt, jeg kunne ikke se noen ting. Helt til jeg ble heiset opp i en snor som var bundet rundt livet mitt. Var det dragene som løftet meg opp? Jeg forsøkte å se opp, men uten å se annet enn svart, kunne jeg i det minste høre de kraftige vingeslaga ifra dragen som fløy høyt der oppe. Var det noe han ville vise meg? Som en jojo ble jeg heiset opp og ned og jeg begynte å lure på om dragen trodde jeg var et leketøy han kunne more seg med. Jeg kunne skimte skogen der nede og det var interessant å se den komme nærmere da vi suste nedover imot den og at den ble mindre da jeg ble heiset opp igjen. Den så faktisk flat ut! Jeg har aldri sett skogen ifra denne vinkelen før. Den svevde liksom bare der midt inne i et uendelig univers.

Jeg kunne høre en suselyd komme nærmere meg der jeg hang flere kilometer over skogen. Og før jeg visste ordet av det svevde Ofie ved siden av meg og smilte som bare en ånd kan smile. Som et tent lys. For når Ofie smiler, gløder han som en lykt i mørket. Jeg spurte om hva som ville skje om vi gikk over kanten av skogen som så flat ut. Ofie svarte: «Skogen er uendelig». Uten å bli mer klok av det spurte jeg om de andre beboerne der nede og hvordan jeg kunne finne tilbake til dem igjen. Da tok Ofie tak i meg og ba meg om å holde godt fast før han kuttet strengen ifra dragen. Vi suste ned til skogen i en imponerende fart og landet rett utenfor huset med det rare i. Jeg måtte beundre det en lite stund. Det var stort og hvitt med et pent stelt uteområdet. Jeg kunne ikke dy meg på tanken om at det kanskje var Fredriksen som hadde tatt fatt og ansvaret for gartnertilværelse der også. Fint.

Jeg gikk rolig mot huset for jeg ville ikke forhaste noe. Jeg har nemlig lært at om jeg forhaster ting, vil det bare bli rot eller så vil jeg komme til å skremme hensikten bort. Døra var en helt vanlig dør som var helt vanlig å åpne. Den knirket ikke en gang og jeg lurte på hvem som hadde stått for denne restaureringen, for sist jeg så dette huset så det ut som om det var i ferd med å rase hvert øyeblikk. Huset på utsiden så innbydende ut. Innsiden var en kontrast til det. Kaldt og ubebodd. Spindelvev, støv og umøblert. Ofie var sammen med meg hele tiden. «Hvorfor er de ikke her?» Spurte jeg litt skuffet. «Du ser bare det du vil se, kjære deg.» At Ofie sa «kjære deg» til meg, var første gang og litt kleint, men greit nok. Jeg fortsatte å se meg rundt mens vi snakket, «Men jeg vil jo se dem!» Sa jeg med et tydelig trykk på «vil». Ofie plasserte seg rett foran meg og svarte; «Du vil kanskje se dem oppi der» mens han pekte på hode mitt. «Men du må virkelig ville se dem inne der». Han pekte på hjertet mitt og jeg skjønte umiddelbart at jeg ikke kunne sluntre unna å føle. Føle dem og føle meg. Jeg lukket øynene og sa innover mange ganger at jeg ville. «Jeg vil». «Jeg vil». «Jeg vil!!». Jeg åpnet øynene og det var da Frigg plutselig sto rett foran meg igjen. Uten blod denne gangen. Jeg smilte, gikk imot han og omfavnet han. Uten å slippe, ba jeg om unnskyldning. «Unnskyld!». «Unnskyld!». «Unnskyld, Frigg!». «Unnskyld for at jeg ikke har sett deg og passet på deg.» Frigg løsrev seg ifra meg og jeg kunne se at øynene hans var våte og det var som om det var to skyer som så tilbake på meg. Jeg sa at Elisabeth ikke var hans ansvar. «Men jeg klarer ikke å høre på lidelsen mer!» Sa han med en stor klump i halsen. «Vet du hvor hun er?» spurte jeg. Han visste ikke, fordi hun var delvis usynlig. «Hun kommer og går liksom», sa han. Ofie brøyt samtalen og sa at noen prøvde å få tak på meg igjen. Så jeg lyttet og hørte en kjent stemme fra verden der ute. Det var vikingen som ropte på meg. Kanskje lå kroppen min der i sengen og gråt eller gav uttrykk for annet ubehag, for det er da kjente livvaktene forsøker å kalle på meg. Jeg forlot Frigg, Ofie og huset. Da jeg lukket øynene opp i neste øyeblikk, så jeg rett på en viking som lurte spent på hvor jeg hadde vært hen nå. Ikke i et sirkus i alle fall, svarte jeg.

I motsetning til før, skjer tingene der inne i meg mer stykkevis, delt og spredt utover dagene. Jeg får små glimt av det som er, var og kan bli etter hvert som dagene går og derfor blir historien og fortellingene til etter hvert som tiden gir meg tilgang. Senere den samme dagen forsøkte jeg å få tilgang på verden der inne på en mer kontrollert måte. Som tidligere. Og plutselig ble jeg hjemsøkt av en stemme fra langt, langt tid tilbake. Fra tiden med Fru. Grå, men det var ikke hennes stemme som hjemrøkte meg denne gangen. Det var Ofie. Da ting startet på alvor å gå nedover på veien vi gikk sammen, forsøkte Ofie å gi meg små hint og gåter for at jeg skulle forstå mer. Den gangen forsto jeg ikke en dritt, men som mye annet som er blitt sagt igjennom tidene, kom også dette oppklarende til meg flere år etterpå. «Frida er nøkkelen», har gått på repeat igjen den siste tiden. Spesielt etter at det ble offentliggjort at Frigg og Elisabeth hadde skapt en allianse sammen. Elisabeth og Frida er på samme alder og jeg mistenker nå at de er linket sammen på et vis. Frida bærer på traumeminner, men ikke på samme måte som Elisabeth som sitter fast i en enkelt hendelse, som egentlig hører hjemme i en skrekkfilm. Om og om igjen lever hun i det øyeblikket som ikke hører hjemme i virkeligheten. Mens Frida har gått videre og fått oppleve glede over livet og sett med egne øyne at det vonde er over. Er det slik Ofie mente det? At Frida er den som kan få dratt Elisabeth og Frigg ut ifra det vonde og få forklart for dem at mange år har gått og at det ikke lengre er en reell fare?

Så slukket lyset for meg igjen i verden her ute og jeg sto plutselig oppå en liten topp i verden der inne. Ting jeg opplever der inne, er umulig en tilfeldighet. Ofte opplever jeg at livvaktene og meg selv har stor påvirkning på hva som hender i neste øyeblikk. For vi hadde snakket en del om Frida og før jeg visste ordet av det, sto jeg der inne. Oppå en liten topp og fikk øye på nettopp henne langt der nede. Jeg ble fylt med en stor glede for jeg hadde ikke sett Frida siden før sommerferien. Jeg ropte på henne og blikkene våre møtte hverandre. Hun smilte, vi begynte å løpe imot hverandre og begge strakte armene rundt hverandre. Også gråt vi litt. «Du har blitt så stor og flott, Frida», sa jeg og smilte. Hun så litt blyg ut, som en tolvåring kanskje vanligvis er. «Hvor har du vært?» Spurte jeg vennlig. «Vi har savnet deg». Hun fortalte at hun hadde vært med Fredriksen, eller Fredrik som hun kaller han. Toneleiet hennes endret seg mot noe sørgmodig og jeg fikk en følelse av at noe var galt. Frida bekreftet at Fredriksen var en gammel mann som om han ikke hadde lenge igjen. Var Fredriksen døende? Jeg undret meg over det samtidig som jeg husket hva han hadde sagt da vi møttes i skogen i sommer. Da han fortalte at det ikke lengre var bruk for han mer. Jeg var uenig i akkurat det og skulle gjerne hatt styrken til Fredriksen med meg videre. Men dette fikk jeg ta en annen dag. Nå var det Frigg og henne med navnet som alle kvier seg for å si høyt i fokus. Jeg spurte Frida om hva som hendte med kontakten med Frigg. Hun svarte at hun hadde hengt litt mer med Stina og så opp til henne og at hun unngår de yngre. Dette sa hun med tydelig dårlig samvittighet. «Frida.», Sa jeg. «Jeg skjønner det godt, men både Frigg og Elisabeth (Det var som om jeg automatisk hvisket navnet hennes for at det ikke skulle sies så høyt) trenger deg. Oss». Vi pauset litt og så utover mot skogen. Jeg prøvde å forklare at jeg trodde at Frida har en vesentlig rolle i denne prosessen. At hun er en slags motpol til Elisabeth som ikke har fått kjenne på glede og på at det vonde er over. «Kanskje du kan hjelpe henne med det, Frida?». Frida så litt oppgitt ut da jeg spurte, men hun absorberte det jeg sa og hun skulle tenkte litt på det, sa hun. Frigg er mørk, sa jeg. Han trenger å se dagslys igjen. «Frigg er en guttunge», sa Frida. «Ja, men egentlig en gladgutt!» Svarte jeg. Vi smilte begge to og var glade for å være litt sammen igjen. Frida vendte seg mot meg med en spontan undring. «Du? Er det sant at du har vært på sirkus?». Jeg måtte le. «Ja, Frida. Det har vært litt av et sirkus den siste tiden.»

Etter alt dette sirkuset med klovner og alt det andre som hører sirkus til, dukket Frigg opp igjen. Som sist, med en så stor fortvilelse over noe jeg ikke helt var i stand til å se omfanget av. Ikke før et par timer senere da overlegen som overhode ikke er overlegen var på plass ovenfor meg igjen. På dette tidspunktet var det altså Frigg som sto der, uten blod denne gangen, men uttrykket hans fortalte at han var redd, usikker og svært rådvill. Han flakket med blikket, han ante ikke hvor han skulle gjøre av seg. Han holdt noe i hånden, men jeg så ikke tydelig hva. Jeg spurte på nytt med en ikke for streng stemme: «Frigg. Hva har du gjort?». Da brast det for han. Han snakket på både ut og innpust. «Jeg lovte i mill drill!!! Jeg orker ikke å høre skrikene hennes mer!! Hun tryglet meg om å gjøre det!» Overlegen som overhode ikke er overlege kom oss i møte etter det merkelige eventyret vårt nede på den andre siden av sykehuset. Hun spurte om hvorfor jeg trodde at Frigg gjorde det han gjorde og som førte til at vi ble lagt i kunstig koma på intensiven dagen før. Det var da det rablet for meg. Det var som å bli innhentet og dratt ufrivillig tilbake i tid. Synet av den lille jenta i badekaret som tryglet dem som sto over henne om å drepe henne der og da for å slippe. Skrikene, smertene, blodet. Og siden da, har hun fortsatte med å trygle og tryglet uten at jeg har hørt. Frigg hørte og han lovte i mill drill å gjennomføre. Stoppe lidelsen en gang for alle. Og jeg husker. Jeg føler og jeg sto plutselig midt oppe i en bunnløs smerte, mens jeg tryglet overlegen som overhode ikke er overlegen om å dope meg ned. For dette ble en for stor byrde å bære. Dopet kom og jeg sov i 14 timer. Min mentale sepsis ble et faktum og jeg blir her noen dager ekstra, i håp om å få god respons på min egen indre antibiotikabehandling. Uten for mye sirkus i mellomtiden.

Regndråper.

Tusenvis av dråper hang i trærne. Ventet på å hoppe ned og bli en del av en større helhet der nede på bakken. En etter en slapp taket og jeg kunne høre lyden idet hver og en av dem traff vanndammen som ble større for hver dråpe som hoppet ned i den. Jeg så ikke stort annet enn skygger av bladene de hang på og kunne så vidt skimte forbi dem, inn i en uendelighet som finnes og fantes på samme tid. Der ute skal det vokse nye eventyr, nye fortellinger og nye spirer med håp og en vilje større enn livet selv. Men akkurat på dette tidspunktet er jeg tilfreds med å gjemme meg her, bakom skyggene og lytte til hver eneste dråpe som faller. Dragene må ha flydd, siden det er spor av regn. Det er en tilfredsstillende tanke som jeg leker meg med. Minnes over alt som har vært, som var, som ikke lengre er. Stinas evige flukt ifra skammens skygger, Friggs uendelige ensomhet og lengsel og Fridas evige skrik. Ingen løper mer. Ingen skriker mer, men noen lengter fortsatt. Noen er fylt med et så stort savn som nesten ikke er mulig å bære. I alle fall ikke alene. Savn etter noe. Noen. En trygg havn. Omsorg? Lidenskap? Kanskje bare noen som holder rundt og sier at du er bra nok akkurat som du er. At ingen forventer at du presterer perfeksjonisme eller livet i glansbilder. Men at det holder å bare være den du er. Ble. Eller skal bli.

For jeg har levd mine dager som robot. Roboter har ikke behov for omsorg eller bekreftelser. Lever du dager som robot, gjør du kun det som er forventet og som allerede er forhåndsprogrammert. Min programmering startet allerede den dagen jeg ble født. Av mennesker med urimelige krav og forventninger. På mange måter kan man jo tenke at barn blir programmert og formet av de rundt seg. Barn har behov for veiledning i fra trygge voksne som kan lære forskjellen på rett og galt. Med hensikt om å bli et selvstendig menneske med både fri vilje, egne tanker og meninger. Disse barna blir til mennesker. Med evnen til å tenke, føle og handle ut i fra det. Selvstendige. Mens barna som til stadig blir utsatt for krenkelser, misbruk og psykisk maktkamp, blir til roboter. Der handlinger etter hvert blir styrt av et automatisk forsvarssystem for egen beskyttelse. De handler ikke ut ifra egen frie vilje, men det som er mest hensiktsmessig for egen beskyttelse. For overlevelse. I en verden som ingen har formet dem til å forstå hvordan egentlig fungerer.

Jeg forsøker med dette å holde løftet mitt til henne som fortsatt har trua på at jeg skal bli et menneske. Selv om i hennes øyne, har jeg alltid vært det. Et tenkende selvstendig menneske. Jeg lovte overlegen som overhode ikke er overlegen å forsøke å skrive. Fordi å skrive skaper ro og oversikt. Selv om jeg føler at jeg har mistet tilgang på min indre inspirasjonskilde. Slik blir følelsen av å være en robot mer levende. Tekstene mine er alt annet en robotaktig med all dens følelser og refleksjoner, sier hun. Valgene jeg har tatt i livet fram til nå, er mine, sier hun også. Ingen andres. Sant nok. Allikevel sitter jeg med en følelse av at jeg ikke egentlig har eksistert fullverdig. Jeg lovte å skrive noe om det. Og det trengte ikke å være poetisk og full av mening. Å skrive kjedelig er også en kunst. Det jeg mener er hovedgrunnen til at jeg beskriver meg selv som robot, er på grunn av oppsplittingen mellom følelser og forsvar i meg. Å føle har alltid vært forbundet med fare, så jeg har på automatikk, koblet det ut. For å klare å overleve i en hverdag jeg ikke fullstendig har forstått. Og hvordan kan man forstå en verden, man kun har sett i biter? Jeg har mange hundre timer bak meg som observatør. På busser, tog, kafeer, gatehjørnet, parken, butikker m.m. Hvordan er det jeg egentlig skal være i denne tilværelsen? Jeg har observert ansiktsuttrykk, reaksjoner, samtaler, ordvalg, samspill og kopiert det jeg har tolket som minst konfliktskapende. For siden å bruke det selv i egne møter med verden og andre mennesker. Her ville overlegen som overhode ikke er overlegen sagt at det allikevel har vært mitt valg. Hvilke verktøy og metoder jeg tok med videre, slik at det utgjorde min egen identitet som et fullverdig menneske. Og jeg ville sagt meg delvis enig i det. For valget var aldri tatt ut ifra eget ønske, men ut ifra hva andre forventet og som gav minst sjanse for å skape konflikter eller å bli lagt spesielt merke til. For er det noe jeg har blitt programmert til, er det å tilfredsstille andres behov før mine egne. Og før jeg valgte å bli en del av denne verden her ute, sto jeg timevis foran speilet for å finne det rette smilet. Den rette latteren og de andre rette uttrykkene. Uttrykk kom aldri naturlig, det måtte øves på etter seksten år som et levende objekt.

Nå som disse murene er i ferd med å falle, murene som har holdt følelser og forsvar adskilt ifra det skallet jeg har levd i, kan jeg føle litt mer på det å være et menneske. Tror jeg. Ifølge Psykolog Anne Hilde Vassbø Hagen, er følelsene våre livsviktige og de fargelegger opplevelser og forsterker minnene våre i hukommelsen. De organiserer oss innvendig, binder sammen opplevelser og hendelser og skaper mening. Slik at vi kan forstå og tenke om oss selv og andre. Følelsene hjelper oss å vite hva vi liker og ikke liker, ta valg og gir oss retning for handlingene våre. Og når jeg leser dette, får jeg egentlig bare bekreftet min robotteori nok en gang. For når følelsene mine har vært adskilt ifra mitt hoved «jeg» i så mange år, hvordan da har «jeg-et» i meg klart å ta avgjørelser? Jo, basert på andres reaksjoner og følelser. Ikke mine. Nå som murene er på vei til å rase, kjenner jeg på en enorm sårbarhet. Valgene jeg må ta, kan ikke lengre tas på bakgrunn av andres reaksjoner og meninger. For jeg føler noe og det gir meg muligheten til å få ta selvstendige valg. Å fargelegge opplevelsene som skjer med følelser jeg ikke en gang ante fantes. Det er som om jeg har fått utdelt en rekke verktøy jeg ikke aner hvordan jeg skal bruke, med forventning om å lage en retning. En vei. Som bare er min.

Tusenvis av regndråper hadde sluppet taket og lyden da de traff bakken var som musikk for mine ører. Jeg kunne se utover noe uendelig og åpent bak bladene på trærne da jeg hørte ekte musikk bli spilt av, ikke i skogen der inne, men fra Gjøkeredet der ute. Så begynte jeg å fly. Fly med lyden av vinden som suste i ørene. Jeg flydde mellom skyene og stjernene på den vakre nattehimmelen som aldri blir dag. Jeg så ned på skogen min der den lå så øde. Så forlatt. Jeg kunne kjenne på den lengselen som hang igjen som et ekko ifra en fjern fortid. Jeg kunne se Høvdingtreet der nede med alle lysene og jeg kunne skimte en av dragene på nattehimmelen. Jeg kunne se at skogen gradvis reiste seg igjen og at trærne sprengte viltvoksende opp ifra bakken. Så falt jeg ned i et svært mørkt hull. Helt plutselig.

Jeg lå der litt og lyttet etter noe. Jeg kunne høre små vinger flakse entusiastisk rundt meg og jeg forsto fort at det var ei marihøne. For ingen flakser på en sånn måte annet enn henne. Hun kalte på flere livvakter som bar kroppen min et lite stykke og la den på en myk seng av løv. En kjent livvakt som passer på ifra sidelinjen holdt hånden min hele tiden. Han er som en sidekick. Like viktig som hovedpersonen, men holder seg litt i bakgrunnen. Som Robin er for Batman. Sengen jeg lå på, befant seg midt i den trygge plassen. Jeg så opp og der lå Frigg. Gutten som lengter. Han hadde nettopp hatt Frida der, men bare i et kort øyeblikk, sa han. Hun hadde lagt seg ved siden av han og holdt rundt han mens hun hadde hvisket: «Hvis jeg ligger her. Bare legger meg litt her, så kan vi glemme verden. Glemme alt de har sagt, før vi blir for gamle». Frigg gråt og jeg ønsket meg opp til han, så før jeg visste ordet av det lå jeg i Frida sin hengehule. Pussig, tenkte jeg så Frigg også kunne høre det. «Jeg trodde aldri at jeg skulle få plass inni her». Frigg så ikke på meg, men svarte at hengehuler tilpasser seg. Jeg strakte ut handa mi og presset den imot stammen på treet. «Kjenn, Frigg!» Sa jeg. «Treet lever!». Frigg kjente det samme og det fikk han endelig til å smile litt igjen. Så rettet han blikket sitt mot meg og spurte med de sultne øynene hans: «Tror du at Høvdingtreet har et hjerte?» Jeg tenkte nøye etter, samtidig som jeg tenkte på Indianerhøvdingen som på akkurat det tidspunktet satt i den virkelige verden, rett ved siden av kroppen vi var utstyrt med der. «Ja, Frigg. Et stort et».

Puslespill

Denne sommeren har vært ganske annerledes enn alle somrene før den på mange måter. Jeg har flere ganger sammenlignet mitt liv og dissosiasjonen jeg strever med, med et puslespill som er tatt ifra hverandre. Ingen ser motivet før brikkene er satt på plass der de skal være og slik er det jo med dissosiasjon også. Mitt liv består av mange brikker som på ingen måte er satt sammen til en helhet. Brikkene i mitt tilfelle har navn, følelser og egne tanker som utgjør egne identiteter i en og samme kropp. Boon, Steele og Van Der Hart beskriver det så fint: «Dissosiative deler av personligheten er egentlig ikke separate identiteter eller personligheter i samme kropp, men heller deler av et individ som ennå ikke fungerer sammen på en smidig og fleksibel måte.» Som i et puslespill som til sammen utgjør en helhet satt sammen av mange deler.Og det hjelper kanskje mange å forstå bedre, dette med ulike identitetsdeler, når man sier det på den måten. For jeg har full forståelse for at det kan høres litt Science fiction ut det å ha flere personer boende i en kropp, mens i virkeligheten er det egentlig en identitet som er delt opp i mange biter som ligger spredt utover og utgjør et usammenhengende og kaotisk bilde. Jeg har brukt mye tid på god litteratur og forskning om dissosiasjon og jeg kan mye om dette i teorien. Allikevel har selv jeg, strevd med å forstå fullt ut hva som skjer i meg selv. Jeg forstår teorien ganske godt, men når man selv står oppi dette kaotiske og med et bilde rett foran deg som på ingen måte er sammenhengende, er det lett å bli blind og ikke forstå logikken og sammenhengen. Alle har vel forsøkt å pusle et avansert puslespill og kjenner til hvor frustrerende det er å ikke finne de rette brikkene. Spesielt i starten da alt ligger strødd og rotete utover. Men jo flere brikker som kommer på plass, jo mer logisk blir bilde og man blir på et vis fylt med en tilfredstillelse av å forstå det du ser.

Nå befinner jeg meg på en slik plass der såpass mange brikker har falt på plass at jeg kan se en slags helhet der. Jeg kan se sammenhenger og jeg kan se hvordan hele bilde kanskje kan bli seende ut når alle brikkene er på plass. Kanskje. Mye takket være Stina og Frida som på mange måter har vært to store og vesentlige brikker i mitt puslespill. Begge de to er det vi kaller EPer (Emotional parts) og bærere av traumeminner. Når jeg nå har fått tilgang på mye av Stinas liv og blitt bedre kjent med henne, har jeg også innsett hvordan noen av ANPene har oppstått (Apparently normal parts). I teorien står det at ANP-deler oppstår ved episoder som minner om traumeminner og for å bevare det hverdagslige i livet. Så her er det ikke bare følelser og forsvar som er oppsplittet, men også selve «jeg-et» i meg som tar seg av hverdagslige ting som skole, venner, jobb, familie osv.

Stina hadde/har en kunstnersjel. Hun spilte cello og hadde store drømmer og ambisjoner om hvordan livet hennes skulle være og en dag bli. Hun var i grunnen ganske smart og drømte om livet, reiser, opplevelser, menn og andre nytelser livet har å tilby. Alt dette har jeg innsett ble overført til en ANP del som oppsto mest sannsynlig i forbindelse med krenkelsene som Stina måtte stå i. Det var noe nytt med disse nedverdigende episodene som Stina ble utsatt for, men de kunne allikevel minne om tidligere overgrep. Stina, eller meg selv for tjue år siden, klarte på et vis ikke å fortsette med disse ambisjonene og drømmene eller ferdigheten med å kunne spille cello. Så da ble hele livet og alt det Stina sto for lagt i grus for hennes del. Men det oppsto allikevel en oppbevaringsenhet om vi kan kalle det for det. Stinas ferdigheter ble overført til en ANP som heter Oda og plutselig husket jeg hvordan Oda ble Oda. Stina elsket å lese om Kristiania bohemene og spesielt om Oda Krogh og livet hennes og om Stina kunne selv velge, hadde hun villet hete Oda. Stina har fortalt meg denne sommeren, at hun syntes navnet «Stina» høres litt horete ut og det kan hende det også var hele hensikten med navnet hennes da hun oppsto. Jeg vet ikke, men det gikk i alle fall opp for meg at Oda er ikke noe annet enn en oppbevaringsenhet for Stina sine opprinnelige ferdigheter. Eller mine da. For tjue år siden. Jeg synes fortsatt at det er rart å se på dem som «meg» og ikke separate deler uavhengig av meg selv. Jeg husker også Stinas tid på Gjøkeredet og hvordan Reven var den eneste som faktisk forsto hva hun mente med at jeg ikke lever det livet som vi var ment for. Jeg må huske på å takke han fra Stina for akkurat det der, for hun ble veldig knyttet til han som var den første hun hørte ifra om nøyaktig hva hun selv hadde tenkt i en årrekke. Jeg husker hvordan hun fikk frysninger idet han satte ord på det. Og nå forstår jeg selv hva de snakket om. For nå kan jeg også kjenne på at livet mitt ikke er rett og slik det skulle være. Og det er litt trist og jeg vet fortsatt ikke løsningen på dette, men kanskje når resten av brikkene faller på plass, ser livet mitt kanskje enda tydeligere ut enn hva det er akkurat nå. For det er naturligvis fortsatt noe som mangler i helheten her.

I går tok jeg og trollungene mine bussen til byen. Vi spiste verdens beste milkshake i sola og koste oss som vi alltid gjør når vi finner på slike små eventyr i lokalsamfunnet. Etter den verdens beste milkshaken, tuslet vi ned til en lekeplass i nærheten som er det beste trollungene vet om. Hvis vi har den for oss selv, er jeg ofte med dem og klatrer til topps på klatrestativet, hopper sammen med dem på trampolinen og gjør alt det de gjør. Men i går var det mange folk, så da valgte jeg å sette meg ned på en ledig benk med sekkene våre og lot dem leke med hverandre. Det er også fint. Å sitte slik og observere folk. Men spesielt å se de to som er et resultat av meg selv og han jeg falt for, for 11 år siden. Se at dem er lykkelige. Jeg har ofte Stina nære meg nå. Også i går på lekeplassen. «Se på dem» sa jeg innover. Til henne. «Tenk at de er våre», sa jeg videre i stor beundring. Stina som fortsatt ikke er henrykt over barn, himlet litt med øynene (jeg kunne føle det) og sa ikke fullt så henrykt «Jada». «Du trenger ikke å være en stor del av deres liv hvis du ikke vil» sa jeg tilbake, for jeg kunne huske hvordan det var å ikke like barn. Men nå har det seg sånn at disse to har kommet for å bli, så akkurat når det gjelder trollungene, må vi finne en løsning. Også for Stina. Vi satt der på benken. Sammen. Så gråt jeg litt igjen over livet som aldri ble. Men jeg hadde solbriller på, så ingen la merke til det. Det å gråte har visst blitt en del av hverdagen min nå. Jeg tuter liksom for ingenting, men det er i grunn helt greit. Det er plutselig noe forløsende ved det og det er veldig uvant å bare la det komme uten å få noen indre reaksjoner på det. Igjen går mine tanker videre til Fru. Grå, som mest sannsynlig ikke hadde trudd på et ord av dette om noen fortalte henne at jeg nå kan sitte på en offentlig benk og gråte. Helt naturlig er det definitivt ikke, for jeg har aldri sett andre grine sånn ute blant folk. Men jeg har nok bare mange år og ta igjen og lurer samtidig på hvor mange liter det tilsvarer. I tårer.

Stina bare så på meg og himlet nok en gang med øynene og jeg følte meg som den overfølsomme mammaen til en ungdom uten en bekymring i verden. For Stina er litt slik nå, bekymringsløs og klar for livet foran henne og jeg innser at hun ikke kommer noen vei uten meg, men samtidig som at hun ikke kommer seg noen vei med meg. Hun er så langt stuck til vi finner en løsning for oss begge sammen. Hva det innebærer har jeg ikke funnet ut av enda, men jeg er sikker på at det finnes en løsning som passer oss begge.

Vi ble hentet i byen og da vi kom hjem, var jeg så mett på indre inntrykk at jeg så meg nødt til å sette meg i bilen. Og der ble jeg sittende. Alene og samtidig ikke. Det gikk rundt i hode mitt og verden utenfor var så ugjenkjennelig som om jeg ikke egentlig hørte til i den. Det føles litt som om jeg har sovet i 20 år og plutselig våknet opp i framtiden. Det er den samme verdenen, men den er annerledes enn slik jeg kjenner eller kjente den. Jeg så på kalenderen min. Halvannen uke til hun er tilbake. Overlegen som overhode ikke er overlegen. To og en halv uke til jeg er på plass der igjen. Ingen gode råd fram til da, men ting er jevnt over stabilt. Det er bare nytt, rart og utmattende å leve dagene som menneske og ikke en robot. Puslespillet mitt begynner å ta form og selv om jeg ser motivet bedre, så er jeg fortsatt usikker på hva jeg ser og hvordan jeg skal tolke det. Kanskje helheten er abstrakt? Kanskje når alle brikkene er på plass, vil det fortsatt være rom for tolkning uten at det finnes et fasitsvar? Ifølge Haikerens guide til galaksen er svaret på livet, universet og alt, 42. Men at det ikke er svaret som er vesentlig, men spørsmålet. Det vil vel si det da, at jeg ikke skal bruke så mye energi på å finne et svar på meningen med alt, men heller fokusere på å finne ut hva som egentlig er problemstillingene og lage veien i livet ut ifra det. For hvilket liv er spennende å leve om man har svaret på alt? Uten å feile og å finne nye løsninger underveis når utfordringene kommer på løpende bånd? Det er ingen tvil om at jeg har mye å finne ut av i dette livet. Og selv om jeg er gørrsliten for øyeblikket, er det for det meste spennende og jeg er nysgjerrig av natur. Jeg kan nesten ikke vente med å møte teamet mitt igjen på Gjøkeredet for å utforske livet videre under trygge rammer. Fram til da, forsøker jeg å leve mest mulig tålbart der jeg befinner meg balanserende akkurat midt i mellom det tålbare og ikke. I en verden jeg knapt kjenner meg igjen i, men som jeg vet at jeg må orientere meg fram til på sikt. Men igjen; Hva er det som er så galt med å leve litt slik på grensen til det uvirkelige?

En indianerhøvding til unnsetning.

Den første uken i ferien gikk fryktelig sakte. Så sakte at jeg følte at hver dag, var en hel uke og jeg kunne ikke forstå hvordan de neste ukene skulle gå hvis de skulle gå i samme tempo. Nå sitter jeg her ute av stand til å forstå hvor tiden ble av. Tre uker har gått og jeg begynner å bli veldig klar for vanlig hverdag igjen. Jeg har forsøkt å sammenligne denne sommeren med alle somrene før den og vet jo at ting har vært mer stabilt enn noen gang. Samtidig står jeg ovenfor helt nye utfordringer som jeg på et vis ble kastet ut i alene før sommerferie var et faktum. Men det er greit. Utfordringer takler jeg, så lenge jeg har evnen til å reflektere i behold. Med en gang den evnen forsvinner, er jeg ille ute i en svær tornado av kaos og turbulens. Denne sommeren har ikke vært kaotisk. Men jeg merker at ikke alt er helt på plass heller. Jeg går rundt og mellom mine to verdener og kjenner på et konstant trykk. Litt som om noe drar meg mot bakken slik at det blir tyngre å eksistere. Gradvis har jeg blitt mer og mer trøtt. Og på dette tidspunktet tror jeg faktisk at jeg føler meg syk. Eller er det slik det føles å bare være fryktelig sliten? For hvordan kan jeg vite det, når jeg har koblet ut følelser, bevissthet, smerter og ubehag slik at jeg har sluppet å kjenne på det selv? Gjennom et helt liv?

Da jeg fikk blindtarmbetennelse på ungdomsskolen, kjente jeg ikke en gang det. Jeg husker at jeg dro for å vaske banklokalene som jeg hadde som jobb den gangen. Uten å tenke over at jeg ikke klarte å stå helt oppreist eller at jeg følte meg kanskje litt annerledes den dagen. Men smerter hadde jeg ikke. Etterpå la jeg meg på sofaen og så på TV og jeg kan huske at jeg forsvant gradvis inn i en annen verden. Men det var ikke den verden jeg var vant til å flykte til. Jeg fikk en uggen følelse av at rommet rundt meg vokste og tingene i leiligheten krympet. Jeg var helt alene og det var som om jeg skjønte at det var noe annet gærent for jeg ringte etter hjelp. En nabo kom innom kl. 23 på kvelden og da hadde jeg høy feber og var lite kontaktbar, men jeg hadde ingen smerter. På sykehuset ble jeg operert raskt og jeg kan huske at jeg ikke ville reise hjem igjen derifra. Dette er en av flere minner jeg plutselig har fått tilgang på etter at Stina ble eldre og mer integrert i meg. Jeg kjente på en slags omsorg på sykehuset tror jeg. Noen passet på meg og da de sa at jeg skulle hjem, faket jeg at jeg ble grisedårlig, bare for at de skulle beholde meg en natt til. Uken etter ble jeg kjempe glad da jeg på nytt fikk feber og en sårinfeksjon var et faktum. Jeg husker at jeg latet som om jeg hadde vondt hele tiden. En dag kom en av sykepleierne inn til meg og sa at jeg hadde besøk. Hun sa at det var pappaen min og jeg svarte umiddelbart at det kunne det ikke være. For pappaen min hadde aldri funnet på å besøke meg på et sykehus og jeg husker at jeg tenkte at det var vel helt vanlig. Jeg husker at jeg ble redd, for hvis det var han, kom han neppe med hyggelig selskap. Det var en onkel. Jeg ble lettet og syntes det var fint for jeg likte onkelen min. Han brydde seg uten å forstå hva som egentlig var i veien hjemme hos oss. Jeg tror at jeg lå på sykehuset i ca. en uke. Ferie! Ferie, omringet av mennesker som ville meg vel døgnet rundt. Jeg følte meg tryggere enn noen gang og det sykehusoppholdet der, skulle bli det første av flere. Jeg syntes at det er trist å vite at en ungdom måtte utsette seg for farer, for å komme inn på et sykehus for å få oppleve omsorg. «Hun er bare ute etter oppmerksomhet» er et utsagn jeg har hørt altfor mange ganger. Og når jeg hører det i dag, blir jeg mektig provosert og etter at Stina gav meg tilgang til alt hun har forsøkt på, i håp om å bli sett, ble det ikke mindre provoserende. Det blir alltid sagt med en nedlatende tone og oppmerksomhet er det siste denne gruppen som skriker etter det, skal få. Har de aldri tenkt på at grunnen til at sånne som meg eller Stina «skrek» etter «oppmerksomhet», gjorde det nettopp fordi vi kanskje aldri har fått den grunnleggende omsorgen barn trenger for å utvikle seg? Det er alltid en grunn til denne adferden, tenker jeg og det må og bør man ta på alvor. Ingen søker oppmerksomhet for moro skyld. Selv ante jeg ingenting om omfanget av Stinas rop om hjelp, før denne sommeren. 20 år etter. Men jeg ser det tydelig i dag, etter at minnene om det kom til meg som en ukontrollert strøm. Alle sykehusinnleggelsene på den tiden til jeg en dag hørte «Det er hun igjen», med den nedlatende tonen. Da forsto jeg at de ikke brydde seg egentlig de heller og angsten for sykehus og fastleger vokste, for det var jo aldri noe som feilte meg sånn egentlig. Uansett om jeg faktisk trodde det eller ikke. Ikke en gang da rare og uforklarlige symptomer kom på løpende bånd i offentligheten.

Ferien nærmer seg slutt og jeg føler meg syk for første gang på, ja, for alltid? Eller så er jeg sliten. Jeg skjønner ikke forskjellen og det er kanskje det som er neste steg for meg å finne ut av. For jeg har levd mine dager som robot. Forhåndsprogrammert til å ikke føle. Nå begynner jeg å bli forvandlet til et menneske og jeg forstår at det innebærer et bredt spekter i følelser av alle slag. Jeg må lære meg å sortere og forstå hva som er hva. Det gikk opp for meg at å være menneske, er fryktelig slitsomt. Fra å sprette opp om morgenen og ha energi til det meste dag ut og dag inn, selv uten søvn i flere døgn. Til å knapt klare å stå opp om morgenen og kjenne hver detalj som skjer i kroppen og i hode. Så jeg føler meg syk. Og jeg vet ikke helt hvorfor. Å være menneske er ikke for pyser visstnok. Den siste uken har jeg også følt meg veldig alene. Så lenge Gjøkeredet har ferie, så har jeg ikke hatt noen å snakke med om dette. Det er også noe nytt. Jeg har aldri hatt behov for å snakke med noen. Ikke egentlig. Aldri har jeg fått det til heller, men nå. Nå er behovet for å snakke høyt tilstede. Så jeg ringte Gjøkeredet med en gang jeg visste at Indianerhøvdingen var ferdig med ferien. Men han var ikke der da jeg ringte. Greit nok. Jeg fikk prøve igjen en annen dag. En annen dag ringte jeg igjen. Han var der ikke da heller, men en annen var. Og jeg tenkte at det var bedre enn ingen. Denne livvakten kjente til meg, selv om han ikke hadde vært involvert på en stund. Men språket hans var utydelig og jeg forsto ikke helt hva som ble sagt. Men jeg vet at han gjorde sitt beste og jeg gjentok det til meg selv etterpå. «Det var nok ikke sånn han mente det» sa jeg til meg selv da feiltolkningene kom på løpende bånd og usikkerheten vokste vilt. Er det noe som er viktig i kommunikasjon med DID pasienten, så er det å være tydelig med store bokstaver. De fleste er nok veldig usikre på hvordan de skal ordlegge seg og det merker jeg fort. Spesielt etter vi erfarte at det oppsto en helt ny identitetsdel i løpet av en telefonsamtale under korona-tiden. Så å ringe for å skravle med tilfeldige livvakter, er en risikosport alene.

Jeg ble derfor ekstremt lettet den morgenen det tikket inn en SMS på telefonen min. Indianerhøvdingen skrev kort og konkret når han var på jobb de nærmeste dagene og forsikret meg om at jeg kunne ringe hvis jeg ønsket. Jeg hadde ikke behov for å ringe umiddelbart. Men bare å vite at han var tilgjengelig, var nok til å roe ned hele systemet. I vinter hadde jeg nok ringt umiddelbart. Nå kunne jeg enkelt planlegge og gjøre de tingene jeg hadde tenkt først og samtidig vite at Høvdingen min ikke går noen sted før kl. 20. Jeg ringte i 17 tiden og en ukjent sykepleier, sikkert en vikar, tok telefonen og introduserte seg som «sykepleier». Ja vel, tenkte jeg og vurderte å introdusere meg som det samme. Eller om jeg skulle introdusere meg som «Pasient»? Jeg er jo tross alt begge deler, men endte opp med å bare spørre etter Høvdingen selv og hvis hun etterspurte hva jeg het, ville jeg etterspørre hennes navn først. Men det skjedde ikke. Jeg ble bare bedt om å vente litt og det var greit. Jeg ventet litt og hørte den tryggeste og kjente stemmen i den andre enden. Jeg ble så glad og lettet og sa vel noe sånt som at jeg aldri hadde blitt så glad for å høre stemmen hans igjen. Han finnes! Ting begynner å falle på plass og vanlig hverdag er på vei. Spesielt koselig var det å prate med akkurat han, som gikk ut i ferie midt i min koma-tilstand etter det brutale «drapet» på Frida.

Mens vi snakket, kunne jeg kjenne at Frigg var tilstedeværende. Sist Frigg så Høvdingen, hadde han kuttet og gjort han frustrert og kanskje litt sint. Han ville bare høre om han fortsatt var sint. Jeg sa ingenting om det til Høvdingen, men jeg lot Frigg høre på den vennlige og trygge tonen. Vi snakket så vidt om de nye utfordringene og at jeg følte meg syk. Vi ble enige om at vi nå står ovenfor helt nye utfordringer og at så lenge ting er stabilt, var han helt enig i at det nok var lurt å vente til overlegen som overhode ikke er overlegen er tilbake. For jeg sa også til han, at jeg ikke lengre ønsket å komme før hun er tilbake. Og det spesielt etter å ha lest den artikkelen som stilte seg spørrende til om DID pasienter er skuespillere. Indianerhøvdingen var så klar i sin tale som overhode mulig. Han forsikret meg om at ingen i teamet vårt hadde noen gang stilt de samme spørsmålene vedrørende meg og min DID. Han kunne bare håpe på at jeg ikke gikk rundt med slike tanker. Og det kunne jeg jo faktisk også bekrefte at jeg ikke hadde. Ikke om dem. Men jeg var ikke sikker på om tilfeldige vikar-behandlere ikke sto inne med slike holdninger. Istedenfor å forsøke å si noe sånt som at «nei, nei. Her tenker ingen slik», var Høvdingen min ærlig og sa at han forsto det og han kunne heller ikke garantere for vikarers holdninger. Og det er akkurat det der som gjør at jeg klarer å ha en så stor tillit til både han og de andre i teamet. De er dønn ærlige. Jeg trenger ikke å like alt de sier, men så lenge jeg vet at de er ærlige, så vet jeg også hvor jeg har dem. Og det forebygger store stormer med usikkerhet og kaos.

Dagen etter hørte jeg plutselig noe. En liten og beskjeden stemme som mest sannsynlig hadde blitt trigget fram av stemmen til indianerhøvdingen dagen før. Den lille gutten hadde sittet på lur og hørt alt som hadde blitt sagt. Han hadde også følt en enorm trygghet over stemmen til høvdingen og hørt at han slettes ikke var sint. Ikke denne gangen heller. «Jeg vil ha ballen min tilbake.» Hørte jeg noen hviske uten at jeg forsto helt. «Ballen?» Hvisket jeg undrende tilbake. «Ja, ballen.». Så gikk det opp et lys for meg. «Kjell Vemod?». Jeg fikk ikke mer svar ifra Frigg, men jeg kjente på hele meg at det var ballen, Kjell Vemod han mente. Den hadde jeg valgt å pakke ned i «flytteesken» som oppbevares på Gjøkeredet til jeg kommer igjen. Jeg tvilte litt på om jeg skulle igjen ringe og forstyrre Høvdingen som tross alt var på jobb og hadde faktiske innlagte pasienter å ta seg av. Men av hensyn til Frigg, ringte jeg. På nytt. Selvfølgelig forsto Indianerhøvdingen at Frigg ville ha Kjell Vemod tilbake. Den har vært en viktig del av Frigg sin tilværelse der inne og nå våknet han litt mer til liv etter å ha fått bekreftet at Høvdingen og Co fortsatt er der. Så jeg tok han med meg og kjørte til nabokommunen og dit Gjøkeredet angivelig skulle finnes. Det var litt rart å parkere på utsiden og se bygningen igjen. Selve bygget heter jo ikke Gjøkeredet, men alle byggene på området har hvert sitt nummer i en helt ekstremt ulogisk rekkefølge. Det rette nummeret sto med stor hvit skrift på en svær blå plate. Ingen tvil om at bygningen eksisterte i alle fall. Jeg tenkte litt på hvor mange ganger jeg har strevd med å gå ut av bilen og opp dit. Stort sett hver gang, har jeg måtte bli hentet der ute som om en stor del av meg har protestert mot å gå inn frivillig. Så løsningen har vært en plass midt i mellom frivillighet og tvang: Frivillig tvang. Denne gangen så jeg på bygget uten å føle på den skremmende følelsen av å skulle gå imot den. Den bygningen var ikke lengre ute etter å «ta meg» eller «fange meg». Bygningen som jeg alltid så for meg som et høyt og mørkt bygg som liksom nesten veltet seg over meg i det jeg gikk imot den, var i grunnen ganske avvæpnende og et ganske lavt ett med bare dens ene etasje. Pussig, tenkte jeg og sa innover til Frigg, at jeg ikke kunne huske at bygningen var så lav. Han var enig og så plutselig det samme som meg. Vi ringte på, ventet litt, hørte lyden av låsen som gikk opp like før den svære, tunge jerndøra som faktisk var like tung og fengselsaktig som jeg hadde husket den. Ut av den kom Høvdingen i egen person og jeg merket umiddelbart Friggs lettelse før jeg utbrøt: «Du finnes jo!». Vi dreit i korona-regler og vi fikk en god dose og et svært lass med omsorg i den ene klemmen. Han var akkurat som vi husket han. Han var seg selv og hverken noe mer eller mindre enn det. Forutsigbar og trygg. For første gang har jeg hatt et behov for å prate. Jeg merket at tankene gikk litt i surr i starten, men det løsnet fort opp. Vi snakket om de nye utfordringene som har dukket opp i løpet av sommeren og selv om vi ikke kom fram til noen løsninger, så fikk vi i det minste gjort det jeg liker aller best. Å reflektere rundt det og sette i gang en prosess i meg. Det skal virkelig ikke stå på motivasjonen fra denne kanten, for jeg syntes, til tross for hvor hardt og fælt og krevende veien hit har vært, at dette er uhyre spennende. Hvem er det som får sjansen til å bli kjent med seg selv på nytt? Jeg føler nesten at jeg jobber for å finne en tvillingsøster jeg aldri før har møtt. Bare at denne søsteren, egentlig er meg selv med innhold jeg ikke ante jeg var utstyrt med. Høvdingen gav meg påfyll av motivasjon og håp for videre samarbeid før nok en omsorgsfull klem. Jeg gikk derifra som litt mindre robot og litt mer menneske mens jeg kastet Kjell Vemod fra den ene hånden til den andre. Jeg smilte. De finnes. Jeg finnes. Og verden rundt venter på at jeg skal oppdage den. På nytt.