Den uendelige natten.

Frida klarte ikke å sove videre den natten. Det var en så stor spenning i luften. Der nede løp Stina sitt livs maraton. Hun hadde løpt i flere timer, døgn og kanskje til og med i flere uker. Hvor lenge skulle hun holde ut før hun kollapset eller måtte innse at slaget var tapt? Frida fulgte ivrig med i det fjerne mens hun både så og hørte dragene over seg. Sølvtrådene ropte etter hender å holde i. For drager flyr best om noen holder i trådene og lager motvekt. Hvorfor grep hun ikke tak dem? Så hun det ikke? De sier at trådene bare er synlige for dem som tør å se, velger å se. Var hun så redd for å bli berget at hun ikke så det som nå veivet rett foran henne, klare for å ta henne med inn i trygg havn? Frigg hadde lagt seg til rette for å sove igjen for lengst og dragene fortsatte med sine vemodige rop. Frida myste opp mot himmelen og dragene. Så hun riktig? Det var da noen som satt oppe på den rosa dragen og red den, styrte den med stor makt.

Før jeg visste ordet av det befant også jeg meg i skogen. Eller rettere sagt over den. Jeg så ned og så henne. Den desperate tenåringen som ikke har gjort annet enn å løpe for livet. Det tok litt tid før jeg innså min posisjon oppi det hele. Var det jeg som fløy der på dragen? Var det jeg som styrte det hele? Ja. Jeg kunne kjenne den milde vinden i ansiktet med stor kraft idet jeg så på den uendelige og vakre, svarte stjernehimmelen over oss. Ved siden av fløy den andre dragen og ventet på min ordre om å kaste flere hjelpemidler ned til henne i nøden. Jeg så meg rundt og jeg var ikke alene. Marihøna hadde engasjert flydd etter og jeg kunne høre de flakkende lydene fra de små vingene hennes. Jeg husker at jeg ble overasket over at de overdøvde dragenes grasiøse og svære bevegelser. Hun svirret rundt og imellom og plutselig ble hun slått ut av den blå dragens kraft, idet halen dens gav fra seg et kast for å komme seg videre. Hun snurret vekk rett ut i det uendelige, men var raskt på pletten igjen og jeg skjønte at marihøner skal man ikke kimse av. Utmattelsen til Stina la seg utover hele skogen og himmelen, men hun insisterte på å løpe istedenfor å se redningen rett foran henne. Sølvtrådene. Jeg besluttet umiddelbart å bidra på annet vis. Gi henne litt tid til å tørre å se det hun aldri har tillatt seg å se. Etter 30 år i Barteskogen, er det på dette tidspunktet lite som overrasker meg, men dette overgikk alt fram til nå. Jeg satt på dragen min, den rosa, rev av meg beina og kastet de i Stinas retning. For å gi henne nye og uthvilte bein å løpe med. Som om det var det mest naturlige i verden. Så da var Stina berget litt til og jeg hadde kjøpt oss litt mer tid.

Jeg våknet til i det virkelige virkelige, oppi sengen min på Gjøkeredet med Marihøna i menneskeform ved siden av. Hun holdt meg i hånda og holdt meg trygg. Det tar alltid litt tid før jeg kommer ordentlig til hektene igjen etter en tur innom skogen og i alle fall når det er alvor inne i bilde. Dissosiasjon stopper aldri å fascinere meg. Det er et fenomen som gjør det umulige mulig. For der lå jeg og hadde nettopp gitt ifra meg beina mine til Stina, altså meg selv for 20 år siden, som fortsatt løp der inne, mens jeg var totalt lam fra hofta og ned til tærne. Så klart! Jeg hadde jo gitt dem ifra meg, så da er det jo helt naturlig at jeg ikke føler dem mer. Det tok ca. 2 timer før jeg klarte å bruke dem igjen. Fordelen til livvaktene når dette skjer, er at de vet jeg ikke kommer meg av flekken, så de tør å holde litt større avstand. Jeg hadde også våknet i den virkelige natten med smerter og verking nedover i beina. «Det er vel bare beina som vokser ut igjen» hadde jeg sagt høyt til nattevakten som så klart syntes det var like logisk som meg selv.

Frida var fortsatt våken denne lange natten som virket som aldri skulle ende og ta slutt. Frigg sov, jeg lå bokstavelig talt lam, fastlåst i sengen i det virkelige virkelige. Det var da et snev av panikk snek seg opp til meg. Overlegen. Hun forsvinner snart. Om bare få dager går hun ut i permisjon i flere uker og etterlater jobben til meg og Vikingen med hans opptrente hær av livvakter. Følte jeg noe nå? Vemod? Ja, det er vemodig å miste henne, selv om det bare er midlertidig og selv om hun har lovet på mill drill å komme tilbake og ikke glemme oss. Tidligere på dagen hadde Stina sittet på en stol med overlegen som overhode ikke er overlegen rett ovenfor. Vemod er en følelse som har stått høyt oppe på listen i det siste. Og Vemod var passende nå. Stina så vemodig på henne og sa: «Du kan ikke dra nå! Det er jo nå det virkelig begynner.» Overlegen så litt sørgmodig på henne og sa «Nei, jeg kan jo egentlig ikke det», mens hun smilte. Vemodig?  

Som et ekko gikk disse ordene igjen i skogen. «Det er jo nå det virkelig begynner». Stina løp og ordene tok henne igjen fra tidligere på dagen. Foran henne hang det glitrende sølvtråder og i et øyeblikk var det som om trådene formet seg som hånden til overlegen som ba henne om å holde fast og stole på henne og stole på seg selv. «Now everybody comes at the door, to say, “Home is where you belong”. Nothing, nothing, nothing goes away, no matter what they say it’s here to stay”. Monsteret i mitt hjertet hadde også kommet, med stemmen, for å holde henne oppe.  Det er nå det hele virkelig begynner, sa Stina, snurret trådene et par ganger rundt hånden og grep et fast tak. Beina fortsatte å løpe i noen sekunder etter at hun lettet fra bakken og svevde igjennom den uendelige natten. Mot nye og ukjente eventyr.

Monsteret i mitt hjerte.

For 20 år siden gikk jeg på ungdomskolen. Det var trolig den rareste og kanskje mest utfordrende perioden i livet. Jeg husker godt den nye klasseforstanderen som skulle ta over vår klasse. Hun var ung, morsom og passe streng. Hun var læreren som kunne finne på å inntre klasserommet utkledd som de rareste skikkelsene og undervise med en så stor entusiasme at det var umulig å ikke like henne. Samtidig var det noe litt skremmende med henne. Fordi hun var kanskje den ene som så meg som var usynlig på den tiden. Det tok ikke lang tid før jeg var overbevist (helt seriøst) om at hun var et monster fra det ytre rom. At hun kunne lese tankene mine og sende ut alfabølger for å hjernevaske meg. Jeg tegnet raskt et ark med bilde av en murvegg og hang den opp på veggen ved siden av pulten min. Det var for min egen beskyttelse, for at ikke disse alfabølgene skulle komme igjennom og for at hun ikke skulle få vite mine innerste hemmeligheter. For de var det mange av og jeg hadde vært usynlig i en lang stund. I alle fall siden barneskolen og jeg hadde bestemt at ingen skulle få vite noe om meg og min indre verden som besto av virkelige nok imaginære venner og vesener. Ingen visste at jeg så å si bodde hjemme alene og hadde flere hemmeligheter der. Vonde hemmeligheter som siden ble tolket som hallusinasjoner og vrangforestillinger.

Monsterlæreren så meg. Og jeg så henne. Hun begynte å snakke med meg på tomannshånd og jeg fant ut etter kort tid at hun fortsatt var et monster, men at hun var et snilt et. Uten henne hadde jeg trolig ikke overlevd. Kanskje, kanskje ikke. Flaks, uflaks? Ingen kan vite hva som hadde hendt uten henne, men hun gav meg uansett et håp om en bedre hverdag og det hadde ingen klart å gi meg før. Hun forsto at ting var håpløst og det var hun som gav meg boken «Det er aldri for sent å gi opp» etter at jeg hadde fortalt at jeg ville dø. BUP hadde visst ikke så mye å stille opp med i den forbindelse, så hun innså vel som meg, at det var bare meg. Og henne. I alle fall i øyeblikket. Boken har jeg fortsatt og den har gitt meg mye glede.

Det var 20 år siden jeg så Monsteret mitt sist. Det skulle gå 20 år til jeg så henne igjen. For akkurat denne helgen møtte jeg henne. Monsteret i mitt hjertet som ikke lengre jobber som lærer, men som skaper vakre toner inspirert fra naturen og lokalsamfunnet. Låtene har en slags melankoli over seg, men ikke på den måten at jeg blir trist av å høre på. Mer glad og noen ganger får jeg den tilfredsstillende sorgen som er mer god enn vond. Akkurat denne helgen skulle hun, sammen med gitaristen sin, spille og synge i verdensteateret der jeg kommer ifra. Det er sjelden jeg oppsøker gamle trakter, men dette kunne jeg jo rett og slett ikke gå glipp av. Jeg har smuglyttet til musikken hennes i noen år og tror jeg må være fan nr. 1. Jeg og en god venninne kjøpte oss 2 billetter til ca. 20 identitetsdeler til sammen. Det kaller jeg et røverkjøp! «Grupperabatt», sa monsteret som har fulgt meg igjennom livet i skyggene av den. Smått tittet frem i ny og ne. Her og der. Sendt lydfiler fordi hun vet at stemmen hennes roer min indre verden og heiet på meg hele veien ifra en fjern fortid, men samtidig fra det nære her og nå.

Jeg og venninnen min med flere, var de aller første som ankom og akkurat idet vi skulle tre inn igjennom hovedinngangen kom hun snikende forbi oss fra siden. Gjensynsgleden var stor. I alle fall fra min side! Men jeg tillater meg og tro at det var gjensidig. Der sto vi, monsteret mitt og jeg og omfavnet hverandre som om det var den største selvfølgelighet i verden. Hun var like vakker og god som jeg husket. Hun takket for at vi kom og avslørte at det var en liten hilsen til meg underveis i konserten og at jeg kom til å skjønne det. Bare vent. Jeg ble overveldet og tenkte at jeg må ha gjort like stort inntrykk på henne for 20 år siden som det hun hadde gjort på meg.

Vi satt på andre rad og ventet i spenning. Det var så rart å være på hjemmebane, samtidig som jeg aldri egentlig har følt tilhørighet der. Jeg lengtet alltid bort og har aldri hatt behov for å returnere. Fram til nå. Jeg så mange kjente rundt meg, men de kjente ikke meg naturligvis, jeg var jo usynlig på den tiden. Så entret hun scenen med en majestetisk krone fra naturen på hode og med en enorm karisma. Akkurat som når hun kom inn i klasserommet for 20 år siden. Herfra kunne alt skje. Jeg kjente at det var flere enn meg tilstede og vi satt som tente lys da magien startet for alvor med låta «So many stars to kite on». Monsteret foran oss snakket poetisk om å fly på en drage på stjernehimmelen, påfuglfjær og magi på høyt nivå. Det minnet meg om overlegen på Gjøkeredet som på ingen måte er overlegen. Hun fortalte en gang at hun har hatt pasienter som meg, som har flydd på dragene sine for å berge seg fram til en trygg plass i sin indre verden. Så skjedde det som aldri skjer. Jeg gråt. Men det var greit og ingen kjeftet fordi gråt er forbudt.  Istedenfor dro monsteret meg tilbake i tid og hentet fram alle de følelsene jeg hadde glemt at jeg hadde. Jeg var plutselig 14 år igjen og hun gråt for aller første gang og tenkte at en dag skal hun få sin egen drage å fly på, som kan ta henne med til vår trygge plass i vårt eget indre og der er jeg sikker på at monsteret i mitt hjerte vil vente på oss med stemmen og den enorme karismaen sin med åpne armer.

«Jeg kjente ei jente en gang som trodde at jeg var et monster» Sa hun plutselig og jeg er sikker på at hjertet mitt stoppet i noen sekunder. «Den neste låta handler om et barn som tar sine første skritt ut i denne store verden med dråper fra regn som ser ut som diamanter i krøllene hennes». Var det meg hun snakket om? Ja, det tror jeg faktisk, før tonene fra min absolutte favoritt kom fram. «Breaking Through». Låta jeg har hørt på i flere år når tiden er mørk og håpet nesten ute, har den låta betydd fryktelig mye for meg og det visste hun der framme som nå sto og sang den til meg. For meg? Livet har aldri før vært mer tilstede. Jeg var meg selv nå og jeg var også meg selv for 20 år siden. Stina tok sine første skritt framover i tid, mot meg og jeg følte for første gang en slags tilhørighet til henne og tiden hun kommer ifra. Det var vondt og godt på samme tid og vi gråt litt sammen og tenkte de samme tingene mens de vakre tonene gikk igjennom kretsløpet vårt. Så til Monsteret i mitt hjertet. Takk! Takk for at du skaper så flotte og magiske toner i musikken din.  Jeg vil påstå at stemmen din redder liv og at verden blir en bedre plass med deg i den, er jeg i alle fall ikke i tvil om. Jeg håper at det ikke går 20 år før våre veier møtes igjen.

Coleminkai med Randi (Monster) Mossing og Per Syversen.