Fredriksen og starten på en revolusjon?

Frigg løp forbi det magiske teltet og nedover mot hun han fant en gang for noen uker siden. Bambù spratt fram ut av det og formerte seg om til en ildflue mens hun ropte «Prøv å ta meg da!» til han som løp. Han lo. Han hoppet, men hun smatt unna hendene hans. Han lo på ekte og jeg kunne høre hvor lykkelig han var i det øyeblikket. Bambù også. Hun var leken og hun lekte med han og han med henne. De suste nedover sammen mot Stina som sto og ventet. Hun smilte da han kom henne i møte. Slike øyeblikk hadde det ikke vært mange av den siste tiden og de måtte nytes før den store revolusjonen. Før krigen. Før alt endres og blir til noe ingen helt vet hva. Stina så på Frigg, «Fikk du sagt det du skulle?» Han nikket og før jeg visste ordet av det satt jeg i den blå sofaen, som egentlig er svart, på kontoret med overlegen ovenfor. Hun bekreftet at Frigg hadde vært der og forklart litt om det nye kartet og litt om minner. Og at Fredriksen var Trollmannen som vi begge hadde gjettet oss til i forkant. For Frida sto alene igjen på kartet og egenskapen til Fredriksen var i grunnen skremmende lik på trollmannens. Eller Portvokteren. Vi spøkte litt om at kanskje Fredriksen også hadde ulike identitetsdeler. Oppsplitting av oppsplitting! Som om ting ikke er avansert nok ifra før.

Jeg ble mongo og stuck mellom mine to verdener. Så sikkerhetsnettet ble testet og godkjent. Vi fikk låne et rom på avdelingen hennes. Det er tross alt en bedre løsning enn å sitte fast i bilen eller gå seg vill på en fremmed plass. Høvdingen var der og vi snakket litt om livet og hvor fucka jeg er. Alt som det pleier med andre ord. Ingen har endret seg og alt er som før. Trygt! Mens jeg satt der, studerte jeg kartet. Det var mye nytt og jeg forsto ikke helt hvordan det plutselig hadde utviklet seg uten at jeg hadde fått det med meg. Jeg så på trollmannen som også er Fredriksen. Jeg kalte på han. Stille innover mens jeg satt der og kjente at veggen mellom verden her ute og verden der inne var tynn. «Herifra kan alt skje», tenkte jeg. Jeg hadde øynene lukket og som tidligere befant jeg meg plutselig ved leirbålet. Alene først, men før jeg rakk å tenke, kom han til syne. Fredriksen. Jeg tror ikke jeg har sett han siden den gangen i skogen, da han fortalte meg at tiden hans var ute. I sommer? Var det dette han hadde ment? At tiden som Fredriksen var ute, men at han skulle gjenoppstå som trollmann? Jeg spurte ikke, men jeg ble glad over å se han. Det sa jeg også. For vi kan si mye om Fredriksen, men når alt kommer til alt, er jeg fryktelig glad i han. Vi sa ikke noe med en gang, men jeg tenkte på all den tiden vi har hatt sammen. Hvordan han alltid stilte opp for meg som liten, men også hvor kontrollerende han hadde vært. Går det an å være glad i noen OG ikke på samme tid? For det er litt sånn med han. Han har stilt opp og han har trodd på meg hele veien, samtidig som han har kopiert en del egenskaper ifra min far. Han bruker de samme manipulasjonene og hersketeknikkene. Jeg har hatt et sånt elsk/hat forhold til han i mange år. Jeg så på han og spurte om han ikke kunne løsne litt opp nå. At tiden er inne for meg å få tilgang. Fredriksen ble mørk i blikket og jeg fikk frysninger igjennom hele kroppen. «Du vil ikke tåle det» freste han som han har gjort så mange ganger før mens han minte meg på at Ronja sto klar ved hans side. «Men jeg trenger ikke å få vite alt på en gang. Hvis jeg bare får vite litt og litt?» Sa jeg. «Det ville ødelagt ALT det jeg har bygget opp og jobbet for!!» Freste han igjen mens han forsøkte å gi meg dårlig samvittighet. «Hvem er det som alltid har stilt opp for deg? Hvem er det som har sørget for at du er den du er og ikke minst AT du er??» Formanet han som om jeg burde være takknemlig og bøye meg i støvet for han. Jeg var takknemlig. Jeg er fortsatt takknemlig, og det sa jeg. Men farene han har beskyttet meg imot er over nå og det er bare minner, minte jeg han på. «Det er ingen reell fare mer!». Han så bare strengt ned på meg og sendte meg inn i en slags livskavalkade. Jeg så glimt av hvordan han alltid førte meg bort ifra noe jeg ikke klarte å stå i. Han sa alltid «Kom her, barn. Ikke se deg tilbake. Bare kom med meg» Og jeg forsto umiddelbart at det var alle de gangene han beskyttet meg ifra det vonde og etterlot Frigg, Stina, Frida igjen. Loppis også kanskje? Jeg så første gang jeg møtte han i skogen etter jeg hadde rømt hjemmefra. Jeg husker hvordan han holdt meg levende. Hver dag. For hvert traume. Så gråt jeg litt og sa på automatikk: «Unnskyld». Fredriksen fortsatte å se på meg og minnet meg på hvor stor tjeneste han hadde gjort for meg før han ble stille i noen sekunder. «Noen forsøker å kontakte deg» sa han plutselig mens han hørte etter. «Ja, noen prøver å få kontakt med deg».

Jeg våknet opp på det kalde gulvet og kjente høvdingens varme hånd på skulderen min. Det tar alltid litt tid før jeg virkelig skjønner hvor jeg er. Men den hånden på skulderen gjør det enklere. Kontakt. Jeg fortalte at jeg hadde truffet Fredriksen før jeg gråt litt igjen. Men bare litt. Jeg føler at det skjer en stor endring i meg nå. Noe er annerledes, og jeg føler at jeg har blitt sterkere til å klare å stå i slike ting uten å bli destruktiv. Selv om jeg ikke har fått med meg stort av det som har hendt der inne i skogen, føler jeg meg sterkere på mange måter. Jeg er ikke så redd lengre heller. Jeg føler meg mer og mer klar, uten helt å skjønne for hva. Jeg har en følelse av at Stina og Frigg pønsker på noe uten at jeg vet, men jeg føler ikke at det er noe uggent ved det heller. Mer at vi har bedre tider i vente uten at jeg kan forklare hvorfor eller hvordan. Ofie har alltid sagt at Frida er nøkkelen. Hun befinner seg ved siden av huset med det rare i med et gigantisk nøkkelhull. Jeg vet ikke helt hva det betyr enda, men det er som om jeg hører Fru Grå. «Alt har en logisk forklaring. Dette også». Åh, Fru Grå. Overlegen er fantastisk, men jeg kunne ønske at du fikk med deg denne prosessen. Jeg tror virkelig at du ville smilt det trygge smilet ditt og gledet deg over endringene sammen med oss. Du vil alltid ha en plass i skogen vår. Som det spøkelse du ble, ekkoet mellom trærne og skyggene i gresset. Jeg lever og jeg tror at jeg er i ferd med å bli hel.

Løvinnen og jenta i badekaret.

Frigg så ned i hullet dekket av gjørme. Den hadde kommet til syne da hun som ingen liker å si navnet til høyt, hadde kuttet seg. Han så for seg henne ligge der nede uten å få puste. Stina sto ved siden av han som om de deltok i en begravelse uten at noen var døde eller døende på ekte. «Hun drukner», sa han. «Ja», svarte hun som om det ikke var noe uvanlig ved det. «Kan vi ikke gjøre noe?» sa han trist og oppgitt. «Jo, men akkurat nå må hun bare ligge der tror jeg». Svarte hun like rolig. «Stina, ikke forsvinn igjen!» Sa han med en klump i halsen. Frigg hadde endelig funnet henne igjen og han var glad for å ikke være så alene mer. Stina smilte smått til han og pustet dypt. «Du vet at jeg ikke er så glad i barn og allikevel vil du henge med meg?». «Ja!» Svarte han. «Dessuten tror jeg ikke at du er så redd for barn som du skal ha det til!» Hun så lurt ned på han uten å si noe mer. Han var som en lillebror hun var nødt til å forholde seg til om hun ville det eller ikke. Innerst inne var hun glad i både han og Frida, men likte best å være for seg selv. Dessuten hadde hun innsett at det ikke var rettferdig ovenfor dem. Å bli etterlatt til seg selv med et altfor stort ansvar som egentlig hørte hjemme hos vertskapet dems. Så hun sto ved siden av han som var mindre enn henne. Sakte og nesten ikke synlig tok hun tak i handen hans uten å si noe, men handlingen sa mer enn hva noen ord kunne klare til sammen. Han klemte til og gråt litt, mens hun lot som om hun ikke så. Det ville han ikke likt, tenkte hun.

Senere på dagen befant jeg meg ved leirbålet som knitret som et ekte bål skal gjøre. Jeg kunne kjenne varmen ifra det og jeg kunne se både Frigg og Stina stå like der borte. De kom imot meg begge to. Frigg så tilfreds ut for å se meg, mens Stina så litt mer skeptisk ut. Det var fint å være der igjen selv om Adam manglet og jeg lurte på om han noen gang ville komme tilbake eller om tiden hans faktisk var ute. Jeg reiste meg opp og gikk imot de to som nå hadde funnet hverandre og alliert seg med hverandre. Stina ristet på hode. «Hvorfor gjør du ingenting?» Sa hun litt strengt. «Hvorfor er du så jævla feig?». Frigg så på henne med store øyne og jeg så på dem og kunne i grunn ikke være mer enig. Jeg er feig. Kjempe feig! Jeg tåler ikke dem som trenger å bli tålt mest av alt, så jeg snur ryggen til og glemmer alt som en gang var. Om og om igjen. Jeg kunne ikke annet enn å beklage og fortelle at jeg så gjerne ønsker å hjelpe. «Hun er der ute!!» Stina hevet stemmen. «Elisabeth er der ute og du her inne! Det er DU som burde holde den jævla hånden hennes!». Frigg tenkte seg om, for han visste at det var noen som gjorde det. Holdt hånden hennes. «Det er Politimester Bastian», smilte han. Han smilte, fordi Politimesteren hadde lovet han å lære han å spille fotball mens de en kveld satt og drakk sjokolademelk sammen. Det var det eneste jeg rakk før jeg ble dratt tilbake til virkeligheten her ute igjen. Og jammen hadde ikke Frigg hatt rett. Det var selveste Bastian som hadde passet på henne i det øyeblikket hun var der. Takk for alle de trygge livvaktene.

Så ble det natt. Igjen. Frigg hadde lagt seg etter avtale med ei marihøne om å bare spille tre runder til i Mariokart før natta. Det hadde han godtatt. Marihøner er fine og ha og Frigg hører på dem som er snille mot han.

Hun våknet brått og kjente at noe var galt. Det var blod overalt og hun reagerte som om det ikke var så uvanlig. Det kom ifra der nede og Elisabeth fortet seg inn på badet, skrudde på dusjen og satte seg på huk mens hun kjente vannet renne nedover kroppen hennes. «Jeg må skjule alle spor» hvisket hun lavt inni seg om og om igjen mens hun rugget fram og tilbake samtidig som hun klamret hendene sine rundt seg selv. Hun ante ikke hvor lenge hun hadde sitti der da lyset ble skrudd på og noen kom inn. Hun skammet seg over å bli oppdaget. «Jeg må bare vaske bort alt blodet» hadde hun hvisket. Stemmen skalv sammen med resten av kroppen. Det tok litt tid før Løvinnen fikk henne ut av dusjen. Stina og Frigg var der sammen med henne, men det visste ikke dem. De sto der og så på, mens Løvinnen hjalp jenta som skalv av med de våte klærne og på med noe tørt. Hun luktet så godt. Løvinnen. Elisabeth forsto ikke hvem hun var, men hun trodde ikke på at hun skulle passe på henne som hun sa. For like etter kom hun med medisiner. To tabletter. Stina så at det gjorde jenta redd og hun forsto hvorfor. Det var slike ting Stina bare visste. For hvordan trodde Løvinnen at hennes erfaringer med medisiner egentlig var? Tenkte hun i det hele tatt over det? Frigg fikk også frysninger igjennom hele kroppen, for også han hadde erfart å få medisiner. Medisiner «slik at du ikke gjør sånn motstand». Han hvisket stille at hun allikevel kunne ta dem, fordi det kom ifra Mummimammaen og Mummimamma er snill. Elisabeth tok dem ikke, men lot seg, stiv av skrekk, bli pakket godt inn i den varme dynen, mens Løvinnen forsiktig satte seg ned i en stol i den andre enden av rommet. «Jeg skal passe på deg», gjentok hun. Stina så på Frigg, «Ser du?». «Ser hva da?», svarte han. «Dette er kanskje Elisabeth sitt første møte med godhet». «Og sånn, skal hun overbevises til slutt». Frigg gløttet litt på smilebåndet idet jenta ifra badekaret sovnet uten å drukne først. Han lurte på om hun visste at de sto der. Han håpet det.

Det var først da jeg kom hjem igjen etter en gjesteopptreden på Gjøkeredet i helgen, at jeg oppdaget beskjeden ifra en Viking som plutselig var seg selv igjen. Han skrev til henne: «Gi oss en mulighet til å vise at livet kan inneholde mye fine ting også, ikke bare smerte og ensomhet». Hun fikk noen minutter med trygghet sammen med Løvinnen i natten og kanskje noen sekunder med Politimesteren dagen før. Om hun skjønte hva det var? Sikkert ikke. Men det er en start. Og jeg husker fortsatt hva overlegen fortalte meg før helgen. Om jenta i badekaret og hva som skal ha hendt oppi der. Jeg husker historien, men jeg kan ikke huske at det har skjedd med meg. Det er for grusomt til å skrive det ned. Men jeg skal ikke glemme denne gangen, det nekter jeg! For vi skal vinne og jeg skal stå sammen med både Stina og Frigg som nå virker klare for kamp. Jeg tror at det var Stina som postet det forrige innlegget om «Folkets sang». Hun kjenner Les Miserable bedre enn noen og jeg må vel ærlig innrømme at mye i den historien appellerer til meg og mitt liv. Vi står ovenfor vår egen franske revolusjon og vi skal kjempe så hardt vi bare kan for å bli fri. For det vil komme en dag i morgen og det er en verden bortenfor disse murene som bare venter på å bli oppdaget. Imens drukner jenta i badekaret eller i gjørma. Men av og til, en sjelden gang, hender det at hun slipper opp og får higet etter litt frisk luft.

Vet du hvem du er? Og er du villig til å leve slik?

Jeg sto foran speilet og så på jenta foran meg. Jenta? Kvinnen? Damen? Hun er litt av alt, hun som så tilbake på meg. Jeg var nødt til å stå der og se på henne noen minutter før jeg var villig til å reagere. For bare noen øyeblikk i forkant hadde Frigg gått til angrep. Igjen, men for første gang på flere måneder. Han hadde gått til angrep med den skarpe malerpenselen sin og malt armen hans (vår?) rød. For min høyrearm tilhører han som faktisk er alene av oss om å være venstrehendt. Jeg kunne så vidt dele hans tilfredstillelse av å kjenne den røde elva renne nedover armen og videre ned i vasken som var dekket av det hele. Det kjentes varmt og litt omsorgsfullt ut på et litt sært vis. Men Frigg kjenner ikke til omsorg på samme måte som andre og på den måten ble det logisk for meg. Spesielt siden at hans åpenhet til å motta omsorg det siste året, brått ble revet i tusen knas for få døgn siden. Det er som om jeg kan høre han si «Hva var det jeg sa? Det ender alltid sånn», men jeg hører ikke Frigg mer. Jeg hører ingenting annet enn et vakuum i et mørkt univers.

Jeg fortsatte å se på hun foran meg, vel vitende om at jeg trengte helsehjelp. Jeg var bare nødt til å stoppe opp litt. Tenke. «Hvem er du?» Sa jeg stille til henne som så tilbake på meg der inne. Jeg fikk naturligvis ingen svar før jeg bestemte meg for å gløtte ned på skaden. Hvor alvorlig var det denne gangen? Det var umulig å se, men jeg hadde erfaring nok til å forstå noe og skjønte at det ikke var altfor ille. Det fikk meg til å tenke på Reven. Hvis han hadde stått der med meg, hadde han sett på meg som om jeg nettopp nesten hadde amputert hele armen før han hadde blitt blek i ansiktet. Jeg lo. Det er alltid rom for latter. Men bare litt, før jeg la på kompresser og surret rundt en bandasje. Vasket opp dagens kunstverk og ringe legekontoret. Jeg kjørte selv spent bort. For vi var godt vant til Larve og hans usedvanlige dyktige evner med lappesaker. Selve undersøkelsen på skadestuen, husker jeg lite av. Jeg husker at jeg ble etterlatt alene i et rom full av skalpeller og det skremte meg. Jeg har vage minner om en litt klumsete og merkelig lege. Også husker jeg at jeg plutselig satt i bilen igjen. Ferdig bandasjert. Flott! Men jeg var nysgjerrig og åpnet for å se hva som var gjort. Ingenting. Hæ? Sykepleieren i meg kviknet raskt til og ble mest sjokkert over at noen helsepersonell kunne etterlate et åpent sår slik. Så jeg gjorde noe uventet og ringte en Gjøk. Den trygge gruppa mi der har tydeligvis gått i oppløsning, men jeg stolte fortsatt på et par av dem og visste at hun som tok telefonen var en som Høvdingen stolte på. Så jeg forsøkte på nytt å ta vare på meg selv, mens jeg tenkte på overlegen, ved å henvende meg til henne som tydelig var på min side. Sammen med hun som alltid er irriterende blid. Det må være hennes superkraft for selv om det kan være irriterende, er det også godt på en fremmed måte. De to damene der, viste seg å være et superteam som tok meg imot som allierte og henviste meg videre til den andre siden som signerte armen til Frigg med 20 sting. En Gjøk var med meg hele tiden, selv om jeg ikke var innlagt. Og jeg tenker at det var bra, for ellers hadde nok kunstneren på den andre siden sendt meg tilbake igjen dit med en tvangsparagraf i hånda. Hvis noen av dere leser dette, så takk! Ubevisst la dere en slags ro over min indre verden igjen. Det skal ikke mere til. Så tusen takk. Men ting er fortsatt ikke greit. Det forutsigbare er ikke et faktum og jeg tør ikke ta sjansen på å ringe når det er snakk om tilfeldigheter om hvem som tar den i den andre enden. En alliert eller ikke.

Hele dagen hadde gått og jeg følte meg gørrsliten. Tror jeg. For selv om jeg ikke helt vet hvordan «sliten» føles, så var det ingen andre ord som kunne beskrive det bedre. Jeg sto foran speilet igjen. Så på henne. Jenta, damen, kvinnen. Hun så eldre ut enn meg. Hun så eldre ut fordi min følelse av eksistens ikke samsvarer med hennes kropp. Hun hadde kloke, men triste øyne. Noen grå hår avslørte at hun hadde eksistert lengre enn meg. Hun så på meg tilbake uten å dømme. Blikket hennes så spørrende og alvorlig ut idet hun åpnet munnen for å si meg noe. Jeg ventet spent mens vokalene og konsonantene formet seg om til ord og setninger. «Vet du hvem du er? Og er du villig til å leve slik?» Sa hun. Jeg pustet ut. Og så dypt inn, før jeg pustet ut igjen mens jeg tenkte meg om. Jeg ville ikke svare spontant og lite reflektert. Jeg tenkte at folk flest kaller meg for Ida. Jeg vet at jeg jobber som sykepleier selv om jeg ikke alltid føler meg som en. Jeg vet at jeg har en liten familie som jeg elsker over alt på jord. Men det var ikke det hun mente. Hun snakket om mitt innerste indre og om identitet som bare jeg kan ha eierskap over. Og mens jeg fortsatte å tenke for å leite etter det rette svaret, klarte jeg ikke å komme fram til noe annet enn et nei. Jeg vet ikke hvem jeg er. Jeg vet det ikke fordi jeg har ikke kontakt med en brøkdel av meg selv en gang. På dette tidspunktet, kanskje bare 10 %. De resterende 90 handler uavhengig av meg eller den jeg skal være. Mitt indre revner opp og kartet mitt er nå delt i fire, jeg har nye sprekker både på kroppen og i mine to verdener. Så nei, jeg vet ikke hvem jeg er. Men jeg vet at jeg ikke er villig til å leve slik. Jeg er ikke villig til å leve en hverdag som betyr at min bevissthet forsvinner og at kroppen min blir styrt av noe jeg ikke har kontroll over. Jeg er ikke villig til å skamme meg over mine ubevisste handlinger fordi flere ikke forstår at dette ikke handler om å få oppmerksomhet. Det handler om et naturlig forsvarsverk som alle mennesker er utstyrt med. Bare at mitt forsvar er splittet opp og handler på tvers av hverandre etter et helt liv med erfaringer om at nære relasjoner og et hjelpeapparat er direkte farlig. Livsfarlig. Dette er et ikke-viljestyrt system! Ikke bare er jeg dritt lei av å leve som dette, men jeg er også dritt lei av å ikke bli forstått rett. Så jeg vet ikke hvem jeg er på grunn av alle sprekkene og oppsplittelsene. Jeg er ikke villig til å leve slik. En dag må sprekkene limes på plass igjen med et lim som kan holde all verdens materiale sammen. Jeg vil vite hvem jeg er. Og jeg har så inderlig lyst til å være villig til å leve.

Halvt levende, halvt død.

Jeg jobber bare netter. Noe som alltid har kledd meg, da jeg sjelden sover på nettene uansett. Dessuten er jeg mer usynlig på natt. Mens resten av verden sover, er jeg våken og holder fortet på avdelingen jeg jobber på. Meg og min eneste kollega som tilfeldigvis også er en god venn. Og det som er mest spennende, er at vi aldri vet hva som venter oss der. Nettene kan være hektiske nok med innkommende pasienter og pasienter som bli akutt dårlige og må videre til sykehuset. Prosedyrer. Pasienter med et lass pårørende som venter på at det siste bladet skal falle og eldre forvirrede pasienter som venter på sitt siste hjem. Pasientene med de ventende pårørende liker jeg best. Samtalene. Å være der tilgjengelig for de sørgende. Som venter. I natten. Med meg. Og hvis jeg er der akkurat i dødsøyeblikket, kan jeg kjenne på den gode følelsen av å slippe fri. Jeg tror ikke på noe liv etter døden. Jeg tror ikke at vi har en sjel som lever videre etter at kroppen overgir seg til den. Allikevel er det noe som hender akkurat i det øyeblikket hjertet stopper å slå. Noe jeg aldri har klart å forklare tilstrekkelig. Det er bare noe som skjer. En følelse. Når kroppen ligger der, forlatt av menneske som en gang bodde inni der. For i løpet av få sekunder, er det bare en kropp igjen. Og det er nesten som om jeg føler at det er noe som forlater den og, ja, blir fri. Men fri fra hva? Livet? Kanskje det er slik at det er livet som er vår egentlige fiende og ikke døden? Livet holder oss fanget her med utallige begrensninger og ikke minst utfordringer. Gåter og mysterier. Jeg vet ikke. Men døden er min venn. Ikke livet. Det vil ikke si at jeg er klar for å gå med henne enda. Jeg skal leve i fangenskap noen år til.

I kveld starter jeg på jobb igjen. Vi har en slik turnus som gjør at vi jobber i bolker med langfri mellom hver bolk. Så i natt gjorde jeg noe jeg liker. Jeg flyktet inn i Marvel universet. Alene. Siden jeg skal på jobb, må jeg snu døgnet og da er det pappaen i huset som står opp og får kidsa av gårde om morgenen. Slik at jeg får sove og jeg sover aller best på formiddagen. Klokka var elleve da jeg gløttet bort på telefonen. Ingen epostsvar fra han enda var min umiddelbare tanke. Enten bryr han seg ikke lengre, eller så er han alvorlig syk. Ingen kan svare på det. Men at han forsvant så brått, satt i gang en kjedereaksjon på indre bane og jeg skulle gjerne hatt noen svar snart. Overlegen som overhode ikke er overlegen visste vi at ble borte. Vi vet også at hun kommer tilbake og at hun ikke er død. For hun lovte i mill drill å gi beskjed hvis hun dør. Vi hadde en planlagt innleggelse på Gjøkeredet i forrige uke, men jeg ønsket på ingen måte å møte opp. Ting var for uforutsigbart og jeg hadde fortsatt ikke lykkes i å få tak i noen med kloke svar. Men så var det som om stemmen til Vikingen gikk igjen som et ekko i hode mitt. «Unngåelse er din verste fiende og den vil mate DIDen din». Så irriterende, tenkte jeg. For jeg var mest sur for at han plutselig ble borte uten å gi svar da han omsider returnerte. Han fortsatte bare å være utilgjengelig og det sender uheldige signaler innover, noe han burde vite. Også tenkte jeg på overlegen som overhode ikke er overlegen og jeg ønsket mest av alt å ikke skuffe henne. For en skuffelse, har jeg vært nok av. Jeg klarte utrolig nok å trosse unngåelsen, for jeg nektet å være den som gav uttrykk for å ikke forsøke i det minste. Så jeg reiste omsider bort utpå dagen en gang. Den forhåndsbestemte legevikaren virket usikker som de fleste gjør i møte med meg. Det kom fram at Bjørnen Bo ikke lengre var på banen og at jeg ikke har turt å møte opp der etter den katastrofale soloen min der. Legevikaren ringte til overlegen, noe som irriterte meg det også. For istedenfor at alle skal snakke og planlegge over hode på meg, kunne vel jeg bare få snakket med henne selv. Det hadde virkelig hjulpet. For da legevikaren kom tilbake, hilste hun ifra henne som hadde oppfordret meg til å skrive. Jeg fortalte umiddelbart at jeg ikke har tilgang lengre og legevikaren trodde at jeg mente tilgang på internett eller at jeg manglet passord til pc-en. Overlegen hadde naturligvis skjønt at jeg ikke lengre har tilgang på min indre verden. Men jeg har stor respekt for overlegens råd og derfor forsøker jeg å skrive litt nå. Men tilgangen til dem der inne, er fortsatt ikke tilstede og Høvdingtreet er fortsatt mørklagt. Hun hadde også foreslått å frigjøre en Gjøk for å bli med meg til Bjørnen hver uke og henge med meg i to timer etterpå. Som vanlig kjente meg på motstand. Hvem er det som ikke ønsker å dra til Bo? Jeg forsøkte å kjenne etter, men det ble bare kaos før jeg ble borte igjen. Til ingenting. Før jeg våknet med skallebank etter en slåsskamp med Reven. Som hvem? Hvem er det som gjør sånn motstand? Alt var bare som en stor gjørmete søle og da jeg reiste derifra var legevikaren like usikker og jeg begynte allerede da og grue meg til den timen med Bo og den heldige Gjøken som må henge med meg to timer etterpå.

Hverdagen min ser annerledes ut enn før. Jeg er ikke ute å jogger mer og de gangene jeg er i skogen, er det ikke som meg selv. Min indre verden er mørk etter at Høvdingtreet slukket alle lysene sine. Jeg vet generelt svært lite om hva som foregår der inne og da jeg omsider dro meg opp av sengen og åpnet soveromsdøra og ble blendet av en strålende blid sol, ble jeg nok en gang irritert. «Æsj!», tenkte jeg som hadde funnet glede i all uværet som har herjet de siste ukene. Og det var da jeg forsto at det er noe alvorlig galt. Sola gjorde meg bare deprimert og jeg ønsket bare å dra alle gardinene igjen og stenge verden ute. Så tenkte jeg på kvelden før. Da jeg bare skulle hente en pizza vi senere skulle fordøye, men istedenfor våknet jeg opp på en lokal kirkegård. En av mine favoritter vel og merke. Det regnet, vinden tok tak i meg som en omsorgsfull klem og jeg sto der foran havgapet og foran et svært og majestetisk tre. Jeg beundret det og innså at vi hadde en del til felles. Halve treet var dekket med de vakreste høstbladene du kan tenke deg! Sterke farger og roten av treet sto på en seng av de samme bladene liggende på bakken. Døde, men allikevel levende. Jeg kunne høre vinden spille og leke med dem idet jeg så på den andre halvparten av treet som var dekket av et mørke. Død. Treet var halvt levende og halvt død. Som meg selv. Med kontraster ingen kan fatte at hører sammen. Jeg pustet og kjente regnet slå meg i ansiktet. Det var som å møte seg selv. På kirkegården. Full av liv og farger, men samtidig overveldet av et mørket som har overtaket. For vi visste alle hvor det kom til å ende. De fargerike bladene klamret seg fast til livet med visshet om at de også snart skal falle og dø. Men jeg var ikke redd. Ikke bekymret. Det er bare sånn det er. Kontraster.

Utgått på dato.

Det går en hårfin grense mellom indre samarbeid og indre kaos. I løpet av et intensivt løp på Gjøkeredet har jeg oppnådd et større indre samarbeid enn noen gang. Det gikk fra fullstendig kaos til noe overkommelig på i underkant av et år. Aldri har jeg kjent på en mer ro på innsiden. Men som vi alle vet er lyset i enden av tunnelen som regel et møtende tog. Dette ble ingen unntak og mens kroppen og sinnet mitt i skrivende stund forbereder seg på kamp, forsøker jeg i beste evne å bevare noe av kontrollen og det overkommelige før det er for sent. Timen med Bjørnen gikk tilsynelatende fint. Jeg satt igjen med en god følelse etterpå og fikk samlet meg fint sammen med Vikingen uten å tenke over at kanskje ikke alle var like tilfreds med ny behandler. Mange i meg ble veldig knyttet til Fru. Grå. Mange følte seg også dermed svært avvist og skuffet da behandlingen ble avsluttet. Brått og uventet for flere. Så for noen ser nok de på Bjørnen Bo som en person som skal ta over hennes plass i stolen rett ovenfor. Og det er rart. For Fru. Grå er uerstattelig og derfor har jeg tenkt at hun egentlig aldri blir borte. For hennes kloke ord lever videre i meg og stadig hører jeg hennes stemme med kloke sitater hun sa for flere år siden, flere år etter. Bo er ingen erstatning. Bo er et nytt tilskudd og et nytt kapittel. Han er hennes forlengelse. For ferdighetene til Grå strakk ikke lengre enn 6 år. Det sa stopp. Og nå er vi tilsynelatende klare for å jobbe videre i en annen form som ikke Grå var utstyrt med. Ikke i samarbeid med meg i alle fall.

Jeg hadde min første time med Bjørnen. Som tilsynelatende gikk fint. Jeg hadde tilsynelatende overkommelig kontroll. Helt til toget kom og smalt meg rett ned. Det undrer meg at etter så mange år i traumebehandling og med andre erfaringer i livet, at mitt forsvarsverk fortsatt setter inn alle styrkene over en slik endring. Eller, det er jo egentlig ingen endring heller. Mer en utvidelse av et behandlingssystem som har vist seg å være et bra et. Men for noen ble det tydelig et lite overtramp? Eller for mye? Fru. Grå sa alltid at det var viktig å jobbe sakte nok til at alle i meg klarte å holde følge. Og vi gikk saktere enn den treigeste skilpadden i verden. Etter et år med intensiv trygghet på Gjøkeredet, oppnådde vi faktisk at det ble trygt nok og det er jeg ganske stolt over faktisk. Fru. Grå ville ha blitt positivt overrasket om hun visste dette. Og fortsatt tenker jeg på henne hver gang jeg oppnår noe bra. Hun var alltid den første jeg ville fortelle ting til. Og da jeg fikk A på hovedoppgaven min om dissosiasjon og relasjonstraumer på sykepleiestudie, var det faktisk Grå som var den første som gratulerte meg. Det var henne jeg ville fortelle det til. For jeg visste at hun ville like å høre om det.

Så da var det kanskje ikke så rart at en eller annen form for reaksjon ville komme når vi plutselig skulle snakke med en annen som slettes ikke ligner henne. Men jeg hadde helt ærlig ikke ventet en ny krig. På kontoret til Bjørnen Bo hadde Frigg sagt at de onde alltid vinner. Jeg tenkte i etterkant at de onde ikke finnes mer fordi vi har fått tilbake trua på et behandlingsopplegg igjen. Flere av mine identitetsdeler hadde dessuten funnet veien inn i fremtiden og jeg tenkte at dette kom til å gå bedre. Men så begynte de onde å få en stemme igjen. Høvdingen på Gjøkeredet var opptatt av å formidle at de onde ikke alltid vinner, men at de har vunnet til nå. Ingen vet hvem som vinner til slutt. «De onde» har hatt mange navn i årenes løp og nøyaktig hva eller hvem de er, har vært usikkert for meg. Jeg ser bare for meg en mørk sky av onde ånder. De føles ikke som egne deler av meg. Men mer som stemmer som er ute etter å gjøre vondt. Fru. Grå var ganske sikker på at disse stemmene var noen slags kopier av overgripere. Og det er logisk å tenke slik med tanke på hva som blir sagt. Samtidig har jeg alltid følt at det er noe mer enn det. Noe mer sammensatt på en måte. For de har en tendens til å dukke opp når jeg er på mitt mest sårbare. Slik som på onsdag.

Det hendte en liten motgang. I utgangspunktet ikke en stor greie, men en liten ting ble til noe stort. I meg. Et avvik ifra planen. Mitt indre tålbare, ble raskt og brutalt til noe utålbart og uhåndterbart. Det forutsigbare ble plutselig uforutsigbart og jeg havnet i den indre drakampen jeg så mange ganger har havnet i før. Mine indre forsvarsdeler begynte å dra meg i hver sin retning og jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre. Den ene ville det, mens den andre tryglet om noe helt annet og flere andre hang seg på med egne viljer og følelser. Systemet ble sårbart og det er ofte da dem kommer. «Regel nummer en: Ikke si dem imot. Regel nummer to: Gjør som dem sier». Erfaring har vist mange nok ganger til at skaden blir større om ikke disse reglene blir fulgt. De ville at jeg skulle skade meg, de ville straffe og nekte meg i å oppsøke hjelp. I motsetning til før, hadde vi i slike situasjoner en plan. En kriseplan som jeg aldri noen sinne har klart å følge. Før hadde jeg reist ut i skogene der ute, gått meg bort i mitt eget sinn og mest sannsynlig endt med å trenge legehjelp uansett. Denne gangen, ringte han. Han ringte til Gjøkene på Gjøkeredet og sa at jeg ville returnere. Transport ble ordnet og til tross for at mitt indre forsvar ikke ville tilbake dit, overlot jeg kontrollen til dem. Og det er nytt. Og nok en ting Fru. Grå ville blitt positivt overrasket over.

Jeg gikk motvillig inn sammen med en Viking og en Forteller. Det var bråk. På indre bane. De kranglet. De ville ikke. Og roping mot meg som skulle styre alt sammen gikk på repeat: «IKKE SI NOE TIL DEM!!!», «KUTT DEG OPP I SMÅBITER!», «ANGRIP!». Å høre på slike trusler på innsiden om og om igjen sammen med frykten ifra andre forsvarsdeler, samtidig som jeg forsøker å høre på hva hjelperne sier på utsiden, blir bare bråk oppå bråk oppå bråk. Det er klin umulig å høre på noe av det, så jeg blir desperat etter å få en slutt på det hele. Erfaring har vist at å skade, lindrer kaoset på indre bane, men det tillot naturligvis ikke Vikingen. Jeg kan huske at jeg fant en trygghet i at han passet på, for jeg vil jo ikke gjøre noe skade sånn egentlig. Jeg vil bare at kaoset skal stoppe. Det hele endte med en slåsskamp jeg umulig kunne vinne og et stikk bak før jeg sluknet av utmattelse.

Dagen etter reflekterte vi rundt hvem disse stemmene egentlig er. «De onde» som de blir omtalt som av dem der inne. De er sterke, de har mye makt, men hvem ER de egentlig? Vikingen sa at de er stemmer som egentlig er utgått på dato. Som gammel melk. Når den går ut på dato, kjøper vi ny. Overlegen som overhode ikke er overlegen sa det samme som Fru. Grå. At de er kopier ifra overgripere som har hatt rollen som beskyttere mot å si noe. For en gang kan det hende at det vært behov for å hindre at overgrepene ble verre. «De er kontrollerende EPer» sa hun. «Og de kan ta seg en velfortjent ferie med hver sin paraplydrink». Så lo vi igjen og så for oss en mørk regnsky med fem sugerør ned i hver sin fargerike paraplydrink. Vikingen sa på nytt at de var gått ut på dato og ikke trengs lengre. At de bare er stemmer ifra min egne fortid ifra en tid da de virkelige onde nektet meg å i noe, nektet meg å avsløre dem. Jeg spurte om ikke Overlegen kunne ta med de onde med på overlegepermisjonen som står like rundt hjørnet, igjen, så kunne de drikke paraplydrinker sammen. Vi lo igjen. Det er vår superkraft. Humor. For første gang i min historie, ble jeg enig med meg selv og ordene ifra dem om at de onde var som utgått og sur melk, ble på et nytt vis absorbert og sugd opp i mitt indre system. Jeg kan til og med si for aller første gang at ja, de stemmene ER kontrollerende EPer og de har faktisk ikke lengre makt over meg. De trenger i alle fall ikke å ha det fordi faren er over for lengst. Og hvis jeg sier det mange nok ganger innover, vil de onde kanskje faktisk ta den ferien. De har ingen tvil hatt en hensikt om å hjelpe, men jeg innser at Vikingen og overlegen som overhode ikke er overlegen har rett. De er for lengst utgått på dato og jo lengre jeg holder på dem, jo mer muggent og sure blir de. De onde skal ikke få vinne denne gangen. For nå er de avslørt. Vi har fordelen på vår side og vi skal banke dem ut med humor og hemmelighetsstemplet informasjon. For vi har både vett nok, mot nok, sterk nok og vi er bra nok.

Du er bra nok.

Frigg hadde mistet Frida igjen, men han hadde mottatt beskjeden om linken mellom han og Elisabeth. Han var mest skuffet for at han hadde tatt så feil avgjørelse den dagen hun skrek så høyt at han bare ville ende lidelsen hennes. Nå forsto han mer sammenhengen mellom dem to. Han med kulehullet i hode og henne med sin evigblødende flod av skam. Såret hans blødde ikke mer, men han kunne kjenne arret med fingrene. Det var en gang, tenkte han. Elisabeth og han delte på denne grusomme følelsen av å være død, men allikevel levende. Og hvis han klarte å lege såret i hode hans, kunne også Elisabeth klare å stoppe sin blødning. For det varer ikke for alltid. Det visste han nå, men ikke den gang. Så han begynte å løpe han også. Av en eller annen grunn ropte han etter Frida. Gammel vane? De var ikke bestevenner lengre, men de hadde allikevel et spesielt bånd. Frida var mer som en storesøster nå. Og søsken passer like godt på hverandre som bestevenner. Om ikke mer. Hun hadde vist han hvordan han kunne bevege seg mellom og igjennom de usynlige teppene som hang i skogen. Det fikk han til å innse at han aldri har vært helt alene der inne, for alle har bare vært kamuflert bak de usynlige teppene som usynlighetskapper. Han løp igjennom flere av dem og stoppet brått opp da han så henne ligge der. Ikke i et badekar, men rett på bakken. Hun hadde nattkjole på. Den var hvit med røde, små blomster på. Den nedre delen var full av noe annet rødt. Ikke blomster, men rød skam. Så mye at du sikkert kunne vri den opp og det ville renne av. Hun skrek ikke. Hun bare ynket seg. Frigg tenkte at hun var skuffet. Over han og over at hun fortsatt var død, men allikevel levende. Hun ønsket aller mest å bare være død.

Pussig nok, ble det spilt en sang over skogens høyttaler akkurat i det øyeblikket. Frigg så seg rundt og fikk øye på den lure reven som lusket rundt i bakgrunnen og tenkte at om det ikke var selveste Reven på Gjøkeredet som satt der i verden utenfor og spilte av musikken som ikke kunne passet bedre. Frigg henvendte seg til Elisabeth og fortalte at de to egentlig var ganske like. Han ba henne om å se på han og arret i tinningen hans. «Jeg har blødd jeg også», fortalte han forsiktig. Hun så dystert på han som om hun hadde gitt opp alt for en evighet siden. Han fortsatte å snakke forsiktig og blygt. «Men se. Det har grodd. Og det gjør ikke like vondt lengre». Elisabeth sa fortsatt ingenting. «Du vil slutte å blø en dag du også! Det er jeg sikker på!». Frigg tenkte på overlegen som overhode ikke er overlegen, Vikingen, Reven og ikke minst Høvdingen. Han så tydelig at de alle har hjulpet han med å se at det finnes noe godt i denne verden og han ønsket så inderlig å vise det samme til hun som lå der i den blodige nattkjolen sin og ynket seg i smerter og elendighet. Og imens den passende sangen ble spilt av, formidlet Frigg gjennom tankene sine at teksten kunne handle om henne: Se rundt deg, ville vekster av mange slag. De lever i lag og her har du røtter. Så se, du hører med. For du har både vett nok, mot nok, ro nok. Og du er både bra nok, sterk nok, god nok. Du er den blomsten du skulle være. Kom med dine drømmer, kom med din tru. For ingen er som du.

Og i akkurat det øyeblikket, var det som om hun kanskje fikk et bittelite håp. Om det bare var så lite at vi ikke kunne se det med det blotte øye, var det i det minste en bit av en celle der som lyste opp. Det kunne ikke sees, men han følte det. Elisabeth var ikke i stand til å gå, så Frigg lagde en slags båre av kvist og dro henne med seg til portalen. «Ligg her og følg med. Jeg skal sette på en film og lure Reven til å få noe godt å spise». Så Frigg fant fram filmen som handlet om oss. Filmen som Larve en gang anbefalte oss å se, fordi det var skremmende sammenlignbart. «Innsiden ut». «Følg med, la oss si at du er «Sorg»». Frigg ER et geni. I filmen om jenta som mister alle følelsene sine, ser vi til slutt at Sorg trengs. Alle følelsene trengs. Men det er Sorg som ender med å redde jenta. Sorg trengs. Så satt Frigg der og koste seg med rista brødskiver med nugatti og potetgull, mens Elisabeth lå bak portalen til verden der inne og så på filmen sammen med han. Hun gav ikke uttrykk for noe som helst, men det er kanskje allikevel en start på noe. Hun hørte Frigg sin latter, hun så Frigg sin glede og Frigg sin egen sorg. Og Frigg satt der og så på en film, som han egentlig mener er mest for jenter, bare for å vise henne at alle trengs. Så var Frigg alene igjen. Hvor Elisabeth ble av, er ikke godt å si. Men han gikk mellom og forbi trærne i skogen. Han var fornøyd med innsatsen og ikke minst for at han hadde sett Høvdingen igjen. Han fikk øye på han i enden av korridoren i verden her ute og inne på Gjøkeredet. Han tok sats og løp han i møte før han hoppet på han og gav han en ordentlig god klem. «Jeg trodde at du var et spøkelse» sa han, men visste at de nye hvite arbeidsklærne bare var kostymer. Inne i skogen gikk han etter hvert og så litt lysere på verden igjen. Reven gikk ved siden av som om han bare var hans kjæledyr. De løp litt, lekte og til slutt la Frigg seg på toppen av åsen bare for å se på stjernehimmelen. Reven la hode sitt oppå magen hans og Frigg klappet den myke pelsen, mens de hørte på sangen en gang til. «Du er bra nok, sterk nok og god nok».

«De onde vinner alltid.»

Så satt vi endelig der. En Viking, en Bjørn og meg selv med alle mine. På et kontor i byen. Ikke helt nytt og fremmed for jeg hadde vært der to ganger før. En gang alene og en gang med Larve. Det var like fint som jeg husket det. Like industrielt. Selve bygningen ligger i enden av gata av kafeen der jeg strategisk har blitt stamgjest i løpet av det siste året og siden sist jeg satt på det samme kontoret. Det var før jeg ble dratt med inn på Gjøkeredet og introdusert for Gjøkene der for første gang. Jeg la en plan om å sette meg usynlig og uproblematisk ned innerst i kroken på den kafeen etter timene med Bjørnen. For å skrive, komme meg, samle meg før jeg reiste tilbake til vanlig hverdag igjen. For det er bare to stykker som jobber aktivt og enestående med dissosiasjon i mitt distrikt. Fru Grå og Bjørnen Bo. En av to gav meg opp. Derfor husker jeg at jeg ville gjøre mitt aller beste for å tilrettelegge for at ikke den gjenværende halvpart endte på samme vis. Det skulle ikke stå på min innsats.

Året som gikk, gikk ganske annerledes enn jeg hadde tenkt. Istedenfor min egeninnsats på Kafé, tryna jeg med huet først rett inn på lukket akutt psykiatrisk avdeling. Som en brutalt behandlet pakke, ble jeg avlevert der med dype sår både utenpå og på indre bane. Jeg hadde ikke mer å gi. Det hadde mitt indre forsvarssystem, men det er en annen historie som allerede er nedskreven. Min reise derifra har bydd på et eventyr i alle sjangere og jeg har kommet ut av det som en litt bredere og utviklet versjon av meg selv. Fagpersoner ville sagt at jeg er stabilisert. Og det føles nettopp slik. At mitt indre forsvarssystem er stabilt. Nok. Stabilt nok til å fortsette reisen med den gjenstående halvpart som har spisskompetanse på det jeg strever med. Bjørnen Bo. Og planen min om å skape trygghet etter timene, gikk forståvidt som tenkt. Bare at nå har jeg ikke lengre bare en liten usynlig krok inne på en kafe, men jeg har et helt team som kan bistå om noe går galt. Viking, Høvding, Rev og en overlege som virkelig på ingen måte er overlegen. Pluss en heiagjeng som står bak dem igjen.

«Hvordan har du det?» Kom det ifra Bjørnen og jeg merket umiddelbart en rar og uggen følelse. Hvordan jeg har det? Tenkte jeg. Hvordan vet man sånt? Jeg forsto rett og slett ikke spørsmålet for å være ærlig. Jeg er jo så mange, så for å svare på det, må jeg jo ta en hel runde med meg selv, gå i hver krik og krok, kjenne etter og virkelig få med alle i meg. Og mest sannsynlig vil deler av meg ha et ganske stort spekter i hva som føles og dermed blir et slikt spørsmål umulig å svare på. Jeg ble forlegen og fomlet med ord, som jeg ofte gjør når det ikke finnes en fasit å ty til. «Ehm, tja. Eh. Jeg vet ikke» og kjente umiddelbart et nederlag over å ikke klare å svare skikkelig for meg og samtidig tenkte jeg på Ofie som alltid sa «Hvis du fortsetter å si «jeg vet ikke», kommer du til slutt til å tro at du ikke vet noen ting». Så jeg misliker å svare «jeg vet ikke» for det finnes alltid et annet og mer meningsfullt svar. Og jeg ønsket virkelig ikke å ødelegge denne sjansen med Bjørnen. Men spørsmålet ble for omfattende og da ble potten av ti ulike svar til «Jeg vet ikke». Men det gjorde ingenting. Bjørnen Bo var fattet og rolig og snakket på en slik måte som nådde inn til flere. Det merket jeg fra første setning. Dette var en mann som visste hva han drev med og ikke minst hva han hadde foran seg.

Jeg holdt meg tilstede nesten igjennom hele timen. Vikingen satt rett ved siden av i sofaen og var et trygt vesen å se på. Bjørnen Bo var innom flere temaer som aldri hadde streifet innom mitt hode før. Men som var så selvsagte at det er pinlig å innrømme det. «Vet alle at dere bor der dere bor?» «Omtaler du det som «hjem»? Jeg ble satt ut, men forsto umiddelbart hvor han ville. «Hjem» er et ord som flere i meg assosierer med noe vondt. Hvorfor hadde jeg ikke tenkt på dette selv? Så selvsagt! Jeg har til og med skrevet opptil flere ganger at som barn, ville jeg ikke hjem. «Hvilket farge er det på huset ditt?» fortsatte han. «Hvitt» svarte jeg. «Har dere bodd i et hvitt hus tidligere?» Herregud, mannen er jo som en levende manual for hvordan man snakker til traumepasienter. «Tja, vi flyttet en del» svarte jeg og kom på at det siste huset vi bodde sammen i, som min far fortsatt bor i, faktisk ER hvitt og tenkte kjapt igjennom om det fantes en farge på et hus vi ikke hadde bodd i. Rosa? Jeg får neppe min mann med på å male huset vårt rosa. Bo foreslo at vi stoppet å omtale huset vårt som «hjem». Av hensyn til dem som ikke har gode erfaringer ifra et hjem. Adressen funker, for det har ordet Rev i seg og Rev er trygghet for flere. Han fortsatte med spørsmål som aldri har streifet innom hode mitt før: «Vet alle at du har barn?», «Vet alle at du er gift?», «Vet alle hva du jobber med?». De kom på løpende bånd og jeg ble mer og mer imponert over den fyren. Svarene mine var de samme og like ukloke, men på dette tidspunktet fantes det ikke noen annet svar enn «Jeg vet ikke». At jeg ikke visste noe, gjorde tydeligvis ingenting for det betydde at vi hadde en del å finne ut av framover. Det ville blitt kjedelig om vi hadde alle svarene i dag. Og det er jo sant. Han spurte også om fritidsinteresser. Ikke en gang DET visste jeg noe særlig om, for det eneste jeg liker å gjøre, er å jogge. Ellers, når jeg er alene, vet jeg ikke hva jeg skal foreta tiden med. «Så jeg blir ofte mongo» kom det ut av meg. Han lo og sa at det var et uttrykk han ikke var vant til å bruke og jeg sa at overlegen som overhode ikke er overlegen bruker det stadig, men føyde til at det var på spøk og at vi hadde mye humor. Humor er viktig. Musikk. Jeg fortalte at jeg hadde satt sammen en spilleliste med musikk som passet oss alle og han mente at alle burde få hver sin. Noe som også ble logisk, for musikk har sendt meg rett inn i den ene sirkusforestillingen etter den andre.

Så ble det mørkt. Sceneteppet mitt falt sammen med meg og en liten gutt på ni år steppet modig fram. Frigg. Han så bort på vikingen og videre på Bjørnen. Lenge før han sa noe som helst. «Hvor lang tid tar det før du gir opp?» Spurte han og fikk samtidig formidlet at forgjengeren gav opp etter seks år. Bo smilte og sa at han ikke var typen til å gi opp. Det lå visst ikke i hans natur. «Det sier dem alle» Sa Frigg og Bo var ærlig på at hvis ikke behandlingen lengre var nyttig, ville han fortsatt ikke gi opp, men finne ut av hva veien videre kunne bli. Frigg tenkte tilbake på den store krigen mellom det onde og det gode. Fra den gang Fru Grå fortsatt var et ekte menneske og ikke bare et spøkelse ifra fortiden. «De onde vinner alltid» sa han litt trist og oppgitt. Bo sa noe om at det var trist at det var erfaringene han hadde før sceneteppet gikk opp og jeg var iblant oss igjen.

I Fru Grå sin tid, hadde jeg aldri klart å holdt meg så tilstede på et tilsvarende møte med to hjelpere i samme rom. Jeg satt igjen med en god følelse og var faktisk litt stum av beundring, mens Vikingen fikk oss trygt opp til Gjøkeredet. De ser på dette som en gylden anledning til å bygge bruer mellom instansene. Et samarbeid, som om ikke et svært lokalt indre samarbeid er nok. Men jeg liker det. Gjøkene har blitt en trygghet og med dem i ryggen kan det kanskje være mulig å få til noe konstruktivt poliklinisk. Der det er vilje, er det en vei sa han for et år siden da jeg var der for aller første gang. Og det skal ikke stå på viljen hos meg. Men jeg forstår og deler bekymringen til Frigg. Det ER flere viljer i denne kroppen og de onde har vist seg å ha større styrke enn oss. Hva blir deres strategi denne gangen? Og hva blir vår? Jeg kan ikke la Frigg oppleve nok et tap. En plass mellom lunsj og middag lå jeg plutselig der inne igjen. Etter en kort flytur landet jeg mykt på en seng av løv. Høst? Kanskje. Jeg har aldri opplevd ulike årstider der inne, men jeg liker tanken på at mine to verdener flettes sammen i en symbiose og akkurat nå, er det høst i verden der ute. Og da kan vi i alle fall late som om det også er høst i skogen der inne. Jeg så opp på den klare stjernehimmelen og hørte lyden av to drager som fløy i det fjerne. Lyden av vingeslag og en slags blanding av uling og brøl ifra dragens strupe. Dragene flyr og det var et bra tegn. Det var ikke før jeg satte meg opp at jeg så gutten som satt rett der borte og skuet utover skogen vår. Jeg sa hei. Han så på meg med triste øyne som om han visste noe som ikke jeg visste. Jeg satte meg nærmere og spurte hva han tenkte på. Han sukket og gjentok at de onde alltid vant og hva var det som var annerledes denne gangen? Jeg tenkte meg litt om. «Ja, til nå har det kanskje vært sånn» sa jeg og sukket jeg og. «Men du, Frigg?» Han så på meg. «Krigen er ikke over enda. Vi kan fortsatt vinne og vet du? Nå har vi en bjørn med på laget!». Frigg smilte. «Ja, det er i alle fall bedre enn en grå skygge», sa han og tenkte på Fru Grå som vi fortsatt ikke husker hvordan så ut. Fordi hun alltid så ut som en grå sky og som nå var blitt et spøkelse fra fortiden. «Spøkelser kan fortsatt komme godt med», sa jeg. «Som et slags etterslep!» Vi har jo erfart mange ganger at stemmen til Fru. Grå henger igjen og kommer med utsagn som ble sagt for mange år siden, men som bare har trengt noen år på å modne. Idet vi snakket, kunne vi begge skimte en bjørn langt der borte. «Ser du?» sa jeg og Frigg smilte bekreftende. «Kanskje de gode skal vinne til slutt allikevel?» Og akkurat mens jeg sa det, fløy dragene over oss med regndråper ifra Atlanterhavet som vi tok imot som et tegn på at vi muligens hadde fordelen på vår side nå. Bjørnen gav ifra seg et brøl før han gikk inn i hiet sitt. Han liker tydeligvis ikke regn.

Sirkus.

Frigg sto der med blanke øyne, stiv i kroppen med armene rett ned. Han så meg rett inn i øynene mens leppa dirret av en slags fortvilelse. Jeg så også på han- Gransket han og så at han sto der, stiv av skrekk, fullt av noe rødt. Det drypte ned på den mørke bakken vi egentlig ikke kunne se for alt rundt oss gikk i ett. Jeg så på han, «Frigg! Hva har du gjort?» Med en stemme som egentlig ikke skulle være streng eller dømmende, men en vennlig og sympatisk. Jeg er usikker på om jeg fikk det helt til. Han pustet fortere, men uten å svare. Jeg ble fylt av en slags sorg igjen. Men den var ikke særlig tilfredsstillende. Jeg fikk bare vondt av hele gutten og ble samtidig overlesset av en dårlig samvittighet for at jeg har forsømt han de siste ukene. Månedene. Jeg burde ha sett han. Jeg burde ha sett hvor ensom han var. Jeg burde ha sett han, slik at jeg kunne hjulpet han. Men jeg valgte å se vekk. Feig som jeg er, valgte jeg å kun se meg selv og livet rundt det som er mitt. Sommer. I lys av fravær av hjelpere og livvakter hadde jeg tillat meg å glemme. Forsømme, tråkke på og snu ryggen til. Og nå, akkurat nå, må jeg stå ansikt til ansikt med konsekvensene av det.

«Frigg», sa jeg igjen med klump i halsen og med et tappert forsøk på å ikke begynne å gråte jeg også. «Hva har du gjort?» Men Frigg var stille, han så ned. Ned på de blodige hendene sine, videre opp på meg. «Jeg lovte i mill drill.» Sa han lavt. Jeg sto der og så spørrende på han. Jeg forsto ikke en dritt. «Hun har det så fælt! All skrikinga og smertene». Jeg leita desperat etter svar. For Frigg finnes i meg, derfor må også svarene på dette finnes der inne. Før jeg visste ordet av det kunne jeg høre det jeg også. Føle det. Smerten, skrikene. Jeg husket selvmordsbrevet jeg skrev da jeg var 12. «Elisabeth?» Spurte jeg lavt som om Elisabeth var en stor hemmelighet og et navn ingen egentlig skulle få lov å si høyt. Jeg kjenner knapt til henne selv, men jeg har skjønt såpass at hun bærer med seg noe så grusomt at ingen knapt ville trudd det var sant. Frigg nikket som om det var hemmelighetsstemplet informasjon. «Jeg var så alene, men så fant jeg til slutt henne» Sa han plutselig etter et kort tidsrom med stillhet. For hva skulle vi si? Jeg følte at ordene på en måte var brukt opp. «Jeg ville bare hjelpe henne, som hun ba meg om» mumlet han. «Var det henne du kuttet opp, Frigg?» Han nikket og jeg begynte omsider å grine lydløst. Jeg hadde lyst til å ta gutten som sto foran meg og holde rundt han, men avstanden var blitt for stor mellom oss. «Skulle du drepe henne?» hvisket jeg og han nikket sørgmodig på hode sitt og bekreftet det jeg fryktet aller mest.

Så hendte det noe nytt. Mine to verdener smeltet sammen og gav på ingen måte mening. Min plutselige tilgang på traumeminner, ble altfor overveldende for meg å bære, så hode fikk seg en real overbelastning. Noe som igjen førte til at jeg gikk rett inn i en slags psykose. Selv om Fru. Grå aldri ville kalt det for det, så er det ikke så mange andre ord som beskriver tilstanden bedre tror jeg. En dissosiativ overbelastning kanskje? Det samme hendte uken før, da Vikingen var på jobb og da han sa så fint at «Nå! Nå er du gæren på ordentlig!». Også lo vi. Er det noe jeg virkelig setter pris på er at vi fortsatt kan ha litt humor oppi all galskapen. Denne psykoselignende tilstanden ble senere omtalt som et sirkus og sirkus vil vi ikke ha noe av, sa vikingen så fint. Og jeg var akkurat til stede nok til at jeg forsto det og overga ansvaret og kontrollen over til han. I går hendte dette på nytt og da jeg forsøkte å formidle at det var sirkus, oppfattet de to klovnene som var sammen med meg det som en slags vrangforestilling og sa: «Nei, nei, her er det ingen sirkus». Og så lenge det ikke var sirkus, kunne det ikke være så ille i stand med meg at jeg trengte å overlate alt til dem. Så den evige runddansen med to verdener smeltet sammen, fortsatte helt til en av klovnene fikk oppklart definisjonen av «Sirkus» med Vikingen som på mange måter kjenner meg best av dem alle.

Det er ingen tvil om at min indre verden har tatt noen skritt tilbake i løpet av denne sommeren. Jeg innser at jeg har brukt mye av tiden på å få alt som kom meg i møte og ble en del av min hverdag, lengre bort i fra meg igjen. Som om vi brukte hele vinteren på å åpne opp et gammelt og infisert sår som jeg nå har sydd igjen. Uten at det infiserte fikk behandling og tid til å leges. Som sykepleier vet jeg hvor farlig det kan være å gå med ubehandlet infeksjon i kroppen. I verste fall kan det utvikle seg til sepsis som igjen kan føre til en sikker død. Kretsløpet mitt har derfor gått med en potensiell fare for sepsis som jeg er nødt til å forhindre. Indre møter og aksept blir min form for antibiotikabehandling i denne runden. Jeg har helt ubevisst snudd ryggen til meg selv den gang. Igjen. Noe som har ført til uheldige allianser i skogen der inne. De sier at minus og minus blir til pluss, men i dette tilfelle har det bare ført til et større minus. Om ikke brøk i tillegg.

Jeg satte meg inn på de harde flisene på badet igjen. Med et snev håp om å få tilgangen på det som gradvis forsvant mens sommeren gikk sin gang. Jeg visste at min største sjanse var via Adam og håpet at han fortsatt satt ved leirbålet sitt der inne og voktet portalen til verden her ute. Jeg lukket øynene og ventet. «Adam». Sa jeg forsiktig. Ventet litt igjen for det har vist seg at det ikke lønner seg å forhaste denne prosessen. «Adam, er du der?». «Ja, jeg er rett her.» Svarte han plutselig og jeg smilte av en lettelse lettere enn fjær. Det gjorde ikke han. Så satt vi der igjen. Adam og meg i en stille skog som jeg desperat ønsket liv i igjen. «Hvor er alle sammen?» Spurte jeg. «Det vet vel du? Det er jo du som har stengt alle dørene.» Svarte han. Dører? Tenkte jeg og fikk sakte men sikkert tilbake bilder av det gamle huset med det rare i. Huset som Fru Grå og jeg alltid brukte som metafor på dissosiasjon og plassering av dem som bor der inne. «Vi går oss en tur» Sa han plutselig. Så vi gikk. Sammen og i en helt annen retning enn før. I Regnskogen. «Se der!» og jeg så dit Adam pekte og fikk øye på huset. Huset med det rare i. Jeg ble overrasket over hvor pent det så ut. Før var det forfallent og kneblet av greiner og røtter. Nå så det ut som om det hadde fått et etterlengtet malingstrøk, men det var mørkt i vinduene. Jeg hadde lyst til å gå imot det og inn for å åpne noen av dørene på gløtt. Jeg så på Adam og han nikket på hode. Akkurat i det vi skulle gå, begynner det å riste i skulderen min. Adam så det samme og sa «Jeg tror at noen vil ha tak i deg». Det ristet igjen. «Vi tar det en annen gang», sa Adam og jeg ble plutselig dratt tilbake til verden der ute og til høvdingen som trodde at jeg trengte å bli reddet.

Kvelden etter var Sirkus et nytt faktum. Det virker som om traumeminner står i kø for å introdusere seg for meg uten at jeg klarer å avvise og si stopp. For de kommer veltene over meg med alle sansene som følger med. Lukt, smak, berøring, smerter og lyd. Skrik, blod, høye og kjeftende stemmer. Grafsing og slag. Og like etter flyr dragene på stjernehimmelen og redder meg vekk ifra tiden den gang til en verden der tiden står stille. Jeg fulgte dragen som fløy, for drager skal fly og jeg ble berget til en tryggere plass. Men denne overbelastningen av minner, gjorde nok en gang at disse to verdenene ble til et Sirkus og ingenting stemte overens. Sirkuset fikk ha overtaket i et par timer, før en Viking og Høvding bestemte seg for å ta saken i deres hender. For meg som bare gikk i sirkler på sirkus. Et stikk og hjernen min fikk sjans til å hvile noen timer. Takk og lov for vikinger og indianerhøvdinger.

Natten gikk og jeg har sagt til overlegen som overhode ikke er overlegen at jeg skal forsøke å få i gang indre møter igjen. Nå på rom 86, som ble presisert i møteinnkallingen for å forhindre at noen gikk inn på feil pasientrom. Denne gangen virket det som en umulighet, men jeg vet av erfaring at ingenting er umulig bare jeg gir det litt tid. Tiden gikk og plutselig sovnet jeg en plass mellom frokostbordet og sengen på rommet mitt. Alt var mørkt, jeg kunne ikke se noen ting. Helt til jeg ble heiset opp i en snor som var bundet rundt livet mitt. Var det dragene som løftet meg opp? Jeg forsøkte å se opp, men uten å se annet enn svart, kunne jeg i det minste høre de kraftige vingeslaga ifra dragen som fløy høyt der oppe. Var det noe han ville vise meg? Som en jojo ble jeg heiset opp og ned og jeg begynte å lure på om dragen trodde jeg var et leketøy han kunne more seg med. Jeg kunne skimte skogen der nede og det var interessant å se den komme nærmere da vi suste nedover imot den og at den ble mindre da jeg ble heiset opp igjen. Den så faktisk flat ut! Jeg har aldri sett skogen ifra denne vinkelen før. Den svevde liksom bare der midt inne i et uendelig univers.

Jeg kunne høre en suselyd komme nærmere meg der jeg hang flere kilometer over skogen. Og før jeg visste ordet av det svevde Ofie ved siden av meg og smilte som bare en ånd kan smile. Som et tent lys. For når Ofie smiler, gløder han som en lykt i mørket. Jeg spurte om hva som ville skje om vi gikk over kanten av skogen som så flat ut. Ofie svarte: «Skogen er uendelig». Uten å bli mer klok av det spurte jeg om de andre beboerne der nede og hvordan jeg kunne finne tilbake til dem igjen. Da tok Ofie tak i meg og ba meg om å holde godt fast før han kuttet strengen ifra dragen. Vi suste ned til skogen i en imponerende fart og landet rett utenfor huset med det rare i. Jeg måtte beundre det en lite stund. Det var stort og hvitt med et pent stelt uteområdet. Jeg kunne ikke dy meg på tanken om at det kanskje var Fredriksen som hadde tatt fatt og ansvaret for gartnertilværelse der også. Fint.

Jeg gikk rolig mot huset for jeg ville ikke forhaste noe. Jeg har nemlig lært at om jeg forhaster ting, vil det bare bli rot eller så vil jeg komme til å skremme hensikten bort. Døra var en helt vanlig dør som var helt vanlig å åpne. Den knirket ikke en gang og jeg lurte på hvem som hadde stått for denne restaureringen, for sist jeg så dette huset så det ut som om det var i ferd med å rase hvert øyeblikk. Huset på utsiden så innbydende ut. Innsiden var en kontrast til det. Kaldt og ubebodd. Spindelvev, støv og umøblert. Ofie var sammen med meg hele tiden. «Hvorfor er de ikke her?» Spurte jeg litt skuffet. «Du ser bare det du vil se, kjære deg.» At Ofie sa «kjære deg» til meg, var første gang og litt kleint, men greit nok. Jeg fortsatte å se meg rundt mens vi snakket, «Men jeg vil jo se dem!» Sa jeg med et tydelig trykk på «vil». Ofie plasserte seg rett foran meg og svarte; «Du vil kanskje se dem oppi der» mens han pekte på hode mitt. «Men du må virkelig ville se dem inne der». Han pekte på hjertet mitt og jeg skjønte umiddelbart at jeg ikke kunne sluntre unna å føle. Føle dem og føle meg. Jeg lukket øynene og sa innover mange ganger at jeg ville. «Jeg vil». «Jeg vil». «Jeg vil!!». Jeg åpnet øynene og det var da Frigg plutselig sto rett foran meg igjen. Uten blod denne gangen. Jeg smilte, gikk imot han og omfavnet han. Uten å slippe, ba jeg om unnskyldning. «Unnskyld!». «Unnskyld!». «Unnskyld, Frigg!». «Unnskyld for at jeg ikke har sett deg og passet på deg.» Frigg løsrev seg ifra meg og jeg kunne se at øynene hans var våte og det var som om det var to skyer som så tilbake på meg. Jeg sa at Elisabeth ikke var hans ansvar. «Men jeg klarer ikke å høre på lidelsen mer!» Sa han med en stor klump i halsen. «Vet du hvor hun er?» spurte jeg. Han visste ikke, fordi hun var delvis usynlig. «Hun kommer og går liksom», sa han. Ofie brøyt samtalen og sa at noen prøvde å få tak på meg igjen. Så jeg lyttet og hørte en kjent stemme fra verden der ute. Det var vikingen som ropte på meg. Kanskje lå kroppen min der i sengen og gråt eller gav uttrykk for annet ubehag, for det er da kjente livvaktene forsøker å kalle på meg. Jeg forlot Frigg, Ofie og huset. Da jeg lukket øynene opp i neste øyeblikk, så jeg rett på en viking som lurte spent på hvor jeg hadde vært hen nå. Ikke i et sirkus i alle fall, svarte jeg.

I motsetning til før, skjer tingene der inne i meg mer stykkevis, delt og spredt utover dagene. Jeg får små glimt av det som er, var og kan bli etter hvert som dagene går og derfor blir historien og fortellingene til etter hvert som tiden gir meg tilgang. Senere den samme dagen forsøkte jeg å få tilgang på verden der inne på en mer kontrollert måte. Som tidligere. Og plutselig ble jeg hjemsøkt av en stemme fra langt, langt tid tilbake. Fra tiden med Fru. Grå, men det var ikke hennes stemme som hjemrøkte meg denne gangen. Det var Ofie. Da ting startet på alvor å gå nedover på veien vi gikk sammen, forsøkte Ofie å gi meg små hint og gåter for at jeg skulle forstå mer. Den gangen forsto jeg ikke en dritt, men som mye annet som er blitt sagt igjennom tidene, kom også dette oppklarende til meg flere år etterpå. «Frida er nøkkelen», har gått på repeat igjen den siste tiden. Spesielt etter at det ble offentliggjort at Frigg og Elisabeth hadde skapt en allianse sammen. Elisabeth og Frida er på samme alder og jeg mistenker nå at de er linket sammen på et vis. Frida bærer på traumeminner, men ikke på samme måte som Elisabeth som sitter fast i en enkelt hendelse, som egentlig hører hjemme i en skrekkfilm. Om og om igjen lever hun i det øyeblikket som ikke hører hjemme i virkeligheten. Mens Frida har gått videre og fått oppleve glede over livet og sett med egne øyne at det vonde er over. Er det slik Ofie mente det? At Frida er den som kan få dratt Elisabeth og Frigg ut ifra det vonde og få forklart for dem at mange år har gått og at det ikke lengre er en reell fare?

Så slukket lyset for meg igjen i verden her ute og jeg sto plutselig oppå en liten topp i verden der inne. Ting jeg opplever der inne, er umulig en tilfeldighet. Ofte opplever jeg at livvaktene og meg selv har stor påvirkning på hva som hender i neste øyeblikk. For vi hadde snakket en del om Frida og før jeg visste ordet av det, sto jeg der inne. Oppå en liten topp og fikk øye på nettopp henne langt der nede. Jeg ble fylt med en stor glede for jeg hadde ikke sett Frida siden før sommerferien. Jeg ropte på henne og blikkene våre møtte hverandre. Hun smilte, vi begynte å løpe imot hverandre og begge strakte armene rundt hverandre. Også gråt vi litt. «Du har blitt så stor og flott, Frida», sa jeg og smilte. Hun så litt blyg ut, som en tolvåring kanskje vanligvis er. «Hvor har du vært?» Spurte jeg vennlig. «Vi har savnet deg». Hun fortalte at hun hadde vært med Fredriksen, eller Fredrik som hun kaller han. Toneleiet hennes endret seg mot noe sørgmodig og jeg fikk en følelse av at noe var galt. Frida bekreftet at Fredriksen var en gammel mann som om han ikke hadde lenge igjen. Var Fredriksen døende? Jeg undret meg over det samtidig som jeg husket hva han hadde sagt da vi møttes i skogen i sommer. Da han fortalte at det ikke lengre var bruk for han mer. Jeg var uenig i akkurat det og skulle gjerne hatt styrken til Fredriksen med meg videre. Men dette fikk jeg ta en annen dag. Nå var det Frigg og henne med navnet som alle kvier seg for å si høyt i fokus. Jeg spurte Frida om hva som hendte med kontakten med Frigg. Hun svarte at hun hadde hengt litt mer med Stina og så opp til henne og at hun unngår de yngre. Dette sa hun med tydelig dårlig samvittighet. «Frida.», Sa jeg. «Jeg skjønner det godt, men både Frigg og Elisabeth (Det var som om jeg automatisk hvisket navnet hennes for at det ikke skulle sies så høyt) trenger deg. Oss». Vi pauset litt og så utover mot skogen. Jeg prøvde å forklare at jeg trodde at Frida har en vesentlig rolle i denne prosessen. At hun er en slags motpol til Elisabeth som ikke har fått kjenne på glede og på at det vonde er over. «Kanskje du kan hjelpe henne med det, Frida?». Frida så litt oppgitt ut da jeg spurte, men hun absorberte det jeg sa og hun skulle tenkte litt på det, sa hun. Frigg er mørk, sa jeg. Han trenger å se dagslys igjen. «Frigg er en guttunge», sa Frida. «Ja, men egentlig en gladgutt!» Svarte jeg. Vi smilte begge to og var glade for å være litt sammen igjen. Frida vendte seg mot meg med en spontan undring. «Du? Er det sant at du har vært på sirkus?». Jeg måtte le. «Ja, Frida. Det har vært litt av et sirkus den siste tiden.»

Etter alt dette sirkuset med klovner og alt det andre som hører sirkus til, dukket Frigg opp igjen. Som sist, med en så stor fortvilelse over noe jeg ikke helt var i stand til å se omfanget av. Ikke før et par timer senere da overlegen som overhode ikke er overlegen var på plass ovenfor meg igjen. På dette tidspunktet var det altså Frigg som sto der, uten blod denne gangen, men uttrykket hans fortalte at han var redd, usikker og svært rådvill. Han flakket med blikket, han ante ikke hvor han skulle gjøre av seg. Han holdt noe i hånden, men jeg så ikke tydelig hva. Jeg spurte på nytt med en ikke for streng stemme: «Frigg. Hva har du gjort?». Da brast det for han. Han snakket på både ut og innpust. «Jeg lovte i mill drill!!! Jeg orker ikke å høre skrikene hennes mer!! Hun tryglet meg om å gjøre det!» Overlegen som overhode ikke er overlege kom oss i møte etter det merkelige eventyret vårt nede på den andre siden av sykehuset. Hun spurte om hvorfor jeg trodde at Frigg gjorde det han gjorde og som førte til at vi ble lagt i kunstig koma på intensiven dagen før. Det var da det rablet for meg. Det var som å bli innhentet og dratt ufrivillig tilbake i tid. Synet av den lille jenta i badekaret som tryglet dem som sto over henne om å drepe henne der og da for å slippe. Skrikene, smertene, blodet. Og siden da, har hun fortsatte med å trygle og tryglet uten at jeg har hørt. Frigg hørte og han lovte i mill drill å gjennomføre. Stoppe lidelsen en gang for alle. Og jeg husker. Jeg føler og jeg sto plutselig midt oppe i en bunnløs smerte, mens jeg tryglet overlegen som overhode ikke er overlegen om å dope meg ned. For dette ble en for stor byrde å bære. Dopet kom og jeg sov i 14 timer. Min mentale sepsis ble et faktum og jeg blir her noen dager ekstra, i håp om å få god respons på min egen indre antibiotikabehandling. Uten for mye sirkus i mellomtiden.

Regndråper.

Tusenvis av dråper hang i trærne. Ventet på å hoppe ned og bli en del av en større helhet der nede på bakken. En etter en slapp taket og jeg kunne høre lyden idet hver og en av dem traff vanndammen som ble større for hver dråpe som hoppet ned i den. Jeg så ikke stort annet enn skygger av bladene de hang på og kunne så vidt skimte forbi dem, inn i en uendelighet som finnes og fantes på samme tid. Der ute skal det vokse nye eventyr, nye fortellinger og nye spirer med håp og en vilje større enn livet selv. Men akkurat på dette tidspunktet er jeg tilfreds med å gjemme meg her, bakom skyggene og lytte til hver eneste dråpe som faller. Dragene må ha flydd, siden det er spor av regn. Det er en tilfredsstillende tanke som jeg leker meg med. Minnes over alt som har vært, som var, som ikke lengre er. Stinas evige flukt ifra skammens skygger, Friggs uendelige ensomhet og lengsel og Fridas evige skrik. Ingen løper mer. Ingen skriker mer, men noen lengter fortsatt. Noen er fylt med et så stort savn som nesten ikke er mulig å bære. I alle fall ikke alene. Savn etter noe. Noen. En trygg havn. Omsorg? Lidenskap? Kanskje bare noen som holder rundt og sier at du er bra nok akkurat som du er. At ingen forventer at du presterer perfeksjonisme eller livet i glansbilder. Men at det holder å bare være den du er. Ble. Eller skal bli.

For jeg har levd mine dager som robot. Roboter har ikke behov for omsorg eller bekreftelser. Lever du dager som robot, gjør du kun det som er forventet og som allerede er forhåndsprogrammert. Min programmering startet allerede den dagen jeg ble født. Av mennesker med urimelige krav og forventninger. På mange måter kan man jo tenke at barn blir programmert og formet av de rundt seg. Barn har behov for veiledning i fra trygge voksne som kan lære forskjellen på rett og galt. Med hensikt om å bli et selvstendig menneske med både fri vilje, egne tanker og meninger. Disse barna blir til mennesker. Med evnen til å tenke, føle og handle ut i fra det. Selvstendige. Mens barna som til stadig blir utsatt for krenkelser, misbruk og psykisk maktkamp, blir til roboter. Der handlinger etter hvert blir styrt av et automatisk forsvarssystem for egen beskyttelse. De handler ikke ut ifra egen frie vilje, men det som er mest hensiktsmessig for egen beskyttelse. For overlevelse. I en verden som ingen har formet dem til å forstå hvordan egentlig fungerer.

Jeg forsøker med dette å holde løftet mitt til henne som fortsatt har trua på at jeg skal bli et menneske. Selv om i hennes øyne, har jeg alltid vært det. Et tenkende selvstendig menneske. Jeg lovte overlegen som overhode ikke er overlegen å forsøke å skrive. Fordi å skrive skaper ro og oversikt. Selv om jeg føler at jeg har mistet tilgang på min indre inspirasjonskilde. Slik blir følelsen av å være en robot mer levende. Tekstene mine er alt annet en robotaktig med all dens følelser og refleksjoner, sier hun. Valgene jeg har tatt i livet fram til nå, er mine, sier hun også. Ingen andres. Sant nok. Allikevel sitter jeg med en følelse av at jeg ikke egentlig har eksistert fullverdig. Jeg lovte å skrive noe om det. Og det trengte ikke å være poetisk og full av mening. Å skrive kjedelig er også en kunst. Det jeg mener er hovedgrunnen til at jeg beskriver meg selv som robot, er på grunn av oppsplittingen mellom følelser og forsvar i meg. Å føle har alltid vært forbundet med fare, så jeg har på automatikk, koblet det ut. For å klare å overleve i en hverdag jeg ikke fullstendig har forstått. Og hvordan kan man forstå en verden, man kun har sett i biter? Jeg har mange hundre timer bak meg som observatør. På busser, tog, kafeer, gatehjørnet, parken, butikker m.m. Hvordan er det jeg egentlig skal være i denne tilværelsen? Jeg har observert ansiktsuttrykk, reaksjoner, samtaler, ordvalg, samspill og kopiert det jeg har tolket som minst konfliktskapende. For siden å bruke det selv i egne møter med verden og andre mennesker. Her ville overlegen som overhode ikke er overlegen sagt at det allikevel har vært mitt valg. Hvilke verktøy og metoder jeg tok med videre, slik at det utgjorde min egen identitet som et fullverdig menneske. Og jeg ville sagt meg delvis enig i det. For valget var aldri tatt ut ifra eget ønske, men ut ifra hva andre forventet og som gav minst sjanse for å skape konflikter eller å bli lagt spesielt merke til. For er det noe jeg har blitt programmert til, er det å tilfredsstille andres behov før mine egne. Og før jeg valgte å bli en del av denne verden her ute, sto jeg timevis foran speilet for å finne det rette smilet. Den rette latteren og de andre rette uttrykkene. Uttrykk kom aldri naturlig, det måtte øves på etter seksten år som et levende objekt.

Nå som disse murene er i ferd med å falle, murene som har holdt følelser og forsvar adskilt ifra det skallet jeg har levd i, kan jeg føle litt mer på det å være et menneske. Tror jeg. Ifølge Psykolog Anne Hilde Vassbø Hagen, er følelsene våre livsviktige og de fargelegger opplevelser og forsterker minnene våre i hukommelsen. De organiserer oss innvendig, binder sammen opplevelser og hendelser og skaper mening. Slik at vi kan forstå og tenke om oss selv og andre. Følelsene hjelper oss å vite hva vi liker og ikke liker, ta valg og gir oss retning for handlingene våre. Og når jeg leser dette, får jeg egentlig bare bekreftet min robotteori nok en gang. For når følelsene mine har vært adskilt ifra mitt hoved «jeg» i så mange år, hvordan da har «jeg-et» i meg klart å ta avgjørelser? Jo, basert på andres reaksjoner og følelser. Ikke mine. Nå som murene er på vei til å rase, kjenner jeg på en enorm sårbarhet. Valgene jeg må ta, kan ikke lengre tas på bakgrunn av andres reaksjoner og meninger. For jeg føler noe og det gir meg muligheten til å få ta selvstendige valg. Å fargelegge opplevelsene som skjer med følelser jeg ikke en gang ante fantes. Det er som om jeg har fått utdelt en rekke verktøy jeg ikke aner hvordan jeg skal bruke, med forventning om å lage en retning. En vei. Som bare er min.

Tusenvis av regndråper hadde sluppet taket og lyden da de traff bakken var som musikk for mine ører. Jeg kunne se utover noe uendelig og åpent bak bladene på trærne da jeg hørte ekte musikk bli spilt av, ikke i skogen der inne, men fra Gjøkeredet der ute. Så begynte jeg å fly. Fly med lyden av vinden som suste i ørene. Jeg flydde mellom skyene og stjernene på den vakre nattehimmelen som aldri blir dag. Jeg så ned på skogen min der den lå så øde. Så forlatt. Jeg kunne kjenne på den lengselen som hang igjen som et ekko ifra en fjern fortid. Jeg kunne se Høvdingtreet der nede med alle lysene og jeg kunne skimte en av dragene på nattehimmelen. Jeg kunne se at skogen gradvis reiste seg igjen og at trærne sprengte viltvoksende opp ifra bakken. Så falt jeg ned i et svært mørkt hull. Helt plutselig.

Jeg lå der litt og lyttet etter noe. Jeg kunne høre små vinger flakse entusiastisk rundt meg og jeg forsto fort at det var ei marihøne. For ingen flakser på en sånn måte annet enn henne. Hun kalte på flere livvakter som bar kroppen min et lite stykke og la den på en myk seng av løv. En kjent livvakt som passer på ifra sidelinjen holdt hånden min hele tiden. Han er som en sidekick. Like viktig som hovedpersonen, men holder seg litt i bakgrunnen. Som Robin er for Batman. Sengen jeg lå på, befant seg midt i den trygge plassen. Jeg så opp og der lå Frigg. Gutten som lengter. Han hadde nettopp hatt Frida der, men bare i et kort øyeblikk, sa han. Hun hadde lagt seg ved siden av han og holdt rundt han mens hun hadde hvisket: «Hvis jeg ligger her. Bare legger meg litt her, så kan vi glemme verden. Glemme alt de har sagt, før vi blir for gamle». Frigg gråt og jeg ønsket meg opp til han, så før jeg visste ordet av det lå jeg i Frida sin hengehule. Pussig, tenkte jeg så Frigg også kunne høre det. «Jeg trodde aldri at jeg skulle få plass inni her». Frigg så ikke på meg, men svarte at hengehuler tilpasser seg. Jeg strakte ut handa mi og presset den imot stammen på treet. «Kjenn, Frigg!» Sa jeg. «Treet lever!». Frigg kjente det samme og det fikk han endelig til å smile litt igjen. Så rettet han blikket sitt mot meg og spurte med de sultne øynene hans: «Tror du at Høvdingtreet har et hjerte?» Jeg tenkte nøye etter, samtidig som jeg tenkte på Indianerhøvdingen som på akkurat det tidspunktet satt i den virkelige verden, rett ved siden av kroppen vi var utstyrt med der. «Ja, Frigg. Et stort et».