Til dere, langt der inne.

Hei. Hallo. Er det noen der? Hvem som helst. Jeg satte meg ned på kafé i dag. Merket du det? Du som har hatt så lyst til å dra på kafé lenge nå, men som føler at du ikke har noen å gå med. Jeg vil gjerne gå på kafé med deg. Selv om jeg nok ikke er førstevalget ditt. Jeg satt meg uansett der etter å ha bestilt en schmoothie og avokadotoasten du likte så godt når du satt der med Reven den gangen. Jeg forventet ikke at du skulle dukke opp, men jeg hadde et ørlite håp mens jeg satt der og kikket nysgjerrig rundt meg. Jeg så etter deg, men du så kanskje etter noen andre? Du vet at han pleier å sitte på kafé og hadde kanskje et lite håp om at det var han som kom inn døra neste gang? Det er helt greit. Men gi meg en sjanse til å vise at jeg også kan være en venn. Vi har nok mer til felles enn du tror og dessuten har jeg mer enn nok tid til å møte deg ute på kafé. Jeg er ganske allsidig og jeg tror at vi kan prate om det meste. Merket du at jeg endret på kartet? Loppis har fått en sti til den trygge plassen og Frigg har blitt fire år eldre. Du kan ta æren for mye av den indre jobben. Du har lest eventyr og du har passet på at de andre har det bra nok. Jeg vet det bare. Takk! Merket du at jeg gikk videre og til neste Kafé for å drikke kaffe? DEN kaffen. Con Panna som han alltid skrøt sånn av. Jeg har aldri smakt det før, men det har kanskje du? Det var godt. Så dukket det en annen opp som holdt oss med selskap med verdens beste milkshake. Han er en fin fyr han også. Morsom og veldig snill. Merket du den gode følelsen av spontanitet og byliv? For det er det du liker, sant? Liv? Biltrafikk og mennesker i farta? Jeg og likte det en gang. Jeg husker det. Kan ikke du hjelpe meg med å ikke bli for gammel og kjip?

Og til deg som er så sint. Du har fortsatt all grunn til å være nettopp det. Men selv om du har blitt eldre, har jeg veldig lyst til å dele det sinne sammen med deg. Jeg er sterkere nå og jeg kan tåle det. Jeg vil veldig gjerne tåle det! La oss stikke til skogs og bare rope ut alt vi kan eller ta en stokk og slå det vi klarer på en gammel trestamme. Jeg vil veldig gjerne dele det med deg. For jeg har savnet deg og jeg ønsker virkelig å hjelpe.

Resten av gjengen, langt der inne en plass. Hvor er dere? Jeg er sikker på at jeg tåler dere og hvis dere hører meg, så gi meg et hint. Bruk boka! Hvisk meg i øret eller gi meg et annet tegn, så skal jeg forsøke å tilrettelegge hverdagen slik at også dere skal føle tilhørighet i den. Sammen med meg. Vet dere at ting går så mye bedre nå? Jeg møter overlegen/Mummimamma hver uke, uten å bli fucka i huet. Vikingen, Høvdingen og Reven er heller ikke borte. De står der og heier fortsatt på sidelinjen. Så dere hva de gjorde for Frigg her om dagen? De overså han ikke. Tvert imot. De tok han imot med åpne armer og kunne ikke vært mer støttende. Det er ingenting som tilsier at de verken skal forsvinne eller gi opp. Bare følg med og se! Og jeg? Jeg gir heller aldri opp. Jeg er her og jeg skal tåle dere alle sammen. La meg vise dere!

Hevn til gode.

Jeg forsøkte å kjenne godt etter i kroppen idet jeg kjørte mot Gjøkeredet denne morgenen. Jeg kunne kjenne ganske tydelig at jeg ikke satt i bilen alene. Selv om jeg visste at jeg akkurat hadde sluppet trollungen av i barnehagen. Rent fysisk visste jeg at jeg satt der alene, men psykologisk var vi flere. Jeg visste hele veien at jeg egentlig bare var sjåfør og at den som satt på og som jeg ikke kunne se umiddelbart, hadde sørget for å ha en avtale med et par av Gjøkene der borte på sykehuset. Dagen i forkant hadde jeg nemlig oppdaget en beskjed i notatboken som blir brukt oss imellom. Til beskjeder og annen kommunikasjon.

«Jeg har avtale med Høvdingen og Vikingen i morgen kl. 12. Kan noen kjøre meg?»

Håndskriften var ikke å ta feil av. Frigg er den eneste av oss som er venstrehendt og skriver derfor litt keitete. Men jeg ble ikke så mye klokere av beskjeden, for det sto ingen dato eller agenda for det påståtte møte. Jeg forsøkte å reflektere meg til ulike scenarioer av hva som kan ha skjedd og ført til at denne beskjeden ble skrevet. Brikkene falt umiddelbart på plass da Vikingen ringte meg senere på dagen. Han kunne fortelle at Frigg hadde ringt til han for å be om hjelp til en slags hevnaksjon etter det som har hendt han, ble avslørt. Frigg var sint. Frigg var frustrert, og Frigg ville bare ha rettferdighet. Så han ringte etter dem han visste var sterke nok til å sloss og som kanskje til og med hadde tilgang på våpen. Først ble jeg litt irritert og oppgitt fordi Frigg og vikingen hadde gjort en avtale «bak min rygg». Men så gikk det opp for meg at Vikingen ringte faktisk for å holde meg oppdatert pluss at Frigg faktisk for aller første gang ba meg om hjelp i boka. Han kunne fint latt være og tatt bussen istedenfor og dermed holdt meg helt utenfor. Men han valgte å be om hjelp til transport og det var jo tross alt en form for samarbeid. Så jeg begynte å se positivt på situasjonen og bestemte meg for at jeg så klart skal kjøre Frigg bort til avtalen hans. Men først skrev jeg opp noen nye regler som jeg syntes alle bør jobbe for å følge. Regler for alle oss som bor i skogen og også for dem som jobber med oss. Jeg har forsøkt meg på regler før, men ting har vært så kaotisk at det har vært umulig å følge dem. Nå føler jeg at jeg kanskje har en sjans til å faktisk få det til.

«Spilleregler: Ingen hemmeligheter. Avtaler skal gjennomføres så langt det er mulig. JEG skal sitte i førersetet/Forsøk å gå via meg. Ingen skal bli skada! Ingen skal bli avvist.»

Så mens jeg kjørte og visste at jeg ikke egentlig var alene i bilen, sa jeg høyt som om han faktisk satt der sammen med meg: «Frigg?», begynte jeg kanskje litt lavt. Ingen svar. «Jeg syntes det var fint at du spurte om jeg kunne kjøre deg» Fortsatte jeg litt mer naturlig. Jeg pustet og bare visste at han hørte meg. Det var litt rart, for jeg tror aldri at jeg har kjent på en så kraftig tilstedeværelse av noen av dem før. «Jeg vil bare si at dette møtet er ditt, men jeg hadde satt stor pris på om du tillot meg å være der sammen med deg». Og plutselig, ganske overraskende selv om jeg hadde kjent sånn på hans energi, satt han der. I passasjersetet, bare få centimeter unna meg selv. Jeg ble ikke skremt, for det føltes mest fint. Jeg var kanskje mest frustrert over at jeg var nødt til å kjøre bilen og dermed ikke hadde muligheten til å gi han en god klem. Han sa ingenting. Han bare satt der med blikket rett fram. Han hadde vokst siden sist. Han var ikke lengre guttungen Frigg. Han så nesten voksen ut. Om ikke helt voksen så i alle fall ungdom. Tenåring? «Frigg!» Utbrøt jeg. «Så stor du har blitt!» Han sa fortsatt ingenting. Vi sa ingenting mer før telefonen ringte og stemmen til en viking var å høer på høyttaleren. Ingen reaksjon ifra han som satt ved siden av. Jeg fortalte at vi var på vei og da vi la på, forsvant også Frigg. For første gang, følte jeg at jeg faktisk hadde overtaket og kontroll, selv om Frigg hadde gjort ting på egen hånd. Jeg ble ikke redd eller bekymret, og jeg hadde heller ingen dårlig følelse som jeg ofte har fått før over manglende kontroll. Jeg var mest litt brydd over at vi skulle ta opp tiden til Gjøkene på denne måten. Greit nok, at de har tatt på seg ansvaret for behandlingen av meg og oss, men jeg føler på et ansvar selv om å fikse en håndterbar hverdag. Men når det er sagt, er jeg også fryktelig imponert over gjestfriheten og omsorgen de viser gang på gang. Frigg ble hørt. Frigg ble møtt og jeg kan bare forestille meg hva som hadde hendt om han hadde følt seg avvist. En avvist og sint tenåring som ønsker hevn, kan umulig være en god kombinasjon. Så jeg valgte å se det positive i situasjonen mens jeg fant min faste parkeringsplass, nikket bekreftende til passasjersetet som nå var tomt og gikk opp til inngangen uten å ane hva som kom til å skje.

Jeg husker at vikingen slapp meg inn og at vi satte oss på et besøksrom for å prate. Jeg husker at jeg fortalte hvor lur jeg syntes han var, som tok Frigg på alvor og som valgte å ikke avvise han, men hjelpe han. Jeg husker at jeg takket for det, men så bare forsvant jeg. Jeg forsvant ut i ingenting. Jeg oppholdt meg ikke i skogen imens andre hadde overtatt kroppen som jeg vanligvis gjør. Jeg var liksom bare ingen steder og jeg ble ikke inkludert i møte. Jaja. Indre samarbeid skjer ikke over natta og jeg var tross alt godt på vei dit. Det følte jeg i alle fall selv og jeg stolte veldig på at Vikingen og co skulle gjøre de rette tingene. Det var en god følelse jeg sjelden kjenner på. Å stole fullstendig på andre. Å stole så mye på dem, at fraværet av meg selv, er overkommelig. Det er ganske imponerende faktisk. Tillitt for sånne som meg, vokser ikke akkurat på trær, men når tilliten og tryggheten er et faktum, kan vi få til alt! Det er i alle fall slik det føles. Jeg merker jo at jeg er mye mindre redd og usikker. Jeg tør mer. Og mens jeg svevde der i ingenmannsland, gikk også tiden fort. Så fort at jeg knapt hadde registrert at jeg forsvant.

Jeg våknet opp igjen, ikke i sofaen der jeg satte meg da jeg kom, men på gulvet. Jeg kunne kjenne at jeg hadde grått, for det svei liksom litt i øynene og da jeg åpnet dem helt, så jeg rett på overlegen som satt i sofaen der jeg satte meg da jeg kom og vikingen som satt i stolen ved siden av der jeg plutselig satt på gulvet. Å våkne opp sånn, uten å vite hva som har hendt i forkant, er ikke akkurat nytt for meg. At Overlegen og Vikingen tror på at det faktisk er sånn, er en mer uvanlig erfaring sånn generelt i livet. Men det kjennes trygt og sikkert og jeg tillater meg å tro at de også tror. Du skulle kanskje tenke at det er en selvfølge å bli trudd på i møte med hjelpere og psykisk helsevern, men jeg snakker av lang erfaring og sammen med flere, kan jeg fortelle at det slettes ikke er en selvfølge. Så dette samarbeidet vi nå har klart å etablere, vil jeg påstå er ganske unikt. Men igjen, for aller første gang, har jeg den hjelpen og støtten som faktisk funker. Traumebevisst omsorg. Jeg tror kanskje at helsepersonell generelt, er litt redde for ordet «omsorg». Det blir kanskje for personlig? Jeg vet ikke. Uansett så kunne både vikingen og overlegen som fortsatt ikke er overlegen fortelle om det som nettopp hadde hendt. Om Frigg som sårt ønsket hevn og som hadde i all hemmelighet planlagt ulike måter å få den på. Han var sint og ønsket rettferdighet. De gode hadde foreslått andre metoder enn Frigg sine og jeg tror nok at Frigg var litt brydd for at overlegen ble involvert i dette som nok skulle være en guttejobb. Han ville aldri funnet på å skuffe henne. For hun hadde bare vært grei mot han og hun var kanskje den første som hadde forstått han fullstendig. Som han en gang sa, var hun som Mummimamma som gjorde han synlig igjen.

De gode hjelperne kunne også fortelle at Loppis hadde stukket innom på slutten der. Det var nok hun som hadde grått for ett eller annet, tenkte jeg. Loppis er bare fem år og det gjør vondt å tenke på hva en femåring kan gå og bære på av traumer. Så jeg forstår godt Frigg sitt behov for hevn og jeg forstår godt at han er sint. Det har han all rett til og kanskje en dag kan jeg dele den følelsen sammen med han. Etter Frigg sitt møte som jeg tolker dit hen at gikk bra, satte vi oss i bilen igjen. Jeg følte meg ikke så fucka i hue egentlig, mer en slik ekstremt tretthet. Jeg satt i bilen og summet meg en god stund før jeg kjørte vekk derifra. Jeg tror heller ikke at jeg tenkte på noe spesielt da Frigg nok en gang dukket opp i passasjersetet ved siden av meg før jeg kjørte. Jeg smilte igjen og fikk en bedre titt på han, nå som bilen sto parkert. Vi sa ikke noe til å begynne med, men til slutt var det jeg som brøyt tausheten. «Jeg skjønner at du er sint!» Begynte jeg varsomt og tenkte at jeg burde velge ordene mine med omhu. «Frigg! Du har all grunn og rett til å være sint.» Jeg merket at jeg hadde lyst til å gråte litt jeg også, men tok meg sammen som vanlig. «Det er bare det..» sa jeg og tok en liten pause. «..at jeg ikke tror på hevn.» Jeg fulgte med på ansiktsuttrykket hans som ikke rikket seg en millimeter. Han så bare helt fortapt ut. Jeg tok fram telefonen min og logget meg inn på sosiale medier. «Vil du se hvordan han ser ut nå? Han har blitt så gammel og stygg at det nesten er straff alene.» Jeg fant fram bilder av han og viste til Frigg som hadde rettet oppmerksomheten sin bort til telefonen min. Jeg fortalte at den gamle og stygge mannen, var ensom og at han ikke hadde noen. Dessuten hadde jeg snakket med en bekjent som hadde påstått at alle vet hvem han virkelig er. Han er utstøtt. «Husker du hva Reven pleide å si?» Fortsatte jeg og endelig fikk jeg svar. «Nei.». «Det verste du kan gjøre mot et annet menneske, er å være totalt likegyldig mot det». Frigg tenkte seg litt om, men han sa ingenting så jeg fortsatte å snakke. «VI er familie nå. Og ingen av oss skal gjøre deg noe vondt!». «Vi skal stå sammen og være bedre mennesker. Vi kan ikke synke ned til dems nivå.» Frigg så fortsatt like motløs ut før han sa: «Jeg ville aldri satt Mummimamma i et dårlig lys!» Jeg smilte og nikket. «Du Frigg? Vi skal ikke gå og kjøpe en sånn schmoothie da?» Jeg sa det på den måten Reven alltid sier det på. Frigg lo. Han forsto spøken og han lo! Spontant og litt beskjedent før han sa: «Det er så lame ass». «Ja, Frigg», sa jeg og smilte tilbake til han. «Det er litt lame faktisk».

Leker til Loppis.

Jeg er en kronikker i for-tidlig-ute. Jeg klarer ikke å komme for seint uansett om jeg forsøker eller ikke. De få gangene jeg klarer å forsove meg, dukker jeg på mystisk vis opp før tiden uansett hvor dårlig tid jeg tror at jeg har. Dette er jo egentlig ganske praktisk, men det fører også til at jeg stort sett alltid kommer lenge før jeg hadde trengt og derfor har jeg blitt ganske god på å vente. Jeg har ventet i timevis og sammenlagt sikkert i flere uker til sammen, kanskje til og med måneder? Jeg har ventet på bussen, toget, før møter, venner, kjærester og på diverse avtaler. Jeg er god på venting. Spesielt siden jeg har en ekstrem god evne til å leve meg inn i mine egne tanker.  Jeg har kunnet tenke meg til ulike situasjoner og følt at det er så ekte at jeg har strevd med å forstå at det faktisk ikke er det når det jeg venter på faktisk dukker opp. Jeg er ekspert på å flykte ifra denne virkeligheten og det er en egenskap jeg har satt stor pris på.

Da jeg kom for tidlig til Gjøkeredet i dag, var jeg som vanlig for tidlig med 45 minutter. Sola skinte, og jeg vurderte om jeg bare skulle stå ute i sola og vente til overlegen som over hodet ikke er overlegen kom for å hente meg inn til dagens avtale. Det var sikkert mange andre virkeligheter å flykte til mens sola varmet opp ansiktet mitt. Men jeg bestemte meg allikevel for å ringe på klokka og spørre om de inne på avdelingen kunne låse meg inn. Det kunne de, og det skulle vise seg å bli bedre enn alle flukter ut av virkeligheten til sammen. Døra åpnet seg sakte og jeg kjente på hele meg den gleden over å se han igjen. Jeg smilte spontant og omfavnet den svære og tøffe indianerhøvdingen med en etterlengtet og god klem. Og i noen få sekunder holdt jeg bare litt fast i han, akkurat som da han holdt fast i meg på baderommet inne på Gjøkeredet, da et mørket skulle få se lys for første gang. Det var siste gang vi så hverandre og bare siden da, har det hendt så fryktelig mye. Vi gikk inn sammen og han satte seg ned og ventet litt sammen med meg og jeg fortalte om det hele. Om blå dager og lite skifter. Om fraværet av Frigg og om jobb. Fag. Vi satt der som to mennesker og kom fram til at det nå muligens var han som var mest fucka i hue. Vi lo. Det var bare herlig. Takk for at du ventet med meg og gav meg de minuttene av tiden din, kjære høvding.

Det var som vanlig koselig å se overlegen også og jeg tenker litt sånn i etterkant at det slettes ikke er rart. Vi ble jo en ganske sammensveiset gjeng der inne, bak de låste dørene og jobben vi gjorde sammen, var ganske intens. Og alle timene vi har vært sammen, all latteren, alle tårene, fortvilelsen og hele registeret av emosjoner og tilstander. Det setter naturligvis spor uansett hvor profesjonelt dette samarbeidet liksom skal være. Jeg kan naturligvis bare snakke for meg. Kaffe er uansett obligatorisk, så vi hentet kaffe ifra kaffemaskinen like ved kontoret hennes. Det er visst der, den bedre kaffen er. Vi snakket om den siste uken, som hadde vært like blå med et par rosa dager innimellom, men ingen røde. Vi så på månedene før denne som var ganske rødmalt og konkluderte med at dette måtte være ny rekord. Vi snakket om unngåelse og hvor viktig det er å fortsette med å rette oppmerksomhet innover. Selv om dagene er blå og at det er utfordrende å risikere et fargebytte. Jeg har unngått. Dem. Men helt ubevisst trøster jeg meg selv med i denne omgangen. Jeg savner dem jo. Stort! Så jeg burde jo ikke være så redd for å unngå å unngå mener jeg. Tenk om jeg hadde mestret kontakt med dem på en kontrollert måte og på mine egne prinsipper. I samarbeid med dem der inne. Dem som jeg nekter å glemme. Når jeg tenker på dem nå, er det med en slags ærefrykt. Jeg har så stor respekt for dems overlevelse som om det er noe overmenneskelig ved dem. For når jeg hører historiene, er det ikke til å fatte at noen kan overleve eller komme fattet ut av det. Jeg blir stolt av å tenke på det. For jeg vet jo at dem er meg og motsatt. Jeg overlevde, akkurat som Fru Grå sa at jeg skulle. Jeg lever og klarer å gå i helt vanlige polikliniske timer. Som vanlige gærninger gjør. Stolt!

Helt vanlig er det nok ikke, for før jeg visste ordet av det våknet jeg i armkroken til Høvdingen som plutselig satt ved siden av meg på den svarte sofaen. Jeg ble umiddelbart forvirret, for han ble da ikke med opp og inn på kontoret? Nei. Han gikk inn på avdelingen like før Overlegen kom for å hente meg. Jeg summet meg litt og så opp på henne som jeg regnet med hadde svar på alt jeg lurte på. «Loppis har vært her.» Sa hun. Loppis hadde tegnet i boka. En indianerhøvding, en viking og en rev. Hun hadde hørt eventyr om dem og hadde lurt på om de fantes på ekte. Derfor satt Høvdingen der altså. Overlegen hadde ringt etter han for at Loppis kunne få hilse på og sett at han fantes med egne øyne. Det er jo helt fantastisk, tenkte jeg. Jeg blir så rørt når folk gjør alt de kan for å hjelpe og ikke minst tilpasse hjelpen. Høvdingen gikk og overlegen fortsatte med å fortelle. «Loppis trenger hjelp til å komme seg inn til den trygge plassen. Hun vil gjerne ha en eske med noen lekebiler oppi». Jeg har nesten sluttet med å bli overrasket. «Klart Loppis skal få noen leker», tenkte jeg og kanskje jeg også sa det høyt. Noen ganger er det vanskelig å skille det jeg tenker innover ifra det jeg sier høyt utover. Overlegen fortalte fattet om hva hun hadde sagt til henne og hva overlegen hadde sagt tilbake. Fint. Hun skulle også ha nevnt «Bestebamse», som er en bamse jeg hadde som liten. Jeg hadde funnet den fram helt tilfeldig for noen dager siden og fått panikk da trollungen min insisterte på å sove med den. For den bærer tydelig med seg en rekke ugreie assosiasjoner og vi ble enige om, jeg og overlegen, at vi kan bruke Bestebamse videre. «Å øve på å tåle han». Det minnet meg om noe Fru Grå sa en gang. Om instrumentet mitt, som også har vonde assosiasjoner med seg. «Men du», sa Fru Grå. «Det er ikke instrumentet sin feil, det som har skjedd. På mange måter er den et like stort offer for handlingene som deg selv». Og det er jo rett, hvorfor skal jeg la frykt og sinne gå ut over en uskyldig bamse og ikke ut over dem som faktisk har gjort disse handlingene?

Jeg reiste ifra overlegen uten problem og da jeg satte meg i bilen, var det som om en liten bris veltet over meg. En beskjed? En følelse. Eventyrene. Det var som om jeg fikk innblikk i historiene som har blitt fortalt de siste ukene. Der inne. Wow! Så smart av Stina. Det var noe respektfullt over disse eventyrene, for det var jo ikke bare eventyr. Det var jo tatt ut ifra virkeligheten og jeg tenkte at Stina gjør det klokt i å fortelle på den måten. Jeg tenkte umiddelbart at jeg var nødt til å redde Loppis fem år ifra monsteret sitt. Det var nok slik superhelt historien min skulle bli til. For hadde ikke Overlegen også påstått at det kan ha vært Loppis og en guttevenn som hadde lekt og løpt etter hverandre i enga i forrige uke? Er Loppis den siste gåten for meg å løse mon tro? Før vi faktisk kan gå videre som en samlet tropp og med en felles vilje. Kanskje.

Da jeg kom hjem, fant jeg umiddelbart fram en skoeske i barnestørrelse. Den var perfekt. Jeg fant fram noen gamle leker som mine egne trollbarn ikke leker med lengre. Også de har vokst og blitt for store. Loppis er en guttejente, så jeg puttet oppi det lille jeg fant av biler, en liten gravmaskin, små Brannmann Sam figurer, en liten Spider-Man dukke og fargetusjer med glitter. I morgen tenkte jeg å kjøpe klistremerker som vi kan pynte esken med. Og når det er gjort, må jeg finne en måte å legge den tilgjengelig inne på den trygge plassen.

Eventyr.

«Hvor er dere?» sa jeg lavt innover. Til dem som en gang var, men som egentlig aldri kan bli borte. Ikke helt! For de vil alltid være en del av meg uansett. De vil kanskje ta en annen form, men de kan jo aldri bli helt borte. Det ville jo vært helt umulig faktisk, siden de alle er en bit av meg. Helheten. Jeg er vant til å se på dem som delt og stykkevis og jeg aner ikke hvordan jeg kan forvente å se dem på en mer helhetlig måte. Det er noe jeg er nødt til å finne ut av for det hele handler vel om hvem jeg er samlet sett. Jeg savner dem virkelig og jeg håper så inderlig at det ikke er helt over enda. For det er så mye jeg ville sagt direkte til dem og ikke bare indirekte til meg selv. Jeg savner å gi dem klemmer og jeg savner å le sammen med dem, gråte. Hvor er dere? Og hvem er femåringen som plutselig hadde dukket opp hos overlegen? «Kan noen vennligst gi meg svar?» Fortsatte jeg å si innover med et ørlite håp om å få respons. Om det bare var et lite hint eller et vink. Et livstegn ville vært fint.

«Jeg er her» hørte jeg plutselig noen s,i mens jeg hadde øynene mine lukket. Jeg så ingenting, men jeg kunne høre henne og hun sto ganske nære for stemmen var tydelig og kom rett der borte ifra. Jeg snudde meg imot lyden og smilte da hun ble tydelig for meg. Stina! Der sto hun som den voksne ungdommen hun hadde blitt. Hun var naturlig pen og jeg så lett for meg at hun hadde draget på guttene. Selv om jeg håpet at den tiden var forbi. «Hvor ble dere av? Har dere det bra?» Jeg hadde mange spørsmål, men visste at jeg ikke kunne få svar på alt i dette øyeblikket vi nå delte sammen. «Det skjer så mange endringer nå», sa hun. «Ja, jeg klarer knapt å holde følge med alt.» Svarte jeg litt oppgitt. «Jeg har tatt meg av noen saker her inne, mens du har forsøkt å få til stabilitet der ute.» Sa hun og jeg bare måpte av beundring. Jeg innså at hun var blitt mer moden enn meg selv. For et system! For et nettverk! Skapt av min underbevissthet. Jeg forsto ikke helt hva hun mente. «Femåringen, kjenner du henne ikke igjen?» Jeg tenkte meg om og forsto jo at det var meg selv som fem år. «Det er Loppis.» Sa hun. «Loppis? Men overlegen hadde jo spurt og da hadde hun sagt nei?». «Ja, men det ER Loppis!» Sa hun litt strengt tilbake. «Etter at hun fant skoa til høvdingen å hvile seg på, har jeg lest eventyr for henne.». Jeg ble rett og slett rørt. Eventyr? Stina har aldri likt barn og nå leser hun eventyr for dem? «Noen må jo passe på dem», sa hun vemodig. Jeg innså at jeg nok en gang hadde forsømt det som burde vært min oppgave. Jeg beklaget og takket samtidig for at hun hadde tatt vare på henne. «Jeg har lest eventyr om Barteskogen og alt som har foregått her inne de siste årene og jo mer jeg leste, jo mer vokste hun og nå er hun fem år og kan snakke!» Sa Stina litt stolt virket det som. Som om Loppis var hennes å ta vare på og å oppfostre. «Har hun det bra?» Spurte jeg forsiktig uten å helt vite om jeg ønsket et ærlig svar. «Forstår hun at hun ikke er i fare mer?». «Både og», svarte Stina. «Bare gjør det du må der ute, få beina godt planta på jorda og møt oss her når du er klar!» Jeg tok det hun sa svært alvorlig. Stina hadde praktisk talt blitt voksen og hadde tatt ansvar der inne, mens jeg må ta ansvar her ute før vi kan jobbe videre sammen mot en mer harmonisk hverdag. Kanskje?

Jeg så på henne. Det var som om hun hadde gjenoppstått som noe annet. Jeg kjente henne ikke igjen slik jeg kjente henne fra før. Jeg spurte om Fredriksen og Frigg og om resten av gjengen der inne. Stina hadde ikke så mye kontakt med dem, men hun tok seg av Loppis og Elisabeth de få gangene hun kom til synet. Stort sett lå hun og druknet, men det var som om hun fikk puste litt mer etter at Frigg vrengte av seg selv på baderoms gulvet. Jeg ba henne om å ikke ta på seg for mye, men at jeg var glad for at hun tok litt ansvar og håpet at jeg en dag kunne overta slik at også hun fikk fred.

Det er mandag i dag. Det er fire netter siden jeg satt hos overlegen og hørte på hvor viktig «søvn» er. Det er fire netter siden jeg innså at jeg måtte ta noen grep for å komme meg videre herifra. Jeg har sovet en del timer siden, men jeg føler meg enda ikke uthvilt. Jeg har ikke hatt det sunneste kostholdet, men starter med nytt mot i dag. Jeg gikk tur i skogen med kidden før jobb senere i dag og vi snakket om alt ifra følelser til parallelle univers. Livet. Jeg tok bilder. Jeg tenkte bevisst over at denne turen ville jeg ikke gå glipp av. Den lagres sammen med andre gode erfaringer i hverdagen og jeg nekter å glemme. For livet handler vel om nettopp det. Hva man velger å lagre i hukommelsen og ikke.

Grep.

Erfaring har vist gang på gang at ting sjelden går etter planen. Derfor er en håndfast plan vanskelig å forme, da den mest sannsynlig ikke vil bli gjennomførbar uansett. De gangene vi har fått til ting, og ofte de store tingene, har vært de gangene vi har ventet, fulgt med og sett hva som skjer uten å ha de store planene i forkant. For veien har blitt til mens vi har gått den og planene har bare etterlatt seg den ene skuffelsen etter den andre. Og slik ble det også denne gangen. Etter den store evolusjonen av at flere delpersonligheter smeltet litt mer sammen i meg, med meg. Etter at jeg plutselig fikk dele deres verden som også er min, sammen med dem. Vi sto ikke lengre hver for oss, men samlet i en større grad. Og videre derifra kunne vi starte en bearbeiding av minner og traumer. Vi lagde noen planer. Jeg kunne fortsette min prosess med hjelp av ord og å skrive om min historie og la meg selv vinne den. Om og om igjen. Jeg skulle ta livet tilbake ved å gjenta at vi overlevde og sitter igjen med en lykkelig slutt. Og jeg så fram til denne prosessen. På et litt sørgmodig vis. Det første grepet innebar å få en normal døgnrytme, så jeg sørget for å legge nattevaktene mine bak meg. Etter 5 år som nattevakt, skulle jeg gå over til å jobbe dag og kveld. Jeg så fram til det også uten å tenke noe mer over det, annet enn at det nok var et nødvendig trekk og uten å tenke over at all erfaring viser at endringer som oftest, eller alltid, ender i kaos og katastrofe. Dette skulle ikke bli unntaket.

Planen var å få en rolig overgang tilbake til jobb. Derfor ble det bestemt at jeg skulle 20 % sykemeldes de to første ukene. Planen. Planer går som nevnt, sjelden etter planen og med to opplæringsvakter trykket inn rett før jobbhelg, utgjorde det seks vakter på sju dager. Det ble alt annet enn en rolig start for å si det mildt, så jeg gikk vel inn i en slags «survival-mode» uten at det var så veldig konstruktivt. For jeg stoppet brått å sove og koblet mer og mer av fritiden min vekk. Fritiden min med kidsa, naturen og hjemme, Jobben fylte plutselig opp hele meg og jeg var ikke i stand til å fokusere på noe annet. Arbeidsoppgavene var også helt annerledes enn jeg var vant med og tvilen om at jeg var den jeg utgav meg for å være vokste. For hvem var vel jeg, som kunne tro at jeg var autorisert sykepleier? Hvem var jeg som hadde klart å lure alle, ja til og med meg selv om det? Så jeg gruet meg stort til hver vakt nettopp fordi jeg følte at alt var juks og fake. Jeg ønsker ikke å sove, for da gikk tiden raskere til jeg skulle på jobb og lure alle igjen. Samtidig klarte jeg å tenke på erfaringen om at bare jeg kommer meg på jobb, vet jeg at det går bra. Jeg tenkte også på den gangen vikingen og jeg fant fram HPR nummeret mitt på helsedirektoratet sine sider. Det burde jo være bevis nok. At jeg er registrert der som sykepleier og da måtte det jo være sant allikevel. Selv om det ikke føltes slik. Jeg gikk inn i en ond sirkel der jeg ikke sov, ikke spiste og var oppslukt i en eneste ting. Jobb. Alt annet ble uviktig og ikke minst uvirkelig.

Jeg gjennomførte helvetesuka med bestått. Selv om jeg ikke klarer å huske nøyaktig hva jeg har gjort, vet jeg at jeg har utført jobben på en forsvarlig måte. Det som irriterer meg, er at ting vi egentlig skulle begynne å jobbe med utenom, blir utsatt på grunn av denne overgangen med jobb. Traumeting og jeg skulle endelig starte en slags bearbeidingsprosess. Men nå endte jeg med å måtte styrke min indre vegg istedenfor. Eller grunnmuren som er mer logisk å tenke seg der SØVN står høyest på prioriteringslisten. Jeg visste det allerede før timen med overlegen som overhodet ikke er overlegen. «Du MÅ sove!!» Sa hun halvstrengt. Jeg klarer ikke å se for meg henne helstreng. Selv om hun har fortalt at også hun blir så sinna at dørene smelles igjen. Jeg sa at jeg visste det, men at det var vanskelig da jeg bruker så mye tid og krefter på å grue meg til jobb. Og alt annet blir uviktig og ikke eksisterende. Jeg hørte meg selv snakke og jeg hørte hvor tøysete det låt. Så klart søvn er viktig. Ting blir jo ikke akkurat bedre uten søvn! Videre på prioriteringslisten kommer mat og bevisstgjøring i hverdagen. For slik ting var blitt, hadde jeg ingen hverdag utenom jobb. Jeg er usikker på hvor jeg befant meg. Fysisk lå jeg for det meste på sofaen og drømte om min gamle venn, døden. Jeg har følt meg syk og tenkt at hvis jeg er heldig, har jeg en dødelig sykdom som jeg bare sovner stille inn av. Snart. Mentalt sett må jeg ha vært langt, langt vekk. Ok, tenkte jeg for meg selv. Det er på tide å ta noen grep her. Det ble foreslått å forsøke å legge bekymringstanker vedrørende jobb, vekk. Det hjelper jo ikke å grue seg i forkant. Jobben kommer uansett om jeg vil eller ikke.

Det første jeg gjorde da jeg kom hjem var å lage meg en boks for bekymringer. Jeg tenkte først på hvor tullete det virket. Som om det skulle gjøre en forskjell. Men jeg ble overrasket over hvor effektivt det var. For oppi boksen la jeg en lapp med bekymringen min på og lukket den igjen. Jeg la den ved siden av den svarte dragen Mort som har hjemsøkt meg den siste tiden. Mort betyr død på fransk. Til kvelden tenkte jeg på overlegen da jeg inntok dobbel dose med det som skulle sikre søvnen min, for å være sikker på at jeg kom til å faktisk sove. Men også våkne opp igjen. For det er ingen som skal si at jeg ikke forsøker å ta grep og gjøre noe for å endre hverdagen min til noe konstruktivt. Jeg sovnet nesten umiddelbart og våknet opp igjen etter 17 timer. Men jeg følte meg fortsatt trøtt og utslitt. Neste natt tok jeg bare en dose og sovnet som kvelden før, raskt og lenge. Men fortsatt ikke uthvilt og med mange drømmer underveis var det som om jeg ikke hadde fått den gode og dype søvnen jeg egentlig trengte. Men det måtte jo være veien å gå selv om jeg har følt meg som en zombie siden og har ikke helt lykkes enda med å henge med i hverdagen. Når det gjelder mat, har det blitt mange enkle løsninger. Take away og posemat som jeg egentlig ikke er så fan av, men det har vært det jeg har fått til i denne omgang. Jeg er sliten. Det tar mye krefter å hele tiden være bevisst på hva jeg gjør, og jeg føler meg faktisk helt mongo. Jeg kan ikke huske at remeron hadde en slik bieffekt? Jeg trodde at det skulle være fordelen med den, at jeg slapp hangover dagen etter. Så det må være en annen grunn til at jeg har inntatt zombie-tilværelsen. For mye søvn er neppe svaret. Jeg føler jeg ikke får nok søvn til tross for at Fru Polar sier 14-17 timer.

Jeg er uansett fornøyd over at jeg er tilregnelig nok til å faktisk ta noen grep i min hverdag! Tidligere hadde også det vært en umulig oppgave fordi jeg ikke hadde forstått eller sett mulighetene. Jeg hadde kun sett hindringene. Og det er en ting jeg har tenkt mye på i det siste. Hvor utvidet synet mitt har blitt og hvor bevisst jeg har blitt over egne valg og hvor stor påvirkning det kan ha hvis jeg bare løfter blikket mitt og tør å se meg om. Tørre å ta grep og tørre å gjøre endringer med positivt utfall. For to-tre år siden hadde dette ikke vært mulig. Tenk på det. Jeg hadde nok helt ubevisst følt at jeg ikke hadde fortjent det og endt med destruktive handlinger istedenfor. Den onde runddansen, som Fru Grå kalte det. Men jeg er ikke lengre i den onde runddansen. Dansen er over og jeg fortsetter veien, ikke i sirkler denne gangen, men framover. Sikten er ikke helt klar, men jeg er i det minste utstyrt med verktøy som jeg ikke hadde tidligere. Og jeg vet nå til og med hvordan jeg skal bruke det til min fordel. Tror jeg.

Fredriksen og starten på en revolusjon?

Frigg løp forbi det magiske teltet og nedover mot hun han fant en gang for noen uker siden. Bambù spratt fram ut av det og formerte seg om til en ildflue mens hun ropte «Prøv å ta meg da!» til han som løp. Han lo. Han hoppet, men hun smatt unna hendene hans. Han lo på ekte og jeg kunne høre hvor lykkelig han var i det øyeblikket. Bambù også. Hun var leken og hun lekte med han og han med henne. De suste nedover sammen mot Stina som sto og ventet. Hun smilte da han kom henne i møte. Slike øyeblikk hadde det ikke vært mange av den siste tiden og de måtte nytes før den store revolusjonen. Før krigen. Før alt endres og blir til noe ingen helt vet hva. Stina så på Frigg, «Fikk du sagt det du skulle?» Han nikket og før jeg visste ordet av det satt jeg i den blå sofaen, som egentlig er svart, på kontoret med overlegen ovenfor. Hun bekreftet at Frigg hadde vært der og forklart litt om det nye kartet og litt om minner. Og at Fredriksen var Trollmannen som vi begge hadde gjettet oss til i forkant. For Frida sto alene igjen på kartet og egenskapen til Fredriksen var i grunnen skremmende lik på trollmannens. Eller Portvokteren. Vi spøkte litt om at kanskje Fredriksen også hadde ulike identitetsdeler. Oppsplitting av oppsplitting! Som om ting ikke er avansert nok ifra før.

Jeg ble mongo og stuck mellom mine to verdener. Så sikkerhetsnettet ble testet og godkjent. Vi fikk låne et rom på avdelingen hennes. Det er tross alt en bedre løsning enn å sitte fast i bilen eller gå seg vill på en fremmed plass. Høvdingen var der og vi snakket litt om livet og hvor fucka jeg er. Alt som det pleier med andre ord. Ingen har endret seg og alt er som før. Trygt! Mens jeg satt der, studerte jeg kartet. Det var mye nytt og jeg forsto ikke helt hvordan det plutselig hadde utviklet seg uten at jeg hadde fått det med meg. Jeg så på trollmannen som også er Fredriksen. Jeg kalte på han. Stille innover mens jeg satt der og kjente at veggen mellom verden her ute og verden der inne var tynn. «Herifra kan alt skje», tenkte jeg. Jeg hadde øynene lukket og som tidligere befant jeg meg plutselig ved leirbålet. Alene først, men før jeg rakk å tenke, kom han til syne. Fredriksen. Jeg tror ikke jeg har sett han siden den gangen i skogen, da han fortalte meg at tiden hans var ute. I sommer? Var det dette han hadde ment? At tiden som Fredriksen var ute, men at han skulle gjenoppstå som trollmann? Jeg spurte ikke, men jeg ble glad over å se han. Det sa jeg også. For vi kan si mye om Fredriksen, men når alt kommer til alt, er jeg fryktelig glad i han. Vi sa ikke noe med en gang, men jeg tenkte på all den tiden vi har hatt sammen. Hvordan han alltid stilte opp for meg som liten, men også hvor kontrollerende han hadde vært. Går det an å være glad i noen OG ikke på samme tid? For det er litt sånn med han. Han har stilt opp og han har trodd på meg hele veien, samtidig som han har kopiert en del egenskaper ifra min far. Han bruker de samme manipulasjonene og hersketeknikkene. Jeg har hatt et sånt elsk/hat forhold til han i mange år. Jeg så på han og spurte om han ikke kunne løsne litt opp nå. At tiden er inne for meg å få tilgang. Fredriksen ble mørk i blikket og jeg fikk frysninger igjennom hele kroppen. «Du vil ikke tåle det» freste han som han har gjort så mange ganger før mens han minte meg på at Ronja sto klar ved hans side. «Men jeg trenger ikke å få vite alt på en gang. Hvis jeg bare får vite litt og litt?» Sa jeg. «Det ville ødelagt ALT det jeg har bygget opp og jobbet for!!» Freste han igjen mens han forsøkte å gi meg dårlig samvittighet. «Hvem er det som alltid har stilt opp for deg? Hvem er det som har sørget for at du er den du er og ikke minst AT du er??» Formanet han som om jeg burde være takknemlig og bøye meg i støvet for han. Jeg var takknemlig. Jeg er fortsatt takknemlig, og det sa jeg. Men farene han har beskyttet meg imot er over nå og det er bare minner, minte jeg han på. «Det er ingen reell fare mer!». Han så bare strengt ned på meg og sendte meg inn i en slags livskavalkade. Jeg så glimt av hvordan han alltid førte meg bort ifra noe jeg ikke klarte å stå i. Han sa alltid «Kom her, barn. Ikke se deg tilbake. Bare kom med meg» Og jeg forsto umiddelbart at det var alle de gangene han beskyttet meg ifra det vonde og etterlot Frigg, Stina, Frida igjen. Loppis også kanskje? Jeg så første gang jeg møtte han i skogen etter jeg hadde rømt hjemmefra. Jeg husker hvordan han holdt meg levende. Hver dag. For hvert traume. Så gråt jeg litt og sa på automatikk: «Unnskyld». Fredriksen fortsatte å se på meg og minnet meg på hvor stor tjeneste han hadde gjort for meg før han ble stille i noen sekunder. «Noen forsøker å kontakte deg» sa han plutselig mens han hørte etter. «Ja, noen prøver å få kontakt med deg».

Jeg våknet opp på det kalde gulvet og kjente høvdingens varme hånd på skulderen min. Det tar alltid litt tid før jeg virkelig skjønner hvor jeg er. Men den hånden på skulderen gjør det enklere. Kontakt. Jeg fortalte at jeg hadde truffet Fredriksen før jeg gråt litt igjen. Men bare litt. Jeg føler at det skjer en stor endring i meg nå. Noe er annerledes, og jeg føler at jeg har blitt sterkere til å klare å stå i slike ting uten å bli destruktiv. Selv om jeg ikke har fått med meg stort av det som har hendt der inne i skogen, føler jeg meg sterkere på mange måter. Jeg er ikke så redd lengre heller. Jeg føler meg mer og mer klar, uten helt å skjønne for hva. Jeg har en følelse av at Stina og Frigg pønsker på noe uten at jeg vet, men jeg føler ikke at det er noe uggent ved det heller. Mer at vi har bedre tider i vente uten at jeg kan forklare hvorfor eller hvordan. Ofie har alltid sagt at Frida er nøkkelen. Hun befinner seg ved siden av huset med det rare i med et gigantisk nøkkelhull. Jeg vet ikke helt hva det betyr enda, men det er som om jeg hører Fru Grå. «Alt har en logisk forklaring. Dette også». Åh, Fru Grå. Overlegen er fantastisk, men jeg kunne ønske at du fikk med deg denne prosessen. Jeg tror virkelig at du ville smilt det trygge smilet ditt og gledet deg over endringene sammen med oss. Du vil alltid ha en plass i skogen vår. Som det spøkelse du ble, ekkoet mellom trærne og skyggene i gresset. Jeg lever og jeg tror at jeg er i ferd med å bli hel.

Snakke innover.

Alarmen ringte 20:30. «Snakke innover» sto det. En rutine jeg enda ikke har klart å etablere fordi jeg unngår både bevisst og ubevisst. Hvorfor er det så vanskelig? Hvorfor er det så vanskelig å bryte med gamle unngåelsesmønstre? Så komplisert er det strengt talt ikke. Det er bare å sette på alarm og gjennomføre. Det trenger ikke være det store ritualet heller, så lenge budskapet blir sendt. Innover. Så jeg sitter her og forsøker å tenke ut hva jeg skal si og hvordan jeg skal si det. Hva ønsker jeg å oppnå? Kontakt? Samarbeid? En allianse? En hær? Samarbeid tror jeg står høyt på prioriteringslisten. Hva nå enn det betyr. All slags kontakt er kanskje en bra nok start. Jeg tenker på den polikliniske timen jeg hadde med overlegen i dag. Det gikk fint og jeg gjennomførte nok en time på vanlig vis. Jeg innser at jeg nå, etter så mange år, forstår hva samtaleterapi faktisk er og hva det er godt for. Før klarte jeg ikke å se hva hensikten var fordi jeg ikke var i stand til å nyttiggjøre meg av den. På grunn av kaos på innsiden, var det en umulighet å holde fast på den røde tråden. Alt og alle i meg skrek om å bli hørt og alt og alle hadde svært ulike behov som utgjorde et svært kaos og en evig runddans med krig der inne. Nå, for aller første gang, klarer jeg å ta en ting av gangen. Jeg klarer å fokusere på det samme over tid og da forsto jeg plutselig at det er slik det skal fungere. Ikke rart det gikk til helvete med Fru Grå da. Første fase i traumebehandling er stabilisering og symptomreduksjon. Noe jeg og Fru Grå aldri klarte å oppnå. Overlegen og livvaktene hennes har gjort meg mer stabil enn hva jeg noen gang har vært tror jeg. Er det virkelig der jeg er nå? Stabilisert? I så fall har jeg gjort enorme framskritt det siste året. Uten å helt få det med meg. Det bare ble sånn på en måte. Og det kjennes godt. Tryggere. Trygt nok til å fortsette veien mot bearbeiding. Jeg lurer på om hun la merke til at det var Frigg som hadde tatt på seg klær i dag? Selv går jeg aldri i oversized hettegenser. Han var med. Han tok ikke over. Men han lyttet og følte seg trygg på Mummimammas kontor. Jeg har vært på jobb siden mandag og da pleier han å klø i fingrene etter å komme fram igjen. For jobb er jobb og da har jeg fri ifra galskapen. Galskapen som egentlig ikke er galskap, men et høyst logisk og velutviklet forsvarsverk. Naturlige reaksjoner på unaturlige hendelser. Overlegen snakket litt om forutsetninger for å utvikle DID. Det er visst ikke alle som klarer det og jeg husker også at Fru Grå til stadighet minnet meg på dette. Evnen til å splitte seg opp for å klare å leve et normalt nok liv utenfor alt som hendte og som vi har lagret på ulike plasser. Fru Grå sa alltid at det krever en viss intelligens for å få det til. Jeg vet ikke. Jeg tror ikke jeg er så mye mer intelligent enn folk flest. Ting bare hendte og her sitter jeg. Sykepleier, mamma, kjæreste eller kone. Jeg føler meg fortsatt for ung til å være noens kone. Kjæreste høres mer riktig ut selv om vi har vært gift i ti år. Og nå sitter jeg som sagt her. Stabil nok til å gå i poliklinisk behandling. For første gang i mitt liv. Jeg undrer meg over hvorfor ikke en traumespesialist fikk meg hit. Rammer. Ja. Det må ha vært rammene. Etter 12 år sitter jeg her og kan snakke innover til mine lagrede traumeminner uten å føle meg veldig utrygg. Uten å forsvinne og ende i mongo, fucka eller i noe destruktivt. Jeg sitter her i skrivekroken min og forsøker å finne de rette ordene.

«Hei dere. Hører dere meg? Stina og Frigg. Frida? Hvor er du? Og Fredriksen? Jeg savner dere. Det mener jeg på ekte. Jeg er ikke komplett uten dere. Dere har alle gjort meg store tjenester som jeg knapt kan klare å gjengjelde, men vit at jeg skal forsøke i beste evne. La oss ta livet tilbake. Sammen. Elisabeth? Hører du meg der du ligger i gjørma og drukner? Slipper du opp for å trekke litt luft? Jeg håper det. Til deg vil jeg si at jeg tror deg. Jeg tror at du finnes og jeg tror på din historie, selv om jeg kun har hørt den ifra Overlegen og en viking. Jeg tror deg og en dag skal vi dele den byrden. Sammen. Portvokter? Er det du som sørger for at jeg ikke husker? Jeg vet at jeg har fått minner tilbake skylt over meg som en tsunami ved et par anledninger. Uten sjans til å stå imot. Jeg vet at jeg har tryglet deg om å ta det vekk igjen. Jeg ber deg om tilgang. Men bare litt. Kanskje et lite hint eller en fornemmelse av noe som en gang var. Slik at det også kan bli en del av min historie. Jeg vet at du passer på og det er jeg takknemlig for, for om jeg skulle husket alt på en gang, hadde jeg nok aldri klart å leve videre. Til slutt vil jeg si at alle er velkommen tilbake inn i skogen. Hvis noen ønsker å si meg noe, så pirk meg på skulderen eller gi meg et hint. Jeg vil høre på hva dere har å si. Takk.»

Løvinnen og jenta i badekaret.

Frigg så ned i hullet dekket av gjørme. Den hadde kommet til syne da hun som ingen liker å si navnet til høyt, hadde kuttet seg. Han så for seg henne ligge der nede uten å få puste. Stina sto ved siden av han som om de deltok i en begravelse uten at noen var døde eller døende på ekte. «Hun drukner», sa han. «Ja», svarte hun som om det ikke var noe uvanlig ved det. «Kan vi ikke gjøre noe?» sa han trist og oppgitt. «Jo, men akkurat nå må hun bare ligge der tror jeg». Svarte hun like rolig. «Stina, ikke forsvinn igjen!» Sa han med en klump i halsen. Frigg hadde endelig funnet henne igjen og han var glad for å ikke være så alene mer. Stina smilte smått til han og pustet dypt. «Du vet at jeg ikke er så glad i barn og allikevel vil du henge med meg?». «Ja!» Svarte han. «Dessuten tror jeg ikke at du er så redd for barn som du skal ha det til!» Hun så lurt ned på han uten å si noe mer. Han var som en lillebror hun var nødt til å forholde seg til om hun ville det eller ikke. Innerst inne var hun glad i både han og Frida, men likte best å være for seg selv. Dessuten hadde hun innsett at det ikke var rettferdig ovenfor dem. Å bli etterlatt til seg selv med et altfor stort ansvar som egentlig hørte hjemme hos vertskapet dems. Så hun sto ved siden av han som var mindre enn henne. Sakte og nesten ikke synlig tok hun tak i handen hans uten å si noe, men handlingen sa mer enn hva noen ord kunne klare til sammen. Han klemte til og gråt litt, mens hun lot som om hun ikke så. Det ville han ikke likt, tenkte hun.

Senere på dagen befant jeg meg ved leirbålet som knitret som et ekte bål skal gjøre. Jeg kunne kjenne varmen ifra det og jeg kunne se både Frigg og Stina stå like der borte. De kom imot meg begge to. Frigg så tilfreds ut for å se meg, mens Stina så litt mer skeptisk ut. Det var fint å være der igjen selv om Adam manglet og jeg lurte på om han noen gang ville komme tilbake eller om tiden hans faktisk var ute. Jeg reiste meg opp og gikk imot de to som nå hadde funnet hverandre og alliert seg med hverandre. Stina ristet på hode. «Hvorfor gjør du ingenting?» Sa hun litt strengt. «Hvorfor er du så jævla feig?». Frigg så på henne med store øyne og jeg så på dem og kunne i grunn ikke være mer enig. Jeg er feig. Kjempe feig! Jeg tåler ikke dem som trenger å bli tålt mest av alt, så jeg snur ryggen til og glemmer alt som en gang var. Om og om igjen. Jeg kunne ikke annet enn å beklage og fortelle at jeg så gjerne ønsker å hjelpe. «Hun er der ute!!» Stina hevet stemmen. «Elisabeth er der ute og du her inne! Det er DU som burde holde den jævla hånden hennes!». Frigg tenkte seg om, for han visste at det var noen som gjorde det. Holdt hånden hennes. «Det er Politimester Bastian», smilte han. Han smilte, fordi Politimesteren hadde lovet han å lære han å spille fotball mens de en kveld satt og drakk sjokolademelk sammen. Det var det eneste jeg rakk før jeg ble dratt tilbake til virkeligheten her ute igjen. Og jammen hadde ikke Frigg hatt rett. Det var selveste Bastian som hadde passet på henne i det øyeblikket hun var der. Takk for alle de trygge livvaktene.

Så ble det natt. Igjen. Frigg hadde lagt seg etter avtale med ei marihøne om å bare spille tre runder til i Mariokart før natta. Det hadde han godtatt. Marihøner er fine og ha og Frigg hører på dem som er snille mot han.

Hun våknet brått og kjente at noe var galt. Det var blod overalt og hun reagerte som om det ikke var så uvanlig. Det kom ifra der nede og Elisabeth fortet seg inn på badet, skrudde på dusjen og satte seg på huk mens hun kjente vannet renne nedover kroppen hennes. «Jeg må skjule alle spor» hvisket hun lavt inni seg om og om igjen mens hun rugget fram og tilbake samtidig som hun klamret hendene sine rundt seg selv. Hun ante ikke hvor lenge hun hadde sitti der da lyset ble skrudd på og noen kom inn. Hun skammet seg over å bli oppdaget. «Jeg må bare vaske bort alt blodet» hadde hun hvisket. Stemmen skalv sammen med resten av kroppen. Det tok litt tid før Løvinnen fikk henne ut av dusjen. Stina og Frigg var der sammen med henne, men det visste ikke dem. De sto der og så på, mens Løvinnen hjalp jenta som skalv av med de våte klærne og på med noe tørt. Hun luktet så godt. Løvinnen. Elisabeth forsto ikke hvem hun var, men hun trodde ikke på at hun skulle passe på henne som hun sa. For like etter kom hun med medisiner. To tabletter. Stina så at det gjorde jenta redd og hun forsto hvorfor. Det var slike ting Stina bare visste. For hvordan trodde Løvinnen at hennes erfaringer med medisiner egentlig var? Tenkte hun i det hele tatt over det? Frigg fikk også frysninger igjennom hele kroppen, for også han hadde erfart å få medisiner. Medisiner «slik at du ikke gjør sånn motstand». Han hvisket stille at hun allikevel kunne ta dem, fordi det kom ifra Mummimammaen og Mummimamma er snill. Elisabeth tok dem ikke, men lot seg, stiv av skrekk, bli pakket godt inn i den varme dynen, mens Løvinnen forsiktig satte seg ned i en stol i den andre enden av rommet. «Jeg skal passe på deg», gjentok hun. Stina så på Frigg, «Ser du?». «Ser hva da?», svarte han. «Dette er kanskje Elisabeth sitt første møte med godhet». «Og sånn, skal hun overbevises til slutt». Frigg gløttet litt på smilebåndet idet jenta ifra badekaret sovnet uten å drukne først. Han lurte på om hun visste at de sto der. Han håpet det.

Det var først da jeg kom hjem igjen etter en gjesteopptreden på Gjøkeredet i helgen, at jeg oppdaget beskjeden ifra en Viking som plutselig var seg selv igjen. Han skrev til henne: «Gi oss en mulighet til å vise at livet kan inneholde mye fine ting også, ikke bare smerte og ensomhet». Hun fikk noen minutter med trygghet sammen med Løvinnen i natten og kanskje noen sekunder med Politimesteren dagen før. Om hun skjønte hva det var? Sikkert ikke. Men det er en start. Og jeg husker fortsatt hva overlegen fortalte meg før helgen. Om jenta i badekaret og hva som skal ha hendt oppi der. Jeg husker historien, men jeg kan ikke huske at det har skjedd med meg. Det er for grusomt til å skrive det ned. Men jeg skal ikke glemme denne gangen, det nekter jeg! For vi skal vinne og jeg skal stå sammen med både Stina og Frigg som nå virker klare for kamp. Jeg tror at det var Stina som postet det forrige innlegget om «Folkets sang». Hun kjenner Les Miserable bedre enn noen og jeg må vel ærlig innrømme at mye i den historien appellerer til meg og mitt liv. Vi står ovenfor vår egen franske revolusjon og vi skal kjempe så hardt vi bare kan for å bli fri. For det vil komme en dag i morgen og det er en verden bortenfor disse murene som bare venter på å bli oppdaget. Imens drukner jenta i badekaret eller i gjørma. Men av og til, en sjelden gang, hender det at hun slipper opp og får higet etter litt frisk luft.