Flyvende sirkus.

Jeg kan ikke helt erindre når det gikk opp for meg at skogen der inne, min skog, hele tiden har vært dynamisk. I endring. Men lyset må ha blitt tent så sakte at jeg knapt har lagt merke til det. Tiden har på et vis sust rett forbi meg som en juniaktig bris man sjelden tenker over at er der, før den går over i et kaldt høstpust. Jeg har lenge tenkt at ting har stoppet opp, tatt pause eller rett og slett stått ved veis ende. Kontakten med dem der inne har vært svært begrenset og jeg har i en tid undret meg over om jeg noensinne ville komme inn til dem igjen. Jeg hadde til og med startet en slags sorgprosess av tanken og nesten innfunnet meg i at jeg hadde vært på mitt siste eventyr og kanskje aldri kom til å se dem igjen. Det var både sårt, vemodig og vondt. For eventyrene som har vært, har vært det eneste jeg har kjent til her i livet og jeg vet ærlig talt ikke hvordan det skal leves på noe annet vis. Eventyr. Eventyr med tusser og troll og de mest magiske skapningene du kan forestille deg! Drager som kommer med reddende og usynlige sølvtråder i natten, til dem som løper for livet. På jakt etter en trygg havn. Vikinger som bygger hengehuler høyt, høyt oppe i trærne slik at andre kan ligge der og kikke opp på den uendelige nattehimmelen dekket av de vakreste stjernekonstellasjoner. Høvdingtrær som slår rot akkurat der han kan nå ut til alle som trenger en armkrok å hvile i. En rev som lusker rundt bak busker og kratt og som hopper fram når nøden er størst. Løvinner som sørger for trygg passasje gjennom natten og en Mummimamma som egentlig ikke er en mamma der inne, men som har omsorg nok til å dekke over femti mammaer til sammen. Minst! For er det ikke litt slik, at den tilknytningen vi søker, ofte er imot det som en gang skulle være en mamma, men som aldri var eller kunne være?

«Jeg er en bortkommen gutt», sa Frigg. «En som ingen ville ha! Som i Peter Pan!» Sa han litt mer entusiastisk som om han endelig hadde funnet noen eller noe som var som han. Jeg tenkte meg om noen sekunder før jeg innså hvor rett han hadde. På mange måter var han jo som Peter Pan. Gutten som aldri ville bli voksen. En forlatt gutt som egentlig innerst inne drømte om en mamma, men som aldri hadde hatt en. Jeg kunne ikke la være å tenke på om det fantes en Wendy for Frigg også. Hvem kunne det være? Meg? Det spilte kanskje ingen rolle, han hadde jo allerede blitt eldre og det vil si at han også kan bli voksen. Mens kroppen vi bor i, gradvis merker en aldringsprosess snike seg på, har Frigg og alle de andre holdt seg til sin alder. Ni, Sju, Tolv, Fjorten. Det er først det siste året flere av dem har rykket opp noen hakk og blitt eldre. Med god hjelp i fra Gjøkene på mitt lokale sykehus og kanskje min evne til å tenke meg bedre. Jeg er heldig som fant dem. Eller at jeg, med hele mitt reisefølge, krasjlanda rett i fanget dems og ble hengende rundt der i et og et halvt år. For en gjeng, for et eventyr.

Nok et år og nok en bursdag kom like forventningsfylt på i år som alle årene før. Men i år klarte jeg noe som jeg aldri har klart før. Jeg reflekterte rundt alle årsdagene før denne. For har det ikke vært slik at jeg alltid har hatt en barnlig og forventlingsfull glede i forkant av selve dagen? Og når først dagen har kommet, ender det med kaos og en slags sørgelig stemning? Jo. Slik har det pleid å være. Og i år kunne jeg møte dagen litt mer forberedt enn før. Barnlig glede? Ja, barn elsker jo bursdag, så jeg kjøpte inn en bursdagsgave til Loppis som nok skulle fylle fem år på nytt. Stuck i sin alder, men alle vet jo at femåringer elsker bursdager! Så Loppis skulle få gave. Hvem hørte den uggene og sørgelige stemningen til da mon tro? Alle? Noen? Jeg var usikker, men jeg følte selv at jeg var godt forberedt dette året og ønsket virkelig å ta hensyn. Til meg. Hele meg. Bursdagsuken ble allikevel kaotisk og jeg gled på et vis sakte, men sikkert ut av min sone idet selve dagen nærmet seg. Gjøkene fulgte meg hele uken ifra sin kant. Ren fysisk tilstedeværelse, en stemme igjennom en telefonlinje og sikkert også i tankene. Jeg liker å tro det, for som Høvdingen sa mot slutten av dette eventyret, har vi etablert et avvik i samarbeidet, fra det som er vanlig for både dem og meg. Avvik i positiv betydning altså. De har strukket seg så langt som overhodet mulig og samarbeidet vi endte opp med har vært unikt. Ingen tvil om det.

Jeg forsøker å minnes hva som hendte og når, men som vanlig er tidsbegrepet ikke helt på plass. Tankene våre ble raskt rettet mot Elisabeth-delen og vi innså at hun muligens var den siste brikken i dette puslespillet jeg febrilsk har forsøkt å få sammen i en årrekke. Så hendte det noe litt rart, men også litt fint på samme tid. Da jeg la trollungen min før natta en kveld. Vi pleier alltid å lese bok og synge sang. Denne kvelden ville hun at jeg skulle synge «Blir du med å lage snømann» i fra Frost. Og det var da jeg kom til det siste verset at jeg merket noe som rokket ved mitt kretsløp. Hjertet mitt begynte å dunke raskere og jeg fikk en klump i halsen som aller helst ville hyle ut i gråt og fortvilelse, men jeg tok meg sammen naturligvis og sang ferdig før jeg ønsket trollungen en god natt. Jeg gikk ned, tok på meg headsett og satte på sangen igjen, spolte fram til siste vers og fikk gåsehud. «Vær så snill og svar meg. Alle spør meg hvor du er. De ville trøste, de vil hjelpe meg og jeg vil trøste deg. Så slipp meg inn. Nå har vi kun hverandre, bare du og jeg. Hva skal vi gjøre nå?» Mens den teksten gikk inn via ørene og videre innover til de fortapte og ulykkelige, var det som om jeg helt ubevisst rettet ordene til dem der inne. Henne? Jeg så for meg søledammen hun drukner i som en slags grav og at jeg satt foran den på huk og sang. Til henne! Det var vemodig og sørgelig, men også fint! For var det ikke slik at hun kanskje hørte meg? Langt der nede, eller dypt der nede som overlegen insisterte på at var den mest korrekte formuleringen. Jeg fant meg plutselig i å grave meg dypere inn i Disney universet, for det er jo en kjent sak at Disney har svaret på alt og dette skulle vel ikke være et unntak. Jeg lyttet, kjente etter reaksjoner og det var først da jeg kom til Aladdin-universet at tårene virkelige skulle få slippe fri. «La oss dele en drøm, jeg vil vise deg verden. Som du skjønner så er den mer enn det dem lot deg se» Ja! Det er jo nettopp det vi forsøker å vise dem alle. At verden er noe helt annet enn vonde ting, at det finnes noe nytt og noe bra. «En helt ny jord, det er fantastisk det du ser. Ingen forteller nå, hvor du får gå og tror du fantaserer». Nei, nettopp! Og jeg følte at disse tekstene virkelig ble absorbert opp som en uttørket svamp og noe nytt var i ferd med å spire opp ifra et mørke som aldri har sett sollys. Et håp kanskje.

Det var avtalt på forhånd en planlagt akutt innleggelse hos Gjøkene i etterkant av denne uken. Timingen var god da halve teamet vårt hadde jobbhelg og erfaring har vist at vi kan utrette mye på en helg sammen med en Vikingen og en Indianerhøvding. På mange måter kjenner jeg på hele meg at innleggelser strider litt imot nå. Ikke at jeg noen gang har følt det naturlig å være innlagt, men før var det på en måte en større sikkerhet knyttet til å være der inne enn her ute. Nå følte jeg meg i grunnen sikker her ute, uten store behov for å bli «passet på» 24/7. Men dette er en del av opplegget vårt. Elisabeth som muligens er den siste brikken, lå og druknet og vi så på det hele som svært usannsynlig og få til å jobbe med den biten poliklinisk. Så jeg ankom Gjøkeredet fredags morgen. Planen var å bli til mandag og avslutte med en oppsummert samtale med overlegen som over hodet ikke er overlegen. Jeg tenker på hvor fantastisk dette opplegget faktisk er. Der selve hovedbehandleren, ikke trenger å ha en sentral rolle i selve arbeidet der og da, men kan ta helg og etterlate jobben til meg selv og mine sammen med et unikt miljøpersonell. Det har vist seg at de skulle få en like stor og sentral rolle som henne. Det er jo slik det burde være, tenker jeg. Å jobbe tverrfaglig med en god dose brukermedvirkning.

Helgen begynte trått og jeg ønsket hjem allerede på lørdag. Sånn helt på ekte. Og dette har blitt litt vanskeligere enn før, da jeg var mer oppsplittet. Nå er jeg mer diffus og delene glir litt sammen av og til. Følelsen av å ville hjem tilhørte egentlig Frigg. Men siden Frigg plutselig befant seg i en symbiose med meg, kunne jeg sitte der og føle på nøyaktig de samme følelsene som han. Uten at jeg forsto det i starten, insisterte jeg på å avslutte det planlagte akutte oppholdet for å reise hjem. Og det var mitt valg fordi jeg sto der som meg selv. Den voksne og ansvarlige meg, uten å forstå at jeg ble påvirket av noe annet. En følelse og trang til å komme meg bort fra noe meningsløst. Jeg ble bedt om å tenke meg om, for spontane avgjørelser er sjelden bra. Jeg forsvant inn i en slags tåke inne på de varme flisene på badet. Hvor nøyaktig jeg forsvant husker jeg ikke i skrivende stund, men jeg husker at jeg våknet til ved jevne mellomrom. På gulvet, badet, i sengen. Litt overalt med fortellinger om hva som har hendt imellom. Elisabeth, Frigg, noe nytt og rart. Uavklart. Så hadde jeg sittet på stolen ved skrivebordet og kikket bort på Høvdingen i egen person. Hvem som kikket, er litt uklart og uvisst på det tidspunktet, men jeg hadde sett på han med nye øyne. Høvdingen er en av de mest empatiske menneskene jeg har møtt. Og den som faktisk har enda mer fucka humor enn meg selv. Han er alltid like rolig og trygg. Varm. Forutsigbar og øynene hans fester seg på en sånn måte at du bare vet at han ser deg. Den ekte deg.

«Ikke glem meg», hadde den ukjente stemmen sagt. Høvdingen så tilbake på den som snakket. «Så klart jeg ikke glemmer deg!» Svarte han og la til at dette samarbeidet har også betydd noe for han. Kroppen hadde reist seg opp og gått bort til vinduet. «Ikke glem meg» gjentok stemmen høyt utover. Høvdingen forsto ikke riktig og la sjeldent skjul på det. «Jeg har sett slutten» fortsatte stemmen. Det var som om stemmen så for seg en slutt, men på hva? Samarbeidet? Var det sånn at på dette tidspunktet var det uklart om vi kom til å sees igjen? Høvdingen, Vikingen og Jarl Rev? Innleggelser vil jo naturligvis bli et mindre og mindre behov og det er jo i hovedsak der inne på Gjøkeredet vi møtes. Var det slik at kroppen min forberedte oss på en slags avskjed? Det kunne virke litt slik og mens Elisabeth kom og gikk utover dagen, befant vi oss plutselig på bakken der inne. Ved leirbålet og jeg så opp på den klareste stjernehimmelen. Det var stille, og jeg visste på et nivå at jeg befant meg litt her og litt der. Jeg hørte stemmen til Vikingen like ved og jeg fortalte hva jeg så, hvor jeg var og forsøkte å spekulere i hva som skulle skje videre. Nye eventyr? «Hva var ditt favoritt eventyr?» Spurte jeg ydmykt og klar for å mimre over alt som har vært til nå og sammen med dem. Vikingen klødde seg mest sannsynlig i hode uten å helt vite hva han skulle svare, mens jeg fortalte om mitt. Da dragene kastet ut de usynlige trådene sine og da Stina tok tak i den etter å ha løpt for livet i flere dager. Magisk! Jeg fortalte om da Vikingen bygde hengehulene til Frigg og Frida og berget dem opp dit med fullt vikingutstyr. Jeg så han ikke, men jeg tror at han smilte. Høvdingen kom også til og han forsto raskt at jeg var der, men ikke på samme tid. Jeg spurte han om det samme, men også han strevde med å svare. Så jeg fortalte om den gangen han og Frigg fant hverandre til slutt etter at Høvdingen hadde oppfordret til at de skulle leite ifra hver sin kant. Vi mimret som om slutten virkelig sto for tur og før jeg visste ordet av det kom de alle inn i skogen til meg. Rundt leirbålet og jeg smilte som et barn idet jeg innså en ting. «Dere kan aldri bli borte, kan dere vel?» Vikingen fortsatte å klø seg i huet og jeg tror jeg sa høyt at jeg ikke kunne ha et team rundt meg uten evnen til å fantasere. Han lo. Jeg lo. «Vi må ha en fest!» Utbrøt jeg. «Kanskje dragene kommer tilbake! Åh, jeg håper det. Hva mer?» Vikingen visste fortsatt ikke helt hva han skulle si tror jeg. «Kanskje hengehulene kommer tilbake og kanskje et flyvende vikingskip. Ukjente stier og nye eventyr!» Hørte jeg meg selv si med stor innlevelse og entusiasme. «Blir du med eller?» Avsluttet jeg og Vikingen sa noe usikkert «Ja, ja», uten å helt forstå hva han svarte ja til tror jeg.

Det er ingen tvil om at min indre verden består av et nettverk få er utstyrt med. Jeg har selv overrasket meg selv nok ganger til at ingenting sjokkerer eller overrasker mer. Alt er mulig, og det er bare fantasien med et snev av realitet som setter en stopper for egen indre utvikling. Og overlegen hadde rett vedrørende innleggelsen. «Hvis det skjer noe, skjer det som oftest mot slutten». Og ting begynte å skje på søndag. Jeg fikk endelig tilgang igjen og vi hadde sett slutten av noe, men ikke begynnelsen på noe nytt før jeg forsvant i en tåke igjen og befant meg flygende rundt i et ukjent univers. Sammen med Ofie som hadde dratt meg ned i søla til Elisabeth og bedt meg strengt om å innse hvem jenta i badekaret var og samtidig spurt om jeg ikke var interessert i å redde meg selv. Jeg unngikk den siste setningen, ubevisst og bevisst på samme tid. Det gjør jo så vondt! Vi fløy overalt, opp under stjernehimmelen, igjennom skogene og trærne, med nye og ukjente stier. En skog i forandring. «Er det et nytt kart på vei?» Spurte jeg og Ofie bare nikket bekreftende tilbake. Så det var dette stemmen utover mente. Slutten på den gamle skogen med spørsmål om Gjøkene kom til å følge etter i det nye. Så klart de skulle det. For det kan jo aldri bli helt borte. De er en del av dette kretsløpet nå og de har fått sin plass i skogene. Min skog. Hvordan jeg skulle komme inn i det nye, var uvisst. Det skulle visst en flyver til. Og flyveren visste nøyaktig hvordan.

Høvdingen kom inn i rommet og fikk se noen stå oppreist på sengekanten som var heist høyest mulig opp. Dette var nytt. «Hva har du tenkt nå?» Spurte han lettere nervøst. «Jeg skal fly! Igjennom portalen som åpner seg hvert øyeblikk» Svarte den som sto i hoppestilling med henda på ryggen. «Eh, nei. Det skal du ikke» Svarte Høvdingen. Det var flere årsaker til at han ikke kunne bli akkurat da, så han ba den som skulle ut å fly, pent om å sette seg. Han satte seg. Og ventet. Høvdingen kom inn igjen og ble lettet over mangelen på flyturer. «Jeg gjør alltid som Høvdingen sier» hadde han sagt. Det så ut som Frigg. Innimellom. Har Høvdingen senere forklart. Men det var noen andre der og. Noe ikke han hadde fått helt taket på. «Du kan ikke fly» var det noen som sa før Frigg og han andre som ingen helt forsto hvem var hadde rommet for seg selv igjen. Jeg tror det satte i gang en reaksjon i den som kunne fly. «Jeg skal vise dem jeg», må han ha tenkt, før sengen nok en gang ble heist opp på høyeste nivå, han stelte seg på kanten. Og hoppet.

Vikingen skal ha hørt et voldsomt brak før han rettet kursen mot rommet vårt og funnet kroppen liggende i en unaturlig stilling. Det så visst ut som om hode hadde truffet veggen som brått må ha stoppet fly-stuntet. Selv fløy jeg der inne og krasjlandet rett foran en søledam hvor jeg tydelig så Elisabeth blir kastet ned i på brutalt vis. Av Fredriksen. Ved siden av søla var et skilt der det sto «Her hviler Elli». Men hun var jo ikke død og jeg tvilte sterkt på at hun hvilte seg der nede. Jeg kjente ingen smerte, men jeg strevde med å komme meg opp. Jeg så meg rundt og innså at vi hadde kommet oss til det nye og det var flott der. Fargerikt og med et majestetisk tre i midten. Høvdingtreet. Det hang to hengehuler ned ifra en gren og midt på stammen, lyste det et rødlig lys og ved en nærmere kikk, kunne jeg se at midt inne i den stammen, dunket et sterkt hjerte.  Selve grenene som var innrammet i løv og mose, så ut som en hjerne og jeg bare visste at jeg bodde der inne. Reven lusket rundt og Mummimamma ventet i enden av en lang og hul trestamme som jeg antok førte rett inn til det trygge stedet. Jeg følte meg hjemme. At jeg hadde kommet hjem. Det var fint. På utsiden av skogen våknet jeg opp til to bekymrede karer som hadde ringt etter legehjelp etter mitt flyvende sirkus noen minutter i forkant. Det var kleint, men som vanlig overlevde jeg uten varige men.

Så ble det mandag og i løpet av natten hadde det dukket opp et nytt kart på mystisk vis. Det var akkurat sånn jeg hadde sett det for meg. Høvdingtreet med et stort hjerte, hengehulene til Vikingen, Reven som lusker rundt og Mummimamma som venter ved den trygge plassen. De vil visst alltid være der. En som ikke var der derimot, var Frida. På mange måter har jeg følt lenge at Frida har glidd inn og utgjør nå en del av vårt felles kretsløp. Jeg ser henne ikke mer og det er litt trist. Hun er borte, og det sa jeg til Høvdingen mens vi satt og reflekterte over nytt kart og flyturen dagen før. Han så på meg og sa så fint og rørende: «Men Frida er jo ikke borte. Jeg ser henne hele tiden. Hun er den gløden i deg!» Også smilte han og jeg ble litt målløs og tenkte nok en gang at «Ja. Det er sånn det må bli. Integrering». De blir aldri borte, men de tilegner meg flere egenskaper og en større sammenhengende identitet.

Overlegen som over hodet ikke er overlegen kom og skikkelsen som fløy kunne fortelle at han var skyggen som Frigg hadde vokst ifra. Skyggen til den bortkomne gutten. Han var leken, det merket jeg og blir glad av tanken på det. Overlegen forklarte meg senere at skyggen så ut som Frigg, men hadde en annen stemme. Eller var det motsatt? Det spiller ingen rolle. Men hun lar seg stadig fascinere over ulikhetene og kontrastene. Det er ikke mulig å spille dette, late som. Overlegen forsøkte i beste evne og forsikre Skyggen om at det går fint an å fly der inne i skogene, men ikke med kroppen her ute i den virkelige verden før vi dro derifra. Og mens jeg har forsøkt å orientere meg i den nye skogen, har resten av flokken der inne samlet seg rundt graven til Elli og sunget sanger. Fra Disney. Alle bidrar på Fredriksens forslag om å lindre, men for all del ikke grave henne opp og han holder vakt for å holde Gjøkene unna en stund. Det er nok nå, ifølge han. Jeg ville nok ikke tåle det heller. På mange måter har jeg kommet dit jeg så for meg å være den dagen jeg var fornøyd med utfallet av traumebehandlingen. Jeg har aldri hatt som mål å bli fullstendig integrert. Det har vært for langt fram og for usannsynlig. Dessuten er jeg livredd for å miste min indre verden som en mulighet å flykte inn i. Kanskje Fredriksen har rett? Kanskje vi kan leve godt og samtidig ha en søle av skam som vi besøker innimellom, som en grav man går til for å sørge. Over livet som var og livet som aldri ble.

Jeg spurte Høvdingen om hva vi skulle kalle dette innlegget som på det tidspunktet ikke var påbegynt. Han tenkte seg om flere ganger før det kom et svar. «Flyvende Sirkus».

Gode flashbacks.

Ikke alle flashbacks er fæle. Ikke alle flashbacks er knyttet til vonde minner og traumehendelser. I løpet av de siste ukene har jeg blitt mer og mer bevisst på hvem jeg er, og hvem jeg har vært. Hva jeg har overlevd. Jeg har gitt mye tid til mine indre forsvarsdeler, akseptert dem og imøtekommet dem. På den måten har hverdagen min blitt mer harmonisk og kontrollert. Jeg har i mange år vært plaget med vonde flashbacks i form av bilder og andre sanseopplevelser som har overfalt meg bakfra og slått meg ut av spill. Og det har vært svært ødeleggende for meg. Men i det siste har jeg erfart noe nytt. En ny type flashbacks som har kommet snikende på meg mens jeg har holdt på med min indre jobb mot et mer helhetlig liv og tilstedeværelse. På godt og vondt. For det handler ikke om barndom og tidlig relasjoner. Det handler om de siste årene jeg har fått og gått i behandling for dette. Helt tilbake ifra Fru Grå sin tid, men mest av alt ifra tiden min på Gjøkeredet. Jeg vet at jeg har hatt mye «borte-tid» og «mongo-tid» der. Trolig over halvparten av tiden, befant jeg meg i en ikke-tålbar tilstand og som en annen identitet enn meg selv. Frigg, Stina, Frida, Adam, Ofie, Bambù, Elisabeth og Loppis. Alle ville ha sin plass her ute og jeg ble til stadig holdt nede til dems fordel i rampelyset. Jeg evnet ikke å huske den tiden de var framme. Selv vandret jeg rundt i skogene på indre bane for å jobbe med ting der inne. Og dette er kanskje den biten mange strevde og strever fortsatt med å forstå fullstendig. At jeg ikke husket hva «jeg» hadde gjort, sagt eller uttrykket på annet vis i de periodene jeg påsto å være en annen. For det er jo litt sci-fi å se for seg et menneske med flere identitetsdeler hvis man ikke evner å se logikken bak. Som ikke evner å se det samme som Vikingen og co har sett. At det handler om et overutviklet forsvarsverk og tillært adferd og ikke en alvorlig psykisk lidelse eller et ekstremt godt skuespill for alle rundt.

Jeg har mer kontroll nå. Jeg har turt å nærme meg dem der inne på et helt annet nivå enn før og jeg har sluppet dem til, med meg i førersetet. Takket være rammene dere har gitt meg. Og på grunn av en symbiose og en gradvis integrering av meg selv, utgjør jeg nå en større helhet. Jeg har mer tilgang og det er nettopp derfor jeg nå blir dusjet ned av en rekke gode flashbacks. Tiden de andre i meg hadde på Gjøkeredet blir plutselig tilgengelig for meg for aller første gang og det er for det meste fint. Innimellom får jeg minner om dårlige holdninger, merkelige og frekke kommentarer, autoritære holdninger og strenge, nedlatende og kalde stemmer. Jeg velger å ikke fokusere på den biten. Hoved-jeg, er nok litt naiv og tror det beste om folk. Jeg er sikker på at miljøpersonalet og andre behandlere som uttrykket slike negative holdninger mot meg, ikke gjorde det i verste mening. Jeg velger å tro at de ikke visste bedre og handlet i god tro om at de gjorde de rette tingene. For jeg vet at jeg har vært en utfordring og at jeg har fått mange til å klø seg i hode over hvordan jeg skal bli behandlet. Og sånn er det bare. Det jeg derimot velger å ta med meg videre er all godheten. Omsorgen. Jeg får slike dryss over meg som får meg til å smile spontant idet jeg går nedover gata, eller idet jeg sovner for natten. Mens jeg ser på tv eller pusler rundt i huset. Jeg hører vennlige stemmer, smil, varme hender i mine, på skulderen, noen som synger, en klem, nærvær inne på et lite bad, trygging, vennlige ord, tålmodighet, lykke over to ulike smågodt poser til to ulike deler av meg som likte ulike smaker, trygge blikk, bekymrede blikk. Latter, tårer. Lyden av kjente steg på vei mot min dør, kjente sko og ikke minst følelsen av å være likesinnet. Kafetur, milkshake uten forventinger, ekstra kakestykker. Sekstimeteren med politimesteren hakk i hel, bandasjering og trøstende ord. Lykken over ristet brød med nugatti og O’boy. Jeg husker plutselig episoder med mye kaos og mange fremmede mennesker rundt meg som stikker meg med nåler, undersøker meg, blender meg med skremmende stemmer og lys, men så husker jeg også at blikket mitt møter en trygghet, en stemme og en hånd som passer på og sørger for at jeg er trygg i situasjonen. En som alltid sto der ved min side og ikke minst på min side som talte for meg når jeg ikke kunne. Menneske som møter et annet menneske.

Godhet og medmenneskelighet har fått mange navn siden en sen og kald oktoberdag i 2019. Viking, Høvding, Rev, Løvinne, Politimester, Flaggermus, Marihøne, Forteller, Mummimamma. Jeg takker hver og en av dere! Sammen med dere andre som har stått i kulissene. På min side. Dere gav meg muligheten til å leve et fullverdig liv. Selv om jeg har gjort en jævlig god jobb selv, hadde det ikke gått uten deres støtte og heiarop. Jeg hadde jo bare satt meg fast langt der nede i en svær, mørk grop. Og dere fikk dratt meg opp på overflaten igjen. Jeg tror nok at mange av de dere møter på deres vei, kanskje ikke helt forstår hva godt dere gjør. Men vit at jeg gjør det og jeg er mektig imponert over den omsorgen og viljen dere viser til å virkelig ønske å hjelpe og gjøre en forskjell. Der har dere lykkes 100 % med meg/oss. Så takk. Ikke alle flashbacks er vonde. Dere har visst gitt meg et lass av de gode som en mild og god strøssel over en mer harmonisk hverdag. For våre felles venner dukker fortsatt opp inni mellom og har sin gjesteopptreden når jeg ikke har vært flink nok til å ta hensyn til dem der inne. Eller til meg selv blir vel mer rett å si. For selv om alle mine forsvarsdeler har vist seg som store kontraster med egne meninger og viljer, utgjør de meg som en helhet til sist. Frida for eksempel gikk til slutt opp i røyk og forplantet seg i kretsløpet mitt som en del av den jeg har blitt. Før gikk jeg stort sett i barnslige og fargerike t-skjorter, med Ponni-trykk. Frida sine t-skjorter. Nå, ville det ikke falle meg inn. Fordi hun har utviklet seg forbi og tatt meg igjen i tiden. For sånn er det å være meg. Jeg har mange biter av meg selv som kjemper mot og nå meg igjen i 2021 og ikke lengre være stuck i forrige århundre. Dette er en tekst til dere som har hjulpet meg på veien hit. Dere fortjener å høre det, vite det. Tusen takk for alle de gode flashbacksa.

Bilde er tegnet av Anne Naustvik (Anne Naustvik kunst) https://www.facebook.com/Annenaustvikkunst

Til dere, langt der inne.

Hei. Hallo. Er det noen der? Hvem som helst. Jeg satte meg ned på kafé i dag. Merket du det? Du som har hatt så lyst til å dra på kafé lenge nå, men som føler at du ikke har noen å gå med. Jeg vil gjerne gå på kafé med deg. Selv om jeg nok ikke er førstevalget ditt. Jeg satt meg uansett der etter å ha bestilt en schmoothie og avokadotoasten du likte så godt når du satt der med Reven den gangen. Jeg forventet ikke at du skulle dukke opp, men jeg hadde et ørlite håp mens jeg satt der og kikket nysgjerrig rundt meg. Jeg så etter deg, men du så kanskje etter noen andre? Du vet at han pleier å sitte på kafé og hadde kanskje et lite håp om at det var han som kom inn døra neste gang? Det er helt greit. Men gi meg en sjanse til å vise at jeg også kan være en venn. Vi har nok mer til felles enn du tror og dessuten har jeg mer enn nok tid til å møte deg ute på kafé. Jeg er ganske allsidig og jeg tror at vi kan prate om det meste. Merket du at jeg endret på kartet? Loppis har fått en sti til den trygge plassen og Frigg har blitt fire år eldre. Du kan ta æren for mye av den indre jobben. Du har lest eventyr og du har passet på at de andre har det bra nok. Jeg vet det bare. Takk! Merket du at jeg gikk videre og til neste Kafé for å drikke kaffe? DEN kaffen. Con Panna som han alltid skrøt sånn av. Jeg har aldri smakt det før, men det har kanskje du? Det var godt. Så dukket det en annen opp som holdt oss med selskap med verdens beste milkshake. Han er en fin fyr han også. Morsom og veldig snill. Merket du den gode følelsen av spontanitet og byliv? For det er det du liker, sant? Liv? Biltrafikk og mennesker i farta? Jeg og likte det en gang. Jeg husker det. Kan ikke du hjelpe meg med å ikke bli for gammel og kjip?

Og til deg som er så sint. Du har fortsatt all grunn til å være nettopp det. Men selv om du har blitt eldre, har jeg veldig lyst til å dele det sinne sammen med deg. Jeg er sterkere nå og jeg kan tåle det. Jeg vil veldig gjerne tåle det! La oss stikke til skogs og bare rope ut alt vi kan eller ta en stokk og slå det vi klarer på en gammel trestamme. Jeg vil veldig gjerne dele det med deg. For jeg har savnet deg og jeg ønsker virkelig å hjelpe.

Resten av gjengen, langt der inne en plass. Hvor er dere? Jeg er sikker på at jeg tåler dere og hvis dere hører meg, så gi meg et hint. Bruk boka! Hvisk meg i øret eller gi meg et annet tegn, så skal jeg forsøke å tilrettelegge hverdagen slik at også dere skal føle tilhørighet i den. Sammen med meg. Vet dere at ting går så mye bedre nå? Jeg møter overlegen/Mummimamma hver uke, uten å bli fucka i huet. Vikingen, Høvdingen og Reven er heller ikke borte. De står der og heier fortsatt på sidelinjen. Så dere hva de gjorde for Frigg her om dagen? De overså han ikke. Tvert imot. De tok han imot med åpne armer og kunne ikke vært mer støttende. Det er ingenting som tilsier at de verken skal forsvinne eller gi opp. Bare følg med og se! Og jeg? Jeg gir heller aldri opp. Jeg er her og jeg skal tåle dere alle sammen. La meg vise dere!

Hevn til gode.

Jeg forsøkte å kjenne godt etter i kroppen idet jeg kjørte mot Gjøkeredet denne morgenen. Jeg kunne kjenne ganske tydelig at jeg ikke satt i bilen alene. Selv om jeg visste at jeg akkurat hadde sluppet trollungen av i barnehagen. Rent fysisk visste jeg at jeg satt der alene, men psykologisk var vi flere. Jeg visste hele veien at jeg egentlig bare var sjåfør og at den som satt på og som jeg ikke kunne se umiddelbart, hadde sørget for å ha en avtale med et par av Gjøkene der borte på sykehuset. Dagen i forkant hadde jeg nemlig oppdaget en beskjed i notatboken som blir brukt oss imellom. Til beskjeder og annen kommunikasjon.

«Jeg har avtale med Høvdingen og Vikingen i morgen kl. 12. Kan noen kjøre meg?»

Håndskriften var ikke å ta feil av. Frigg er den eneste av oss som er venstrehendt og skriver derfor litt keitete. Men jeg ble ikke så mye klokere av beskjeden, for det sto ingen dato eller agenda for det påståtte møte. Jeg forsøkte å reflektere meg til ulike scenarioer av hva som kan ha skjedd og ført til at denne beskjeden ble skrevet. Brikkene falt umiddelbart på plass da Vikingen ringte meg senere på dagen. Han kunne fortelle at Frigg hadde ringt til han for å be om hjelp til en slags hevnaksjon etter det som har hendt han, ble avslørt. Frigg var sint. Frigg var frustrert, og Frigg ville bare ha rettferdighet. Så han ringte etter dem han visste var sterke nok til å sloss og som kanskje til og med hadde tilgang på våpen. Først ble jeg litt irritert og oppgitt fordi Frigg og vikingen hadde gjort en avtale «bak min rygg». Men så gikk det opp for meg at Vikingen ringte faktisk for å holde meg oppdatert pluss at Frigg faktisk for aller første gang ba meg om hjelp i boka. Han kunne fint latt være og tatt bussen istedenfor og dermed holdt meg helt utenfor. Men han valgte å be om hjelp til transport og det var jo tross alt en form for samarbeid. Så jeg begynte å se positivt på situasjonen og bestemte meg for at jeg så klart skal kjøre Frigg bort til avtalen hans. Men først skrev jeg opp noen nye regler som jeg syntes alle bør jobbe for å følge. Regler for alle oss som bor i skogen og også for dem som jobber med oss. Jeg har forsøkt meg på regler før, men ting har vært så kaotisk at det har vært umulig å følge dem. Nå føler jeg at jeg kanskje har en sjans til å faktisk få det til.

«Spilleregler: Ingen hemmeligheter. Avtaler skal gjennomføres så langt det er mulig. JEG skal sitte i førersetet/Forsøk å gå via meg. Ingen skal bli skada! Ingen skal bli avvist.»

Så mens jeg kjørte og visste at jeg ikke egentlig var alene i bilen, sa jeg høyt som om han faktisk satt der sammen med meg: «Frigg?», begynte jeg kanskje litt lavt. Ingen svar. «Jeg syntes det var fint at du spurte om jeg kunne kjøre deg» Fortsatte jeg litt mer naturlig. Jeg pustet og bare visste at han hørte meg. Det var litt rart, for jeg tror aldri at jeg har kjent på en så kraftig tilstedeværelse av noen av dem før. «Jeg vil bare si at dette møtet er ditt, men jeg hadde satt stor pris på om du tillot meg å være der sammen med deg». Og plutselig, ganske overraskende selv om jeg hadde kjent sånn på hans energi, satt han der. I passasjersetet, bare få centimeter unna meg selv. Jeg ble ikke skremt, for det føltes mest fint. Jeg var kanskje mest frustrert over at jeg var nødt til å kjøre bilen og dermed ikke hadde muligheten til å gi han en god klem. Han sa ingenting. Han bare satt der med blikket rett fram. Han hadde vokst siden sist. Han var ikke lengre guttungen Frigg. Han så nesten voksen ut. Om ikke helt voksen så i alle fall ungdom. Tenåring? «Frigg!» Utbrøt jeg. «Så stor du har blitt!» Han sa fortsatt ingenting. Vi sa ingenting mer før telefonen ringte og stemmen til en viking var å høer på høyttaleren. Ingen reaksjon ifra han som satt ved siden av. Jeg fortalte at vi var på vei og da vi la på, forsvant også Frigg. For første gang, følte jeg at jeg faktisk hadde overtaket og kontroll, selv om Frigg hadde gjort ting på egen hånd. Jeg ble ikke redd eller bekymret, og jeg hadde heller ingen dårlig følelse som jeg ofte har fått før over manglende kontroll. Jeg var mest litt brydd over at vi skulle ta opp tiden til Gjøkene på denne måten. Greit nok, at de har tatt på seg ansvaret for behandlingen av meg og oss, men jeg føler på et ansvar selv om å fikse en håndterbar hverdag. Men når det er sagt, er jeg også fryktelig imponert over gjestfriheten og omsorgen de viser gang på gang. Frigg ble hørt. Frigg ble møtt og jeg kan bare forestille meg hva som hadde hendt om han hadde følt seg avvist. En avvist og sint tenåring som ønsker hevn, kan umulig være en god kombinasjon. Så jeg valgte å se det positive i situasjonen mens jeg fant min faste parkeringsplass, nikket bekreftende til passasjersetet som nå var tomt og gikk opp til inngangen uten å ane hva som kom til å skje.

Jeg husker at vikingen slapp meg inn og at vi satte oss på et besøksrom for å prate. Jeg husker at jeg fortalte hvor lur jeg syntes han var, som tok Frigg på alvor og som valgte å ikke avvise han, men hjelpe han. Jeg husker at jeg takket for det, men så bare forsvant jeg. Jeg forsvant ut i ingenting. Jeg oppholdt meg ikke i skogen imens andre hadde overtatt kroppen som jeg vanligvis gjør. Jeg var liksom bare ingen steder og jeg ble ikke inkludert i møte. Jaja. Indre samarbeid skjer ikke over natta og jeg var tross alt godt på vei dit. Det følte jeg i alle fall selv og jeg stolte veldig på at Vikingen og co skulle gjøre de rette tingene. Det var en god følelse jeg sjelden kjenner på. Å stole fullstendig på andre. Å stole så mye på dem, at fraværet av meg selv, er overkommelig. Det er ganske imponerende faktisk. Tillitt for sånne som meg, vokser ikke akkurat på trær, men når tilliten og tryggheten er et faktum, kan vi få til alt! Det er i alle fall slik det føles. Jeg merker jo at jeg er mye mindre redd og usikker. Jeg tør mer. Og mens jeg svevde der i ingenmannsland, gikk også tiden fort. Så fort at jeg knapt hadde registrert at jeg forsvant.

Jeg våknet opp igjen, ikke i sofaen der jeg satte meg da jeg kom, men på gulvet. Jeg kunne kjenne at jeg hadde grått, for det svei liksom litt i øynene og da jeg åpnet dem helt, så jeg rett på overlegen som satt i sofaen der jeg satte meg da jeg kom og vikingen som satt i stolen ved siden av der jeg plutselig satt på gulvet. Å våkne opp sånn, uten å vite hva som har hendt i forkant, er ikke akkurat nytt for meg. At Overlegen og Vikingen tror på at det faktisk er sånn, er en mer uvanlig erfaring sånn generelt i livet. Men det kjennes trygt og sikkert og jeg tillater meg å tro at de også tror. Du skulle kanskje tenke at det er en selvfølge å bli trudd på i møte med hjelpere og psykisk helsevern, men jeg snakker av lang erfaring og sammen med flere, kan jeg fortelle at det slettes ikke er en selvfølge. Så dette samarbeidet vi nå har klart å etablere, vil jeg påstå er ganske unikt. Men igjen, for aller første gang, har jeg den hjelpen og støtten som faktisk funker. Traumebevisst omsorg. Jeg tror kanskje at helsepersonell generelt, er litt redde for ordet «omsorg». Det blir kanskje for personlig? Jeg vet ikke. Uansett så kunne både vikingen og overlegen som fortsatt ikke er overlegen fortelle om det som nettopp hadde hendt. Om Frigg som sårt ønsket hevn og som hadde i all hemmelighet planlagt ulike måter å få den på. Han var sint og ønsket rettferdighet. De gode hadde foreslått andre metoder enn Frigg sine og jeg tror nok at Frigg var litt brydd for at overlegen ble involvert i dette som nok skulle være en guttejobb. Han ville aldri funnet på å skuffe henne. For hun hadde bare vært grei mot han og hun var kanskje den første som hadde forstått han fullstendig. Som han en gang sa, var hun som Mummimamma som gjorde han synlig igjen.

De gode hjelperne kunne også fortelle at Loppis hadde stukket innom på slutten der. Det var nok hun som hadde grått for ett eller annet, tenkte jeg. Loppis er bare fem år og det gjør vondt å tenke på hva en femåring kan gå og bære på av traumer. Så jeg forstår godt Frigg sitt behov for hevn og jeg forstår godt at han er sint. Det har han all rett til og kanskje en dag kan jeg dele den følelsen sammen med han. Etter Frigg sitt møte som jeg tolker dit hen at gikk bra, satte vi oss i bilen igjen. Jeg følte meg ikke så fucka i hue egentlig, mer en slik ekstremt tretthet. Jeg satt i bilen og summet meg en god stund før jeg kjørte vekk derifra. Jeg tror heller ikke at jeg tenkte på noe spesielt da Frigg nok en gang dukket opp i passasjersetet ved siden av meg før jeg kjørte. Jeg smilte igjen og fikk en bedre titt på han, nå som bilen sto parkert. Vi sa ikke noe til å begynne med, men til slutt var det jeg som brøyt tausheten. «Jeg skjønner at du er sint!» Begynte jeg varsomt og tenkte at jeg burde velge ordene mine med omhu. «Frigg! Du har all grunn og rett til å være sint.» Jeg merket at jeg hadde lyst til å gråte litt jeg også, men tok meg sammen som vanlig. «Det er bare det..» sa jeg og tok en liten pause. «..at jeg ikke tror på hevn.» Jeg fulgte med på ansiktsuttrykket hans som ikke rikket seg en millimeter. Han så bare helt fortapt ut. Jeg tok fram telefonen min og logget meg inn på sosiale medier. «Vil du se hvordan han ser ut nå? Han har blitt så gammel og stygg at det nesten er straff alene.» Jeg fant fram bilder av han og viste til Frigg som hadde rettet oppmerksomheten sin bort til telefonen min. Jeg fortalte at den gamle og stygge mannen, var ensom og at han ikke hadde noen. Dessuten hadde jeg snakket med en bekjent som hadde påstått at alle vet hvem han virkelig er. Han er utstøtt. «Husker du hva Reven pleide å si?» Fortsatte jeg og endelig fikk jeg svar. «Nei.». «Det verste du kan gjøre mot et annet menneske, er å være totalt likegyldig mot det». Frigg tenkte seg litt om, men han sa ingenting så jeg fortsatte å snakke. «VI er familie nå. Og ingen av oss skal gjøre deg noe vondt!». «Vi skal stå sammen og være bedre mennesker. Vi kan ikke synke ned til dems nivå.» Frigg så fortsatt like motløs ut før han sa: «Jeg ville aldri satt Mummimamma i et dårlig lys!» Jeg smilte og nikket. «Du Frigg? Vi skal ikke gå og kjøpe en sånn schmoothie da?» Jeg sa det på den måten Reven alltid sier det på. Frigg lo. Han forsto spøken og han lo! Spontant og litt beskjedent før han sa: «Det er så lame ass». «Ja, Frigg», sa jeg og smilte tilbake til han. «Det er litt lame faktisk».

Leker til Loppis.

Jeg er en kronikker i for-tidlig-ute. Jeg klarer ikke å komme for seint uansett om jeg forsøker eller ikke. De få gangene jeg klarer å forsove meg, dukker jeg på mystisk vis opp før tiden uansett hvor dårlig tid jeg tror at jeg har. Dette er jo egentlig ganske praktisk, men det fører også til at jeg stort sett alltid kommer lenge før jeg hadde trengt og derfor har jeg blitt ganske god på å vente. Jeg har ventet i timevis og sammenlagt sikkert i flere uker til sammen, kanskje til og med måneder? Jeg har ventet på bussen, toget, før møter, venner, kjærester og på diverse avtaler. Jeg er god på venting. Spesielt siden jeg har en ekstrem god evne til å leve meg inn i mine egne tanker.  Jeg har kunnet tenke meg til ulike situasjoner og følt at det er så ekte at jeg har strevd med å forstå at det faktisk ikke er det når det jeg venter på faktisk dukker opp. Jeg er ekspert på å flykte ifra denne virkeligheten og det er en egenskap jeg har satt stor pris på.

Da jeg kom for tidlig til Gjøkeredet i dag, var jeg som vanlig for tidlig med 45 minutter. Sola skinte, og jeg vurderte om jeg bare skulle stå ute i sola og vente til overlegen som over hodet ikke er overlegen kom for å hente meg inn til dagens avtale. Det var sikkert mange andre virkeligheter å flykte til mens sola varmet opp ansiktet mitt. Men jeg bestemte meg allikevel for å ringe på klokka og spørre om de inne på avdelingen kunne låse meg inn. Det kunne de, og det skulle vise seg å bli bedre enn alle flukter ut av virkeligheten til sammen. Døra åpnet seg sakte og jeg kjente på hele meg den gleden over å se han igjen. Jeg smilte spontant og omfavnet den svære og tøffe indianerhøvdingen med en etterlengtet og god klem. Og i noen få sekunder holdt jeg bare litt fast i han, akkurat som da han holdt fast i meg på baderommet inne på Gjøkeredet, da et mørket skulle få se lys for første gang. Det var siste gang vi så hverandre og bare siden da, har det hendt så fryktelig mye. Vi gikk inn sammen og han satte seg ned og ventet litt sammen med meg og jeg fortalte om det hele. Om blå dager og lite skifter. Om fraværet av Frigg og om jobb. Fag. Vi satt der som to mennesker og kom fram til at det nå muligens var han som var mest fucka i hue. Vi lo. Det var bare herlig. Takk for at du ventet med meg og gav meg de minuttene av tiden din, kjære høvding.

Det var som vanlig koselig å se overlegen også og jeg tenker litt sånn i etterkant at det slettes ikke er rart. Vi ble jo en ganske sammensveiset gjeng der inne, bak de låste dørene og jobben vi gjorde sammen, var ganske intens. Og alle timene vi har vært sammen, all latteren, alle tårene, fortvilelsen og hele registeret av emosjoner og tilstander. Det setter naturligvis spor uansett hvor profesjonelt dette samarbeidet liksom skal være. Jeg kan naturligvis bare snakke for meg. Kaffe er uansett obligatorisk, så vi hentet kaffe ifra kaffemaskinen like ved kontoret hennes. Det er visst der, den bedre kaffen er. Vi snakket om den siste uken, som hadde vært like blå med et par rosa dager innimellom, men ingen røde. Vi så på månedene før denne som var ganske rødmalt og konkluderte med at dette måtte være ny rekord. Vi snakket om unngåelse og hvor viktig det er å fortsette med å rette oppmerksomhet innover. Selv om dagene er blå og at det er utfordrende å risikere et fargebytte. Jeg har unngått. Dem. Men helt ubevisst trøster jeg meg selv med i denne omgangen. Jeg savner dem jo. Stort! Så jeg burde jo ikke være så redd for å unngå å unngå mener jeg. Tenk om jeg hadde mestret kontakt med dem på en kontrollert måte og på mine egne prinsipper. I samarbeid med dem der inne. Dem som jeg nekter å glemme. Når jeg tenker på dem nå, er det med en slags ærefrykt. Jeg har så stor respekt for dems overlevelse som om det er noe overmenneskelig ved dem. For når jeg hører historiene, er det ikke til å fatte at noen kan overleve eller komme fattet ut av det. Jeg blir stolt av å tenke på det. For jeg vet jo at dem er meg og motsatt. Jeg overlevde, akkurat som Fru Grå sa at jeg skulle. Jeg lever og klarer å gå i helt vanlige polikliniske timer. Som vanlige gærninger gjør. Stolt!

Helt vanlig er det nok ikke, for før jeg visste ordet av det våknet jeg i armkroken til Høvdingen som plutselig satt ved siden av meg på den svarte sofaen. Jeg ble umiddelbart forvirret, for han ble da ikke med opp og inn på kontoret? Nei. Han gikk inn på avdelingen like før Overlegen kom for å hente meg. Jeg summet meg litt og så opp på henne som jeg regnet med hadde svar på alt jeg lurte på. «Loppis har vært her.» Sa hun. Loppis hadde tegnet i boka. En indianerhøvding, en viking og en rev. Hun hadde hørt eventyr om dem og hadde lurt på om de fantes på ekte. Derfor satt Høvdingen der altså. Overlegen hadde ringt etter han for at Loppis kunne få hilse på og sett at han fantes med egne øyne. Det er jo helt fantastisk, tenkte jeg. Jeg blir så rørt når folk gjør alt de kan for å hjelpe og ikke minst tilpasse hjelpen. Høvdingen gikk og overlegen fortsatte med å fortelle. «Loppis trenger hjelp til å komme seg inn til den trygge plassen. Hun vil gjerne ha en eske med noen lekebiler oppi». Jeg har nesten sluttet med å bli overrasket. «Klart Loppis skal få noen leker», tenkte jeg og kanskje jeg også sa det høyt. Noen ganger er det vanskelig å skille det jeg tenker innover ifra det jeg sier høyt utover. Overlegen fortalte fattet om hva hun hadde sagt til henne og hva overlegen hadde sagt tilbake. Fint. Hun skulle også ha nevnt «Bestebamse», som er en bamse jeg hadde som liten. Jeg hadde funnet den fram helt tilfeldig for noen dager siden og fått panikk da trollungen min insisterte på å sove med den. For den bærer tydelig med seg en rekke ugreie assosiasjoner og vi ble enige om, jeg og overlegen, at vi kan bruke Bestebamse videre. «Å øve på å tåle han». Det minnet meg om noe Fru Grå sa en gang. Om instrumentet mitt, som også har vonde assosiasjoner med seg. «Men du», sa Fru Grå. «Det er ikke instrumentet sin feil, det som har skjedd. På mange måter er den et like stort offer for handlingene som deg selv». Og det er jo rett, hvorfor skal jeg la frykt og sinne gå ut over en uskyldig bamse og ikke ut over dem som faktisk har gjort disse handlingene?

Jeg reiste ifra overlegen uten problem og da jeg satte meg i bilen, var det som om en liten bris veltet over meg. En beskjed? En følelse. Eventyrene. Det var som om jeg fikk innblikk i historiene som har blitt fortalt de siste ukene. Der inne. Wow! Så smart av Stina. Det var noe respektfullt over disse eventyrene, for det var jo ikke bare eventyr. Det var jo tatt ut ifra virkeligheten og jeg tenkte at Stina gjør det klokt i å fortelle på den måten. Jeg tenkte umiddelbart at jeg var nødt til å redde Loppis fem år ifra monsteret sitt. Det var nok slik superhelt historien min skulle bli til. For hadde ikke Overlegen også påstått at det kan ha vært Loppis og en guttevenn som hadde lekt og løpt etter hverandre i enga i forrige uke? Er Loppis den siste gåten for meg å løse mon tro? Før vi faktisk kan gå videre som en samlet tropp og med en felles vilje. Kanskje.

Da jeg kom hjem, fant jeg umiddelbart fram en skoeske i barnestørrelse. Den var perfekt. Jeg fant fram noen gamle leker som mine egne trollbarn ikke leker med lengre. Også de har vokst og blitt for store. Loppis er en guttejente, så jeg puttet oppi det lille jeg fant av biler, en liten gravmaskin, små Brannmann Sam figurer, en liten Spider-Man dukke og fargetusjer med glitter. I morgen tenkte jeg å kjøpe klistremerker som vi kan pynte esken med. Og når det er gjort, må jeg finne en måte å legge den tilgjengelig inne på den trygge plassen.

Eventyr.

«Hvor er dere?» sa jeg lavt innover. Til dem som en gang var, men som egentlig aldri kan bli borte. Ikke helt! For de vil alltid være en del av meg uansett. De vil kanskje ta en annen form, men de kan jo aldri bli helt borte. Det ville jo vært helt umulig faktisk, siden de alle er en bit av meg. Helheten. Jeg er vant til å se på dem som delt og stykkevis og jeg aner ikke hvordan jeg kan forvente å se dem på en mer helhetlig måte. Det er noe jeg er nødt til å finne ut av for det hele handler vel om hvem jeg er samlet sett. Jeg savner dem virkelig og jeg håper så inderlig at det ikke er helt over enda. For det er så mye jeg ville sagt direkte til dem og ikke bare indirekte til meg selv. Jeg savner å gi dem klemmer og jeg savner å le sammen med dem, gråte. Hvor er dere? Og hvem er femåringen som plutselig hadde dukket opp hos overlegen? «Kan noen vennligst gi meg svar?» Fortsatte jeg å si innover med et ørlite håp om å få respons. Om det bare var et lite hint eller et vink. Et livstegn ville vært fint.

«Jeg er her» hørte jeg plutselig noen s,i mens jeg hadde øynene mine lukket. Jeg så ingenting, men jeg kunne høre henne og hun sto ganske nære for stemmen var tydelig og kom rett der borte ifra. Jeg snudde meg imot lyden og smilte da hun ble tydelig for meg. Stina! Der sto hun som den voksne ungdommen hun hadde blitt. Hun var naturlig pen og jeg så lett for meg at hun hadde draget på guttene. Selv om jeg håpet at den tiden var forbi. «Hvor ble dere av? Har dere det bra?» Jeg hadde mange spørsmål, men visste at jeg ikke kunne få svar på alt i dette øyeblikket vi nå delte sammen. «Det skjer så mange endringer nå», sa hun. «Ja, jeg klarer knapt å holde følge med alt.» Svarte jeg litt oppgitt. «Jeg har tatt meg av noen saker her inne, mens du har forsøkt å få til stabilitet der ute.» Sa hun og jeg bare måpte av beundring. Jeg innså at hun var blitt mer moden enn meg selv. For et system! For et nettverk! Skapt av min underbevissthet. Jeg forsto ikke helt hva hun mente. «Femåringen, kjenner du henne ikke igjen?» Jeg tenkte meg om og forsto jo at det var meg selv som fem år. «Det er Loppis.» Sa hun. «Loppis? Men overlegen hadde jo spurt og da hadde hun sagt nei?». «Ja, men det ER Loppis!» Sa hun litt strengt tilbake. «Etter at hun fant skoa til høvdingen å hvile seg på, har jeg lest eventyr for henne.». Jeg ble rett og slett rørt. Eventyr? Stina har aldri likt barn og nå leser hun eventyr for dem? «Noen må jo passe på dem», sa hun vemodig. Jeg innså at jeg nok en gang hadde forsømt det som burde vært min oppgave. Jeg beklaget og takket samtidig for at hun hadde tatt vare på henne. «Jeg har lest eventyr om Barteskogen og alt som har foregått her inne de siste årene og jo mer jeg leste, jo mer vokste hun og nå er hun fem år og kan snakke!» Sa Stina litt stolt virket det som. Som om Loppis var hennes å ta vare på og å oppfostre. «Har hun det bra?» Spurte jeg forsiktig uten å helt vite om jeg ønsket et ærlig svar. «Forstår hun at hun ikke er i fare mer?». «Både og», svarte Stina. «Bare gjør det du må der ute, få beina godt planta på jorda og møt oss her når du er klar!» Jeg tok det hun sa svært alvorlig. Stina hadde praktisk talt blitt voksen og hadde tatt ansvar der inne, mens jeg må ta ansvar her ute før vi kan jobbe videre sammen mot en mer harmonisk hverdag. Kanskje?

Jeg så på henne. Det var som om hun hadde gjenoppstått som noe annet. Jeg kjente henne ikke igjen slik jeg kjente henne fra før. Jeg spurte om Fredriksen og Frigg og om resten av gjengen der inne. Stina hadde ikke så mye kontakt med dem, men hun tok seg av Loppis og Elisabeth de få gangene hun kom til synet. Stort sett lå hun og druknet, men det var som om hun fikk puste litt mer etter at Frigg vrengte av seg selv på baderoms gulvet. Jeg ba henne om å ikke ta på seg for mye, men at jeg var glad for at hun tok litt ansvar og håpet at jeg en dag kunne overta slik at også hun fikk fred.

Det er mandag i dag. Det er fire netter siden jeg satt hos overlegen og hørte på hvor viktig «søvn» er. Det er fire netter siden jeg innså at jeg måtte ta noen grep for å komme meg videre herifra. Jeg har sovet en del timer siden, men jeg føler meg enda ikke uthvilt. Jeg har ikke hatt det sunneste kostholdet, men starter med nytt mot i dag. Jeg gikk tur i skogen med kidden før jobb senere i dag og vi snakket om alt ifra følelser til parallelle univers. Livet. Jeg tok bilder. Jeg tenkte bevisst over at denne turen ville jeg ikke gå glipp av. Den lagres sammen med andre gode erfaringer i hverdagen og jeg nekter å glemme. For livet handler vel om nettopp det. Hva man velger å lagre i hukommelsen og ikke.

Grep.

Erfaring har vist gang på gang at ting sjelden går etter planen. Derfor er en håndfast plan vanskelig å forme, da den mest sannsynlig ikke vil bli gjennomførbar uansett. De gangene vi har fått til ting, og ofte de store tingene, har vært de gangene vi har ventet, fulgt med og sett hva som skjer uten å ha de store planene i forkant. For veien har blitt til mens vi har gått den og planene har bare etterlatt seg den ene skuffelsen etter den andre. Og slik ble det også denne gangen. Etter den store evolusjonen av at flere delpersonligheter smeltet litt mer sammen i meg, med meg. Etter at jeg plutselig fikk dele deres verden som også er min, sammen med dem. Vi sto ikke lengre hver for oss, men samlet i en større grad. Og videre derifra kunne vi starte en bearbeiding av minner og traumer. Vi lagde noen planer. Jeg kunne fortsette min prosess med hjelp av ord og å skrive om min historie og la meg selv vinne den. Om og om igjen. Jeg skulle ta livet tilbake ved å gjenta at vi overlevde og sitter igjen med en lykkelig slutt. Og jeg så fram til denne prosessen. På et litt sørgmodig vis. Det første grepet innebar å få en normal døgnrytme, så jeg sørget for å legge nattevaktene mine bak meg. Etter 5 år som nattevakt, skulle jeg gå over til å jobbe dag og kveld. Jeg så fram til det også uten å tenke noe mer over det, annet enn at det nok var et nødvendig trekk og uten å tenke over at all erfaring viser at endringer som oftest, eller alltid, ender i kaos og katastrofe. Dette skulle ikke bli unntaket.

Planen var å få en rolig overgang tilbake til jobb. Derfor ble det bestemt at jeg skulle 20 % sykemeldes de to første ukene. Planen. Planer går som nevnt, sjelden etter planen og med to opplæringsvakter trykket inn rett før jobbhelg, utgjorde det seks vakter på sju dager. Det ble alt annet enn en rolig start for å si det mildt, så jeg gikk vel inn i en slags «survival-mode» uten at det var så veldig konstruktivt. For jeg stoppet brått å sove og koblet mer og mer av fritiden min vekk. Fritiden min med kidsa, naturen og hjemme, Jobben fylte plutselig opp hele meg og jeg var ikke i stand til å fokusere på noe annet. Arbeidsoppgavene var også helt annerledes enn jeg var vant med og tvilen om at jeg var den jeg utgav meg for å være vokste. For hvem var vel jeg, som kunne tro at jeg var autorisert sykepleier? Hvem var jeg som hadde klart å lure alle, ja til og med meg selv om det? Så jeg gruet meg stort til hver vakt nettopp fordi jeg følte at alt var juks og fake. Jeg ønsker ikke å sove, for da gikk tiden raskere til jeg skulle på jobb og lure alle igjen. Samtidig klarte jeg å tenke på erfaringen om at bare jeg kommer meg på jobb, vet jeg at det går bra. Jeg tenkte også på den gangen vikingen og jeg fant fram HPR nummeret mitt på helsedirektoratet sine sider. Det burde jo være bevis nok. At jeg er registrert der som sykepleier og da måtte det jo være sant allikevel. Selv om det ikke føltes slik. Jeg gikk inn i en ond sirkel der jeg ikke sov, ikke spiste og var oppslukt i en eneste ting. Jobb. Alt annet ble uviktig og ikke minst uvirkelig.

Jeg gjennomførte helvetesuka med bestått. Selv om jeg ikke klarer å huske nøyaktig hva jeg har gjort, vet jeg at jeg har utført jobben på en forsvarlig måte. Det som irriterer meg, er at ting vi egentlig skulle begynne å jobbe med utenom, blir utsatt på grunn av denne overgangen med jobb. Traumeting og jeg skulle endelig starte en slags bearbeidingsprosess. Men nå endte jeg med å måtte styrke min indre vegg istedenfor. Eller grunnmuren som er mer logisk å tenke seg der SØVN står høyest på prioriteringslisten. Jeg visste det allerede før timen med overlegen som overhodet ikke er overlegen. «Du MÅ sove!!» Sa hun halvstrengt. Jeg klarer ikke å se for meg henne helstreng. Selv om hun har fortalt at også hun blir så sinna at dørene smelles igjen. Jeg sa at jeg visste det, men at det var vanskelig da jeg bruker så mye tid og krefter på å grue meg til jobb. Og alt annet blir uviktig og ikke eksisterende. Jeg hørte meg selv snakke og jeg hørte hvor tøysete det låt. Så klart søvn er viktig. Ting blir jo ikke akkurat bedre uten søvn! Videre på prioriteringslisten kommer mat og bevisstgjøring i hverdagen. For slik ting var blitt, hadde jeg ingen hverdag utenom jobb. Jeg er usikker på hvor jeg befant meg. Fysisk lå jeg for det meste på sofaen og drømte om min gamle venn, døden. Jeg har følt meg syk og tenkt at hvis jeg er heldig, har jeg en dødelig sykdom som jeg bare sovner stille inn av. Snart. Mentalt sett må jeg ha vært langt, langt vekk. Ok, tenkte jeg for meg selv. Det er på tide å ta noen grep her. Det ble foreslått å forsøke å legge bekymringstanker vedrørende jobb, vekk. Det hjelper jo ikke å grue seg i forkant. Jobben kommer uansett om jeg vil eller ikke.

Det første jeg gjorde da jeg kom hjem var å lage meg en boks for bekymringer. Jeg tenkte først på hvor tullete det virket. Som om det skulle gjøre en forskjell. Men jeg ble overrasket over hvor effektivt det var. For oppi boksen la jeg en lapp med bekymringen min på og lukket den igjen. Jeg la den ved siden av den svarte dragen Mort som har hjemsøkt meg den siste tiden. Mort betyr død på fransk. Til kvelden tenkte jeg på overlegen da jeg inntok dobbel dose med det som skulle sikre søvnen min, for å være sikker på at jeg kom til å faktisk sove. Men også våkne opp igjen. For det er ingen som skal si at jeg ikke forsøker å ta grep og gjøre noe for å endre hverdagen min til noe konstruktivt. Jeg sovnet nesten umiddelbart og våknet opp igjen etter 17 timer. Men jeg følte meg fortsatt trøtt og utslitt. Neste natt tok jeg bare en dose og sovnet som kvelden før, raskt og lenge. Men fortsatt ikke uthvilt og med mange drømmer underveis var det som om jeg ikke hadde fått den gode og dype søvnen jeg egentlig trengte. Men det måtte jo være veien å gå selv om jeg har følt meg som en zombie siden og har ikke helt lykkes enda med å henge med i hverdagen. Når det gjelder mat, har det blitt mange enkle løsninger. Take away og posemat som jeg egentlig ikke er så fan av, men det har vært det jeg har fått til i denne omgang. Jeg er sliten. Det tar mye krefter å hele tiden være bevisst på hva jeg gjør, og jeg føler meg faktisk helt mongo. Jeg kan ikke huske at remeron hadde en slik bieffekt? Jeg trodde at det skulle være fordelen med den, at jeg slapp hangover dagen etter. Så det må være en annen grunn til at jeg har inntatt zombie-tilværelsen. For mye søvn er neppe svaret. Jeg føler jeg ikke får nok søvn til tross for at Fru Polar sier 14-17 timer.

Jeg er uansett fornøyd over at jeg er tilregnelig nok til å faktisk ta noen grep i min hverdag! Tidligere hadde også det vært en umulig oppgave fordi jeg ikke hadde forstått eller sett mulighetene. Jeg hadde kun sett hindringene. Og det er en ting jeg har tenkt mye på i det siste. Hvor utvidet synet mitt har blitt og hvor bevisst jeg har blitt over egne valg og hvor stor påvirkning det kan ha hvis jeg bare løfter blikket mitt og tør å se meg om. Tørre å ta grep og tørre å gjøre endringer med positivt utfall. For to-tre år siden hadde dette ikke vært mulig. Tenk på det. Jeg hadde nok helt ubevisst følt at jeg ikke hadde fortjent det og endt med destruktive handlinger istedenfor. Den onde runddansen, som Fru Grå kalte det. Men jeg er ikke lengre i den onde runddansen. Dansen er over og jeg fortsetter veien, ikke i sirkler denne gangen, men framover. Sikten er ikke helt klar, men jeg er i det minste utstyrt med verktøy som jeg ikke hadde tidligere. Og jeg vet nå til og med hvordan jeg skal bruke det til min fordel. Tror jeg.

Fredriksen og starten på en revolusjon?

Frigg løp forbi det magiske teltet og nedover mot hun han fant en gang for noen uker siden. Bambù spratt fram ut av det og formerte seg om til en ildflue mens hun ropte «Prøv å ta meg da!» til han som løp. Han lo. Han hoppet, men hun smatt unna hendene hans. Han lo på ekte og jeg kunne høre hvor lykkelig han var i det øyeblikket. Bambù også. Hun var leken og hun lekte med han og han med henne. De suste nedover sammen mot Stina som sto og ventet. Hun smilte da han kom henne i møte. Slike øyeblikk hadde det ikke vært mange av den siste tiden og de måtte nytes før den store revolusjonen. Før krigen. Før alt endres og blir til noe ingen helt vet hva. Stina så på Frigg, «Fikk du sagt det du skulle?» Han nikket og før jeg visste ordet av det satt jeg i den blå sofaen, som egentlig er svart, på kontoret med overlegen ovenfor. Hun bekreftet at Frigg hadde vært der og forklart litt om det nye kartet og litt om minner. Og at Fredriksen var Trollmannen som vi begge hadde gjettet oss til i forkant. For Frida sto alene igjen på kartet og egenskapen til Fredriksen var i grunnen skremmende lik på trollmannens. Eller Portvokteren. Vi spøkte litt om at kanskje Fredriksen også hadde ulike identitetsdeler. Oppsplitting av oppsplitting! Som om ting ikke er avansert nok ifra før.

Jeg ble mongo og stuck mellom mine to verdener. Så sikkerhetsnettet ble testet og godkjent. Vi fikk låne et rom på avdelingen hennes. Det er tross alt en bedre løsning enn å sitte fast i bilen eller gå seg vill på en fremmed plass. Høvdingen var der og vi snakket litt om livet og hvor fucka jeg er. Alt som det pleier med andre ord. Ingen har endret seg og alt er som før. Trygt! Mens jeg satt der, studerte jeg kartet. Det var mye nytt og jeg forsto ikke helt hvordan det plutselig hadde utviklet seg uten at jeg hadde fått det med meg. Jeg så på trollmannen som også er Fredriksen. Jeg kalte på han. Stille innover mens jeg satt der og kjente at veggen mellom verden her ute og verden der inne var tynn. «Herifra kan alt skje», tenkte jeg. Jeg hadde øynene lukket og som tidligere befant jeg meg plutselig ved leirbålet. Alene først, men før jeg rakk å tenke, kom han til syne. Fredriksen. Jeg tror ikke jeg har sett han siden den gangen i skogen, da han fortalte meg at tiden hans var ute. I sommer? Var det dette han hadde ment? At tiden som Fredriksen var ute, men at han skulle gjenoppstå som trollmann? Jeg spurte ikke, men jeg ble glad over å se han. Det sa jeg også. For vi kan si mye om Fredriksen, men når alt kommer til alt, er jeg fryktelig glad i han. Vi sa ikke noe med en gang, men jeg tenkte på all den tiden vi har hatt sammen. Hvordan han alltid stilte opp for meg som liten, men også hvor kontrollerende han hadde vært. Går det an å være glad i noen OG ikke på samme tid? For det er litt sånn med han. Han har stilt opp og han har trodd på meg hele veien, samtidig som han har kopiert en del egenskaper ifra min far. Han bruker de samme manipulasjonene og hersketeknikkene. Jeg har hatt et sånt elsk/hat forhold til han i mange år. Jeg så på han og spurte om han ikke kunne løsne litt opp nå. At tiden er inne for meg å få tilgang. Fredriksen ble mørk i blikket og jeg fikk frysninger igjennom hele kroppen. «Du vil ikke tåle det» freste han som han har gjort så mange ganger før mens han minte meg på at Ronja sto klar ved hans side. «Men jeg trenger ikke å få vite alt på en gang. Hvis jeg bare får vite litt og litt?» Sa jeg. «Det ville ødelagt ALT det jeg har bygget opp og jobbet for!!» Freste han igjen mens han forsøkte å gi meg dårlig samvittighet. «Hvem er det som alltid har stilt opp for deg? Hvem er det som har sørget for at du er den du er og ikke minst AT du er??» Formanet han som om jeg burde være takknemlig og bøye meg i støvet for han. Jeg var takknemlig. Jeg er fortsatt takknemlig, og det sa jeg. Men farene han har beskyttet meg imot er over nå og det er bare minner, minte jeg han på. «Det er ingen reell fare mer!». Han så bare strengt ned på meg og sendte meg inn i en slags livskavalkade. Jeg så glimt av hvordan han alltid førte meg bort ifra noe jeg ikke klarte å stå i. Han sa alltid «Kom her, barn. Ikke se deg tilbake. Bare kom med meg» Og jeg forsto umiddelbart at det var alle de gangene han beskyttet meg ifra det vonde og etterlot Frigg, Stina, Frida igjen. Loppis også kanskje? Jeg så første gang jeg møtte han i skogen etter jeg hadde rømt hjemmefra. Jeg husker hvordan han holdt meg levende. Hver dag. For hvert traume. Så gråt jeg litt og sa på automatikk: «Unnskyld». Fredriksen fortsatte å se på meg og minnet meg på hvor stor tjeneste han hadde gjort for meg før han ble stille i noen sekunder. «Noen forsøker å kontakte deg» sa han plutselig mens han hørte etter. «Ja, noen prøver å få kontakt med deg».

Jeg våknet opp på det kalde gulvet og kjente høvdingens varme hånd på skulderen min. Det tar alltid litt tid før jeg virkelig skjønner hvor jeg er. Men den hånden på skulderen gjør det enklere. Kontakt. Jeg fortalte at jeg hadde truffet Fredriksen før jeg gråt litt igjen. Men bare litt. Jeg føler at det skjer en stor endring i meg nå. Noe er annerledes, og jeg føler at jeg har blitt sterkere til å klare å stå i slike ting uten å bli destruktiv. Selv om jeg ikke har fått med meg stort av det som har hendt der inne i skogen, føler jeg meg sterkere på mange måter. Jeg er ikke så redd lengre heller. Jeg føler meg mer og mer klar, uten helt å skjønne for hva. Jeg har en følelse av at Stina og Frigg pønsker på noe uten at jeg vet, men jeg føler ikke at det er noe uggent ved det heller. Mer at vi har bedre tider i vente uten at jeg kan forklare hvorfor eller hvordan. Ofie har alltid sagt at Frida er nøkkelen. Hun befinner seg ved siden av huset med det rare i med et gigantisk nøkkelhull. Jeg vet ikke helt hva det betyr enda, men det er som om jeg hører Fru Grå. «Alt har en logisk forklaring. Dette også». Åh, Fru Grå. Overlegen er fantastisk, men jeg kunne ønske at du fikk med deg denne prosessen. Jeg tror virkelig at du ville smilt det trygge smilet ditt og gledet deg over endringene sammen med oss. Du vil alltid ha en plass i skogen vår. Som det spøkelse du ble, ekkoet mellom trærne og skyggene i gresset. Jeg lever og jeg tror at jeg er i ferd med å bli hel.