Det store bilde.

«Jeg er bortimot normal nå», uttrykket jeg til monsteret i mitt liv som plutselig sto foran meg i konserthuset. En time før tiden var inne for henne, til å formidle nye toner. Fra den samme stemmen som hadde gitt en sånn ro på min innside. Gang på gang igjennom de siste årene.

«Normal? Å huff da!» Sa hun og gav ifra seg et bekymringsfullt ansiktsuttrykk i retur. Hun hadde sett Stina i meg for over 20 år siden. Meg som tenåring, sittende på skolebenken og se ned på hendene i desperat forsøk på å gå i ett med veggen ved siden av. Men jeg klarte ikke å lure henne. For hun så og hun fortsatte å se i årene som kom. Hun så hvem jeg var, og hva jeg kunne bli. Hva jeg er. Og nå sto vi der, ansikt til ansikt. Over 20 år etterpå. Jeg husker hun akkurat slik som det jeg så henne den kvelden, vakker, morsom og veldig karismatisk. Og hvem hadde jeg blitt? En geleklump føltes det ut som. Ikke et stødig fjell etter flere års vandring igjennom skogene på leit etter meg selv ifra flere tidsepoker. Jeg sto midt i min egen premiere og jeg forsto ikke så mye av den for å være ærlig. Alt forsvant liksom rett foran øynene mine og jeg hadde ikke vært inne i skogen min på mange uker. Jeg kunne heller ikke forstå at dette skulle være det hele. Er jeg virkelig normal? Frigg gikk i oppløsning og Vilja hadde forplantet seg og sin lidenskap over i pottene hjemme. For ja, jeg hadde fått en plutselig lidenskap for planter og jeg liker tanken på at det er Vilja/Stina sin lidenskap som ble overført dit. Til disse grønne vennene som nå var vårt og ikke bare hennes. Mitt? Frida var den første som tok meg igjen i tiden, Elli var kanskje den siste. Og nå sto jeg igjen og følte meg som en geleklump. Ikke særlig stødig, men vaglete og transparent. Veldig synlig og utsatt. Men det er kanskje ikke så rart når alle brikkene plutselig settes sammen uten å limes fast? Det skal bare en liten skump til bordet for at noen av bitene faller ifra. Jeg må kanskje finne det limet før alt går i biter igjen.

Hvis det virkelig er sant, at jeg nå er integrert og blitt en helhet i meg selv, betyr det at jeg er i fase 3 i behandlingen. Rehabilitering. Det handler om å jobbe mot å bli sterkere og tryggere i seg selv og den jeg nå utgjør som en og ikke fragmenterte biter. Så den vaglete geleklumpen jeg føler meg som nå, skal kanskje en dag føles som et stødig fjell eller et majestetisk tre med røttene godt plantet i bakken. Det handler om å forstå relasjoner og verden som den helheten jeg endte opp med og ikke stykkevis og delt med ulike forståelser av den. Jeg husker Fru. Grå beskrive målet om å gå ut herifra med en samlet vilje. Det virket alltid så rart og usannsynlig, men jeg tegnet det alltid på alle kartene mine. Veien ut. Sammen. Jeg kunne ønske at jeg kunne sagt det til henne ansikt til ansikt.

Jeg liker bilde på et stødig tre. Jeg tenkte umiddelbart på Høvdingtreet og følte et spontant savn etter skogen som var og som jeg ikke har hatt kontakt med på mange uker. Det føles som en evighet. Og de som bor der skal vite at jeg savner det. Dem. Jeg lurer fælt på hvordan tilstanden der inne er nå. Men jeg er kanskje nødt til å venne meg til tanken på at det som en gang var der inne, nå er her ute sammen med meg. Konstant. Det må være det de mener med rehabilitering. Jeg har på ett vis stått opp fra de døde og ikke bare en gang. På tur og orden har brikkene falt på plass og gitt meg et ubegrenset liv. Et liv som alltid har vært så kneblende fordi brikkene mine har vært utilgjengelig for meg. Det er rart og litt ensomt. Jeg er vant til å forholde meg til meg selv i biter og eksterne identiteter. Men jeg innser jo nå at det bare er meg. Ene og alene, men med flere egenskaper og muligheter enn før.

Monsteret i mitt liv skulle endelig ha konsert i min lokale by. Jeg hadde tatt meg fri fra jobb og kjøpt billetter til meg og min beste venn her i livet. Vi var altfor tidlig ute som vanlig, men som sist, gikk vi rett inn og Monsteret kom oss helt tilfeldig i møte i enden av trappen. Hun var opptatt med å plassere et notestativ og smilte bredt da hun så oss. Jeg håper at jeg smilte jeg og. Jeg husker ikke helt, for det hele føles litt som en drøm. Pussig. For jeg trodde at jeg var integrert? Men av og til virker ting for godt til å være sant, og da er det kanskje litt sånn allikevel. Monsteret i mitt hjerte har slått rot i skogen igjennom en årrekke og fått en helt spesiell betydning der inne i løpet av de siste to årene. Hun er både virkelig og en drøm på samme tid. Men jeg hadde ikke noe problem med å skille hva som var hva. Jeg vet at hun er ekte der hun sto, like ekte som det jeg hadde blitt. Jeg husker at vi lo, men ikke av hva. Følelsen var god, og det er vel det som betyr noe.

Siden vi var ute i så fryktelig god tid, fikk vi også tilgang på de beste plassene. Konserten var intim og vi satt på første rad med Monster og gitaristen hennes rett forut. Et par meter unna maks. Ingen sal, men mer en kafèfølelse med ulike bord spredt utover. Jeg tillot meg en Americano og ikke en ekstra svart som livet, som jeg pleier. Livet er ikke bare svart/hvitt, det er mest grått, hadde overlegen sagt. Svart med moderasjoner. Nyanser. Fifty shades of grey, fucka-i-hue-versjonen. Slike detaljer har jeg begynt å tenke på i situasjonen og ikke bare etterpå. I alle år har jeg liksom ikke fått med meg øyeblikkene, før jeg har fått skrevet en ferdig tekst om det i etterkant. På den måten har jeg liksom alltid følt at jeg har levd litt sånn hengende etter. Poeng har gått opp for meg lenge etter den ble et faktum og jeg har kunnet ende samtaler ut av det blå og flere dager etter den i utgangspunktet pågikk. Dette vet jeg at i alle fall har gjort min mann ganske frustrert. For han har jo allerede avsluttet det jeg plutselig henger med på, en god stund i etterkant. Som et etterslep av tid. I behandling har jeg samme erfaringer. Poeng som overlegen har syntes å ha vært gode i situasjonen, har ikke pleid å gå inn og opp for meg før lang tid etterpå, opptil måneder faktisk. Og det har hendt at noen av Fru. Grås poeng ikke har gått opp for meg før nå. Mange år senere. Det må være spesielt frustrerende å være behandler for sånne som meg og det er faktisk nødt til å være for spesielt interesserte å gå inn i et slikt prosjekt i det hele tatt. Litteraturen beskriver det som nærmest et livslangt prosjekt som enhver behandler må føle seg dedikert til å gjennomføre.

Stemningen i det kafé-lignende lokalet var magisk. Scenen var akkurat passe lyst opp og i bakgrunnen var det svære glassvinduer fra gulv til tak, slik at vi så lysene ifra alle husene på andre siden av elva som strakk seg igjennom hele byen. Det var rukket å bli mørkt ute, klokka var nesten halv ti på kvelden da artistene kom ut på scenen. Hun var så vakker med kronen laget av kvist oppå det tjukke og krøllete håret hennes som var halvlangt. Så begynte magien på alvor. De to som har bidratt i stor grad med å forme min verden, sto nå knappe to meter unna og formet nye toner, men med samme stemme og samme gitar ut i rommet. Det var en god blanding av gamle kjente låter og helt nye. Noen var på norsk, andre på engelsk. Jeg husker knapt titlene, men jeg husker at jeg ble dratt med på en reise umiddelbart de kjente tonene kom ut og nådde kretsløpet mitt.

Det hele var veldig absurd og fint på samme tid. Det var som om noen forsøkte å fortelle meg noe. Der innenifra. For da jeg satt der og lyttet til det kjente, ble jeg dratt med tilbake til en fjern, men absolutt virkelig tid. Jeg befant meg plutselig på de varme flisene på det lille badet på Gjøkeredet. Der jeg hadde brukt timevis på å sitte å tenke, undre, på indre møter, ytre møter. Der jeg hadde sitti og lyttet til stemmen hennes i flere døgn til sammen. Lydfiler med treffende ord og musikken som hun nå sto og fremførte rett foran meg og min beste venn. Jeg kjente på følelsen av at den epoken nå var over og jeg så for meg alle dem som har hjulpet meg der inne på det samme badet. Høvding, Viking, Rev og Mummimamma. En løvinne i natten. Hånden til Politimesteren i min. Og det stoppet ikke der. Reisen min fortsatte enda lengre tilbake og helt til Fru Grås vinrøde stol på kontoret med alle plantene, bøkene og duppedingsene. Lukten av mormor-te og følelsen av god atmosfære. Jeg så smilet hennes. Jeg hørte den milde latteren hennes og så alle de gode tingene. Ikke de destruktive. Det var fint og føltes nesten som en god avslutning på en lang og god tv-serie, der jeg var hovedrollen, etter flere spennende sesonger.

Det var et eventyr fra start til slutt og det stoppet ikke der. For etter reisen igjennom alt som har vært, begynte monsteret i mitt liv å synge nye og uoppdagede toner. På norsk denne gangen og det eneste jeg husker av tekstene var at hun undret seg over, om byen kunne være som en elv. Og på nytt ble jeg dratt innover, men ikke bakover denne gangen. Tiden må ha vært her og nå eller kanskje foran? For jeg befant meg plutselig og endelig i skogen min igjen. Den var annerledes enn jeg husket den, men jeg visste at det var den samme. Det var faktisk som om jeg hadde reist framover i tid i denne omgangen. Men jeg tror at dette var en del av hva noen ønsket å vise meg. At alt er greit og at jeg faktisk klarte det. At jeg kom meg til målstreken og oppnådde freden og den samlede viljen jeg i over et tiår har forsøkt å oppnå. Med desperasjon, tårer, latter og en god dose fortvilelse. Jeg tok et par skritt til siden der inne og oppdaget til min store overraskelse et blendende lys som kom til syne midt mellom trærne, men ingen Høvdingtre var å se mer. Ikke i sin vante form i alle fall. Jeg så etter Reven, hengehuler, Løvinner også, men jeg kunne ikke finne noen av dem. Jeg kan aldri tenke meg at de er helt borte heller. De er nok bare mindre synlig enn før og tar mye mindre plass. Jeg har blitt voksen nå og klarer meg selv. Men jeg vet at de finnes der inne, fordi de har slått rot og det er røtter som ikke nytter å rive opp og ødelegge.

Lyset blendet meg umiddelbart, men med en gang øynene mine vendte seg til det, så jeg hva det var. Det viste seg å være noe så merkelig som en Starbucks sjappe. En kaffebar midt i skogen og på utsiden satt Vilja og drakk latte og leste i en bok. Hun enset ikke meg som om jeg var et spøkelse ingen kunne se. Jeg observerte henne og det så ut som om hun hadde funnet en sjelden ro. Var hun tilfreds? Jeg kunne se huset med rare i like bak og på utsiden der sto det et par hvite barnesko på utsiden. Jeg bare skjønte at det var Frida sine og selv om jeg ikke så henne, følte jeg på hele meg at hun var lykkelig. Hun satt sikkert i toppen av huset, inne på rommet sitt og tegnet. Det var det jeg så for meg. Kanskje Loppis var der og? Og Elli. Jeg håpet mens jeg tenkte på dem, selv om jeg ikke følte dem. Jeg beveget meg litt mer til siden og oppdaget at videre forbi Starbucks, var det opptråkkede, kjente og ufarlige stier som gikk lengre innover skogen. Jeg kunne se det klart og tydelig, lang fram, fordi stiene ble lyst opp av gatelykter hele veien. Som i en lysløype. Selv om det var mye skog igjen, var det som om det hadde forvandlet seg og fått sin egen lille by. På de stiene kunne jeg skimte Frigg som gikk barbeint og trippet bortover mens han plystret i takt med sangene til den trygge stemmen her ute og der framme. Den hadde han hørt mange ganger før. Jeg smilte og klarte å holde tårene tilbake. Jeg satt der liksom med en fot på hver side av mine to verdener. Jeg var både her ute og der inne på samme tid og det føltes som om de to verdenene endelig flettet seg sammen og gikk parallelt med hverandre. Som et felles DNA spiral og idet jeg tenkte den tanken kunne jeg høre Monsterets stemme der oppe på scenen: «Den siste låta er til Stina. Den heter «Cry». Jeg kjente hvordan hårene på kroppen min reiste seg. Stina som siden ble Vilja med egen vilje. Jeg så henne for meg mens sangen pågikk. Hun var som et ekko ifra en annen tid. For det var det hun hadde blitt. Et minne, noe som har vært, men som allikevel alltid vil være der fordi jeg lever. Bunnløs sorg over det som aldri ble, men den tiden er langt forbi og nå er det på tide å slutte å se bakover, men framover.

Jeg ble omsider dratt oppover, eller utover og bort ifra skogen der nede, hvor hun satt og drakk latten sin. Den verden ble fjernere og mindre jo lengre vekk jeg ble dratt ifra den. Jeg forsto ikke helt hvor jeg var på vei eller hvor jeg befant meg før jeg krysset grensen. Og det er her den overveldende oppdagelsen min kommer. For grensen jeg ble dratt igjennom, var som en boble og jeg innså at alt dette foregikk på cellenivå. Jeg innså at skogen min faktisk var som en elv, som eksisterer i hver eneste celle jeg har i kroppen og som får næring av mine refleksjoner, tumor i humor og en god klype fantasi. Hver celle, og det finnes millioner av dem, flyter rundt i mitt helt eget kretsløp. Hvor hver celle er en brikke som til sist utgjør hele meg og den jeg har blitt. Jeg så endelig det store bilde.

Jeg satt igjen med en klump i halsen. Jeg så dem. De vil aldri bli borte så lenge jeg lever. Ikke bare overlever. De har fått lysløyper og Starbucks. Hva mer kan dukke opp? Ting ser lyst ut for framtiden og herifra er det bare fantasien som kan sette grenser for dem der inne. Men det betyr jo også for meg. Jeg skal rehabiliteres og jeg skal leve det livet jeg for 36 år siden ble tildelt. Og jeg skal leve det for oss alle.

Sorg over det som er borte for alltid.

Jeg satt meg ned i sofaen min der jeg bor og så beundrende bort på hun som satt på den oppblåste lamaen sin nærmere tv-en. Jeg hadde laget meg en skål med kjøleskapsgrøt og polarbrød med smør og ost til henne. Før jeg visste ordet av det dukket Fredriksen opp ved siden av meg. Jeg ble overrasket for han kommer sjelden på besøk slik mens ungene fortsatt er hjemme. Guttungen var allerede på vei til skolen. Jeg og jentungen fikk en time ekstra og den setter hun pris på. «Jentedag», sier hun, selv om det bare er den ene timen. Jeg flyttet ikke blikket vekk ifra henne selv om Fredriksen dukket opp ved siden av meg. Jeg visste at han var der og jeg følte meg hverken redd eller truet. For uansett hvor ekkel og skremmende han har vist seg å være, visste jeg at han delte min respekt for barna. «Barn skal beskyttes», har han gjentatt siden jeg var et barn selv. «Se der», sa han plutselig med en rolig og svært omsorgsfull tone. Jeg sa ingenting, men fortsatte bare å se på henne som han refererte til. «Se hva du har fått til», fortsatte han like rolig og fin. «Ida. Du er ikke mammaen din og du vil heller aldri bli det». «Du er så langt unna mammaen din som det er mulig å komme», sa han litt stolt faktisk og jeg begynte umiddelbart å gråte i skjul, for jeg ønsket ikke at hun skulle oppdage det. Jeg tok meg raskt sammen og svarte han. «Men Vilja», jeg trengte ikke å si mer, for vi begge forsto hva jeg mente. «Ja. Nå er vi vel enige om den saken», svarte han og jeg delvis enig i dag og ikke helt enig som dagen i forveien da jeg virkelig ønsket henne totalt tilintetgjort. Det var først nå jeg rettet blikket mitt mot han og jeg hadde nesten glemt hvor høy han var, for jeg måtte liksom bøye nakken bakover for å se opp til hode hans. «Men hun vil jo aldri forsvinne helt», fortsatte jeg. «Hvordan kan vi sørge for at hun møter oss her og nå på en trygg måte? I 2021?». Han tenkte seg litt om og kom med et sukk som om han hørtes litt skuffet ut. «Ida. Vi startet jo alt dette sammen. La oss avslutte det sammen også». Sa han idet jentungen var klar for å reise til barnehagen.

Jeg fulgte henne inn på avdelingen og gav henne en god klem før hun sprang inn til vennene sine. Jeg hadde ikke dårlig tid, men hadde avtalt å kjøre direkte til gjøkene derifra. Alle var nok litt spente på hvor sikkert dette var etter forrige ukes nær-døden-opplevelse som jeg på ingen måte ønsker å bagatellisere. Det var alvor nå og jeg forsto plutselig at jeg faktisk er dødelig som alle andre. Det kan faktisk skje og hvis jeg hadde flaks for en uke siden, kunne jeg like gjerne ha uflaks den neste.

Fredriksen dukket opp igjen da jeg parkerte bilen på utsiden av bygg 19 som er nummeret på bygningen der Gjøkene holder til. Vilja var ikke å se noen plass og hadde begynt å løpe igjen. Ikke for livet denne gangen. Men kanskje for døden? Jenta med den blå kjolen eller dragen Mort? Ingen visste, og det var kanskje det som skremte meg mest. Hun er smart og om hun leiter etter døden, så vet hun garantert at hun ikke skal følge etter henne akkurat nå. Nå som Gjøkene er på ekstra på vakt og klare til unnsetning om hun skulle velge den veien igjen. Jeg ser for meg at hun venter. Venter til roen senker seg og da er det opp til oss om vi klarer å overbevise henne om noe annet fram til da. «De vil bare hjelpe oss», sa jeg til Fredriksen som nesten måtte sitte bøyd for å få plass under biltaket. Jeg refererte til Gjøkene som iherdig har forsøkt å bevise at de ikke går sin vei eller kommer til å snu ryggen til. Fredriksen nikket bekreftende på hode og sa at så lenge de forsto at Vilja ikke kunne overstyre med sine behov, slik at det gikk ut over mine barn og mitt liv, som jeg har skapt helt uten påvirkning av «de onde» som han kaller dem. De som har gjort oss vondt tidligere i livet. Det var som om han på et nivå godtok dem så lenge de forsto at Vilja ikke kunne leve ut sin egen frie vilje.

Det regnet i skogen. Trærne var redde, uvitende og hvisket noe u-gjenkjennbart seg imellom. Fra den ene enden av skogen til den andre. Og slik gikk den runddansen. Frigg lå på toppen av et tre i et slags nett han hadde spunnet av restene ifra dragetrådene som lå strødd rundt over hele skogen. Ifra da nøden var som størst i flere omganger og da de kastet de usynlige sølvtrådene ned til dem som trengte det mest. Han så opp. På stjernene og på dragen Anora som hadde returnert fra Atlanterhavet og som nå lagde en regnskur over alt støvet som hadde samlet seg opp der de siste ukene. Skogen hadde godt av en vårrengjøring og Frigg lå bare der og tok imot hver eneste regndråpe som en gave ifra livet. For livet var ikke lengre en selvfølge. Livet var ikke lengre noe håndfast og som garantert ville være der i tiden som lå foran. For nøyaktig en uke siden hadde han sett over grensen og bort til jenta i den blå kjolen og dragen Mort. Det var ikke smertefullt, og han hadde sjelden følt på en slik ro og fred. «Det er da i det minste noe», sa Frigg lavt opp til himmelen og til alle stjernekonstellasjonene. For han var overbevist om at han ikke kunne flykte fra vennen sin denne gangen. Så han bare la seg ned for å vente. Vente og nyte utsikten opp til evigheten som han snart skulle få bli en del av selv.

Vilja som nå var utstyrt med sin egen vilje, hadde løpt. Barbeint og lydløst fra tre til tre. Til hun fant et mørkt tjern og en skygge å gjemme seg i. Hun bare satt der og kastet noen stein ned i mørket. Hvem sin skygge var det hun satt i? Hun følte seg fanget inni en slitt boks som var i ferd med å sprekke opp. Hun ville skrike, men fikk ikke fram en lyd. Sorg? Nei, hun var rasende. Rasende på dem som ville ta ifra henne alt. Selve livet. Og når selve livet blir tatt fra en, finnes bare rivalen igjen. Det regnet også på Vilja og det kledde hun, følte hun selv. Kanskje regnet kunne vaske bort alt som var galt med henne slik at hun endelig kunne bli rett for noen.

Adam var også å se i skogen denne kvelden. Han satt på sin vanlige plass rundt bålet som nå hadde sluknet av regnet fra Anora. Han var også litt sint. Sint fordi Vikingen hadde sloss med ei jente. For selv om Vilja hadde kastet den boken på han, var det ikke et angrep tilbake hun hadde trengt, tenkte han. Hva hadde hendt om den slåsskampen uteble? For kunne det ikke være en ørliten sjans for at Vilja bar på en uforløst sorg, forkledd som noe annet? Et utemmet raseri for eksempel. Hun trenger jo bare veiledning i riktig retning. Slike ting tenkte Adam på der han satt ved et bål som var slukket. Ingen snakket sammen, men alle tenkte sitt hver for seg på denne regntunge kvelden. Hvor Fredriksen var, visste ingen. Men han var nok på vakt og Adam sa utover hvor takknemlig han var for at han hadde stoppet Vilja da hun stakk og for at han fikk Frigg trygt opp i toppen av et tre. Det var det nærmeste samarbeidet han hadde sett på en stund og Adam ville gjerne bidra til flere slike konstruktive løsninger. Forhåpentligvis uten fluktforsøk. Men kanskje med mer tretoppklatring. Frigg var visst fortsatt god på det og Adam hadde blitt glad over å se barnet i han igjen.

Det er nå litt over en uke siden jeg hadde flaks og jeg var på ny permisjon i verden der ute for å teste ut livet. Om det er for meg eller ikke. Jeg forsøkte å legge merke til hva som var annerledes, om det i det hele tatt skulle være noen endringer der. Jeg ville få med meg detaljer og antennene var nok skrudd opp på fullt for jeg ønsker virkelig å forstå hvorfor ting ender slik det gjør eller hvorfor ting forblir som de er. Det var spesielt Vilja med sin egne vilje, jeg stilte radaren inn på. Sto hun der inne og ventet? På det rette øyeblikket, klar til å hoppe rett inn i evigheten. Eller hadde hun innsett at livet kan leves på mange ulike måter og at hennes måte, hennes metoder ikke nødvendigvis et det ene og rette. Jeg visste svært lite og selv gledet jeg meg aller mest til å tilbringe tid sammen med den familien jeg selv hadde skapt og som Vilja helst ville vært foruten. Men jeg klarte ikke å kjenne på den ekte gleden da jeg ankom det som skal være mitt hjem. Det var et slags irritasjonsmoment der og det sammen med mitt ønske om idyll ble til sammen en mongotilstand. Delvis riktig nok, for jeg var der til stede for dem som hører til i mitt liv. Men jeg var ikke helt der heller. Ungene sovnet etter hvert trygt i hver sin seng og jeg følte en desperat dragning mot skogen. Umiddelbart ble jeg fylt av en uro over tanken på at Vilja, som for bare ni dager siden hadde hatt flaks, skulle ferdes ute i skogen alene. For jeg følte raskt at det var hennes sterke ønske om å komme seg dit. Ut. Eller inn. Vekk og fri. Alene? Jeg tenkte på Høvdingen og Overlegen som over hode ikke er overlegen og hvordan de mest sannsynlig ville frarådet meg mot akkurat denne turen. Men så begynte jeg å tenke på noe annet. En film som jeg hadde sett noen få uker i forveien. «Raya og den siste dragen» fra Disney så klart, for alle vet jo at Disney har svaret på alt. I filmen får Raya et valg som handler om tillit til rivalen, Namaari. For å kunne redde verden og skape harmoni i den igjen var hun avhengig av at Namaari skulle gjøre det rette valget som tok hensyn til alle og ikke bare hennes egen flokk i ren egoisme. Raya gir dragesteinen sin til Namaari og gir dermed hele sin tillit til henne som igjen etter litt nøling, velger å gjøre det som er best for dem alle. Og selve svaret på dette, ligger i at når noen gir deg full tillit, er det som om man ikke får annet valg enn å gjøre det rette. Så jeg, med hjelp av Disney, tok et valg om å gi Vilja min fulle tillit og se hva som skjer. Jeg kan ikke og si at dette var et enkelt valg. Jeg var både usikker og redd for min egen overlevelse oppi dette her, men den som intet våger, intet vinner, sies det om jeg skal tillate meg å komme med en teit klisje. Så jeg tok på meg turskoa og sa lavt innover med det største alvoret jeg maktet å hente fram i nøyaktig det øyeblikket:

Nå, Vilja. Legger jeg all min lit til deg. Gå ut i skogen. Ta bilder. Gå barbeint og finn din vei. Jeg kan bare håpe på at du vil finne veien hjem. Jeg vil gå med deg om du tillater det og jeg ber deg om å ikke gi opp enda. Jeg tror på deg og på hva vi kan bli. Sammen.

Så gikk Vilja til skogs. Barbeint som i skogen der inne. Men hun løp ikke. Hun brukte god tid på å finne sin vei og på den veien hun gikk, dukket det opp flere underlige ting som hun kunne fotografere. Akkurat som Monsteret hadde sagt at hun kunne. Hun så seg rundt hele tiden og visste nøyaktig hvor hun ville ende turen. Luften var juniaktig og klar. Mild og litt klam. Det var seint på kvelden, men solen hadde enda ikke gått og lagt seg. Bladene på trærne hadde sprunget ut og det var som om de var litt grønnere enn årene før. Himmelen over var blå. I alle fall det hun kunne se av den forbi de høye trærne som majestetisk strakk seg langt over henne. Hun fant en søle og tenkte på Elli som kanskje lå i den. Hun strakte ut en hand, men følte seg så hjelpeløs. Elli skulle ikke bli reddet og Vilja kunne ikke bli det, tenkte hun. «Tiden er inne, når tiden er ute» hadde Ofie alltid sagt og hun tenkte kanskje at den tiden var nå og da gjaldt det å slå til. Så kom hun fram og først bare satt hun og så utover demningen og vannet som fosset over den. Hun fortsatte å ta bilder, selv om noen kanskje aldri kom til å se dem. Vannet var ikke kaldt og omfavnet føttene hennes som føltes som en slags flytende sko som skulle sørge for sikker passasje bort der dypet var dypest. Det var mindre vann enn sist og det fikk fram alle de skarpe steinene på veien ned. Døden måtte være sikker og det så da virkelig slik ut der oppe ifra og ifra hennes perspektiv som sto der på kanten, tok bilde, la mobilen tilbake i lomma og vippet framover, klar for å møte tiden som var inne fordi tiden faktisk var ute. Men hun falt ikke. Hun ble stående på skrått framover og se rett ned med stiv kropp. Noen hadde tatt tak og holdt henne igjen. «Du slipper ikke unna så lett», sa Fredriksen strengt og bestemt som alltid. Vilja forsvant og ble erstattet med Frigg. «Løp!» Ropte Fredriksen. «Løp og kom deg i sikkerhet.» Frigg løp innover i skogen og klatret opp i det første og beste treet han fant. Og der satt han og så utover. Ventet. Til det var trygt nok?

Jeg kom hjem senere enn planlagt og jeg tenkte ikke noe mer over det. Det er jo ikke uvanlig at tiden går ifra meg på den måten og jeg var totalt ukjent med hva som hadde hendt.  Jeg følte meg urolig og skjelven, tok meg en dusj, litt mat før jeg omsider sovnet på sofaen.

Senere, da vi forsto at Vilja hadde som hensikt å hoppe, ble jeg skuffet over at Disney faktisk ikke alltid har rett. Og dagen i etterkant bar preg av kaos og løse tråder som virket umulig å nøste opp i. Sorgen ble avlyst og jeg gikk for det meste ut og inn av min egen verden der inne. Vilja løp fortsatt og tilværelsen der inne var mørkere enn vanlig. Hun løp på vestsiden av Høvdingtreet, langs en smal sti. Det var dårlig sikt på grunn av det mørke lyset, men plutselig oppdaget hun en glød der framme. Jo nærmere hun kom, innså hun at det var et bål. Midt i stien og midt i hennes sikt. Hun snudde på hode og fant han. Adam satt der og pirket i bålet sitt som alltid, men da han forsto at Vilja hadde oppdaget han, reiste han seg opp. De omfavnet hverandre som gamle og nye venner på samme tid. «Hvor har du vært?», Spurte Vilja. «Jeg har vært her hele tiden, men du ser meg ikke så lenge du ikke evner å se lengre enn dit», svarte Adam og pekte på nesetippen hennes. «Jeg er forresten ikke enig med Fredriksen om at du ikke bør slippe unna så lett», Vilja så spørrende på han og forsto ikke helt hva han mente. «Du fortjener å ha det lett», avsluttet han før de plutselig og på magisk vis ble omplassert til østsiden av treet. Der leirbålet egentlig hørte hjemme. Så vet vi det. At leirbål kan flytte seg og dra på tur. Jeg satt der også og hele den opplevelsen var absurd. Det var folksomt rundt selve bålet og jeg tok runden med blikket mitt for å se hvem som var der. Vikingen med fult vikingutstyr satt på min venstre side. Høvdingen satt ved siden av Vikingen igjen, men en svær fjærpryd på hode som en ekte indianerhøvding med beina og armene i kryss. Så flyttet jeg blikket videre og så Mummimamma, men det var Mummimamma og ikke overlegen slik som overlegen egentlig ser ut. Jeg smilte og sa at hun godt kunne ta av seg den maska, for den var enorm og så veldig tung ut. Hun trengte ikke å kle seg ut for min del, tenkte jeg. Men da jeg foreslo det, så hun bare spørrende på meg og sa «Hvilken maske?». Og det var vel på det tidspunktet at jeg forsto at jeg virkelig var gæren på ekte. Jarl Rev satt der også og lignet seg selv, men med reveører og hale med klær i de rette fargene. Også var Adam i enden og satt på min høyre side. «Vilja er her også», sa han. «Men hun er usynlig». Vi hadde det mest koselig og jeg kan ikke huske hva vi snakket om. Men vi snakket helt til jeg innså hvor jeg egentlig var og åpnet øynene mine og fikk se høvdingen i sin egentlige form sittende på den faste stolen inne på rommet mitt på Gjøkeredet.

Hvorfor ble egentlig den sorgen avlyst? Og hvorfor er det så vanskelig å forholde seg til den? Før jeg visste ordet av det var Vilja på krigsstien igjen. Hun fikk servert et våpen i hendene og måtte vel benytte sjansen mens den var der. Jeg ble ikke redd, ikke som den dagen vi hadde flaks. Men jeg blir irritert og føler meg teit som ikke klarer å ta mer ansvar og sette en eller annen fot ned. Slik at skader unngås og jeg fortsetter å være i livet og etter hvert også bare leve. Jeg tenkte på noe overlegen sa før helga. At jeg burde skrive til Vilja igjen og oppdatere henne om tiden som har gått. Kanskje det ville være en start for oss å kunne leve sammen, men jeg har strevd med å få tak på noen som helst. Før nå.

Til Vilja.

Nå skal jeg fortelle deg hvordan det hele ble til og endte for oss. Jeg husker deg. Jeg husker følelsene dine og ønsket ditt om å være et fritt menneske. Jeg husker hva vi la i det. Jeg ville aldri gifte meg, i alle fall ikke med en mann. Jeg ville ikke binde meg til noe og spesielt ikke barn. Jeg ville reise og vi gjorde jo også det. Vi flyttet på kryss og tvers av landet i håp om å finne noe bedre, men noe bedre dukket liksom aldri opp. Uansett hvor mye vi jaktet på det. Vi traff mange mennesker. De fleste var faktisk ikke så snille, men noen har vi fortsatt kontakt med i dag. Jeg pleier å si at jeg har samlet på spennende og spesielt utvalgte mennesker og vi har faktisk et knippe med nettopp det. Underlige, rare og morsomme mennesker som liker oss for akkurat den vi er og ble. Anette som vi studerte sammen med i Førde, Oddlaug som vi traff på VGS, Tina som bare ramlet over oss helt tilfeldig på nyfødt intensiven. Hannah, Helene, Rebekka og Cecilie som kanskje er de rareste av dem alle fordi dem er så lik på oss. Livet som ikke helt voksen, men heller ikke helt barn, er tøft. Jeg husker at fluktmulighetene stadig ble mindre og da gjaldt det å finne den i form av noe flytende, pulver eller tabletter. Livet vi levde var tilsynelatende fritt og kult, men sannheten er at vi ble holdt til fange hele veien. Skyggene ifra alt som lå bak oss fulgte alltid etter og det skulle ta noen år før jeg innså at det ikke nyttet å flykte ifra det. Du var lei menn. Jeg var også det, men jeg tror det var fordi vi ikke hadde møtt noen av de snille. Jeg tror at du og jeg burde stå sammen å sørge litt over at livet var slik og for alt det som var fraværende i forkant som skulle sørge for at vi ikke hadde behov for å flykte i utgangspunktet. For denne historien kan ende godt, for meg endte det faktisk godt og da kan det også ende slik for deg. Hvis du bare tar deg tid til å innse hvor stort tap vi har hatt.

I sju år levde vi som rotløse. Ville og utemmelige. I år 2009 skulle alt det endre seg da vi møtte Skjeggape. Husker du det? Vi var oss selv lik, men han falt ikke for vårt tankemønster om at menn bare ønsket en ting. Jeg husker reaksjonen da han sa at han ønsket å vente. Vi forsto ingenting og konkluderte raskt med at vi hadde feilet, mislykket i vår oppgave. Jeg husker at vi spurte oss selv om det faktisk gikk an å bare være venn med en mann. Han har en så stor verdi for meg, fordi han lærte oss nettopp dette. Han viste meg en verden som var god og han fikk meg til å føle at jeg hadde en verdi. Kanskje for aller første gang i vårt liv. Så planen om å ikke slå seg til ro, endret seg plutselig da jeg forelsket meg i han og da han et par år senere spurte om vi skulle gifte oss, ble svaret ganske enkelt ja med en stor dose skepsis. For min, og også din, oppfatning var at ingen er lykkelig gift. Dessuten var det skremmende å binde seg til bare den ene. Og jeg skal være ærlig nok til å si at ting var ikke rosenrødt fra dag en for oss. Det er en ting som forbløffer meg. Forholdet til han var ikke en rosa sky i starten som ble mer og mer grå med årene. Vi hadde en del å finne ut av og selv om vi virkelig likte hverandre, så var det som om brikkene våre ikke helt glei på plass. Jeg strevde med å slippe han for nære blant annet. Det som var fint, var at han var litt lik oss der og han trengte også tid til å tilpasse seg oss. Og vi har jobbet, vi har støpt og slipt forholdet vårt hele veien. I år har vi vært gift i ti år og det er fortsatt nye ting vi oppdager med hverandre. Vi er fortsatt i den prosessen vi startet for over ti år siden og vi kommer bare nærmere og nærmere hverandre. Og det kjennes så trygt! Trygghet, Vilja. Vet du hvordan det kjennes? Du fortjener også å kjenne på den tryggheten. Også fikk vi disse to barna da. Månemannen og Krøllebølle og er det ikke litt godt å se at de to ikke får samme skjebne som deg og meg?  Hadde noen sagt til meg da jeg var atten, at jeg kom til å ende opp lykkelig gift med to barn, hadde jeg bare ledd og avkreftet det umiddelbart. Jeg vet! For jeg er deg! Og du er meg. Men du sitter fortsatt fast i den tiden da vi var rotløse og drømte om å være et fritt menneske. Jeg skulle ha tatt deg med på reisen videre og vist deg prosessen hit til 2021. Det er det jeg forsøker nå. Ting ble ikke som vi hadde tenkt. Men jeg mener helt på ekte at det ble mye bedre enn hva vi i det hele tatt evnet å drømme om den gang.

Grunnen til alt dette, grunnen til at vi endte med å jakte etter noe bedre og rømme ifra demonene våre, det er en komplisert sak. Men du kjenner historiene. Til Frigg, Frida, Loppis, Elli, Stina. Vilja, alt det som har hendt med oss er over. Overgrep, vold, manipulering, å bli forlatt til stadighet, følelsen av å aldri strekke til eller være bra nok. Det er over! Vi overlevde og helt siden vi flyttet hjemmefra, har vi gått i en evig runddans med traumeminner og reaksjoner. På repeat om og om igjen. Du har hørt Vikingen mase om tillært adferd. Vi trenger ikke å flykte mer. Jeg håper så inderlig at du vil slå deg til ro sammen med oss. Og jeg ønsker virkelig ikke å frarøve deg noe. Gi meg bare litt tid, så kanskje jeg får reparert celloen vår. Vida er ikke interessert i jenter på den måten, men hun vil veldig gjerne være vennen din. Og når det gjelder den lille familien vår, så har den kommet for å bli. De har ingen planer om å forlate oss. Da hadde de gjort det for lenge siden. Av alle menn i denne verden, er han vår type. Vi har tilpasset oss hverandre fra hver vår kant og vi endte opp med en så stor respekt for hverandre at vi neppe klarer oss uten. Vi betyr mye for noen. Du betyr mye for meg. Men jeg er også litt redd for deg. Du har mange talenter og gode egenskaper som minner om noen som sviktet oss, men jeg vet at vi aldri evner å bli som henne. Og hvis du bruker de evnene dine på en sunn måte, vil ikke jeg stå i veien for noe av det.

Det finnes musikk i alle. Og du kan se den og høre den.

Det satt i gang noe i meg. Noe spontant og viltvoksende. Jeg gråt og jeg tillot meg å sørge over alt sammen som burde vært, men som aldri var og ble. Det var vondt, men jeg sto i det og jeg innså plutselig hvor vanskelig det var å si til seg selv at jeg ikke fortjente det slik. Og da fikk jeg en tanke. Hvordan kan jeg overbevise Vilja om at hun har en verdi, når jeg ikke en gang klarer å si til meg selv at alt som har hendt, ikke var fortjent?

Skogen var fortsatt like mørk. Jeg svevde der inne som et spøkelse for å orientere meg om tilstanden. Ingen var å se og det var en dyster stemning. Jeg fløt igjennom den vestre siden av skogen og så meg til siden. Jeg kunne skimte Vilja sittende inne i en hul trestamme med blodige hender som klamret seg fast til ansiktet. Hun led. En slik skikkelig bunnløs lidelse. Jeg svevde bare videre som om det ikke var jeg som styrte. Jeg så ingen andre enn henne og jeg så henne i samme positur hver gang jeg passerte denne plassen. Jo, jeg så Frigg også forresten, men han lå bare i henge-nettet sitt på toppen av treet og så opp. Det regnet fortsatt og mørket gjorde alt veldig uklart sammen med regndråpene som på en måte svevde litt de også. På veien ned mot bakken.

Jeg klarte akkurat og bare så vidt å holde meg tilregnelig på turen med Jarl Rev senere. Jeg husker at vi fant en rolig krok å spise lunsj i, men jeg kan ikke huske å ha kjøpt den isen jeg ikke tåler. Det var rart å plutselig innse at jeg spiste is uten å huske hvordan jeg fikk den servert. «Hvorfor spiser jeg dette?», sa jeg høyt og så spørrende bort på Reven. Han så forskrekket ut på meg som han vanligvis gjør når jeg overrasker han og det gjør jeg visst ganske ofte. «Husker du ikke at du kjøpte den isen??» Jeg husket ikke det og fortalte at jeg ikke tåler sånn is og kastet den opp i sånn ca. sju omganger på veien tilbake. Dette var en ganske ny opplevelse for meg, for jeg holdt meg til stede og tilregnelig (med unntak av is-kjøpet) hele veien. Jeg kjente på ukjente følelser som sinne og irritasjon. Jeg husker at jeg ble irritert på Reven over bagateller og jeg la ikke skjul på det heller. Jeg har også vært sint på familiemedlemmer, denne helgen, som later som og dekker over som om alt er greit og samtidig forventer at jeg skal være åpen om hvem jeg er. Og i tillegg blir irritert og «bekymret» når de plutselig innser at jeg får behandling i psykiatrien. Hvor fucka er ikke det? Hvor har de vært i alle disse årene? Hvor var de, når folk forsøkte å slenge en psykoselidelse på meg og hvor var de da armene mine fikk sine første arr? Og hvorfor har de ikke lagt merke til at armene mine bare har blitt mer og mer arrete i løpet av denne tiden? Hvordan klarer de å bli overrasket over at jeg strever med noe, når de har hatt billetter på første rad og sett hele showet all denne tiden? Det var Høvdingen som skulle få dette sinne tredd over seg og han sa at det var bra og jeg stoler på at han har rett. Følelser er noe jeg aldri har hatt eller tatt eierskap til. Men nå virket det plutselig som om jeg skulle stå å dusje i hele følelsesregisteret. Som meg.

Jeg og Reven kom omsider oss tilbake ifra turen og da fortsetter bare dette samlebåndet med følelser. Først med en mellomlanding via Frigg som hadde blitt trigget da beltesengen ble trillet fram og forbi. Jeg følte smerten sammen med han. Følelsen av å bli holdt og bundet fast. Jeg hørte skrikene ifra Frigg som også er meg. Jeg kjente smertene nedentil og det var umulig å kjenne hvilket hull det kom ifra. Det gjør vondt i hele meg, når jeg tenker på at Frigg ble lagt i den beltesengen. Selv om jeg forstår hvorfor det ble gjort og tenkt at det var det beste. Men smertene jeg kjente da jeg så den igjen, var så jævlig at jeg ikke klarte å holde meg her og nå. Jeg våknet opp igjen på gulvet og til kveldsvaktene. Reven var borte og nye livvakter hadde overtatt. Jeg hadde gått glipp av middag og satt meg ut for å spise da nok en følelse kom på det løpende båndet. Da en medpasient ble sint og begynte å true personalet. Reaksjonene mine gikk på automatikk og så kjapt at jeg knapt registrerte hva jeg gjorde. Hendene ble holdt for ørene og jeg så ned i fanget mens jeg kjente på frykt. Jeg kjente nok en gang smerter på hele meg som om noen akkurat hadde banket meg opp og kroppen satt der og ventet på neste runde med juling. Mens hodet mitt satt der og følte på alt dette, klarte jeg å tenke hvor jeg var, men jeg klarte ikke å styre reaksjonene som kom. Jeg begynte å gråte vilt og ble fulgt inn på rommet der jeg falt sammen i fortvilelse. Jeg var livredd. Som meg. Og jeg fortalte Løvinnen om hvorfor jeg var så redd. Hva som hadde hendt. Om følelsen av å bli bundet fast, smertene. Frykten for at livet sto i fare og jeg klarte bare ikke å holde igjen. Vi så bort på kortene som overlegen ba meg om å lage. «Jeg føler meg utrygg, men jeg vet at jeg er trygg». «Jeg føler angst, men jeg vet at jeg er trygg og at det ikke er noen reell fare». Vi leste de sammen og jeg inni meg flere ganger. Jeg så bort på bildene av mine egne barn og gråt enda mer. For et vrak. Var dette sorgen? Sorgen over ting som har vært, men som burde vært noe helt annet? Og da innså jeg plutselig en annen ting. Hvis jeg bare tillater meg den vonde sorgen, vil omsorgen komme like etter? Om sorg. Omsorg.

Denne følelsesstormen forsvant like brått som den kom. Og jeg gikk inn i en mongotilværelse med ukontrollerte raseriutbrudd ved jevne mellomrom. Jeg fant ikke roen og ingen trygghet. Ingen kontakt innover, men Jarl Rev fant Vilja og hun tok avskjed med han som var den eneste som hadde forstått henne. Jeg fant Frigg, livredd. Oppi et tre eller et skap. Det er tryggest i høyden. Jeg kjente meg rastløs og jeg ville ut, men det ville ikke overlegen. Verden min raste rett foran meg, eller kanskje bak meg. Ting gikk i veggen og jeg resignerte inne i dusjen på de varme flisene. Og mens jeg satt der befant jeg meg plutselig i skogen igjen. Jeg gikk rundt, men det var ikke min stemme som ropte på dem. Det var overlegens. «Hallo?» Ropte hun, men tankene var mine. «Frigg? Vilja? Er det noen her?» Fortsatte stemmen til overlegen og jeg tenkte med min stemme at dette var absurd. Overlegen møtte ikke på noen av de hun ropte på, men hun møtte Fredriksen. Han sto bak en hekk på hennes høyre side og han klippet på den med den minste saksen jeg har sett. Han så ikke på henne, men utbrøyt stolt: «Dette er perfeksjon!», mens han klippet effektivt med den latterlige lille saksen hans. Hekken var sikkert to meter høy og fortsatt strakk han seg høyt over den, mens overlegen sto på den andre siden og så opp på han. De snakket sammen, men jeg kunne ikke høre det. Jeg så bare at leppene beveget seg og det så ut som en alvorsprat. Bak min rygg. Så flott! Selv i min egen indre skog får jeg ikke delta i beslutningene som tas.

Jeg fikk dra dagen etterpå. Selv om ingenting var endret, var det tydelig at jeg bare ble dårligere av å være innsperret stort lengre. Dagen da vi hadde hatt flaks ble mer og mer fjern og jeg brydde meg egentlig bare mindre og mindre. Jeg ville bare hjem og ha de beste dagene jeg kunne ha før det hele ender. Slik tenkte jeg. Å klemme barna for siste gang. Eller å klemme dem så mange ganger som mulig før tiden min var ute. For en dag måtte jo flaksen min visne og gå ut på dato. Episoden der de forsøker å få liv i meg igjen spilles om og om igjen i hodet mitt. Stemmen til hun som alltid er blid, men som plutselig hørtes skremmende alvorlig ut. Frykten for smerter underveis som viste seg å være totalt fraværende. Jeg svevde liksom bare der og tenkte at de skulle stoppe med det dem drev med. Jeg hadde funnet min fred og det skremmer meg at jeg tenkte slik. Var det mine tanker? Eller var det hennes? En ting vet jeg, og det er at ingenting har vært det samme siden. Å komme hjem til ungene ble ikke som jeg tenkte. Var det fordi hun hadde overtaket på meg? For jeg følte ikke den samme gleden over dem som før og jeg hater å si det, for jeg vet jo at jeg elsker dem over alt annet på denne jorden. Allikevel var det noe annet som overskygget. Og jeg fikk ikke tak på det. Dagen etter hadde jeg avtalt med overlegen som overhodet ikke er overlegen. Jeg så ikke poenget, men dro dit allikevel. Hun fikk meg gradvis og delvis tilbake, men ikke fullstendig. Jeg husker at vi lo og det var godt. Jeg føler at jeg lever på kanten av livet nå. Min tålbare grense er fryktelig smal og jeg er halvt levende og halvt død. Stadig finner jeg meg i å høre på musikken hennes. Og det er dystert og minner veldig om en jeg ikke ønsker å være. Jeg har også tatt meg i å klatre i trær. For å komme i sikkerhet? Det er en uke til overlegen min går ut i ferie. Vi har som vanlig dårlig timing på mine farlige eventyr her ute i verden. Til uka returnerer jeg til Gjøkene i håp om å få stabilisert dette før hun forsvinner. For jeg ønsker bare å møte denne sommeren på en tryggest mulig måte for alle. Jeg har ikke sørget ferdig. Det merker jeg. Så til uka skal jeg henge med Høvdingen og han er den beste på følelser. Han føler mer enn jeg noen gang har følt i hele mitt liv tror jeg, så jeg er i rette hender. Så Vilja. Bli med meg i sorgen over alt som er borte for alltid. Dette er min invitasjon til deg. Håper vi sees.

Tjærelignende gjørme av skam.

Mens jeg hørte på stemmen til monsteret i mitt hjertet og tonene som får meg til å roe ned hele mitt indre univers, satte jeg meg nok en gang på de harde flisene på baderommet. I håp om å finne Stina som var på frifot og ville veier. Jeg var oppriktig bekymret for henne og det hjalp ingenting når livvaktene uttrykte det samme etter en litt humpete vei igjennom helgen. Jeg visste at jeg var nødt til å forsøke alt jeg kunne for å komme i posisjon til å hjelpe henne ut ifra det fastlåste hun nå befant seg i. I helgen har det skjedd en hel del. En mørk skygge ifra fortiden har kommet og hjemsøkt oss i form av et språk ingen av oss kjenner til. Vi har valgt å kalle det for «Bartsk», for i Barteskogen, var det slik soldatene snakket. Den mørke skikkelsen forsto visst ikke norsk skulle det vise seg. Men Bartsk mestret det og skrev følgende ned på et ark, eller faktisk 6 ark: «Atha Sieth! Ah saven jah othie chaka». Det er en velkjent mantra jeg har hørt flere ganger før, men mer ifra flere på en gang som gjentar det i det uendelige oppi hode mitt. Denne gangen kom det ifra en skikkelse. Jeg så oppgitt på indianerhøvdingen og sa at nå, nå har jeg virkelig blitt gæren på alvor. For hvem er det som lager sitt eget språk oppi hode, som ikke eieren av det samme hode forstår en gang. Han kunne bekrefte at «Ja, NÅ var jeg gæren» etter et tappert forsøk på en oversettelse på Google translate som ikke lot seg gjøre, fordi språket ikke er kjent på denne kloden. Derfor kaller vi det for Bartsk.

Bambù skulle vise seg å vite litt om denne skikkelsen og hadde i løpet av natten som var, skrevet et brev til oss, som hun hadde brettet sammen til et papirfly av alle ting. «Det kom en beskjed flyvende». Der oppklarer hun at det var hun og Ofie som har utviklet det språket. At det er et åndespråk og at ånden eller skyggen som nå har oppsøkt oss, har adoptert det samme språket til sitt eneste. Hun skriver at «Den dere har hatt besøk av, er mørket selv. En skygge til de desperate sjelene. Det er besatt av det onde. Det er skyggen til Stina». Videre kunne hun formidle at det er litt, med strek under litt, grunn til panikk. Men bare litt. «Betryggende» sa jeg høyt og visste ikke om jeg skulle le eller grine. Det er litt slik, at når jeg ikke tror at ting kan bli mer sært, så blir det nettopp det. For dette er forbi (!!) sært og slettes ikke et liv for pyser. Hvordan i alle dager skulle vi tolke dette da? Men jeg forsøker å se på det som nye utfordringer i den nye verdenen. Vi har fortsatt kommet et langt stykke på vei med ny verden og det hele. Det betyr naturligvis også nye utfordringer. Jeg forsøkte å si til meg selv at vi kom oss igjennom verden 1 og vi skal i alle fall ikke gi opp verden 2 ved første utfordring og jeg innså at vi nok må feile en god del ganger før vi finner veien forbi denne gangen også. Jeg lurte nok en gang på hvor mange verdener som ligger der framme og venter på oss. Hvis det er som i Super Mario, er det åtte til sammen. Pluss en bonus verden. Jeg pustet og visste at jeg bare måtte innse at det ikke var noen vei utenom enn igjennom.

Da jeg åpne øynene var jeg der igjen. Rett innenfor portalen og Adam satt på sin faste plass og voktet den med stor alvor. Jeg hadde fått noen instrukser ifra overlegen som overhode ikke er overlegen tidligere på dagen om å finne mer ut om Stina og hvordan vi kan hjelpe henne. Så jeg satte meg som vanlig ved siden av Adam og spurte om han hadde sett henne. «Neeei» svarte han. «Men hun er bortkommen». «Kan du kalle på Ofie og Bambù? Kanskje de kan hjelpe?» Sa jeg videre. Når jeg tenker etter, så tror jeg ikke at jeg har bedt Adam om å tilkalle dem før. For plutselig satt han der med en grein ifra et grantre og sendte opp røyksignaler ifra bålet sitt. Jeg satt der med undrende øyne og like fascinert over at jeg fortsatt opplever nye ting ved dem. Det tok ikke så lang tid før jeg kunne høre en susing på himmelen. Det kom ifra hver sin kant. Ofie fra vest og Bambù ifra øst. De satte seg ikke ned, men de svevde som vanlig litt over oss. Jeg satt fortsatt med de undrende øynene mine mens jeg henvendte meg spørrende til dem begge om hvordan vi kunne hjelpe Stina? Det var Bambù som svarte mest. Som om det var hun som visste mest. Det var litt rart, for jeg har alltid forholdt meg til Ofie og sett på han som om det ikke er en ting han ikke visste. Men det viser seg at Bambù er minst like klok. Hun fortalte at Stina er skyggens fange og at den er i ferd med å fylle hele henne. Og det vil vi ikke, for «Skammens skygge vil ingen levende klare å bære alene», sa hun. «Flott» tenkte jeg. Hvordan fikser vi det? Fortsatte jeg i håp om å få et mindre kryptisk svar denne gangen. For å hjelpe Stina, må vi fange skyggen og oppbevare den. Men hvis den rekker å fylle hele henne, vil det være for sent. «Så lenge hun holder seg levende, er det håp», avsluttet hun. Jeg sukket ganske oppgitt og spurte om noen visste hvor Stina befant seg for øyeblikket. De svarte at hun oppholdt seg i den døde skogen. Den døde skogen skulle være vest for Regnskogen og ikke egentlig en del av denne verden, men en slags underverden for tapte sjeler. Flott, tenkte jeg igjen idet jeg vendte nesa vestover for å finne min tapte sjel. Stina.

Jeg så Frigg ligge i hengehulen sin idet jeg gikk forbi den trygge plassen og Høvdingtreet. Han så ikke meg. Jeg så Frida oppe på husken sin i det grønne og frodige treet ved siden av det hvite huset oppe på åsen. Der var også Fredriksen som pussig nok hadde på seg en stråhatt og hagehansker. Jeg måtte stoppe opp litt, for aldri har jeg noen sinne sett Fredriksen uten den stilfulle, svarte dressen sin. Han satt på alle fire og rotet i et blomsterbed av alle ting. Det var et svært uvanlig syn. Hadde Fredriksen begynt å løsne opp litt? Eller hadde han rett og slett tredd inn i en slags pensjonisttilværelse? Jeg måtte smile litt idet jeg vinket i hans retning og han vinket tilbake på en bestemt måte i den grad det er mulig å vinke bestemt. Så kom jeg til slutt til enden av Regnskogen. På vestsiden og det var det et tydelig skille mellom de to verdenene Bambù hadde snakket om. Fra en frodig, lys og grønn skog, til en mørk en med bare døde trær og tåke. Jeg ble umiddelbart fylt av en kvalmende følelse idet jeg trådde inn i den. Det luktet faktisk død. Det fristet aller mest å snu og gå tilbake inn i det lyse igjen, men jeg kunne ikke svikte henne mer nå. Stina. Eller meg selv. For 20 år siden. Slik har jeg begynt å tenke mer i det siste. For det er jo nettopp sånn det er, at mine identitetsdeler representerer tidsepoker i mitt liv. En barndom, ungdomstid og tidlig voksenliv. Tidslinjen er i bruddstykker og jeg forsøker alt jeg kan å sy den sammen igjen til en hel og sammenhengende tidslinje. Et DNA som skal utgjøre min eneste identitet.

Etter litt rådvill leiting i den døde skogen, fikk jeg omsider øye på noe som kunne minne om et lik. Stina satt der med knærne opp til haka og armene rundt beina. Jeg fikk ikke blikk-kontakt, men hun hadde øyne åpne. De var blanke som glassøyne og hun så utover med et tomt blikk. Jeg nok tak i hånden hennes, den var iskald. «Stina?» Sa jeg varsomt. «Kom, Stina. Bli med meg inn til den trygge plassen igjen», jeg forsøkte å smile, men det gikk liksom ikke. Hun svarte ikke og jeg merket at jeg ble mer og mer desperat. «Vær så snill, Stina!». «Bli med meg! Jeg bryr meg ikke om hva du har gjort eller noe av det der. Jeg vil bare at du skal ha det bra du også.» Jeg ventet litt for å se om det kom en reaksjon, men jeg fikk ingen respons. «Kom da. Vær så snill!!» Jeg dro henne i armen for å se om jeg kunne klare å dra hun opp, men nei. Istedenfor merket jeg at hun begynte å synke og da jeg vendte blikket ned, så jeg at hun satt i en slags dam av tjære. Seig og tjukk. Selv sto jeg på vanlig underlag og forsøkte å dra hun opp derifra, men det virket som jo mer jeg dro, jo raskere sank hun. Da hun var over halvveis borte i tjæra, begynte jeg å bli redd. Jeg ropte «Nei, Stina!! Ikke forlat meg nå!!». «Vi kan fikse dette! Jeg lover! I mill drill!». Nå dekket gjørmen nesen hennes og jeg så bare så vidt det tomme blikket hennes idet hele henne forsvant og jeg klamret meg fast til hånden hennes og gråt. Jeg gråt i en bunnløs fortvilelse mens jeg gjentok «Unnskyld! Unnskyld! Jeg er så lei for det!». Så lukket jeg øynene og slapp taket i hånden som nå var det eneste å se av Stina. Og sekundet etter var hun borte. Jeg falt sammen og forsto ingenting. Var hun død? Borte? Fortapt? Var det for sent? Hun kunne ikke være død. For om Stina dør, dør jeg. Og jeg puster fortsatt så vidt jeg vet. Så begynte jeg å løpe. «Hjemover» mot Regnskogen. Øynene mine var våte og røde idet jeg så Fredriksen oppe på åsen igjen. Han sto oppreist nå og så alvorlig ut som om han sørget over noe. «Hun er ikke død!!» Ropte jeg. «Vi lever jo fortsatt!». Fredriksen nikket bare bekreftende tilbake før han fortsatte med hagearbeidet sitt. Frida satt ikke lengre på husken sin. Hun må ha gått inn i huset, tenkte jeg idet jeg løp videre, forbi den trygge plassen tilbake til leirbålet. Til Adam og de to åndevesenene, Ofie og Bambù. De så alvorlige ut. Ikke spørrende, for de visste nok allerede hva som hadde hendt. Jeg ventet litt til jeg fikk pusten tilbake. «Er hun død??» Sa jeg fortvilet til Bambù. Hun så meg rett inn i øynene med et mykt og bekymringsløst blikk. «Neeei, hun ligger heller i en slags dvale. Skammen tok henne». Skammen. Den tjukke tjærelignende gjørma. Er det sånn skam kjennes ut? Kvelende og kneblene? «Men får hun puste der da?» Spurte jeg og følte meg helt kvalt selv. Jeg er usikker på om det var på grunn av all gråten eller om jeg kunne fysisk kjenne på opplevelsen av å drukne i tjærelignende gjørme. Av skam. Bambù smilte lurt og sa før hun og Ofie dro igjen: «Du puster jo!». Jeg puster, derfor må jeg også være i livet. Det betyr at også Stina lever og selv om hun nå kanskje er i ferd med å drukne i sin egen skam, eller vår skam, har resten av oss en jobb å gjøre. Vi må fange den skyggen hennes og legge i boksen som er bevoktet av Fredriksen. Monsterstemmen kunne jeg høre i det fjerne, lyden blir liksom litt polstret av portalhinnen som dekker den. Men stemmen hennes ledet meg tilbake til de harde flisene på badet. Inne på Gjøkeredet. Jeg tok umiddelbart hendene til ansiktet og gråt lydløst, mens jeg tenkte på hvor flaks det er at jeg fortsatt faktisk lever.

Mens vi venter.

En annen som også hadde fått vite at Overlegen som overhode ikke er overlegen nå har returnert, var Stina. Hun visste lite om hva hun skulle føle om det. Det første hun tenkte så alle kunne høre det var; «For hvor lenge da?», på en litt spydig måte. Stina hører til en tidsepoke hvor alle bak henne, i løpet av en 14 års periode, hadde sviktet, sett, men ignorert, misforstått, gått sin vei og vendt ryggen til. Med ett unntak. Monsterlæreren, som den dag i dag fortsatt er en del av livene våre. Hun ble borte i lange perioder, men hun forsvant liksom aldri allikevel. Dessuten var hun lærer og ikke helsepersonell. Lærere, monsterlærere vel og merke, ville bare skravle og vite at du hadde det bra. Det var ekte. De hadde ingen myndighet til å sette diagnoser eller gi oss medisiner eller mene noe om sånt. Men hvis sant skal sies, så har Monsterstemmen vært den som har hjulpet meg mest. Det er stemmen hennes som har gitt oss de store oppdagelsene og veien som vi går på, bredere. I perioder. Nå sammen med Gjøkeredet som vi begynner å sette tvil på om hvem som er Gjøker og ikke. Etter disse turbulente ukene, har det virket som om selve pasientene har vært de som har vært mest oppegående av oss og de overlegne overlegene har virket som å ha vært gjøker. Men det kan så klart være schizofrenien i meg som snakker, hadde nok indianerhøvdingen sagt. Mens vi begge hadde ledd fordi han vet å spøke om slikt og at jeg setter uendelig stor pris på det. For hvem er en gjøk om hun ikke kan spøke om å være en frosk?

Stina hadde absolutt ingen tiltro til noen. Igjen. Innerst inne har hun nok det, men det er for farlig dette med tiltro. Fallhøyden blir så høy hvis ett ledd svikter og Stina har falt så mange ganger at hun liksom nå gikk i ett med bakken og i en grop som hadde formet seg etter hennes fall gang på gang og blitt til en slags mørk hule der ingen kunne se henne mer. Selv gjør jeg det jeg kan for å finne henne. Som den gangen vi satt i salen på verdensteateret og hørte Monsteret i mitt hjerte uttrykke følelser og opplevelser med stemmen. Monsteret har bidratt med lydfiler. Til henne. Første gang Stina fikk høre den, satt hun på badet for å føle seg mer misforstått. Indianerhøvdingen hadde satt seg ned med henne, funnet fram lydfilene og spilte den av. For henne. De satt der og lyttet. Sammen. Der hørte Stina for første gang, læreren sin som så henne, der hun satt og så ned på hendene sine i klasserommet og beveget seg sakte med et slags parentessmil som fortalte noe annet enn at ting var bra. Hun følte seg sett igjen og begynte straks å grine. Ikke sånn i stillhet, men som en ukontrollert foss. Det var nesten som om noen hadde skrudd på dusjen over henne. For slik føltes det. Å drukne i sin egen sjø av tårer. Hun skrudde lydfilen av fordi hun maktet ikke å sitte der foran en annen å vise seg så sårbar, men høvdingen tillot seg å skru den på igjen. Kranen? Stina ble stille, men det skjedde noe i det øyeblikket som var fint og det var at Stina følte seg sett og at hun viste andre emosjoner enn det rare og falske parentessmilet som i nyere tider hadde gått over til ikke noe smil i det hele tatt.

Monsteret i mitt hjertet gjør mye med stemmen sin, men jeg kan ikke la alle rundt meg gjøre jobben for meg. Så jeg forsøker i beste evne å være så modig som jeg kan, til tross for at jeg alltid har sluppet billig unna. Så jeg skrev et brev. Til henne.

«Kjære Stina. Denne beskjeden er til deg. Bare deg. Du er aldri alene. Ikke egentlig. Hvis du løfter hode og ser deg rundt, samtidig som du velger å tru, vil du oppdage at du har en hel hær av mennesker som vil deg godt. Spesielt for meg, har du en stor verdi. Du har beskyttet meg i 20 år! I 20 år har du tatt imot en smerte vondere enn de aller fleste aldri hadde tålt. For jeg jeg skal kunne leve. Du fortjener å gi slipp nå. Du fortjener å leve godt i 2020 og jeg vil gjøre mye for at du skal føle tilhørighet til livet vårt. Våg å se! Jeg er deg evig takknemlig og ønsker å gjøre ting rett igjen. Se etter de usynlige dragene og ta tak!»

Jeg kan ikke tvinge Stina til å leve et harmonisk liv sammen med meg og mitt, før hun er klar. Kanskje vi kan ta et lite steg hver dag i riktig retning, helt til vi en dag støtter på hverandre? Uten å støte hverandre. Det er en fin tanke, for jeg fikk som nevnt smake på hvordan det føles. Og det føltes så godt og naturlig å være meg nå og meg den gang. På samme tid. Men nå tør altså Stina ikke helt å tru. Ikke rart, for alltid har hun erfart at dem hun slipper til og inn, forsvinner før eller siden. Da er det best å handle alene. Men den teorien funker dårlig når du deler kropp med 10 andre. Hun var lei av å høre hvor feil hun var og hun innså nok at hun hadde gjort stor skade over tid og at det hadde gått ut over noe mer enn hva hun selv kunne forstå. For alt ble plutselig så alvorlig og det var rettet mot henne. Alltid. Hun var feil. En feilvare som måtte returneres. For slik tenker Stina ofte. Som om hun er et virus som må bekjempes for å bli kvitt. Hun ville ikke kjempe med noen. Hun var lei, sliten og i tillegg hadde hun hulkegrått foran en voksen mann. Høvdingen som ikke kjeftet på henne mer, men hun visste liksom ikke hvor hun hadde han. Når han først hadde kjeftet en gang, så kunne han fort kjefte igjen. Akkurat som en annen lærer hun hadde hatt. Som kjeftet og kalte henne dum når hun somlet med mattestykkene, der hun satt og ikke helt klarte å holde seg våken etter søvnløse netter.

Så hendte det at Stina fikk en åpning til å forsvinne. Middag ble servert på rommet på Gjøkeredet og sammen med maten ble det også levert ut våpen. Kniv og gaffel. I plast riktig nok, men det skal dere ikke kimse av for hun har klart å bruke den slik at de har måtte lappe henne sammen igjen på den andre siden. Før. Impulskontroll er noe vi må trene på, for jeg kan ikke huske å ha spist middag den dagen. Det jeg husker derimot er at jeg så røde prikker på veggen i dusjen og litt større flekker på gulvet. Som et kunstverk som egentlig bare gir deg en dårlig følelse. Så var han der igjen, en Indianerhøvding til unnsetning. Stina overgav seg til han og begynte umiddelbart å løpe. På inder bane. I en usynlig skog og jeg, jeg begynte å løpe etter. «Stina!» Ropte jeg etter henne. «Ikke løp. Vi vil bare hjelpe deg!» Lyden av føtter som traff bakken overdøvde eventuelle svar. «Stina, vær så snill!!» Ropte jeg igjen, vennlig tror jeg. Så vennlig det går an å rope. Høyt. Jeg hørte føtter som løp for harde livet og plutselig hørte jeg også noe annet. En litt mer grasiøs bevegelse og ikke så høylytt. Jeg så til siden og der løp reven sammen med oss. Som om han var den som var kjappest nok til å løpe ved vår side bare for å vise at han er der sammen med oss og for å gripe inn om ting blir farlig. Og så hendte det noe litt rart og litt fint på samme tid. Noen utstrakte greiner tok oss igjen. Voksende greiner som strakk seg ut etter Stina. Ikke for å ta henne, men for å hjelpe henne. De lange og utstrakte greinene bandasjerte armen til Stina samtidig som vi løp og i løpet av den prosessen var det som om vi løp alt vi maktet, men allikevel sto vi stille. Reven hadde stoppet opp og greinene fortsatte å strekke seg ut og rundt Stina. For å holde henne og til slutt var hun omringet av greinene som om treet det kom ifra bare ville gi henne en god klem. Det virket nok som tenkt, for Stina sluknet av utmattelse og kanskje av en aldri så liten lettelse. For treet kom ikke fra hvor som helst. Det kom ifra Høvdingtreet og før jeg våknet opp på de varme flisene på det harde gulvet på baderommet, hørte jeg greinene snakke til henne som lå i dens favn. Omringet av omsorg og en iver etter å hjelpe. Henne. Henne som løper for livet på nytt. «Dette får duge til dragene begynner å fly igjen.» Hørte jeg komme langt der innenfra. Fra selve treet til disse utstrakte greinene. Så gløttet jeg på øynene og fikk øye på både han vi kaller for indianerhøvdingen og han som før ble kalt for kildekritikkern, men som nå var en listig og lur rev. I skogen. Igjen hadde de fått til noe. Nytt. Og følelsen, den var god.

Rollebytte.

Tiden min var snart ute i denne omgangen før alt straks skulle «bli som før» og overlegen som overhode ikke er overlegen endelig var på plass igjen. 5 dager igjen. Det betyr 5 dager hjemme i ro og mak. Det er i alle fall lov å håpe på en rolig tilværelse, men slike som meg har ingen garantier. Jeg ba om litt tid alene for å tenke litt, kjenne litt og se meg litt rundt før utreise og hjemreise. Før den store dagen der tiden endelig skal begynne å gå igjen. Jeg pustet rolig, inn og ut, mens jeg satte meg inne på badet. På de harde flisene. I mørket for jeg visste at flere i meg kjente på en slags ro og trygghet der inne. Monsteret i mitt hjerte og stemmen hennes ble satt på i bakgrunnen for å ha et anker til virkeligheten. Er det noen som kan få meg trygt tilbake, må det jo være henne. Så lukket jeg øynene uten store forventninger. Pustet igjen og forsøkte å tilkalle han jeg visste jeg trengte for å gå veien videre.

«Adam. Er du der?» Jeg stoppet å puste litt, lyttet, ventet. «Adam. Jeg trenger deg.» ingenting. «Adam. Er du der?» Jeg tok et ekstra dypt pust inn og akkurat i det jeg skulle slippe luften ut igjen, hørte jeg noe. Et hint eller en vind som hvisket «Ja, jeg sitter bak her. Finn meg!». Så var jeg der, i skogen som ikke lengre er en skog. Jeg så meg rundt, fikk øye på en stein og opp fra den stakk det ut noen hårtuster. Adam. Jeg smilte og gikk bort til han som raskt ba meg om å sette meg ned. Han virket engstelig og det var ikke likt han. «Du vet de gangene jeg har sagt at skogen ikke lengre er som den var?» Han så på meg med en slags mild bekymring i ansiktet. «Ja» svarte jeg rolig. «Ja, nå er det jo ikke noen skog igjen en gang» Stammet han litt sånn rådvill. Er det noe Adam absolutt aldri har vært kjent for, så er det å være rådvill. Adam har alltid vært min klippe igjennom 20 år og han har alltid hatt svar. Det gikk opp for meg at denne tiden som har gått nå, også har ødelagt noe i han. Det gjorde meg trist, men jeg ville ikke forlate han uten å etterlate noe godt etter meg. Om det så bare var å få fram smilet hans igjen, i et lite sekund. «Adam. Har du ikke sett det nye treet?» Han så opp på meg. «Treet»? Så slo det meg, hvis ikke Adam visste om det nye treet, Høvdingtreet, hvem da har tegnet det på det nye kartet? Jeg holdt det for meg selv, strakk ut hånden min mot Adam og hjalp han opp. Skepsisen hans steg en del hakk. «Se så åpent alt er.» Sa han oppgitt og jeg kunne kjenne på skuffelsen og bekymringen hans over å ha mistet sin dyrebare skog. «Jeg har sviktet» fortsatte han. «Men da Eira kom, hadde jeg ikke sjans!». Jeg ba han om å se på meg mens jeg sa: «Jeg vet, men kom nå, så skal jeg vise deg noe nytt.»

Vi gikk sammen i det øde landskapet og da vi kom over åsen der borte, kunne vi skimte ned og bort på det nye. Adam sperret opp øynene idet vi så alle bladene i alle mulige farger, stammen mektigere enn alle kongene i verden, hulen inni den, hengehulene i greinene som strakte seg majestetisk utover som en utstrakt hånd i nøden. Og der! Der lusket reven rundt. I en annen gren hang det ei flaggermus og sov. Og litt over det hele svevde ånden til monsteret for å legge roen over den nye trygge plassen som bare ventet på å bli funnet igjen.

«Adam? Hvor er alle sammen?» Måtte jeg spørre. Han visste like lite som meg. «Eira da?». «Eira fløy da hun hoppet. Hun har sikkert gått videre til neste skog hun kan ødelegge» svarte han sørgmodig. Mens vi satt der og beundret det nye treet midt i skogen, nede i en slags liten dal, måtte jeg spørre om noe jeg aldri har spurt om før. Det har rett og slett aldri falt meg inn fordi det har bare vært slik. Alltid. «Syntes ikke du at det er litt rart at du fortsetter å være 14 år, mens jeg bare blir eldre og eldre?» Adam tenkte seg litt om, men begynte nå sakte å bli seg selv igjen. «Neeei», sa han langsomt. «For her står jo tiden stille og hos deg løper den ifra deg.» Sant nok, tenkte jeg, men allikevel lå det mer bak enn det. «Men lurer du aldri på hvorfor det er sånn da?» Fortsatte jeg. Han sa ikke noe nå, noe som også var ulikt han. Derfor fortsatte jeg: «Alle dere som bor her, sitter jo fast i hver deres tid, så egentlig er det jo tiden som har løpt ifra dere og jeg er den som har klart å holde følge med den.» Jeg tenkte litt videre og Adam hørte på. Det var som om vi hadde byttet roller. Før var det alltid Adam som hadde alle svarene og de kloke utsagnene som fikk meg til å forstå mer. Oppdage mer og nye ting. Men nå var det jeg som kom med den ene påstanden etter den andre, mens det var han som fikk noe å tenke på. «Og det er som om jeg slapp dere av på veien og etterlot dere her i en tidløs skog. Så kanskje ikke tiden egentlig står stille her. Kanskje den bare er» Jeg måtte holde pusten litt før jeg sa det: «Tidløs»? Jeg kunne se et lite lys tenne seg i Adam. «Yes»! Tenkte jeg og innså at vennen min var på vei tilbake. «Vi må bygge skogen opp igjen!» Sa jeg litt stolt og ved godt mot. «Sammen!». «Og alle må lære å leve i en symbiose til tross for tidsforskjellene, men jeg ønsker ikke at vi alle skal smeltes sammen og gli inn i en felles enhet heller. For jeg ønsker virkelig, av hele mitt hjerte å beholde denne tidløse skogen med alt som den inneholder og jeg ønsker å jobbe for at dere alle skal få vite hvem dere er og hvorfor dere er, slik at vi alle kan føle tilhørighet. Ikke nødvendigvis til en felles tid. Men til hverandre».

Jeg fikk nemlig et bilde i hode. Hele skogen og hva den betyr for meg. Oss. Skogen lever inne i min underbevissthet og den er jo egentlig full av «Meg». Minner, en barndom, ungdomstid. Alt som alltid har opplevdes som borte og tapt, finnes jo der inne. Rett foran øynene mine, eller bak dem, og jeg har levd et liv i 35 år uten å innse at ingenting egentlig er tapt, men godt bevart inne i den skogen. Min skog. Hjernen er en spennende sak. Om jeg har kunnet lage en hel skog full av bevarte minner og en 35 år gammel fortid, kan jeg også endre den, forme den slik jeg ønsker. Og sammen med Adam, med litt hjelp fra livvakter og overlegen som overhode ikke er overlegen, skal jeg få det til. Fordi jeg vil og kan!

Adam og jeg gikk enige og smilte til hverandre tilbake til steinen. Leirbålet hans sto der, ved inngangen til virkeligheten og vi satt oss ned der. Endelig sammen igjen. Adam ble litt sørgmodig: «Det er så åpent her». «Da får du plante noen nye trær!» svarte jeg litt mer entusiastisk enn hva jeg egentlig selv liker og er kjent for, og tenkte at vi nå sitter her med blanke ark og kan bygge opp en helt ny tilregnelighet som vi aldri har sett maken til. Så hørte vi plutselig et rabalder som kom derifra. Inngangen til det virkelige. «Vikingen» Sa jeg til Adam, men akkurat i det jeg rakk å opplyse han om det, var han vekk igjen. Som om han kom og lagde et lite jordskjelv for så å fordufte på få sekunder. «Jøss, når han først stakk innom, kunne han vel bli litt?» Sa Adam litt fortumlet. Jeg måtte tenkte litt og var i grunn litt enig. «Jo, men han stoler på oss nå.» Adam smilte lurt. Jeg også, idet jeg gikk ut, mot monsterstemmen og vekk fra han som alltid er der når jeg trenger han til fordel for det virkelige virkelige og tenkte at fra mandag av kommer det til å brake løs og dragene skal endelig få fly igjen.

Korthuset.

Fru Grå beskrev alltid dissosiasjon som et hus med flere låste rom uten tilknytning til hverandre. Selv om ikke Grå og jeg har kontakt lengre, merker jeg hvordan ordene hennes lever videre. I meg. Og det er noe jeg er takknemlig for. For uansett hvor brått og galt vårt samarbeid utviklet seg, så er hun fortsatt en av de klokeste menneskene jeg har møtt. Og hennes ord sitter igjen som et ekko fra en tid som på mange måter var fin, fordi jeg lærte så mye nytt. Ikke bare om meg selv, men om livet og alt rundt. Så ifølge Fru Grå lever jeg i et hus med alle de avstengte rommene som jeg dessverre ikke har nøkkelen til, så hva som foregår inne i hvert enkelt rom, er utenfor min kontroll. Den siste tiden, etter denne verdenskrisen som heter Korona tok overtaket på oss, har jeg tenkt mer på dette huset og forsøkt å føle på hvor stødig det står. I mitt hode har jeg sett for seg et svært og nedfallen hus som kunne trengt en god del oppussing. Det syntes jeg passer godt med beskrivelsen av mitt indre system. Jeg har mange ganger sagt at jeg ønsker meg en hjernetransplantasjon for å kunne starte på nytt. Men så er det samtidig noe sjarmerende med dette gamle og nedslitte huset da, noe originalt som jeg aldri vil få igjen om jeg river det ned og bygger noe nytt og moderne. Huset jeg ser for meg er laget av mur. Jeg overlever alt og det gjør vel murhuset også, selv om det kunne trengt, som meg, litt vedlikehold og oppussing.

En vanskelig natt på Gjøkeredet satt jeg sammen med Indianerhøvdingen mens malingen flasset mer og mer av murveggene på huset og ugress klatret lengre og lengre opp langs det. Som om det holdt hele huset fanget med gress og røtter. Ja, nesten som en tvangstrøye. Og slik føles det ofte og. Å leve som fange i egen kropp. Når du ikke lengre har kontroll på ditt eget sinn og ulike deler tar over styringen og gjør ting som jeg som menneske aldri kunne gått god for. Da er ting ganske håpløst og bortimot umulig å håndtere.

«Ikke misforstå meg nå, men du er jo som et korthus» sa høvdingen plutselig. Uten å vite om huset med alle rommene og muren som er i ferd med å sprekke opp. Jeg så opp på han, øynene mine var våte (Ja, jeg har visst begynt å gråte nå. Noe som oppleves som svært upraktisk!). «Ja», svarte jeg, uten å misforstå et eneste ord. «Det er faktisk akkurat sånn det er nå». Og på den måten fikk jeg et syn på det hele. Murhuset har nok stått ubebodd en god stund. Det hender at Adam vandrer bort til det og kikker. Kaster steiner og undres over om det en dag kommer noen å flytter inn i det igjen. Men nå lever vi altså i et korthus. Som alle sikkert vet, er et korthus noe mer ustabilt enn et murhus. Det skal så vidt et lite sukk til før alt raser. Og mitt korthus har rast litt for mange ganger i løpet av de siste ukene enn hva jeg faktisk kan klare å tåle, men igjen, begynner jeg å tro at jeg kan tåle og overleve alt. Det er en litt fin og skummel tanke på en gang. Fin, fordi det er litt kult å være et overmenneske med superkrefter, men innerst inne vet jo selv jeg at det ikke er ekte og at jeg mest sannsynlig er like døende som alle andre levende. Jeg forstår bare ikke, etter alt det jeg har utsatt meg selv for, at jeg fortsatt ikke ligger i en kiste sju fot under bakken og råtner på dette tidspunktet. Så en eller annen kraft finnes der. Om den er overnaturlig eller ei, kan diskuteres. Det har tatt meg litt tid å forstå det hele, men tiden har gitt meg mange svar. Ja, stjernene også og korthuset mitt tåler faktisk en vindkast eller to. Som da vi ble skrevet ut 3 ganger på rad av ukjente leger som bare endte med destruktiv handling forså å bli dratt tilbake igjen. Og ut igjen. Dette er ille, men korthuset står til tross for slike feiltolkninger og feilavgjørelser. Det står ikke stødig, men det har stått. Det de færreste forstår med oss som lever med en strukturert dissosiativ lidelse, handler om noe så elementært som tilknytting. Tilknytting til andre mennesker. Det er for oss en så stor utfordring at vi knapt tør å si ordet «Tilknytting» høyt. Og jeg er slik, jeg har alltid strevd med å komme for nære folk, eller egentlig la dem komme for nære meg. For det er livsfarlig. Det er i alle fall det jeg har lært i en periode på 30 år. På grunn av en oppvekst omringet av omsorgssvikt, har jeg utviklet en desorganisert tilknytningsform, for dissosiasjon er en lært adferd, sier vikingen så fint hver gang jeg ser han. Det vil si at jeg helt ubevist forbinder omsorg og nære relasjoner med noe farlig og velger, fortsatt ubevisst, å trekke unna. Dette gjelder ikke minst for møte med helsepersonell. Derfor er det så viktig å bruke tid på å skape en godt og solid tillit. Og det høres kanskje rart ut, men tillit er for oss dissosiative susehuer, veldig vanskelig å oppnå og det er ikke minst veldig sårbart i tillegg. Vi går i konstant beredskap og på høygir, på jakt etter feil og noe som kan komme til å skade oss.

Jeg har oppnådd denne tilliten noen få ganger, til noen få mennesker. Fru Grå var min trofaste behandler i 6 år og den eneste psykologen jeg noen sinne har fått tillit til. Dessverre ble den revet brutalt vekk da hun avsluttet behandling når jeg var på mitt mest sårbare. Og systemet fikk sine bevis på at tillit nok en gang er farlig og alltid tar en slutt. Så har vi Larve som er den eneste fastlegen jeg noen sinne har hatt tillitt til, men som plutselig ble så uforutsigbar at samarbeidet vårt gjorde mer skade enn nytte. Det er mine to, alt annet av helsepersonell og hjelpere jeg har møtt før dem, har jeg ikke klart å møte mer enn en eller to ganger. Derfor var skepsisen naturligvis høy da jeg kom på Gjøkeredet. Nok et mannskap som påstår at de aldri skal gi opp og som kommer med den ene lovnaden etter en andre. Løfter er generelt et stort faresignal for meg. Løfter er hellig for oss og noe som ikke bør brytes fordi det kan få fatale konsekvenser. Vanlige mennesker tenker nok ikke over dette, men for oss som har ultra sensitive antenner betyr lovnader alt. Vi fanger opp det meste og det nytter ikke å servere oss usannheter for vi vil garantert fange opp enhver løgn og hva som er uekte og falskt. Oppi alt dette, er det en som står der like stødig. Bart. Vi har holdt ut med hverandre i 11 år og fortsatt kjenner vi hverandre ikke fullstendig, fordi ingen av oss har behov for å komme «For nær». Og det er kanskje nettopp derfor vi passer så bra sammen. Vi respekterer hverandre for den vi er. Og hjemme sammen med han og trollungene våre er jeg fullstendig og tilstede. Bart ser sjelden den andre siden ved meg, men han er hverken blind eller dum. Han vet. Men han vet også å ikke blande seg for mye. Han støtter på den måten både jeg og han tåler og slik overlever vi vår tilknytning til hverandre. Ingen kjenner meg bedre enn han, i det skjulte. «Man elsker bare den man ikke eier helt», sies det og slik er det med meg og Bart. Det er fint og fortsatt oppdage nye ting med hverandre etter 11 år. Det blir noe annet med helsepersonell som iherdig forsøker å nå inn med alle midler. Det blir fort inngripende og forsvarshæren min står klare til å angripe.

Korthuset mitt falt derfor ikke sammen når en overlege jeg ikke kjenner skrev meg ut gang på gang, han betydde jo ingenting for meg og jeg betydde nok heller ingenting for han, selv om det førte til farlige hendelser. Det er ingen tvil om at jeg har fått tillit til flere på Gjøkeredet, dessverre har de minket i antall på kort tid, men det kan sikkert bygges opp igjen. Da Overlegen som overhode ikke er overlegen forsvant (Men som har lovet på mill drill å komme tilbake) ble det ekstra sårbart og da koronaen kom i tillegg ble det enda mer sårbart på toppen av det igjen. Forutsigbarhet er også viktig. Det var umulig å få til en forutsigbar plan med henne borte og med koronaen som kom inn istedenfor. Som en slags dårlig erstatning. Uforutsigbarheten fikk korthuset til å vingle og så skjedde det en liten ting, bare en bitteliten detalj, som sikkert mange vil tenke bare er tøys og tull. En svært viktig person som jeg og mange i meg har utrolig nok oppnådd tillit til på Gjøkeredet hadde avtalt å ringe hver gang han er på jobb. Bare for å holde kontakt og opprettholde den tilliten og relasjonen. Det funket fint, helt til det ikke gikk fint. Helt til vedkommende ble for opptatt med andre ting, naturligvis. Den voksne meg forstår dette veldig godt, jeg jobber også i helsevesenet og jeg vet hvor hektisk ting kan være. Men andre i meg har ikke like stor forståelse for dette. Kroppen min hadde blitt utsatt for de mest brutale tingene de siste ukene, jeg var gørrsliten og nære bunnen. Vi hadde kontakt og han lovte å ringe opp igjen om kort tid. Telefonen ringte, men det var ikke han. Det var en kollega som fortalte at han som hadde lovet å ringe, ikke hadde tid. Og der, akkurat da, av en så liten ting, raste hele korthuset. Den voksne jeg forsvant fort og ble forvandlet til en opprørsk tenåring og en liten drittunge på samme tid. Jeg hater den siden ved meg. For jeg som voksen, vet jo bedre. Men de andre gjør det ikke. Stina og Frigg slo seg sammen, men samtidig hver for seg, og så for seg at ingen brydde seg mer og var i ferd med å gi opp som alle andre før dem hadde gjort. Spørsmålene raste inn. Hvorfor ville han ikke ta den telefonen? Var jeg plutselig så lite viktig at han ikke en gang tok seg tid til å ringe for å gi en slik beskjed selv? Stina ringte opp, men han var utilgjengelig og kom til å være det resten av kvelden. Voksne meg forstår at det er andre pasienter som trenger mye, men tenåringen og drittungen tok denne lille saken som en stor avvisning. Nettopp fordi den kom fra en de har tillatt å tørre å slippe inn så nære. For nære. Og det var det som skulle til. Stina ville ikke leve mer og jeg følte at jeg døde der og da. Stina tok over skuta og hun ble livsfarlig. Hun ble plassert et sted hun kunne sitte, Fredriksen gav henne praktisk talt skalpellen i hånda og sa vær så god med et tilfredsstillende smil i ansiktet. Stina hadde nok ikke lyst til å dø, men hun hadde ikke anelse om hvordan hun skulle leve det og gjorde det hun så på som nødvendig for dempe skuffelsen og smerten over at hun hadde tillatt seg å komme for nære. Foran henne rant det plutselig en rød sjø og hun kunne føle på rusen av den. Systemet ble bedøvet og hun la seg bakover og nøt det å ikke føle så mye i øyeblikket. Til slutt kikket hun ned på armen og innså at hun måtte sy, ringte en av mine beste venninner for å få kontakt med legevakt. For Gjøkeredet ville hun ikke ha noe med å gjøre mer. Venninnen ringte Gjøkeredet og ambulanse med politieskorte ble sendt. Hva som hendte på sykehuset er en annen historie. Ikke en god en og flere «svik» følger på løpende bånd. Som den gang Larve tilfeldigvis var hjemme med sykt barn, kunne også alt dette vært unngått om han bare hadde hatt tid til å ta den fem minutter lange telefonsamtalen. Kanskje. Mest sannsynlig.

Og sånn går den evige runddansen, livets sirkel. Bart ser det tydelig, jeg begynner så vidt å skimte det. Mønsteret. Jeg slipper folk inn, de kommer for nære og systemet mitt, det ikke viljestyrte systemet, kjemper med nebb og klør for å skyve dem vekk, helt til en av partene faktisk kaster inn håndkle. Håndklærne har hatt mange former og navn iløpet av et 35 år gammelt liv. «Behandlingsresistens», «Responderer ikke på behandling», «Virker ikke motivert for behandling», «For dårlig til behandling», «For frisk til behandling» osv. Samtidig som andre ikke-styrte viljer i meg trygler om at ikke også dem skal gi seg, men se meg og oss og høre hva som faktisk blir sagt. Og jeg står som vanlig i midten og gjør mitt aller beste for å mekle, roe ned og ta hensyn til det minst fatale utfallet.

Det er ingen tvil om at denne koronadritten har gjort ting vanskeligere for meg og de som bor i meg å opprettholde den forutsigbarheten i den gode veien vi gikk på før alt brøyt løs. Hadde overlegen som overhode ikke er overlegen vært her, tror jeg at ting hadde gått bedre for det er tydelig at det er henne som er limet som får ting til å henge sammen og fungere på et vis.

«Men Ida.» Sa Adam til meg før vi forlot Gjøkeredet for siste gang før alt det uforutsigbare startet. «Hun blir jo egentlig aldri borte.» «Hva mener du?», svarte jeg. Adam sto ved siden av meg mens vi kikket ut vinduet. Sammen. «Ser du ikke? Hun har jo slått rot på utsiden og våker over deg og oss.» Og jo, der borte så jeg det. Utenfor rommet mitt. Et tre med en usedvanlig unaturlig form. Har den stått der hele tiden? Tenkte jeg og så bort på et tre formet som et hjerte. Hjerterdronningen eller Queen of Hearts (noen ting høres bedre ut på engelsk) hadde virkelig slått rot der ute. Og hver gang jeg er her og har fått tildelt et rom, kan jeg se bort på henne og vite at hun snart kommer igjen og da kommer hun til å finne oss og redde oss. Hun kommer til å få dragene til å fly igjen sammen med monsteret i mitt hjerte. Og jeg med mitt følge har nok en gang overlevd det umulige.

Vill ensomhet.

Frigg vandret rundt i skogen. Det som var igjen av den vel og merke. Alene. Han kjente den ikke lengre igjen, for alt var slettet med jorda og alle de som en gang bodde der var borte. Forsvunnet. Gått under jorda eller kanskje til og med gått opp i røyk? Ingen visste og det var en ganske rar og ubehagelig tilværelse. En slags vill ensomhet. Vemodig? Nei, nå er vi inne på en slektning som bor på motsatt ende av Vemod. Fortvilelse. Fortvilelse over at skogen er slettet med jorda og alt det som var vakkert står igjen som en stor gravplass. Dystert, ensomt og mørkt. Det var tydelig at det hadde vært en stor krig der, men det var umulig å vite hvem som hadde vunnet. Ingen? Frigg listet seg rundt på leit etter gamle kjente som han akkurat hadde rukket å så vidt bli kjent med før de ble revet bort og etterlot en enorm ensomhet. Nå sto han alene igjen, lukket øynene ved jevne mellomrom og hvisket ut i det store ingenting «Finn meg. Vær så snill å finn meg.» Selv om ordene var svake og nærmest lydløse, fikk de fart på seg og reiste langt på jakt etter en mottaker. Ordene fløy igjennom alle kriker og kroker, men de returnerte ikke med noen svar. Så Frigg fortsatte å vandre lydløst rundt når han visste at henne ikke var i nærheten. For Eira Skjoldmøy hadde enda ikke fått tak i han og gitt han det beryktede merke på armen for å vise hvilken side han sto på. Han ønsket ikke å være på noens side hvis det innebar å bli merket med kniven til en skjoldmøy.

Han tenkte mye på hjerterdronningen som kanskje en dag ville komme tilbake å redde dem som nå levde i skjul. Redde han, som hun gjorde den gangen han ble overfalt av fremmede. Og på Vikingen som av en eller annen grunn hadde sendt denne Skjoldmøya inn til dem. Frigg forsto ikke hvorfor, men han klarte ikke å tro at det var med ond hensikt. Mest av alt tenkte han på det mektige treet der indianerhøvdingens sjel lever i. Om han bare kunne høre Frigg sine lydløse utrop og finne han. Hjelpe han. Frigg gav seg ikke. Han hadde fått smake på et snev av godhet nå og nektet å gi opp å finne tilbake til det igjen. Han søkte veiledning under stjernene om natten. Monsteret i skogens hjertet hadde sagt at det fantes et stjernetegn på himmelen som heter «Draco». Han så etter den siden, dragene hadde sluttet å fly og magiens kraft fra dem var borte. Han fant aldri Draco, men han fant mye annet. Orions belte, den lille og store bjørnen, Karlsvognen og flere stjerneskudd. I natten. For hvert skudd sendte han nytt ønske om å bli funnet. Av det gode.

Utslitt av all vandringen i blinde måtte selv Frigg gi litt opp. Han var helt alene om den store jobben mot å samle folket igjen for å ta tilbake skogen, den trygge plassen og få dragene til å fly igjen. Alt virket håpløst så en kveld gjorde han noe han ikke hadde trodd at han skulle gjøre. Han ringte nummeret. Nødnummeret mens han var ute å vandret i en tid som sto stille. På den andre enden av telefonen hørte han den stemmen. Var det på ekte? Indianerhøvdingens stemme var ikke å ta feil av. Frigg snakket lavt og fant et telt han kunne gjemme seg i, for ikke å bli oppdaget av Eira. «Finn meg» Sa Frigg ydmykt. Indianerhøvdingen spurte hvordan. «Hvis vi leiter fra hver vår kant, må vi vel finne veien til hverandre til slutt?». Det var begge enige i. Selv om tiden sto stille, gikk tiden allikevel fra dem. Frigg gjentok: «Lov og leit etter meg!». «Jeg lover. Mill drill». Svarte den trygge stemmen i den andre enden før de la på og den ville ensomheten var nok en gang et faktum.

Frigg fikk påfyll av motivasjon og fortsatte vandringen i skogen som ikke lengre egentlig var en skog, men en slagmark etter krig. I mens Frigg gikk på sin evige vandring på leit etter det gode, mistet jeg selv mer og mer fotfeste til hverdagen. Uten å forstå hvorfor. For kontakten mellom meg og de indre fragmentene i meg var totalt avkuttet ifra hverandre. Det var derfor også umulig å kjenne hvor sliten jeg faktisk var. Ble. Hvordan kjenne på kroppen når ikke kroppen tilhører deg lengre, men andre? Når eksistensen gradvis dør, settes du bare på autopilot til drivstoffet går tomt. Drivstoffet gikk tomt eller kanskje noen tente på slik at en massiv eksplosjon ble et faktum. Telefoner ble tatt og etablert tillit ble brutt ned på få sekunder. Før jeg visste ordet av det fikk jeg beskjed om å reise til Gjøkeredet før det skjedde fatale skader. Av Bart, som har høy terskel for å sende meg av gårde på den måten. Jeg husker ikke veien dit. Jeg husker heller ikke det første døgnet jeg var der, men de fant Frigg på utsiden med en rød sjø under seg. I disse pandemitider kunne ingen sy, så han ble lappet i beste evne sammen av en tilfeldig lege. Det første døgnet gikk til å sove, spise og sove igjen. Jeg husker at jeg tenkte at jeg ikke ville være der. Overlegen som overhode ikke er overlegen var borte. Hjerterdronningen var blitt erstattet av den mørke og onde dronningen som ikke kjenner oss, men som har hatt flere uker og måneder på å bli det. Det kom tydelig fram i samtalen at hun ikke visste. Hun serverte oss en rekke svada-utsagn som psykologer ofte gjør for å forvirre oss enda mer. Sikkert ubevisst, men det er en trend jeg har sett gå igjen. Utsagn uten innhold og jeg takler dårlig den måten å kommunisere på. Så vi ville hjem, men Vikingen skulle komme og jeg fikk lov til å ha et samarbeid med han. Bare han.

Den over to meter høye vikingen kom inn døra og jeg merket umiddelbart en ro legge seg over meg. Ingen forstår meg bedre enn han og overlegen som ikke er overlegen som på dette tidspunktet er borte. Han fikk meg til å ville bli, men samtidig er ikke slike valg noe jeg er i stand til å ta i en ikke-eksisterende-tilstand. Dette fikk Frigg med seg, og fortsatte de stille ropene sine om å bli funnet. Han satt seg til slutt på sin tryggeste plass. Inne i dusjen på badet. Der satt han og ventet i det han hørte døra gikk opp. Han kneip øynene igjen og håpet at det ikke var Eira Skjoldmøy som endelig fant hans skjulested. Men skrittene hørtes trygge ut og før han visste ordet av det hadde det satt seg noen på gulvet sammen med han. I dusjen. Det var han. Frigg viste det ikke, men han ble full av glede. «Du fant meg!» Sa han lettet. «Ja. Vi fant visst hverandre.» Svarte Indianerhøvdingen. Så satt de der. Sammen og delte på den ville ensomheten og fortvilelsen.

Det var allikevel et glimt av håp der. Og det var alt som skulle til. Dagen etter dro vi hjem og Frigg fortsetter nok sin vandring. Tråkker opp nye stier med visshet om at høvdingtreet endelig har slått stødig rot igjen i skogen.

Level up!

I disse korona-tider finnes det ikke en innbygger i dette landet som ikke er berørt av denne krisen. Jeg for min del har ikke gått rundt og bekymret meg i større grad. Sett bort ifra mitt splittede indre, er jeg ganske frisk sånn somatisk sett og ingen i min nære omgangskrets tilhører noen risikogruppe. Som helsepersonell har jeg naturligvis tatt de forhåndsreglene jeg har kunnet, men det streifet meg ikke at det skulle ta sånn av. For tiden er jeg sykemeldt på grunn av jobben vi holder på med på Gjøkeredet. Og det er jeg i grunn glad for nå, nå som skoler og barnehager er stengt. Det som ble veldig trist for min del, var at planene vi hadde lagt om videre arbeid med mitt indre, gikk i vasken da sykehuset ikke lengre tillot å sende pasienter ut i permisjon. Det vil si at jeg fikk to valg. Enten måtte jeg bli værende på Gjøkeredet uten å kunne få komme meg ut eller sett familien min som jeg er så avhengig av. Eller så måtte jeg ut ut. Uten å komme tilbake i den nærmeste framtid. Valget ble naturligvis enkelt og jeg evakuerte stedet dagen etter for å ivareta mine nære og kjære som nå må holde seg hjemme uansett. Jeg reiste derifra med et svært godt mot og tenkte at det kanskje var like greit med en pause og at mine indre identitetsdeler endelige har begynt en reise mot meg og min tid. Det føltes plutselig mer godt enn vondt å kjenne på deres gradvis tilnærming. Til meg. Monsteret i mitt hjertet synger så fint om å vite hvem du er i tiden. En enhet, i en parallell linje suser jeg videre sammen med mine venner fra fortiden. En parallell linje, hold den og fold den. En enhet, en parallell linje av deg og meg som en dag skal tvinnes. Sammen (Coleminkai, In time).

Jeg forsøkte å forklare hvordan det føles for overlegen som på ingen måte er overlegen og som mest sannsynlig ikke blir borte i en halv evighet allikevel. Men jeg må altså holde meg unna. Lengst mulig. Står det om livet, er det klart de tar meg imot, men terskelen heves jo en del hakk når jeg vet at om jeg først returnerer, må jeg være innstilt på å bli der en stund. Så satt vi der for aller siste gang (for nå), Mørkets fyrste, Overlegen som ikke er overlegen og jeg med mine. Jeg hadde følt på dette i et par dager, men ikke helt klart å sette ord på det. Jeg følte på en takknemlighet over at Gjøkeredet og deres mannskap hadde klart å gjøre mer enn hva jeg klarte på 6 år med ukentlige timer hos Fru Grå. For på dette tidspunktet følte jeg at jeg hadde hoppet opp et nivå. Som i et spill der du kommer til flagget ca. halvveis i spillet og hvis du dør, trenger du ikke lengre å starte brettet på nytt, men ifra det flagget ca. halvveis i spillet. Level up! Jeg hadde på dette tidspunktet etablert både drager og en trygg base i skogen, der til og med Stina hadde kommet etter sitt livs maraton. Hun var gørrsliten da den rosa dragen firet henne ned. Der sto Monsteret som lovet med stemmen og Frida var fortsatt våken i hengehulen sin. Stina gikk inn i det hule treet, Høvdingtreet, for å være alene. Der var hun i det minste trygg og ingen løp etter henne mer. «Det føles som at vi har nådd et punkt der det er umulig å gå tilbake ifra» sa jeg. «Som Level up i Super Mario!» Jeg elsker at uansett hva jeg sier, så er det like logisk for både livvaktene og overlegen som ikke er overlegen. Hver gang. Det sier mye om dem, men kanskje det bare er jeg som er så gæren at de ikke tør annet enn å jatte med? «I mange år har jeg følt at jeg har klart å komme meg framover, men at jeg blir kastet tilbake til start hver gang det skjer motgang. Nå er det som om jeg ikke lengre kan komme tilbake til start med mindre jeg resetter hele systemet da og det vil jeg jo ikke, for det føles veldig greit å være på dette nivået her nå!» Mørkets fyrste og overlegen som ikke er overlegen holdt pekefingeren i lufta og forsto nøyaktig hva jeg mente. Akkurat som Fru Grå. Jeg kunne alltid si de rareste tingene og hun fant alltid en logisk forklaring. Så rart! Hver er disse menneskene egentlig? Noen ganger lurer jeg på om de bare er noe jeg har skapt inni min verden. Kanskje jeg egentlig vandrer alene rundt i denne verden og prater høyt ut i luften om vikinger, høvdinger og Mørkets fyrster?

Jeg reiste hjem med godt mot og en god følelse. Dagen etter kom kaoset sigende på nytt. Faen! Verden har liksom stoppet opp litt. Jeg vet at den vil fortsette sitt kretsløp igjen, men jeg aner ikke når. Jeg merket plutselig at deler i meg ble urolige og litt redde for at hele systemet skal kortslutte og resette seg, slik at jeg nok en gang havner tilbake på startstreken. Overlegen som overhode ikke er overlegen er borte. Vikingen er der, Mørkets fyrste er der, men der og ikke her. Mange er der og senest i går kveld hadde Frigg på 9 år ringt vikingen sin. Det har gått to dager og allerede nå er det litt sånn kaotisk panikk i skogen over at den gode jobben og prosessen på Gjøkeredet brått ble satt på vent. På ubestemt tid. Vikingen sa at han trodde at dette var starten på en tidlig sommerferie. Det vil si at det kan ta måneder før vi kan fortsette der vi slapp. Frigg hadde spurt om det gikk an å trekke tilbake signaturen sin på kontrakten. For vi skrev kontrakt før vi dro. En kontrakt som skulle sikre vår trygghet, men så langt har den skapt mer utrygghet, ironisk nok. Fordi den hadde noen mangler jeg ikke så da jeg skrev den. Den hindrer for eksempel Frigg i å kutte seg, men det står ikke noe om hva han kan gjøre istedenfor som gode alternativer. Han er lojal mot kontrakten, men trangen til å selvskade er jo like mye tilstede når det blir kaos. Hva skjer når det eneste utløpet han har blir tatt vekk? Jeg vet ikke og det gjenstår å se om vi får til den tryggheten eller om vi må returnere raskere tilbake til Gjøkeredet enn tenkt. Det eneste jeg vet, er at terskelen er høy og at jeg aller helst vil være hjemme og stille opp for det som betyr mest i hele verden. I begge mine verdener.

Den uendelige natten.

Frida klarte ikke å sove videre den natten. Det var en så stor spenning i luften. Der nede løp Stina sitt livs maraton. Hun hadde løpt i flere timer, døgn og kanskje til og med i flere uker. Hvor lenge skulle hun holde ut før hun kollapset eller måtte innse at slaget var tapt? Frida fulgte ivrig med i det fjerne mens hun både så og hørte dragene over seg. Sølvtrådene ropte etter hender å holde i. For drager flyr best om noen holder i trådene og lager motvekt. Hvorfor grep hun ikke tak dem? Så hun det ikke? De sier at trådene bare er synlige for dem som tør å se, velger å se. Var hun så redd for å bli berget at hun ikke så det som nå veivet rett foran henne, klare for å ta henne med inn i trygg havn? Frigg hadde lagt seg til rette for å sove igjen for lengst og dragene fortsatte med sine vemodige rop. Frida myste opp mot himmelen og dragene. Så hun riktig? Det var da noen som satt oppe på den rosa dragen og red den, styrte den med stor makt.

Før jeg visste ordet av det befant også jeg meg i skogen. Eller rettere sagt over den. Jeg så ned og så henne. Den desperate tenåringen som ikke har gjort annet enn å løpe for livet. Det tok litt tid før jeg innså min posisjon oppi det hele. Var det jeg som fløy der på dragen? Var det jeg som styrte det hele? Ja. Jeg kunne kjenne den milde vinden i ansiktet med stor kraft idet jeg så på den uendelige og vakre, svarte stjernehimmelen over oss. Ved siden av fløy den andre dragen og ventet på min ordre om å kaste flere hjelpemidler ned til henne i nøden. Jeg så meg rundt og jeg var ikke alene. Marihøna hadde engasjert flydd etter og jeg kunne høre de flakkende lydene fra de små vingene hennes. Jeg husker at jeg ble overasket over at de overdøvde dragenes grasiøse og svære bevegelser. Hun svirret rundt og imellom og plutselig ble hun slått ut av den blå dragens kraft, idet halen dens gav fra seg et kast for å komme seg videre. Hun snurret vekk rett ut i det uendelige, men var raskt på pletten igjen og jeg skjønte at marihøner skal man ikke kimse av. Utmattelsen til Stina la seg utover hele skogen og himmelen, men hun insisterte på å løpe istedenfor å se redningen rett foran henne. Sølvtrådene. Jeg besluttet umiddelbart å bidra på annet vis. Gi henne litt tid til å tørre å se det hun aldri har tillatt seg å se. Etter 30 år i Barteskogen, er det på dette tidspunktet lite som overrasker meg, men dette overgikk alt fram til nå. Jeg satt på dragen min, den rosa, rev av meg beina og kastet de i Stinas retning. For å gi henne nye og uthvilte bein å løpe med. Som om det var det mest naturlige i verden. Så da var Stina berget litt til og jeg hadde kjøpt oss litt mer tid.

Jeg våknet til i det virkelige virkelige, oppi sengen min på Gjøkeredet med Marihøna i menneskeform ved siden av. Hun holdt meg i hånda og holdt meg trygg. Det tar alltid litt tid før jeg kommer ordentlig til hektene igjen etter en tur innom skogen og i alle fall når det er alvor inne i bilde. Dissosiasjon stopper aldri å fascinere meg. Det er et fenomen som gjør det umulige mulig. For der lå jeg og hadde nettopp gitt ifra meg beina mine til Stina, altså meg selv for 20 år siden, som fortsatt løp der inne, mens jeg var totalt lam fra hofta og ned til tærne. Så klart! Jeg hadde jo gitt dem ifra meg, så da er det jo helt naturlig at jeg ikke føler dem mer. Det tok ca. 2 timer før jeg klarte å bruke dem igjen. Fordelen til livvaktene når dette skjer, er at de vet jeg ikke kommer meg av flekken, så de tør å holde litt større avstand. Jeg hadde også våknet i den virkelige natten med smerter og verking nedover i beina. «Det er vel bare beina som vokser ut igjen» hadde jeg sagt høyt til nattevakten som så klart syntes det var like logisk som meg selv.

Frida var fortsatt våken denne lange natten som virket som aldri skulle ende og ta slutt. Frigg sov, jeg lå bokstavelig talt lam, fastlåst i sengen i det virkelige virkelige. Det var da et snev av panikk snek seg opp til meg. Overlegen. Hun forsvinner snart. Om bare få dager går hun ut i permisjon i flere uker og etterlater jobben til meg og Vikingen med hans opptrente hær av livvakter. Følte jeg noe nå? Vemod? Ja, det er vemodig å miste henne, selv om det bare er midlertidig og selv om hun har lovet på mill drill å komme tilbake og ikke glemme oss. Tidligere på dagen hadde Stina sittet på en stol med overlegen som overhode ikke er overlegen rett ovenfor. Vemod er en følelse som har stått høyt oppe på listen i det siste. Og Vemod var passende nå. Stina så vemodig på henne og sa: «Du kan ikke dra nå! Det er jo nå det virkelig begynner.» Overlegen så litt sørgmodig på henne og sa «Nei, jeg kan jo egentlig ikke det», mens hun smilte. Vemodig?  

Som et ekko gikk disse ordene igjen i skogen. «Det er jo nå det virkelig begynner». Stina løp og ordene tok henne igjen fra tidligere på dagen. Foran henne hang det glitrende sølvtråder og i et øyeblikk var det som om trådene formet seg som hånden til overlegen som ba henne om å holde fast og stole på henne og stole på seg selv. «Now everybody comes at the door, to say, “Home is where you belong”. Nothing, nothing, nothing goes away, no matter what they say it’s here to stay”. Monsteret i mitt hjertet hadde også kommet, med stemmen, for å holde henne oppe.  Det er nå det hele virkelig begynner, sa Stina, snurret trådene et par ganger rundt hånden og grep et fast tak. Beina fortsatte å løpe i noen sekunder etter at hun lettet fra bakken og svevde igjennom den uendelige natten. Mot nye og ukjente eventyr.

Monsteret i mitt hjerte.

For 20 år siden gikk jeg på ungdomskolen. Det var trolig den rareste og kanskje mest utfordrende perioden i livet. Jeg husker godt den nye klasseforstanderen som skulle ta over vår klasse. Hun var ung, morsom og passe streng. Hun var læreren som kunne finne på å inntre klasserommet utkledd som de rareste skikkelsene og undervise med en så stor entusiasme at det var umulig å ikke like henne. Samtidig var det noe litt skremmende med henne. Fordi hun var kanskje den ene som så meg som var usynlig på den tiden. Det tok ikke lang tid før jeg var overbevist (helt seriøst) om at hun var et monster fra det ytre rom. At hun kunne lese tankene mine og sende ut alfabølger for å hjernevaske meg. Jeg tegnet raskt et ark med bilde av en murvegg og hang den opp på veggen ved siden av pulten min. Det var for min egen beskyttelse, for at ikke disse alfabølgene skulle komme igjennom og for at hun ikke skulle få vite mine innerste hemmeligheter. For de var det mange av og jeg hadde vært usynlig i en lang stund. I alle fall siden barneskolen og jeg hadde bestemt at ingen skulle få vite noe om meg og min indre verden som besto av virkelige nok imaginære venner og vesener. Ingen visste at jeg så å si bodde hjemme alene og hadde flere hemmeligheter der. Vonde hemmeligheter som siden ble tolket som hallusinasjoner og vrangforestillinger.

Monsterlæreren så meg. Og jeg så henne. Hun begynte å snakke med meg på tomannshånd og jeg fant ut etter kort tid at hun fortsatt var et monster, men at hun var et snilt et. Uten henne hadde jeg trolig ikke overlevd. Kanskje, kanskje ikke. Flaks, uflaks? Ingen kan vite hva som hadde hendt uten henne, men hun gav meg uansett et håp om en bedre hverdag og det hadde ingen klart å gi meg før. Hun forsto at ting var håpløst og det var hun som gav meg boken «Det er aldri for sent å gi opp» etter at jeg hadde fortalt at jeg ville dø. BUP hadde visst ikke så mye å stille opp med i den forbindelse, så hun innså vel som meg, at det var bare meg. Og henne. I alle fall i øyeblikket. Boken har jeg fortsatt og den har gitt meg mye glede.

Det var 20 år siden jeg så Monsteret mitt sist. Det skulle gå 20 år til jeg så henne igjen. For akkurat denne helgen møtte jeg henne. Monsteret i mitt hjertet som ikke lengre jobber som lærer, men som skaper vakre toner inspirert fra naturen og lokalsamfunnet. Låtene har en slags melankoli over seg, men ikke på den måten at jeg blir trist av å høre på. Mer glad og noen ganger får jeg den tilfredsstillende sorgen som er mer god enn vond. Akkurat denne helgen skulle hun, sammen med gitaristen sin, spille og synge i verdensteateret der jeg kommer ifra. Det er sjelden jeg oppsøker gamle trakter, men dette kunne jeg jo rett og slett ikke gå glipp av. Jeg har smuglyttet til musikken hennes i noen år og tror jeg må være fan nr. 1. Jeg og en god venninne kjøpte oss 2 billetter til ca. 20 identitetsdeler til sammen. Det kaller jeg et røverkjøp! «Grupperabatt», sa monsteret som har fulgt meg igjennom livet i skyggene av den. Smått tittet frem i ny og ne. Her og der. Sendt lydfiler fordi hun vet at stemmen hennes roer min indre verden og heiet på meg hele veien ifra en fjern fortid, men samtidig fra det nære her og nå.

Jeg og venninnen min med flere, var de aller første som ankom og akkurat idet vi skulle tre inn igjennom hovedinngangen kom hun snikende forbi oss fra siden. Gjensynsgleden var stor. I alle fall fra min side! Men jeg tillater meg og tro at det var gjensidig. Der sto vi, monsteret mitt og jeg og omfavnet hverandre som om det var den største selvfølgelighet i verden. Hun var like vakker og god som jeg husket. Hun takket for at vi kom og avslørte at det var en liten hilsen til meg underveis i konserten og at jeg kom til å skjønne det. Bare vent. Jeg ble overveldet og tenkte at jeg må ha gjort like stort inntrykk på henne for 20 år siden som det hun hadde gjort på meg.

Vi satt på andre rad og ventet i spenning. Det var så rart å være på hjemmebane, samtidig som jeg aldri egentlig har følt tilhørighet der. Jeg lengtet alltid bort og har aldri hatt behov for å returnere. Fram til nå. Jeg så mange kjente rundt meg, men de kjente ikke meg naturligvis, jeg var jo usynlig på den tiden. Så entret hun scenen med en majestetisk krone fra naturen på hode og med en enorm karisma. Akkurat som når hun kom inn i klasserommet for 20 år siden. Herfra kunne alt skje. Jeg kjente at det var flere enn meg tilstede og vi satt som tente lys da magien startet for alvor med låta «So many stars to kite on». Monsteret foran oss snakket poetisk om å fly på en drage på stjernehimmelen, påfuglfjær og magi på høyt nivå. Det minnet meg om overlegen på Gjøkeredet som på ingen måte er overlegen. Hun fortalte en gang at hun har hatt pasienter som meg, som har flydd på dragene sine for å berge seg fram til en trygg plass i sin indre verden. Så skjedde det som aldri skjer. Jeg gråt. Men det var greit og ingen kjeftet fordi gråt er forbudt.  Istedenfor dro monsteret meg tilbake i tid og hentet fram alle de følelsene jeg hadde glemt at jeg hadde. Jeg var plutselig 14 år igjen og hun gråt for aller første gang og tenkte at en dag skal hun få sin egen drage å fly på, som kan ta henne med til vår trygge plass i vårt eget indre og der er jeg sikker på at monsteret i mitt hjerte vil vente på oss med stemmen og den enorme karismaen sin med åpne armer.

«Jeg kjente ei jente en gang som trodde at jeg var et monster» Sa hun plutselig og jeg er sikker på at hjertet mitt stoppet i noen sekunder. «Den neste låta handler om et barn som tar sine første skritt ut i denne store verden med dråper fra regn som ser ut som diamanter i krøllene hennes». Var det meg hun snakket om? Ja, det tror jeg faktisk, før tonene fra min absolutte favoritt kom fram. «Breaking Through». Låta jeg har hørt på i flere år når tiden er mørk og håpet nesten ute, har den låta betydd fryktelig mye for meg og det visste hun der framme som nå sto og sang den til meg. For meg? Livet har aldri før vært mer tilstede. Jeg var meg selv nå og jeg var også meg selv for 20 år siden. Stina tok sine første skritt framover i tid, mot meg og jeg følte for første gang en slags tilhørighet til henne og tiden hun kommer ifra. Det var vondt og godt på samme tid og vi gråt litt sammen og tenkte de samme tingene mens de vakre tonene gikk igjennom kretsløpet vårt. Så til Monsteret i mitt hjertet. Takk! Takk for at du skaper så flotte og magiske toner i musikken din.  Jeg vil påstå at stemmen din redder liv og at verden blir en bedre plass med deg i den, er jeg i alle fall ikke i tvil om. Jeg håper at det ikke går 20 år før våre veier møtes igjen.

Coleminkai med Randi (Monster) Mossing og Per Syversen.