Utgått på dato.

Det går en hårfin grense mellom indre samarbeid og indre kaos. I løpet av et intensivt løp på Gjøkeredet har jeg oppnådd et større indre samarbeid enn noen gang. Det gikk fra fullstendig kaos til noe overkommelig på i underkant av et år. Aldri har jeg kjent på en mer ro på innsiden. Men som vi alle vet er lyset i enden av tunnelen som regel et møtende tog. Dette ble ingen unntak og mens kroppen og sinnet mitt i skrivende stund forbereder seg på kamp, forsøker jeg i beste evne å bevare noe av kontrollen og det overkommelige før det er for sent. Timen med Bjørnen gikk tilsynelatende fint. Jeg satt igjen med en god følelse etterpå og fikk samlet meg fint sammen med Vikingen uten å tenke over at kanskje ikke alle var like tilfreds med ny behandler. Mange i meg ble veldig knyttet til Fru. Grå. Mange følte seg også dermed svært avvist og skuffet da behandlingen ble avsluttet. Brått og uventet for flere. Så for noen ser nok de på Bjørnen Bo som en person som skal ta over hennes plass i stolen rett ovenfor. Og det er rart. For Fru. Grå er uerstattelig og derfor har jeg tenkt at hun egentlig aldri blir borte. For hennes kloke ord lever videre i meg og stadig hører jeg hennes stemme med kloke sitater hun sa for flere år siden, flere år etter. Bo er ingen erstatning. Bo er et nytt tilskudd og et nytt kapittel. Han er hennes forlengelse. For ferdighetene til Grå strakk ikke lengre enn 6 år. Det sa stopp. Og nå er vi tilsynelatende klare for å jobbe videre i en annen form som ikke Grå var utstyrt med. Ikke i samarbeid med meg i alle fall.

Jeg hadde min første time med Bjørnen. Som tilsynelatende gikk fint. Jeg hadde tilsynelatende overkommelig kontroll. Helt til toget kom og smalt meg rett ned. Det undrer meg at etter så mange år i traumebehandling og med andre erfaringer i livet, at mitt forsvarsverk fortsatt setter inn alle styrkene over en slik endring. Eller, det er jo egentlig ingen endring heller. Mer en utvidelse av et behandlingssystem som har vist seg å være et bra et. Men for noen ble det tydelig et lite overtramp? Eller for mye? Fru. Grå sa alltid at det var viktig å jobbe sakte nok til at alle i meg klarte å holde følge. Og vi gikk saktere enn den treigeste skilpadden i verden. Etter et år med intensiv trygghet på Gjøkeredet, oppnådde vi faktisk at det ble trygt nok og det er jeg ganske stolt over faktisk. Fru. Grå ville ha blitt positivt overrasket om hun visste dette. Og fortsatt tenker jeg på henne hver gang jeg oppnår noe bra. Hun var alltid den første jeg ville fortelle ting til. Og da jeg fikk A på hovedoppgaven min om dissosiasjon og relasjonstraumer på sykepleiestudie, var det faktisk Grå som var den første som gratulerte meg. Det var henne jeg ville fortelle det til. For jeg visste at hun ville like å høre om det.

Så da var det kanskje ikke så rart at en eller annen form for reaksjon ville komme når vi plutselig skulle snakke med en annen som slettes ikke ligner henne. Men jeg hadde helt ærlig ikke ventet en ny krig. På kontoret til Bjørnen Bo hadde Frigg sagt at de onde alltid vinner. Jeg tenkte i etterkant at de onde ikke finnes mer fordi vi har fått tilbake trua på et behandlingsopplegg igjen. Flere av mine identitetsdeler hadde dessuten funnet veien inn i fremtiden og jeg tenkte at dette kom til å gå bedre. Men så begynte de onde å få en stemme igjen. Høvdingen på Gjøkeredet var opptatt av å formidle at de onde ikke alltid vinner, men at de har vunnet til nå. Ingen vet hvem som vinner til slutt. «De onde» har hatt mange navn i årenes løp og nøyaktig hva eller hvem de er, har vært usikkert for meg. Jeg ser bare for meg en mørk sky av onde ånder. De føles ikke som egne deler av meg. Men mer som stemmer som er ute etter å gjøre vondt. Fru. Grå var ganske sikker på at disse stemmene var noen slags kopier av overgripere. Og det er logisk å tenke slik med tanke på hva som blir sagt. Samtidig har jeg alltid følt at det er noe mer enn det. Noe mer sammensatt på en måte. For de har en tendens til å dukke opp når jeg er på mitt mest sårbare. Slik som på onsdag.

Det hendte en liten motgang. I utgangspunktet ikke en stor greie, men en liten ting ble til noe stort. I meg. Et avvik ifra planen. Mitt indre tålbare, ble raskt og brutalt til noe utålbart og uhåndterbart. Det forutsigbare ble plutselig uforutsigbart og jeg havnet i den indre drakampen jeg så mange ganger har havnet i før. Mine indre forsvarsdeler begynte å dra meg i hver sin retning og jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre. Den ene ville det, mens den andre tryglet om noe helt annet og flere andre hang seg på med egne viljer og følelser. Systemet ble sårbart og det er ofte da dem kommer. «Regel nummer en: Ikke si dem imot. Regel nummer to: Gjør som dem sier». Erfaring har vist mange nok ganger til at skaden blir større om ikke disse reglene blir fulgt. De ville at jeg skulle skade meg, de ville straffe og nekte meg i å oppsøke hjelp. I motsetning til før, hadde vi i slike situasjoner en plan. En kriseplan som jeg aldri noen sinne har klart å følge. Før hadde jeg reist ut i skogene der ute, gått meg bort i mitt eget sinn og mest sannsynlig endt med å trenge legehjelp uansett. Denne gangen, ringte han. Han ringte til Gjøkene på Gjøkeredet og sa at jeg ville returnere. Transport ble ordnet og til tross for at mitt indre forsvar ikke ville tilbake dit, overlot jeg kontrollen til dem. Og det er nytt. Og nok en ting Fru. Grå ville blitt positivt overrasket over.

Jeg gikk motvillig inn sammen med en Viking og en Forteller. Det var bråk. På indre bane. De kranglet. De ville ikke. Og roping mot meg som skulle styre alt sammen gikk på repeat: «IKKE SI NOE TIL DEM!!!», «KUTT DEG OPP I SMÅBITER!», «ANGRIP!». Å høre på slike trusler på innsiden om og om igjen sammen med frykten ifra andre forsvarsdeler, samtidig som jeg forsøker å høre på hva hjelperne sier på utsiden, blir bare bråk oppå bråk oppå bråk. Det er klin umulig å høre på noe av det, så jeg blir desperat etter å få en slutt på det hele. Erfaring har vist at å skade, lindrer kaoset på indre bane, men det tillot naturligvis ikke Vikingen. Jeg kan huske at jeg fant en trygghet i at han passet på, for jeg vil jo ikke gjøre noe skade sånn egentlig. Jeg vil bare at kaoset skal stoppe. Det hele endte med en slåsskamp jeg umulig kunne vinne og et stikk bak før jeg sluknet av utmattelse.

Dagen etter reflekterte vi rundt hvem disse stemmene egentlig er. «De onde» som de blir omtalt som av dem der inne. De er sterke, de har mye makt, men hvem ER de egentlig? Vikingen sa at de er stemmer som egentlig er utgått på dato. Som gammel melk. Når den går ut på dato, kjøper vi ny. Overlegen som overhode ikke er overlegen sa det samme som Fru. Grå. At de er kopier ifra overgripere som har hatt rollen som beskyttere mot å si noe. For en gang kan det hende at det vært behov for å hindre at overgrepene ble verre. «De er kontrollerende EPer» sa hun. «Og de kan ta seg en velfortjent ferie med hver sin paraplydrink». Så lo vi igjen og så for oss en mørk regnsky med fem sugerør ned i hver sin fargerike paraplydrink. Vikingen sa på nytt at de var gått ut på dato og ikke trengs lengre. At de bare er stemmer ifra min egne fortid ifra en tid da de virkelige onde nektet meg å i noe, nektet meg å avsløre dem. Jeg spurte om ikke Overlegen kunne ta med de onde med på overlegepermisjonen som står like rundt hjørnet, igjen, så kunne de drikke paraplydrinker sammen. Vi lo igjen. Det er vår superkraft. Humor. For første gang i min historie, ble jeg enig med meg selv og ordene ifra dem om at de onde var som utgått og sur melk, ble på et nytt vis absorbert og sugd opp i mitt indre system. Jeg kan til og med si for aller første gang at ja, de stemmene ER kontrollerende EPer og de har faktisk ikke lengre makt over meg. De trenger i alle fall ikke å ha det fordi faren er over for lengst. Og hvis jeg sier det mange nok ganger innover, vil de onde kanskje faktisk ta den ferien. De har ingen tvil hatt en hensikt om å hjelpe, men jeg innser at Vikingen og overlegen som overhode ikke er overlegen har rett. De er for lengst utgått på dato og jo lengre jeg holder på dem, jo mer muggent og sure blir de. De onde skal ikke få vinne denne gangen. For nå er de avslørt. Vi har fordelen på vår side og vi skal banke dem ut med humor og hemmelighetsstemplet informasjon. For vi har både vett nok, mot nok, sterk nok og vi er bra nok.

På gjensyn, Frida.

Etter at Frida og Frigg hadde fått utstyrt hver sin hov med oppgave om å fange denne skyggen av skam, forsto jeg nok ikke fullverdig hva jeg hadde satt i gang og hvilke konsekvenser det skulle vise seg å komme oss i møte. Eller rettere sagt, bli kastet over oss som et sky av sotstøv. Sottroll som de sier i den asiatiske animerte filmen Totoro. Eller som vi kjenner den som, en skygge. Skamskyggen som egentlig ikke tilhører oss, men alle dem som ikke har evnen til å se sin egen ydmykhet på det viset. Jeg tror neppe at min far sitter og skammer seg. Jeg er ganske sikker på at han sitter der, i huset jeg en gang bodde i, og syntes fryktelig synd på seg selv. Kanskje ved å sende denne pakken full av skam og en stank verre enn kloakk og med den kvelende kneblende følelsen, vil bli en vinn/vinn situasjon? For det er jo nettopp han som bør skamme seg. Som om han har levd et liv og holdt skammen på lang avstand, ja faktisk som om han sendte den med oss da vi flyttet hjemmefra og sa «Hade og lykke til på reisen». Siden da, sluttet han å ta kontakt, samtidig som han la skylden over på meg. Alltid. I mangel av skam? Noen vesentlige mangler er det i alle fall, uten at jeg skal gå i detalj rundt det.

En nær slektning til skammen er kontrollen. Behovet for kontroll vil en dag ta overtaket på deg om du lar skammen flytte inn. Og kontroll har jeg. Jeg har et veldig strukturert liv. Jeg er et klassisk vanemenneske som liker å ha oversikt. Det er en fin ting helt til det går ut av kontroll. Jeg har i perioder hatt økende behov for kontroll rundt matvanene mine. Jeg var overvektig en gang og strevde mye med det. Med selvbilde og selvtilliten min. Jeg klarte ikke å kjenne meg igjen i den tjukke kroppen og klarte heller aldri å venne meg til den. Jeg kan kanskje til og med si at jeg faktisk skammet meg en god del for at jeg var tjukk uten å få til å bli tynn. Jeg hadde vært plaget med mobbende stemmer i hode en god stund. Stemmer som stadig brøyt meg ned med ord som: «Du er så tjukk!!» «Du er så stygg og ekkel» «IKKE spis!!» osv og da Fru. Grå ble borte fra oss, kom dem enda sterkere tilbake. «Se det, du er så feit at ikke en gang Grå klarte å se på deg mer» osv igjen. Jeg ble så desperat til slutt at jeg valgte å operere meg på et privat sykehus. Det var ikke noe problem og jeg fikk dato for operasjon etter kort tid. Ingen spørsmål. Litt skremmende å tenke på egentlig at det er så enkelt å få tatt et såpass stort inngrep som Gastric Sleeve, som innebærer at de tar bort 80-90 % av magesekken. Jeg ble raskt slankere samtidig som det flyttet inn en superhelt i meg. M.I som holdt i gang treningen for denne kroppen og som sørget for at alt av mat og mosjon gikk rett for seg. 50 kg av meg forsvant i løpet av det første året sammen med stemmene. For en befrielse det var. Jeg så endelig bra ut for dem og derfor maste de ikke lengre heller. Før 3 år senere.

«Du har gått opp 3 kilo!!» Hørte jeg dem si i kor og like nedtrykkende som jeg husket dem. Først forsøkte jeg å ignorere dem, men de bare vokste i meg og før jeg visste ordet av det og uten helt å merke det selv engang, begynte jeg å spise mindre. Og til slutt til ikke spise i det hele tatt. «Skjerp deg!! Du er så stygg og feit at du fortjener ikke noe mat». Det er fem stemmer som snakker samtidig og det oppleves svært truende og for å unngå mer bråk, er det enklest å gjøre som de sier. Å adlyde. Det var jo bare noen få dager til nok et opphold på Gjøkeredet. Men da jeg først kom meg til Gjøkeredet var det allerede litt for sent. Jeg var under stemmenes makt. Også ute av stand til å fortelle livvaktene og overlegen som overhode ikke er overlegen om dem. For om jeg fortalte noe, ville det bli straffet. Høvdingen reagerte først. «Hvorfor spiser du ikke?» «Jeg er ikke sulten» Svarte jeg og visste at den påstanden ikke ville gå i lengden. Livvaktene har øyne overalt. Neste måltid kom. «Hvorfor spiser du ikke?» Spurte han igjen. Til slutt brøyt lille Frida ut og fortalte alt sammen. At vi ikke får lov til å hverken spise eller drikke og at vi blir straffet om vi gjør det. De sier at vi har blitt tjukke, men de gir seg nok etter hvert. Høvdingen lovte i mill drill og ikke si det til noen. Men det trengte han ikke heller for blodprøvene jugde ikke. Så overlegen som overhode ikke er overlegen hadde gjennomskuet meg kjapt. Så brakte det løs. Vi var avslørt og det var totalt uakseptabelt for disse mobberne jeg hadde latt få overtaket.

Det ble plutselig mørkt. Der inne en plass. I skogen. Jeg kunne knapt se noen ting i all den mørke sot-lignende tåka som hadde lagt seg utover det hele. Det var skammen som vokste seg stor og som sakte men sikkert tok over makten over alt. Jeg kunne høre Frida gråte rett ved siden av og da jeg snudde meg, så jeg henne også. Hun var redd og så på meg som om det var for siste gang. Jeg kunne føle hva som var på ferde. Frida hadde sladret til Høvdingen og nå var skyggen av skam ute etter å ta henne. Straffe henne og jeg visste ikke hva annet jeg skulle gjøre enn å be henne om å løpe. «Løp, Frida!» hvisket jeg så høyt jeg kunne for at hun skulle forstå alvoret. «Fort deg! Løp alt du kan ned til Frigg og legg deg i hengehulen der!» Jeg måtte dytte henne i gang mens jeg nok en gang, litt høyere, ba henne om å løpe. De små barneføttene hennes trampet i bakken og jeg fortsatte å rope at hun måtte løpe. Hun løp ut av mitt synsfelt som var svært begrenset. Så stoppet hun plutselig å løpe, noe dyrisk hadde tatt henne igjen og hun skrek. Det samme konstante, skarpe og desperate skriket jeg har hørt mange ganger før. Jeg forsøkte å gå nedover den stien jeg befant meg på og innså at det var snarveien ned til den trygge plassen og til Frigg. Og selv den korte turen ned dit, var ikke kort nok for at Frida nådde fram i tide. Hun hadde sladret og nå fikk hun straff. Det var mørkt, men det åpnet seg plutselig en lysning som en lyskaster som kastet lys over hendelsen som fant sted de neste minuttene. Som om stemmene, mobberne eller skyggen av skam ville at vi skulle se konsekvensene av å ikke adlyde. Det jeg så var brutalt. Skyggen hadde delt seg i fire. Skyggen hadde tatt form. Fire skygger sto på hver sin kant og grafset seg til denne lille jenta på bare 7 år. Og de ville at jeg skulle se på. Og hun skrek konstant. Jeg ble totalt handlingslammet, men begynte å hviske utover. «Det var ikke hennes feil. Ikke gjør det» Om og om igjen i håp om at de skulle stoppe. Men de stoppet ikke. De dro og sleit i henne på en så brutal måte at armene ble revet av før beina like etter. Til slutt knuste de hode og resten av kroppen tilsynelatende uten styrke.

Jeg gråt, en vill og ensom og fortvilet gråt. Jeg hulkegråt faktisk mens jeg ikke ante hvor jeg skulle gjøre av meg. Og før jeg visste ordet av det hørte jeg noe. Eller noen. Noen som egentlig ikke tilhørte skogen, men som kom som en ekstern stemme utenifra. En sang. En mannsstemme som sang, mens jeg sto der og så rett ned på denne lille jenta som nå lå der fragmentert i sitt eget blodbad. Sangstemmen roet ned situasjonen for det var noe beroligende med den. Som om den som sang, ikke ante hva han kunne si godt, men som allikevel forsto alvoret og begynte å synge. Til oss eller for oss som befant oss midt i denne tragedien. Jeg kjente at pusten ble roligere og jeg forsto at det satt en kjent livvakt rett på utsiden og at det var han som sang. Så ble jeg litt borte i ingenting.

Da jeg våknet sto jeg fortsatt på samme plassen og Frida lå fortsatt i biter der nede. Frigg var der også og overlegen som overhode ikke er overlegen sammen med Høvdingen. Det var ikke han som hadde sunget. Jeg kjente fortvilelsen til Frigg lang vei. Han gråt mens han skrapte opp det som var igjen av bestevennen sin og la henne opp i en eske. Han rakk ikke så mye mer før han fikk et stikk i skinka som skulle hjelpe han med å få det bedre, sa de to ifra Gjøkeredet. Han gjorde motstand, men bare fordi han ikke ville ende opp i flere biter som Frida. Dessverre gikk det ikke som planlagt for etter at han fikk det litt bedre, kom skyggende igjen. «Du gjorde ikke nok motstand!!» Skrek de inn i øret hans der han lå i sengen som sakte ble heiset så høyt som sengen gikk. Stemmene så sin anledning til å knuse en av lampene i taket, fraktet Frigg på badet for å bade i den røde sjøen som han ikke har svømt i på flere uker. Selv Høvdingen ble satt ut og kaos var et faktum. Igjen. Vikingen sa senere på kvelden at det var han og resten av livvaktene som bestemte videre. At ingen kan straffe Frigg for noe Vikingen og resten av hjelperne selv bestemmer før han fikk et stikk til før natten. Uten motstand og med et snev av lettelse denne gangen.

Så var det plutselig morgen igjen og jeg våknet inne på rommet mitt på Gjøkeredet. Som meg selv og hadde friskt i minne hva som hadde hendt med Frida kvelden før. Esken som Frigg tilsynelatende hadde puttet restene av henne oppi, lå i hjørnet på gulvet. Det sto «Frida 7 år. R.I.P» på den. Og Frigg hadde plassert bamsen han hadde kjøpt til henne oppå. Det så ut som en slags grav på ordentlig og jeg ble umiddelbart fylt av en motløshet. Overlegen som overhode ikke er overlegen hadde oppfordret meg til å ta en tur inn i skogen for å sjekke tilstanden etter gårsdagens massakre. Jeg trodde ikke at jeg skulle få det til, det var for vondt og jeg var fortsatt slapp etter fasten. Men plutselig var jeg der allikevel. Helt uten å gjøre en innsats for å komme meg dit. Det var som om jeg gikk inn en slags bakvei eller en hemmelig inngang, for jeg sto ikke ved leirbålet til Adam like innenfor portalen som jeg pleier. Jeg befant meg rett ved Høvdingtreet. Inne i den trygge plassen der Frigg lå oppe i hengehulen sin, kledd i sort og han gråt lydløse tårer uten å bevege seg en millimeter. Han var til og med svart rundt øynene. Frida lå i biten i esken rett under. Jeg så opp på denne fortvilte gutten og sa: «Vi trenger ikke å begrave henne. For vi lever jo og da kan hun fortsatt komme tilbake». Jeg forsøkte å smile, mens jeg fortsatt kunne høre skrikene hennes fra dagen før. «Ting er annerledes nå!» utbrøt jeg med en litt fortvilelse i stemmen. «Ting skjer og ting vil bli bedre. Jeg vet bare ikke når.» Frigg reagerte ikke på noe av det. Han bare lå der i den sorte skammen som hadde overtaket på han og på oss i øyeblikket. Jeg forsøkte å få liv i han. «Bli med å plukk blomster da! Det ville Frida likt. Blomster i alle slags farger som kan ligge oppå esken.» Ingen reaksjon, men jeg kunne høre et voldsomt rabalder komme nedover snarveien fra det hvite huset. Fredriksen kom rasende inn til oss, så på esken med Frida i biter på og freste: «Hvorfor sendte du henne ned hit??». Jeg ble irritert tilbake fordi jeg følte ikke at jeg fortjente å få skylden for dette. «Hvor var du?» Sa jeg litt spydig tilbake. Han svarte ikke, sikkert fordi han også strevde med skyldfølelse. «Hun skulle ikke gå så langt!!» Freste han igjen, men med en litt mer sorg i tonefallet. Så gråt jeg. Igjen. «Unnskyld, Fredriksen» sa jeg. «Jeg vet hvor mye Frida har betydd for deg. Hun har betydd mye for oss alle!» Jeg sleit med å snakke for det hele var virkelig en så stor tragedie. Men jeg klarte å fortsette litt til. «Men vi lever jo? Og det vil også si at Frida kan bli levende igjen». Denne gangen snudde Frigg på seg. «Hvordan bli levende igjen etter det der!» Mens han kastet et blikk ned på esken med Frida i biter. Jeg klarte ikke å smile, men fikk sagt noe om at kanskje Frida ville returnere i en nyere og mer utviklet utgave av seg selv. «Jeg likte Frida akkurat som hun var jeg», Sa han før han la seg til i hengehulen sin igjen. Plutselig hadde Fredriksen endret stemningsleie, tilsynelatende for å oppmuntre Frigg. «Jeg har laget den pakken, Frigg og jeg tror at du vil like den» Var det et spor av entusiasme i stemmen til Fredriksen? Ja, men Frigg lå like ubrydd. Fredriksen dro plutselig fram esken han hadde lagt av tre. Den var svært godt forseggjort. Den var kvadratisk og utenpå hadde han malt den slik at den så ut som en TNT blokk fra Minecraft. Jeg ble litt overrasket og tenkte at Fredriksen virkelig har begynt å vise seg fra sin beste side. For der sto selveste Fredriksen med en skjult beskjed. Og det var at vi skulle jobbe for å hjelpe Frigg med å løsrive seg fra den skammen, legge den i en eske med eksplosiver og sende den dit den hører hjemme. Flott, tenkte jeg. For et samspill oppi all denne tragedien. Endelig sto vi der samlet som en slags familie som stiller opp for hverandre uansett hva. Jeg klarte endelig å trekke litt på smilebåndet og før jeg våknet igjen i det virkelige virkelige på Gjøkeredet, «Du Frigg? Skal vi plukke de blomstene?»

Tid er som vanlig svært vanskelig for meg å forholde meg til når det gjelder de tingene jeg opplever i min indre verden. Og det jeg opplever føles ofte kaotisk og uoversiktlig til å begynne med, men gradvis klarner det opp for meg og gir mening. Litt senere kom overlegen som overhode ikke er overlegen for dagens alvorsprat som, som oftest ender med mye latter og gode spøker full av galgenhumor og ironi. Så beskrivelsen «alvorsprat» kunne ikke vært mer ironisk i seg selv. Men på vår lille forskrudde måte, er det en god dryss med alvor oppi alt fjaset også. Som da hun foreslo å innkalle alle innbyggerne i skogen til et møte for å drøfte situasjonen. Hun skrev derfor en svært formell innkalling i notatboken min som fungerer som en korrespondanse mellom alle parter som er involvert i dette behandlingsforløpet. Innkallingen var som følger:

«Møteinnkalling

Vi ønsker å innkalle til et møte med skogens innbyggere for å drøfte situasjonen rundt mat og drikkeinntak. Fint om så mange som mulig kan delta! Alle må registrere seg ved ankomst. HUSK rom 86. Mvh Overlegen og meg selv»

Bare det at hun velger å presisere romnummer, sier mye om hennes gode sans for humor. Jeg bor nemlig på et annet rom enn tidligere og vi ble litt småbekymret for at jeg plutselig skulle sette meg inn på de harde flisene på det gamle rommet som nå var bebodd av en annen.

Jeg satt ute da jeg plutselig sto, igjen uten å gjøre innsats for å komme inn, rett innenfor portalen. Adam satt der han alltid sitter og jeg kunne se at det plutselig sto et slags stativ med en innskrivningsbok oppå. Adam hadde allerede meldt sin ankomst og jeg kunne ikke gjøre en dårligere innsats. Så jeg gikk imot boken for å skrive meg inn i manntall, men før jeg rakk å ta pennen, så jeg at både Ofie og Bambù skrev seg inn på tur. Uten penn, for de hadde naturligvis magisk blekk som skrev at seg selv. De svevde bort til bålplassen mens jeg skrev mitt eget navn på. «Er vi alle nå?» Spurte jeg og Ofie ristet på hode og ba meg vente i nøyaktig ett minutt til. På slaget kom Fredriksen ut av buskene, skrev seg inn og satte seg blant oss. «Nå er vi alle» Sa Ofie. Jeg spurte om ikke Frigg ville komme. «Frigg sitter fast i skammen, han ser vi ikke igjen før vi får overtaket over den» svarte han tilbake. Jeg sukket oppgitt. Det var som om alle visste hva temaet var for Bambù begynte å snakke om disse skyggene og stemmene som nå hadde kommandoen. Hun visste at jeg ikke forsto og forsøkte å forklare på den måten ånder forklarer. Kryptisk og åpent for tolkninger i alle retninger. Hun fortalte at stemmene ikke har noen direkte tilknytning til overgripere, men til min egen selvfølelse. De er et ekko ifra nære, kvinnelige slektninger som alltid var veldig opptatt av at ting skulle se bra ut. Jeg forsto umiddelbart hvordan det hang sammen og ønsket ikke å gå videre på den. Hvem kan være sterk nok til å få oss ut av stemmenes makt da? Spurte jeg videre. Og denne gangen svarte Ofie. «Det er nok bare M.I som kan ta opp den kamper der, men hun er langt unna». Bambù skulle forsøke å sende signaler til henne med tankekraft. Vi snakket også litt om den sotete tåka som lå utover skogen. Adam skulle tilkalle dragene med røyksignaler for å se om de kan komme med et regnskur igjen. «Det trengs en real vask her» sa han. Og kanskje han har rett, kanskje regnet vil samle støvet av skam til en klump slik at vi får lagt den i den esken som Fredriksen har laget. Noe Fredriksen også påpekte og bekreftet at TNT esken var trygt oppbevart på hans eiendom. Jeg spurte videre om Frida. Om hun noen gang ville komme tilbake igjen etter det brutale angrepet på henne. «Jada», svarte Bambù og smilte, noe som var litt irriterende etter disse voldsomme hendelsene. «Og hun kommer nok tilbake som en litt eldre versjon». Jeg så opp på henne som et spørsmålstegn og hun fortsatte fort; «Ja, hvorfor ellers tror du at hun revnet opp? Den voksende sjelen ble for stor for den lille kroppen». Jeg så for meg øyeblikket i det kroppen hennes ble revet opp på brutalt vis. Var det virkelig en bra ting? Ja vel. Er det sånn det skal bli, tenkte jeg. For i øyeblikket ligger Stina nedgravd i tjærelignende gjørme av skam, Frigg er fanget av det samme i hengehulen sin og Frida ble revet i stykker av den. Hvem blir den neste? Eller er alle de mest sårbare tatt? Hvor mye skam må vi føle på før vi kan sende den bort på en eviglang ferie i hjemlandet sitt? Jeg så bort på Fredriksen og takket han for å ha laget en så fin eske. Jeg spurte han samtidig om han kunne gå ned til den trygge plassen, ned til Frigg for å passe på han. Jeg likte ikke tanken på at han skulle ligge der og skamme seg sånn alene. Fredriksen nikket bekreftende før han gikk i den retningen. Til tross for alt kaoset og de brutale hendelsene, har aldri samarbeidet oss imellom vært bedre. Og før jeg dro ut av skogen og igjennom portalen, forsto så jeg plutselig en sammenheng. Den røde tråden her var garantert SKAM. Systemet har blitt overveldet av den og sånn må det kanskje være for at vi noen sinne kan komme videre. Er skam en av bossene i Regnskogverdenen? Det vil tiden vise. Fram til dragene kommer og eventuelt superhelten vår, må vi bare stå i den skammen sammen, før vi kommer i posisjon til å fange den og ta tilbake kontrollen over den og ikke den over oss.

Like etter møte gikk jeg og Reven ut. Vi plukket blomster på Frigg sine vegne og la oppå esken med Frida i biter i. Vi tok en tusj og skrev: «På gjensyn, Frida. Vi sees igjen».  

Den som gir seg er en dritt.

Frigg våknet av at en fremmed mann satt i stolen på rommet. Han innrømmer det aldri, men han ble liveredd. Fremmede menn på rommet betyr aldri noe godt eller bra. Flaks for Frigg hadde han gjemt bort en kniv av plast på baderommet fra dagen før, til slike situasjoner som dette. Han ville heller dø enn å bli krenket på nytt. Frigg visste nok at en plastkniv ikke ville være sterkt nok til å ende alt der og da, men det kunne i det minste lette på de andre smertene som han trodde at han hadde i vente. Så han spaserte målrettet inn på badet, tisset først, skrudde på vasken som han lot renne for at ikke den fremmede mannen skulle høre kuttingen. Det tok altfor kort tid før mannen i rommet kom inn og overtok makten. Frigg begynte å kjempe for livet nok en gang. Mannen holdt og det kom flere fremmede inn. De også holdt og Frigg, som bare er 9 år, kjempet så hardt han kunne. Han skrek, sparket, slo. Så hendte det noe litt rart og litt fint på en gang. Overlegen som på ingen måte er overlegen kom inn i rommet. Hun har aldri kommet og vært vitne til at Frigg blir overfalt før. Han oppdaget henne og tryglet desperat om hjelp. Og overlegen gjorde det utenkelige da hun ba de fremmede om å gå ut. Frigg ble overrasket og forsto ikke stort av den handlingen der. Og siden overlegen er sjefen, gikk de faktisk ut, men de gikk ikke langt. Det sto en hel hær på utsiden for å beskytte sin dronning. Frigg ble forbanna og smalt døra igjen før han la seg i sengen med ansiktet mot veggen. Den mektige dronningen satt seg ved siden av med sitt vennlige vesen og tok han omsorgsfullt på skulderen. «Hva faen?» Tenkte han idet han merket at ansiktet og puten ble våt. Det rant fra øynene og han klarte ikke å hindre det i fra å komme. Han forsto ikke en dritt, men overlegen snakket rolig og fortalte at han hadde en verdi. Verdi? At hun veldig gjerne ville hjelpe han med å kjenne på de gode tingene i livet her og nå. Gode ting? Han forsto ikke stort, men han trodde kanskje at han syntes det var fint å høre på. «Hvorfor er du så snill mot meg?» Spurte han ydmykt. «Fordi du er et barn og fortjener å ha det godt» svarte hun forsiktig og med en så stor omsorg at Frigg så vidt turte å tru på det, men bare så vidt.

Overlegen som ikke er overlegen hadde gått fra behandlingsmøte for å sitte med Frigg. Og hun satt sammen med han i minst en time. Kvelden i forveien hadde han sloss med vikingen og var redd for at han hadde gitt han opp eller var sint. Det var overlegen overbevist om at han ikke var og lovte å sende melding og hilse fra Frigg. Da hun dro hadde det kommet en familieterapeut som ventet på utsiden. Han hadde jaget den svære hæren vekk. Bedt de pelle seg vekk og han fikk lov til å komme inn. Frigg kjente han ikke i det hele tatt, men han hadde vært sammen med vikingen og sloss kvelden før. Vikingen hadde gått god for han og dermed gikk Frigg med på at han var ok. Dessuten kunne det komme godt med å ha en familieterapeut på laget, når denne kroppen utgjør en stor familie alene. Frigg likte raskt den fyren. Han var engasjert og litt forbanna. Ikke på Frigg, men for noe annet som hadde med organiseringen på avdelingen å gjøre. Dessuten var det en følelse som Frigg forsto og det gjorde det lettere. Frigg sa til han at store gutter gråter ikke, tørket restene av tårene fra øynene, slang litt vann i ansiktet og tok seg kraftig sammen. Familieterapeuten var tross alt en mann og Frigg ville ikke vise noen svakheter. Dagene før denne hendelsen, hadde Vikingen og vi iherdig forsøkt å jakte på disse følelsene og på en slik måte at kjernen i meg, altså meg, skulle klare å stå i det. Dette gjorde vi noen ganger uten hell. Det virket umulig. Vikingen fortsatte å fomle etter de rette ordene og jeg forsøkte desperat å klamre meg fast til her og nå for å stå i det, men det var sjanseløst før slåsskamp var et faktum. Vikingen må være både gul og blå etter alle sparkene han tok imot. Men han er og blir en Viking og tåler alt. Sier han selv. Jeg tror nok at selv han har en grense. Etter noen voldsomme basketak utenfor min bevissthet, spurte jeg han igjen, for det er ikke første gang jeg har spurt uten å få svar. «Hva ville du skrevet på blomsterkransen i begravelsen min?» Denne gangen fikk jeg svar. «Jo, nå har jeg tenkt og jeg har kommet fram til: «Den som gir seg er en dritt»». Jeg lo og tenkte hvor fint det var at vi kunne spøke om både døden og livet og alt mulig. «Du vet at de kommer til å lese det opp høyt?» Sa jeg, vi så på hverandre i noen sekunder før vi lo igjen. Fru Grå sa alltid at latter og gråt er tegn på liv. Så jeg lever og jeg har ikke lyst til å være en dritt.

Å leve med DID – En risikosport!

Jeg har aldri lagt skjul på at å leve med et splittet sinn byr på en rekke utfordringer. Utfordringer jeg har vært pent nødt til å lære å leve med og som med tiden har blitt en så stor del av hverdagen min at jeg ikke lengre tenker over at det er rart. De små tingene som sikkert får folk til å stusse litt over det i det ene øyeblikket, men som nok er glemt i det andre. En ting er iallfall sikkert og det er at å leve med DID ikke er for pyser. Helt siden vi var barn, har vi strukket tålegrensen vår litt og litt, helt til vi tålte det utroligste som enhver annen dødelig hadde gått rett inn i sin egen grav om de oppevde det samme. Vi (les «jeg» i flertall) er så heldige å være utstyrt med hallusinasjoner i ulike varianter, vrangforestillinger i tide og utide, angst, panikkangst, mareritt, søvnløse netter og min «favoritt»; blackouts (for å nevne noen)…

Noen på jobben klagde over dårlig nattesøvn her om dagen, noe som så klart vekket min sympati umiddebart! Da jeg innså at det var snakk om 5 timer søvn iløpet av hele natten, forsvant sympaten rimelig kjapt… Har man DID er det ikke uvanlig å gå flere netter uten søvn! Min personlige rekord er nesten opp til en hel uke uten! Så 5 timer sammenhengende søvn høres himmelsk ut i mine ører. Det er da en kjent sak at lite søvn kan få katastrofale konsekvenser for alle og enhver.

Det med søvn er nok en rimelig kjip situasjon for slike som meg. Men det finnes så klart andre ting som gir et lite ekstra piff i hverdagen! Det er for eksempel alltid spennende å være på butikken! Selv om jeg har handleliste og bestemmer meg for å følge den slavisk, kan jeg finne de merkeligste ting i handleposen når jeg pakker ut varene hjemme… Det er faktisk helt umulig å vite hva man kommer hjem med! Er man så heldig at man har fått med seg alt på lista, kan du vedde på at det er noe ekstra, gjerne helt ulogiske ting som jeg vet at jeg aldri bruker eller liker! Og ofte noe til barn! Barneblader, søte hårspenner og strikker, viskelær og tegnesaker (FLAKS for meg at jeg har en guttunge hjemme som kan få bruk for alle disse tingene, så han fungerer fint å skylde på om noen spør..). Apropos barneting! Hvem med DID har vel ikke erfaring med å være innom leketøysforetningen? Når vanlige foreldre og voksne helst vil fort inn og fort ut av den, bruker vi med DID laaaang tid og det hender støtt og stadig at du tar deg selv i å kjøpe leketøy til seg selv. I dag for eksempel skulle jeg en kjapp tur innom for å kjøpe brannmannkostyme til guttungen og kom ut igjen med både lykketroll og to nye Disneyfilmer..

IMG_20160215_211702.jpg

Det kan fort bli dyrt når man har impultkontrollen til en barn, med mammas visakort…

Men det er ikke bare slike barnslige impulskjøp som gjør hverdagen ekstra spennende! Det kan by på utfordringer når man finner ut av at delene har gjort ting uten deg.. Som for eksempel da jeg plutselig en dag fikk en SMS fra specsavers om at brillene mine nå kunne hentes i butikk og alt var betalt for. Javell? Jeg kunne slette ikke huske å ha vært hos specsavers og kjøpt briller og iallfall ikke tatt noen synstest den siste tiden. Da jeg kom ned dit var jeg forberedt på det meste, enten kunne det være snakk om briller med mikke mus innfatning eller bestefarbriller. I beste fall noen moderne noen. Jeg forsto straks at det var Fredriksen som hadde vært på farta da jeg så bestefarbrillene komme imot meg og brilledamen som ba meg om å prøve dem… Jeg nikket, tok på smilet og sa at det var flott. Sannheten var at jeg knapt så en dritt. Fredriksen og jeg har tydligvis ikke samme syn, men brillene er godt oppbevart, lett tilgjengelig til han når han trenger dem.

Det er faktisk ganske spennende det med synet mitt! For i perioder kan jeg se skikkelig dårlig, så dårlig at jeg ikke en gang ser underteksten på tven, men de gangene jeg har bestilt time hos optikker, får jeg beskjed om at jeg har perfekt syn… Så jeg får aldri de brillene jeg trenger i disse periodene. Det har helt sikkert en alvorlig konsekvens det også…

Men den mest sjarmerende utfordringen er så klart blackoutsene! Og det er ikke få av dem! Hvor artig er det ikke å kjøre bil på vei et sted forså å plutselig oppdage at man er på vei til et annet?? Eller når man går en tur i skogen og plutselig oppdager at du ligger på bakkent helt annet sted enn den ruten du hadde planlagt å gå! Hva med å sitte på kontoret til fastlegen din i det ene øyeblikket og i skogen i det andre! Ekstra spennende er det hvis jeg ikke har telefonen med og ikke aner hvor jeg har lagt den…

Det aller morsomste er all den selskapen jeg får! Tenk, jeg blir ALDRI ensom! Gjør jeg noe, kan du vedde på at noen i meg har en mening om det. Det er ikke alltid vi kan være enige så klart, men det er da alltid kjekt å ha noen å dele tanker og ideer med! Også tipper jeg det er underholdende for andre, hvis de er så heldige å være vitne til en av mine indre dialoger!

Det overrasker noen at jeg klarer å leve en tilsynelatende normal hverdag med de bisarre symptomene jeg har! Av og til blir til og med jeg skremt. Skikkelig skremt faktisk og det skjedde i dag. Hvis jeg skal avslutte dette ellers humoristiske innlegget med noe mer alvorlig. For det er viktig med humor, men man må heller ikke glemme alvoret oppi det hele.

I dag var jeg hos den kloke Grå. Det skjedde noe jeg på ingen måte var forberedt på og jeg sitter igjen med en følelse av at jeg ikke lengre tør å fortsette. Vi satt på kontoret en stund før Stinas bok kom opp på bordet. Der stopper det og fortsetter ikke for meg før en stund etterpå. På badet!

Jeg kunne ikke helt orientere meg! Jeg tror jeg befant meg innendørs og det kjentes varmt ut. Det suste i hode som om det var en liten storm i trærne rundt meg. Jeg klarte knapt å stå på beina for bakken under meg føltes som veldig fin sand som jeg sank ned i. Jeg ble fyllt av en engstelse for noe jeg ikke helt visste hva var. Men så kunne jeg kimte Fredriksens skikkelse litt bortenfor der jeg sleit. Jeg kunne føle stemmen hans borre inn i sjelen min:

«STINA MÅ DØ!!!! Hun er ikke annet enn søppel! Jeg har gjemt unna en skalpell i bilen din. Tiden er inne!»

«Nei», tenkte jeg. Tiden var absolutt ikke inne.. Men Fredriksens befaling var sterk. Han forsøkte å overtale meg til å snike meg forbi Fru Grå og hente den for han. Han kunne nemlig meddele at han godt kunne gjennomføre en gang for alle. Jeg klarte ikke lengre å stå på beina, de sviktet og jeg falt sammen, samtidig som jeg hørte Fru Grå si bestemt og strengt at jeg måtte låse opp døra og slippe henne inn. Jeg var sliten og maktet knapt å løfte armen mot nøkkelen som var så høyt der oppe. Ingen har så lange armer, tenkte jeg. Men før jeg visste ordet av det hørte jeg et klikk og Fru Grå åpnet døra.

«Føler du deg som «deg» nå?» (Du vet du har DID, når terapeuten må spørre om hvem du er…) Jeg ante ikke hvem jeg var i det øyeblikket så jeg svarte at jeg ikke visste helt, men fortalte så fort det lot seg gjøre om Fredriksens planer og at jeg var redd for at han skulle skade meg eller oss om jeg satte meg i bilen. Fru Grå foreslo å lete etter skalpellen som Fredriksen påsto fantes slik at hun kunne ta den vekk..

«Husker du at du gråt i stad?» Spurte Grå forsiktig.

«Nei» Svarte jeg

«Jeg gråter ikke…»

Jeg satt meg i bilen, fant skalpellen umiddelbart (aner ikke hvor lenge den hadde liggi der), tok fram kartet som guttungen har laget til meg og holdt den i den ene handa og skalpellen i den andre. Jeg tror at kartet reddet meg fram til Fru Grå kom ut og tok over skalpellen. Jeg åpnet kartet som lå rullet sammen med en hyssing rundt. For å finne veien hjem: «Gå rett fram og et par svinger»! Jeg startet bilen og fant veien hjem.

2016-02-15 23.16.18

Ikke riktig en plass…

Jeg ser på telefonen min, den ringer. Jeg kjenner igjen peronen som vil ha tak i meg, men lar være å ta den. På dette tidspunktet vet jeg ikke en gang hvor jeg befinner meg, så jeg ser meg rundt. I butikken omringet av andre mennesker som gjør sine ukentlige innkjøp. Butikken identifiserer jeg raskt, den ligger rett ved Fru Grå sitt kontor og jeg skjønner at det må være der jeg kommer ifra. Mens jeg titter på klokken, skjønner jeg at det er et par timer siden jeg skulle vært der og siden jeg ikke husker den tiden som har gått, vet jeg at jeg må ha vært der. Jeg kan huske at kaoset startet i bilen. Jo mer jeg nærmet meg kontoret til Grå, ble jeg dratt mer og mer i alle retninger, fulle av uenigheter og unngåelse. Så ble det mørkt og jeg står nå på butikken, med telefonen i den ene handa og en handlekurv i den andre. Jeg får vel gå og handle litt da, se ut som folk flest! Idet jeg kikker opp ser jeg henne! Fru Grå! På butikken! Angsten sprer seg som lyn gjennom kroppen min. Det kan ikke være sant! Jeg var et øyeblikk overbevist om at hun hadde fulgt etter meg, men det lignet da ikke henne! Nei. Søren. Hun er ikke annet enn en hallusinasjon! Det kan ikke være hun! Best at jeg gjemmer meg. Jeg setter opp farten og går til den andre enden av butikken. Setter meg ned bak hjørnet til pastahyllen og tittet forbi. Jeg må se om hun kommer etter meg. Det gjorde hun ikke, ikke enda iallfall. Et par andre kunder så rart på meg i det de gikk forbi. Det får bare være, jeg må holde utkikk! Hvis denne halusinasjonen tar meg igjen, er jeg overbevist om at jeg kommer til å lage en scene og det vil jeg ikke. Da kan jeg mye heller se litt mistenksom ut bak en av hyllene. Fru Grå kommer ikke, så jeg reiser meg og sniker meg langs butikken for å se om hun forstatt er der jeg så henne sist. Jada! Ved frukten! Det bekrefter bare mistanken min om at hun ikke er ekte for ingen bruker vel så lang tid på å bestemme seg for frukt! Jeg bestemmer meg etter en halv time at jeg skal forsøke å ta noen varer i kurven min og gå for å betale, men når jeg snur meg ser jeg at hun kommer i samme hylle seksjon som meg! Jeg smetter instinktvis unna og nå er det jeg som befinner meg med frukten. I et hjørnet sender jeg henne en melding:

Beklager så mye, men er du på butikken nå? Jeg syntes jeg så deg, men lurer på om du er ekte eller ikke?

Jeg fikk ikke svar før etter 15 minutter. Hun kunne bekrefte at hun hadde vært på butikken, men at hun nå var tilbake på kontoret. Hun hadde ikke sett meg og visste heller ikke at jeg var der. Altså, hun var ekte!

Hverdagshallusinasjoner

Jeg ligger og halvsover på sofaen, ser ut av vinduet. Verden utenfor virker fjern. Der går dvergene plutselig forbi, den ene vinker og jeg smiler tilbake. Et tre røsker opp sine dype røtter fra jorden og begynner å vandre rundt. Høy og majestetisk. Et annet tre gjør det samme, mens det tredje tar fatt og løper sin vei.

Hm, tenker jeg. Hvor er det han har tenkt seg hen?

Jeg ler litt idet dverg nummer 3 hopper forbi med en hoppestokk og tenker at livet må være vidunderlig på utsiden av det vinduet..

Det er aldri for sent å gi opp..

..er ordene som viste seg å redde meg på et vis! Ironisk nok.

Det var en gang ei jente som gikk på ungdomsskolen. Hun hadde lite håp om en lys framtid, var i startfasen på en karriere som selvskader og brydde seg svært lite om andre. Døden var hennes gode venn og det eneste som virket trofast og til å stole på. Til en viss grad kunne hun kontrollere døden. Dette fortalte hun til en lærer, ikke egentlig som et rop om hjelp, men mer som en praktisk informasjon. For hun visste at ingen brydde seg uansett. Det visste læreren også. Dagen etter tok læreren med en bok som hun gav bort til henne i et av friminuttene. Tittelen ville sjokkert mange, men læreren kjente jenta godt og tok en stor risiko ved å faktisk gi den ifra seg til jenta som nylig hadde fortalt at hun ville dø. «Det er aldri for seint å gi opp», leste hun og begynte straks å smile. Kanskje for første gang på flere måneder!

For jammen hadde ikke læreren gitt henne et håp! Det ER aldri for seint å gi opp. Innholdet i boken var perfekt og jenta lo høyt for hver side hun bladde i. Så ironisk det hele var! Plutselig sto hun der og så livet sitt ovenifra og tenkte: «Herregud, så komisk!»

Dette var starten på resten av livet, et lite høytidelig liv full av humor og selvironi! Starten på en ny holdning: Livet blir det man gjør det til. Jeg var 15 år og klar til å flytte hjemmefra. Boken har fulgt meg hele veien dit jeg er i dag og står på hedersplassen i bokhylla. Den ble sjeldnere tatt fram med tiden, men de gangene jeg tar den fram og blar, kan jeg ikke la være å smile. Den mestringsfølelsen den boken gir meg, er uerstattelig! For det ER aldri for seint å gi opp, alle vet jo det! Men det er faktisk opp til deg selv å fortsette. Og siden det aldri er for seint å gi opp, kan man like gjerne prøve litt til…

IMG_20150204_095511

Jeg tok meg den friheten med å kopiere forordet i håp om å trekke på flere smilebånd... Læreren tillot seg å tegne et smilefjes for 15 år siden.
Jeg tok meg den friheten med å kopiere forordet i håp om å trekke på flere smilebånd… Læreren tillot seg å tegne et smilefjes for 15 år siden.

Utfordringer i hverdagen: «Ser du henne også?»

Det er på ingen måte hemmelig at det å leve med DID og PTSD byr på utfordringer i hverdagen. De kommer på rams, hver dag. Noen dager er det mer flyt i, mens andre dager kommer utfordringene på rams. Jeg vil gjerne fortelle om en av dem som jeg med tiden har lært å gjennkjenne i stor grad. Av og til blir det krøll i hva som er virkelig og ikke, noe som følgende historie bekrefter til det fulle.

Jeg hadde knappe 3 måneder bak meg som student på høyskolen. Jeg hadde etablert meg i en studiegruppe jeg skulle ha mye med å gjøre. Siden ingen av oss kjente noen av de andre i utgangspunktet, satte vi oss trofast i samlet flokk på rad 3. Bare dette var en utfordring for meg på det tidspunktet. Jeg valgte stort sett strategisk den bakerste raden på slike plasser for at jeg ikke skulle ha noen bak meg. Jeg brukte litt tid på å venne meg til den nye studenten i meg, men det gikk egentlig overraskende bra. Helt til jeg oppdaget en dame på bakerste rad. Det var noe rart med henne, hun satt bare der med hendene i fanget, rak i ryggen med et blikk som var umulig å tolke. Jeg kunne ikke oppfatte om hun smilte eller var dønn alvorlig der hun satt uten å flytte blikket. Den tredje dagen hun satt der, på samme plass med det samme blikket visste jeg det: Hun var en hallusinasjon! Hennes eksistens var nødt til å være begrenset til mitt indre kaos. Jeg hadde lenge vært bekymret for studenten og det å gjennoppta studiene. Erfaring har vist at kaoset blitt uovervinnelig og dermed har også studier gått i vasken. Damen på bakerste rad fikk meg til å innse at også denne gangen måtte jeg nok gi opp. I ca to uker satt jeg på tredje rad og spekulerte i hvorfor og hva hun gjorde der oppe. Hundre spørsmål gikk igjennom hode mitt og selve forelesningen som foregikk foran fikk jeg ikke med meg. Jeg turte heller ikke å si noe om dette til Fru Grå. Jeg ville finne ut mer på egen hånd før jeg gikk til henne med dette. For erfaring har også vist at kaoset blir enda mer kaotisk om jeg innvolverer andre. Men så plutselig skjedde det som skulle vise seg å gjøre en slutt på spekulasjonene mine.

Damen på bakerste rad reiste seg og gikk ned trappen og forbi min rad. Jeg lukket øynene og tenkte desperat at jeg IKKE måtte lage noen scene og holde meg i skinnet! Da jeg lukket opp øynene sto damen rett foran meg, så meg inn i øynene og sa:

«Plager det lyset deg også?»

Jeg svarte så klart ikke, da ville jo medstudentene tro jeg var gal som snakket ut i luften! Damen gav seg ikke og spurte igjen, litt høyere og jeg ser en annen vei. Akkurat da dytter medstudenten min meg i siden.

«Du, hun snakker til deg altså..»

Det satte meg helt ut og uten å tenke meg om sier jeg høyt:

«Hæ? Ser DU henne også??»

Damen var så virkelig som det gikk an. Hun så at jeg lukket øynene da hun kom ned og lurte på om jeg også ble blendet av det lyset som faktisk var ganske blendende, men det hadde ikke jeg lagt merke til fordi jeg var for fokusert på å finne en strategi mot denne damen jeg trudde var en hallusinasjon. Det viste seg at hun var ansvarlig for høstens emne og satt der for å observere undervisningen. Jeg fortalte om denne episoden til Fru Grå neste gang jeg så henne og vi måtte bare le! Dette er jo bare helt ubeskrivelig morsomt! Selv om det var svært ubehagelig der og da. Denne episoden sier jo litt om utfordringer som følger med en alvorlig sinnslidelse. Jeg kan ikke alltid stole på at det jeg ser er virkelig. Både Ofie, Fredriksen, Frida og Oda har dukket opp i forelesningene, men de kjenner jeg fra før. Selv om noen av de ikke har gode hensikter, klarer jeg å ignorere dem i den grad at ingen legger merke til det.

Dette er 2 år siden og jeg har blitt en godt etablert student! Det er en stor mestring at jeg har klart å komme så langt i Bachelorgraden min! Bedre sent enn aldri, sant?

Hallucination

Kunsten å tenke positivt!

Jeg har lenge ment at man kommer langt med godt humør og en god posjon selvironi! Humor er noe jeg til stadighet bruker i hverdagen min for å takle den. Jeg syntes selv at det har en positiv effekt på symptomer og det helhetlige bilde. Jeg tar meg selv svært lite høytidelig og syntes det er gøy når andre tør å spøke på min bekostning.

Blogger som denne har en tendens til å innerholde mye tragedier og triste saker. Noe som er helt forståelige. Fordi det er vannskelig og utfordrende å leve med DID. Men hvem har sagt at ikke det å leve med en alvorlig sinnslidelse ikke skal ha sine fordeler? Her kommer min liste over fordelene ved å ha en Multippel personlighet:

Topp 5:

  1. Jeg blir ALDRI ensom! Jeg har tenkt på dette flere ganger. Hvor ensom jeg hadde blitt om ikke mine indre hjelpere eksisterte. Flere av dem har jeg kjent siden jeg var liten og jeg er praktisk talt vokst opp med dem.
  2. Kostnadsfrie tatoveringer! Takket være vannskelige tider knyttet til diagnosen min har jeg kroppen full av kostnadsfrie tatoveringer! De er riktig nok hjemmesnekret, men til gjengjeld får hver og en av de en større betydning. Dessuten er tatoveringene mine det eneste som minner meg på at fortiden var virkelig.
  3. Jeg kjenner meg selv usedvanlig godt! Uten denne diagnosen hadde jeg ALDRI i verden kjent meg selv så godt som jeg gjør! Den har tvunget meg til å smake og erfare på hver eneste krok som finnes av meg. Derfor har jeg også en ekstrem stor forståelse på meg selv!
  4. Livserfaring! Jeg mener som mange andre at de som har opplevd å være på bånn av livet, er de klokeste menneskene. Med det livet jeg har hatt føler jeg at jeg har levd minst 10 liv til sammen, mens mange bare får mulighet til å leve ett… Når jeg tenker etter så er det jo faktisk slik med multippel personlighet…
  5. Ferie! Jeg slipper å bruke masse penger på ferie for å oppleve eventyr, når jeg bare kan lukke øynene og vips er jeg bortreist og kan oppleve ting som få gjør!