Det store bilde.

«Jeg er bortimot normal nå», uttrykket jeg til monsteret i mitt liv som plutselig sto foran meg i konserthuset. En time før tiden var inne for henne, til å formidle nye toner. Fra den samme stemmen som hadde gitt en sånn ro på min innside. Gang på gang igjennom de siste årene.

«Normal? Å huff da!» Sa hun og gav ifra seg et bekymringsfullt ansiktsuttrykk i retur. Hun hadde sett Stina i meg for over 20 år siden. Meg som tenåring, sittende på skolebenken og se ned på hendene i desperat forsøk på å gå i ett med veggen ved siden av. Men jeg klarte ikke å lure henne. For hun så og hun fortsatte å se i årene som kom. Hun så hvem jeg var, og hva jeg kunne bli. Hva jeg er. Og nå sto vi der, ansikt til ansikt. Over 20 år etterpå. Jeg husker hun akkurat slik som det jeg så henne den kvelden, vakker, morsom og veldig karismatisk. Og hvem hadde jeg blitt? En geleklump føltes det ut som. Ikke et stødig fjell etter flere års vandring igjennom skogene på leit etter meg selv ifra flere tidsepoker. Jeg sto midt i min egen premiere og jeg forsto ikke så mye av den for å være ærlig. Alt forsvant liksom rett foran øynene mine og jeg hadde ikke vært inne i skogen min på mange uker. Jeg kunne heller ikke forstå at dette skulle være det hele. Er jeg virkelig normal? Frigg gikk i oppløsning og Vilja hadde forplantet seg og sin lidenskap over i pottene hjemme. For ja, jeg hadde fått en plutselig lidenskap for planter og jeg liker tanken på at det er Vilja/Stina sin lidenskap som ble overført dit. Til disse grønne vennene som nå var vårt og ikke bare hennes. Mitt? Frida var den første som tok meg igjen i tiden, Elli var kanskje den siste. Og nå sto jeg igjen og følte meg som en geleklump. Ikke særlig stødig, men vaglete og transparent. Veldig synlig og utsatt. Men det er kanskje ikke så rart når alle brikkene plutselig settes sammen uten å limes fast? Det skal bare en liten skump til bordet for at noen av bitene faller ifra. Jeg må kanskje finne det limet før alt går i biter igjen.

Hvis det virkelig er sant, at jeg nå er integrert og blitt en helhet i meg selv, betyr det at jeg er i fase 3 i behandlingen. Rehabilitering. Det handler om å jobbe mot å bli sterkere og tryggere i seg selv og den jeg nå utgjør som en og ikke fragmenterte biter. Så den vaglete geleklumpen jeg føler meg som nå, skal kanskje en dag føles som et stødig fjell eller et majestetisk tre med røttene godt plantet i bakken. Det handler om å forstå relasjoner og verden som den helheten jeg endte opp med og ikke stykkevis og delt med ulike forståelser av den. Jeg husker Fru. Grå beskrive målet om å gå ut herifra med en samlet vilje. Det virket alltid så rart og usannsynlig, men jeg tegnet det alltid på alle kartene mine. Veien ut. Sammen. Jeg kunne ønske at jeg kunne sagt det til henne ansikt til ansikt.

Jeg liker bilde på et stødig tre. Jeg tenkte umiddelbart på Høvdingtreet og følte et spontant savn etter skogen som var og som jeg ikke har hatt kontakt med på mange uker. Det føles som en evighet. Og de som bor der skal vite at jeg savner det. Dem. Jeg lurer fælt på hvordan tilstanden der inne er nå. Men jeg er kanskje nødt til å venne meg til tanken på at det som en gang var der inne, nå er her ute sammen med meg. Konstant. Det må være det de mener med rehabilitering. Jeg har på ett vis stått opp fra de døde og ikke bare en gang. På tur og orden har brikkene falt på plass og gitt meg et ubegrenset liv. Et liv som alltid har vært så kneblende fordi brikkene mine har vært utilgjengelig for meg. Det er rart og litt ensomt. Jeg er vant til å forholde meg til meg selv i biter og eksterne identiteter. Men jeg innser jo nå at det bare er meg. Ene og alene, men med flere egenskaper og muligheter enn før.

Monsteret i mitt liv skulle endelig ha konsert i min lokale by. Jeg hadde tatt meg fri fra jobb og kjøpt billetter til meg og min beste venn her i livet. Vi var altfor tidlig ute som vanlig, men som sist, gikk vi rett inn og Monsteret kom oss helt tilfeldig i møte i enden av trappen. Hun var opptatt med å plassere et notestativ og smilte bredt da hun så oss. Jeg håper at jeg smilte jeg og. Jeg husker ikke helt, for det hele føles litt som en drøm. Pussig. For jeg trodde at jeg var integrert? Men av og til virker ting for godt til å være sant, og da er det kanskje litt sånn allikevel. Monsteret i mitt hjerte har slått rot i skogen igjennom en årrekke og fått en helt spesiell betydning der inne i løpet av de siste to årene. Hun er både virkelig og en drøm på samme tid. Men jeg hadde ikke noe problem med å skille hva som var hva. Jeg vet at hun er ekte der hun sto, like ekte som det jeg hadde blitt. Jeg husker at vi lo, men ikke av hva. Følelsen var god, og det er vel det som betyr noe.

Siden vi var ute i så fryktelig god tid, fikk vi også tilgang på de beste plassene. Konserten var intim og vi satt på første rad med Monster og gitaristen hennes rett forut. Et par meter unna maks. Ingen sal, men mer en kafèfølelse med ulike bord spredt utover. Jeg tillot meg en Americano og ikke en ekstra svart som livet, som jeg pleier. Livet er ikke bare svart/hvitt, det er mest grått, hadde overlegen sagt. Svart med moderasjoner. Nyanser. Fifty shades of grey, fucka-i-hue-versjonen. Slike detaljer har jeg begynt å tenke på i situasjonen og ikke bare etterpå. I alle år har jeg liksom ikke fått med meg øyeblikkene, før jeg har fått skrevet en ferdig tekst om det i etterkant. På den måten har jeg liksom alltid følt at jeg har levd litt sånn hengende etter. Poeng har gått opp for meg lenge etter den ble et faktum og jeg har kunnet ende samtaler ut av det blå og flere dager etter den i utgangspunktet pågikk. Dette vet jeg at i alle fall har gjort min mann ganske frustrert. For han har jo allerede avsluttet det jeg plutselig henger med på, en god stund i etterkant. Som et etterslep av tid. I behandling har jeg samme erfaringer. Poeng som overlegen har syntes å ha vært gode i situasjonen, har ikke pleid å gå inn og opp for meg før lang tid etterpå, opptil måneder faktisk. Og det har hendt at noen av Fru. Grås poeng ikke har gått opp for meg før nå. Mange år senere. Det må være spesielt frustrerende å være behandler for sånne som meg og det er faktisk nødt til å være for spesielt interesserte å gå inn i et slikt prosjekt i det hele tatt. Litteraturen beskriver det som nærmest et livslangt prosjekt som enhver behandler må føle seg dedikert til å gjennomføre.

Stemningen i det kafé-lignende lokalet var magisk. Scenen var akkurat passe lyst opp og i bakgrunnen var det svære glassvinduer fra gulv til tak, slik at vi så lysene ifra alle husene på andre siden av elva som strakk seg igjennom hele byen. Det var rukket å bli mørkt ute, klokka var nesten halv ti på kvelden da artistene kom ut på scenen. Hun var så vakker med kronen laget av kvist oppå det tjukke og krøllete håret hennes som var halvlangt. Så begynte magien på alvor. De to som har bidratt i stor grad med å forme min verden, sto nå knappe to meter unna og formet nye toner, men med samme stemme og samme gitar ut i rommet. Det var en god blanding av gamle kjente låter og helt nye. Noen var på norsk, andre på engelsk. Jeg husker knapt titlene, men jeg husker at jeg ble dratt med på en reise umiddelbart de kjente tonene kom ut og nådde kretsløpet mitt.

Det hele var veldig absurd og fint på samme tid. Det var som om noen forsøkte å fortelle meg noe. Der innenifra. For da jeg satt der og lyttet til det kjente, ble jeg dratt med tilbake til en fjern, men absolutt virkelig tid. Jeg befant meg plutselig på de varme flisene på det lille badet på Gjøkeredet. Der jeg hadde brukt timevis på å sitte å tenke, undre, på indre møter, ytre møter. Der jeg hadde sitti og lyttet til stemmen hennes i flere døgn til sammen. Lydfiler med treffende ord og musikken som hun nå sto og fremførte rett foran meg og min beste venn. Jeg kjente på følelsen av at den epoken nå var over og jeg så for meg alle dem som har hjulpet meg der inne på det samme badet. Høvding, Viking, Rev og Mummimamma. En løvinne i natten. Hånden til Politimesteren i min. Og det stoppet ikke der. Reisen min fortsatte enda lengre tilbake og helt til Fru Grås vinrøde stol på kontoret med alle plantene, bøkene og duppedingsene. Lukten av mormor-te og følelsen av god atmosfære. Jeg så smilet hennes. Jeg hørte den milde latteren hennes og så alle de gode tingene. Ikke de destruktive. Det var fint og føltes nesten som en god avslutning på en lang og god tv-serie, der jeg var hovedrollen, etter flere spennende sesonger.

Det var et eventyr fra start til slutt og det stoppet ikke der. For etter reisen igjennom alt som har vært, begynte monsteret i mitt liv å synge nye og uoppdagede toner. På norsk denne gangen og det eneste jeg husker av tekstene var at hun undret seg over, om byen kunne være som en elv. Og på nytt ble jeg dratt innover, men ikke bakover denne gangen. Tiden må ha vært her og nå eller kanskje foran? For jeg befant meg plutselig og endelig i skogen min igjen. Den var annerledes enn jeg husket den, men jeg visste at det var den samme. Det var faktisk som om jeg hadde reist framover i tid i denne omgangen. Men jeg tror at dette var en del av hva noen ønsket å vise meg. At alt er greit og at jeg faktisk klarte det. At jeg kom meg til målstreken og oppnådde freden og den samlede viljen jeg i over et tiår har forsøkt å oppnå. Med desperasjon, tårer, latter og en god dose fortvilelse. Jeg tok et par skritt til siden der inne og oppdaget til min store overraskelse et blendende lys som kom til syne midt mellom trærne, men ingen Høvdingtre var å se mer. Ikke i sin vante form i alle fall. Jeg så etter Reven, hengehuler, Løvinner også, men jeg kunne ikke finne noen av dem. Jeg kan aldri tenke meg at de er helt borte heller. De er nok bare mindre synlig enn før og tar mye mindre plass. Jeg har blitt voksen nå og klarer meg selv. Men jeg vet at de finnes der inne, fordi de har slått rot og det er røtter som ikke nytter å rive opp og ødelegge.

Lyset blendet meg umiddelbart, men med en gang øynene mine vendte seg til det, så jeg hva det var. Det viste seg å være noe så merkelig som en Starbucks sjappe. En kaffebar midt i skogen og på utsiden satt Vilja og drakk latte og leste i en bok. Hun enset ikke meg som om jeg var et spøkelse ingen kunne se. Jeg observerte henne og det så ut som om hun hadde funnet en sjelden ro. Var hun tilfreds? Jeg kunne se huset med rare i like bak og på utsiden der sto det et par hvite barnesko på utsiden. Jeg bare skjønte at det var Frida sine og selv om jeg ikke så henne, følte jeg på hele meg at hun var lykkelig. Hun satt sikkert i toppen av huset, inne på rommet sitt og tegnet. Det var det jeg så for meg. Kanskje Loppis var der og? Og Elli. Jeg håpet mens jeg tenkte på dem, selv om jeg ikke følte dem. Jeg beveget meg litt mer til siden og oppdaget at videre forbi Starbucks, var det opptråkkede, kjente og ufarlige stier som gikk lengre innover skogen. Jeg kunne se det klart og tydelig, lang fram, fordi stiene ble lyst opp av gatelykter hele veien. Som i en lysløype. Selv om det var mye skog igjen, var det som om det hadde forvandlet seg og fått sin egen lille by. På de stiene kunne jeg skimte Frigg som gikk barbeint og trippet bortover mens han plystret i takt med sangene til den trygge stemmen her ute og der framme. Den hadde han hørt mange ganger før. Jeg smilte og klarte å holde tårene tilbake. Jeg satt der liksom med en fot på hver side av mine to verdener. Jeg var både her ute og der inne på samme tid og det føltes som om de to verdenene endelig flettet seg sammen og gikk parallelt med hverandre. Som et felles DNA spiral og idet jeg tenkte den tanken kunne jeg høre Monsterets stemme der oppe på scenen: «Den siste låta er til Stina. Den heter «Cry». Jeg kjente hvordan hårene på kroppen min reiste seg. Stina som siden ble Vilja med egen vilje. Jeg så henne for meg mens sangen pågikk. Hun var som et ekko ifra en annen tid. For det var det hun hadde blitt. Et minne, noe som har vært, men som allikevel alltid vil være der fordi jeg lever. Bunnløs sorg over det som aldri ble, men den tiden er langt forbi og nå er det på tide å slutte å se bakover, men framover.

Jeg ble omsider dratt oppover, eller utover og bort ifra skogen der nede, hvor hun satt og drakk latten sin. Den verden ble fjernere og mindre jo lengre vekk jeg ble dratt ifra den. Jeg forsto ikke helt hvor jeg var på vei eller hvor jeg befant meg før jeg krysset grensen. Og det er her den overveldende oppdagelsen min kommer. For grensen jeg ble dratt igjennom, var som en boble og jeg innså at alt dette foregikk på cellenivå. Jeg innså at skogen min faktisk var som en elv, som eksisterer i hver eneste celle jeg har i kroppen og som får næring av mine refleksjoner, tumor i humor og en god klype fantasi. Hver celle, og det finnes millioner av dem, flyter rundt i mitt helt eget kretsløp. Hvor hver celle er en brikke som til sist utgjør hele meg og den jeg har blitt. Jeg så endelig det store bilde.

Jeg satt igjen med en klump i halsen. Jeg så dem. De vil aldri bli borte så lenge jeg lever. Ikke bare overlever. De har fått lysløyper og Starbucks. Hva mer kan dukke opp? Ting ser lyst ut for framtiden og herifra er det bare fantasien som kan sette grenser for dem der inne. Men det betyr jo også for meg. Jeg skal rehabiliteres og jeg skal leve det livet jeg for 36 år siden ble tildelt. Og jeg skal leve det for oss alle.

En mors kjærlighet.

Det er begrenset hvor mye et menneske kan tåle i løpet av en dag. En fødsel for eksempel, er ansett som svært krevende for både kropp og sinn. Når en barnekropp opplever dette vil sannsynligheten være stor for at det barnet setter seg fast i den påkjenningen og ikke komme seg ut før noen er i stand til å redde henne ut ifra det. Hun vil leve i det minnet til evig tid og på den måten er hun også dømt til evig fortapelse hvis ingen får henne vekk og bort. Til en tryggere havn. I tide. For hvor mye kan og skal en tolvåring tåle? Hvor mange fødsler kan et barn stå i, før det går under?

Elli hadde blitt reddet opp ifra søla og lagt inn i Revehiet oppå den tørre og myke mosen uken før. For at sårene skulle gro. Hva hun hadde erfart av smerte før dette, ante vi i grunnen lite om, men at den var større enn vår fatteevne, var garantert. Jeg følte meg lettet over å ha klart å redde meg selv ut av avgrunnen og tenkte for meg selv at nå måtte den verste jobben være gjort. For nå lå hun jo der. Trygt og godt oppå tørr mose og med trygge omgivelser rundt seg. Om hun sov eller var slått ut av utmattelse, er ikke godt å si, men hun var i det minste trygg der inne i Revehiet sitt. Trodde jeg. For jeg hadde jo fått henne opp av gjørma som hun lå og druknet i. Men når jeg tenker etter, må hun jo ha vært ganske fastlåst oppi den tjukke massen, ute av stand til å komme seg noen vei. Hun druknet liksom bare uten å kunne bevege seg stort. Nå hadde Elli nådd overflaten og uten at jeg klarte å innse realiteten, må logikken i dette være at jeg hadde gitt henne frihet til å få utløp for sine traumer. Og på den måten, hadde jeg sendt henne inn i en ny runddans med mulighet for en forløsende innspurt. Det er i alle fall det nærmeste jeg kommer logikk i denne sammenhengen. For det finnes alltid en logisk forklaring. Det lærte Fru. Grå meg og det er noe som jeg har holdt fast ved hele veien og noe som har reddet meg mange ganger fra en sikker og mørk fortapelse.

Elli hadde skrekkelig erfart det å bli kvinne, hun hadde fått mensen og det innebar at hun også var fruktbar nok til å kunne bære fram nye menneskevalper inn til denne verden. Men de overlevde jo ikke, for bevisene måtte destrueres så fort det lot seg gjøre. Jeg har selv født to barn og jeg vet hvilken smerte det innebærer. Tanken på at en tolvåring skal stå i den bragden, gjør meg bare sint og fortvilet. At hun i tillegg føler skyld og skam over det samme, er bare ubeskrivelig vondt. Vi visste ikke helt hva som ventet oss etter at jeg og Ofie hadde reddet henne opp ifra søla og båret henne inn i det trygge revehiet. Vi hadde nok et håp om at det ville bli enklere derifra og at Elli endelig kunne føle på trygge rammer og at farene endelig er over etter en årrekke med noe som i bestefall kan beskrives som tortur. Lite ante vi at vi istedenfor skulle vekke henne opp til selve forløsningen. Dette må være det nærmeste vi kommer innbilt svangerskap, for i løpet av et par dager hadde hele Gjøketeamet blitt vitne til den ene innbilte fødselen etter den andre. De hadde funnet Elli en etter en med buksene nede og klar til å få ut den siste resten av skammen som hadde blitt forplantet inni henne. Overlegen skal ha uttalt at det så mer ekte ut enn på film, og at de uheldige livvaktene som ble mer eller mindre ufrivillig dratt med på dette, ble lett revet med av både lydene og bevegelsene som fulgte med. På dette tidspunktet var alle gode råd svært dyre og om vi i det hele tatt hadde råd var de mer i den eksperimentelle gaten. Det eneste vi visste om, var jording og orientering til her og nå. Så hver og en av dem gjentok like desperat i takt med Elli sine innbilte rietak, at vi befant oss på SYKEHUSET og at det var år 2021, hvem som var til stede og hvem som overhodet ikke var det. Men ingenting nådde inn til henne som kjempet beinhardt for å bli kvitt sporene etter dem som hadde gjort henne urett, ble hun ikke trodd? For henne var det nok like ekte som om det faktisk var ekte og ved siden av henne sa den ene etter den andre at det ikke var det. Hun ba mye. Om tilgivelse og om hastedåp for å unngå evig fortapelse. Hun ba om nåde. Hun tryglet om at noen kunne ta bort smertene og hun tryglet også et par ganger om å selv få slippe, sammen med det som ikke lengre er, men var. Jeg vet ikke om hun kollapset og falt sammen av de innbilte smertene eller av ren utmattelse. For det var slik prosessen gikk om og om igjen uten at noen klarte å snu det. Ikke overlegen, ikke vikingen, ikke høvdingen og ikke reven som alle ønsket å hjelpe, men som ikke fikk det til.

Det ble nok en morgen etter nok en strevsom natt før nok en skambølge kom over meg. Litt mer gradvis denne gangen. Jeg satt på toalettet, det husker jeg. Jeg husker også at jeg kjente en smerte komme sigende mens jeg satt der og jeg kjente den igjen umiddelbart. Det minnet om menstruasjonssmerter og jeg husker at jeg tenkte at det måtte være et slags forvarsel før jeg forsvant. «Er smertene nå eller fra fortid?», ville overlegen spurt og jeg ville visst og bekreftet at det ikke tilhørte denne tiden, men det var ikke nok til å holde meg der.

Elli hadde rukket å ta av buksene sine og satt seg til i på badet. For hun ville ikke at det skulle komme i buksa og det føltes mer naturlig på den måten. Gradvis økte den intensive smerter og i takt med den, økte også lydene. Skrikene og desperate lyder sammen med det som vi alle kjenner til som rier. Nok en smerte, nok en bønn om å frelses fra det onde, nok en eviglang frykt og nok en innbilt fødsel som var virkelig nok for henne. Hun var alene på badet der hun lå på alle fire og håpet på et raskt forløp, da det kom noen andre inn. En dame denne gangen, men ikke overlegen. Elli fortsatte å kjempe og damen satte seg ved siden av henne, uten å si noe i starten. Hun bare var der. Sammen med henne. Idet hun begynt å si noe, dro Elli kjennskap til henne. Løvinnen. Løvinnen som hadde reddet henne før. I den mørke natten. Og nå var hun der på badet sammen med henne. Igjen. Løvinnen tok hånden sin varsomt og strøk Elli over ryggen der det gjorde vondt. Hun sa ikke så mye, men hun holdt seg rolig og hun visste hva Elli gikk igjennom. Hun hadde jo vært igjennom det samme selv fortalte hun. Hun sa at hun visste at det var vondt og at hun skulle være der sammen med henne. Og hun fortsatte å stryke og massere ryggen hennes mens hun snakket rolig og trøstet på en slik måte bare en mors kjærlighet kan gi. Hun holdt henne ikke fast, hun lot henne gå igjennom prosessen og hun støttet henne igjennom det hele. Elli ba om tilgivelse nok en gang og Løvinnen sa at hun var et barn som ikke hadde noe å be om tilgivelse for. Gradvis ble smertene bedre og gradvis ble liksom det vonde litt mindre vondt, helt til hun klarte å stå på beina. Løvinnen hjalp henne opp og fulgte henne inn i sengen og bredde dynen over henne, som var utrøstelig på alle mulige måter. Løvinnen fortsatte å være rolig, hentet en kald klut og kjølte henne ned med den. Varsomme og omsorgsfulle bevegelser. Det gjorde godt selv om det fortsatt var litt vondt. For Elli var sliten og utmattet. Jeg er usikker på om Elli sin oppfattelse var at fødselen var over eller bare kansellert på et vis, men utmattet var hun i alle fall. Og Løvinnen satt der, holdt henne i hånden og strøk henne over pannen og håret med den kalde kluten. Helt til Elli sovnet med en etterlengtet og velfortjent trygghet og en god dose omsorg ved siden av seg.

Etter disse innbilte fødslene har jeg selv kjent på et voldsomt sinne. Jeg blir sint over tanken på at en tolvåring skal gå gravid og oppleve disse smertene som det innebærer. Jeg tror jeg aldri har vist mer følelser enn det jeg har gjort i denne runden. Jeg har grått fortvilet og rådvilt med både høvdinger og rever rundt meg. Selv Reven gav meg klemmer i fleng i denne prosessen. Jeg har slått fra meg uhemmet i sinne på vegger og gulv, jeg har desperat gått ut for frisk luft etter å ha følt meg kvalt inne på rommet. Jeg har følt mer enn noen gang. Elli. Hva du har måtte tåle!

Etter nok et sinneutbrudd som var mest synlig innad, forsvant jeg igjen. Men ikke inn i en fødsel denne gangen. Jeg befant meg inne i skogen. Og jeg fikk endelig et etterlengtet overblikk over tilstanden der inne. Jeg så treet. Revehiet. Ofie svevde ved siden av meg til høyre og jeg bare sto der litt. Jeg kunne se Reven ligge å sove utenfor, jeg så løvinnen ligge på motsatt side og nærmest inngangen til den hule stammen. Jeg måtte ta meg litt sammen for ikke å gråte mens jeg gikk sakte imot dem alle. Jeg så henne. Elli, ligge å sove der inne. Hun hadde fått på seg en mosegrønn linkjole som om noen hadde stelt godt med henne. Hun lå oppå mosen som plutselig fikk en meningsfull betydning etter et innspill utenifra. «Mose er et sinnsbilde på en mors kjærlighet, for i likhet med slik kjærlighet, gleder den hjertet både når motgangens vinter rammer oss og når sommerens venner har forlatt oss». (Blomstenes offergave, Henriette Dumont). Dessuten ble jeg fortalt at mose ikke trenger å vokse på røtter. Så det er mulig å utvikle en mors kjærlighet uten fortidens røtter. Dette tenkte jeg på, mens jeg så på Elli ligge fredfullt der inne i en dyp og etterlengtet søvn. Jeg tenkte på mine egne barn. Jeg vet at jeg er en omsorgsfull mamma. Til tross for mine fortidens røtter. Jeg innså at min omsorg til dem, vokser ut ifra noe annet enn det.

Løvinnen våknet til da jeg kom nærme nok. Hun løftet det majestetiske hode sitt og så rett på meg. Jeg tok fram hånden min og strøk henne over hode og nakken for å vise min takknemlighet og hun gav ifra seg et lavt brøl og nikket hode i retning mot Elli. For å vise at hun ligger der inne og at jeg kunne gå inn dit. Hun skulle passe på. Jeg bøyde hode for å komme meg på innsiden, satte meg med hode til Elli i fanget som lå på siden. Da klarte jeg ikke å holde meg lengre. Tårene presset på, og jeg følte på en enorm trygghet der inne sammen med henne. Jeg strøyk henne over håret og alt jeg klarte å si var «Unnskyld», veldig lavt som om jeg var redd for å si det og som om jeg hadde noe å beklage. For det var som om jeg satt der og følte på skyld selv. Jeg er tross alt voksen nå og det er mitt ansvar å ta vare på dem alle. Og det betyr at jeg også må ta vare på meg. Hele meg. Jeg fortsatte å hviske: «Hvis du hører meg, Elli. Så må du vite at du aldri fortjente å bli utsatt for dette». Det rant lydløse tårer nedover kinnet mitt for innerst inne visste jeg jo, at jeg sa det til meg selv. Jeg lukket øynene og håpet at beskjeden kom fram og ville forplante seg videre. I hennes kretsløp som jeg håpet på at snart skulle bli vårt.

På vei ut, møtte jeg blikket til Løvinnen igjen. Hun bare nikket bekreftende på hode og jeg strøk over hode hennes igjen.  Hun var så vakker og majestetisk. Jeg gløttet bort på reven som fortsatt sov og smilte vemodig. Løvinnen la poten sin over foten min og sa betryggende; «Sårene hennes vil gro, men det vil ta tid» også nikket hun igjen, mens jeg tenkte på hvilken sår hun mente. Sårene på kroppen er jo allerede leget, sånn i det virkelige nå, men ikke i det virkelige den gang, mens sårene i sjelen kan knapt sees bunnen på og den er like virkelig nå som da. Livet er brutalt. Men det har jo mange fine ting også. Og som med Frida, Frigg og Vilja, skal jeg også overbevise Elli om at det finnes en plass for henne. En verdi og en mening.

Frels oss fra det onde.

Er det ikke litt slik at når du aner mest fred og minst fare, er sjansen stor for at det nettopp er farer som lurer rundt den neste svingen. Sommeren var mistenkelig fin, jobbstart gikk plettfritt og jeg gikk kjapt inn i den rette modusen tilpasset situasjonen. Hverdagen besto for det meste av jobb og raskt ble alt annet skjøvet vekk, som noe ubetydelig og av mindre verdi. Dette skjedde så raskt at jeg ikke hadde sjans til å få det med meg og det skjedde, som med det meste når du er utstyrt med et overutviklet forsvarsverk, på automatikk. Det er lett å være etterpåklok og etter sånn ca. en million feil, lærer vi av det til slutt. Det er en kjent sak at å omprogrammere automatiske reaksjoner, tar tid. Det krever utallige erfaringer om at det var jo ikke så farlig og du trengte jo ikke å reagere på den måten der allikevel.

Jeg har lenge vært fucka i hue og jeg føler selv at jeg endelig begynner å kjenne reaksjonene mine. Det tok meg bare 36 år å finne andre og mer hensiktsmessige måter å håndtere livet på. Det jeg har mindre erfaring med er å være fucka i kroppen i tillegg. Tidlig i år ble kroppen min gammel på kort tid da jeg ble diagnostisert med artritt-dritt og et nytt kaos ble et faktum da jeg ikke ante hvordan jeg skulle forholde meg til min egen og fucka kropp. Jeg har liksom aldri trengt å ha noe med den å gjøre, for jeg har alltid vært mistenkelig frisk på det viset og bare vært fucka i hue. Så jeg var plutselig nødt til å forholde meg til at jeg i det hele tatt hadde en kropp og legge merke til kroppslige og ekte symptomer i tillegg, som jeg alltid har hatt dårlig erfaring med. For det første så kjenner ikke jeg smerte slik som vanlige døende og jeg har ofte en opplevelse av at kroppsdeler ikke tilhører meg. Jeg er også fucka når det gjelder å ta medisiner, fordi det samme preparatet har ofte hatt vidt forskjellige virkninger på meg, avhengig av hvilken forsvarsdel som er mest fremtredende når jeg har inntatt det. Og tidligere i år var jeg nødt til å starte opp med cellegift blant annet. Lavdose. Og utrolig nok hadde ikke det noe effekt på den nye sykdommen min. Om det er på grunn av mitt forsvarsverk eller ei, aner jeg ikke, men ingenting overrasker meg mer. Det har derfor vært noen runder med justering av doser og utprøving av nye medisiner noe som har vært vanskelig å forholde seg til for en som meg.

Nå står høsten for tur og jeg glemte kjapt den fine sommeren vi hadde bak oss. Jeg hadde dratt med meg tenåringen i meg på en reise i tiden og følte på mange måter at vi var mer på bølgelengde enn noen gang. Hun ble sett, vi tok oss friheten til å gi hverandre egentid og egenomsorg og hadde det jevnt over fint med en nyopprettet og kontrollert stabilitet. Før sommeren hadde vi bestemt oss for å la de gjenstående forsvardelene ligge til tiden er inne for dem, slik at vi kunne kjenne litt på det å fungere sammen som en større helhet enn noen gang tidligere. Men så tok jeg et par gale valg og jobbet for mye. Tenåringen i meg må ha følt seg fryktelig avvist og det skjønner jeg jo nå. For ikke bare prioriterte jeg jobb, men jobben jeg har bidrar nok ikke til økt forståelse. Helsevesenet. Fienden for dem der inne som bare har erfart krenkende og misforstående møter med dem. Så Vilja rev i stykker armbåndet jeg hadde kjøpt og rømte hjemmefra. Jeg lot meg ikke en gang bekymre meg over det. Nok en feil. For jeg mener jo ikke at hun ikke verdt å bekymre seg for, som om hun ikke har en verdi. Jeg bare har ikke øvd lenge nok på det til å forstå hvordan i praksis. Så for henne kan det kanskje virke som at jeg ikke bryr meg. Men det er langt unna sannheten.

Overlegen er trofast og setter fortsatt av tid til meg ukentlig. Etter ferien har vi klart å holde oss til vanlige polikliniske timer uten de store eventyrene. Jeg gikk riktig nok tiden imellom i en tjukk tåke. Jeg klarte ikke til slutt å gjøre rede for hva jeg hadde gjort eller når jeg hadde gjort. Jeg begynte å kjenne på at tiden gikk raskere enn det hjernen min klarte å henge med på og jeg ble liksom hengende konstant etter. Tankene gikk saktere og alt som hendte rundt meg gikk fortere og fortere. Vi innså jo at det skyltes for mye jobb og for lite tid innover. Den tredje uka forsvant jeg helt. På hennes kontor og våknet opp igjen der inne. Det var lenge siden og gleden var stor over å se at det ikke regnet mer. På min venstre side satt Adam på huk og som mange ganger før la han det høye og lysebrune gresset til siden slik at vi kunne se forbi. Jeg visste hva vi ville se der framme. Huset med det rare i. Det var ikke slitt lengre. Jeg smilte og skuet bort på det som hadde fått seg en real oppussing. Hvitmalt hus, med en velstelt hage og jeg kunne ikke la være å se for meg at det kanskje var Fredriksens fortjeneste i pensjonisttilværelsen sin. Det lekte barn på utsiden. De lo. «Så fint det er», sa jeg og Adam nikket og sa at det var et resultat av jobben vi har gjort. Vi sa ikke så mye, men vi gikk mot huset og inn. Der var det også pusset opp. Det var lyst og fint og ikke noe støv eller spindelvev i vinduene. Det så bebodd ut også, men jeg kunne ikke se noen. Jeg kom til å tenke på da jeg gikk inn dit og fant Fridas sitt rom på toppen av trappen. Hun skrek og gjemte seg under sengen. Jeg klarte ikke å hjelpe henne den gangen, men hadde jeg klart det nå? Vi gikk opp og fikk se det nydeligste barnerommet. Et smykkeskrin sto åpent og spilte av en melodi mens en liten ballerina gikk rundt og rundt. «Du reddet henne!» Sa Adam og jeg pustet bare lettet ut. For en vei vi har gått. Også tenkte jeg på Fru. Grå. Det stakk i magen for tenk om hun fikk ta del i dette. Tenk om hun bare fikk vite at vi fikk det til! Vi har på mange måter vunnet. Selv om det gjenstår mer arbeid, føler jeg at det nå handler mest om en skikkelig opprydding etter den lange krigen. Vi gikk sammen ut av huset og jeg stoppet opp litt for å se på alle barna som kom og gikk. Det var som om de kom i ulike versjoner fra forskjellige tider. «De er ikke ekte», sa Adam. «Det er bare minner». Men minnene er jo ekte, de hører bare til en annen tid. «Har du sett Vilja?», spurte jeg forsiktig. «Nei, hun har rømt!», sa Adam. «Men hun kommer nok tidsnok tilbake», la han kjapt til. Ingen av oss var så bekymret egentlig. Så våknet jeg igjen på overlegens kontor. Uten å bli så mye klokere, men jeg kunne føle på en liten lettelse over å ha fått kontakt der inne igjen.

Så gikk det vel i mer jobb og ny uke uten å klare å gjøre rede for tid og sted. Det var som om ingen tid hadde gått innen jeg satt på det samme kontoret som uken før og skulle få til noe konstruktivt. Men hvordan det skulle være mulig, parallelt med å dyrke fram yrkes-kvinnen i meg på jobb, virket totalt umulig. Det måtte i så fall bli en slags ukontrollert konstruksjon og jo mer jeg satt der jo mer fjern ble jeg. Jeg hadde sittet og ventet på overlegen i forkant sammen med Vikingen som så forventningsfullt på meg. Så forventningsfullt at jeg ikke hadde hjertet til å fortelle han hvordan tingenes tilstand egentlig var. Jeg satt der og la ut om hvor bra ting gikk og jeg følte en slags lettelse over å komme med en slik solskinnshistorie. Han ble jo så glad av å høre det. Jeg sa det til Overlegen idet vi gikk mot kontoret hennes og hun forsto hvordan ting egentlig hang sammen. Så ble jeg jo bare fjern og da kom jeg til å tenke på all den tiden jeg hadde brukt på Fru Grå sitt kontor på nøyaktig den samme måten. Sittende i stolen totalt mongo og sett ned i gulvet som gradvis ble levende. Alle kvistene i treverket formerte seg til de utroligste små eventyrene i mitt hode uten at jeg var i stand til å få med meg hva den grå damen foretok seg bare en meter ved siden av. Men denne gangen hendte det på et annet kontor uten kvister i gulvet, men det skulle ikke hindre meg i å leve meg inn i en helt annen verden. For plutselig befant jeg meg flytende midt i universet. Vektløs og totalt rådvill. Jeg kunne høre overlegens betryggende stemme som forsøkte å veilede meg til å få bakkekontakt igjen. Jeg fikk Fridas rev i handa. Reven som trofast har hengt på veska mi i mange år for at Frida skal ha noen å holde i, i verden der ute. Frida er borte og vi har ikke hatt behov for å holde i reven mer, men jeg har allikevel ikke hatt hjerte til å kvitte meg med den. Og denne dagen skulle vi få bruk for den igjen. Jeg fikk den i hendene og kunne kjenne konturen. Jeg kom gradvis og relativt kontrollert tilbake igjen.

«Elisabeth var innom.» Sa hun alvorlig. Jeg forsto ikke helt, fordi jeg hadde knapt erindret at jeg hadde forsvunnet. Overlegen fortsatte å orientere meg om hva som hadde hendt mens jeg var vekk. «Hun trodde at hun var i barndomshjemmet sitt og hun måtte be for sine synder». «Å herregud», sa jeg spontant og oppgitt utover. Ifølge Elli var alle kvinner syndere og spesielt om de ikke adlød mennene sine. Hun hadde sagt at hun var skitten og at hun måtte be før et par strofer fra «Fader vår» hadde blitt formet verbalt med follede hender. Jeg ante ikke helt hva jeg skulle føle om det. Jeg har ikke så mye til overs for religion og skulle gjerne sett en verden uten. Før sommeren hadde vi jo bestemt at vi skulle la Elli ligge fram til tiden var mer passende. Tiden føltes slettes ikke passende, og jeg kunne ikke forstå hvorfor hun skulle plutselig bli fremtredende på dette tidspunktet. Jeg hadde nok med å få Vilja på laget igjen. Men ja vel. Jeg har forstått at det i alle fall ikke nytter å avvise det som kommer, så jeg var bare pent nødt til å hive meg på denne veien også.

Så gikk det noen dager og jeg begynte gradvis å føle meg rar i kroppen. Jeg har aldri vært god på å kjenne etter kroppslige ting, men denne gangen var det tydeligere. Jeg trodde rett og slett at jeg følte meg syk, uten at jeg klarte å forklare det noe nærmere enn det. Så oppdaget jeg en uhyggelig og kryptert beskjed som gjorde meg mistenksom. Noen uttrykket et ønske om å bli «frelst fra det onde». Jeg vet fortsatt ikke hvorfor, men jeg sjekket tilfeldigvis (eller ikke?) inn i medisinskapet, bare for å oppdage at giften var borte. Cellegiften jeg tar for artritt-dritten var ikke der den skal ligger. Det tok litt tid, men jeg forsøkte å legge regnestykket sammen. Det jeg visste var at jeg hadde følt meg syk og at de tablettene som faktisk kan gjøre meg syk, var borte. Det hjalp ingenting da jeg slo opp i felleskatalogen og fant ut at dødeligheten var høy om jeg tok små doser av disse tablettene daglig i en ukes tid. Okey. Ingen grunn til panikk! Eller? Jeg sendte et nødbluss til overlegen som ba meg komme inn for å sikre seg at det ikke ville bli tatt flere tabletter, om det i det hele tatt hadde blitt tatt noen. Vi visste jo ikke sikkert! Blodprøver ble tatt og giftsentralen ble konferert med. Det morsomme var at symptomene på toxisk dose, ikke ville gi symptomer før etter 1-3 uker. Så der satt jeg da og kunne potensielt være døende og dø en sakte men sikkert død. Jeg ble faktisk litt engstelig over hele situasjonen, men det var godt å ha Gjøkene i ryggen som skulle følge opp forløpet foran som ingen ante hvordan kom til å se ut. Målet var naturligvis å få kontakt med Elli og finne ut hvor den esken med tablettene lå og se om vi eller jeg kunne klare å få til en trygghet der inne igjen. Nå som Elli tydeligvis hadde kommet seg i aktivitet lenge før jeg hadde tenkt.

Litt flaks unner jeg meg selv når livet stritter imot på denne måten. Ingen andre enn Høvdingen kom meg i møte før kvelden og jeg ville bare gråte av glede. Jeg hadde ikke sett han siden før sommeren og siden den teite avslutningen oss imellom. Endelig fikk jeg den klemmen han gav meg igjennom hele sommeren via lappene fulle av omsorg. Jeg fikk ikke takket han nok før vi begynte å snakke om hvordan vi skulle gå løs på denne Elli-floken. Vi har jo best erfaring med metoden om å ta ting som de kommer. Jeg skulle forsøke å skrive og jeg skrev et kort brev til henne. For å vise at jeg ønsket å hjelpe og et samarbeid. At jeg ønsker å få henne til å se verden slik den er i dag og ikke for 25 år siden.

Til Elli.

Vi to har ikke rukket å bli ordentlig kjent. Og det beklager jeg, for jeg tror kanskje at du hadde trengt en trygg voksen som fortalte deg hvordan verden egentlig henger sammen og fungerer. Jeg har bare hørt biter av din hverdag og historie. Og det er nok til å forstå at det du går igjennom er fryktelig galt. Og feil på alle mulige plan. Den smerten du bærer på må være uutholdelig! Og innerst inne så vet jeg jo, at du bærer den for meg. Slik at jeg kan leve livet mitt som egentlig skulle være vårt. Elli. Du er en del av et større bilde hvis du tar noen steg tilbake så vil du også se det. Vi er mange som ønsker å hjelpe deg slik at også du kan leve et godt liv i 2021. Det er høst og bladene er i ferd med å falle av trærne. Du er ikke som høsten og det er ikke din tid til å falle og dø om. Du har ingenting å skamme deg over. Du har ikke begått noen synd og du er ikke skitten. Ingen gud i verden ville gått med på å si at overgrepene mot deg er greit. Det er de voksene som var involverte i disse grusomme handlingene sin skyld og uansett hvem du er og hva du gjør, fortjener du IKKE å oppleve disse tingene. Hvis du vil ha en tru, så tru på oss som en helhet. Tru på at det finnes gode ting her i livet og at det finnes voksne som er snille og som vil deg godt. Tru på deg selv og at du kan ha egne og selvstendige meninger! For ingen jente skal behøve å adlyde noen menn. Ingen skal trenge å adlyde noen overhode. For vi er egne individer som kan ta ansvar for oss selv og våre egne handlinger. Ikke andres ondskap. Det må dem stå til ansvar for selv. Så jeg ber deg, Elli. Våg å se verden slik den egentlig er. Våg å se den via meg og via den lille familien vi har endt opp med.

En god og lang klem fra meg (deg selv som voksen).

Det tok ikke så lang tid før Elli desperat dukket opp. Hun ble funnet på badet. Hun vasket hendene sine som om de var tilsølt med blod. Høvdingen forklarte senere at hun hadde vært fiksert på at hun var synder og at hun måtte tuktes, men at hun hadde fått et tilbud om å bli frelst fra det onde. Om hun så på sin egen død som den ultimate offergaven eller om noen påvirket henne utenifra, er ikke godt å si, men hun ba om tilgivelse kontinuerlig. Det er liksom ingen ende på dette. Når jeg tror at vi har hatt med alle aspekter av saken, kommer det snikende inn en til. Kanskje den verste av dem alle. Religion. Jeg kan huske at jeg var livredd for Gud som barn. Jeg trodde at jeg skulle komme til helvete, men jeg husker ikke hvorfor. Jeg husker at jeg ba fader vår hver kveld før jeg la meg, men det er stort sett det jeg kan huske. Høvdingen fikk på et vis formidlet de viktige tingene. At Elli ikke er synderen her og at ting ser helt annerledes ut nå. Men hun roet seg ikke og til slutt kollapset hun bare og Høvdingen tok som vanlig imot på vei ned mot det harde gulvet.

Så ble det natt og jeg innså at jeg hadde flaks nok en gang da Jarl Rev kom gående inn på avdelingen. Så var den han som skulle overta stafettpinnen denne natten. Natten kom, og det gjorde faktisk også Elli som nesten hadde druknet seg i såpe og vann i vasken på badet. Igjen. Også da var hun desperat etter å vaske seg selv ren ifra sine innbilte synder her i livet. Så langt er det bare løvinnen som har klart å temme desperasjonen hennes. Det er en kjent sak at Rever er lure vesener og denne natten skulle vise seg å bekrefte det til det fulle. Jeg vet ikke helt sikkert hva det var han gjorde, men natten startet med et innbilt blodbad i sengen for hennes del. Hun ønsket ikke å legge seg oppi der for å sove og forsøkte desperat å få bort alle spor som ikke Reven kunne se med sine øyne. Det var spor, men ikke fra denne tiden og denne natten. Det var fragmenter fra en fjern fortid som hjemsøkte henne. Gang på gang. Akkurat i det øyeblikket. Reven gjorde det klokt i å sette seg tror jeg. For Rever er lure. Han sa ikke så mye til å begynne med, men han satt der og tenkte seg om. Etter noe klokt å si. Elli klarte på et vis til slutt å se bortenfor ekkoet sitt og bort på han som satt der. Så bare så de litt på hverandre. «Vi må be!» Hvisket hun. Han så lettere sjokkskadet ut og utbrøyt «BE??». «Ja, for syndene våre», svarte hun.

«Fader vår, du som er i himmelen. La navnet ditt holdes hellig, la riket ditt komme. La viljen din skje på jorden som i himmelen. Gi oss i dag vårt daglige brød og forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere. Led oss ikke inn i fristelse, men frels oss fra det onde. For riket er ditt, makten og æra i all evighet. Amen.»

Jarl rev så nok fortsatt like sjokkskadd ut før han sa at han mest hadde lyst til å brekke begge beina til dem som har gjort henne urett. Han pyntet ikke på det og det reagerte Elli på. «Du kommer til å bli dømt til evig fortapelse!» Sa hun og Reven gikk fra sjokkskadd til oppgitt og svarte spontant: «Ja, så får jeg bare bli det da…». Og på den måten ble Jarl Rev førstemann ut til å få til en dialog med henne. Etter noen påstander vekslende dem imellom, og etter et par timer inn i natten, så Elli seg rundt. «Blodet er borte!». Hun la seg og Jarl Rev satt der inne med henne resten av nattetimene. Og uten å vite det, hadde han klart å få henne ut av den evige runddansen hun har vært stuck i, i 25 år.

Natten gikk og ble erstattet av dagslys og Høvdingen som bare hadde vært hjemme og sovet, avlastet en Rev som kanskje fortsatt var litt sjokkskadet etter nattens forløp. Og han var kanskje ikke helt klar over hvor godt han hadde gjort. Jeg følte at jeg var nødt til å utnytte situasjonen og bestemte meg for å sette meg inn på det beryktede badet for å se om jeg fikk til en indre dialog. Jeg innser at jeg burde ha informert Høvdingen om dette i forkant, men det er lett å være etterpåklok. Jeg skrudde av lyset og satte meg på flisene som jeg hadde gjort mange ganger før. Det var bare en stund siden sist. Det tok overraskende kort tid før jeg forlot denne virkeligheten og befant meg der inne hvor det også var mørkt. Jeg møtte Ofie og vi bestemte oss for å begynne å leite etter Elli som nok lå en eller annen plass og trengte å bli reddet. Idet vi begynte, kom regnet. Det øste ned som aldri før og det bygget opp til storm. Vi kunne knapt høre hverandre der vi gikk rundt og ble søkkvåte. Og vi ropte. På henne. Jeg så ingenting, men jeg merket at han svevde rundt på min høyre side. Som han alltid gjør. Tiden vi gikk rundt i den stormen virket som en evighet. Vi leitet og ble mer og mer desperate for det var som om vi forsto at tiden var knapp. Uten at jeg forsto hva som ville skje om vi ikke rakk fram i tide. Vi fortsatte å rope og gå i både regn og tåke da vi snublet over noe. Søla! Og før jeg visste ordet av det dukket vi nedi. Det var tungt og svært langt ned. Vi så ingenting, men følte på den litt tjukke og tjære-aktige gjørma vi kjempet igjennom og ned i. Til slutt kom vi til et hulrom og der lå hun. Oppi badekaret som jeg hadde sett tidligere. Da skogen var dekket med usynlige gardiner og jeg klarte ikke å redde meg selv, som den gang lå der, opp ifra det. Ofie hadde blitt irritert og nå sto vi der nok en gang. Jeg så Elli, men jeg visste at det var meg selv som tolvåring jeg så på. Jeg tvilte i noen sekunder. Ofie sa ingenting, men jeg visste hva han tenkte. Dette var min sjanse til å redde meg selv ifra en sikker død. Eller et sikkert minne. «Hjelp meg!» Ropte jeg gråtkvalt til han som svevde på min høyre side. «Vi må få henne opp!! NÅ!». Nå var det min tur til å få litt panikk og desperasjonen økte med hvert sekund. Det var så tungt, og hun var så glatt. Hun var naken og slapp i kroppen. Vi dro og glapp, tok nye tak og dro enda mer. Helt til vi fikk henne opp og over badekarskanten. Og akkurat i det vi fikk henne over gikk det en skjærende høy alarm som om det var forbudt å ta henne med seg. Jeg hadde et valg. Jeg kunne la henne bli igjen og selv stikke av. Men jeg valgte å ta henne med, så vi slepte henne bort derifra. Og Alarmlyden ble svakere og svakere jo lengre bort vi kom, helt til den bare stoppet og da følte jeg at vi var utenfor fare. Vi gikk igjennom den lange hulen og fant et nytt tre på andre siden av skogen. Trestammen var hul og rommet en lun og akkurat passe stor plass for henne å hvile i. På utsiden var et skilt og på det sto det «Revehiet» spikret fast i trestammen over inngangen. Var det Jarl Rev sin hule? Hvis det, var jeg sikker på at han ønsket å låne den bort til Elli. Vi la henne inne i den hule stammen oppe på tørr mose og med svære blader over henne for at hun ikke skulle fryse. Jeg var så sliten! Jeg satt meg ned og lente meg bakover. Pustet lettet ut. Så på Ofie og gråt. Han smilte og sa; «Her kan hun ligge og la sårene gro». Jeg innså at jeg hadde klart det. Å redde meg selv.

Jeg våknet gradvis i sengen min inne på rommet mitt på Gjøkeredet. Det var folk der som drev med noe jeg ikke forsto hva var. Jeg følte meg sliten etter redningsaksjonen vi akkurat hadde vært igjennom og forsto ikke hvordan det hele hadde sett ut for dem der ute. Gjøkene. For mens jeg hadde reddet meg selv opp ifra det badekaret på innsiden, hadde det sett ut som noe helt annet fra utsiden. Mens jeg holdt på med mitt der inne, hadde jeg klart å skru på dusjen og lagt meg ned, tettet sluket med kroppen min og fylt hele rommet med vann. Idet jeg hadde dratt Elli opp ifra badekaret der inne, hadde en av Gjøkene dratt meg ut derifra der ute og alarmen jeg hadde hørt, var i virkeligheten brannalarmen som hadde blitt utløst av all dampen. Det som jeg opplevde som en viktig redningsaksjon, så ut for dem som det motsatte, et drukningsforsøk. «Jeg fant Elli», forsøkte jeg å formidle utover til Høvdingen som var hektisk opptatt med å redde rommet mot vannskader. Han danset liksom over gulvet, hit og dit med en nal og en haug med håndklær og jeg hadde fortsatt ikke skjønt hva som hadde hendt der ute. «Jeg fant Elli.» Forsøkte jeg på nytt. «Få tilbake kreftene dine, så kan vi snakkes mer da», sa han og fortsatte dansen med nalen sin.

Jeg kom meg til hektene og overlegen kom inn idet jeg reiste meg ifra sengen. Jeg hadde ikke en gang registrert at jeg var gjennomvåt etter eventyret til meg og Ofie der inne. Jeg fortalte kjapt at jeg hadde delt samme bevissthet som Elli i noen sekunder og at jeg hadde sett hvor de tablettene lå. Co-con, kalles det. Når to bevisstheter flettes sammen og er påkoblet på samme tid. Ofie skulle hjelpe meg med å destruere dem og både Overlegen og Høvdingen måtte le litt, da de forsto hvor konstruktivt og bra denne dramatiske episoden utad egentlig var. Jeg fikk vrengt av meg de våte klærne og tok meg en dusj. Følelsen av vannet som rant nedover ansiktet mitt gav meg en vondt følelse. Hennes følelse. Av å drukne. Lettere panisk gjennomførte jeg dusjen i rekordfart, fikk på meg rene klær og kastet meg ut av badet som jeg følte var i ferd med å kvele meg. Jeg sleit med å puste og høvdingen kom meg i møte, som tidligere da jeg hadde vrengt av meg Frigg på det samme baderomsgulvet. Han tok meg imot som den gang og jeg gråt utemmet og ekte. Jeg innså på et vis i det øyeblikket hva som faktisk har hendt meg og at det er ekte. Det gjorde vondt, men høvdingen holdt meg sammen med den mest omsorgsfulle klemmen jeg vet om.

Fru Grå går som et ekko igjen der inne i min indre verden. «Alt har en logisk forklaring» er en påstand jeg har lært at er sann. Gang på gang. Sammen med hun som overtok ansvaret for meg etter henne, kom jeg plutselig på en ting. Det var som om et lys ble tent og jeg forsto alt sammen. Hvordan ting hang sammen. Hvorfor Elli hadde blitt så tilstedeværende og hvordan. For like etter sommeren tok slutt, rev vi baderommet vårt for å bygge opp et nytt. Der hadde vi en dusj. I etasjen over, var et annet og mye mindre bad som er utstyrt med et badekar som ungene har brukt i alle år. Aldri jeg for jeg har aldri likt å bade i badekar uten at jeg noen gang har tenkt noe særlig over det. Men nå hadde jeg ikke ander alternativer og dette fortalte jeg til overlegen som også umiddelbart forsto hvordan det hele hang sammen. Elli sitt traume innebærer jo et badekar. Det er også skråtak som gjør det umulig å stå oppreist oppi der. Så i tre uker har jeg trigget fram Elli på 12 år og forårsaket en tilstand der hun bare ønsker å bli frelst fra det hele. Det onde som ikke lengre skjer, men som hun opplever å være fanget i om og om igjen. Gud finnes ikke. Det er ingen hjelp å få der, men jeg klarte i alle fall å redde henne ut av det karet. Kanskje hun kan se framover og forstå at hennes frelse handler om å leve som et fritt menneske.

Døden er uunngåelig. Ha en fin dag.

«Livet ditt er jo alltid pyton, men nå er det liksom kritisk pyton», kom det spontant fra Jarl Rev som satt like oppgitt som meg selv i stolen ved siden av min. Jeg hadde returnert til dem som har lovet i mill drill og alltid være der og aldri gi opp. Planen var å stabilisere på indre bane slik at sjansen for overlevelse skulle være høyest mulig denne sommeren. Nå befant vi oss altså der. At det eneste målet er å overleve sommeren og komme ut av den med minst mulig skadeomfang. Det var nå tre uker siden vi hadde hatt flaks og min venn døden, holdt på å ta meg med inn i evigheten. Tre uker. Det virket som en evighet og jeg satt nå der, sammen med Reven og så knapt et lysglimt av håp der foran. For kontakten med dem der inne var like borte som håpet og da blir jeg raskt rådvill. Men målet for oppholdet var tydelig og klart. Få kontakt med Vilja. Jeg startet med å henge opp brevet jeg skrev til henne i håp om at hun kunne starte veien på tidslinjen vår. Mot meg og mot 2021. Jeg hang opp et blankt pappark på veggen som jeg kunne drodle på og jeg hang opp bilder av familien min. Jeg la bøker i hylla, lekebilene til Loppis ved siden av og tegnesaker ved siden av bilene igjen. Alt måtte på plass og strukturen måtte være rett. Det var som om jeg kunne høre Fredriksen si med stolthet i stemmen; «Perfeksjon!».

Jeg hadde håpet og ønsker om og få til en slags forløsning. Som gangene før da minner og opplevelser har kommet veltende over meg og jeg har reagert med et forløsende utbrudd i en eller annen form. Gråt, fortvilelse, ja og til og med latter. Men det løsnet liksom aldri og selv ikke Høvdingen klarte å rokke ved min indre verden i denne runden. Det regnet fortsatt og det var mørkt, og det var i grunnen alt jeg klarte å registrere av det der inne. Det jeg registrerte mest var en motstand og den er jeg kjent med. For første gang kan jeg faktisk tenkte over at tilstanden jeg befinner meg i er velkjent. Tidligere har jeg bare gått ned med følelsen uten å være i stand til å reflektere eller gjøre noe med det. Denne gangen visste jeg hvem som protesterte og hvorfor. Jeg klarte bare ikke å si det høyt utover. Ting som hadde hendt uken før, gikk liksom om og om igjen i hodet mitt som Fredriksens utsagn: «Du slipper ikke unna så lett», til Vilja som ønsket å hoppe. Og samtalen mellom han og Overlegen over hekken og bak min rygg som jeg ikke ante hva omhandlet, men som skulle vise seg å ha noe med tortur og gjøre. Adam som fortalte at han ikke var helt enig og ordet jeg frykter aller mest: «Omsorg». Jeg var ikke dum. Jeg visste jo at det sistnevnte var nøkkelordet her, men jeg ønsket så inderlig å unngå det. Hvorfor? Jeg skrev det opp på plakaten med store bokstaver og forsto raskt hvordan det hele hang sammen. Hva mente egentlig Fredriksen med tortur? «Tortur for deg, er ikke nødvendigvis tortur for henne», hørte jeg han hviske bak meg og det var da det gikk opp for meg. Senest to dager før, hadde jeg skrevet noe om desorganisert tilknytning. Selvfølgelig. For Vilja er det jo nettopp omsorgen som er tortur. Fordi omsorg for henne, betyr noe fryktelig vondt, ikke være bra nok og å bli forlatt alene med mennesker som hadde helt gale definisjoner på hva omsorg var. Og kunne det da ikke være slik, at Vilja, eller jeg som attenåring, oppsøkte de samme miljøene om og om igjen fordi vi trodde at det var nettopp det som var omsorg? Og nå var hun lei. Hun ønsket ingens omsorg mer. Hun ville bare leve slik hun ønsket. Med musikk, jenter og oppdage verden. Men jeg hadde sagt nei. Og da var veien kort til den flaksen for tre uker siden.

Jeg hadde to dager med høvdingen. Vi kom ingen vei, mens jeg hørte på disse utsagnene om og om igjen i hode. Jeg hadde SÅ lyst til å fortelle han det. Høvdingen. Om hvordan omsorg er tortur og at Vilja kanskje trenger nettopp han, for å oppleve den på riktig vis. For hvem har vel en større evne til omsorg enn Høvdingen selv? Jeg kommer i alle fall ikke på noen. Han har følelsene sine på utsiden av kroppen og han viser med hele seg at han ikke er redd for dem. Det er alltid han som er der når disse forløsende følelsesutbruddene mine blir et faktum og da har han kommet uredd mot meg med åpne armer. Alle de tre musketerer tåler meg, men høvdingen er den eneste som er trygg på å gi meg akkurat det jeg trenger. En omsorgsfull klem. Men så kom jo aldri dette i løpet av tiden vi hadde sammen før sommeren. Og det gjorde meg frustrert og irritert. Dessuten var motstanden så stor at hver gang jeg forsøkte å lese brevet til Vilja høyt eller begynne å skrive noe på PC-en, forsvant jeg og våknet opp igjen til et rasert rom eller til nye skader på kroppen. Jeg ble redd og resignerte raskt. For jeg vil ikke dø. Det vil hun. Ville? Jeg visste ikke. Jeg visste bare at jeg ikke hadde mere å gi. Akkurat da. Den siste dagen med Høvdingen før sommeren. Jeg hørte hvor spydig jeg var mot han. Det lignet ikke meg å være det. I etterkant har jeg tenkt at det kanskje var et forsvar mot følelsen av å bli forlatt. Igjen. Men jeg visste jo at han ville returnere og at det bare er ferie og ikke slutten på alt. Han reiste etter en god og etter en lengre-enn-vanlig-klem. Og jeg tenkte at løpet var kjørt. Vi hadde bare en dag igjen og Reven overtok stafettpinnen nok en gang. Den ene mer pessimistisk enn den andre, mens vi satt der og tenkte hver for oss. Den siste kvelden før sommerferie. Vi fikk oss i det minste en god latter da Jarl Rev for moro skyld, googlet Fredrik Fredriksen og fant ut at han var en eggleverandør fra Mysen. Med fem av fem stjerner på kvalitet. «Perfeksjon!». Ingen vår meg til å le som en Rev. Det er hans superkraft som omsorg er Høvdingen sin. Vikingen hadde allerede reist på ferie, så han fikk ikke ta del i denne litt annerledes og uggene avslutningen. For vi kom oss egentlig aldri i mål. Vi fant ikke den stabiliteten, men vi fant noe annet. En vei. Eller en retning som det var mulig for meg å gå videre på. For det var ikke noen av Gjøkene som skulle få meg på rett spor denne gangen. Det var stemme langt der ute ifra, via internettet. En venn jeg aldri har møtt, men som er så lik meg at det nesten er skremmende. Like barn, leker best, sier de. I dette tilfelle ble det «like barn hjelper mest». For mens vi snakket kom vi fram til at vi har mye likt i måten vi jobber på og type utfordringer vi står ovenfor. Så vi startet å reflektere rundt veien videre og hvordan få løst opp i dette rotet. Sammen. Ikke med Reven, Høvdingen eller en Viking, men sammen med en som sitter i nøyaktig samme båt som meg selv. Vi tok hver vår åre og fikk båten på rett spor. TAKK til deg som jeg vet komme til å lese dette.

Det var på den måten jeg skulle se det store bilde. På mange måter har jeg jo hele tiden visst dette, men av og til må jeg bare få sett det samme ifra et helt annet perspektiv for å forstå det fullstendig og rettet imot meg selv og ikke bare teoretisk og grunnleggende. Så jeg fortet meg å drodle opp dette på veggen. Det store bilde og med de bitene som manglet og hvorfor de manglet. Hva som skal til for å få de siste bitene med, med sorgen i førersetet. Det var fint at Reven var med på denne prosessen. Jeg kunne ønske at Høvdingen også kunne fått med seg dette før ferien. Vi gikk hvert til vårt med noe uoppgjort og det liker jeg ikke. Men Reven var der og det var godt. Alle Gjøkene mine har hver sin funksjon. Hver sin superkraft. Og Reven får meg ikke bare alltid til å le, han har også evnen til å se ting ifra et helt annet perspektiv enn de andre. Dessuten er han aldri redd for å ta meg med ut på tur. Den siste kvelden på Gjøkeredet før sommeren var den mest effektive. Jeg bestemte meg for å kjøpe en gave til Vilja etter tips fra hun som sitter i samme båt som oss. Hun hadde nemlig fortalt at hun brukte et armbånd som et tegn på at hun husket på en av sine deler. Så jeg gikk ut, med Reven som alltid tør å ta med oss på tur, og kjøpte et enkelt armbånd med et tre på som symboliserer mye av det vi går igjennom. Både med Høvdingtreet i senter av skogen, men også Livets tre som utgjør det store bilde med flere grener som strekker seg ut og lager nye veier. Jeg håpet at hun ville akseptere den og ta imot. Og ikke kaste ifra seg og avvise det. Jeg ønsket så inderlig å vise henne at jeg husker henne og hva hun har måtte tåle. At hun alltid vil være en del av meg om hun vil eller ei. Jeg håpet også, helt oppriktig at hun ville tilegne meg noen av hennes egenskaper inn i tiden vår her og nå. Lidenskap og kunstneriske egenskaper.

Jeg befant meg inne i skogen. Midt i den og rett ved siden av Høvdingtreet som sto majestetisk der med stødig forfeste. Jeg kunne se det glødende hjertet midt inne i trestammen. Jeg kunne se at det dunket og lurte på om det noen gang ville stoppe å slå. Jeg gikk bort til det, la armene rundt det og gav det en stor og lang klem. Tårene presset på for jeg tenkte på han der ute som var den eneste naturlige å gi en klem. Jeg gråt litt og kjente at treet beveget seg på en slik måte at den gav meg like mye klem tilbake som jeg gav den. Det gjorde godt. Jeg så ingen andre der inne umiddelbart. Så jeg bare sto der og holdt rundt Høvdingen i tre. Jeg skulle hjem og ta sommerferie samme dag og jeg var litt redd. Redd for hva hun kunne finne på og redd for at ikke jeg skulle klare å hindre henne i å gjøre det. Redd for å ikke finne motivasjon for henne til å holde fast ved livet her og nå og redd for at Gjøkene skulle forsvinne og aldri komme tilbake. Redd for at dette var siste klemmen til Høvdingen og redd for å ikke ha noen å rådføre meg med. Så fikk jeg plutselig øye på noen. Videre innover i skogen, på skyggesiden og i mørket skimtet jeg en skikkelse. Vinden sørget for at ansiktet hennes ble gjenkjennelig. Det var Vilja og jeg løsrev fra Høvdingtreet for å gå henne i møte. Men idet jeg gikk henne imot, rygget hun lengre inn i mørket. Så jeg stoppet og vi så bare på hverandre. Jeg forsøkte å smile, men jeg fikk det liksom ikke helt til. Hun smilte ikke, men jeg kunne se at hun hadde på seg det samme armbåndet som meg. Det jeg kjøpte. Hun hadde ikke avvist det, men tatt det til seg! Så fint! Så gråt jeg litt til. Stille. Før hun trakk seg helt tilbake og jeg mistet henne ut av synet.

Da jeg våknet satt Reven der og overlegen som over hode ikke er overlegen kom inn like etterpå. De hadde skrevet hver sin hilsen som skulle fordeles på fire konvolutter. Fire ferie uker. En til hver uke. På den måten håpet vi å unngå at jeg havnet i den samme runddansen med destruktivt tankemønster som somrene før. Tanker om at de ikke lengre var til å stole på blant annet. Vi kikket bort på kalenderen min som hadde det mest ironiske sitatet noen gang. «Døden er uunngåelig, ha en fin dag». Det var bare tre uker siden, vi hadde hatt flaks. For Vilja kanskje uflaks. Jeg ante ikke hva hun tenkte eller hva hun ønsket mer. Mye var uavklart og i siste liten som vanlig. Men allikevel kunne jeg kjenne på en bedre følelse av å reise derifra enn tidligere. Ville det si at jeg hadde mer kontroll enn jeg trodde? Jeg vet i alle fall at jeg har blitt utstyrt med en mye større verktøykasse enn noen gang før. Takket være dem. Som med de ulike delene mine, har jeg også den siste tiden vært redd for å miste kontakten med dem. Med Gjøkene. Måten vi har jobbet på, har vært så intens og personlig at vi har på et vis fått en betydning for hverandre. Eller jeg kan bare snakke for meg selv og vet at de betyr mye for meg. Men sannheten er at dere kan aldri bli borte. Akkurat som med delene. Og akkurat som med Fru Grå, vil nok også dere, alltid høre til i mitt kretsløp. I en eller annen form. Dere har lagt igjen så mange spor og fått fotfeste i det store kretsløpet som utgjør mitt liv. Og det setter jeg uendelig stor pris på.

En uke har gått av ferien og det føles som en evighet. Hvorfor går alltid tiden så sakte i feriene? Jeg havnet raskt i den destruktive runddansen med automatiske tanker som vendte meg imot dem. Jeg holdt på å kaste feriekomvoluttene flere ganger fordi jeg ble sint av å se på dem. Jeg bestemte meg på bare få dager at jeg aldri skulle tilbake og at jeg så fort det lot seg gjøre, skulle avslutte all kontakt. Høvdingen ringte sent en kveld og da vi la på, ble jeg bare enda mer sint. «Var han ikke annerledes?», tenkte jeg og kom raskt fram til at det var rett. Den samme natten, hadde min mann vært vitne til noe. Han hadde bare lagt seg inntil meg og jeg skulle ha reagert med å sprette opp i frykt, slenge opp døra og skrike ut at jeg måtte bort. Var det deg? Vilja? Var det du som ble redd denne natten? Betyr det at du er nære og prøver ut livet mitt? Jeg vet ikke, men da mannen min fortalte om denne hendelsen dagen etter, følte jeg på en god følelse av han hun ikke er borte og at hun kanskje forsøker. På noe. Jeg spurte hvordan denne episoden endte og han fortalte at han hadde sagt at det var trygt, at vi var hjemme og at det var trygt å legge seg igjen. Jeg ble nesten litt rørt da han fortalte at jeg hadde kommet tilbake og lagt meg igjen. Jeg hadde ikke gått ut av huset den natten. Jeg kom tilbake. Til han. Som en annen.

I går åpnet jeg den første konvolutten. Jeg gruet meg og hadde mange blandende følelser. Men jeg åpnet den, mest av trass, føltes det som. Og reaksjonene som kom umiddelbart overrasket stort. Først leste jeg Reven sin lapp. Jeg lo! Og plutselig husket jeg hvordan dette egentlig er igjen. Hvorfor jeg hadde fått slike negative tanker om dem, forsto jeg plutselig ikke der jeg satt på soverommet og leste beskjedene ifra dem som virkelig bryr seg om at jeg skal ha det bra. På ekte! Jeg begynte spontant å gråte da jeg leste Høvdingen sin lapp. Det sto ikke mye, men det lille som sto, betydde mer enn noen kan ane. «Klem fra Høvdingen». Jeg tenkte på klemmen jeg tok av treet der inne og ble fylt opp av den omsorgen som bare en Høvding kan gi. Det gjorde fryktelig godt. Så leste jeg kanskje den viktigste lappen. Fra overlegen selv som også fikk meg til å le. «Vi gir ikke opp. Vi er for nysgjerrige på hvor frisk du kan bli (Selv om du selvfølgelig aldri kan bli helt frisk)». Dette er min type mennesker og nærmere individuell og tilpasset behandling går ikke an å komme. De kjenner meg. Godt. De tåler meg og da jeg hadde lest siste setningen om ønske om fortsatt en bedriten sommer, brøyt jeg litt sammen. I gråt. Det var som om jeg plutselig hadde innsett at disse folka er ekte. De finnes, og de ønsker meg bare gode ting. Det er takket være denne konvolutten at jeg kan sette meg ned i dag og skrive ferdig denne teksten som allerede var påbegynt for over en uke siden. Jeg lever og overlever. Døden er uunngåelig, ha en fin dag. Takk for alt, for nå. Jeg vet at vi sees igjen.

Sorg over det som er borte for alltid.

Jeg satt meg ned i sofaen min der jeg bor og så beundrende bort på hun som satt på den oppblåste lamaen sin nærmere tv-en. Jeg hadde laget meg en skål med kjøleskapsgrøt og polarbrød med smør og ost til henne. Før jeg visste ordet av det dukket Fredriksen opp ved siden av meg. Jeg ble overrasket for han kommer sjelden på besøk slik mens ungene fortsatt er hjemme. Guttungen var allerede på vei til skolen. Jeg og jentungen fikk en time ekstra og den setter hun pris på. «Jentedag», sier hun, selv om det bare er den ene timen. Jeg flyttet ikke blikket vekk ifra henne selv om Fredriksen dukket opp ved siden av meg. Jeg visste at han var der og jeg følte meg hverken redd eller truet. For uansett hvor ekkel og skremmende han har vist seg å være, visste jeg at han delte min respekt for barna. «Barn skal beskyttes», har han gjentatt siden jeg var et barn selv. «Se der», sa han plutselig med en rolig og svært omsorgsfull tone. Jeg sa ingenting, men fortsatte bare å se på henne som han refererte til. «Se hva du har fått til», fortsatte han like rolig og fin. «Ida. Du er ikke mammaen din og du vil heller aldri bli det». «Du er så langt unna mammaen din som det er mulig å komme», sa han litt stolt faktisk og jeg begynte umiddelbart å gråte i skjul, for jeg ønsket ikke at hun skulle oppdage det. Jeg tok meg raskt sammen og svarte han. «Men Vilja», jeg trengte ikke å si mer, for vi begge forsto hva jeg mente. «Ja. Nå er vi vel enige om den saken», svarte han og jeg delvis enig i dag og ikke helt enig som dagen i forveien da jeg virkelig ønsket henne totalt tilintetgjort. Det var først nå jeg rettet blikket mitt mot han og jeg hadde nesten glemt hvor høy han var, for jeg måtte liksom bøye nakken bakover for å se opp til hode hans. «Men hun vil jo aldri forsvinne helt», fortsatte jeg. «Hvordan kan vi sørge for at hun møter oss her og nå på en trygg måte? I 2021?». Han tenkte seg litt om og kom med et sukk som om han hørtes litt skuffet ut. «Ida. Vi startet jo alt dette sammen. La oss avslutte det sammen også». Sa han idet jentungen var klar for å reise til barnehagen.

Jeg fulgte henne inn på avdelingen og gav henne en god klem før hun sprang inn til vennene sine. Jeg hadde ikke dårlig tid, men hadde avtalt å kjøre direkte til gjøkene derifra. Alle var nok litt spente på hvor sikkert dette var etter forrige ukes nær-døden-opplevelse som jeg på ingen måte ønsker å bagatellisere. Det var alvor nå og jeg forsto plutselig at jeg faktisk er dødelig som alle andre. Det kan faktisk skje og hvis jeg hadde flaks for en uke siden, kunne jeg like gjerne ha uflaks den neste.

Fredriksen dukket opp igjen da jeg parkerte bilen på utsiden av bygg 19 som er nummeret på bygningen der Gjøkene holder til. Vilja var ikke å se noen plass og hadde begynt å løpe igjen. Ikke for livet denne gangen. Men kanskje for døden? Jenta med den blå kjolen eller dragen Mort? Ingen visste, og det var kanskje det som skremte meg mest. Hun er smart og om hun leiter etter døden, så vet hun garantert at hun ikke skal følge etter henne akkurat nå. Nå som Gjøkene er på ekstra på vakt og klare til unnsetning om hun skulle velge den veien igjen. Jeg ser for meg at hun venter. Venter til roen senker seg og da er det opp til oss om vi klarer å overbevise henne om noe annet fram til da. «De vil bare hjelpe oss», sa jeg til Fredriksen som nesten måtte sitte bøyd for å få plass under biltaket. Jeg refererte til Gjøkene som iherdig har forsøkt å bevise at de ikke går sin vei eller kommer til å snu ryggen til. Fredriksen nikket bekreftende på hode og sa at så lenge de forsto at Vilja ikke kunne overstyre med sine behov, slik at det gikk ut over mine barn og mitt liv, som jeg har skapt helt uten påvirkning av «de onde» som han kaller dem. De som har gjort oss vondt tidligere i livet. Det var som om han på et nivå godtok dem så lenge de forsto at Vilja ikke kunne leve ut sin egen frie vilje.

Det regnet i skogen. Trærne var redde, uvitende og hvisket noe u-gjenkjennbart seg imellom. Fra den ene enden av skogen til den andre. Og slik gikk den runddansen. Frigg lå på toppen av et tre i et slags nett han hadde spunnet av restene ifra dragetrådene som lå strødd rundt over hele skogen. Ifra da nøden var som størst i flere omganger og da de kastet de usynlige sølvtrådene ned til dem som trengte det mest. Han så opp. På stjernene og på dragen Anora som hadde returnert fra Atlanterhavet og som nå lagde en regnskur over alt støvet som hadde samlet seg opp der de siste ukene. Skogen hadde godt av en vårrengjøring og Frigg lå bare der og tok imot hver eneste regndråpe som en gave ifra livet. For livet var ikke lengre en selvfølge. Livet var ikke lengre noe håndfast og som garantert ville være der i tiden som lå foran. For nøyaktig en uke siden hadde han sett over grensen og bort til jenta i den blå kjolen og dragen Mort. Det var ikke smertefullt, og han hadde sjelden følt på en slik ro og fred. «Det er da i det minste noe», sa Frigg lavt opp til himmelen og til alle stjernekonstellasjonene. For han var overbevist om at han ikke kunne flykte fra vennen sin denne gangen. Så han bare la seg ned for å vente. Vente og nyte utsikten opp til evigheten som han snart skulle få bli en del av selv.

Vilja som nå var utstyrt med sin egen vilje, hadde løpt. Barbeint og lydløst fra tre til tre. Til hun fant et mørkt tjern og en skygge å gjemme seg i. Hun bare satt der og kastet noen stein ned i mørket. Hvem sin skygge var det hun satt i? Hun følte seg fanget inni en slitt boks som var i ferd med å sprekke opp. Hun ville skrike, men fikk ikke fram en lyd. Sorg? Nei, hun var rasende. Rasende på dem som ville ta ifra henne alt. Selve livet. Og når selve livet blir tatt fra en, finnes bare rivalen igjen. Det regnet også på Vilja og det kledde hun, følte hun selv. Kanskje regnet kunne vaske bort alt som var galt med henne slik at hun endelig kunne bli rett for noen.

Adam var også å se i skogen denne kvelden. Han satt på sin vanlige plass rundt bålet som nå hadde sluknet av regnet fra Anora. Han var også litt sint. Sint fordi Vikingen hadde sloss med ei jente. For selv om Vilja hadde kastet den boken på han, var det ikke et angrep tilbake hun hadde trengt, tenkte han. Hva hadde hendt om den slåsskampen uteble? For kunne det ikke være en ørliten sjans for at Vilja bar på en uforløst sorg, forkledd som noe annet? Et utemmet raseri for eksempel. Hun trenger jo bare veiledning i riktig retning. Slike ting tenkte Adam på der han satt ved et bål som var slukket. Ingen snakket sammen, men alle tenkte sitt hver for seg på denne regntunge kvelden. Hvor Fredriksen var, visste ingen. Men han var nok på vakt og Adam sa utover hvor takknemlig han var for at han hadde stoppet Vilja da hun stakk og for at han fikk Frigg trygt opp i toppen av et tre. Det var det nærmeste samarbeidet han hadde sett på en stund og Adam ville gjerne bidra til flere slike konstruktive løsninger. Forhåpentligvis uten fluktforsøk. Men kanskje med mer tretoppklatring. Frigg var visst fortsatt god på det og Adam hadde blitt glad over å se barnet i han igjen.

Det er nå litt over en uke siden jeg hadde flaks og jeg var på ny permisjon i verden der ute for å teste ut livet. Om det er for meg eller ikke. Jeg forsøkte å legge merke til hva som var annerledes, om det i det hele tatt skulle være noen endringer der. Jeg ville få med meg detaljer og antennene var nok skrudd opp på fullt for jeg ønsker virkelig å forstå hvorfor ting ender slik det gjør eller hvorfor ting forblir som de er. Det var spesielt Vilja med sin egne vilje, jeg stilte radaren inn på. Sto hun der inne og ventet? På det rette øyeblikket, klar til å hoppe rett inn i evigheten. Eller hadde hun innsett at livet kan leves på mange ulike måter og at hennes måte, hennes metoder ikke nødvendigvis et det ene og rette. Jeg visste svært lite og selv gledet jeg meg aller mest til å tilbringe tid sammen med den familien jeg selv hadde skapt og som Vilja helst ville vært foruten. Men jeg klarte ikke å kjenne på den ekte gleden da jeg ankom det som skal være mitt hjem. Det var et slags irritasjonsmoment der og det sammen med mitt ønske om idyll ble til sammen en mongotilstand. Delvis riktig nok, for jeg var der til stede for dem som hører til i mitt liv. Men jeg var ikke helt der heller. Ungene sovnet etter hvert trygt i hver sin seng og jeg følte en desperat dragning mot skogen. Umiddelbart ble jeg fylt av en uro over tanken på at Vilja, som for bare ni dager siden hadde hatt flaks, skulle ferdes ute i skogen alene. For jeg følte raskt at det var hennes sterke ønske om å komme seg dit. Ut. Eller inn. Vekk og fri. Alene? Jeg tenkte på Høvdingen og Overlegen som over hode ikke er overlegen og hvordan de mest sannsynlig ville frarådet meg mot akkurat denne turen. Men så begynte jeg å tenke på noe annet. En film som jeg hadde sett noen få uker i forveien. «Raya og den siste dragen» fra Disney så klart, for alle vet jo at Disney har svaret på alt. I filmen får Raya et valg som handler om tillit til rivalen, Namaari. For å kunne redde verden og skape harmoni i den igjen var hun avhengig av at Namaari skulle gjøre det rette valget som tok hensyn til alle og ikke bare hennes egen flokk i ren egoisme. Raya gir dragesteinen sin til Namaari og gir dermed hele sin tillit til henne som igjen etter litt nøling, velger å gjøre det som er best for dem alle. Og selve svaret på dette, ligger i at når noen gir deg full tillit, er det som om man ikke får annet valg enn å gjøre det rette. Så jeg, med hjelp av Disney, tok et valg om å gi Vilja min fulle tillit og se hva som skjer. Jeg kan ikke og si at dette var et enkelt valg. Jeg var både usikker og redd for min egen overlevelse oppi dette her, men den som intet våger, intet vinner, sies det om jeg skal tillate meg å komme med en teit klisje. Så jeg tok på meg turskoa og sa lavt innover med det største alvoret jeg maktet å hente fram i nøyaktig det øyeblikket:

Nå, Vilja. Legger jeg all min lit til deg. Gå ut i skogen. Ta bilder. Gå barbeint og finn din vei. Jeg kan bare håpe på at du vil finne veien hjem. Jeg vil gå med deg om du tillater det og jeg ber deg om å ikke gi opp enda. Jeg tror på deg og på hva vi kan bli. Sammen.

Så gikk Vilja til skogs. Barbeint som i skogen der inne. Men hun løp ikke. Hun brukte god tid på å finne sin vei og på den veien hun gikk, dukket det opp flere underlige ting som hun kunne fotografere. Akkurat som Monsteret hadde sagt at hun kunne. Hun så seg rundt hele tiden og visste nøyaktig hvor hun ville ende turen. Luften var juniaktig og klar. Mild og litt klam. Det var seint på kvelden, men solen hadde enda ikke gått og lagt seg. Bladene på trærne hadde sprunget ut og det var som om de var litt grønnere enn årene før. Himmelen over var blå. I alle fall det hun kunne se av den forbi de høye trærne som majestetisk strakk seg langt over henne. Hun fant en søle og tenkte på Elli som kanskje lå i den. Hun strakte ut en hand, men følte seg så hjelpeløs. Elli skulle ikke bli reddet og Vilja kunne ikke bli det, tenkte hun. «Tiden er inne, når tiden er ute» hadde Ofie alltid sagt og hun tenkte kanskje at den tiden var nå og da gjaldt det å slå til. Så kom hun fram og først bare satt hun og så utover demningen og vannet som fosset over den. Hun fortsatte å ta bilder, selv om noen kanskje aldri kom til å se dem. Vannet var ikke kaldt og omfavnet føttene hennes som føltes som en slags flytende sko som skulle sørge for sikker passasje bort der dypet var dypest. Det var mindre vann enn sist og det fikk fram alle de skarpe steinene på veien ned. Døden måtte være sikker og det så da virkelig slik ut der oppe ifra og ifra hennes perspektiv som sto der på kanten, tok bilde, la mobilen tilbake i lomma og vippet framover, klar for å møte tiden som var inne fordi tiden faktisk var ute. Men hun falt ikke. Hun ble stående på skrått framover og se rett ned med stiv kropp. Noen hadde tatt tak og holdt henne igjen. «Du slipper ikke unna så lett», sa Fredriksen strengt og bestemt som alltid. Vilja forsvant og ble erstattet med Frigg. «Løp!» Ropte Fredriksen. «Løp og kom deg i sikkerhet.» Frigg løp innover i skogen og klatret opp i det første og beste treet han fant. Og der satt han og så utover. Ventet. Til det var trygt nok?

Jeg kom hjem senere enn planlagt og jeg tenkte ikke noe mer over det. Det er jo ikke uvanlig at tiden går ifra meg på den måten og jeg var totalt ukjent med hva som hadde hendt.  Jeg følte meg urolig og skjelven, tok meg en dusj, litt mat før jeg omsider sovnet på sofaen.

Senere, da vi forsto at Vilja hadde som hensikt å hoppe, ble jeg skuffet over at Disney faktisk ikke alltid har rett. Og dagen i etterkant bar preg av kaos og løse tråder som virket umulig å nøste opp i. Sorgen ble avlyst og jeg gikk for det meste ut og inn av min egen verden der inne. Vilja løp fortsatt og tilværelsen der inne var mørkere enn vanlig. Hun løp på vestsiden av Høvdingtreet, langs en smal sti. Det var dårlig sikt på grunn av det mørke lyset, men plutselig oppdaget hun en glød der framme. Jo nærmere hun kom, innså hun at det var et bål. Midt i stien og midt i hennes sikt. Hun snudde på hode og fant han. Adam satt der og pirket i bålet sitt som alltid, men da han forsto at Vilja hadde oppdaget han, reiste han seg opp. De omfavnet hverandre som gamle og nye venner på samme tid. «Hvor har du vært?», Spurte Vilja. «Jeg har vært her hele tiden, men du ser meg ikke så lenge du ikke evner å se lengre enn dit», svarte Adam og pekte på nesetippen hennes. «Jeg er forresten ikke enig med Fredriksen om at du ikke bør slippe unna så lett», Vilja så spørrende på han og forsto ikke helt hva han mente. «Du fortjener å ha det lett», avsluttet han før de plutselig og på magisk vis ble omplassert til østsiden av treet. Der leirbålet egentlig hørte hjemme. Så vet vi det. At leirbål kan flytte seg og dra på tur. Jeg satt der også og hele den opplevelsen var absurd. Det var folksomt rundt selve bålet og jeg tok runden med blikket mitt for å se hvem som var der. Vikingen med fult vikingutstyr satt på min venstre side. Høvdingen satt ved siden av Vikingen igjen, men en svær fjærpryd på hode som en ekte indianerhøvding med beina og armene i kryss. Så flyttet jeg blikket videre og så Mummimamma, men det var Mummimamma og ikke overlegen slik som overlegen egentlig ser ut. Jeg smilte og sa at hun godt kunne ta av seg den maska, for den var enorm og så veldig tung ut. Hun trengte ikke å kle seg ut for min del, tenkte jeg. Men da jeg foreslo det, så hun bare spørrende på meg og sa «Hvilken maske?». Og det var vel på det tidspunktet at jeg forsto at jeg virkelig var gæren på ekte. Jarl Rev satt der også og lignet seg selv, men med reveører og hale med klær i de rette fargene. Også var Adam i enden og satt på min høyre side. «Vilja er her også», sa han. «Men hun er usynlig». Vi hadde det mest koselig og jeg kan ikke huske hva vi snakket om. Men vi snakket helt til jeg innså hvor jeg egentlig var og åpnet øynene mine og fikk se høvdingen i sin egentlige form sittende på den faste stolen inne på rommet mitt på Gjøkeredet.

Hvorfor ble egentlig den sorgen avlyst? Og hvorfor er det så vanskelig å forholde seg til den? Før jeg visste ordet av det var Vilja på krigsstien igjen. Hun fikk servert et våpen i hendene og måtte vel benytte sjansen mens den var der. Jeg ble ikke redd, ikke som den dagen vi hadde flaks. Men jeg blir irritert og føler meg teit som ikke klarer å ta mer ansvar og sette en eller annen fot ned. Slik at skader unngås og jeg fortsetter å være i livet og etter hvert også bare leve. Jeg tenkte på noe overlegen sa før helga. At jeg burde skrive til Vilja igjen og oppdatere henne om tiden som har gått. Kanskje det ville være en start for oss å kunne leve sammen, men jeg har strevd med å få tak på noen som helst. Før nå.

Til Vilja.

Nå skal jeg fortelle deg hvordan det hele ble til og endte for oss. Jeg husker deg. Jeg husker følelsene dine og ønsket ditt om å være et fritt menneske. Jeg husker hva vi la i det. Jeg ville aldri gifte meg, i alle fall ikke med en mann. Jeg ville ikke binde meg til noe og spesielt ikke barn. Jeg ville reise og vi gjorde jo også det. Vi flyttet på kryss og tvers av landet i håp om å finne noe bedre, men noe bedre dukket liksom aldri opp. Uansett hvor mye vi jaktet på det. Vi traff mange mennesker. De fleste var faktisk ikke så snille, men noen har vi fortsatt kontakt med i dag. Jeg pleier å si at jeg har samlet på spennende og spesielt utvalgte mennesker og vi har faktisk et knippe med nettopp det. Underlige, rare og morsomme mennesker som liker oss for akkurat den vi er og ble. Anette som vi studerte sammen med i Førde, Oddlaug som vi traff på VGS, Tina som bare ramlet over oss helt tilfeldig på nyfødt intensiven. Hannah, Helene, Rebekka og Cecilie som kanskje er de rareste av dem alle fordi dem er så lik på oss. Livet som ikke helt voksen, men heller ikke helt barn, er tøft. Jeg husker at fluktmulighetene stadig ble mindre og da gjaldt det å finne den i form av noe flytende, pulver eller tabletter. Livet vi levde var tilsynelatende fritt og kult, men sannheten er at vi ble holdt til fange hele veien. Skyggene ifra alt som lå bak oss fulgte alltid etter og det skulle ta noen år før jeg innså at det ikke nyttet å flykte ifra det. Du var lei menn. Jeg var også det, men jeg tror det var fordi vi ikke hadde møtt noen av de snille. Jeg tror at du og jeg burde stå sammen å sørge litt over at livet var slik og for alt det som var fraværende i forkant som skulle sørge for at vi ikke hadde behov for å flykte i utgangspunktet. For denne historien kan ende godt, for meg endte det faktisk godt og da kan det også ende slik for deg. Hvis du bare tar deg tid til å innse hvor stort tap vi har hatt.

I sju år levde vi som rotløse. Ville og utemmelige. I år 2009 skulle alt det endre seg da vi møtte Skjeggape. Husker du det? Vi var oss selv lik, men han falt ikke for vårt tankemønster om at menn bare ønsket en ting. Jeg husker reaksjonen da han sa at han ønsket å vente. Vi forsto ingenting og konkluderte raskt med at vi hadde feilet, mislykket i vår oppgave. Jeg husker at vi spurte oss selv om det faktisk gikk an å bare være venn med en mann. Han har en så stor verdi for meg, fordi han lærte oss nettopp dette. Han viste meg en verden som var god og han fikk meg til å føle at jeg hadde en verdi. Kanskje for aller første gang i vårt liv. Så planen om å ikke slå seg til ro, endret seg plutselig da jeg forelsket meg i han og da han et par år senere spurte om vi skulle gifte oss, ble svaret ganske enkelt ja med en stor dose skepsis. For min, og også din, oppfatning var at ingen er lykkelig gift. Dessuten var det skremmende å binde seg til bare den ene. Og jeg skal være ærlig nok til å si at ting var ikke rosenrødt fra dag en for oss. Det er en ting som forbløffer meg. Forholdet til han var ikke en rosa sky i starten som ble mer og mer grå med årene. Vi hadde en del å finne ut av og selv om vi virkelig likte hverandre, så var det som om brikkene våre ikke helt glei på plass. Jeg strevde med å slippe han for nære blant annet. Det som var fint, var at han var litt lik oss der og han trengte også tid til å tilpasse seg oss. Og vi har jobbet, vi har støpt og slipt forholdet vårt hele veien. I år har vi vært gift i ti år og det er fortsatt nye ting vi oppdager med hverandre. Vi er fortsatt i den prosessen vi startet for over ti år siden og vi kommer bare nærmere og nærmere hverandre. Og det kjennes så trygt! Trygghet, Vilja. Vet du hvordan det kjennes? Du fortjener også å kjenne på den tryggheten. Også fikk vi disse to barna da. Månemannen og Krøllebølle og er det ikke litt godt å se at de to ikke får samme skjebne som deg og meg?  Hadde noen sagt til meg da jeg var atten, at jeg kom til å ende opp lykkelig gift med to barn, hadde jeg bare ledd og avkreftet det umiddelbart. Jeg vet! For jeg er deg! Og du er meg. Men du sitter fortsatt fast i den tiden da vi var rotløse og drømte om å være et fritt menneske. Jeg skulle ha tatt deg med på reisen videre og vist deg prosessen hit til 2021. Det er det jeg forsøker nå. Ting ble ikke som vi hadde tenkt. Men jeg mener helt på ekte at det ble mye bedre enn hva vi i det hele tatt evnet å drømme om den gang.

Grunnen til alt dette, grunnen til at vi endte med å jakte etter noe bedre og rømme ifra demonene våre, det er en komplisert sak. Men du kjenner historiene. Til Frigg, Frida, Loppis, Elli, Stina. Vilja, alt det som har hendt med oss er over. Overgrep, vold, manipulering, å bli forlatt til stadighet, følelsen av å aldri strekke til eller være bra nok. Det er over! Vi overlevde og helt siden vi flyttet hjemmefra, har vi gått i en evig runddans med traumeminner og reaksjoner. På repeat om og om igjen. Du har hørt Vikingen mase om tillært adferd. Vi trenger ikke å flykte mer. Jeg håper så inderlig at du vil slå deg til ro sammen med oss. Og jeg ønsker virkelig ikke å frarøve deg noe. Gi meg bare litt tid, så kanskje jeg får reparert celloen vår. Vida er ikke interessert i jenter på den måten, men hun vil veldig gjerne være vennen din. Og når det gjelder den lille familien vår, så har den kommet for å bli. De har ingen planer om å forlate oss. Da hadde de gjort det for lenge siden. Av alle menn i denne verden, er han vår type. Vi har tilpasset oss hverandre fra hver vår kant og vi endte opp med en så stor respekt for hverandre at vi neppe klarer oss uten. Vi betyr mye for noen. Du betyr mye for meg. Men jeg er også litt redd for deg. Du har mange talenter og gode egenskaper som minner om noen som sviktet oss, men jeg vet at vi aldri evner å bli som henne. Og hvis du bruker de evnene dine på en sunn måte, vil ikke jeg stå i veien for noe av det.

Det finnes musikk i alle. Og du kan se den og høre den.

Det satt i gang noe i meg. Noe spontant og viltvoksende. Jeg gråt og jeg tillot meg å sørge over alt sammen som burde vært, men som aldri var og ble. Det var vondt, men jeg sto i det og jeg innså plutselig hvor vanskelig det var å si til seg selv at jeg ikke fortjente det slik. Og da fikk jeg en tanke. Hvordan kan jeg overbevise Vilja om at hun har en verdi, når jeg ikke en gang klarer å si til meg selv at alt som har hendt, ikke var fortjent?

Skogen var fortsatt like mørk. Jeg svevde der inne som et spøkelse for å orientere meg om tilstanden. Ingen var å se og det var en dyster stemning. Jeg fløt igjennom den vestre siden av skogen og så meg til siden. Jeg kunne skimte Vilja sittende inne i en hul trestamme med blodige hender som klamret seg fast til ansiktet. Hun led. En slik skikkelig bunnløs lidelse. Jeg svevde bare videre som om det ikke var jeg som styrte. Jeg så ingen andre enn henne og jeg så henne i samme positur hver gang jeg passerte denne plassen. Jo, jeg så Frigg også forresten, men han lå bare i henge-nettet sitt på toppen av treet og så opp. Det regnet fortsatt og mørket gjorde alt veldig uklart sammen med regndråpene som på en måte svevde litt de også. På veien ned mot bakken.

Jeg klarte akkurat og bare så vidt å holde meg tilregnelig på turen med Jarl Rev senere. Jeg husker at vi fant en rolig krok å spise lunsj i, men jeg kan ikke huske å ha kjøpt den isen jeg ikke tåler. Det var rart å plutselig innse at jeg spiste is uten å huske hvordan jeg fikk den servert. «Hvorfor spiser jeg dette?», sa jeg høyt og så spørrende bort på Reven. Han så forskrekket ut på meg som han vanligvis gjør når jeg overrasker han og det gjør jeg visst ganske ofte. «Husker du ikke at du kjøpte den isen??» Jeg husket ikke det og fortalte at jeg ikke tåler sånn is og kastet den opp i sånn ca. sju omganger på veien tilbake. Dette var en ganske ny opplevelse for meg, for jeg holdt meg til stede og tilregnelig (med unntak av is-kjøpet) hele veien. Jeg kjente på ukjente følelser som sinne og irritasjon. Jeg husker at jeg ble irritert på Reven over bagateller og jeg la ikke skjul på det heller. Jeg har også vært sint på familiemedlemmer, denne helgen, som later som og dekker over som om alt er greit og samtidig forventer at jeg skal være åpen om hvem jeg er. Og i tillegg blir irritert og «bekymret» når de plutselig innser at jeg får behandling i psykiatrien. Hvor fucka er ikke det? Hvor har de vært i alle disse årene? Hvor var de, når folk forsøkte å slenge en psykoselidelse på meg og hvor var de da armene mine fikk sine første arr? Og hvorfor har de ikke lagt merke til at armene mine bare har blitt mer og mer arrete i løpet av denne tiden? Hvordan klarer de å bli overrasket over at jeg strever med noe, når de har hatt billetter på første rad og sett hele showet all denne tiden? Det var Høvdingen som skulle få dette sinne tredd over seg og han sa at det var bra og jeg stoler på at han har rett. Følelser er noe jeg aldri har hatt eller tatt eierskap til. Men nå virket det plutselig som om jeg skulle stå å dusje i hele følelsesregisteret. Som meg.

Jeg og Reven kom omsider oss tilbake ifra turen og da fortsetter bare dette samlebåndet med følelser. Først med en mellomlanding via Frigg som hadde blitt trigget da beltesengen ble trillet fram og forbi. Jeg følte smerten sammen med han. Følelsen av å bli holdt og bundet fast. Jeg hørte skrikene ifra Frigg som også er meg. Jeg kjente smertene nedentil og det var umulig å kjenne hvilket hull det kom ifra. Det gjør vondt i hele meg, når jeg tenker på at Frigg ble lagt i den beltesengen. Selv om jeg forstår hvorfor det ble gjort og tenkt at det var det beste. Men smertene jeg kjente da jeg så den igjen, var så jævlig at jeg ikke klarte å holde meg her og nå. Jeg våknet opp igjen på gulvet og til kveldsvaktene. Reven var borte og nye livvakter hadde overtatt. Jeg hadde gått glipp av middag og satt meg ut for å spise da nok en følelse kom på det løpende båndet. Da en medpasient ble sint og begynte å true personalet. Reaksjonene mine gikk på automatikk og så kjapt at jeg knapt registrerte hva jeg gjorde. Hendene ble holdt for ørene og jeg så ned i fanget mens jeg kjente på frykt. Jeg kjente nok en gang smerter på hele meg som om noen akkurat hadde banket meg opp og kroppen satt der og ventet på neste runde med juling. Mens hodet mitt satt der og følte på alt dette, klarte jeg å tenke hvor jeg var, men jeg klarte ikke å styre reaksjonene som kom. Jeg begynte å gråte vilt og ble fulgt inn på rommet der jeg falt sammen i fortvilelse. Jeg var livredd. Som meg. Og jeg fortalte Løvinnen om hvorfor jeg var så redd. Hva som hadde hendt. Om følelsen av å bli bundet fast, smertene. Frykten for at livet sto i fare og jeg klarte bare ikke å holde igjen. Vi så bort på kortene som overlegen ba meg om å lage. «Jeg føler meg utrygg, men jeg vet at jeg er trygg». «Jeg føler angst, men jeg vet at jeg er trygg og at det ikke er noen reell fare». Vi leste de sammen og jeg inni meg flere ganger. Jeg så bort på bildene av mine egne barn og gråt enda mer. For et vrak. Var dette sorgen? Sorgen over ting som har vært, men som burde vært noe helt annet? Og da innså jeg plutselig en annen ting. Hvis jeg bare tillater meg den vonde sorgen, vil omsorgen komme like etter? Om sorg. Omsorg.

Denne følelsesstormen forsvant like brått som den kom. Og jeg gikk inn i en mongotilværelse med ukontrollerte raseriutbrudd ved jevne mellomrom. Jeg fant ikke roen og ingen trygghet. Ingen kontakt innover, men Jarl Rev fant Vilja og hun tok avskjed med han som var den eneste som hadde forstått henne. Jeg fant Frigg, livredd. Oppi et tre eller et skap. Det er tryggest i høyden. Jeg kjente meg rastløs og jeg ville ut, men det ville ikke overlegen. Verden min raste rett foran meg, eller kanskje bak meg. Ting gikk i veggen og jeg resignerte inne i dusjen på de varme flisene. Og mens jeg satt der befant jeg meg plutselig i skogen igjen. Jeg gikk rundt, men det var ikke min stemme som ropte på dem. Det var overlegens. «Hallo?» Ropte hun, men tankene var mine. «Frigg? Vilja? Er det noen her?» Fortsatte stemmen til overlegen og jeg tenkte med min stemme at dette var absurd. Overlegen møtte ikke på noen av de hun ropte på, men hun møtte Fredriksen. Han sto bak en hekk på hennes høyre side og han klippet på den med den minste saksen jeg har sett. Han så ikke på henne, men utbrøyt stolt: «Dette er perfeksjon!», mens han klippet effektivt med den latterlige lille saksen hans. Hekken var sikkert to meter høy og fortsatt strakk han seg høyt over den, mens overlegen sto på den andre siden og så opp på han. De snakket sammen, men jeg kunne ikke høre det. Jeg så bare at leppene beveget seg og det så ut som en alvorsprat. Bak min rygg. Så flott! Selv i min egen indre skog får jeg ikke delta i beslutningene som tas.

Jeg fikk dra dagen etterpå. Selv om ingenting var endret, var det tydelig at jeg bare ble dårligere av å være innsperret stort lengre. Dagen da vi hadde hatt flaks ble mer og mer fjern og jeg brydde meg egentlig bare mindre og mindre. Jeg ville bare hjem og ha de beste dagene jeg kunne ha før det hele ender. Slik tenkte jeg. Å klemme barna for siste gang. Eller å klemme dem så mange ganger som mulig før tiden min var ute. For en dag måtte jo flaksen min visne og gå ut på dato. Episoden der de forsøker å få liv i meg igjen spilles om og om igjen i hodet mitt. Stemmen til hun som alltid er blid, men som plutselig hørtes skremmende alvorlig ut. Frykten for smerter underveis som viste seg å være totalt fraværende. Jeg svevde liksom bare der og tenkte at de skulle stoppe med det dem drev med. Jeg hadde funnet min fred og det skremmer meg at jeg tenkte slik. Var det mine tanker? Eller var det hennes? En ting vet jeg, og det er at ingenting har vært det samme siden. Å komme hjem til ungene ble ikke som jeg tenkte. Var det fordi hun hadde overtaket på meg? For jeg følte ikke den samme gleden over dem som før og jeg hater å si det, for jeg vet jo at jeg elsker dem over alt annet på denne jorden. Allikevel var det noe annet som overskygget. Og jeg fikk ikke tak på det. Dagen etter hadde jeg avtalt med overlegen som overhodet ikke er overlegen. Jeg så ikke poenget, men dro dit allikevel. Hun fikk meg gradvis og delvis tilbake, men ikke fullstendig. Jeg husker at vi lo og det var godt. Jeg føler at jeg lever på kanten av livet nå. Min tålbare grense er fryktelig smal og jeg er halvt levende og halvt død. Stadig finner jeg meg i å høre på musikken hennes. Og det er dystert og minner veldig om en jeg ikke ønsker å være. Jeg har også tatt meg i å klatre i trær. For å komme i sikkerhet? Det er en uke til overlegen min går ut i ferie. Vi har som vanlig dårlig timing på mine farlige eventyr her ute i verden. Til uka returnerer jeg til Gjøkene i håp om å få stabilisert dette før hun forsvinner. For jeg ønsker bare å møte denne sommeren på en tryggest mulig måte for alle. Jeg har ikke sørget ferdig. Det merker jeg. Så til uka skal jeg henge med Høvdingen og han er den beste på følelser. Han føler mer enn jeg noen gang har følt i hele mitt liv tror jeg, så jeg er i rette hender. Så Vilja. Bli med meg i sorgen over alt som er borte for alltid. Dette er min invitasjon til deg. Håper vi sees.

Flyvende sirkus.

Jeg kan ikke helt erindre når det gikk opp for meg at skogen der inne, min skog, hele tiden har vært dynamisk. I endring. Men lyset må ha blitt tent så sakte at jeg knapt har lagt merke til det. Tiden har på et vis sust rett forbi meg som en juniaktig bris man sjelden tenker over at er der, før den går over i et kaldt høstpust. Jeg har lenge tenkt at ting har stoppet opp, tatt pause eller rett og slett stått ved veis ende. Kontakten med dem der inne har vært svært begrenset og jeg har i en tid undret meg over om jeg noensinne ville komme inn til dem igjen. Jeg hadde til og med startet en slags sorgprosess av tanken og nesten innfunnet meg i at jeg hadde vært på mitt siste eventyr og kanskje aldri kom til å se dem igjen. Det var både sårt, vemodig og vondt. For eventyrene som har vært, har vært det eneste jeg har kjent til her i livet og jeg vet ærlig talt ikke hvordan det skal leves på noe annet vis. Eventyr. Eventyr med tusser og troll og de mest magiske skapningene du kan forestille deg! Drager som kommer med reddende og usynlige sølvtråder i natten, til dem som løper for livet. På jakt etter en trygg havn. Vikinger som bygger hengehuler høyt, høyt oppe i trærne slik at andre kan ligge der og kikke opp på den uendelige nattehimmelen dekket av de vakreste stjernekonstellasjoner. Høvdingtrær som slår rot akkurat der han kan nå ut til alle som trenger en armkrok å hvile i. En rev som lusker rundt bak busker og kratt og som hopper fram når nøden er størst. Løvinner som sørger for trygg passasje gjennom natten og en Mummimamma som egentlig ikke er en mamma der inne, men som har omsorg nok til å dekke over femti mammaer til sammen. Minst! For er det ikke litt slik, at den tilknytningen vi søker, ofte er imot det som en gang skulle være en mamma, men som aldri var eller kunne være?

«Jeg er en bortkommen gutt», sa Frigg. «En som ingen ville ha! Som i Peter Pan!» Sa han litt mer entusiastisk som om han endelig hadde funnet noen eller noe som var som han. Jeg tenkte meg om noen sekunder før jeg innså hvor rett han hadde. På mange måter var han jo som Peter Pan. Gutten som aldri ville bli voksen. En forlatt gutt som egentlig innerst inne drømte om en mamma, men som aldri hadde hatt en. Jeg kunne ikke la være å tenke på om det fantes en Wendy for Frigg også. Hvem kunne det være? Meg? Det spilte kanskje ingen rolle, han hadde jo allerede blitt eldre og det vil si at han også kan bli voksen. Mens kroppen vi bor i, gradvis merker en aldringsprosess snike seg på, har Frigg og alle de andre holdt seg til sin alder. Ni, Sju, Tolv, Fjorten. Det er først det siste året flere av dem har rykket opp noen hakk og blitt eldre. Med god hjelp i fra Gjøkene på mitt lokale sykehus og kanskje min evne til å tenke meg bedre. Jeg er heldig som fant dem. Eller at jeg, med hele mitt reisefølge, krasjlanda rett i fanget dems og ble hengende rundt der i et og et halvt år. For en gjeng, for et eventyr.

Nok et år og nok en bursdag kom like forventningsfylt på i år som alle årene før. Men i år klarte jeg noe som jeg aldri har klart før. Jeg reflekterte rundt alle årsdagene før denne. For har det ikke vært slik at jeg alltid har hatt en barnlig og forventlingsfull glede i forkant av selve dagen? Og når først dagen har kommet, ender det med kaos og en slags sørgelig stemning? Jo. Slik har det pleid å være. Og i år kunne jeg møte dagen litt mer forberedt enn før. Barnlig glede? Ja, barn elsker jo bursdag, så jeg kjøpte inn en bursdagsgave til Loppis som nok skulle fylle fem år på nytt. Stuck i sin alder, men alle vet jo at femåringer elsker bursdager! Så Loppis skulle få gave. Hvem hørte den uggene og sørgelige stemningen til da mon tro? Alle? Noen? Jeg var usikker, men jeg følte selv at jeg var godt forberedt dette året og ønsket virkelig å ta hensyn. Til meg. Hele meg. Bursdagsuken ble allikevel kaotisk og jeg gled på et vis sakte, men sikkert ut av min sone idet selve dagen nærmet seg. Gjøkene fulgte meg hele uken ifra sin kant. Ren fysisk tilstedeværelse, en stemme igjennom en telefonlinje og sikkert også i tankene. Jeg liker å tro det, for som Høvdingen sa mot slutten av dette eventyret, har vi etablert et avvik i samarbeidet, fra det som er vanlig for både dem og meg. Avvik i positiv betydning altså. De har strukket seg så langt som overhodet mulig og samarbeidet vi endte opp med har vært unikt. Ingen tvil om det.

Jeg forsøker å minnes hva som hendte og når, men som vanlig er tidsbegrepet ikke helt på plass. Tankene våre ble raskt rettet mot Elisabeth-delen og vi innså at hun muligens var den siste brikken i dette puslespillet jeg febrilsk har forsøkt å få sammen i en årrekke. Så hendte det noe litt rart, men også litt fint på samme tid. Da jeg la trollungen min før natta en kveld. Vi pleier alltid å lese bok og synge sang. Denne kvelden ville hun at jeg skulle synge «Blir du med å lage snømann» i fra Frost. Og det var da jeg kom til det siste verset at jeg merket noe som rokket ved mitt kretsløp. Hjertet mitt begynte å dunke raskere og jeg fikk en klump i halsen som aller helst ville hyle ut i gråt og fortvilelse, men jeg tok meg sammen naturligvis og sang ferdig før jeg ønsket trollungen en god natt. Jeg gikk ned, tok på meg headsett og satte på sangen igjen, spolte fram til siste vers og fikk gåsehud. «Vær så snill og svar meg. Alle spør meg hvor du er. De ville trøste, de vil hjelpe meg og jeg vil trøste deg. Så slipp meg inn. Nå har vi kun hverandre, bare du og jeg. Hva skal vi gjøre nå?» Mens den teksten gikk inn via ørene og videre innover til de fortapte og ulykkelige, var det som om jeg helt ubevisst rettet ordene til dem der inne. Henne? Jeg så for meg søledammen hun drukner i som en slags grav og at jeg satt foran den på huk og sang. Til henne! Det var vemodig og sørgelig, men også fint! For var det ikke slik at hun kanskje hørte meg? Langt der nede, eller dypt der nede som overlegen insisterte på at var den mest korrekte formuleringen. Jeg fant meg plutselig i å grave meg dypere inn i Disney universet, for det er jo en kjent sak at Disney har svaret på alt og dette skulle vel ikke være et unntak. Jeg lyttet, kjente etter reaksjoner og det var først da jeg kom til Aladdin-universet at tårene virkelige skulle få slippe fri. «La oss dele en drøm, jeg vil vise deg verden. Som du skjønner så er den mer enn det dem lot deg se» Ja! Det er jo nettopp det vi forsøker å vise dem alle. At verden er noe helt annet enn vonde ting, at det finnes noe nytt og noe bra. «En helt ny jord, det er fantastisk det du ser. Ingen forteller nå, hvor du får gå og tror du fantaserer». Nei, nettopp! Og jeg følte at disse tekstene virkelig ble absorbert opp som en uttørket svamp og noe nytt var i ferd med å spire opp ifra et mørke som aldri har sett sollys. Et håp kanskje.

Det var avtalt på forhånd en planlagt akutt innleggelse hos Gjøkene i etterkant av denne uken. Timingen var god da halve teamet vårt hadde jobbhelg og erfaring har vist at vi kan utrette mye på en helg sammen med en Vikingen og en Indianerhøvding. På mange måter kjenner jeg på hele meg at innleggelser strider litt imot nå. Ikke at jeg noen gang har følt det naturlig å være innlagt, men før var det på en måte en større sikkerhet knyttet til å være der inne enn her ute. Nå følte jeg meg i grunnen sikker her ute, uten store behov for å bli «passet på» 24/7. Men dette er en del av opplegget vårt. Elisabeth som muligens er den siste brikken, lå og druknet og vi så på det hele som svært usannsynlig og få til å jobbe med den biten poliklinisk. Så jeg ankom Gjøkeredet fredags morgen. Planen var å bli til mandag og avslutte med en oppsummert samtale med overlegen som over hodet ikke er overlegen. Jeg tenker på hvor fantastisk dette opplegget faktisk er. Der selve hovedbehandleren, ikke trenger å ha en sentral rolle i selve arbeidet der og da, men kan ta helg og etterlate jobben til meg selv og mine sammen med et unikt miljøpersonell. Det har vist seg at de skulle få en like stor og sentral rolle som henne. Det er jo slik det burde være, tenker jeg. Å jobbe tverrfaglig med en god dose brukermedvirkning.

Helgen begynte trått og jeg ønsket hjem allerede på lørdag. Sånn helt på ekte. Og dette har blitt litt vanskeligere enn før, da jeg var mer oppsplittet. Nå er jeg mer diffus og delene glir litt sammen av og til. Følelsen av å ville hjem tilhørte egentlig Frigg. Men siden Frigg plutselig befant seg i en symbiose med meg, kunne jeg sitte der og føle på nøyaktig de samme følelsene som han. Uten at jeg forsto det i starten, insisterte jeg på å avslutte det planlagte akutte oppholdet for å reise hjem. Og det var mitt valg fordi jeg sto der som meg selv. Den voksne og ansvarlige meg, uten å forstå at jeg ble påvirket av noe annet. En følelse og trang til å komme meg bort fra noe meningsløst. Jeg ble bedt om å tenke meg om, for spontane avgjørelser er sjelden bra. Jeg forsvant inn i en slags tåke inne på de varme flisene på badet. Hvor nøyaktig jeg forsvant husker jeg ikke i skrivende stund, men jeg husker at jeg våknet til ved jevne mellomrom. På gulvet, badet, i sengen. Litt overalt med fortellinger om hva som har hendt imellom. Elisabeth, Frigg, noe nytt og rart. Uavklart. Så hadde jeg sittet på stolen ved skrivebordet og kikket bort på Høvdingen i egen person. Hvem som kikket, er litt uklart og uvisst på det tidspunktet, men jeg hadde sett på han med nye øyne. Høvdingen er en av de mest empatiske menneskene jeg har møtt. Og den som faktisk har enda mer fucka humor enn meg selv. Han er alltid like rolig og trygg. Varm. Forutsigbar og øynene hans fester seg på en sånn måte at du bare vet at han ser deg. Den ekte deg.

«Ikke glem meg», hadde den ukjente stemmen sagt. Høvdingen så tilbake på den som snakket. «Så klart jeg ikke glemmer deg!» Svarte han og la til at dette samarbeidet har også betydd noe for han. Kroppen hadde reist seg opp og gått bort til vinduet. «Ikke glem meg» gjentok stemmen høyt utover. Høvdingen forsto ikke riktig og la sjeldent skjul på det. «Jeg har sett slutten» fortsatte stemmen. Det var som om stemmen så for seg en slutt, men på hva? Samarbeidet? Var det sånn at på dette tidspunktet var det uklart om vi kom til å sees igjen? Høvdingen, Vikingen og Jarl Rev? Innleggelser vil jo naturligvis bli et mindre og mindre behov og det er jo i hovedsak der inne på Gjøkeredet vi møtes. Var det slik at kroppen min forberedte oss på en slags avskjed? Det kunne virke litt slik og mens Elisabeth kom og gikk utover dagen, befant vi oss plutselig på bakken der inne. Ved leirbålet og jeg så opp på den klareste stjernehimmelen. Det var stille, og jeg visste på et nivå at jeg befant meg litt her og litt der. Jeg hørte stemmen til Vikingen like ved og jeg fortalte hva jeg så, hvor jeg var og forsøkte å spekulere i hva som skulle skje videre. Nye eventyr? «Hva var ditt favoritt eventyr?» Spurte jeg ydmykt og klar for å mimre over alt som har vært til nå og sammen med dem. Vikingen klødde seg mest sannsynlig i hode uten å helt vite hva han skulle svare, mens jeg fortalte om mitt. Da dragene kastet ut de usynlige trådene sine og da Stina tok tak i den etter å ha løpt for livet i flere dager. Magisk! Jeg fortalte om da Vikingen bygde hengehulene til Frigg og Frida og berget dem opp dit med fullt vikingutstyr. Jeg så han ikke, men jeg tror at han smilte. Høvdingen kom også til og han forsto raskt at jeg var der, men ikke på samme tid. Jeg spurte han om det samme, men også han strevde med å svare. Så jeg fortalte om den gangen han og Frigg fant hverandre til slutt etter at Høvdingen hadde oppfordret til at de skulle leite ifra hver sin kant. Vi mimret som om slutten virkelig sto for tur og før jeg visste ordet av det kom de alle inn i skogen til meg. Rundt leirbålet og jeg smilte som et barn idet jeg innså en ting. «Dere kan aldri bli borte, kan dere vel?» Vikingen fortsatte å klø seg i huet og jeg tror jeg sa høyt at jeg ikke kunne ha et team rundt meg uten evnen til å fantasere. Han lo. Jeg lo. «Vi må ha en fest!» Utbrøt jeg. «Kanskje dragene kommer tilbake! Åh, jeg håper det. Hva mer?» Vikingen visste fortsatt ikke helt hva han skulle si tror jeg. «Kanskje hengehulene kommer tilbake og kanskje et flyvende vikingskip. Ukjente stier og nye eventyr!» Hørte jeg meg selv si med stor innlevelse og entusiasme. «Blir du med eller?» Avsluttet jeg og Vikingen sa noe usikkert «Ja, ja», uten å helt forstå hva han svarte ja til tror jeg.

Det er ingen tvil om at min indre verden består av et nettverk få er utstyrt med. Jeg har selv overrasket meg selv nok ganger til at ingenting sjokkerer eller overrasker mer. Alt er mulig, og det er bare fantasien med et snev av realitet som setter en stopper for egen indre utvikling. Og overlegen hadde rett vedrørende innleggelsen. «Hvis det skjer noe, skjer det som oftest mot slutten». Og ting begynte å skje på søndag. Jeg fikk endelig tilgang igjen og vi hadde sett slutten av noe, men ikke begynnelsen på noe nytt før jeg forsvant i en tåke igjen og befant meg flygende rundt i et ukjent univers. Sammen med Ofie som hadde dratt meg ned i søla til Elisabeth og bedt meg strengt om å innse hvem jenta i badekaret var og samtidig spurt om jeg ikke var interessert i å redde meg selv. Jeg unngikk den siste setningen, ubevisst og bevisst på samme tid. Det gjør jo så vondt! Vi fløy overalt, opp under stjernehimmelen, igjennom skogene og trærne, med nye og ukjente stier. En skog i forandring. «Er det et nytt kart på vei?» Spurte jeg og Ofie bare nikket bekreftende tilbake. Så det var dette stemmen utover mente. Slutten på den gamle skogen med spørsmål om Gjøkene kom til å følge etter i det nye. Så klart de skulle det. For det kan jo aldri bli helt borte. De er en del av dette kretsløpet nå og de har fått sin plass i skogene. Min skog. Hvordan jeg skulle komme inn i det nye, var uvisst. Det skulle visst en flyver til. Og flyveren visste nøyaktig hvordan.

Høvdingen kom inn i rommet og fikk se noen stå oppreist på sengekanten som var heist høyest mulig opp. Dette var nytt. «Hva har du tenkt nå?» Spurte han lettere nervøst. «Jeg skal fly! Igjennom portalen som åpner seg hvert øyeblikk» Svarte den som sto i hoppestilling med henda på ryggen. «Eh, nei. Det skal du ikke» Svarte Høvdingen. Det var flere årsaker til at han ikke kunne bli akkurat da, så han ba den som skulle ut å fly, pent om å sette seg. Han satte seg. Og ventet. Høvdingen kom inn igjen og ble lettet over mangelen på flyturer. «Jeg gjør alltid som Høvdingen sier» hadde han sagt. Det så ut som Frigg. Innimellom. Har Høvdingen senere forklart. Men det var noen andre der og. Noe ikke han hadde fått helt taket på. «Du kan ikke fly» var det noen som sa før Frigg og han andre som ingen helt forsto hvem var hadde rommet for seg selv igjen. Jeg tror det satte i gang en reaksjon i den som kunne fly. «Jeg skal vise dem jeg», må han ha tenkt, før sengen nok en gang ble heist opp på høyeste nivå, han stelte seg på kanten. Og hoppet.

Vikingen skal ha hørt et voldsomt brak før han rettet kursen mot rommet vårt og funnet kroppen liggende i en unaturlig stilling. Det så visst ut som om hode hadde truffet veggen som brått må ha stoppet fly-stuntet. Selv fløy jeg der inne og krasjlandet rett foran en søledam hvor jeg tydelig så Elisabeth blir kastet ned i på brutalt vis. Av Fredriksen. Ved siden av søla var et skilt der det sto «Her hviler Elli». Men hun var jo ikke død og jeg tvilte sterkt på at hun hvilte seg der nede. Jeg kjente ingen smerte, men jeg strevde med å komme meg opp. Jeg så meg rundt og innså at vi hadde kommet oss til det nye og det var flott der. Fargerikt og med et majestetisk tre i midten. Høvdingtreet. Det hang to hengehuler ned ifra en gren og midt på stammen, lyste det et rødlig lys og ved en nærmere kikk, kunne jeg se at midt inne i den stammen, dunket et sterkt hjerte.  Selve grenene som var innrammet i løv og mose, så ut som en hjerne og jeg bare visste at jeg bodde der inne. Reven lusket rundt og Mummimamma ventet i enden av en lang og hul trestamme som jeg antok førte rett inn til det trygge stedet. Jeg følte meg hjemme. At jeg hadde kommet hjem. Det var fint. På utsiden av skogen våknet jeg opp til to bekymrede karer som hadde ringt etter legehjelp etter mitt flyvende sirkus noen minutter i forkant. Det var kleint, men som vanlig overlevde jeg uten varige men.

Så ble det mandag og i løpet av natten hadde det dukket opp et nytt kart på mystisk vis. Det var akkurat sånn jeg hadde sett det for meg. Høvdingtreet med et stort hjerte, hengehulene til Vikingen, Reven som lusker rundt og Mummimamma som venter ved den trygge plassen. De vil visst alltid være der. En som ikke var der derimot, var Frida. På mange måter har jeg følt lenge at Frida har glidd inn og utgjør nå en del av vårt felles kretsløp. Jeg ser henne ikke mer og det er litt trist. Hun er borte, og det sa jeg til Høvdingen mens vi satt og reflekterte over nytt kart og flyturen dagen før. Han så på meg og sa så fint og rørende: «Men Frida er jo ikke borte. Jeg ser henne hele tiden. Hun er den gløden i deg!» Også smilte han og jeg ble litt målløs og tenkte nok en gang at «Ja. Det er sånn det må bli. Integrering». De blir aldri borte, men de tilegner meg flere egenskaper og en større sammenhengende identitet.

Overlegen som over hodet ikke er overlegen kom og skikkelsen som fløy kunne fortelle at han var skyggen som Frigg hadde vokst ifra. Skyggen til den bortkomne gutten. Han var leken, det merket jeg og blir glad av tanken på det. Overlegen forklarte meg senere at skyggen så ut som Frigg, men hadde en annen stemme. Eller var det motsatt? Det spiller ingen rolle. Men hun lar seg stadig fascinere over ulikhetene og kontrastene. Det er ikke mulig å spille dette, late som. Overlegen forsøkte i beste evne og forsikre Skyggen om at det går fint an å fly der inne i skogene, men ikke med kroppen her ute i den virkelige verden før vi dro derifra. Og mens jeg har forsøkt å orientere meg i den nye skogen, har resten av flokken der inne samlet seg rundt graven til Elli og sunget sanger. Fra Disney. Alle bidrar på Fredriksens forslag om å lindre, men for all del ikke grave henne opp og han holder vakt for å holde Gjøkene unna en stund. Det er nok nå, ifølge han. Jeg ville nok ikke tåle det heller. På mange måter har jeg kommet dit jeg så for meg å være den dagen jeg var fornøyd med utfallet av traumebehandlingen. Jeg har aldri hatt som mål å bli fullstendig integrert. Det har vært for langt fram og for usannsynlig. Dessuten er jeg livredd for å miste min indre verden som en mulighet å flykte inn i. Kanskje Fredriksen har rett? Kanskje vi kan leve godt og samtidig ha en søle av skam som vi besøker innimellom, som en grav man går til for å sørge. Over livet som var og livet som aldri ble.

Jeg spurte Høvdingen om hva vi skulle kalle dette innlegget som på det tidspunktet ikke var påbegynt. Han tenkte seg om flere ganger før det kom et svar. «Flyvende Sirkus».

Hevn til gode.

Jeg forsøkte å kjenne godt etter i kroppen idet jeg kjørte mot Gjøkeredet denne morgenen. Jeg kunne kjenne ganske tydelig at jeg ikke satt i bilen alene. Selv om jeg visste at jeg akkurat hadde sluppet trollungen av i barnehagen. Rent fysisk visste jeg at jeg satt der alene, men psykologisk var vi flere. Jeg visste hele veien at jeg egentlig bare var sjåfør og at den som satt på og som jeg ikke kunne se umiddelbart, hadde sørget for å ha en avtale med et par av Gjøkene der borte på sykehuset. Dagen i forkant hadde jeg nemlig oppdaget en beskjed i notatboken som blir brukt oss imellom. Til beskjeder og annen kommunikasjon.

«Jeg har avtale med Høvdingen og Vikingen i morgen kl. 12. Kan noen kjøre meg?»

Håndskriften var ikke å ta feil av. Frigg er den eneste av oss som er venstrehendt og skriver derfor litt keitete. Men jeg ble ikke så mye klokere av beskjeden, for det sto ingen dato eller agenda for det påståtte møte. Jeg forsøkte å reflektere meg til ulike scenarioer av hva som kan ha skjedd og ført til at denne beskjeden ble skrevet. Brikkene falt umiddelbart på plass da Vikingen ringte meg senere på dagen. Han kunne fortelle at Frigg hadde ringt til han for å be om hjelp til en slags hevnaksjon etter det som har hendt han, ble avslørt. Frigg var sint. Frigg var frustrert, og Frigg ville bare ha rettferdighet. Så han ringte etter dem han visste var sterke nok til å sloss og som kanskje til og med hadde tilgang på våpen. Først ble jeg litt irritert og oppgitt fordi Frigg og vikingen hadde gjort en avtale «bak min rygg». Men så gikk det opp for meg at Vikingen ringte faktisk for å holde meg oppdatert pluss at Frigg faktisk for aller første gang ba meg om hjelp i boka. Han kunne fint latt være og tatt bussen istedenfor og dermed holdt meg helt utenfor. Men han valgte å be om hjelp til transport og det var jo tross alt en form for samarbeid. Så jeg begynte å se positivt på situasjonen og bestemte meg for at jeg så klart skal kjøre Frigg bort til avtalen hans. Men først skrev jeg opp noen nye regler som jeg syntes alle bør jobbe for å følge. Regler for alle oss som bor i skogen og også for dem som jobber med oss. Jeg har forsøkt meg på regler før, men ting har vært så kaotisk at det har vært umulig å følge dem. Nå føler jeg at jeg kanskje har en sjans til å faktisk få det til.

«Spilleregler: Ingen hemmeligheter. Avtaler skal gjennomføres så langt det er mulig. JEG skal sitte i førersetet/Forsøk å gå via meg. Ingen skal bli skada! Ingen skal bli avvist.»

Så mens jeg kjørte og visste at jeg ikke egentlig var alene i bilen, sa jeg høyt som om han faktisk satt der sammen med meg: «Frigg?», begynte jeg kanskje litt lavt. Ingen svar. «Jeg syntes det var fint at du spurte om jeg kunne kjøre deg» Fortsatte jeg litt mer naturlig. Jeg pustet og bare visste at han hørte meg. Det var litt rart, for jeg tror aldri at jeg har kjent på en så kraftig tilstedeværelse av noen av dem før. «Jeg vil bare si at dette møtet er ditt, men jeg hadde satt stor pris på om du tillot meg å være der sammen med deg». Og plutselig, ganske overraskende selv om jeg hadde kjent sånn på hans energi, satt han der. I passasjersetet, bare få centimeter unna meg selv. Jeg ble ikke skremt, for det føltes mest fint. Jeg var kanskje mest frustrert over at jeg var nødt til å kjøre bilen og dermed ikke hadde muligheten til å gi han en god klem. Han sa ingenting. Han bare satt der med blikket rett fram. Han hadde vokst siden sist. Han var ikke lengre guttungen Frigg. Han så nesten voksen ut. Om ikke helt voksen så i alle fall ungdom. Tenåring? «Frigg!» Utbrøt jeg. «Så stor du har blitt!» Han sa fortsatt ingenting. Vi sa ingenting mer før telefonen ringte og stemmen til en viking var å høer på høyttaleren. Ingen reaksjon ifra han som satt ved siden av. Jeg fortalte at vi var på vei og da vi la på, forsvant også Frigg. For første gang, følte jeg at jeg faktisk hadde overtaket og kontroll, selv om Frigg hadde gjort ting på egen hånd. Jeg ble ikke redd eller bekymret, og jeg hadde heller ingen dårlig følelse som jeg ofte har fått før over manglende kontroll. Jeg var mest litt brydd over at vi skulle ta opp tiden til Gjøkene på denne måten. Greit nok, at de har tatt på seg ansvaret for behandlingen av meg og oss, men jeg føler på et ansvar selv om å fikse en håndterbar hverdag. Men når det er sagt, er jeg også fryktelig imponert over gjestfriheten og omsorgen de viser gang på gang. Frigg ble hørt. Frigg ble møtt og jeg kan bare forestille meg hva som hadde hendt om han hadde følt seg avvist. En avvist og sint tenåring som ønsker hevn, kan umulig være en god kombinasjon. Så jeg valgte å se det positive i situasjonen mens jeg fant min faste parkeringsplass, nikket bekreftende til passasjersetet som nå var tomt og gikk opp til inngangen uten å ane hva som kom til å skje.

Jeg husker at vikingen slapp meg inn og at vi satte oss på et besøksrom for å prate. Jeg husker at jeg fortalte hvor lur jeg syntes han var, som tok Frigg på alvor og som valgte å ikke avvise han, men hjelpe han. Jeg husker at jeg takket for det, men så bare forsvant jeg. Jeg forsvant ut i ingenting. Jeg oppholdt meg ikke i skogen imens andre hadde overtatt kroppen som jeg vanligvis gjør. Jeg var liksom bare ingen steder og jeg ble ikke inkludert i møte. Jaja. Indre samarbeid skjer ikke over natta og jeg var tross alt godt på vei dit. Det følte jeg i alle fall selv og jeg stolte veldig på at Vikingen og co skulle gjøre de rette tingene. Det var en god følelse jeg sjelden kjenner på. Å stole fullstendig på andre. Å stole så mye på dem, at fraværet av meg selv, er overkommelig. Det er ganske imponerende faktisk. Tillitt for sånne som meg, vokser ikke akkurat på trær, men når tilliten og tryggheten er et faktum, kan vi få til alt! Det er i alle fall slik det føles. Jeg merker jo at jeg er mye mindre redd og usikker. Jeg tør mer. Og mens jeg svevde der i ingenmannsland, gikk også tiden fort. Så fort at jeg knapt hadde registrert at jeg forsvant.

Jeg våknet opp igjen, ikke i sofaen der jeg satte meg da jeg kom, men på gulvet. Jeg kunne kjenne at jeg hadde grått, for det svei liksom litt i øynene og da jeg åpnet dem helt, så jeg rett på overlegen som satt i sofaen der jeg satte meg da jeg kom og vikingen som satt i stolen ved siden av der jeg plutselig satt på gulvet. Å våkne opp sånn, uten å vite hva som har hendt i forkant, er ikke akkurat nytt for meg. At Overlegen og Vikingen tror på at det faktisk er sånn, er en mer uvanlig erfaring sånn generelt i livet. Men det kjennes trygt og sikkert og jeg tillater meg å tro at de også tror. Du skulle kanskje tenke at det er en selvfølge å bli trudd på i møte med hjelpere og psykisk helsevern, men jeg snakker av lang erfaring og sammen med flere, kan jeg fortelle at det slettes ikke er en selvfølge. Så dette samarbeidet vi nå har klart å etablere, vil jeg påstå er ganske unikt. Men igjen, for aller første gang, har jeg den hjelpen og støtten som faktisk funker. Traumebevisst omsorg. Jeg tror kanskje at helsepersonell generelt, er litt redde for ordet «omsorg». Det blir kanskje for personlig? Jeg vet ikke. Uansett så kunne både vikingen og overlegen som fortsatt ikke er overlegen fortelle om det som nettopp hadde hendt. Om Frigg som sårt ønsket hevn og som hadde i all hemmelighet planlagt ulike måter å få den på. Han var sint og ønsket rettferdighet. De gode hadde foreslått andre metoder enn Frigg sine og jeg tror nok at Frigg var litt brydd for at overlegen ble involvert i dette som nok skulle være en guttejobb. Han ville aldri funnet på å skuffe henne. For hun hadde bare vært grei mot han og hun var kanskje den første som hadde forstått han fullstendig. Som han en gang sa, var hun som Mummimamma som gjorde han synlig igjen.

De gode hjelperne kunne også fortelle at Loppis hadde stukket innom på slutten der. Det var nok hun som hadde grått for ett eller annet, tenkte jeg. Loppis er bare fem år og det gjør vondt å tenke på hva en femåring kan gå og bære på av traumer. Så jeg forstår godt Frigg sitt behov for hevn og jeg forstår godt at han er sint. Det har han all rett til og kanskje en dag kan jeg dele den følelsen sammen med han. Etter Frigg sitt møte som jeg tolker dit hen at gikk bra, satte vi oss i bilen igjen. Jeg følte meg ikke så fucka i hue egentlig, mer en slik ekstremt tretthet. Jeg satt i bilen og summet meg en god stund før jeg kjørte vekk derifra. Jeg tror heller ikke at jeg tenkte på noe spesielt da Frigg nok en gang dukket opp i passasjersetet ved siden av meg før jeg kjørte. Jeg smilte igjen og fikk en bedre titt på han, nå som bilen sto parkert. Vi sa ikke noe til å begynne med, men til slutt var det jeg som brøyt tausheten. «Jeg skjønner at du er sint!» Begynte jeg varsomt og tenkte at jeg burde velge ordene mine med omhu. «Frigg! Du har all grunn og rett til å være sint.» Jeg merket at jeg hadde lyst til å gråte litt jeg også, men tok meg sammen som vanlig. «Det er bare det..» sa jeg og tok en liten pause. «..at jeg ikke tror på hevn.» Jeg fulgte med på ansiktsuttrykket hans som ikke rikket seg en millimeter. Han så bare helt fortapt ut. Jeg tok fram telefonen min og logget meg inn på sosiale medier. «Vil du se hvordan han ser ut nå? Han har blitt så gammel og stygg at det nesten er straff alene.» Jeg fant fram bilder av han og viste til Frigg som hadde rettet oppmerksomheten sin bort til telefonen min. Jeg fortalte at den gamle og stygge mannen, var ensom og at han ikke hadde noen. Dessuten hadde jeg snakket med en bekjent som hadde påstått at alle vet hvem han virkelig er. Han er utstøtt. «Husker du hva Reven pleide å si?» Fortsatte jeg og endelig fikk jeg svar. «Nei.». «Det verste du kan gjøre mot et annet menneske, er å være totalt likegyldig mot det». Frigg tenkte seg litt om, men han sa ingenting så jeg fortsatte å snakke. «VI er familie nå. Og ingen av oss skal gjøre deg noe vondt!». «Vi skal stå sammen og være bedre mennesker. Vi kan ikke synke ned til dems nivå.» Frigg så fortsatt like motløs ut før han sa: «Jeg ville aldri satt Mummimamma i et dårlig lys!» Jeg smilte og nikket. «Du Frigg? Vi skal ikke gå og kjøpe en sånn schmoothie da?» Jeg sa det på den måten Reven alltid sier det på. Frigg lo. Han forsto spøken og han lo! Spontant og litt beskjedent før han sa: «Det er så lame ass». «Ja, Frigg», sa jeg og smilte tilbake til han. «Det er litt lame faktisk».

Leker til Loppis.

Jeg er en kronikker i for-tidlig-ute. Jeg klarer ikke å komme for seint uansett om jeg forsøker eller ikke. De få gangene jeg klarer å forsove meg, dukker jeg på mystisk vis opp før tiden uansett hvor dårlig tid jeg tror at jeg har. Dette er jo egentlig ganske praktisk, men det fører også til at jeg stort sett alltid kommer lenge før jeg hadde trengt og derfor har jeg blitt ganske god på å vente. Jeg har ventet i timevis og sammenlagt sikkert i flere uker til sammen, kanskje til og med måneder? Jeg har ventet på bussen, toget, før møter, venner, kjærester og på diverse avtaler. Jeg er god på venting. Spesielt siden jeg har en ekstrem god evne til å leve meg inn i mine egne tanker.  Jeg har kunnet tenke meg til ulike situasjoner og følt at det er så ekte at jeg har strevd med å forstå at det faktisk ikke er det når det jeg venter på faktisk dukker opp. Jeg er ekspert på å flykte ifra denne virkeligheten og det er en egenskap jeg har satt stor pris på.

Da jeg kom for tidlig til Gjøkeredet i dag, var jeg som vanlig for tidlig med 45 minutter. Sola skinte, og jeg vurderte om jeg bare skulle stå ute i sola og vente til overlegen som over hodet ikke er overlegen kom for å hente meg inn til dagens avtale. Det var sikkert mange andre virkeligheter å flykte til mens sola varmet opp ansiktet mitt. Men jeg bestemte meg allikevel for å ringe på klokka og spørre om de inne på avdelingen kunne låse meg inn. Det kunne de, og det skulle vise seg å bli bedre enn alle flukter ut av virkeligheten til sammen. Døra åpnet seg sakte og jeg kjente på hele meg den gleden over å se han igjen. Jeg smilte spontant og omfavnet den svære og tøffe indianerhøvdingen med en etterlengtet og god klem. Og i noen få sekunder holdt jeg bare litt fast i han, akkurat som da han holdt fast i meg på baderommet inne på Gjøkeredet, da et mørket skulle få se lys for første gang. Det var siste gang vi så hverandre og bare siden da, har det hendt så fryktelig mye. Vi gikk inn sammen og han satte seg ned og ventet litt sammen med meg og jeg fortalte om det hele. Om blå dager og lite skifter. Om fraværet av Frigg og om jobb. Fag. Vi satt der som to mennesker og kom fram til at det nå muligens var han som var mest fucka i hue. Vi lo. Det var bare herlig. Takk for at du ventet med meg og gav meg de minuttene av tiden din, kjære høvding.

Det var som vanlig koselig å se overlegen også og jeg tenker litt sånn i etterkant at det slettes ikke er rart. Vi ble jo en ganske sammensveiset gjeng der inne, bak de låste dørene og jobben vi gjorde sammen, var ganske intens. Og alle timene vi har vært sammen, all latteren, alle tårene, fortvilelsen og hele registeret av emosjoner og tilstander. Det setter naturligvis spor uansett hvor profesjonelt dette samarbeidet liksom skal være. Jeg kan naturligvis bare snakke for meg. Kaffe er uansett obligatorisk, så vi hentet kaffe ifra kaffemaskinen like ved kontoret hennes. Det er visst der, den bedre kaffen er. Vi snakket om den siste uken, som hadde vært like blå med et par rosa dager innimellom, men ingen røde. Vi så på månedene før denne som var ganske rødmalt og konkluderte med at dette måtte være ny rekord. Vi snakket om unngåelse og hvor viktig det er å fortsette med å rette oppmerksomhet innover. Selv om dagene er blå og at det er utfordrende å risikere et fargebytte. Jeg har unngått. Dem. Men helt ubevisst trøster jeg meg selv med i denne omgangen. Jeg savner dem jo. Stort! Så jeg burde jo ikke være så redd for å unngå å unngå mener jeg. Tenk om jeg hadde mestret kontakt med dem på en kontrollert måte og på mine egne prinsipper. I samarbeid med dem der inne. Dem som jeg nekter å glemme. Når jeg tenker på dem nå, er det med en slags ærefrykt. Jeg har så stor respekt for dems overlevelse som om det er noe overmenneskelig ved dem. For når jeg hører historiene, er det ikke til å fatte at noen kan overleve eller komme fattet ut av det. Jeg blir stolt av å tenke på det. For jeg vet jo at dem er meg og motsatt. Jeg overlevde, akkurat som Fru Grå sa at jeg skulle. Jeg lever og klarer å gå i helt vanlige polikliniske timer. Som vanlige gærninger gjør. Stolt!

Helt vanlig er det nok ikke, for før jeg visste ordet av det våknet jeg i armkroken til Høvdingen som plutselig satt ved siden av meg på den svarte sofaen. Jeg ble umiddelbart forvirret, for han ble da ikke med opp og inn på kontoret? Nei. Han gikk inn på avdelingen like før Overlegen kom for å hente meg. Jeg summet meg litt og så opp på henne som jeg regnet med hadde svar på alt jeg lurte på. «Loppis har vært her.» Sa hun. Loppis hadde tegnet i boka. En indianerhøvding, en viking og en rev. Hun hadde hørt eventyr om dem og hadde lurt på om de fantes på ekte. Derfor satt Høvdingen der altså. Overlegen hadde ringt etter han for at Loppis kunne få hilse på og sett at han fantes med egne øyne. Det er jo helt fantastisk, tenkte jeg. Jeg blir så rørt når folk gjør alt de kan for å hjelpe og ikke minst tilpasse hjelpen. Høvdingen gikk og overlegen fortsatte med å fortelle. «Loppis trenger hjelp til å komme seg inn til den trygge plassen. Hun vil gjerne ha en eske med noen lekebiler oppi». Jeg har nesten sluttet med å bli overrasket. «Klart Loppis skal få noen leker», tenkte jeg og kanskje jeg også sa det høyt. Noen ganger er det vanskelig å skille det jeg tenker innover ifra det jeg sier høyt utover. Overlegen fortalte fattet om hva hun hadde sagt til henne og hva overlegen hadde sagt tilbake. Fint. Hun skulle også ha nevnt «Bestebamse», som er en bamse jeg hadde som liten. Jeg hadde funnet den fram helt tilfeldig for noen dager siden og fått panikk da trollungen min insisterte på å sove med den. For den bærer tydelig med seg en rekke ugreie assosiasjoner og vi ble enige om, jeg og overlegen, at vi kan bruke Bestebamse videre. «Å øve på å tåle han». Det minnet meg om noe Fru Grå sa en gang. Om instrumentet mitt, som også har vonde assosiasjoner med seg. «Men du», sa Fru Grå. «Det er ikke instrumentet sin feil, det som har skjedd. På mange måter er den et like stort offer for handlingene som deg selv». Og det er jo rett, hvorfor skal jeg la frykt og sinne gå ut over en uskyldig bamse og ikke ut over dem som faktisk har gjort disse handlingene?

Jeg reiste ifra overlegen uten problem og da jeg satte meg i bilen, var det som om en liten bris veltet over meg. En beskjed? En følelse. Eventyrene. Det var som om jeg fikk innblikk i historiene som har blitt fortalt de siste ukene. Der inne. Wow! Så smart av Stina. Det var noe respektfullt over disse eventyrene, for det var jo ikke bare eventyr. Det var jo tatt ut ifra virkeligheten og jeg tenkte at Stina gjør det klokt i å fortelle på den måten. Jeg tenkte umiddelbart at jeg var nødt til å redde Loppis fem år ifra monsteret sitt. Det var nok slik superhelt historien min skulle bli til. For hadde ikke Overlegen også påstått at det kan ha vært Loppis og en guttevenn som hadde lekt og løpt etter hverandre i enga i forrige uke? Er Loppis den siste gåten for meg å løse mon tro? Før vi faktisk kan gå videre som en samlet tropp og med en felles vilje. Kanskje.

Da jeg kom hjem, fant jeg umiddelbart fram en skoeske i barnestørrelse. Den var perfekt. Jeg fant fram noen gamle leker som mine egne trollbarn ikke leker med lengre. Også de har vokst og blitt for store. Loppis er en guttejente, så jeg puttet oppi det lille jeg fant av biler, en liten gravmaskin, små Brannmann Sam figurer, en liten Spider-Man dukke og fargetusjer med glitter. I morgen tenkte jeg å kjøpe klistremerker som vi kan pynte esken med. Og når det er gjort, må jeg finne en måte å legge den tilgjengelig inne på den trygge plassen.

Fredriksen og starten på en revolusjon?

Frigg løp forbi det magiske teltet og nedover mot hun han fant en gang for noen uker siden. Bambù spratt fram ut av det og formerte seg om til en ildflue mens hun ropte «Prøv å ta meg da!» til han som løp. Han lo. Han hoppet, men hun smatt unna hendene hans. Han lo på ekte og jeg kunne høre hvor lykkelig han var i det øyeblikket. Bambù også. Hun var leken og hun lekte med han og han med henne. De suste nedover sammen mot Stina som sto og ventet. Hun smilte da han kom henne i møte. Slike øyeblikk hadde det ikke vært mange av den siste tiden og de måtte nytes før den store revolusjonen. Før krigen. Før alt endres og blir til noe ingen helt vet hva. Stina så på Frigg, «Fikk du sagt det du skulle?» Han nikket og før jeg visste ordet av det satt jeg i den blå sofaen, som egentlig er svart, på kontoret med overlegen ovenfor. Hun bekreftet at Frigg hadde vært der og forklart litt om det nye kartet og litt om minner. Og at Fredriksen var Trollmannen som vi begge hadde gjettet oss til i forkant. For Frida sto alene igjen på kartet og egenskapen til Fredriksen var i grunnen skremmende lik på trollmannens. Eller Portvokteren. Vi spøkte litt om at kanskje Fredriksen også hadde ulike identitetsdeler. Oppsplitting av oppsplitting! Som om ting ikke er avansert nok ifra før.

Jeg ble mongo og stuck mellom mine to verdener. Så sikkerhetsnettet ble testet og godkjent. Vi fikk låne et rom på avdelingen hennes. Det er tross alt en bedre løsning enn å sitte fast i bilen eller gå seg vill på en fremmed plass. Høvdingen var der og vi snakket litt om livet og hvor fucka jeg er. Alt som det pleier med andre ord. Ingen har endret seg og alt er som før. Trygt! Mens jeg satt der, studerte jeg kartet. Det var mye nytt og jeg forsto ikke helt hvordan det plutselig hadde utviklet seg uten at jeg hadde fått det med meg. Jeg så på trollmannen som også er Fredriksen. Jeg kalte på han. Stille innover mens jeg satt der og kjente at veggen mellom verden her ute og verden der inne var tynn. «Herifra kan alt skje», tenkte jeg. Jeg hadde øynene lukket og som tidligere befant jeg meg plutselig ved leirbålet. Alene først, men før jeg rakk å tenke, kom han til syne. Fredriksen. Jeg tror ikke jeg har sett han siden den gangen i skogen, da han fortalte meg at tiden hans var ute. I sommer? Var det dette han hadde ment? At tiden som Fredriksen var ute, men at han skulle gjenoppstå som trollmann? Jeg spurte ikke, men jeg ble glad over å se han. Det sa jeg også. For vi kan si mye om Fredriksen, men når alt kommer til alt, er jeg fryktelig glad i han. Vi sa ikke noe med en gang, men jeg tenkte på all den tiden vi har hatt sammen. Hvordan han alltid stilte opp for meg som liten, men også hvor kontrollerende han hadde vært. Går det an å være glad i noen OG ikke på samme tid? For det er litt sånn med han. Han har stilt opp og han har trodd på meg hele veien, samtidig som han har kopiert en del egenskaper ifra min far. Han bruker de samme manipulasjonene og hersketeknikkene. Jeg har hatt et sånt elsk/hat forhold til han i mange år. Jeg så på han og spurte om han ikke kunne løsne litt opp nå. At tiden er inne for meg å få tilgang. Fredriksen ble mørk i blikket og jeg fikk frysninger igjennom hele kroppen. «Du vil ikke tåle det» freste han som han har gjort så mange ganger før mens han minte meg på at Ronja sto klar ved hans side. «Men jeg trenger ikke å få vite alt på en gang. Hvis jeg bare får vite litt og litt?» Sa jeg. «Det ville ødelagt ALT det jeg har bygget opp og jobbet for!!» Freste han igjen mens han forsøkte å gi meg dårlig samvittighet. «Hvem er det som alltid har stilt opp for deg? Hvem er det som har sørget for at du er den du er og ikke minst AT du er??» Formanet han som om jeg burde være takknemlig og bøye meg i støvet for han. Jeg var takknemlig. Jeg er fortsatt takknemlig, og det sa jeg. Men farene han har beskyttet meg imot er over nå og det er bare minner, minte jeg han på. «Det er ingen reell fare mer!». Han så bare strengt ned på meg og sendte meg inn i en slags livskavalkade. Jeg så glimt av hvordan han alltid førte meg bort ifra noe jeg ikke klarte å stå i. Han sa alltid «Kom her, barn. Ikke se deg tilbake. Bare kom med meg» Og jeg forsto umiddelbart at det var alle de gangene han beskyttet meg ifra det vonde og etterlot Frigg, Stina, Frida igjen. Loppis også kanskje? Jeg så første gang jeg møtte han i skogen etter jeg hadde rømt hjemmefra. Jeg husker hvordan han holdt meg levende. Hver dag. For hvert traume. Så gråt jeg litt og sa på automatikk: «Unnskyld». Fredriksen fortsatte å se på meg og minnet meg på hvor stor tjeneste han hadde gjort for meg før han ble stille i noen sekunder. «Noen forsøker å kontakte deg» sa han plutselig mens han hørte etter. «Ja, noen prøver å få kontakt med deg».

Jeg våknet opp på det kalde gulvet og kjente høvdingens varme hånd på skulderen min. Det tar alltid litt tid før jeg virkelig skjønner hvor jeg er. Men den hånden på skulderen gjør det enklere. Kontakt. Jeg fortalte at jeg hadde truffet Fredriksen før jeg gråt litt igjen. Men bare litt. Jeg føler at det skjer en stor endring i meg nå. Noe er annerledes, og jeg føler at jeg har blitt sterkere til å klare å stå i slike ting uten å bli destruktiv. Selv om jeg ikke har fått med meg stort av det som har hendt der inne i skogen, føler jeg meg sterkere på mange måter. Jeg er ikke så redd lengre heller. Jeg føler meg mer og mer klar, uten helt å skjønne for hva. Jeg har en følelse av at Stina og Frigg pønsker på noe uten at jeg vet, men jeg føler ikke at det er noe uggent ved det heller. Mer at vi har bedre tider i vente uten at jeg kan forklare hvorfor eller hvordan. Ofie har alltid sagt at Frida er nøkkelen. Hun befinner seg ved siden av huset med det rare i med et gigantisk nøkkelhull. Jeg vet ikke helt hva det betyr enda, men det er som om jeg hører Fru Grå. «Alt har en logisk forklaring. Dette også». Åh, Fru Grå. Overlegen er fantastisk, men jeg kunne ønske at du fikk med deg denne prosessen. Jeg tror virkelig at du ville smilt det trygge smilet ditt og gledet deg over endringene sammen med oss. Du vil alltid ha en plass i skogen vår. Som det spøkelse du ble, ekkoet mellom trærne og skyggene i gresset. Jeg lever og jeg tror at jeg er i ferd med å bli hel.