Den bortkomne Cellisten.

Jeg husker, for litt over et år siden, at jeg tok meg på fersken i å spille på instrumentet jeg har latt støve vekk i boden. Jeg holdt rundt det flotte instrumentet med kvinneformer og strøk buen over strengene slik at det kom toner ut. Vakre toner fra en svane i dyrenes karneval. Jeg ble livredd. For jeg hadde glemt at dette instrumentet en gang var en del av den jeg er eller var. For den tilhørte jo ikke meg, men henne. Idet jeg hørte min egen kropp skape så vakker musikk, fikk jeg panikk. Jeg løp ut. I skogen og ringte til en Rev som først sa at det mest sannsynlig bare var innbilning oppe i hodet mitt. Før en Høvding grep inn i bakgrunnen og sa; «Jo visst har hun spilt Cello!!». Jeg husker at jeg sto på huk og holdt meg for ansiktet. Jeg gråt ikke, selv om jeg hadde lyst og det eneste som gikk igjen i hodet mitt var: Hvem er jeg? Hvem har jeg vært? Og hvem skulle jeg være hvis jeg fikk muligheten til å utvikle meg og utfolde meg som en helhet og ikke stykkevis og delt?

Bæreren av musikk-ferdighetene har hatt flere navn de siste årene. Først het hun Oda. For tiden da instrumentet med kvinneformer var mest aktivt, lå drømmene i hendene på historiene om Kristiania bohemen og Oda Krogh. Men jo mer vi nærmet oss en sannhet, ble Oda flettet sammen med Stina og videre fikk Stina egen vilje som Vilja. Og alle har båret den samme musikalske ferdigheten. Tonene ifra det melankolske instrumentet passer oss alle. Uansett hvordan du spiller på den, blir det liksom aldri muntert og entusiastisk. Det som kommer, er blodig alvor og kan fylle en hel sal med sorg og mørke. Det betyr ikke at det ikke er vakkert. For om du treffer strengene rett, blir du fylt med en sorgtung glede som igjen gir ro i kroppen. Som lytter. Instrumentet er formet som en frodig og selvsikker kvinne. Linjene er vakre, og du bare vet at du skal behandle den med respekt. Kvinnekroppen har alltid fascinert Cellisten. Den har sin egen syklus, og den kan lage nytt liv. Nye sjanser og den lager til og med et helt eget og nytt organ innad, kun til det formålet om å skape det nye livet. Som den igjen kvitter seg med når den nye spiren er klar for verden utenfor den. Dessuten er kvinner smartere enn menn på mange måter. Menn er enkle skapninger som tar til takke med de enkle tingene. Kvinnen derimot trenger et bredere spekter av innhold i livet. Lidenskap, viltvoksende latter, evig leit etter svar på de virkelige store spørsmålene om livet og de sørger for at svarene kommer. Ofte i bilder og linjer, men også i form av ord. Rim og ikke, men meningen er der. Både i det lille og store kretsløpet. Kvinnen.

Menn som stryker buen over strengene på en cello, er nødt til å forstå dette, tenker hun. For ingen mann kan klare å skape rene og melankolske toner ifra dette instrumentet, med onde hensikter. Da blir tonene urene og falske. De må behandler damen som de elegant holder oppreist, med respekt og få fram det beste i henne. Vel vitende om at de mest sannsynlig aldri kan nå opp til hennes nivå. Men de hjelper henne opp til å nå det beste i henne. Men min cellist, er ingen mann. Først var hun ei jente på sju år som fikk sin første cello i hendene. Barnecelloen er mindre og har en større uskyld over seg. Hvorfor det ble en Cello, tror jeg var av ren tilfeldighet. Men den vokste fort på henne og følelsene som satt fast i hennes hjertet og i hennes sjel, kunne slippe fri via de fire strengene som strakk seg langs kroppen på den. Anne, Diane, Gustav og Cæsar ble hennes næreste venner. For det var det hun kalte dem. Strengene. A strengen er lysest og er den lykkeligste av dem fire, men den kan også uttrykke skrik og trassig frustrasjon! D strengen er ungdommen som kommer like etter og som ofte er avhengig av hjelp ifra de andre for å få fram sin beste side. G strengen er starten på depresjonen og midtlivskrisen og er mer beskjeden i framtoningen. Mens C strengen, er mørket selv. Fra den kan den dypeste avgrunnen ta form og få fram den svarteste natta i en håpløs tilværelse. Sammen utgjør denne kvartetten en symbiose av alle aspektene av følelsene et menneske innebærer. Kan innebære om vi tillater det. Og det er opp til cellisten å oversette disse følelsene via de fire store. Anne. Diane. Gustav. Cæsar.

Cellisten ble ungdom, som Diane og arkene på notestativet var avanserte, men hun følte selv at hun aldri ble god nok. Hun nådde liksom aldri opp til det som ble forventet av henne og jeg innser kanskje nå, at problemet var ikke at hun ikke nådde opp til forventningene, men at det kanskje aldri var noen som forventet noe i det hele tatt. Så det var ingen høyde å nå. Hun spilte hele følelsesregisteret uten at noen hørte tonene ifra det. Hun spilte til og for seg selv. En ensom cellist uten noen som hørte de melankolske og desperate tonene hun forsøkte å uttrykke ifra de fire vennene hennes. Istedenfor ble følelsene misbrukt og den vakre kvinnekroppen som instrumentet representerte ble forvandlet til noe skittent og skambelagt. Menn som strøk over den uten respekt og uten forstand. Som var hardhendt og voldelig mot det som man egentlig skal tas på, stryke på med all den respekt du kan oppdrive i denne verden. Menn. Ute av stand til å se. Høre. De bare tok seg til rette og på den måten gikk Cellisten seg bort. I andre toner enn de fire vennene som alltid hadde vært så trofaste. Anne, Diane, Gustav og Cæsar. Drømmene ble brutalt revet vekk sammen med dem som alltid skulle være der, sammen med henne i den lydisolerte tilværelsen, der ingen hørte tonene hennes. Ingen, bortsett fra henne selv som drømte ubegrenset om en vill og opprørsk framtid. Som aldri kom. Istedenfor gikk hun seg bort i det kjedelige, vanlige og automatiserte. Det forhåndsprogrammerte som alle forventet og slik ble hun usynlig. I mange år.

Hvor ble du av? Og hvor er du nå? Hører du på når jeg snakker om deg eller er du borte for alltid? Ofie har sagt i en årrekke; «Alt til sin tid». Er det slik at tiden din er over og blitt til noe annet? Jeg er helt overbevist om at jeg ville vært en helt annen, enn det jeg ble, om jeg fikk muligheten til å utvikle meg som en helhet. Hvem ville jeg vært? Deg? Ville jeg ha reist landet rundt med Celloen som var formet som en kvinnekropp i bagasjen? Truffet spennende mennesker på min vei og til evig tid og levd et rotløst liv som musiker? Før drømte jeg framover. Nå drømmer jeg bakover. Og tenker på livet som aldri ble, men som kunne blitt. Livet som jeg absolutt ikke ville hatt om det ikke var for de mennene som misbrukte de feministiske og vulgære formene til en Cello. Jeg spiller ikke på instrumentet mer, men jeg har fått så mye annet og på mange måter har jeg mennesker i livet som nå spiller på meg og får fram sine egne drømmer og følelser med hjelp av mine toner, som ikke lenger kommer ifra en Cello. Men ifra en sterk kvinne med fortidens toner bak seg. Livet er jo dynamisk uansett og selv om jeg føler at jeg ikke har hatt noen valg fram til nå, har jeg på et vis omsider fått min egen frie vilje. Den heter Vilja og Cellisten er ikke glemt. Ei heller bortkommen. Hun fikk bare flere strenger å spille på.

Grep.

Erfaring har vist gang på gang at ting sjelden går etter planen. Derfor er en håndfast plan vanskelig å forme, da den mest sannsynlig ikke vil bli gjennomførbar uansett. De gangene vi har fått til ting, og ofte de store tingene, har vært de gangene vi har ventet, fulgt med og sett hva som skjer uten å ha de store planene i forkant. For veien har blitt til mens vi har gått den og planene har bare etterlatt seg den ene skuffelsen etter den andre. Og slik ble det også denne gangen. Etter den store evolusjonen av at flere delpersonligheter smeltet litt mer sammen i meg, med meg. Etter at jeg plutselig fikk dele deres verden som også er min, sammen med dem. Vi sto ikke lengre hver for oss, men samlet i en større grad. Og videre derifra kunne vi starte en bearbeiding av minner og traumer. Vi lagde noen planer. Jeg kunne fortsette min prosess med hjelp av ord og å skrive om min historie og la meg selv vinne den. Om og om igjen. Jeg skulle ta livet tilbake ved å gjenta at vi overlevde og sitter igjen med en lykkelig slutt. Og jeg så fram til denne prosessen. På et litt sørgmodig vis. Det første grepet innebar å få en normal døgnrytme, så jeg sørget for å legge nattevaktene mine bak meg. Etter 5 år som nattevakt, skulle jeg gå over til å jobbe dag og kveld. Jeg så fram til det også uten å tenke noe mer over det, annet enn at det nok var et nødvendig trekk og uten å tenke over at all erfaring viser at endringer som oftest, eller alltid, ender i kaos og katastrofe. Dette skulle ikke bli unntaket.

Planen var å få en rolig overgang tilbake til jobb. Derfor ble det bestemt at jeg skulle 20 % sykemeldes de to første ukene. Planen. Planer går som nevnt, sjelden etter planen og med to opplæringsvakter trykket inn rett før jobbhelg, utgjorde det seks vakter på sju dager. Det ble alt annet enn en rolig start for å si det mildt, så jeg gikk vel inn i en slags «survival-mode» uten at det var så veldig konstruktivt. For jeg stoppet brått å sove og koblet mer og mer av fritiden min vekk. Fritiden min med kidsa, naturen og hjemme, Jobben fylte plutselig opp hele meg og jeg var ikke i stand til å fokusere på noe annet. Arbeidsoppgavene var også helt annerledes enn jeg var vant med og tvilen om at jeg var den jeg utgav meg for å være vokste. For hvem var vel jeg, som kunne tro at jeg var autorisert sykepleier? Hvem var jeg som hadde klart å lure alle, ja til og med meg selv om det? Så jeg gruet meg stort til hver vakt nettopp fordi jeg følte at alt var juks og fake. Jeg ønsker ikke å sove, for da gikk tiden raskere til jeg skulle på jobb og lure alle igjen. Samtidig klarte jeg å tenke på erfaringen om at bare jeg kommer meg på jobb, vet jeg at det går bra. Jeg tenkte også på den gangen vikingen og jeg fant fram HPR nummeret mitt på helsedirektoratet sine sider. Det burde jo være bevis nok. At jeg er registrert der som sykepleier og da måtte det jo være sant allikevel. Selv om det ikke føltes slik. Jeg gikk inn i en ond sirkel der jeg ikke sov, ikke spiste og var oppslukt i en eneste ting. Jobb. Alt annet ble uviktig og ikke minst uvirkelig.

Jeg gjennomførte helvetesuka med bestått. Selv om jeg ikke klarer å huske nøyaktig hva jeg har gjort, vet jeg at jeg har utført jobben på en forsvarlig måte. Det som irriterer meg, er at ting vi egentlig skulle begynne å jobbe med utenom, blir utsatt på grunn av denne overgangen med jobb. Traumeting og jeg skulle endelig starte en slags bearbeidingsprosess. Men nå endte jeg med å måtte styrke min indre vegg istedenfor. Eller grunnmuren som er mer logisk å tenke seg der SØVN står høyest på prioriteringslisten. Jeg visste det allerede før timen med overlegen som overhodet ikke er overlegen. «Du MÅ sove!!» Sa hun halvstrengt. Jeg klarer ikke å se for meg henne helstreng. Selv om hun har fortalt at også hun blir så sinna at dørene smelles igjen. Jeg sa at jeg visste det, men at det var vanskelig da jeg bruker så mye tid og krefter på å grue meg til jobb. Og alt annet blir uviktig og ikke eksisterende. Jeg hørte meg selv snakke og jeg hørte hvor tøysete det låt. Så klart søvn er viktig. Ting blir jo ikke akkurat bedre uten søvn! Videre på prioriteringslisten kommer mat og bevisstgjøring i hverdagen. For slik ting var blitt, hadde jeg ingen hverdag utenom jobb. Jeg er usikker på hvor jeg befant meg. Fysisk lå jeg for det meste på sofaen og drømte om min gamle venn, døden. Jeg har følt meg syk og tenkt at hvis jeg er heldig, har jeg en dødelig sykdom som jeg bare sovner stille inn av. Snart. Mentalt sett må jeg ha vært langt, langt vekk. Ok, tenkte jeg for meg selv. Det er på tide å ta noen grep her. Det ble foreslått å forsøke å legge bekymringstanker vedrørende jobb, vekk. Det hjelper jo ikke å grue seg i forkant. Jobben kommer uansett om jeg vil eller ikke.

Det første jeg gjorde da jeg kom hjem var å lage meg en boks for bekymringer. Jeg tenkte først på hvor tullete det virket. Som om det skulle gjøre en forskjell. Men jeg ble overrasket over hvor effektivt det var. For oppi boksen la jeg en lapp med bekymringen min på og lukket den igjen. Jeg la den ved siden av den svarte dragen Mort som har hjemsøkt meg den siste tiden. Mort betyr død på fransk. Til kvelden tenkte jeg på overlegen da jeg inntok dobbel dose med det som skulle sikre søvnen min, for å være sikker på at jeg kom til å faktisk sove. Men også våkne opp igjen. For det er ingen som skal si at jeg ikke forsøker å ta grep og gjøre noe for å endre hverdagen min til noe konstruktivt. Jeg sovnet nesten umiddelbart og våknet opp igjen etter 17 timer. Men jeg følte meg fortsatt trøtt og utslitt. Neste natt tok jeg bare en dose og sovnet som kvelden før, raskt og lenge. Men fortsatt ikke uthvilt og med mange drømmer underveis var det som om jeg ikke hadde fått den gode og dype søvnen jeg egentlig trengte. Men det måtte jo være veien å gå selv om jeg har følt meg som en zombie siden og har ikke helt lykkes enda med å henge med i hverdagen. Når det gjelder mat, har det blitt mange enkle løsninger. Take away og posemat som jeg egentlig ikke er så fan av, men det har vært det jeg har fått til i denne omgang. Jeg er sliten. Det tar mye krefter å hele tiden være bevisst på hva jeg gjør, og jeg føler meg faktisk helt mongo. Jeg kan ikke huske at remeron hadde en slik bieffekt? Jeg trodde at det skulle være fordelen med den, at jeg slapp hangover dagen etter. Så det må være en annen grunn til at jeg har inntatt zombie-tilværelsen. For mye søvn er neppe svaret. Jeg føler jeg ikke får nok søvn til tross for at Fru Polar sier 14-17 timer.

Jeg er uansett fornøyd over at jeg er tilregnelig nok til å faktisk ta noen grep i min hverdag! Tidligere hadde også det vært en umulig oppgave fordi jeg ikke hadde forstått eller sett mulighetene. Jeg hadde kun sett hindringene. Og det er en ting jeg har tenkt mye på i det siste. Hvor utvidet synet mitt har blitt og hvor bevisst jeg har blitt over egne valg og hvor stor påvirkning det kan ha hvis jeg bare løfter blikket mitt og tør å se meg om. Tørre å ta grep og tørre å gjøre endringer med positivt utfall. For to-tre år siden hadde dette ikke vært mulig. Tenk på det. Jeg hadde nok helt ubevisst følt at jeg ikke hadde fortjent det og endt med destruktive handlinger istedenfor. Den onde runddansen, som Fru Grå kalte det. Men jeg er ikke lengre i den onde runddansen. Dansen er over og jeg fortsetter veien, ikke i sirkler denne gangen, men framover. Sikten er ikke helt klar, men jeg er i det minste utstyrt med verktøy som jeg ikke hadde tidligere. Og jeg vet nå til og med hvordan jeg skal bruke det til min fordel. Tror jeg.

Et spøkelse fra fortiden

Etter noen uker med livvakter tett på, ble jeg endelig sluppet ut på frifot. Nærmere bestemt på en fem kilometer lang joggetur rundt den lokale elva. Jeg gledet meg som en liten unge til å tilbringe disse kilometerne alene. Ute. Fri. Luft. Autonomi. Planen var soleklar. En runde og målbevisst jogge i retning avdeling Gjøkeredet som jeg har vært gjest på mer eller mindre siden i fjor høst. Jeg var mye meg da jeg dro og mye noe annet da jeg returnerte.

Turen startet mer enn bra. Jeg løp nedover langs parkeringen og kjente en mild januarluft stryke meg på kinnene og over håret. Livet var absolutt til stede og jeg tenkte at dette skulle gå veldig bra. Jeg er glad i byen. Jeg reiser ofte dit på kafe eller på byvandring med ungene. Det yrer av liv. Det var fortsatt mørkt da jeg begynte og jeg kunne skimte en majestetisk halvmåne på himmelen foran meg. Det var nesten så jeg så for meg mannen som satt på den og fisket. Jeg som er vant til å jogge i en skog for meg selv, syntes det var litt artig å se rundt meg på alle menneskene som var i ferd med å starte dagen. På vei til jobb eller på vei hjem fra jobb. Eller noe helt annet. Biler, busser, elsykelister, vanlige sykelister, fotgjengere med og uten hund. Det var som om livet bare suste forbi i takt med løpeskoa. Digg!

Fram til selve byen gikk det problemfritt. Neste etappe gikk gjennom en park, langs elva. En av mine favoritter steder i byen. Det minner om en promenade med gamle hus pent stablet etter hverandre på den ene siden og strandkant og elva på den andre. Lyset ifra den andre siden speilet seg i elva og omgivelsene kunne faktisk ikke blitt bedre, så da måtte jo noe annet svikte. Beina. Pokker! Gradvis kjente jeg at beina sviktet for meg og jeg følte jeg plutselig gikk fra å føle meg som en flyvende fjær i vinden til en klomsete elefant på ville veier. Jeg var ca halvveis og kunne selvfølgelig ha ringt etter livvaktene på Gjøkeredet for å få følge tilbake. Men jeg fortsatte fordi jeg ville bevise at jeg fikk dette til. Mens denne vakre bydelen nærmet seg enden, kommer det et stikk i siden. Her var det noe kjent, men jeg klarte ikke å sette fingeren på det umiddelbart. Her hadde jeg jo vært mange ganger før, gått tur, vært gæren, hatt mine største oppturer og nedturer, visnet, kviknet til igjen og ikke med hvem som helst. Jeg innså plutselig at ruten jeg hadde valgt, gikk rett forbi henne. Jeg stoppet opp et øyeblikk mens jeg kjente at pulsen steg. Ikke fordi jeg hadde løpt så fort, men fordi jeg nærmet meg damen som gav meg den største gleden og den største skuffelsen i verden. Jeg roet tempoet betraktelig, mens jeg erindret alle timene vi hadde brukt langs disse gatene. Snakket, ledd, følt en hel del som jeg ikke lengre føler. Hun hadde vist meg en liten snarvei som jeg fant igjen og gikk igjennom for så å skimte det gule huset. Jeg gjemte meg bak bygget ved siden av for å se om det var lys i vinduet hennes. Det var lys og jeg visste at jeg måtte gå eller jogge over parkeringen og forbi vinduet hun alltid hadde sitti foran pcen sin. Jeg kjente på en sorg. En sorg over å ha mistet henne. Og en slags underlig glede over å ha blitt kvitt henne? Det var på en måte greit og ugreit på samme tid. Jeg trakk pusten og begynte å trave over grusen. Det var nesten ingen biler der heller, så jeg kikket inn vinduet. Jeg så det ikke veldig tydelig, men jeg så det. En skikkelse, ja nesten som et spøkelse fra en fjern fortid. Men tvilen var ikke til stede. Der satt Fru Grå med kontorarbeidet sitt. På den samme plassen hun har brukt flere timer på å skrive sine poetiske notater og erklæringer om meg. For meg. Jeg aner ikke om hun så meg. Men jeg så henne. Hun lever og hun var Grå. En grå skikkelse i vinduet og i et nanosekund var det som om jeg så henne klart og husket hvordan hun så ut, før hun ble visket vekk og ble den grå skyggen jeg alltid så ovenfor meg mens vi satt der inne for en halv evighet siden.

 Veien forbi føltes som flere kilometer lang og det gikk i sakte film. Men det tok ikke mange sekundene før jeg var forbi og møtte min neste utfordring. Brua. Det var en del meter ned og jeg tenkte at jeg kom til å dø om jeg hoppet. Før jeg begav meg ut på den, gikk jeg inn en liten avstikker for å samle meg sammen igjen. Tenke. Føle? Nei, å føle er ikke min greie. Iallefall ikke i selve situasjonen. Jeg bare sto der og tenkte og imens jeg sto der dukket Ofie opp. «Jeg skal hjelpe deg over» sa han med sitt rolige vesen. «Ikke vær redd». Jeg var ikke det, men jeg var litt usikker på hva jeg hadde sett i det vinduet. Jeg stoppet midt på brua, så ned. Gjerdet var pinlig tilrettelagt for å hoppe fra det. Det var nesten som om den inviterte meg til å gjøre det. «Er det nå tiden er inne, Ofie?» Spurte jeg uredd. «JA! Tiden er inne for å fortsette å løpe», svarte han. Så vi løp videre og jeg kunne se avdelingen min rett fram. Målet var så nært, men samtidig så fjernt. Det siste stykket mot mål, oppdaget jeg Adam på en liten odde nede ved vannet. Jeg ble automatisk dratt i samme retning. «Er det her vi skal ha morgenmøte i dag»? Spurte jeg. «Det bør la seg gjøre» svarte Adam litt alvorlig. Jeg satt meg ned på en liten haug med mose og dyppet beina i vannet. Jeg har ingen god forklaring på hvorfor, men det føltes som en helt naturlig ting å gjøre. Det ville også være naturlig å tenke at vannet var kaldt, men det kjente ikke mine bein noe til. Mens vi satt der dukket flere opp. De aller fleste faktisk. Det ble så folksomt at jeg ikke hadde helt oversikt over hvem som var der og ikke. Men stemningen var fredfull og dekket av den tilfredsstillende sorgen som alle tuter om for tiden. Det var tid for alvor og Adam hvisket mot min retning: «Det er på tide å gi slipp nå». Hjertet mitt begynte å slå hardere. «Nei», tenkte jeg. «Jeg er ikke klar». Han gjentok uten å utdype videre: «Det er på tide å gi slipp nå». Jeg kunne så vidt føle på en liten trang til å gråte, men den var liten. «Ta deg sammen», tenkte jeg. «Ikke sitt her å tut». Adam gjentok for tredje gang. «Det er på tid å gi slipp». Så dukket hun opp rett foran oss alle. En grå skygge eller en silhuett? I enda et øyeblikk var det som om jeg så henne klart og tydelig, jeg hørte stemmen hennes, bevegelsene hennes, blikket hennes, godheten og omsorgen, engasjementet og til og med gangen hennes. Frida gråt. «godt» tenkte jeg. Godt at noen får det til. I det neste øyeblikket gikk skyggen i oppløsning og ble til en sky av støv som vinden tok med seg. «Hade da og takk for alt» tenkte jeg inni meg og så tomt utover vannet. En etter en trakk seg tilbake og inn i Barteskogen. Jeg satt alene igjen. Så på klokka og det var over en time siden jeg reiste fra avdelingen. Jeg tok beina opp fra vannet og gikk litt sorgtung tilbake til start. Målet var oppnådd. Jeg kom tilbake som avtalt.

Back on track!

På tide med et ordentlig glad-innlegg! Denne dagen har jeg ventet lenge på, nå er den altså her! I’m BACK ON TRACK! Det er nøyaktig 9 uker siden jeg begynte den ultrahektiske tilværelsen som student i praksis. Det, kombinert med et splittet indre, er en dårlig kombinasjon. Dette visste jeg veldig godt, men lite hadde jeg sett for meg at det skulle gå så dårlig som det har gjort de siste ukene. I dag er det en uke siden praksisslutt og jeg gikk som vanlig brått over fra en svært hektisk hverdag til en svært rolig en over natta. Det skapte også store reaksjoner i meg (som vanlig). Dr. Larve hadde nok også noe «skyld» i den ekstremsporten jeg har foretatt meg den siste tiden. Det også, om jeg ikke var, burde jeg vært forberedt på.

Før denne praksisperioden var jeg så heldig å få bli kjent med «Treneren» som jeg skrev om i våres. Hun hjalp meg med å lage gode rutiner både kosthold og treningsmessig. Det bidro på alle mulige måter til å fremme mine gode og possitive sider. Jeg begynte å trene med henne i en tid der jeg hadde overskudd og kapasitet. I frykt for at treneren skulle endre syn på meg, bestemte jeg meg alikevell for å være ærlig om hvem jeg er og krysset fingre for at jeg ikke skremte henne vekk, som erfaring har vist går an. Tvert om ble treneren mer motivert for å hjelpe og samarbeidet oss imellom har vært helt supert! Sommeren gikk og høstmørket begynte å legge seg over meg. Treneren er veldig opptatt av å være i forkant og jobber mye med det mentale for å gjennomføre måla. Faktisk så ligner hennes teorier og måten å jobbe på, på den traumebehandlingen jeg går i med Fru Grå. Det gjelder å få oversikt, være forberedt og i forkant. Endre tankemønstre og skape possitive erfaringer slik at man fortsetter i det samme possitive sporet. Ha realistiske mål og være tolmodig.

Jeg trodde at jeg skulle klare å fortsette treningen i praksis, men det ble for mye. Den siste timen vår var i andre praksisuke og da hadde jeg omtrent null kroppskontakt. Jeg visste det nok ikke da, men jeg var iferd med å forsvinne og miste meg selv. Vi ble derfor enige om å ta en treningspause og heller fokusere på et sunt kosthold. Men alt henger sammen! Trener jeg, er det enkelt å spise sunt. Trener jeg ikke, er det vannskeligere. Så jeg følte selv at jeg havnet i den onde sirkelen. Energien jeg hadde ble brukt opp i praksis. Alt annet ble borte og lagt i den tykke tåka.

Det er altså nå en uke siden jeg fikk sjans til å hente meg inn igjen. Dere vet hvordan det gikk. Jeg har lenge vurdert om jeg skal fortsette samarbeidet med treneren. Nettopp fordi jeg ikke har hatt trua på meg selv og om mine indre drakamper blir for ødeleggende. Men så gikk jeg på den vekta i dag, for første gang på mange uker. Jeg var overbevist om at jeg hadde gått opp flere kilo. Ikke har jeg trent og ikke har jeg spist særlig bra. Til min store overraskelse hadde jeg gått NED! Ikke mye, men NED! Det fikk meg til å innse at til tross for en STOR nedtur har altså treneren hatt en stor innvirkning på meg. Av en eller annen grunn, har jeg klart å holde vekten stabil og det var nøyaktig det som var planen, slik at når jeg ble klar, kunne jeg slå inn støtet og fortsette der jeg slapp.

I dag våknet jeg og følte meg uthvilt til en forandring. Jeg sto opp og for første gang på flere uker følte jeg meg som meg selv igjen. DEN følelsen! Umiddelbart fikk jeg et sterkt behov for å ta igjen alt det tapte! Det første som slo meg var musikken. Jeg skrudde den på og nøt hver tone og hver låt som om jeg var underernært på det. Først musikk, så vaske og rydde i huset, jeg storkoste meg! Musikk hadde jeg ikke klart å høre på, på så lenge. Kanskje det er slik det føles å ha vært døv, forså å få hørselen tilbake, tenkte jeg. Og hvem vet? Kanskje intrumentet mitt blir det neste, kanskje jeg kan klare å spille igjen?

Videre gikk veien mot fysisk og mentalt trening hos Treneren. Det var helt fantastisk å se henne igjen. Hun strålte som alltid og vi snakket litt om hvordan jeg har hatt det. Du kan virkelig se at hun bryr seg. Jeg forklarte litt om dette med kropselig kontakt og at jeg noen ganger mister følelser i både armer og bein og at kontakten mellom hode og kropp ikke alltid er der. Vi ble derfor enige om å tilpasse fra uke til uke og ha som fokus at noe er bedre enn ingenting.

Når det gjelder trening for en som meg, tror jeg at det er viktig! Ikke bare fordi det fremmer god helse og forebygger sykdom, men også for å bli mer bevisst på kroppslige ting. Å bruke kroppen bevisst for å bli sterkere tror jeg virkelig øker personlig kontroll! Så for første gang skal jeg bevisst gå inn for å trene for å opprettholde en større grad av kroppslig kontroll.

You-cant-get-time-back-but-you-can-get-back-on-track

Litt om livsstil og om Treneren!

mind_body_redI laaange tider har jeg vært overvektig. Jeg har forsøkt gang på gang å gjøre noe med det, uten hell. Nå som jeg utdanner meg til sykepleier mener jeg det er viktig at jeg fremstår som et godt eksempel når det gjelder helse. Altså, jeg ønsker å være i god fysisk form. Krever det at den psykiske helsen også må være på topp? Både og tenker jeg. Det er nødt til å være en større utfordring knyttet til livsstilsendring når man har en psykisk lidelse. Men det er viktig å presisere at det på ingen måte er umulig. Alt går. Man må bare trene seg opp til å ha den rette innstillingen og hele tiden være i forkant. Det derimot, er ikke så lett. Før påske i år, vurderte jeg sterkt å betale for å operere bort store deler av magesekken (Gastric sleeve) ved et privat sykehus i byen. Jeg var på konsultasjon der og ble godkjent som kandidat. I forkant av dette hadde jeg gått i lange tider med en gjeng indre mobbere. Siden skolestart i August har jeg forsøkt å ignorert stemmene som begynte i de små hver gang jeg så meg i speilet:

Du er stygg

Du er feit

Du fortjener ikke å leve sånn som du ser ut

Disse hørselshallusinasjonene ble mer intense etter juletider og jeg klarte ikke lengre å ignorere dem. Jeg tenkte at jeg måtte bli tynn og det så fort som mulig. Kanskje jeg da ville bli kvitt dem. Erfaringene mine viser at jeg ikke får det til på egen hånd. Derfor var ikke veien lang å gå til det private sykehuset som kunne operere meg allerede uken etter jeg ringte. I forkant hadde jeg fortalt sangfuglene som planen min, som jeg da var ganske tilfreds med. Den ene ble forskrekket og frarådet meg med alt hun kunne fra å gjøre det. Hun gjorde meg svært usikker, fordi innerst inne visste jeg at jeg selv var imot og at det var motstridende fra det jeg trodde på. Jeg er veldig klar over risikofaktorene og da jeg var i praksis på operasjonstuen, sa jeg til  meg selv at jeg ALDRI skulle legges i narkose.  Men de indre mobberne gjorde meg både svak og desperat. Sangfuglen kunne tipse meg om ei dame som jobbet som personlig trener. Hun holdt ikke til på et treningsstudio, men i sin egen garasje. Dessuten hadde hun stort fokus på mental trening. Jeg hadde ikke trua, men lovte å undersøke det nermere. Jeg sendte derfor en mail som jeg ikke fikk svar på med en gang. Så det la jeg fort ifra meg.

På overvektsklinikken i byen var jeg like før påske. Det tok en hel dag med undersøkelser og samtaler med tverrfaglig team. Akkurat idet jeg skulle gå inn der, fikk jeg mail ifra Personlige treneren som sangfuglen hadde snakket så pent om. Det gjorde noe med meg. Hun skrev at hun egentlig var ganske fullbooket og tok bare inn nye når noen andre sluttet, men hun skulle se på saken og videre fikk jeg beskjed om at hun faktisk hadde ledig tid fra etter påske.

Så der sto jeg og hadde to valg. Den ene var å gå drastisk til verks og operere magesekken, risikere komplikasjoner og dessuten så var det ingen garantier på lang sikt at resultatene ville vare. På den andre siden hadde jeg et valg om å gi egeninnsatsen enda et forsøk med Treneren og håpe at hun ville klare å endre mitt hode til å få til en livsvarig endring.

Det var måten treneren formulerte seg på mail, som avgjorde saken. Jeg er på ingen måte overtroisk, men jeg liker alikevell å tro at det var en mening med at hun skulle sende den mailen akkurat på det tidspunktet. Så jeg avviste overvektsklinikken til fordel for Treneren!

Det er nå 7-8 uker siden jeg begynte hos henne. Jeg har nylig vært igjennom min første knekk. Men de første ukene har vært veldig bra! Jeg kom fort igang med både trening og kostholdsplan og trivdes veldig godt med det. Jeg kjente at kroppen gradvis ble sterkere og mine indre mobbere forsvant også gradvis. Jeg ble rett og slett hekta og hadde det veldig bra med meg selv både fysik og mentalt. Helt til knekken kom i forbindelse med en bursdagsfeiring som skulle vise seg å vare i to uker. Trening uteble sammen med gode matvaner og jeg ble liggende i en mørk dal som jeg kjenner svært godt igjen fra tidligere forsøk. Jeg har hatt kontakt med treneren via sms og hun er jo bare helt super. Hun er så klok og vet nøyaktig hvilken ord hun skal bruke. Jeg forstår dem alle, men å praktisere dem er ikke like lett. I dag har jeg vært på en lengre skogstur med udyra mine for første gang på to uker. Det føltes GODT og jeg sier til meg selv at det er dette jeg trenger for å komme opp ifra den gropen. Lagre gode erfaringer i topplokket slik at det blir enklere å gjennomføre. Totalt har jeg nå gått ned 4 kg siden påske. Planen er å gå ned 20 til. Jeg ønsker å bruke bloggen min til å realitetsvekke meg selv og som en anledning til å gjøre det offentlig. Mine mål er å komme i god fysisk form, orke å være aktiv. Jeg har ikke som mål å se så flott og tynn ut, men å føle meg bedre rent fysisk. Klare å gjennomføre og lære meg teknikkene Treneren i all vennlighet forsøker å lære meg.

En siste ting jeg vil spørre dere som leser om. Det eneste jeg har fortalt Treneren om, er at jeg lever med PTSD og at det er under kontroll (som ikke jeg løgn). Men det er jo så mye mer! Burde jeg fortelle om DID diagnosen? Har det noe å si? Jeg mener jo, at hun blir kjent med meg uansett hva jeg velger å fortelle og at det er det som betyr noe. Jeg ER jo ikke disse diagnosene. Men jeg lever jo tross alt med dem og de sier kanskje noe om hvem jeg har vært og om risikofaktorer jeg står ovenfor? Jeg møter Treneren en gang i uken og vi blir jo ganske kjent da vi ikke har noen andre rundt oss når vi trener.

yeah

En mann nede ved siden av ensomheten.

Sammen meg Ulven gikk jeg inn i skogen. Innerst inne visste jeg hvilken risikosport jeg begav meg utpå. Det var sent og mørket var like rundt hjørnet. Utenfor skogen så den ut som uskyldigheten selv. Mørket var forkledd i vakre farger etter regnet. Luktet godt gjorde det og, bare slik det kan lukte etter et ordentlig høstregn. Det er ikke lange veien å gå før skogen omringer oss. De høye trærne stenger mye av lyset ute og det som skulle være en koselig kveldstur, ble til et skremmende eventyr. Halvveis i runden jeg pleier å gå, hørte jeg skudd bak meg, over åsen. Jeg stoppet og sluttet og puste for å høre. Ingenting. Så jeg begynte å gå videre. Jeg gikk ikke lenge før det smalt igjen og jeg var sikker på at noen var der ute og at jeg ikke kunne la dem oppdage at jeg også var der! Så jeg begynte å løpe, lydløst, med Ulven foran. Han visste veien hjem og ble min trygghet i mørket. Om jeg bare fulge Ulven, ville jeg komme meg tilbake til start. Formen min er ikke den beste akkurat, så jeg måtte stoppe opp litt. Hørte etter lyder og når jeg hører etter lyder, kan jeg garantere at jeg hører nettopp lyder! Var det Barteskogens joggende soldater? Nei, dette var noe annet! Enda et smell trengte igjennom trærne og jeg visste der og da at en mann falt og var nede. Det var ingenting jeg kunne gjøre noe med, så jeg løp videre, løp for å redde mitt eget liv. Men så stoppet jeg opp litt for å se på omgivelsene rundt meg. Til min store overaskelse var alt svært ensomt! Hvert tre, hver stein, hver sopp og hvert falt blad. Skogen ville vise meg noe, men jeg ante ikke hva. Skogen var ensom og trengte en venn! Skulle det bli meg? Nei, jeg måtte hjem så jeg stolte på Ulven og veien han gikk. Før eller siden ville stien ta slutt og lyset ville atter en gang åpenbare seg!

IMG_20140831_210357
Skogen gjør meg svaksynt!
IMG_20140831_210149
Ensomheten!
IMG_20140831_210058
En mann nede
IMG_20140831_210304
Ensomheten
Lys i enden av tunellen
Lys i enden av tunellen

Trening og Tidsbegrep

Jeg kom nesten akkurat hjem fra en treningsøkt på Fresh Fitness. Når jeg skriver det slik kan det virke som om det er helt naturlig for meg å komme hjem derifra, men det er det altså ikke. Det er faktisk flere måneder siden sist jeg trente der. Jeg skjønner ikke hvorfor, fordi det er igrunn ganske deilig! For et år siden skulle jeg gjerne dissosiert meg igjennom alt som het trening for å ikke en gang vite at jeg hadde trent! Det hadde jo igrunn vært kjekt, men alt som har eller har hatt med trening å gjøre er svært merkbart. Det får meg til å føle at jeg lever. Derfor har jeg ingen forståelse for hvorfor jeg ikke gjør dette jevnt og trutt enn bare i korte perioder av gangen. Til og med Herr. Bart trener der og vi har vel mer eller mindre funnet ut at det er usedvanlig koselig å trene sammen! Det er igrunn helt utrolig at TRENING kan bli en felles interesse for meg og Herr. Bart som lenge har hatt vår favoritt hobby foran tven men god «mat» og drikke.

TID er vel mye av grunnen til at trening oftest uteblir. For meg oppleves tid anderledes enn mange andre. Jeg har lett for å si «de vanlig» eller «de normale», men jeg prøver bevisst å ikke bruke slike ord. Fordi da må jeg først definere hva som er vanlig og normalt. Og det er nesten umulig og komme fram til et korrekt svar som samtidig er generelt. Men uansett, det er en som stadig forteller meg at:

Tid er irrelevant!

Ofie heter han og har vært min venn siden jeg var 13 og begynte på ungdomsskolen. Han er en engel uten vinger og ser ut som en liten gutt, selv om han påstår at han er over 300 år gammel. Ofie er bare helt vidunderlig! Han er klok og fra hans opprinnelse har hans hensikt vært å hjelpe meg med å omgås andre (de vanlige/normale). Da jeg var 13 år hadde jeg så dårlig selvtillitt at jeg automatisk svarte «jeg vet ikke» på alt mens jeg så ned i bakken. Helt til Ofie kom og sa:

Du, hvis du fortsetter å si «jeg vet ikke» til alt og alle, vil du til slutt tro at du ikke vet noe som helst! Og det er jo ikke sant. Fra nå av skal tar jeg ifra deg evnen til å si «jeg vet ikke», slik at du kan bli mer kreativ!

Hensikten hans var god og jammen ble jeg riktig så flink til å besvare alle slags type spørsmål. Om det så var at jeg faktisk ikke visste svar, så måtte jeg finne på noe da og det funket. «De andre», så at jeg hadde en possitiv utvikling verbalt og dermed ble jeg også lagt litt mindre merke til. Det passet meg utmerket.

Folk som kjenner meg vet at jeg ALLTID er tidlig ute. De mener kanskje at jeg stresser med tid og det er forsåvidt sant, men det de ikke vet at jeg kan ikke alltid stole på selve tiden! JA, jeg liker å ha god tid. Men det er fordi jeg har erfart at tiden kan jukse. Plutselig kan tiden ha hoppet fram noen timer uten at jeg har merket det. «Tidshopp» kaller jeg det og er en av symptomene på Dissosiasjon. Jeg liker å ha god tid fordi jeg aldri kan være helt sikker på hva som skjer underveis! Tidshopp var noe som skjedde i større grad før. Men de hender den dag i dag og derfor er nettopp dette med tid litt anstrengende. Som regel skjer dette i forkant eller i etterkant av Fru Grå sine avtaler. Jeg har ikke telt hvor mange ganger jeg har vært på vei til Grå i det ene sekundet og i det neste står jeg parkert en helt annen plass to timer seinere. Eller de gangene jeg går tur med udyret (hunden vår) i skogen, runden som vanligvis tar 1 time om jeg går i normalt tempo, som jeg bruker opptil 4 timer på uten å huske eller vite hvor jeg har gått. Nesten som at jeg på mystisk vis finner veien hjem igjen til slutt… Da er det kanskje ikke så rart at jeg i perioder kvier meg for å gå ut.

time-flies2

Det er iallefall den mest logiske forklaringen (utenom at jeg rett og slett bare er LAT) til hvorfor det er vannskelig i perioder å komme meg ut av huset for å utføre en hobbyaktivitet som trening. Selv om det er deilig, så sitter det igjen en redsel for hva som kan skje når jeg setter meg i bilen. Triggere er vannskelig å unngå om jeg ikke er forberedt. Men når jeg først kommer meg til treningsstudioet er det en helt utmerket anledning til å føle seg fri! Jeg er svært glad i musikk og etter ungen kom til verden har det blitt mye mindre tid til den slags. Men på Trening kan jeg høre på det jeg vil og på en måte glemme hvor jeg er! Bare lytte og nyte den fantastiske musikken! Det er en av de beste følelsene som finnes!

 

Kos deg & spis så mye du vil ;)

Det er enkelt å være sunn på denne årstiden! I dag lagde jeg en salat av kål, spinat, rucola, hjertesalat, bønner, tomat, avocado og vannmelon. Skjærte opp en kyllingfilet i biter, marinerte den med litt BBQ saus og stekte den i panna. Ferdig stekt la jeg kyllingbitene over salaten på tallerken. DØDS GODT, sunt og mettende.

IMG_20140713_165406
Oppskåret og marinert kyllingfilet og salat.

IMG_20140713_165513
Salat

IMG_20140713_165447
Kos deg og spis så mye du vil

Sunn livsstil V/S D.I.D

Det kan umulig være en hemmelighet at det å leve med en diagnose som DID, byr på et hav av utfordringer. For meg er LIVSSTIL en av dem. Rettere sagt en SUNN livsstil. I mitt yrke er jeg i stor grad opptatt av helse og av å fremme god helse. Selv veier jeg litt i overkant av 100 kg og har en BMI på 36,7 og kategoriseres i FEDME båsen. Ikke bare overvektig altså, men hakket forbi. Det er noe jeg syntes er veldig leit og ikke minst flaut. Mange ganger har jeg gått og irritert meg over hvorfor jeg ikke klarer å kaste opp maten med vilje. For jeg er nemlig en overspiser. Mat og godteri er min trøst når ting blir kaotisk. Men det er på ingen måte en god venn.

For sikkert femtiende gang har jeg nå bestemt at dette må ta slutt. Jeg har kommet i en slags før-midtlivskrise der jeg er overbevist at  om jeg ikke gjør noen endringer nå, kommer jeg til å dø av hjerteinnfarkt før jeg fyller 40. Og jeg vil ikke dø. Jeg er svært glad i livet, tross alle utfordringene jeg har fått utdelt. Jeg vil nok møte sterke protester og uenigheter på den fronten også, men det er jeg bare nødt til å takle! Veien jeg går på er vant til at jeg tar 3 skritt fram og 2 tilbake, det viktigste er at jeg kommer over målstreken en dag.

LYKKE TIL til meg!!