Grep.

Erfaring har vist gang på gang at ting sjelden går etter planen. Derfor er en håndfast plan vanskelig å forme, da den mest sannsynlig ikke vil bli gjennomførbar uansett. De gangene vi har fått til ting, og ofte de store tingene, har vært de gangene vi har ventet, fulgt med og sett hva som skjer uten å ha de store planene i forkant. For veien har blitt til mens vi har gått den og planene har bare etterlatt seg den ene skuffelsen etter den andre. Og slik ble det også denne gangen. Etter den store evolusjonen av at flere delpersonligheter smeltet litt mer sammen i meg, med meg. Etter at jeg plutselig fikk dele deres verden som også er min, sammen med dem. Vi sto ikke lengre hver for oss, men samlet i en større grad. Og videre derifra kunne vi starte en bearbeiding av minner og traumer. Vi lagde noen planer. Jeg kunne fortsette min prosess med hjelp av ord og å skrive om min historie og la meg selv vinne den. Om og om igjen. Jeg skulle ta livet tilbake ved å gjenta at vi overlevde og sitter igjen med en lykkelig slutt. Og jeg så fram til denne prosessen. På et litt sørgmodig vis. Det første grepet innebar å få en normal døgnrytme, så jeg sørget for å legge nattevaktene mine bak meg. Etter 5 år som nattevakt, skulle jeg gå over til å jobbe dag og kveld. Jeg så fram til det også uten å tenke noe mer over det, annet enn at det nok var et nødvendig trekk og uten å tenke over at all erfaring viser at endringer som oftest, eller alltid, ender i kaos og katastrofe. Dette skulle ikke bli unntaket.

Planen var å få en rolig overgang tilbake til jobb. Derfor ble det bestemt at jeg skulle 20 % sykemeldes de to første ukene. Planen. Planer går som nevnt, sjelden etter planen og med to opplæringsvakter trykket inn rett før jobbhelg, utgjorde det seks vakter på sju dager. Det ble alt annet enn en rolig start for å si det mildt, så jeg gikk vel inn i en slags «survival-mode» uten at det var så veldig konstruktivt. For jeg stoppet brått å sove og koblet mer og mer av fritiden min vekk. Fritiden min med kidsa, naturen og hjemme, Jobben fylte plutselig opp hele meg og jeg var ikke i stand til å fokusere på noe annet. Arbeidsoppgavene var også helt annerledes enn jeg var vant med og tvilen om at jeg var den jeg utgav meg for å være vokste. For hvem var vel jeg, som kunne tro at jeg var autorisert sykepleier? Hvem var jeg som hadde klart å lure alle, ja til og med meg selv om det? Så jeg gruet meg stort til hver vakt nettopp fordi jeg følte at alt var juks og fake. Jeg ønsker ikke å sove, for da gikk tiden raskere til jeg skulle på jobb og lure alle igjen. Samtidig klarte jeg å tenke på erfaringen om at bare jeg kommer meg på jobb, vet jeg at det går bra. Jeg tenkte også på den gangen vikingen og jeg fant fram HPR nummeret mitt på helsedirektoratet sine sider. Det burde jo være bevis nok. At jeg er registrert der som sykepleier og da måtte det jo være sant allikevel. Selv om det ikke føltes slik. Jeg gikk inn i en ond sirkel der jeg ikke sov, ikke spiste og var oppslukt i en eneste ting. Jobb. Alt annet ble uviktig og ikke minst uvirkelig.

Jeg gjennomførte helvetesuka med bestått. Selv om jeg ikke klarer å huske nøyaktig hva jeg har gjort, vet jeg at jeg har utført jobben på en forsvarlig måte. Det som irriterer meg, er at ting vi egentlig skulle begynne å jobbe med utenom, blir utsatt på grunn av denne overgangen med jobb. Traumeting og jeg skulle endelig starte en slags bearbeidingsprosess. Men nå endte jeg med å måtte styrke min indre vegg istedenfor. Eller grunnmuren som er mer logisk å tenke seg der SØVN står høyest på prioriteringslisten. Jeg visste det allerede før timen med overlegen som overhodet ikke er overlegen. «Du MÅ sove!!» Sa hun halvstrengt. Jeg klarer ikke å se for meg henne helstreng. Selv om hun har fortalt at også hun blir så sinna at dørene smelles igjen. Jeg sa at jeg visste det, men at det var vanskelig da jeg bruker så mye tid og krefter på å grue meg til jobb. Og alt annet blir uviktig og ikke eksisterende. Jeg hørte meg selv snakke og jeg hørte hvor tøysete det låt. Så klart søvn er viktig. Ting blir jo ikke akkurat bedre uten søvn! Videre på prioriteringslisten kommer mat og bevisstgjøring i hverdagen. For slik ting var blitt, hadde jeg ingen hverdag utenom jobb. Jeg er usikker på hvor jeg befant meg. Fysisk lå jeg for det meste på sofaen og drømte om min gamle venn, døden. Jeg har følt meg syk og tenkt at hvis jeg er heldig, har jeg en dødelig sykdom som jeg bare sovner stille inn av. Snart. Mentalt sett må jeg ha vært langt, langt vekk. Ok, tenkte jeg for meg selv. Det er på tide å ta noen grep her. Det ble foreslått å forsøke å legge bekymringstanker vedrørende jobb, vekk. Det hjelper jo ikke å grue seg i forkant. Jobben kommer uansett om jeg vil eller ikke.

Det første jeg gjorde da jeg kom hjem var å lage meg en boks for bekymringer. Jeg tenkte først på hvor tullete det virket. Som om det skulle gjøre en forskjell. Men jeg ble overrasket over hvor effektivt det var. For oppi boksen la jeg en lapp med bekymringen min på og lukket den igjen. Jeg la den ved siden av den svarte dragen Mort som har hjemsøkt meg den siste tiden. Mort betyr død på fransk. Til kvelden tenkte jeg på overlegen da jeg inntok dobbel dose med det som skulle sikre søvnen min, for å være sikker på at jeg kom til å faktisk sove. Men også våkne opp igjen. For det er ingen som skal si at jeg ikke forsøker å ta grep og gjøre noe for å endre hverdagen min til noe konstruktivt. Jeg sovnet nesten umiddelbart og våknet opp igjen etter 17 timer. Men jeg følte meg fortsatt trøtt og utslitt. Neste natt tok jeg bare en dose og sovnet som kvelden før, raskt og lenge. Men fortsatt ikke uthvilt og med mange drømmer underveis var det som om jeg ikke hadde fått den gode og dype søvnen jeg egentlig trengte. Men det måtte jo være veien å gå selv om jeg har følt meg som en zombie siden og har ikke helt lykkes enda med å henge med i hverdagen. Når det gjelder mat, har det blitt mange enkle løsninger. Take away og posemat som jeg egentlig ikke er så fan av, men det har vært det jeg har fått til i denne omgang. Jeg er sliten. Det tar mye krefter å hele tiden være bevisst på hva jeg gjør, og jeg føler meg faktisk helt mongo. Jeg kan ikke huske at remeron hadde en slik bieffekt? Jeg trodde at det skulle være fordelen med den, at jeg slapp hangover dagen etter. Så det må være en annen grunn til at jeg har inntatt zombie-tilværelsen. For mye søvn er neppe svaret. Jeg føler jeg ikke får nok søvn til tross for at Fru Polar sier 14-17 timer.

Jeg er uansett fornøyd over at jeg er tilregnelig nok til å faktisk ta noen grep i min hverdag! Tidligere hadde også det vært en umulig oppgave fordi jeg ikke hadde forstått eller sett mulighetene. Jeg hadde kun sett hindringene. Og det er en ting jeg har tenkt mye på i det siste. Hvor utvidet synet mitt har blitt og hvor bevisst jeg har blitt over egne valg og hvor stor påvirkning det kan ha hvis jeg bare løfter blikket mitt og tør å se meg om. Tørre å ta grep og tørre å gjøre endringer med positivt utfall. For to-tre år siden hadde dette ikke vært mulig. Tenk på det. Jeg hadde nok helt ubevisst følt at jeg ikke hadde fortjent det og endt med destruktive handlinger istedenfor. Den onde runddansen, som Fru Grå kalte det. Men jeg er ikke lengre i den onde runddansen. Dansen er over og jeg fortsetter veien, ikke i sirkler denne gangen, men framover. Sikten er ikke helt klar, men jeg er i det minste utstyrt med verktøy som jeg ikke hadde tidligere. Og jeg vet nå til og med hvordan jeg skal bruke det til min fordel. Tror jeg.

Fredriksen og starten på en revolusjon?

Frigg løp forbi det magiske teltet og nedover mot hun han fant en gang for noen uker siden. Bambù spratt fram ut av det og formerte seg om til en ildflue mens hun ropte «Prøv å ta meg da!» til han som løp. Han lo. Han hoppet, men hun smatt unna hendene hans. Han lo på ekte og jeg kunne høre hvor lykkelig han var i det øyeblikket. Bambù også. Hun var leken og hun lekte med han og han med henne. De suste nedover sammen mot Stina som sto og ventet. Hun smilte da han kom henne i møte. Slike øyeblikk hadde det ikke vært mange av den siste tiden og de måtte nytes før den store revolusjonen. Før krigen. Før alt endres og blir til noe ingen helt vet hva. Stina så på Frigg, «Fikk du sagt det du skulle?» Han nikket og før jeg visste ordet av det satt jeg i den blå sofaen, som egentlig er svart, på kontoret med overlegen ovenfor. Hun bekreftet at Frigg hadde vært der og forklart litt om det nye kartet og litt om minner. Og at Fredriksen var Trollmannen som vi begge hadde gjettet oss til i forkant. For Frida sto alene igjen på kartet og egenskapen til Fredriksen var i grunnen skremmende lik på trollmannens. Eller Portvokteren. Vi spøkte litt om at kanskje Fredriksen også hadde ulike identitetsdeler. Oppsplitting av oppsplitting! Som om ting ikke er avansert nok ifra før.

Jeg ble mongo og stuck mellom mine to verdener. Så sikkerhetsnettet ble testet og godkjent. Vi fikk låne et rom på avdelingen hennes. Det er tross alt en bedre løsning enn å sitte fast i bilen eller gå seg vill på en fremmed plass. Høvdingen var der og vi snakket litt om livet og hvor fucka jeg er. Alt som det pleier med andre ord. Ingen har endret seg og alt er som før. Trygt! Mens jeg satt der, studerte jeg kartet. Det var mye nytt og jeg forsto ikke helt hvordan det plutselig hadde utviklet seg uten at jeg hadde fått det med meg. Jeg så på trollmannen som også er Fredriksen. Jeg kalte på han. Stille innover mens jeg satt der og kjente at veggen mellom verden her ute og verden der inne var tynn. «Herifra kan alt skje», tenkte jeg. Jeg hadde øynene lukket og som tidligere befant jeg meg plutselig ved leirbålet. Alene først, men før jeg rakk å tenke, kom han til syne. Fredriksen. Jeg tror ikke jeg har sett han siden den gangen i skogen, da han fortalte meg at tiden hans var ute. I sommer? Var det dette han hadde ment? At tiden som Fredriksen var ute, men at han skulle gjenoppstå som trollmann? Jeg spurte ikke, men jeg ble glad over å se han. Det sa jeg også. For vi kan si mye om Fredriksen, men når alt kommer til alt, er jeg fryktelig glad i han. Vi sa ikke noe med en gang, men jeg tenkte på all den tiden vi har hatt sammen. Hvordan han alltid stilte opp for meg som liten, men også hvor kontrollerende han hadde vært. Går det an å være glad i noen OG ikke på samme tid? For det er litt sånn med han. Han har stilt opp og han har trodd på meg hele veien, samtidig som han har kopiert en del egenskaper ifra min far. Han bruker de samme manipulasjonene og hersketeknikkene. Jeg har hatt et sånt elsk/hat forhold til han i mange år. Jeg så på han og spurte om han ikke kunne løsne litt opp nå. At tiden er inne for meg å få tilgang. Fredriksen ble mørk i blikket og jeg fikk frysninger igjennom hele kroppen. «Du vil ikke tåle det» freste han som han har gjort så mange ganger før mens han minte meg på at Ronja sto klar ved hans side. «Men jeg trenger ikke å få vite alt på en gang. Hvis jeg bare får vite litt og litt?» Sa jeg. «Det ville ødelagt ALT det jeg har bygget opp og jobbet for!!» Freste han igjen mens han forsøkte å gi meg dårlig samvittighet. «Hvem er det som alltid har stilt opp for deg? Hvem er det som har sørget for at du er den du er og ikke minst AT du er??» Formanet han som om jeg burde være takknemlig og bøye meg i støvet for han. Jeg var takknemlig. Jeg er fortsatt takknemlig, og det sa jeg. Men farene han har beskyttet meg imot er over nå og det er bare minner, minte jeg han på. «Det er ingen reell fare mer!». Han så bare strengt ned på meg og sendte meg inn i en slags livskavalkade. Jeg så glimt av hvordan han alltid førte meg bort ifra noe jeg ikke klarte å stå i. Han sa alltid «Kom her, barn. Ikke se deg tilbake. Bare kom med meg» Og jeg forsto umiddelbart at det var alle de gangene han beskyttet meg ifra det vonde og etterlot Frigg, Stina, Frida igjen. Loppis også kanskje? Jeg så første gang jeg møtte han i skogen etter jeg hadde rømt hjemmefra. Jeg husker hvordan han holdt meg levende. Hver dag. For hvert traume. Så gråt jeg litt og sa på automatikk: «Unnskyld». Fredriksen fortsatte å se på meg og minnet meg på hvor stor tjeneste han hadde gjort for meg før han ble stille i noen sekunder. «Noen forsøker å kontakte deg» sa han plutselig mens han hørte etter. «Ja, noen prøver å få kontakt med deg».

Jeg våknet opp på det kalde gulvet og kjente høvdingens varme hånd på skulderen min. Det tar alltid litt tid før jeg virkelig skjønner hvor jeg er. Men den hånden på skulderen gjør det enklere. Kontakt. Jeg fortalte at jeg hadde truffet Fredriksen før jeg gråt litt igjen. Men bare litt. Jeg føler at det skjer en stor endring i meg nå. Noe er annerledes, og jeg føler at jeg har blitt sterkere til å klare å stå i slike ting uten å bli destruktiv. Selv om jeg ikke har fått med meg stort av det som har hendt der inne i skogen, føler jeg meg sterkere på mange måter. Jeg er ikke så redd lengre heller. Jeg føler meg mer og mer klar, uten helt å skjønne for hva. Jeg har en følelse av at Stina og Frigg pønsker på noe uten at jeg vet, men jeg føler ikke at det er noe uggent ved det heller. Mer at vi har bedre tider i vente uten at jeg kan forklare hvorfor eller hvordan. Ofie har alltid sagt at Frida er nøkkelen. Hun befinner seg ved siden av huset med det rare i med et gigantisk nøkkelhull. Jeg vet ikke helt hva det betyr enda, men det er som om jeg hører Fru Grå. «Alt har en logisk forklaring. Dette også». Åh, Fru Grå. Overlegen er fantastisk, men jeg kunne ønske at du fikk med deg denne prosessen. Jeg tror virkelig at du ville smilt det trygge smilet ditt og gledet deg over endringene sammen med oss. Du vil alltid ha en plass i skogen vår. Som det spøkelse du ble, ekkoet mellom trærne og skyggene i gresset. Jeg lever og jeg tror at jeg er i ferd med å bli hel.

Snakke innover.

Alarmen ringte 20:30. «Snakke innover» sto det. En rutine jeg enda ikke har klart å etablere fordi jeg unngår både bevisst og ubevisst. Hvorfor er det så vanskelig? Hvorfor er det så vanskelig å bryte med gamle unngåelsesmønstre? Så komplisert er det strengt talt ikke. Det er bare å sette på alarm og gjennomføre. Det trenger ikke være det store ritualet heller, så lenge budskapet blir sendt. Innover. Så jeg sitter her og forsøker å tenke ut hva jeg skal si og hvordan jeg skal si det. Hva ønsker jeg å oppnå? Kontakt? Samarbeid? En allianse? En hær? Samarbeid tror jeg står høyt på prioriteringslisten. Hva nå enn det betyr. All slags kontakt er kanskje en bra nok start. Jeg tenker på den polikliniske timen jeg hadde med overlegen i dag. Det gikk fint og jeg gjennomførte nok en time på vanlig vis. Jeg innser at jeg nå, etter så mange år, forstår hva samtaleterapi faktisk er og hva det er godt for. Før klarte jeg ikke å se hva hensikten var fordi jeg ikke var i stand til å nyttiggjøre meg av den. På grunn av kaos på innsiden, var det en umulighet å holde fast på den røde tråden. Alt og alle i meg skrek om å bli hørt og alt og alle hadde svært ulike behov som utgjorde et svært kaos og en evig runddans med krig der inne. Nå, for aller første gang, klarer jeg å ta en ting av gangen. Jeg klarer å fokusere på det samme over tid og da forsto jeg plutselig at det er slik det skal fungere. Ikke rart det gikk til helvete med Fru Grå da. Første fase i traumebehandling er stabilisering og symptomreduksjon. Noe jeg og Fru Grå aldri klarte å oppnå. Overlegen og livvaktene hennes har gjort meg mer stabil enn hva jeg noen gang har vært tror jeg. Er det virkelig der jeg er nå? Stabilisert? I så fall har jeg gjort enorme framskritt det siste året. Uten å helt få det med meg. Det bare ble sånn på en måte. Og det kjennes godt. Tryggere. Trygt nok til å fortsette veien mot bearbeiding. Jeg lurer på om hun la merke til at det var Frigg som hadde tatt på seg klær i dag? Selv går jeg aldri i oversized hettegenser. Han var med. Han tok ikke over. Men han lyttet og følte seg trygg på Mummimammas kontor. Jeg har vært på jobb siden mandag og da pleier han å klø i fingrene etter å komme fram igjen. For jobb er jobb og da har jeg fri ifra galskapen. Galskapen som egentlig ikke er galskap, men et høyst logisk og velutviklet forsvarsverk. Naturlige reaksjoner på unaturlige hendelser. Overlegen snakket litt om forutsetninger for å utvikle DID. Det er visst ikke alle som klarer det og jeg husker også at Fru Grå til stadighet minnet meg på dette. Evnen til å splitte seg opp for å klare å leve et normalt nok liv utenfor alt som hendte og som vi har lagret på ulike plasser. Fru Grå sa alltid at det krever en viss intelligens for å få det til. Jeg vet ikke. Jeg tror ikke jeg er så mye mer intelligent enn folk flest. Ting bare hendte og her sitter jeg. Sykepleier, mamma, kjæreste eller kone. Jeg føler meg fortsatt for ung til å være noens kone. Kjæreste høres mer riktig ut selv om vi har vært gift i ti år. Og nå sitter jeg som sagt her. Stabil nok til å gå i poliklinisk behandling. For første gang i mitt liv. Jeg undrer meg over hvorfor ikke en traumespesialist fikk meg hit. Rammer. Ja. Det må ha vært rammene. Etter 12 år sitter jeg her og kan snakke innover til mine lagrede traumeminner uten å føle meg veldig utrygg. Uten å forsvinne og ende i mongo, fucka eller i noe destruktivt. Jeg sitter her i skrivekroken min og forsøker å finne de rette ordene.

«Hei dere. Hører dere meg? Stina og Frigg. Frida? Hvor er du? Og Fredriksen? Jeg savner dere. Det mener jeg på ekte. Jeg er ikke komplett uten dere. Dere har alle gjort meg store tjenester som jeg knapt kan klare å gjengjelde, men vit at jeg skal forsøke i beste evne. La oss ta livet tilbake. Sammen. Elisabeth? Hører du meg der du ligger i gjørma og drukner? Slipper du opp for å trekke litt luft? Jeg håper det. Til deg vil jeg si at jeg tror deg. Jeg tror at du finnes og jeg tror på din historie, selv om jeg kun har hørt den ifra Overlegen og en viking. Jeg tror deg og en dag skal vi dele den byrden. Sammen. Portvokter? Er det du som sørger for at jeg ikke husker? Jeg vet at jeg har fått minner tilbake skylt over meg som en tsunami ved et par anledninger. Uten sjans til å stå imot. Jeg vet at jeg har tryglet deg om å ta det vekk igjen. Jeg ber deg om tilgang. Men bare litt. Kanskje et lite hint eller en fornemmelse av noe som en gang var. Slik at det også kan bli en del av min historie. Jeg vet at du passer på og det er jeg takknemlig for, for om jeg skulle husket alt på en gang, hadde jeg nok aldri klart å leve videre. Til slutt vil jeg si at alle er velkommen tilbake inn i skogen. Hvis noen ønsker å si meg noe, så pirk meg på skulderen eller gi meg et hint. Jeg vil høre på hva dere har å si. Takk.»

Løvinnen og jenta i badekaret.

Frigg så ned i hullet dekket av gjørme. Den hadde kommet til syne da hun som ingen liker å si navnet til høyt, hadde kuttet seg. Han så for seg henne ligge der nede uten å få puste. Stina sto ved siden av han som om de deltok i en begravelse uten at noen var døde eller døende på ekte. «Hun drukner», sa han. «Ja», svarte hun som om det ikke var noe uvanlig ved det. «Kan vi ikke gjøre noe?» sa han trist og oppgitt. «Jo, men akkurat nå må hun bare ligge der tror jeg». Svarte hun like rolig. «Stina, ikke forsvinn igjen!» Sa han med en klump i halsen. Frigg hadde endelig funnet henne igjen og han var glad for å ikke være så alene mer. Stina smilte smått til han og pustet dypt. «Du vet at jeg ikke er så glad i barn og allikevel vil du henge med meg?». «Ja!» Svarte han. «Dessuten tror jeg ikke at du er så redd for barn som du skal ha det til!» Hun så lurt ned på han uten å si noe mer. Han var som en lillebror hun var nødt til å forholde seg til om hun ville det eller ikke. Innerst inne var hun glad i både han og Frida, men likte best å være for seg selv. Dessuten hadde hun innsett at det ikke var rettferdig ovenfor dem. Å bli etterlatt til seg selv med et altfor stort ansvar som egentlig hørte hjemme hos vertskapet dems. Så hun sto ved siden av han som var mindre enn henne. Sakte og nesten ikke synlig tok hun tak i handen hans uten å si noe, men handlingen sa mer enn hva noen ord kunne klare til sammen. Han klemte til og gråt litt, mens hun lot som om hun ikke så. Det ville han ikke likt, tenkte hun.

Senere på dagen befant jeg meg ved leirbålet som knitret som et ekte bål skal gjøre. Jeg kunne kjenne varmen ifra det og jeg kunne se både Frigg og Stina stå like der borte. De kom imot meg begge to. Frigg så tilfreds ut for å se meg, mens Stina så litt mer skeptisk ut. Det var fint å være der igjen selv om Adam manglet og jeg lurte på om han noen gang ville komme tilbake eller om tiden hans faktisk var ute. Jeg reiste meg opp og gikk imot de to som nå hadde funnet hverandre og alliert seg med hverandre. Stina ristet på hode. «Hvorfor gjør du ingenting?» Sa hun litt strengt. «Hvorfor er du så jævla feig?». Frigg så på henne med store øyne og jeg så på dem og kunne i grunn ikke være mer enig. Jeg er feig. Kjempe feig! Jeg tåler ikke dem som trenger å bli tålt mest av alt, så jeg snur ryggen til og glemmer alt som en gang var. Om og om igjen. Jeg kunne ikke annet enn å beklage og fortelle at jeg så gjerne ønsker å hjelpe. «Hun er der ute!!» Stina hevet stemmen. «Elisabeth er der ute og du her inne! Det er DU som burde holde den jævla hånden hennes!». Frigg tenkte seg om, for han visste at det var noen som gjorde det. Holdt hånden hennes. «Det er Politimester Bastian», smilte han. Han smilte, fordi Politimesteren hadde lovet han å lære han å spille fotball mens de en kveld satt og drakk sjokolademelk sammen. Det var det eneste jeg rakk før jeg ble dratt tilbake til virkeligheten her ute igjen. Og jammen hadde ikke Frigg hatt rett. Det var selveste Bastian som hadde passet på henne i det øyeblikket hun var der. Takk for alle de trygge livvaktene.

Så ble det natt. Igjen. Frigg hadde lagt seg etter avtale med ei marihøne om å bare spille tre runder til i Mariokart før natta. Det hadde han godtatt. Marihøner er fine og ha og Frigg hører på dem som er snille mot han.

Hun våknet brått og kjente at noe var galt. Det var blod overalt og hun reagerte som om det ikke var så uvanlig. Det kom ifra der nede og Elisabeth fortet seg inn på badet, skrudde på dusjen og satte seg på huk mens hun kjente vannet renne nedover kroppen hennes. «Jeg må skjule alle spor» hvisket hun lavt inni seg om og om igjen mens hun rugget fram og tilbake samtidig som hun klamret hendene sine rundt seg selv. Hun ante ikke hvor lenge hun hadde sitti der da lyset ble skrudd på og noen kom inn. Hun skammet seg over å bli oppdaget. «Jeg må bare vaske bort alt blodet» hadde hun hvisket. Stemmen skalv sammen med resten av kroppen. Det tok litt tid før Løvinnen fikk henne ut av dusjen. Stina og Frigg var der sammen med henne, men det visste ikke dem. De sto der og så på, mens Løvinnen hjalp jenta som skalv av med de våte klærne og på med noe tørt. Hun luktet så godt. Løvinnen. Elisabeth forsto ikke hvem hun var, men hun trodde ikke på at hun skulle passe på henne som hun sa. For like etter kom hun med medisiner. To tabletter. Stina så at det gjorde jenta redd og hun forsto hvorfor. Det var slike ting Stina bare visste. For hvordan trodde Løvinnen at hennes erfaringer med medisiner egentlig var? Tenkte hun i det hele tatt over det? Frigg fikk også frysninger igjennom hele kroppen, for også han hadde erfart å få medisiner. Medisiner «slik at du ikke gjør sånn motstand». Han hvisket stille at hun allikevel kunne ta dem, fordi det kom ifra Mummimammaen og Mummimamma er snill. Elisabeth tok dem ikke, men lot seg, stiv av skrekk, bli pakket godt inn i den varme dynen, mens Løvinnen forsiktig satte seg ned i en stol i den andre enden av rommet. «Jeg skal passe på deg», gjentok hun. Stina så på Frigg, «Ser du?». «Ser hva da?», svarte han. «Dette er kanskje Elisabeth sitt første møte med godhet». «Og sånn, skal hun overbevises til slutt». Frigg gløttet litt på smilebåndet idet jenta ifra badekaret sovnet uten å drukne først. Han lurte på om hun visste at de sto der. Han håpet det.

Det var først da jeg kom hjem igjen etter en gjesteopptreden på Gjøkeredet i helgen, at jeg oppdaget beskjeden ifra en Viking som plutselig var seg selv igjen. Han skrev til henne: «Gi oss en mulighet til å vise at livet kan inneholde mye fine ting også, ikke bare smerte og ensomhet». Hun fikk noen minutter med trygghet sammen med Løvinnen i natten og kanskje noen sekunder med Politimesteren dagen før. Om hun skjønte hva det var? Sikkert ikke. Men det er en start. Og jeg husker fortsatt hva overlegen fortalte meg før helgen. Om jenta i badekaret og hva som skal ha hendt oppi der. Jeg husker historien, men jeg kan ikke huske at det har skjedd med meg. Det er for grusomt til å skrive det ned. Men jeg skal ikke glemme denne gangen, det nekter jeg! For vi skal vinne og jeg skal stå sammen med både Stina og Frigg som nå virker klare for kamp. Jeg tror at det var Stina som postet det forrige innlegget om «Folkets sang». Hun kjenner Les Miserable bedre enn noen og jeg må vel ærlig innrømme at mye i den historien appellerer til meg og mitt liv. Vi står ovenfor vår egen franske revolusjon og vi skal kjempe så hardt vi bare kan for å bli fri. For det vil komme en dag i morgen og det er en verden bortenfor disse murene som bare venter på å bli oppdaget. Imens drukner jenta i badekaret eller i gjørma. Men av og til, en sjelden gang, hender det at hun slipper opp og får higet etter litt frisk luft.

Portvokteren.

«Det er bedre å være djevel i himmelen enn en engel i helvete», Sa hun mens noen brikker automatisk falt litt mer på plass igjen. Hun hadde endelig forstått de kontrollerende delene, sa hun stolt som en liten unge oppdager noe nytt og stort. Etterfulgt av opplysningen om at hun endelig hadde lest den traumeboken vi har snakket om siden i fjor på denne tiden. Det var godt å se henne igjen, høre latteren hennes som kommer ukontrollert og på ekte. Og når hun smiler, er det som om atmosfæren rundt blir smittet av en sånn glede og ro som man bare kjenner på i jula og andre spesielle anledninger. Selv følte jeg at jeg snakket svært rotete og hakkete. Det er litt slik jeg føler meg om dagen også. Hakkete og sprukket opp. De siste ukene har jeg bare svevd i et tomt og svart univers, mens verdenene mine har sprengt i biter og blitt til ingenting. Det er ikke fremmed for meg å kjenne på den tilstanden der. Den har kommet i flere former igjennom livet. Den tomheten. Følelsen av å ikke eksistere eller at noen har lagt et teppe over alt for å skjule sannheter for meg slik at jeg mister tilgang. «Det er Portvokteren», kom det ifra henne som nå har sagt seg villig til å være min behandler i framtiden. Hun hadde lest om det i boka. Om Portvokteren som er en kontrollerende Ep (?) og har som oppgave å dekke over alt for å beskytte meg. Portvokteren kan ta bort minner og få det til å se ut som om det aldri har hendt. Jeg kjente umiddelbart på logikken i det hun sa. Det er altså Portvokteren som har styrt livet de siste ukene. Hvorfor nevnte aldri Fru Grå dette for meg? Igjennom 6 år med ukentlige timer med «Jeg vet ikke», ante jeg ingenting om at den tilstanden av å ikke vite noe, faktisk har et navn med en beskyttende funksjon! Men det spiller ingen rolle nå. Det var Overlegen som overhode ikke er overlegen som skulle være den som introduserte oss. Det er henne som blir Fru Grå sin forlengende arm og ironisk nok er det bare en eneste bokstav som skiller navnene deres ifra hverandre. Nok en vittig tilfeldighet på denne reisen. Jeg får bli venn med denne Portvokteren da, tenkte jeg parallelt med mitt rotete uttrykk utover. Jeg husker faktisk ikke en gang hva jeg sa der ute for det hendte så mye der inne på samme tid. Det føltes som om hun veiledet meg igjennom universets opprinnelse for å finne fotfeste i noe nytt og uoppdaget. Og plutselig midt oppi alt det svarte og uendelige kunne jeg endelig skimte noe. En liten spire som lyste opp som en liten ildflue midt i alt dette uendelige. Var det håpet som jeg slapp fri for noen uker siden? Det var i alle fall starten på noe og mens jeg svevde der inne og stirret på den grønne lille spiren, så jeg for meg portvokteren stå majestetisk som en mektig trollmann med staven sin og rope som Gandalf i Ringenes Herre: «You shall not pass!!». Der inne fortsatte jeg å stirre med store og beundrende øyne. Jeg beundret det hele fordi jeg visste utmerket godt at dette var et resultat i meg og min uendelige evne med fantasi. Og da jeg så han trollmannen stå der og rope ut i evigheten, kom jeg til å tenke på noe annet! På trollmannen jeg leitet etter i et par av mine eventyr inne på Gjøkeredet! Var det selveste Portvokteren jeg hadde sett den gangen? Uten å ane noe om hans funksjon? Jeg lot meg fascinere stort mens Overlegen som overhode ikke er overlegen gjentok at jeg måtte holde meg der ute hos henne. Så hun det samme som meg? Fikk jeg fortalt hva som var i ferd med å skje der inne? Jeg satt med følelsen av å ikke helt være tilstede der med henne, samtidig som jeg hørte alt hun sa. Uten å huske stort av hva som ble sagt. Jeg husker faktisk ikke at timen ble avsluttet heller. Bare at vi plutselig befant oss utenfor med ny avtale uken etter. Jeg satt en stund i bilen etter timen. Mongo? Fucka i hue? Jeg var i alle fall ute av stand til å komme meg noen sted. Jeg følte meg nummen og tom. Portvokteren! Så er det han som har styrt livet de siste ukene. «Så får jeg bli venn med han da», sa jeg plutselig igjen høyt utover slik at jeg skvatt litt til idet jeg sa det. Så fortsatte jeg å bare sitte i bilen. Som før. Som ifra Fru Grås tid og jeg tenkte på hvor mange timer jeg hadde tilbringet slik. Med å bare sitte der. Vente. Tenke. Forsvinne før jeg plutselig etter noen timer kvikner til og kommer meg av gårde. Hjem eller en annen plass hvor jeg venter, tenker og forsvinner litt til.

Jeg kom omsider hjem. Eller til Revehiet som Bjørnen hadde oppfordret meg til å si. Jeg var svevende, men tilstede nok og da trollungene omsider lå i hver sin seng og sov, vokste den lille spiren på det som ser ut til å bli et nytt kart. Overlegen hadde bedt om et nytt kart, en ny verden. Kartet er på vei og kompasset er formet som en overlege med en smittende god latter og et smil som legger en ro over enhver tilværelse. Jeg så på den lille spiren og lurte på om hva som ville dukke opp videre. Drager? Å, jeg håper det! Trollmenn og Portvoktere har nok allerede skrevet seg inn i manntall og jeg selv, sitter faktisk igjen med en god følelse. Jeg gleder meg til å bli kjent med hver og en av dem.

Vet du hvem du er? Og er du villig til å leve slik?

Jeg sto foran speilet og så på jenta foran meg. Jenta? Kvinnen? Damen? Hun er litt av alt, hun som så tilbake på meg. Jeg var nødt til å stå der og se på henne noen minutter før jeg var villig til å reagere. For bare noen øyeblikk i forkant hadde Frigg gått til angrep. Igjen, men for første gang på flere måneder. Han hadde gått til angrep med den skarpe malerpenselen sin og malt armen hans (vår?) rød. For min høyrearm tilhører han som faktisk er alene av oss om å være venstrehendt. Jeg kunne så vidt dele hans tilfredstillelse av å kjenne den røde elva renne nedover armen og videre ned i vasken som var dekket av det hele. Det kjentes varmt og litt omsorgsfullt ut på et litt sært vis. Men Frigg kjenner ikke til omsorg på samme måte som andre og på den måten ble det logisk for meg. Spesielt siden at hans åpenhet til å motta omsorg det siste året, brått ble revet i tusen knas for få døgn siden. Det er som om jeg kan høre han si «Hva var det jeg sa? Det ender alltid sånn», men jeg hører ikke Frigg mer. Jeg hører ingenting annet enn et vakuum i et mørkt univers.

Jeg fortsatte å se på hun foran meg, vel vitende om at jeg trengte helsehjelp. Jeg var bare nødt til å stoppe opp litt. Tenke. «Hvem er du?» Sa jeg stille til henne som så tilbake på meg der inne. Jeg fikk naturligvis ingen svar før jeg bestemte meg for å gløtte ned på skaden. Hvor alvorlig var det denne gangen? Det var umulig å se, men jeg hadde erfaring nok til å forstå noe og skjønte at det ikke var altfor ille. Det fikk meg til å tenke på Reven. Hvis han hadde stått der med meg, hadde han sett på meg som om jeg nettopp nesten hadde amputert hele armen før han hadde blitt blek i ansiktet. Jeg lo. Det er alltid rom for latter. Men bare litt, før jeg la på kompresser og surret rundt en bandasje. Vasket opp dagens kunstverk og ringe legekontoret. Jeg kjørte selv spent bort. For vi var godt vant til Larve og hans usedvanlige dyktige evner med lappesaker. Selve undersøkelsen på skadestuen, husker jeg lite av. Jeg husker at jeg ble etterlatt alene i et rom full av skalpeller og det skremte meg. Jeg har vage minner om en litt klumsete og merkelig lege. Også husker jeg at jeg plutselig satt i bilen igjen. Ferdig bandasjert. Flott! Men jeg var nysgjerrig og åpnet for å se hva som var gjort. Ingenting. Hæ? Sykepleieren i meg kviknet raskt til og ble mest sjokkert over at noen helsepersonell kunne etterlate et åpent sår slik. Så jeg gjorde noe uventet og ringte en Gjøk. Den trygge gruppa mi der har tydeligvis gått i oppløsning, men jeg stolte fortsatt på et par av dem og visste at hun som tok telefonen var en som Høvdingen stolte på. Så jeg forsøkte på nytt å ta vare på meg selv, mens jeg tenkte på overlegen, ved å henvende meg til henne som tydelig var på min side. Sammen med hun som alltid er irriterende blid. Det må være hennes superkraft for selv om det kan være irriterende, er det også godt på en fremmed måte. De to damene der, viste seg å være et superteam som tok meg imot som allierte og henviste meg videre til den andre siden som signerte armen til Frigg med 20 sting. En Gjøk var med meg hele tiden, selv om jeg ikke var innlagt. Og jeg tenker at det var bra, for ellers hadde nok kunstneren på den andre siden sendt meg tilbake igjen dit med en tvangsparagraf i hånda. Hvis noen av dere leser dette, så takk! Ubevisst la dere en slags ro over min indre verden igjen. Det skal ikke mere til. Så tusen takk. Men ting er fortsatt ikke greit. Det forutsigbare er ikke et faktum og jeg tør ikke ta sjansen på å ringe når det er snakk om tilfeldigheter om hvem som tar den i den andre enden. En alliert eller ikke.

Hele dagen hadde gått og jeg følte meg gørrsliten. Tror jeg. For selv om jeg ikke helt vet hvordan «sliten» føles, så var det ingen andre ord som kunne beskrive det bedre. Jeg sto foran speilet igjen. Så på henne. Jenta, damen, kvinnen. Hun så eldre ut enn meg. Hun så eldre ut fordi min følelse av eksistens ikke samsvarer med hennes kropp. Hun hadde kloke, men triste øyne. Noen grå hår avslørte at hun hadde eksistert lengre enn meg. Hun så på meg tilbake uten å dømme. Blikket hennes så spørrende og alvorlig ut idet hun åpnet munnen for å si meg noe. Jeg ventet spent mens vokalene og konsonantene formet seg om til ord og setninger. «Vet du hvem du er? Og er du villig til å leve slik?» Sa hun. Jeg pustet ut. Og så dypt inn, før jeg pustet ut igjen mens jeg tenkte meg om. Jeg ville ikke svare spontant og lite reflektert. Jeg tenkte at folk flest kaller meg for Ida. Jeg vet at jeg jobber som sykepleier selv om jeg ikke alltid føler meg som en. Jeg vet at jeg har en liten familie som jeg elsker over alt på jord. Men det var ikke det hun mente. Hun snakket om mitt innerste indre og om identitet som bare jeg kan ha eierskap over. Og mens jeg fortsatte å tenke for å leite etter det rette svaret, klarte jeg ikke å komme fram til noe annet enn et nei. Jeg vet ikke hvem jeg er. Jeg vet det ikke fordi jeg har ikke kontakt med en brøkdel av meg selv en gang. På dette tidspunktet, kanskje bare 10 %. De resterende 90 handler uavhengig av meg eller den jeg skal være. Mitt indre revner opp og kartet mitt er nå delt i fire, jeg har nye sprekker både på kroppen og i mine to verdener. Så nei, jeg vet ikke hvem jeg er. Men jeg vet at jeg ikke er villig til å leve slik. Jeg er ikke villig til å leve en hverdag som betyr at min bevissthet forsvinner og at kroppen min blir styrt av noe jeg ikke har kontroll over. Jeg er ikke villig til å skamme meg over mine ubevisste handlinger fordi flere ikke forstår at dette ikke handler om å få oppmerksomhet. Det handler om et naturlig forsvarsverk som alle mennesker er utstyrt med. Bare at mitt forsvar er splittet opp og handler på tvers av hverandre etter et helt liv med erfaringer om at nære relasjoner og et hjelpeapparat er direkte farlig. Livsfarlig. Dette er et ikke-viljestyrt system! Ikke bare er jeg dritt lei av å leve som dette, men jeg er også dritt lei av å ikke bli forstått rett. Så jeg vet ikke hvem jeg er på grunn av alle sprekkene og oppsplittelsene. Jeg er ikke villig til å leve slik. En dag må sprekkene limes på plass igjen med et lim som kan holde all verdens materiale sammen. Jeg vil vite hvem jeg er. Og jeg har så inderlig lyst til å være villig til å leve.