Snakke innover.

Alarmen ringte 20:30. «Snakke innover» sto det. En rutine jeg enda ikke har klart å etablere fordi jeg unngår både bevisst og ubevisst. Hvorfor er det så vanskelig? Hvorfor er det så vanskelig å bryte med gamle unngåelsesmønstre? Så komplisert er det strengt talt ikke. Det er bare å sette på alarm og gjennomføre. Det trenger ikke være det store ritualet heller, så lenge budskapet blir sendt. Innover. Så jeg sitter her og forsøker å tenke ut hva jeg skal si og hvordan jeg skal si det. Hva ønsker jeg å oppnå? Kontakt? Samarbeid? En allianse? En hær? Samarbeid tror jeg står høyt på prioriteringslisten. Hva nå enn det betyr. All slags kontakt er kanskje en bra nok start. Jeg tenker på den polikliniske timen jeg hadde med overlegen i dag. Det gikk fint og jeg gjennomførte nok en time på vanlig vis. Jeg innser at jeg nå, etter så mange år, forstår hva samtaleterapi faktisk er og hva det er godt for. Før klarte jeg ikke å se hva hensikten var fordi jeg ikke var i stand til å nyttiggjøre meg av den. På grunn av kaos på innsiden, var det en umulighet å holde fast på den røde tråden. Alt og alle i meg skrek om å bli hørt og alt og alle hadde svært ulike behov som utgjorde et svært kaos og en evig runddans med krig der inne. Nå, for aller første gang, klarer jeg å ta en ting av gangen. Jeg klarer å fokusere på det samme over tid og da forsto jeg plutselig at det er slik det skal fungere. Ikke rart det gikk til helvete med Fru Grå da. Første fase i traumebehandling er stabilisering og symptomreduksjon. Noe jeg og Fru Grå aldri klarte å oppnå. Overlegen og livvaktene hennes har gjort meg mer stabil enn hva jeg noen gang har vært tror jeg. Er det virkelig der jeg er nå? Stabilisert? I så fall har jeg gjort enorme framskritt det siste året. Uten å helt få det med meg. Det bare ble sånn på en måte. Og det kjennes godt. Tryggere. Trygt nok til å fortsette veien mot bearbeiding. Jeg lurer på om hun la merke til at det var Frigg som hadde tatt på seg klær i dag? Selv går jeg aldri i oversized hettegenser. Han var med. Han tok ikke over. Men han lyttet og følte seg trygg på Mummimammas kontor. Jeg har vært på jobb siden mandag og da pleier han å klø i fingrene etter å komme fram igjen. For jobb er jobb og da har jeg fri ifra galskapen. Galskapen som egentlig ikke er galskap, men et høyst logisk og velutviklet forsvarsverk. Naturlige reaksjoner på unaturlige hendelser. Overlegen snakket litt om forutsetninger for å utvikle DID. Det er visst ikke alle som klarer det og jeg husker også at Fru Grå til stadighet minnet meg på dette. Evnen til å splitte seg opp for å klare å leve et normalt nok liv utenfor alt som hendte og som vi har lagret på ulike plasser. Fru Grå sa alltid at det krever en viss intelligens for å få det til. Jeg vet ikke. Jeg tror ikke jeg er så mye mer intelligent enn folk flest. Ting bare hendte og her sitter jeg. Sykepleier, mamma, kjæreste eller kone. Jeg føler meg fortsatt for ung til å være noens kone. Kjæreste høres mer riktig ut selv om vi har vært gift i ti år. Og nå sitter jeg som sagt her. Stabil nok til å gå i poliklinisk behandling. For første gang i mitt liv. Jeg undrer meg over hvorfor ikke en traumespesialist fikk meg hit. Rammer. Ja. Det må ha vært rammene. Etter 12 år sitter jeg her og kan snakke innover til mine lagrede traumeminner uten å føle meg veldig utrygg. Uten å forsvinne og ende i mongo, fucka eller i noe destruktivt. Jeg sitter her i skrivekroken min og forsøker å finne de rette ordene.

«Hei dere. Hører dere meg? Stina og Frigg. Frida? Hvor er du? Og Fredriksen? Jeg savner dere. Det mener jeg på ekte. Jeg er ikke komplett uten dere. Dere har alle gjort meg store tjenester som jeg knapt kan klare å gjengjelde, men vit at jeg skal forsøke i beste evne. La oss ta livet tilbake. Sammen. Elisabeth? Hører du meg der du ligger i gjørma og drukner? Slipper du opp for å trekke litt luft? Jeg håper det. Til deg vil jeg si at jeg tror deg. Jeg tror at du finnes og jeg tror på din historie, selv om jeg kun har hørt den ifra Overlegen og en viking. Jeg tror deg og en dag skal vi dele den byrden. Sammen. Portvokter? Er det du som sørger for at jeg ikke husker? Jeg vet at jeg har fått minner tilbake skylt over meg som en tsunami ved et par anledninger. Uten sjans til å stå imot. Jeg vet at jeg har tryglet deg om å ta det vekk igjen. Jeg ber deg om tilgang. Men bare litt. Kanskje et lite hint eller en fornemmelse av noe som en gang var. Slik at det også kan bli en del av min historie. Jeg vet at du passer på og det er jeg takknemlig for, for om jeg skulle husket alt på en gang, hadde jeg nok aldri klart å leve videre. Til slutt vil jeg si at alle er velkommen tilbake inn i skogen. Hvis noen ønsker å si meg noe, så pirk meg på skulderen eller gi meg et hint. Jeg vil høre på hva dere har å si. Takk.»

Løvinnen og jenta i badekaret.

Frigg så ned i hullet dekket av gjørme. Den hadde kommet til syne da hun som ingen liker å si navnet til høyt, hadde kuttet seg. Han så for seg henne ligge der nede uten å få puste. Stina sto ved siden av han som om de deltok i en begravelse uten at noen var døde eller døende på ekte. «Hun drukner», sa han. «Ja», svarte hun som om det ikke var noe uvanlig ved det. «Kan vi ikke gjøre noe?» sa han trist og oppgitt. «Jo, men akkurat nå må hun bare ligge der tror jeg». Svarte hun like rolig. «Stina, ikke forsvinn igjen!» Sa han med en klump i halsen. Frigg hadde endelig funnet henne igjen og han var glad for å ikke være så alene mer. Stina smilte smått til han og pustet dypt. «Du vet at jeg ikke er så glad i barn og allikevel vil du henge med meg?». «Ja!» Svarte han. «Dessuten tror jeg ikke at du er så redd for barn som du skal ha det til!» Hun så lurt ned på han uten å si noe mer. Han var som en lillebror hun var nødt til å forholde seg til om hun ville det eller ikke. Innerst inne var hun glad i både han og Frida, men likte best å være for seg selv. Dessuten hadde hun innsett at det ikke var rettferdig ovenfor dem. Å bli etterlatt til seg selv med et altfor stort ansvar som egentlig hørte hjemme hos vertskapet dems. Så hun sto ved siden av han som var mindre enn henne. Sakte og nesten ikke synlig tok hun tak i handen hans uten å si noe, men handlingen sa mer enn hva noen ord kunne klare til sammen. Han klemte til og gråt litt, mens hun lot som om hun ikke så. Det ville han ikke likt, tenkte hun.

Senere på dagen befant jeg meg ved leirbålet som knitret som et ekte bål skal gjøre. Jeg kunne kjenne varmen ifra det og jeg kunne se både Frigg og Stina stå like der borte. De kom imot meg begge to. Frigg så tilfreds ut for å se meg, mens Stina så litt mer skeptisk ut. Det var fint å være der igjen selv om Adam manglet og jeg lurte på om han noen gang ville komme tilbake eller om tiden hans faktisk var ute. Jeg reiste meg opp og gikk imot de to som nå hadde funnet hverandre og alliert seg med hverandre. Stina ristet på hode. «Hvorfor gjør du ingenting?» Sa hun litt strengt. «Hvorfor er du så jævla feig?». Frigg så på henne med store øyne og jeg så på dem og kunne i grunn ikke være mer enig. Jeg er feig. Kjempe feig! Jeg tåler ikke dem som trenger å bli tålt mest av alt, så jeg snur ryggen til og glemmer alt som en gang var. Om og om igjen. Jeg kunne ikke annet enn å beklage og fortelle at jeg så gjerne ønsker å hjelpe. «Hun er der ute!!» Stina hevet stemmen. «Elisabeth er der ute og du her inne! Det er DU som burde holde den jævla hånden hennes!». Frigg tenkte seg om, for han visste at det var noen som gjorde det. Holdt hånden hennes. «Det er Politimester Bastian», smilte han. Han smilte, fordi Politimesteren hadde lovet han å lære han å spille fotball mens de en kveld satt og drakk sjokolademelk sammen. Det var det eneste jeg rakk før jeg ble dratt tilbake til virkeligheten her ute igjen. Og jammen hadde ikke Frigg hatt rett. Det var selveste Bastian som hadde passet på henne i det øyeblikket hun var der. Takk for alle de trygge livvaktene.

Så ble det natt. Igjen. Frigg hadde lagt seg etter avtale med ei marihøne om å bare spille tre runder til i Mariokart før natta. Det hadde han godtatt. Marihøner er fine og ha og Frigg hører på dem som er snille mot han.

Hun våknet brått og kjente at noe var galt. Det var blod overalt og hun reagerte som om det ikke var så uvanlig. Det kom ifra der nede og Elisabeth fortet seg inn på badet, skrudde på dusjen og satte seg på huk mens hun kjente vannet renne nedover kroppen hennes. «Jeg må skjule alle spor» hvisket hun lavt inni seg om og om igjen mens hun rugget fram og tilbake samtidig som hun klamret hendene sine rundt seg selv. Hun ante ikke hvor lenge hun hadde sitti der da lyset ble skrudd på og noen kom inn. Hun skammet seg over å bli oppdaget. «Jeg må bare vaske bort alt blodet» hadde hun hvisket. Stemmen skalv sammen med resten av kroppen. Det tok litt tid før Løvinnen fikk henne ut av dusjen. Stina og Frigg var der sammen med henne, men det visste ikke dem. De sto der og så på, mens Løvinnen hjalp jenta som skalv av med de våte klærne og på med noe tørt. Hun luktet så godt. Løvinnen. Elisabeth forsto ikke hvem hun var, men hun trodde ikke på at hun skulle passe på henne som hun sa. For like etter kom hun med medisiner. To tabletter. Stina så at det gjorde jenta redd og hun forsto hvorfor. Det var slike ting Stina bare visste. For hvordan trodde Løvinnen at hennes erfaringer med medisiner egentlig var? Tenkte hun i det hele tatt over det? Frigg fikk også frysninger igjennom hele kroppen, for også han hadde erfart å få medisiner. Medisiner «slik at du ikke gjør sånn motstand». Han hvisket stille at hun allikevel kunne ta dem, fordi det kom ifra Mummimammaen og Mummimamma er snill. Elisabeth tok dem ikke, men lot seg, stiv av skrekk, bli pakket godt inn i den varme dynen, mens Løvinnen forsiktig satte seg ned i en stol i den andre enden av rommet. «Jeg skal passe på deg», gjentok hun. Stina så på Frigg, «Ser du?». «Ser hva da?», svarte han. «Dette er kanskje Elisabeth sitt første møte med godhet». «Og sånn, skal hun overbevises til slutt». Frigg gløttet litt på smilebåndet idet jenta ifra badekaret sovnet uten å drukne først. Han lurte på om hun visste at de sto der. Han håpet det.

Det var først da jeg kom hjem igjen etter en gjesteopptreden på Gjøkeredet i helgen, at jeg oppdaget beskjeden ifra en Viking som plutselig var seg selv igjen. Han skrev til henne: «Gi oss en mulighet til å vise at livet kan inneholde mye fine ting også, ikke bare smerte og ensomhet». Hun fikk noen minutter med trygghet sammen med Løvinnen i natten og kanskje noen sekunder med Politimesteren dagen før. Om hun skjønte hva det var? Sikkert ikke. Men det er en start. Og jeg husker fortsatt hva overlegen fortalte meg før helgen. Om jenta i badekaret og hva som skal ha hendt oppi der. Jeg husker historien, men jeg kan ikke huske at det har skjedd med meg. Det er for grusomt til å skrive det ned. Men jeg skal ikke glemme denne gangen, det nekter jeg! For vi skal vinne og jeg skal stå sammen med både Stina og Frigg som nå virker klare for kamp. Jeg tror at det var Stina som postet det forrige innlegget om «Folkets sang». Hun kjenner Les Miserable bedre enn noen og jeg må vel ærlig innrømme at mye i den historien appellerer til meg og mitt liv. Vi står ovenfor vår egen franske revolusjon og vi skal kjempe så hardt vi bare kan for å bli fri. For det vil komme en dag i morgen og det er en verden bortenfor disse murene som bare venter på å bli oppdaget. Imens drukner jenta i badekaret eller i gjørma. Men av og til, en sjelden gang, hender det at hun slipper opp og får higet etter litt frisk luft.

Poliklinisk seier.

Så lenge jeg kan huske, har jeg aldri mestret å gå i poliklinisk behandling. Jeg kan heller ikke si at det ikke har stått på innsatsen, for jeg gikk til Fru Grå ukentlig i seks år før det sa stopp. Vi klarte rett og slett ikke å oppnå trygghet nok til å starte selve traumebehandlingen. Men selv om ikke tryggheten var på plass den gang, sneik det allikevel inn en del nyttig informasjon som jeg i senere tid har hatt stor nytte av. Fru Grå går jo igjen som et spøkelse i mitt kretsløp og jeg får stadig slike aha-opplevelser etter all denne tiden. Det er fire år siden hun avsluttet det seks år lange racet vårt. For når jeg tenker tilbake på det, så føltes det nok litt sånn. Som et race. Press ifra min indre verden om å prestere, tilfredsstille eller leve opp til terapeutens forventninger. Samtidig et press ifra de kontrollerende delene i meg om å holde kjeft. Ingenting jeg gjorde ble noen gang riktig, så jeg gikk gradvis inn i et svart og mørkt hull jeg ikke hadde sjans til å komme meg ut av. Helt til den dagen fastlegen var hjemme med sykt barn og jeg endte på Gjøkeredet med en tvangsparagraf stemplet i panna. På et år, klarte Gjøkene å utrette mer enn det jeg noensinne har klart poliklinisk. De dro meg opp ifra det svarte hullet igjen og for det, er jeg evig takknemlig. Tanken om hva som hadde hendt om jeg aldri møtte dem, skremmer meg. Det minner meg bare på hvor tilfeldig livet faller seg og hvor uendelig tragisk det er at å møte den gode hjelpen handler om å ha flaks.

I dag startet vi opp med poliklinisk behandling igjen. Jeg med alle som følger med og overlegen som overhodet ikke er overlegen. Eller Mummimamma om du vil. Den ene grunnen til at jeg ikke har fått til poliklinisk behandling, er at jeg alltid har endt med å dissosiere bort over halve timen. Jeg har forsvunnet inn til ingenting og ikke fått tilgang på noe materiale eller verktøy jeg kunne bruke for å nyttiggjøre meg av tiden med behandler. Mange vil nok kjenne seg igjen i dette og en klokketime for slike som meg, føles ofte som et minutt. Nettopp fordi tilgangen til «meg» ikke har vært der i det tidsrommet. Og det er da jeg enkelt havner i den onde runddansen med fortvilelse og frykt. Fordi presset ifra dem som virkelig ønsker å bli hørt, har økt på. Sammen med presset ifra dem som truer oss med å ikke si noe. Ikke rart det blir noen eksplosjoner da. Da jeg kom inn på Gjøkeredet hadde jeg plutselig 24 timer å spille på i døgnet. Og var det ikke nøyaktig det jeg hadde uttrykket for både fastlegen og Fru Grå? At jeg trengte mer tid. Lite ante jeg at det var en tvangsinnleggelse som til slutt skulle gi meg det. Vi forsøkte å søke om en frivillig innleggelse på DPS, men fikk til svar at jeg var for dårlig. Så da var det kanskje ikke så rart at alt gikk til helvete en sen oktoberdag for over et år siden.

Etter et intensivt år med å dra seg opp ifra mørket på Gjøkeredet, tilbudte Overlegen seg å bli min polikliniske behandler. Selv om jeg allerede var tatt inn hos den ene andre behandleren som kun jobber med dissosiasjon og traumer. Den gode tilknytningen og tryggheten var allerede godt etablert hos henne og jeg tenkte at det ville være dumt å ødelegge noe som faktisk har vist seg å fungere. Derfor sa vi opp Bjørnen, som forventet skapte mer kaos enn ro. Endringer gjør sjelden godt for sånne som meg. Forutsigbarhet trumfer det meste og i dag kan jeg stolt fortelle at jeg hadde min aller første polikliniske time UTEN å dissosiere. Applaus! Det har faktisk aldri hendt før, at jeg har kommet til tiden og reist til tiden uten problemer på veien. I dag kom jeg kl. 10 og vi avsluttet kl. 11. Jeg reiste hjemmefra og direkte bort, så reiste jeg direkte hjem igjen umiddelbart etter vi sa «takk for alt, for nå». Den ene timen i dag føltes mye lengre ut enn timene hos Fru Grå eller hos noen andre. Og jeg klarer ikke å la være å tenke på om det er akkurat slik en time føles for de vanlige dødelige? Sist sommer, etter jeg kastet skammen elva og fikk mer tid som meg selv, hadde jeg den samme følelsen og tenkte ofte «Er dagene virkelig SÅ lange?» og «Hva gjør folk med all denne tiden?». At tid kunne gå så sakte, var et nytt fenomen for meg og jeg måtte lære hvordan jeg kunne fylle alle de timene jeg plutselig hadde til overs.

Men den problemstillingen vedvarte ikke dessverre, for utover høsten ventet flere utfordringer på oss som gjorde at ferdigheten med å forsvinne inn i en annen verden nok en gang var nødvendig. I alle fall ifølge mitt velutviklede forsvarsverk! Denne gangen så kraftig at jeg ikke fikk bli med på eventyrene der inne en gang. Så målet mitt i første omgang er å få samlet troppene igjen, oppgradere rustningen slik at vi kan beseire det onde til slutt. På mange måter kan vi sammenligne veien videre med Zelda, Breath of the wild. Link våkner opp 100 år etter at de onde vant over kongeriket Hyrule og han husker ingenting. Men jo flere oppgaver han fullfører og jo bedre utstyr har får, husker han gradvis mer og på den måten blir han bedre rustet til å redde Zelda ifra det onde udyret som nå hersker over landet. Så jeg starter med å leite etter hæren min. For bare sammen kan vi klare å utrette noe konstruktivt. Hver for oss ender alltid destruktivt og det er noe jeg fint klarer meg uten nå i en alder av 35 år. I første omgang er planen å få til en indre dialog. På faste tider i døgnet skal jeg snakke innover og se om jeg får svar. Dette er ikke ukjent for meg. Fru Grå oppfordret alltid til å snakke innover og uansett hvor unaturlig og teit det føles, så har jeg ofte blitt overrasket av effekten og at svar alltid kommer før eller siden.

Litt etter at jeg kom hjem ifra Overlegen som overhodet ikke er overlegen, begynte jeg å kjenne meg litt sånn mongo igjen. Og jeg tenkte at det kanskje var noen som ønsket kontakt. Så jeg la meg på sofaen og sa innover: «Hvis noen ønsker kontakt, så er det åpning for det nå». Ingenting. Ingen svar. «Frigg?». Ingenting. «Portvokter?» Fortsatt helt stille. «Vi er nødt til å få til et samarbeid for å kunne gå videre og for å unngå å bli destruktive» Fortsatte jeg. «Vi er nå på Revehiet. Vi lever i 2021 og her er det trygt nok.» Sa jeg til ingenting. Eller kanskje til alt og alle? Det vil tiden vise, men jeg gir meg ikke så lett. Og erfaring viser at plutselig kommer det svar. Gjerne når du minst venter det. Akkurat nå er jeg bare glad for at den Polikliniske timen gikk så bra og at jeg var til stede såpass mye at jeg syntes at en time ble passe lang. Bare det er en seier i seg selv.

Slenger bare med dagens sitat ifra favorittkalenderen min.

Portvokteren.

«Det er bedre å være djevel i himmelen enn en engel i helvete», Sa hun mens noen brikker automatisk falt litt mer på plass igjen. Hun hadde endelig forstått de kontrollerende delene, sa hun stolt som en liten unge oppdager noe nytt og stort. Etterfulgt av opplysningen om at hun endelig hadde lest den traumeboken vi har snakket om siden i fjor på denne tiden. Det var godt å se henne igjen, høre latteren hennes som kommer ukontrollert og på ekte. Og når hun smiler, er det som om atmosfæren rundt blir smittet av en sånn glede og ro som man bare kjenner på i jula og andre spesielle anledninger. Selv følte jeg at jeg snakket svært rotete og hakkete. Det er litt slik jeg føler meg om dagen også. Hakkete og sprukket opp. De siste ukene har jeg bare svevd i et tomt og svart univers, mens verdenene mine har sprengt i biter og blitt til ingenting. Det er ikke fremmed for meg å kjenne på den tilstanden der. Den har kommet i flere former igjennom livet. Den tomheten. Følelsen av å ikke eksistere eller at noen har lagt et teppe over alt for å skjule sannheter for meg slik at jeg mister tilgang. «Det er Portvokteren», kom det ifra henne som nå har sagt seg villig til å være min behandler i framtiden. Hun hadde lest om det i boka. Om Portvokteren som er en kontrollerende Ep (?) og har som oppgave å dekke over alt for å beskytte meg. Portvokteren kan ta bort minner og få det til å se ut som om det aldri har hendt. Jeg kjente umiddelbart på logikken i det hun sa. Det er altså Portvokteren som har styrt livet de siste ukene. Hvorfor nevnte aldri Fru Grå dette for meg? Igjennom 6 år med ukentlige timer med «Jeg vet ikke», ante jeg ingenting om at den tilstanden av å ikke vite noe, faktisk har et navn med en beskyttende funksjon! Men det spiller ingen rolle nå. Det var Overlegen som overhode ikke er overlegen som skulle være den som introduserte oss. Det er henne som blir Fru Grå sin forlengende arm og ironisk nok er det bare en eneste bokstav som skiller navnene deres ifra hverandre. Nok en vittig tilfeldighet på denne reisen. Jeg får bli venn med denne Portvokteren da, tenkte jeg parallelt med mitt rotete uttrykk utover. Jeg husker faktisk ikke en gang hva jeg sa der ute for det hendte så mye der inne på samme tid. Det føltes som om hun veiledet meg igjennom universets opprinnelse for å finne fotfeste i noe nytt og uoppdaget. Og plutselig midt oppi alt det svarte og uendelige kunne jeg endelig skimte noe. En liten spire som lyste opp som en liten ildflue midt i alt dette uendelige. Var det håpet som jeg slapp fri for noen uker siden? Det var i alle fall starten på noe og mens jeg svevde der inne og stirret på den grønne lille spiren, så jeg for meg portvokteren stå majestetisk som en mektig trollmann med staven sin og rope som Gandalf i Ringenes Herre: «You shall not pass!!». Der inne fortsatte jeg å stirre med store og beundrende øyne. Jeg beundret det hele fordi jeg visste utmerket godt at dette var et resultat i meg og min uendelige evne med fantasi. Og da jeg så han trollmannen stå der og rope ut i evigheten, kom jeg til å tenke på noe annet! På trollmannen jeg leitet etter i et par av mine eventyr inne på Gjøkeredet! Var det selveste Portvokteren jeg hadde sett den gangen? Uten å ane noe om hans funksjon? Jeg lot meg fascinere stort mens Overlegen som overhode ikke er overlegen gjentok at jeg måtte holde meg der ute hos henne. Så hun det samme som meg? Fikk jeg fortalt hva som var i ferd med å skje der inne? Jeg satt med følelsen av å ikke helt være tilstede der med henne, samtidig som jeg hørte alt hun sa. Uten å huske stort av hva som ble sagt. Jeg husker faktisk ikke at timen ble avsluttet heller. Bare at vi plutselig befant oss utenfor med ny avtale uken etter. Jeg satt en stund i bilen etter timen. Mongo? Fucka i hue? Jeg var i alle fall ute av stand til å komme meg noen sted. Jeg følte meg nummen og tom. Portvokteren! Så er det han som har styrt livet de siste ukene. «Så får jeg bli venn med han da», sa jeg plutselig igjen høyt utover slik at jeg skvatt litt til idet jeg sa det. Så fortsatte jeg å bare sitte i bilen. Som før. Som ifra Fru Grås tid og jeg tenkte på hvor mange timer jeg hadde tilbringet slik. Med å bare sitte der. Vente. Tenke. Forsvinne før jeg plutselig etter noen timer kvikner til og kommer meg av gårde. Hjem eller en annen plass hvor jeg venter, tenker og forsvinner litt til.

Jeg kom omsider hjem. Eller til Revehiet som Bjørnen hadde oppfordret meg til å si. Jeg var svevende, men tilstede nok og da trollungene omsider lå i hver sin seng og sov, vokste den lille spiren på det som ser ut til å bli et nytt kart. Overlegen hadde bedt om et nytt kart, en ny verden. Kartet er på vei og kompasset er formet som en overlege med en smittende god latter og et smil som legger en ro over enhver tilværelse. Jeg så på den lille spiren og lurte på om hva som ville dukke opp videre. Drager? Å, jeg håper det! Trollmenn og Portvoktere har nok allerede skrevet seg inn i manntall og jeg selv, sitter faktisk igjen med en god følelse. Jeg gleder meg til å bli kjent med hver og en av dem.

En overlege til unnsetning.

Det var et flott skue der nede ifra bakken. Nødblusset skøyt igjennom det tykke skylaget og formerte seg som et slags fyrverkeri i rødt over meg. Det var som om jeg fikk se i et mikrosekund glimt av skogen som en gang var, med rødlig nyanser, men som nå var blitt mørklagt og nedstøvet av gammelt rask. Jeg stoppet å puste og la håpet forsiktig inn i håndflaten før jeg lukket den og holdt den tett inntil kroppen min. Nødbluss. Jeg fortsatte med å ikke puste. Det var som om jeg klarte å stoppe tiden på den måten. Hva var det som gikk så fryktelig galt denne gangen? Alt jeg husker er den katastrofale timen med Bjørnen. Eller det kvartere. For han avsluttet timen etter så kort tid og sendte meg ut. Alene. Sånn er det med poliklinisk behandling og det ble brått tydelig for meg hvorfor Fru Grå gav slipp. Jeg husker at sikkerhetsnettet raknet og at jeg falt. Jeg husker å til stadighet våkne opp med merker og smerter på og i kroppen. I bilen, i skogen, midt i byen, midt mellom byene. Så jobb. Et sted og en rolle jeg i det minste mestret 100 %. Så ut igjen. Jeg husker at jeg ringte nesten hver dag, hvert skift. Ingen kjente, var beskjeden om og om igjen. Jeg husker at Bartetrær vokste opp på nytt før Høvdingtreet ble mørklagt. Av hvem? Skogen min ble utilgjengelig. Den overga seg til mørke og er jeg heldig, kan jeg noen ganger få et lite glimt av det som var. Jeg forsto at hun var den eneste som kunne redde oss. Hun som lovte i mill drill å si ifra hvis hun døde. Ingen av oss hadde fått beskjed om det, så vi visste alle at hun fortsatt var der ute og at hun en dag skulle komme tilbake til oss. Til meg. For jeg sto alene igjen, men samtidig visste jeg jo at jeg var flere. Gjøkeredet er ikke en trygg plass mer. Dessverre. Ikke uten henne. Så jeg sendte opp et nødbluss i håp om at hun skulle se oss. Se farene og være forberedt på hva som venter når hun returnerer.

Og akkurat da mørket var i ferd med å omfavne sjelen min som en uggen dis, ringte telefonen min. Jeg stoppet å puste igjen, for jeg forsto hvem som forsøkte å ta kontakt, selv om jeg ikke hadde nummeret lagret på den. Jeg tok den. Først uten å si noe. Lyttet til stillheten i noen sekunder før jeg sa et forventningsfylt «hei». Umiddelbart etter hun sa hvem hun var, falt jeg sammen og bare gråt. I en slags lettelse og sorg på samme tid. Lettelse over at hun ringte meg akkurat i tide og en sorg over alt som har hendt siden sist. Og mens hun snakket, var det som om tåka lettet gradvis, men forsiktig og ikke for mye. Og selv om jeg gråt, klarte vi også å le. Hun lo! Hun lo der alle andre ville sett usikre ned i gulvet av uvitenhet. Vi snakker samme språk, noe jeg opplever som en stor lettelse, for de færreste snakker mitt språk. Det har ingenting å si at hun er overlege. Hun kunne vært kassedame på Rema for alt jeg bryr meg om, så lenge hun kan språket mitt! Når alt kommer til alt er vi jo bare to mennesker som forstår hverandre. Jeg fikk kort fortalt hvordan ting hang sammen og hun forsto så klart umiddelbart. Hun snakket mer, uten at jeg klarer å huske om hva, men i etterkant har jeg skjønt at hun formidlet noe som satt i gang en prosess i meg. Jeg kunne føle på hele meg at dragene er på vei og i det vi la på, åpnet jeg hånda mi og slapp håpet fri til alle dem der inne som jeg ikke lengre har kontakt med. Dragene er på vei. Og hun er snart tilbake. Vi avtalte å møtes for en prat uten innleggelse. Lettelse. 1. Desember. Hun blir den første luken i julekalenderen for min del. Så begynte jeg å puste igjen. Rolig. Jeg kan nesten ikke tro at hun fikk øye på nødblusset i tide. Håpet er sendt innover og jeg håper bare at flere kan få øye på den som er formet som en glødende sommerfugl. Inn til en mørklagt verden som jeg tror er i ferd med å forsvinne. Kanskje verden 3.0 står for tur?   

Mens jeg satt alene igjen. Lettet over telefonsamtalen som var ekte og ikke bare en vrangforestilling fra min side, hørte jeg plutselig en lyd på min høyre side. Rasling før noe sa lavt, men bestemt: «Pssst!». Jeg snudde meg mot lyden, men kunne ikke se noen. «Pssst», hørte jeg igjen som om det ikke egentlig var lov til å snakke oss imellom. Jeg satt så stille jeg kunne for å høre om det kom mer. «Du. Jeg stoler på henne». Den stemmen var det umulig å ta feil av. Men jeg kunne nesten ikke tru at det var sant. Fredriksen. Fredriksen er fortsatt iblant oss, tenkte jeg med en enorm lettelse og at han i tillegg stolte på Overlegen. Han stolte aldri på Fru Grå og i alle fall ikke Bjørnen som nå allerede har rotet med to avtaler. Heller ikke Vikingen som bare er totalt fraværende selv når han er på plass. «Hun vet det ikke selv enda, men hun er smartest av dem alle. Hun er ingen bedreviter og hun lar oss ta styring». Jeg svarte ikke, for det var som om det ville få konsekvenser om jeg gjorde det. Men jeg tenkte på det som ble sagt og til en viss grad forsto jeg akkurat hva han mente. Hun er bare rett og best i test. Så telefonsamtalen gav meg motivasjon nok til å forsøke å snu det hele. Slik at Overlegen som overhode ikke er overlegen og meg selv har best mulig utgangspunkt i desember.

Den mørklagte skogen.

Halvt levende, halvt død.

Jeg jobber bare netter. Noe som alltid har kledd meg, da jeg sjelden sover på nettene uansett. Dessuten er jeg mer usynlig på natt. Mens resten av verden sover, er jeg våken og holder fortet på avdelingen jeg jobber på. Meg og min eneste kollega som tilfeldigvis også er en god venn. Og det som er mest spennende, er at vi aldri vet hva som venter oss der. Nettene kan være hektiske nok med innkommende pasienter og pasienter som bli akutt dårlige og må videre til sykehuset. Prosedyrer. Pasienter med et lass pårørende som venter på at det siste bladet skal falle og eldre forvirrede pasienter som venter på sitt siste hjem. Pasientene med de ventende pårørende liker jeg best. Samtalene. Å være der tilgjengelig for de sørgende. Som venter. I natten. Med meg. Og hvis jeg er der akkurat i dødsøyeblikket, kan jeg kjenne på den gode følelsen av å slippe fri. Jeg tror ikke på noe liv etter døden. Jeg tror ikke at vi har en sjel som lever videre etter at kroppen overgir seg til den. Allikevel er det noe som hender akkurat i det øyeblikket hjertet stopper å slå. Noe jeg aldri har klart å forklare tilstrekkelig. Det er bare noe som skjer. En følelse. Når kroppen ligger der, forlatt av menneske som en gang bodde inni der. For i løpet av få sekunder, er det bare en kropp igjen. Og det er nesten som om jeg føler at det er noe som forlater den og, ja, blir fri. Men fri fra hva? Livet? Kanskje det er slik at det er livet som er vår egentlige fiende og ikke døden? Livet holder oss fanget her med utallige begrensninger og ikke minst utfordringer. Gåter og mysterier. Jeg vet ikke. Men døden er min venn. Ikke livet. Det vil ikke si at jeg er klar for å gå med henne enda. Jeg skal leve i fangenskap noen år til.

I kveld starter jeg på jobb igjen. Vi har en slik turnus som gjør at vi jobber i bolker med langfri mellom hver bolk. Så i natt gjorde jeg noe jeg liker. Jeg flyktet inn i Marvel universet. Alene. Siden jeg skal på jobb, må jeg snu døgnet og da er det pappaen i huset som står opp og får kidsa av gårde om morgenen. Slik at jeg får sove og jeg sover aller best på formiddagen. Klokka var elleve da jeg gløttet bort på telefonen. Ingen epostsvar fra han enda var min umiddelbare tanke. Enten bryr han seg ikke lengre, eller så er han alvorlig syk. Ingen kan svare på det. Men at han forsvant så brått, satt i gang en kjedereaksjon på indre bane og jeg skulle gjerne hatt noen svar snart. Overlegen som overhode ikke er overlegen visste vi at ble borte. Vi vet også at hun kommer tilbake og at hun ikke er død. For hun lovte i mill drill å gi beskjed hvis hun dør. Vi hadde en planlagt innleggelse på Gjøkeredet i forrige uke, men jeg ønsket på ingen måte å møte opp. Ting var for uforutsigbart og jeg hadde fortsatt ikke lykkes i å få tak i noen med kloke svar. Men så var det som om stemmen til Vikingen gikk igjen som et ekko i hode mitt. «Unngåelse er din verste fiende og den vil mate DIDen din». Så irriterende, tenkte jeg. For jeg var mest sur for at han plutselig ble borte uten å gi svar da han omsider returnerte. Han fortsatte bare å være utilgjengelig og det sender uheldige signaler innover, noe han burde vite. Også tenkte jeg på overlegen som overhode ikke er overlegen og jeg ønsket mest av alt å ikke skuffe henne. For en skuffelse, har jeg vært nok av. Jeg klarte utrolig nok å trosse unngåelsen, for jeg nektet å være den som gav uttrykk for å ikke forsøke i det minste. Så jeg reiste omsider bort utpå dagen en gang. Den forhåndsbestemte legevikaren virket usikker som de fleste gjør i møte med meg. Det kom fram at Bjørnen Bo ikke lengre var på banen og at jeg ikke har turt å møte opp der etter den katastrofale soloen min der. Legevikaren ringte til overlegen, noe som irriterte meg det også. For istedenfor at alle skal snakke og planlegge over hode på meg, kunne vel jeg bare få snakket med henne selv. Det hadde virkelig hjulpet. For da legevikaren kom tilbake, hilste hun ifra henne som hadde oppfordret meg til å skrive. Jeg fortalte umiddelbart at jeg ikke har tilgang lengre og legevikaren trodde at jeg mente tilgang på internett eller at jeg manglet passord til pc-en. Overlegen hadde naturligvis skjønt at jeg ikke lengre har tilgang på min indre verden. Men jeg har stor respekt for overlegens råd og derfor forsøker jeg å skrive litt nå. Men tilgangen til dem der inne, er fortsatt ikke tilstede og Høvdingtreet er fortsatt mørklagt. Hun hadde også foreslått å frigjøre en Gjøk for å bli med meg til Bjørnen hver uke og henge med meg i to timer etterpå. Som vanlig kjente meg på motstand. Hvem er det som ikke ønsker å dra til Bo? Jeg forsøkte å kjenne etter, men det ble bare kaos før jeg ble borte igjen. Til ingenting. Før jeg våknet med skallebank etter en slåsskamp med Reven. Som hvem? Hvem er det som gjør sånn motstand? Alt var bare som en stor gjørmete søle og da jeg reiste derifra var legevikaren like usikker og jeg begynte allerede da og grue meg til den timen med Bo og den heldige Gjøken som må henge med meg to timer etterpå.

Hverdagen min ser annerledes ut enn før. Jeg er ikke ute å jogger mer og de gangene jeg er i skogen, er det ikke som meg selv. Min indre verden er mørk etter at Høvdingtreet slukket alle lysene sine. Jeg vet generelt svært lite om hva som foregår der inne og da jeg omsider dro meg opp av sengen og åpnet soveromsdøra og ble blendet av en strålende blid sol, ble jeg nok en gang irritert. «Æsj!», tenkte jeg som hadde funnet glede i all uværet som har herjet de siste ukene. Og det var da jeg forsto at det er noe alvorlig galt. Sola gjorde meg bare deprimert og jeg ønsket bare å dra alle gardinene igjen og stenge verden ute. Så tenkte jeg på kvelden før. Da jeg bare skulle hente en pizza vi senere skulle fordøye, men istedenfor våknet jeg opp på en lokal kirkegård. En av mine favoritter vel og merke. Det regnet, vinden tok tak i meg som en omsorgsfull klem og jeg sto der foran havgapet og foran et svært og majestetisk tre. Jeg beundret det og innså at vi hadde en del til felles. Halve treet var dekket med de vakreste høstbladene du kan tenke deg! Sterke farger og roten av treet sto på en seng av de samme bladene liggende på bakken. Døde, men allikevel levende. Jeg kunne høre vinden spille og leke med dem idet jeg så på den andre halvparten av treet som var dekket av et mørke. Død. Treet var halvt levende og halvt død. Som meg selv. Med kontraster ingen kan fatte at hører sammen. Jeg pustet og kjente regnet slå meg i ansiktet. Det var som å møte seg selv. På kirkegården. Full av liv og farger, men samtidig overveldet av et mørket som har overtaket. For vi visste alle hvor det kom til å ende. De fargerike bladene klamret seg fast til livet med visshet om at de også snart skal falle og dø. Men jeg var ikke redd. Ikke bekymret. Det er bare sånn det er. Kontraster.

Kokt hue.

«Dette er jo dobbelt risiko», sa vikingen mens han forklarte hvor logisk det hele er. Dette med at adferd er tillært og motstanden som kom brått og brutalt kastende på meg etter forrige time med Bjørnen. «Hos Fru. Grå OG hos Larve erfarte du jo at å gå ifra timene var farlig OG at de «onde» sto i fare med å bli avslørt». Han så på meg med de snille øynene sine og snakket så sakte som bare han får til. Så sakte at jeg tror alle i meg faktisk får det med seg. Akkurat som Bjørnen som bruker få ord, men som treffer godt med de ordene han bruker. Enkelt. «Så da er det jo ikke rart, at du går i full beredskap nå». Jeg innså hvor pinlig enkelt det hele var. I teorien. Å endre tillært adferd tar tid, det kan også Vikingen skrive under på. Men teorien er enkel i det minste. Jeg tenkte meg en god del om. På dagen før, som var så kaotisk at jeg ønsket å avslutte alt av behandling på dagen. Jeg hadde brukt hele formiddagen på å krangle med Høvdingen bare fordi mitt indre forsvarsverk slo alarm og da spytter vi ut et svært virvar av ulike følelser og meninger. En Storm. Epoststorm og sms-storm har jeg lang erfaring med, men en live-streamet storm på Gjøkeredet, er noe nytt. I alle fall for meg som ble budbringeren oppi alt og sa ting som jeg absolutt ikke kan stå innafor. Kroppen var min, men flere andre brukte den i forsøk på å skyve han unna for å bevise at hjelpen alltid svikter. At overlegen som overhode ikke er overlegen var syk den dagen, gjorde ikke saken bedre. Og da Vikingen heller ikke kom påfølgende kveld og et helt ukjent menneske med en skremmende autoritær holdning skulle være med meg istedenfor, hadde alle i meg en overbevisning om at hjelpen alltid svikter. Og sånn går den evige runddansen i meg. Denne motstanden. Motstandsbevegelsen som bor og får dyrke sin tro i meg kan bli enorm og ta over alt i hverdagen min. De kan bli så store at jeg ikke klarer å se klart. Det blir tåke, mørke skyer og svære orkaner i sinnet mitt som jeg aldri har mestret og tatt overtaket på. Så bestemte jeg meg for at ny behandler bare er tull og at jeg ikke turte å fortsette der. For jeg husker fortsatt hvordan ting ble og endte med Fru. Grå. Hun gav oss opp nettopp på grunn av denne mostransbevegelsen som gjorde at poliklinisk behandling sendte meg i den evige runddansen med destruktive handlinger og ord. Og det nektet hun til slutt å være vitne til. Forståelig. Det er vår erfaring og jeg tenkte plutselig at jeg ikke orker en ny runde med kaos og motstand. Alene. En time i uken hos Bjørnen forså å bli sendt ut. Alene. «Men du er jo ikke helt alene. Vi er jo her. Vi var ikke her i Grå sin tid.» Sier Gjøkene på Gjøkeredet. Sikkerhetsnett. «Unngåelsen er med på å mate kaoset» Sa Vikingen. «Unngåelsen er med på å holde DIDen og motstanden i live» Sa han også. Det var ord jeg forsto. Hvis jeg unngår behandling, vil det si at de onde vinner. «Og da vil det til slutt bli så mye at du blir helt kokt i hue» fortsatte han. Enda et nytt faguttrykk, tenkte jeg. Kokt i hue. Jeg legger det til i ordboka for Gjøker, sammen med Akutt mongo, avmongolisering, sirkus og fucka i hue.

«Jeg burde visst bedre», sa jeg til Vikingen dagen etter at motstandsbevegelsen hadde slått til med full styrke. Og ja. Jeg burde virkelig sett dette komme etter all min erfaring med dette. Møte med nye hjelpere. Men av en eller annen merkelig grunn, har jeg gått denne tiden i møte med en stor dose tru på at dette skulle gå fint. Bjørnen er jo så flink. Han vet hva han driver med. Gjorde ikke Grå det? Jo. Så jeg burde skjønt bedre. Og jeg ble like overrasket da Høvdingen påsto at dem så dette komme og at vi har snakket om det i noen uker. Det kan ikke jeg huske noe av. Så startet stormen. En krig med motstridende meninger på indre bane og en krig mellom oss og han. Høvdingen. Alt han sa, vrei motstanden i meg om til noe annet som igjen skøyt tilbake på meg selv. Runddans. Minst ti ulike viljer vrei og sleit i meg og sammen utgjorde de et utrykk av skadelige ord. Som bare skadet meg selv og jeg klarte ikke å stoppe det. Jeg sto bare i midten og sørget for å ikke bli revet i stykker. Jeg hørte alt som ble sagt og jeg følte meg bunnløs av negativitet. Akkurat idet jeg tenkte det, ble jeg hjemsøkt av spøkelset mitt ifra fortiden. Fru. Grå dukket opp på rommet mitt. Hun så ikke på meg, men satt bøyd over skriveblokken sin i den burgunderrøde plysjstolen. Jeg mistet pusten i noen sekunder. Jeg så henne og hun var ikke lengre en grå skygge. Jeg fikk umiddelbart tårer i øynene og kjente på et enormt savn. Hun var en pen dame. Ganske høy for hun bøyde seg så majestetisk over det runde borde som sto imellom oss. Så løftet hun blikket og vi så hverandre i øynene for aller første gang; «Er det virkelig sant at du bare er negativ? Eller kan det være at du tynges ned av alt det negative du har opplevd? Hvordan vil det være å si til deg selv: «Jeg er et menneske som har overlevd masse vondt»» Da jeg hørte stemmen hennes si disse ordene, begynte jeg å gråte på ekte. Disse ordene sa hun for 4 år siden og først nå, forsto jeg dem. Det var vondt og jeg visste innerst inne at hun egentlig ikke var der. Jeg og Høvdingen skiltes som uvenner den dagen og det er jeg fryktelig lei meg for. Mest fordi jeg ikke vet når jeg ser han igjen. Så hvis du leser dette, kjære Høvding, er jeg fryktelig lei for at det ble slik.

Dagen derpå var overlegen som overhode ikke er overlegen tilbake og Vikingen. Jeg merket de store kontrastene i trygghet ifra kvelden før. Da var det kun ukjent personalet tilgjengelig og jeg hadde vært på sirkus i noen timer før det heldigvis dukket en kjent nattevakt opp som forsto hva sirkus var og fikk en slutt på det. Fortelleren, takk. Etter den verste kvelden min på Gjøkeredet, snakket vi om fortsettelsen. Nå er vi der som vi hadde tenkt helt siden en sen høstdag i fjor og den kom brått og plutselig på meg. Til tross for et år med forberedelser. Ny poliklinisk hovedbehandler er på plass og Gjøkene står som en beredskap og sikkerhetsnett når jeg blir kokt i hue, mongo eller fucka. Og jeg som ikke så all denne motstanden komme, er livredd. Livredd for nye runder med krig. Redd for den sterkt utviklet motstandsbevegelsen som vil komme med full styrke. «Det handler jo bare om å endre adferd». Sa Vikingen. «Du må bryte mønsteret og gjøre ting som ikke er forbundet med kaos». Sa han igjen. «Det hjelper lite når kaoset kommer helt ukontrollert», svarte jeg. «Ja, men da kommer du til oss», smilte han. I et år er det dette jeg har trent meg opp til. I ett år har jeg øvd på å sitte innerst i kroken på Kafeen rett ved hans kontor. Planen er å sette seg der etter timene med Bjørnen for å avmongoliseres med en kopp kaffe og med PCen foran meg. Jeg vet til og med hvem av Gjøkene som er på jobb de dagene. Alt er tilrettelagt og allikevel er jeg livredd for at jeg skal ødelegge alt denne gangen også. Endringer er sjelden bra og opplegget vi har hatt på Gjøkeredet har funket. Det strider litt imot å endre på noe som funker. Men jeg vet samtidig at kompetansen til Bjørnen er en perfekt match. Han er Fru. Grås forlengende arm og hvis han ikke holder ut med meg, er det ingen spesialister igjen med tilsvarende kunnskaper om det jeg lider av.

Gjøkene på Gjøkeredet har trua. De har hatt trua hele veien, selv når jeg ikke har hatt den selv. Så igjen vil jeg si til dere; Tusen takk! Jeg hadde aldri kommet meg hit uten dere. Jeg aner ikke hvor det ender, men dere har hjulpet meg fra å være Robot til å bli et menneske og det er en seier i seg selv. Dere har stått der sammen med meg og gitt meg tilbake et håp om et mer helhetlig syn på verden igjen. Og jeg ønsker virkelig ikke at de onde skal vinne denne gangen også. Som de har gjort i alle år. Igjen og igjen. Så jeg sier til meg selv hele tiden, stemmen til Vikingen går som en liten vind igjennom ørene mine; «Husk: Unngåelse vil mate kaoset ditt». Nå er det på tide at jeg også deltar i denne krigen. Jeg innser at jeg har dyttet alle andre i meg foran tidligere, men det må endres. Jeg skal stå i front og om jeg faller, har jeg alltids en overlege som ikke er overlegen, en viking, høvding, en rev og flere andre på sidelinjen som kan få meg på beina igjen.

Dette er egentlig ALTFOR klissete for meg, men denne sangen passer så altfor godt til dere som har vært gærne nok til å støtte meg hele veien dette året. Takk!

Utgått på dato.

Det går en hårfin grense mellom indre samarbeid og indre kaos. I løpet av et intensivt løp på Gjøkeredet har jeg oppnådd et større indre samarbeid enn noen gang. Det gikk fra fullstendig kaos til noe overkommelig på i underkant av et år. Aldri har jeg kjent på en mer ro på innsiden. Men som vi alle vet er lyset i enden av tunnelen som regel et møtende tog. Dette ble ingen unntak og mens kroppen og sinnet mitt i skrivende stund forbereder seg på kamp, forsøker jeg i beste evne å bevare noe av kontrollen og det overkommelige før det er for sent. Timen med Bjørnen gikk tilsynelatende fint. Jeg satt igjen med en god følelse etterpå og fikk samlet meg fint sammen med Vikingen uten å tenke over at kanskje ikke alle var like tilfreds med ny behandler. Mange i meg ble veldig knyttet til Fru. Grå. Mange følte seg også dermed svært avvist og skuffet da behandlingen ble avsluttet. Brått og uventet for flere. Så for noen ser nok de på Bjørnen Bo som en person som skal ta over hennes plass i stolen rett ovenfor. Og det er rart. For Fru. Grå er uerstattelig og derfor har jeg tenkt at hun egentlig aldri blir borte. For hennes kloke ord lever videre i meg og stadig hører jeg hennes stemme med kloke sitater hun sa for flere år siden, flere år etter. Bo er ingen erstatning. Bo er et nytt tilskudd og et nytt kapittel. Han er hennes forlengelse. For ferdighetene til Grå strakk ikke lengre enn 6 år. Det sa stopp. Og nå er vi tilsynelatende klare for å jobbe videre i en annen form som ikke Grå var utstyrt med. Ikke i samarbeid med meg i alle fall.

Jeg hadde min første time med Bjørnen. Som tilsynelatende gikk fint. Jeg hadde tilsynelatende overkommelig kontroll. Helt til toget kom og smalt meg rett ned. Det undrer meg at etter så mange år i traumebehandling og med andre erfaringer i livet, at mitt forsvarsverk fortsatt setter inn alle styrkene over en slik endring. Eller, det er jo egentlig ingen endring heller. Mer en utvidelse av et behandlingssystem som har vist seg å være et bra et. Men for noen ble det tydelig et lite overtramp? Eller for mye? Fru. Grå sa alltid at det var viktig å jobbe sakte nok til at alle i meg klarte å holde følge. Og vi gikk saktere enn den treigeste skilpadden i verden. Etter et år med intensiv trygghet på Gjøkeredet, oppnådde vi faktisk at det ble trygt nok og det er jeg ganske stolt over faktisk. Fru. Grå ville ha blitt positivt overrasket om hun visste dette. Og fortsatt tenker jeg på henne hver gang jeg oppnår noe bra. Hun var alltid den første jeg ville fortelle ting til. Og da jeg fikk A på hovedoppgaven min om dissosiasjon og relasjonstraumer på sykepleiestudie, var det faktisk Grå som var den første som gratulerte meg. Det var henne jeg ville fortelle det til. For jeg visste at hun ville like å høre om det.

Så da var det kanskje ikke så rart at en eller annen form for reaksjon ville komme når vi plutselig skulle snakke med en annen som slettes ikke ligner henne. Men jeg hadde helt ærlig ikke ventet en ny krig. På kontoret til Bjørnen Bo hadde Frigg sagt at de onde alltid vinner. Jeg tenkte i etterkant at de onde ikke finnes mer fordi vi har fått tilbake trua på et behandlingsopplegg igjen. Flere av mine identitetsdeler hadde dessuten funnet veien inn i fremtiden og jeg tenkte at dette kom til å gå bedre. Men så begynte de onde å få en stemme igjen. Høvdingen på Gjøkeredet var opptatt av å formidle at de onde ikke alltid vinner, men at de har vunnet til nå. Ingen vet hvem som vinner til slutt. «De onde» har hatt mange navn i årenes løp og nøyaktig hva eller hvem de er, har vært usikkert for meg. Jeg ser bare for meg en mørk sky av onde ånder. De føles ikke som egne deler av meg. Men mer som stemmer som er ute etter å gjøre vondt. Fru. Grå var ganske sikker på at disse stemmene var noen slags kopier av overgripere. Og det er logisk å tenke slik med tanke på hva som blir sagt. Samtidig har jeg alltid følt at det er noe mer enn det. Noe mer sammensatt på en måte. For de har en tendens til å dukke opp når jeg er på mitt mest sårbare. Slik som på onsdag.

Det hendte en liten motgang. I utgangspunktet ikke en stor greie, men en liten ting ble til noe stort. I meg. Et avvik ifra planen. Mitt indre tålbare, ble raskt og brutalt til noe utålbart og uhåndterbart. Det forutsigbare ble plutselig uforutsigbart og jeg havnet i den indre drakampen jeg så mange ganger har havnet i før. Mine indre forsvarsdeler begynte å dra meg i hver sin retning og jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre. Den ene ville det, mens den andre tryglet om noe helt annet og flere andre hang seg på med egne viljer og følelser. Systemet ble sårbart og det er ofte da dem kommer. «Regel nummer en: Ikke si dem imot. Regel nummer to: Gjør som dem sier». Erfaring har vist mange nok ganger til at skaden blir større om ikke disse reglene blir fulgt. De ville at jeg skulle skade meg, de ville straffe og nekte meg i å oppsøke hjelp. I motsetning til før, hadde vi i slike situasjoner en plan. En kriseplan som jeg aldri noen sinne har klart å følge. Før hadde jeg reist ut i skogene der ute, gått meg bort i mitt eget sinn og mest sannsynlig endt med å trenge legehjelp uansett. Denne gangen, ringte han. Han ringte til Gjøkene på Gjøkeredet og sa at jeg ville returnere. Transport ble ordnet og til tross for at mitt indre forsvar ikke ville tilbake dit, overlot jeg kontrollen til dem. Og det er nytt. Og nok en ting Fru. Grå ville blitt positivt overrasket over.

Jeg gikk motvillig inn sammen med en Viking og en Forteller. Det var bråk. På indre bane. De kranglet. De ville ikke. Og roping mot meg som skulle styre alt sammen gikk på repeat: «IKKE SI NOE TIL DEM!!!», «KUTT DEG OPP I SMÅBITER!», «ANGRIP!». Å høre på slike trusler på innsiden om og om igjen sammen med frykten ifra andre forsvarsdeler, samtidig som jeg forsøker å høre på hva hjelperne sier på utsiden, blir bare bråk oppå bråk oppå bråk. Det er klin umulig å høre på noe av det, så jeg blir desperat etter å få en slutt på det hele. Erfaring har vist at å skade, lindrer kaoset på indre bane, men det tillot naturligvis ikke Vikingen. Jeg kan huske at jeg fant en trygghet i at han passet på, for jeg vil jo ikke gjøre noe skade sånn egentlig. Jeg vil bare at kaoset skal stoppe. Det hele endte med en slåsskamp jeg umulig kunne vinne og et stikk bak før jeg sluknet av utmattelse.

Dagen etter reflekterte vi rundt hvem disse stemmene egentlig er. «De onde» som de blir omtalt som av dem der inne. De er sterke, de har mye makt, men hvem ER de egentlig? Vikingen sa at de er stemmer som egentlig er utgått på dato. Som gammel melk. Når den går ut på dato, kjøper vi ny. Overlegen som overhode ikke er overlegen sa det samme som Fru. Grå. At de er kopier ifra overgripere som har hatt rollen som beskyttere mot å si noe. For en gang kan det hende at det vært behov for å hindre at overgrepene ble verre. «De er kontrollerende EPer» sa hun. «Og de kan ta seg en velfortjent ferie med hver sin paraplydrink». Så lo vi igjen og så for oss en mørk regnsky med fem sugerør ned i hver sin fargerike paraplydrink. Vikingen sa på nytt at de var gått ut på dato og ikke trengs lengre. At de bare er stemmer ifra min egne fortid ifra en tid da de virkelige onde nektet meg å i noe, nektet meg å avsløre dem. Jeg spurte om ikke Overlegen kunne ta med de onde med på overlegepermisjonen som står like rundt hjørnet, igjen, så kunne de drikke paraplydrinker sammen. Vi lo igjen. Det er vår superkraft. Humor. For første gang i min historie, ble jeg enig med meg selv og ordene ifra dem om at de onde var som utgått og sur melk, ble på et nytt vis absorbert og sugd opp i mitt indre system. Jeg kan til og med si for aller første gang at ja, de stemmene ER kontrollerende EPer og de har faktisk ikke lengre makt over meg. De trenger i alle fall ikke å ha det fordi faren er over for lengst. Og hvis jeg sier det mange nok ganger innover, vil de onde kanskje faktisk ta den ferien. De har ingen tvil hatt en hensikt om å hjelpe, men jeg innser at Vikingen og overlegen som overhode ikke er overlegen har rett. De er for lengst utgått på dato og jo lengre jeg holder på dem, jo mer muggent og sure blir de. De onde skal ikke få vinne denne gangen. For nå er de avslørt. Vi har fordelen på vår side og vi skal banke dem ut med humor og hemmelighetsstemplet informasjon. For vi har både vett nok, mot nok, sterk nok og vi er bra nok.