Hvem skal trøste knøttet?

image

Det var en gang et lite knøtt som bodde
I skogen helt alene for seg selv.
Han var nok langt mer ensom enn han trodde.
Han tente alle lys når det ble kveld,
Og tullet seg i dyner og i pledd
Og jamret seg fordi han var så redd.
Der ute gikk hemulene med store, tunge trinn.
Lang borte hylte hufsa høyt i natt og måneskinn!
Og dørene ble stengt og lamper brant i nattens dyp
Hos skremte kryp som søkte trøst hos andre skremte kryp.
Men hvem skal trøste knøttene ved å si ham at især
Om natten blir det nifse meget verre enn de er (Jansson, T. Hvem skal trøste knøttet?).

Det er aldri for sent å gi opp..

..er ordene som viste seg å redde meg på et vis! Ironisk nok.

Det var en gang ei jente som gikk på ungdomsskolen. Hun hadde lite håp om en lys framtid, var i startfasen på en karriere som selvskader og brydde seg svært lite om andre. Døden var hennes gode venn og det eneste som virket trofast og til å stole på. Til en viss grad kunne hun kontrollere døden. Dette fortalte hun til en lærer, ikke egentlig som et rop om hjelp, men mer som en praktisk informasjon. For hun visste at ingen brydde seg uansett. Det visste læreren også. Dagen etter tok læreren med en bok som hun gav bort til henne i et av friminuttene. Tittelen ville sjokkert mange, men læreren kjente jenta godt og tok en stor risiko ved å faktisk gi den ifra seg til jenta som nylig hadde fortalt at hun ville dø. «Det er aldri for seint å gi opp», leste hun og begynte straks å smile. Kanskje for første gang på flere måneder!

For jammen hadde ikke læreren gitt henne et håp! Det ER aldri for seint å gi opp. Innholdet i boken var perfekt og jenta lo høyt for hver side hun bladde i. Så ironisk det hele var! Plutselig sto hun der og så livet sitt ovenifra og tenkte: «Herregud, så komisk!»

Dette var starten på resten av livet, et lite høytidelig liv full av humor og selvironi! Starten på en ny holdning: Livet blir det man gjør det til. Jeg var 15 år og klar til å flytte hjemmefra. Boken har fulgt meg hele veien dit jeg er i dag og står på hedersplassen i bokhylla. Den ble sjeldnere tatt fram med tiden, men de gangene jeg tar den fram og blar, kan jeg ikke la være å smile. Den mestringsfølelsen den boken gir meg, er uerstattelig! For det ER aldri for seint å gi opp, alle vet jo det! Men det er faktisk opp til deg selv å fortsette. Og siden det aldri er for seint å gi opp, kan man like gjerne prøve litt til…

IMG_20150204_095511

Jeg tok meg den friheten med å kopiere forordet i håp om å trekke på flere smilebånd... Læreren tillot seg å tegne et smilefjes for 15 år siden.
Jeg tok meg den friheten med å kopiere forordet i håp om å trekke på flere smilebånd… Læreren tillot seg å tegne et smilefjes for 15 år siden.

Boon, Steele & Van Der Hart: SØVN

Som mange helt sikkert har skjønt er ikke jeg og søvn så gode venner. Når jeg tenker etter er det vel egentlig selve natten som er et problem. Søvnen i seg selv er jeg veldig glad i og setter utrolig stor pris på når jeg får tilbrakt tid i den tilstanden. Jeg har lenge hatt lyst til å ta fatt på kapittelet om søvn i Boon, Steele og Van Der Hart boken, men jeg har ikke hatt ork før nå. Siden jeg har en svært hektisk tid foran meg som student, kommer jeg til å være mer avhengig av søvn enn tidligere og derfor bestemte jeg meg for endelige å ta en titt.

Søvn er utrolig viktig! For lite søvn kan gjøre hverdagen fremmed og totalt umulig. Symptomer blir veldig forsterket og iallefall jeg går lett i en tåke av vrangforestillinger om jeg ikke sover skikkelig. Som sist da jeg ikke hadde sovet på 3 netter. Det resulterte i at jeg fikk anfall på skolen, foran både andre studenter og lærere. Den type anfall faller under noe som heter «Somatoform Dissosiasjon», «Pseudo seizures» heter det og minner om epileptiske anfall og kan se veldig skremmende ut (har jeg hørt). Men dette vil jeg gjerne komme tilbake til i et eget innlegg. Jeg må bare få tatt igjen litt på litteratur-fronten for å kunne skrive noe om et slikt omfattende tema/fenomen.

Dette innlegget skal handle om søvn. Herr. Bart har undret seg lenge over hvorfor jeg ikke får sove på kvelden/natten og heldigvis har han sluttet med kommentarer som:

Det er bare å legge seg til rette og lukke øynene!

For så enkelt er det altså ikke… Boon, Steele og Van Der Hart tar for seg SØVN i del 3, kapittel 9 i boken «Coping with trauma-related dissociation».

Personer med komplekse dissosiative lidelser strever ofte med søvnproblemer og forfatterne nevner følgende typer (Jeg har markert med fet skrift, de som angår meg):

  • Vannskeligheter med å sovne
  • Hyppige oppvåkninger
  • Våkner for tidlig om morgenen
  • Sover ikke dypt eller godt, og føler meg derfor ikke trøtt
  • Vansker med å våkne eller bli vekket av andre
  • Overdrevet søvning (for eksempel faller i søvn i løpet av dagen.) Dette kan være forårsaket av forskjellige deler, men kan også være en søvnforstyrrelse (hypersomnia).
  • Forstyrret søvnmønster (for eksempel at du sover om dagen og er våken om natten)
  • Utsetter tidspunkt for legging, fordi du er redd for å sovne eller å legge deg i sengen.
  • Være svært redd om natten og/eller få panikk
  • Flashbacks eller hallusinasjoner rett før du sovner eller våkner
  • Mareritt
  • Gå i søvne
  • Skjære tenner
  • Tisse i sengen
  • Urolige ben
  • Dissosiative deler som er aktive om natten
  • Søvnapnè
  • Narkolepsi

Søvnvansker kan variere over tid og ha forskjellige årsaker. Det at man bærer på vonde erfaringer kan gjøre det vannskelig å sove. Det blir mørkt og stille og hjernen begynner ofte å jobbe på høygir. Hvis du (jeg vet at jeg gjør det iallefall) vanligvis unngår traumeminner, vil de lettere dukke opp når du ikke lengre har arbeid eller andre aktiviteter som holder deg opptatt. I tillegg har mange opplevd vonde ting om natten og er derfor redd for mørket og for å legge seg i sengen. Denne redselen er ofte fremtredende hos indre deler som lever i traumetid eller i det «virkelige den gang» som jeg kaller det.

Frida er den delen i meg som er redd i natten. Jeg har vært redd for å sovne så lenge jeg kan huske og det er faktisk litt pinlig å måtte fortelle at jeg fortsatt ikke tørr å sove med lyset av. Da jeg flyttet hjemmefra sov jeg aldri i sengen min, men på den harde og kalde skinnsofaen som var en halv meter for kort. Bare for at jeg kunne ha på tven til jeg omsider sovnet av utmattelse. Det er også litt eller ganske pinlig å fortelle at jeg (dvs Frida) sover med en bamse i sengen! Min opplevelse er at hun har funnet en liten trygghet ved å ha den der. Når jeg skriver at jeg syntes det er pinlig, så er det min følelse om meg selv. Om hvem som helst annen hadde kommet til meg og fortalt meg dette, ville jeg forstått og respektert det 100%. Hvorfor er det slik at man har større forståelse for andre som gjør nøyaktig de samme tingene som deg selv? Jeg tror kanskje det har noe med skam å gjøre. Når disse tingene gjelder meg, kjenner jeg på skammen som ligger bak behovet for å sove med lyset på og med en bamse i armene. For det er jo en grunn til at dette er et behov i utgangspunktet. Og det er den grunnen jeg føler stor skam for når alt kommer til alt.

Boon, Steele, Van Der Hart kommer med forslag i boken til hvordan du kan jobbe med å gjøre situasjonen om natten bedre.

Forsøk i slike situasjoner å jobbe med forankring, indre empati og med å forsikre alle deler av deg selv om at du er trygg «her og nå».  På grunn av hendelser i fortiden er det sannelig ikke rart at du, eller deler av deg, føler seg ensom, sårbar og ubeskyttet i mørket eller når du sover. En logisk konsekvens er at du, eller deler av deg, reagerer med å bli mer skvetten, redd og overaktivert. Hvis du klarer å trygge og roe ned alle deler av deg selv, vil du oppleve færre problemer om natten.

nightmare_by_jerry8448-d3598pw

Frida står ikke opp om natten, hun er for redd til det. Men jeg vet at andre deler i meg har gjort det tidligere. Men det var mer aktuelt før enn nå. Fredriksen for eksempel, var et nattmenneske. Ofte kunne jeg våkne opp og finne bevis på at han (dvs jeg) hadde vært våken og holdt seg opptatt med ett eller annet. Skrevet brev blant annet, sinte brev til mennesker som har sviktet.

Andre ting dette kapittelet forslår for å bedre søvnkvaliteten er å gjøre soverommet til et behagelig sted. Dekorer og innrede rommet slik at alle delene i deg kan føle trygghet og bruk ankrene til «her og nå» som ble beskrevet i kapittel to (Trykk her for å ta en titt). Jeg har mine rutiner før jeg legger meg. Jeg går inn i hvert rom og sørger for at vinduer er lukket og dører låst (dette sier jeg høyt til meg selv for å være sikker på at jeg har sjekket, eller så vet jeg at jeg kommer til å lure på om jeg låste eller ikke). Boon, Steele, Van Der Hart skriver også om å forberede alle deler av deg selv på å sove ved å forsøke å ta kontakt med dem og finne ut så mye som mulig om alles bekymringer eller behov knyttet til søvn. Indre samarbeid er viktig!! (Det har Fru. Grå sagt nok ganger til å få budskapet godt plantet i hjernebarken min). Dvs:

Hvis du kan kommunisere og forhandle med disse delene av deg selv, og gi rom for personlig tid jevnlig i løpet av dagen, vil du se at den nattlige aktiviteten reduseres drastisk.

Resten av kapittelet tar for seg hver og en av søvnproblemene og beskriver enkelt hvordan du kan jobbe med det. Det som går igjen er dette med å finne tilbake til holdepunkter i «her og nå». Først ved å bruke ankrene, snakke til seg selv, skru på lys, stå opp av sengen, gjøre ting som avleder, gjøre ting som hjelper deg med å føle deg tilstede, pusteøvelser, strekkøvelser, føle på ting osv.

Det høres enkelt ut, ikke sant? 🙂 Det høres faktisk irriterende enkelt ut. Men jeg har lært over en lang tid at dette er beintøft! Men at dette med indre samarbeid er viktig for å ha en stabil hverdag! Og indre samarbeid er noe jeg helt ubevisst har fått antydninger til med tiden. Selv om det ikke er helt 100 % enda, så er det mye bedre enn det var en gang i en fjern fortid i en annen verden! Det rare er at det skjer rett foran øynene mine, uten at jeg hverken forstår eller ser det idet det skjer. Men i en tid foran, når jeg ser bakover, går det opp for meg at det funker! Sakte, men sikkert… Og en dag vil kanskje til og med jeg, bli hel og tørre å slukke nattbordslampen om kvelden..

Boon, Steele & Van Der Hart. Kapittel 1 & 2

Dissociativ parts of the personality are not actually separate identities or personalityies in one body, but rather parts of a singel individual that are not yet functioning together in a smooth, coordinated and flexible way (Boon, Steele & Van Der Hart, 2011. s. 14).

Da er ferdighetstreningen igang og jeg har gjort meg ferdig med de to første kapitlene i Boon, Steele & Van Der Hart sin «Coping with trauma-related dissociation».

Mitt aller første inntrykk av boken er at den er lettlest (selv på engelsk), oversiktelig og konkret. Boken er bygd opp i åtte deler med 4-6 kapitler i hver del. Jeg er nå på del 1 som heter: «Understanding Dissociation and Trauma-Related Disorders» hvor de to første kapitlene handler om å forså dissosiasjon og symptomene som kommer med. på slutten av hvert kapittel følger «hjemmelekse» som i all hovedsak er et skjema å fylle ut om følelser, reaksjoner og tanker rundt kapitlene, feks: «1: What was it like for you to read about dissociativ symptoms?», 2: «Describe your thoughts, emotions and physical sensations as you read about the symptoms». osv..

Kapittel 1:

Handler i all hovedsak om å lære å holde seg «her og nå» (Learning to be present). Etter litt grunnleggende teori om hva dissosiasjon er står det beskrevet en øvelse som går ut på å bli bevisst på gjennstander i rommet du befinner deg i. Øvelsen innebærer å plukke ut tre gjennstander du kan SE, HØRE og FØLE. Det trenger ikke å være samme gjenstander, poenget er at du skal plukke ut tre gjenstander til hver sans og deretter velge tre ulike lukter, følelser og hva du ser i de objektene før du knytter sansene til «her og nå». Poenget er å trenes opp til å unngå dissosiering. Altså, å holde seg i «her og nå».

De anbefaler å gjøre denne øvelser minst to ganger om dagen og det er hensikten min fra nå av.

Kapittel 2

Dette kapittelet ble allerede litt mer avansert, men absolutt ikke mindre intressant. MER faktisk. Det jeg leser føler jeg ikke er ny kunnskap for meg, men hver gang jeg leser om det føler jeg en lettelse over at det faktisk er virkelig det jeg føler og ikke bare innbilning. Kapittel 2 tar nemlig for seg SYMPTOMER.

Dissosiasjon kommer med en rekke symptomer, fra milde til alvorlige, fra midlertidig til langvarige, men som oftest vil symptomene til en som lider av dissosiasjon være langvarig og ha en effekt på dagliglivet i en viss grad.

Symptomer som blir nevnt i denne boken er (har i beste evne forsøkt å oversette til norsk):

  • Følelse av ufrivelighet (Sense of involuntariness), som går ut på å ha tanker, følelser som ikke føles som egne. Stemmer eller identiteter som snakker og som «ikke er meg».
  • Hukommelsestap
  • Tap av sanser
  • Tap av tid i hverdagen (tidshopp)
  • Følelsen av at tiden går saktere enn den gjør
  • Depersonalisering
  • Derealisasjon
  • Inntrenging av minner, flashbacks, plutselige følelser tatt ut av sammenheng. uforklarlige smerter osv..

Jeg kunne gått mye mer i dybden på hvert enkelt punkt, men velger å la det være. Jeg blir ganske sliten av bare å lese om de. Kanskje jeg vil fullføre og utfylle dette innlegget ved en senere anledning.

Kapittel 2 avslutter med nok en øvelse som er en forlengelse av øvelse 1. Den handler om å finne et anker i hver rom i huset ditt. Som skal knyttes til «her og nå». Det samme kan jeg gjøre med andre plasser det er viktig å holde meg «her og nå». Hos Fru Grå for eksempel.

Dette kapittelet var til tross for størrelsen på den, veldig slitsomt for meg å komme igjennom. Underveis opplevde jeg det ene symptomet etter det andre og måtte ta pauser. Men det viktigste var at jeg kom igjennom og skrev ned noen ord på oppgavene helt på slutten.

Det som skjedde med meg underveis var at jeg begynte å miste meg selv, det jeg leste føltes ikke som hadde noe med meg å gjøre, men heller hun som satt og leste. I starten var det bare intressant, men gradvis kom følelsen av å ikke eksistere. Så kom kvalmen og jeg ble uvell. Derfor la jeg ikke sjelen min inn i besvarelsene, men skal gå igjennom dem også ved en senere anledning.

I full gang med å jobbe. Jeg og markeringstusjen min.
I full gang med å jobbe. Jeg og markeringstusjen min.
Den første øvelsen i kapittel 1.
Den første øvelsen i kapittel 1.

IMG_20140714_212410

 

Avslutningsoppgaver fra kapittel 1.
Avslutningsoppgaver fra kapittel 1.