Det store bilde.

«Jeg er bortimot normal nå», uttrykket jeg til monsteret i mitt liv som plutselig sto foran meg i konserthuset. En time før tiden var inne for henne, til å formidle nye toner. Fra den samme stemmen som hadde gitt en sånn ro på min innside. Gang på gang igjennom de siste årene.

«Normal? Å huff da!» Sa hun og gav ifra seg et bekymringsfullt ansiktsuttrykk i retur. Hun hadde sett Stina i meg for over 20 år siden. Meg som tenåring, sittende på skolebenken og se ned på hendene i desperat forsøk på å gå i ett med veggen ved siden av. Men jeg klarte ikke å lure henne. For hun så og hun fortsatte å se i årene som kom. Hun så hvem jeg var, og hva jeg kunne bli. Hva jeg er. Og nå sto vi der, ansikt til ansikt. Over 20 år etterpå. Jeg husker hun akkurat slik som det jeg så henne den kvelden, vakker, morsom og veldig karismatisk. Og hvem hadde jeg blitt? En geleklump føltes det ut som. Ikke et stødig fjell etter flere års vandring igjennom skogene på leit etter meg selv ifra flere tidsepoker. Jeg sto midt i min egen premiere og jeg forsto ikke så mye av den for å være ærlig. Alt forsvant liksom rett foran øynene mine og jeg hadde ikke vært inne i skogen min på mange uker. Jeg kunne heller ikke forstå at dette skulle være det hele. Er jeg virkelig normal? Frigg gikk i oppløsning og Vilja hadde forplantet seg og sin lidenskap over i pottene hjemme. For ja, jeg hadde fått en plutselig lidenskap for planter og jeg liker tanken på at det er Vilja/Stina sin lidenskap som ble overført dit. Til disse grønne vennene som nå var vårt og ikke bare hennes. Mitt? Frida var den første som tok meg igjen i tiden, Elli var kanskje den siste. Og nå sto jeg igjen og følte meg som en geleklump. Ikke særlig stødig, men vaglete og transparent. Veldig synlig og utsatt. Men det er kanskje ikke så rart når alle brikkene plutselig settes sammen uten å limes fast? Det skal bare en liten skump til bordet for at noen av bitene faller ifra. Jeg må kanskje finne det limet før alt går i biter igjen.

Hvis det virkelig er sant, at jeg nå er integrert og blitt en helhet i meg selv, betyr det at jeg er i fase 3 i behandlingen. Rehabilitering. Det handler om å jobbe mot å bli sterkere og tryggere i seg selv og den jeg nå utgjør som en og ikke fragmenterte biter. Så den vaglete geleklumpen jeg føler meg som nå, skal kanskje en dag føles som et stødig fjell eller et majestetisk tre med røttene godt plantet i bakken. Det handler om å forstå relasjoner og verden som den helheten jeg endte opp med og ikke stykkevis og delt med ulike forståelser av den. Jeg husker Fru. Grå beskrive målet om å gå ut herifra med en samlet vilje. Det virket alltid så rart og usannsynlig, men jeg tegnet det alltid på alle kartene mine. Veien ut. Sammen. Jeg kunne ønske at jeg kunne sagt det til henne ansikt til ansikt.

Jeg liker bilde på et stødig tre. Jeg tenkte umiddelbart på Høvdingtreet og følte et spontant savn etter skogen som var og som jeg ikke har hatt kontakt med på mange uker. Det føles som en evighet. Og de som bor der skal vite at jeg savner det. Dem. Jeg lurer fælt på hvordan tilstanden der inne er nå. Men jeg er kanskje nødt til å venne meg til tanken på at det som en gang var der inne, nå er her ute sammen med meg. Konstant. Det må være det de mener med rehabilitering. Jeg har på ett vis stått opp fra de døde og ikke bare en gang. På tur og orden har brikkene falt på plass og gitt meg et ubegrenset liv. Et liv som alltid har vært så kneblende fordi brikkene mine har vært utilgjengelig for meg. Det er rart og litt ensomt. Jeg er vant til å forholde meg til meg selv i biter og eksterne identiteter. Men jeg innser jo nå at det bare er meg. Ene og alene, men med flere egenskaper og muligheter enn før.

Monsteret i mitt liv skulle endelig ha konsert i min lokale by. Jeg hadde tatt meg fri fra jobb og kjøpt billetter til meg og min beste venn her i livet. Vi var altfor tidlig ute som vanlig, men som sist, gikk vi rett inn og Monsteret kom oss helt tilfeldig i møte i enden av trappen. Hun var opptatt med å plassere et notestativ og smilte bredt da hun så oss. Jeg håper at jeg smilte jeg og. Jeg husker ikke helt, for det hele føles litt som en drøm. Pussig. For jeg trodde at jeg var integrert? Men av og til virker ting for godt til å være sant, og da er det kanskje litt sånn allikevel. Monsteret i mitt hjerte har slått rot i skogen igjennom en årrekke og fått en helt spesiell betydning der inne i løpet av de siste to årene. Hun er både virkelig og en drøm på samme tid. Men jeg hadde ikke noe problem med å skille hva som var hva. Jeg vet at hun er ekte der hun sto, like ekte som det jeg hadde blitt. Jeg husker at vi lo, men ikke av hva. Følelsen var god, og det er vel det som betyr noe.

Siden vi var ute i så fryktelig god tid, fikk vi også tilgang på de beste plassene. Konserten var intim og vi satt på første rad med Monster og gitaristen hennes rett forut. Et par meter unna maks. Ingen sal, men mer en kafèfølelse med ulike bord spredt utover. Jeg tillot meg en Americano og ikke en ekstra svart som livet, som jeg pleier. Livet er ikke bare svart/hvitt, det er mest grått, hadde overlegen sagt. Svart med moderasjoner. Nyanser. Fifty shades of grey, fucka-i-hue-versjonen. Slike detaljer har jeg begynt å tenke på i situasjonen og ikke bare etterpå. I alle år har jeg liksom ikke fått med meg øyeblikkene, før jeg har fått skrevet en ferdig tekst om det i etterkant. På den måten har jeg liksom alltid følt at jeg har levd litt sånn hengende etter. Poeng har gått opp for meg lenge etter den ble et faktum og jeg har kunnet ende samtaler ut av det blå og flere dager etter den i utgangspunktet pågikk. Dette vet jeg at i alle fall har gjort min mann ganske frustrert. For han har jo allerede avsluttet det jeg plutselig henger med på, en god stund i etterkant. Som et etterslep av tid. I behandling har jeg samme erfaringer. Poeng som overlegen har syntes å ha vært gode i situasjonen, har ikke pleid å gå inn og opp for meg før lang tid etterpå, opptil måneder faktisk. Og det har hendt at noen av Fru. Grås poeng ikke har gått opp for meg før nå. Mange år senere. Det må være spesielt frustrerende å være behandler for sånne som meg og det er faktisk nødt til å være for spesielt interesserte å gå inn i et slikt prosjekt i det hele tatt. Litteraturen beskriver det som nærmest et livslangt prosjekt som enhver behandler må føle seg dedikert til å gjennomføre.

Stemningen i det kafé-lignende lokalet var magisk. Scenen var akkurat passe lyst opp og i bakgrunnen var det svære glassvinduer fra gulv til tak, slik at vi så lysene ifra alle husene på andre siden av elva som strakk seg igjennom hele byen. Det var rukket å bli mørkt ute, klokka var nesten halv ti på kvelden da artistene kom ut på scenen. Hun var så vakker med kronen laget av kvist oppå det tjukke og krøllete håret hennes som var halvlangt. Så begynte magien på alvor. De to som har bidratt i stor grad med å forme min verden, sto nå knappe to meter unna og formet nye toner, men med samme stemme og samme gitar ut i rommet. Det var en god blanding av gamle kjente låter og helt nye. Noen var på norsk, andre på engelsk. Jeg husker knapt titlene, men jeg husker at jeg ble dratt med på en reise umiddelbart de kjente tonene kom ut og nådde kretsløpet mitt.

Det hele var veldig absurd og fint på samme tid. Det var som om noen forsøkte å fortelle meg noe. Der innenifra. For da jeg satt der og lyttet til det kjente, ble jeg dratt med tilbake til en fjern, men absolutt virkelig tid. Jeg befant meg plutselig på de varme flisene på det lille badet på Gjøkeredet. Der jeg hadde brukt timevis på å sitte å tenke, undre, på indre møter, ytre møter. Der jeg hadde sitti og lyttet til stemmen hennes i flere døgn til sammen. Lydfiler med treffende ord og musikken som hun nå sto og fremførte rett foran meg og min beste venn. Jeg kjente på følelsen av at den epoken nå var over og jeg så for meg alle dem som har hjulpet meg der inne på det samme badet. Høvding, Viking, Rev og Mummimamma. En løvinne i natten. Hånden til Politimesteren i min. Og det stoppet ikke der. Reisen min fortsatte enda lengre tilbake og helt til Fru Grås vinrøde stol på kontoret med alle plantene, bøkene og duppedingsene. Lukten av mormor-te og følelsen av god atmosfære. Jeg så smilet hennes. Jeg hørte den milde latteren hennes og så alle de gode tingene. Ikke de destruktive. Det var fint og føltes nesten som en god avslutning på en lang og god tv-serie, der jeg var hovedrollen, etter flere spennende sesonger.

Det var et eventyr fra start til slutt og det stoppet ikke der. For etter reisen igjennom alt som har vært, begynte monsteret i mitt liv å synge nye og uoppdagede toner. På norsk denne gangen og det eneste jeg husker av tekstene var at hun undret seg over, om byen kunne være som en elv. Og på nytt ble jeg dratt innover, men ikke bakover denne gangen. Tiden må ha vært her og nå eller kanskje foran? For jeg befant meg plutselig og endelig i skogen min igjen. Den var annerledes enn jeg husket den, men jeg visste at det var den samme. Det var faktisk som om jeg hadde reist framover i tid i denne omgangen. Men jeg tror at dette var en del av hva noen ønsket å vise meg. At alt er greit og at jeg faktisk klarte det. At jeg kom meg til målstreken og oppnådde freden og den samlede viljen jeg i over et tiår har forsøkt å oppnå. Med desperasjon, tårer, latter og en god dose fortvilelse. Jeg tok et par skritt til siden der inne og oppdaget til min store overraskelse et blendende lys som kom til syne midt mellom trærne, men ingen Høvdingtre var å se mer. Ikke i sin vante form i alle fall. Jeg så etter Reven, hengehuler, Løvinner også, men jeg kunne ikke finne noen av dem. Jeg kan aldri tenke meg at de er helt borte heller. De er nok bare mindre synlig enn før og tar mye mindre plass. Jeg har blitt voksen nå og klarer meg selv. Men jeg vet at de finnes der inne, fordi de har slått rot og det er røtter som ikke nytter å rive opp og ødelegge.

Lyset blendet meg umiddelbart, men med en gang øynene mine vendte seg til det, så jeg hva det var. Det viste seg å være noe så merkelig som en Starbucks sjappe. En kaffebar midt i skogen og på utsiden satt Vilja og drakk latte og leste i en bok. Hun enset ikke meg som om jeg var et spøkelse ingen kunne se. Jeg observerte henne og det så ut som om hun hadde funnet en sjelden ro. Var hun tilfreds? Jeg kunne se huset med rare i like bak og på utsiden der sto det et par hvite barnesko på utsiden. Jeg bare skjønte at det var Frida sine og selv om jeg ikke så henne, følte jeg på hele meg at hun var lykkelig. Hun satt sikkert i toppen av huset, inne på rommet sitt og tegnet. Det var det jeg så for meg. Kanskje Loppis var der og? Og Elli. Jeg håpet mens jeg tenkte på dem, selv om jeg ikke følte dem. Jeg beveget meg litt mer til siden og oppdaget at videre forbi Starbucks, var det opptråkkede, kjente og ufarlige stier som gikk lengre innover skogen. Jeg kunne se det klart og tydelig, lang fram, fordi stiene ble lyst opp av gatelykter hele veien. Som i en lysløype. Selv om det var mye skog igjen, var det som om det hadde forvandlet seg og fått sin egen lille by. På de stiene kunne jeg skimte Frigg som gikk barbeint og trippet bortover mens han plystret i takt med sangene til den trygge stemmen her ute og der framme. Den hadde han hørt mange ganger før. Jeg smilte og klarte å holde tårene tilbake. Jeg satt der liksom med en fot på hver side av mine to verdener. Jeg var både her ute og der inne på samme tid og det føltes som om de to verdenene endelig flettet seg sammen og gikk parallelt med hverandre. Som et felles DNA spiral og idet jeg tenkte den tanken kunne jeg høre Monsterets stemme der oppe på scenen: «Den siste låta er til Stina. Den heter «Cry». Jeg kjente hvordan hårene på kroppen min reiste seg. Stina som siden ble Vilja med egen vilje. Jeg så henne for meg mens sangen pågikk. Hun var som et ekko ifra en annen tid. For det var det hun hadde blitt. Et minne, noe som har vært, men som allikevel alltid vil være der fordi jeg lever. Bunnløs sorg over det som aldri ble, men den tiden er langt forbi og nå er det på tide å slutte å se bakover, men framover.

Jeg ble omsider dratt oppover, eller utover og bort ifra skogen der nede, hvor hun satt og drakk latten sin. Den verden ble fjernere og mindre jo lengre vekk jeg ble dratt ifra den. Jeg forsto ikke helt hvor jeg var på vei eller hvor jeg befant meg før jeg krysset grensen. Og det er her den overveldende oppdagelsen min kommer. For grensen jeg ble dratt igjennom, var som en boble og jeg innså at alt dette foregikk på cellenivå. Jeg innså at skogen min faktisk var som en elv, som eksisterer i hver eneste celle jeg har i kroppen og som får næring av mine refleksjoner, tumor i humor og en god klype fantasi. Hver celle, og det finnes millioner av dem, flyter rundt i mitt helt eget kretsløp. Hvor hver celle er en brikke som til sist utgjør hele meg og den jeg har blitt. Jeg så endelig det store bilde.

Jeg satt igjen med en klump i halsen. Jeg så dem. De vil aldri bli borte så lenge jeg lever. Ikke bare overlever. De har fått lysløyper og Starbucks. Hva mer kan dukke opp? Ting ser lyst ut for framtiden og herifra er det bare fantasien som kan sette grenser for dem der inne. Men det betyr jo også for meg. Jeg skal rehabiliteres og jeg skal leve det livet jeg for 36 år siden ble tildelt. Og jeg skal leve det for oss alle.

Den bortkomne Cellisten.

Jeg husker, for litt over et år siden, at jeg tok meg på fersken i å spille på instrumentet jeg har latt støve vekk i boden. Jeg holdt rundt det flotte instrumentet med kvinneformer og strøk buen over strengene slik at det kom toner ut. Vakre toner fra en svane i dyrenes karneval. Jeg ble livredd. For jeg hadde glemt at dette instrumentet en gang var en del av den jeg er eller var. For den tilhørte jo ikke meg, men henne. Idet jeg hørte min egen kropp skape så vakker musikk, fikk jeg panikk. Jeg løp ut. I skogen og ringte til en Rev som først sa at det mest sannsynlig bare var innbilning oppe i hodet mitt. Før en Høvding grep inn i bakgrunnen og sa; «Jo visst har hun spilt Cello!!». Jeg husker at jeg sto på huk og holdt meg for ansiktet. Jeg gråt ikke, selv om jeg hadde lyst og det eneste som gikk igjen i hodet mitt var: Hvem er jeg? Hvem har jeg vært? Og hvem skulle jeg være hvis jeg fikk muligheten til å utvikle meg og utfolde meg som en helhet og ikke stykkevis og delt?

Bæreren av musikk-ferdighetene har hatt flere navn de siste årene. Først het hun Oda. For tiden da instrumentet med kvinneformer var mest aktivt, lå drømmene i hendene på historiene om Kristiania bohemen og Oda Krogh. Men jo mer vi nærmet oss en sannhet, ble Oda flettet sammen med Stina og videre fikk Stina egen vilje som Vilja. Og alle har båret den samme musikalske ferdigheten. Tonene ifra det melankolske instrumentet passer oss alle. Uansett hvordan du spiller på den, blir det liksom aldri muntert og entusiastisk. Det som kommer, er blodig alvor og kan fylle en hel sal med sorg og mørke. Det betyr ikke at det ikke er vakkert. For om du treffer strengene rett, blir du fylt med en sorgtung glede som igjen gir ro i kroppen. Som lytter. Instrumentet er formet som en frodig og selvsikker kvinne. Linjene er vakre, og du bare vet at du skal behandle den med respekt. Kvinnekroppen har alltid fascinert Cellisten. Den har sin egen syklus, og den kan lage nytt liv. Nye sjanser og den lager til og med et helt eget og nytt organ innad, kun til det formålet om å skape det nye livet. Som den igjen kvitter seg med når den nye spiren er klar for verden utenfor den. Dessuten er kvinner smartere enn menn på mange måter. Menn er enkle skapninger som tar til takke med de enkle tingene. Kvinnen derimot trenger et bredere spekter av innhold i livet. Lidenskap, viltvoksende latter, evig leit etter svar på de virkelige store spørsmålene om livet og de sørger for at svarene kommer. Ofte i bilder og linjer, men også i form av ord. Rim og ikke, men meningen er der. Både i det lille og store kretsløpet. Kvinnen.

Menn som stryker buen over strengene på en cello, er nødt til å forstå dette, tenker hun. For ingen mann kan klare å skape rene og melankolske toner ifra dette instrumentet, med onde hensikter. Da blir tonene urene og falske. De må behandler damen som de elegant holder oppreist, med respekt og få fram det beste i henne. Vel vitende om at de mest sannsynlig aldri kan nå opp til hennes nivå. Men de hjelper henne opp til å nå det beste i henne. Men min cellist, er ingen mann. Først var hun ei jente på sju år som fikk sin første cello i hendene. Barnecelloen er mindre og har en større uskyld over seg. Hvorfor det ble en Cello, tror jeg var av ren tilfeldighet. Men den vokste fort på henne og følelsene som satt fast i hennes hjertet og i hennes sjel, kunne slippe fri via de fire strengene som strakk seg langs kroppen på den. Anne, Diane, Gustav og Cæsar ble hennes næreste venner. For det var det hun kalte dem. Strengene. A strengen er lysest og er den lykkeligste av dem fire, men den kan også uttrykke skrik og trassig frustrasjon! D strengen er ungdommen som kommer like etter og som ofte er avhengig av hjelp ifra de andre for å få fram sin beste side. G strengen er starten på depresjonen og midtlivskrisen og er mer beskjeden i framtoningen. Mens C strengen, er mørket selv. Fra den kan den dypeste avgrunnen ta form og få fram den svarteste natta i en håpløs tilværelse. Sammen utgjør denne kvartetten en symbiose av alle aspektene av følelsene et menneske innebærer. Kan innebære om vi tillater det. Og det er opp til cellisten å oversette disse følelsene via de fire store. Anne. Diane. Gustav. Cæsar.

Cellisten ble ungdom, som Diane og arkene på notestativet var avanserte, men hun følte selv at hun aldri ble god nok. Hun nådde liksom aldri opp til det som ble forventet av henne og jeg innser kanskje nå, at problemet var ikke at hun ikke nådde opp til forventningene, men at det kanskje aldri var noen som forventet noe i det hele tatt. Så det var ingen høyde å nå. Hun spilte hele følelsesregisteret uten at noen hørte tonene ifra det. Hun spilte til og for seg selv. En ensom cellist uten noen som hørte de melankolske og desperate tonene hun forsøkte å uttrykke ifra de fire vennene hennes. Istedenfor ble følelsene misbrukt og den vakre kvinnekroppen som instrumentet representerte ble forvandlet til noe skittent og skambelagt. Menn som strøk over den uten respekt og uten forstand. Som var hardhendt og voldelig mot det som man egentlig skal tas på, stryke på med all den respekt du kan oppdrive i denne verden. Menn. Ute av stand til å se. Høre. De bare tok seg til rette og på den måten gikk Cellisten seg bort. I andre toner enn de fire vennene som alltid hadde vært så trofaste. Anne, Diane, Gustav og Cæsar. Drømmene ble brutalt revet vekk sammen med dem som alltid skulle være der, sammen med henne i den lydisolerte tilværelsen, der ingen hørte tonene hennes. Ingen, bortsett fra henne selv som drømte ubegrenset om en vill og opprørsk framtid. Som aldri kom. Istedenfor gikk hun seg bort i det kjedelige, vanlige og automatiserte. Det forhåndsprogrammerte som alle forventet og slik ble hun usynlig. I mange år.

Hvor ble du av? Og hvor er du nå? Hører du på når jeg snakker om deg eller er du borte for alltid? Ofie har sagt i en årrekke; «Alt til sin tid». Er det slik at tiden din er over og blitt til noe annet? Jeg er helt overbevist om at jeg ville vært en helt annen, enn det jeg ble, om jeg fikk muligheten til å utvikle meg som en helhet. Hvem ville jeg vært? Deg? Ville jeg ha reist landet rundt med Celloen som var formet som en kvinnekropp i bagasjen? Truffet spennende mennesker på min vei og til evig tid og levd et rotløst liv som musiker? Før drømte jeg framover. Nå drømmer jeg bakover. Og tenker på livet som aldri ble, men som kunne blitt. Livet som jeg absolutt ikke ville hatt om det ikke var for de mennene som misbrukte de feministiske og vulgære formene til en Cello. Jeg spiller ikke på instrumentet mer, men jeg har fått så mye annet og på mange måter har jeg mennesker i livet som nå spiller på meg og får fram sine egne drømmer og følelser med hjelp av mine toner, som ikke lenger kommer ifra en Cello. Men ifra en sterk kvinne med fortidens toner bak seg. Livet er jo dynamisk uansett og selv om jeg føler at jeg ikke har hatt noen valg fram til nå, har jeg på et vis omsider fått min egen frie vilje. Den heter Vilja og Cellisten er ikke glemt. Ei heller bortkommen. Hun fikk bare flere strenger å spille på.

Den uendelige natten.

Frida klarte ikke å sove videre den natten. Det var en så stor spenning i luften. Der nede løp Stina sitt livs maraton. Hun hadde løpt i flere timer, døgn og kanskje til og med i flere uker. Hvor lenge skulle hun holde ut før hun kollapset eller måtte innse at slaget var tapt? Frida fulgte ivrig med i det fjerne mens hun både så og hørte dragene over seg. Sølvtrådene ropte etter hender å holde i. For drager flyr best om noen holder i trådene og lager motvekt. Hvorfor grep hun ikke tak dem? Så hun det ikke? De sier at trådene bare er synlige for dem som tør å se, velger å se. Var hun så redd for å bli berget at hun ikke så det som nå veivet rett foran henne, klare for å ta henne med inn i trygg havn? Frigg hadde lagt seg til rette for å sove igjen for lengst og dragene fortsatte med sine vemodige rop. Frida myste opp mot himmelen og dragene. Så hun riktig? Det var da noen som satt oppe på den rosa dragen og red den, styrte den med stor makt.

Før jeg visste ordet av det befant også jeg meg i skogen. Eller rettere sagt over den. Jeg så ned og så henne. Den desperate tenåringen som ikke har gjort annet enn å løpe for livet. Det tok litt tid før jeg innså min posisjon oppi det hele. Var det jeg som fløy der på dragen? Var det jeg som styrte det hele? Ja. Jeg kunne kjenne den milde vinden i ansiktet med stor kraft idet jeg så på den uendelige og vakre, svarte stjernehimmelen over oss. Ved siden av fløy den andre dragen og ventet på min ordre om å kaste flere hjelpemidler ned til henne i nøden. Jeg så meg rundt og jeg var ikke alene. Marihøna hadde engasjert flydd etter og jeg kunne høre de flakkende lydene fra de små vingene hennes. Jeg husker at jeg ble overasket over at de overdøvde dragenes grasiøse og svære bevegelser. Hun svirret rundt og imellom og plutselig ble hun slått ut av den blå dragens kraft, idet halen dens gav fra seg et kast for å komme seg videre. Hun snurret vekk rett ut i det uendelige, men var raskt på pletten igjen og jeg skjønte at marihøner skal man ikke kimse av. Utmattelsen til Stina la seg utover hele skogen og himmelen, men hun insisterte på å løpe istedenfor å se redningen rett foran henne. Sølvtrådene. Jeg besluttet umiddelbart å bidra på annet vis. Gi henne litt tid til å tørre å se det hun aldri har tillatt seg å se. Etter 30 år i Barteskogen, er det på dette tidspunktet lite som overrasker meg, men dette overgikk alt fram til nå. Jeg satt på dragen min, den rosa, rev av meg beina og kastet de i Stinas retning. For å gi henne nye og uthvilte bein å løpe med. Som om det var det mest naturlige i verden. Så da var Stina berget litt til og jeg hadde kjøpt oss litt mer tid.

Jeg våknet til i det virkelige virkelige, oppi sengen min på Gjøkeredet med Marihøna i menneskeform ved siden av. Hun holdt meg i hånda og holdt meg trygg. Det tar alltid litt tid før jeg kommer ordentlig til hektene igjen etter en tur innom skogen og i alle fall når det er alvor inne i bilde. Dissosiasjon stopper aldri å fascinere meg. Det er et fenomen som gjør det umulige mulig. For der lå jeg og hadde nettopp gitt ifra meg beina mine til Stina, altså meg selv for 20 år siden, som fortsatt løp der inne, mens jeg var totalt lam fra hofta og ned til tærne. Så klart! Jeg hadde jo gitt dem ifra meg, så da er det jo helt naturlig at jeg ikke føler dem mer. Det tok ca. 2 timer før jeg klarte å bruke dem igjen. Fordelen til livvaktene når dette skjer, er at de vet jeg ikke kommer meg av flekken, så de tør å holde litt større avstand. Jeg hadde også våknet i den virkelige natten med smerter og verking nedover i beina. «Det er vel bare beina som vokser ut igjen» hadde jeg sagt høyt til nattevakten som så klart syntes det var like logisk som meg selv.

Frida var fortsatt våken denne lange natten som virket som aldri skulle ende og ta slutt. Frigg sov, jeg lå bokstavelig talt lam, fastlåst i sengen i det virkelige virkelige. Det var da et snev av panikk snek seg opp til meg. Overlegen. Hun forsvinner snart. Om bare få dager går hun ut i permisjon i flere uker og etterlater jobben til meg og Vikingen med hans opptrente hær av livvakter. Følte jeg noe nå? Vemod? Ja, det er vemodig å miste henne, selv om det bare er midlertidig og selv om hun har lovet på mill drill å komme tilbake og ikke glemme oss. Tidligere på dagen hadde Stina sittet på en stol med overlegen som overhode ikke er overlegen rett ovenfor. Vemod er en følelse som har stått høyt oppe på listen i det siste. Og Vemod var passende nå. Stina så vemodig på henne og sa: «Du kan ikke dra nå! Det er jo nå det virkelig begynner.» Overlegen så litt sørgmodig på henne og sa «Nei, jeg kan jo egentlig ikke det», mens hun smilte. Vemodig?  

Som et ekko gikk disse ordene igjen i skogen. «Det er jo nå det virkelig begynner». Stina løp og ordene tok henne igjen fra tidligere på dagen. Foran henne hang det glitrende sølvtråder og i et øyeblikk var det som om trådene formet seg som hånden til overlegen som ba henne om å holde fast og stole på henne og stole på seg selv. «Now everybody comes at the door, to say, “Home is where you belong”. Nothing, nothing, nothing goes away, no matter what they say it’s here to stay”. Monsteret i mitt hjertet hadde også kommet, med stemmen, for å holde henne oppe.  Det er nå det hele virkelig begynner, sa Stina, snurret trådene et par ganger rundt hånden og grep et fast tak. Beina fortsatte å løpe i noen sekunder etter at hun lettet fra bakken og svevde igjennom den uendelige natten. Mot nye og ukjente eventyr.

Monsteret i mitt hjerte.

For 20 år siden gikk jeg på ungdomskolen. Det var trolig den rareste og kanskje mest utfordrende perioden i livet. Jeg husker godt den nye klasseforstanderen som skulle ta over vår klasse. Hun var ung, morsom og passe streng. Hun var læreren som kunne finne på å inntre klasserommet utkledd som de rareste skikkelsene og undervise med en så stor entusiasme at det var umulig å ikke like henne. Samtidig var det noe litt skremmende med henne. Fordi hun var kanskje den ene som så meg som var usynlig på den tiden. Det tok ikke lang tid før jeg var overbevist (helt seriøst) om at hun var et monster fra det ytre rom. At hun kunne lese tankene mine og sende ut alfabølger for å hjernevaske meg. Jeg tegnet raskt et ark med bilde av en murvegg og hang den opp på veggen ved siden av pulten min. Det var for min egen beskyttelse, for at ikke disse alfabølgene skulle komme igjennom og for at hun ikke skulle få vite mine innerste hemmeligheter. For de var det mange av og jeg hadde vært usynlig i en lang stund. I alle fall siden barneskolen og jeg hadde bestemt at ingen skulle få vite noe om meg og min indre verden som besto av virkelige nok imaginære venner og vesener. Ingen visste at jeg så å si bodde hjemme alene og hadde flere hemmeligheter der. Vonde hemmeligheter som siden ble tolket som hallusinasjoner og vrangforestillinger.

Monsterlæreren så meg. Og jeg så henne. Hun begynte å snakke med meg på tomannshånd og jeg fant ut etter kort tid at hun fortsatt var et monster, men at hun var et snilt et. Uten henne hadde jeg trolig ikke overlevd. Kanskje, kanskje ikke. Flaks, uflaks? Ingen kan vite hva som hadde hendt uten henne, men hun gav meg uansett et håp om en bedre hverdag og det hadde ingen klart å gi meg før. Hun forsto at ting var håpløst og det var hun som gav meg boken «Det er aldri for sent å gi opp» etter at jeg hadde fortalt at jeg ville dø. BUP hadde visst ikke så mye å stille opp med i den forbindelse, så hun innså vel som meg, at det var bare meg. Og henne. I alle fall i øyeblikket. Boken har jeg fortsatt og den har gitt meg mye glede.

Det var 20 år siden jeg så Monsteret mitt sist. Det skulle gå 20 år til jeg så henne igjen. For akkurat denne helgen møtte jeg henne. Monsteret i mitt hjertet som ikke lengre jobber som lærer, men som skaper vakre toner inspirert fra naturen og lokalsamfunnet. Låtene har en slags melankoli over seg, men ikke på den måten at jeg blir trist av å høre på. Mer glad og noen ganger får jeg den tilfredsstillende sorgen som er mer god enn vond. Akkurat denne helgen skulle hun, sammen med gitaristen sin, spille og synge i verdensteateret der jeg kommer ifra. Det er sjelden jeg oppsøker gamle trakter, men dette kunne jeg jo rett og slett ikke gå glipp av. Jeg har smuglyttet til musikken hennes i noen år og tror jeg må være fan nr. 1. Jeg og en god venninne kjøpte oss 2 billetter til ca. 20 identitetsdeler til sammen. Det kaller jeg et røverkjøp! «Grupperabatt», sa monsteret som har fulgt meg igjennom livet i skyggene av den. Smått tittet frem i ny og ne. Her og der. Sendt lydfiler fordi hun vet at stemmen hennes roer min indre verden og heiet på meg hele veien ifra en fjern fortid, men samtidig fra det nære her og nå.

Jeg og venninnen min med flere, var de aller første som ankom og akkurat idet vi skulle tre inn igjennom hovedinngangen kom hun snikende forbi oss fra siden. Gjensynsgleden var stor. I alle fall fra min side! Men jeg tillater meg og tro at det var gjensidig. Der sto vi, monsteret mitt og jeg og omfavnet hverandre som om det var den største selvfølgelighet i verden. Hun var like vakker og god som jeg husket. Hun takket for at vi kom og avslørte at det var en liten hilsen til meg underveis i konserten og at jeg kom til å skjønne det. Bare vent. Jeg ble overveldet og tenkte at jeg må ha gjort like stort inntrykk på henne for 20 år siden som det hun hadde gjort på meg.

Vi satt på andre rad og ventet i spenning. Det var så rart å være på hjemmebane, samtidig som jeg aldri egentlig har følt tilhørighet der. Jeg lengtet alltid bort og har aldri hatt behov for å returnere. Fram til nå. Jeg så mange kjente rundt meg, men de kjente ikke meg naturligvis, jeg var jo usynlig på den tiden. Så entret hun scenen med en majestetisk krone fra naturen på hode og med en enorm karisma. Akkurat som når hun kom inn i klasserommet for 20 år siden. Herfra kunne alt skje. Jeg kjente at det var flere enn meg tilstede og vi satt som tente lys da magien startet for alvor med låta «So many stars to kite on». Monsteret foran oss snakket poetisk om å fly på en drage på stjernehimmelen, påfuglfjær og magi på høyt nivå. Det minnet meg om overlegen på Gjøkeredet som på ingen måte er overlegen. Hun fortalte en gang at hun har hatt pasienter som meg, som har flydd på dragene sine for å berge seg fram til en trygg plass i sin indre verden. Så skjedde det som aldri skjer. Jeg gråt. Men det var greit og ingen kjeftet fordi gråt er forbudt.  Istedenfor dro monsteret meg tilbake i tid og hentet fram alle de følelsene jeg hadde glemt at jeg hadde. Jeg var plutselig 14 år igjen og hun gråt for aller første gang og tenkte at en dag skal hun få sin egen drage å fly på, som kan ta henne med til vår trygge plass i vårt eget indre og der er jeg sikker på at monsteret i mitt hjerte vil vente på oss med stemmen og den enorme karismaen sin med åpne armer.

«Jeg kjente ei jente en gang som trodde at jeg var et monster» Sa hun plutselig og jeg er sikker på at hjertet mitt stoppet i noen sekunder. «Den neste låta handler om et barn som tar sine første skritt ut i denne store verden med dråper fra regn som ser ut som diamanter i krøllene hennes». Var det meg hun snakket om? Ja, det tror jeg faktisk, før tonene fra min absolutte favoritt kom fram. «Breaking Through». Låta jeg har hørt på i flere år når tiden er mørk og håpet nesten ute, har den låta betydd fryktelig mye for meg og det visste hun der framme som nå sto og sang den til meg. For meg? Livet har aldri før vært mer tilstede. Jeg var meg selv nå og jeg var også meg selv for 20 år siden. Stina tok sine første skritt framover i tid, mot meg og jeg følte for første gang en slags tilhørighet til henne og tiden hun kommer ifra. Det var vondt og godt på samme tid og vi gråt litt sammen og tenkte de samme tingene mens de vakre tonene gikk igjennom kretsløpet vårt. Så til Monsteret i mitt hjertet. Takk! Takk for at du skaper så flotte og magiske toner i musikken din.  Jeg vil påstå at stemmen din redder liv og at verden blir en bedre plass med deg i den, er jeg i alle fall ikke i tvil om. Jeg håper at det ikke går 20 år før våre veier møtes igjen.

Coleminkai med Randi (Monster) Mossing og Per Syversen.

Kjære Stina!

Det finnes ikke ord for hvor høyt jeg ønsker å hjelpe deg ut av det kaoset som herjer i deg. Det eneste jeg kan gjenta i håp om at du en dag skal forstå er at det er IKKE din skyld! For jeg vet at du føler det slik. Det er ikke din skyld og jeg vil være her for deg når du er klar for å stå fram og dele de grusomhetene du har vært igjennom. Jeg vet at jeg er redd for deg, men det er bare fordi jeg bryr meg så innmari om deg! Vit at jeg vet om deg og at jeg ser deg. Du er ikke alene lengre! Vær så vennlig og ta noen sjanser. Stol på meg, jeg vil vise vei til en bedre hverdag!

Back on track!

På tide med et ordentlig glad-innlegg! Denne dagen har jeg ventet lenge på, nå er den altså her! I’m BACK ON TRACK! Det er nøyaktig 9 uker siden jeg begynte den ultrahektiske tilværelsen som student i praksis. Det, kombinert med et splittet indre, er en dårlig kombinasjon. Dette visste jeg veldig godt, men lite hadde jeg sett for meg at det skulle gå så dårlig som det har gjort de siste ukene. I dag er det en uke siden praksisslutt og jeg gikk som vanlig brått over fra en svært hektisk hverdag til en svært rolig en over natta. Det skapte også store reaksjoner i meg (som vanlig). Dr. Larve hadde nok også noe «skyld» i den ekstremsporten jeg har foretatt meg den siste tiden. Det også, om jeg ikke var, burde jeg vært forberedt på.

Før denne praksisperioden var jeg så heldig å få bli kjent med «Treneren» som jeg skrev om i våres. Hun hjalp meg med å lage gode rutiner både kosthold og treningsmessig. Det bidro på alle mulige måter til å fremme mine gode og possitive sider. Jeg begynte å trene med henne i en tid der jeg hadde overskudd og kapasitet. I frykt for at treneren skulle endre syn på meg, bestemte jeg meg alikevell for å være ærlig om hvem jeg er og krysset fingre for at jeg ikke skremte henne vekk, som erfaring har vist går an. Tvert om ble treneren mer motivert for å hjelpe og samarbeidet oss imellom har vært helt supert! Sommeren gikk og høstmørket begynte å legge seg over meg. Treneren er veldig opptatt av å være i forkant og jobber mye med det mentale for å gjennomføre måla. Faktisk så ligner hennes teorier og måten å jobbe på, på den traumebehandlingen jeg går i med Fru Grå. Det gjelder å få oversikt, være forberedt og i forkant. Endre tankemønstre og skape possitive erfaringer slik at man fortsetter i det samme possitive sporet. Ha realistiske mål og være tolmodig.

Jeg trodde at jeg skulle klare å fortsette treningen i praksis, men det ble for mye. Den siste timen vår var i andre praksisuke og da hadde jeg omtrent null kroppskontakt. Jeg visste det nok ikke da, men jeg var iferd med å forsvinne og miste meg selv. Vi ble derfor enige om å ta en treningspause og heller fokusere på et sunt kosthold. Men alt henger sammen! Trener jeg, er det enkelt å spise sunt. Trener jeg ikke, er det vannskeligere. Så jeg følte selv at jeg havnet i den onde sirkelen. Energien jeg hadde ble brukt opp i praksis. Alt annet ble borte og lagt i den tykke tåka.

Det er altså nå en uke siden jeg fikk sjans til å hente meg inn igjen. Dere vet hvordan det gikk. Jeg har lenge vurdert om jeg skal fortsette samarbeidet med treneren. Nettopp fordi jeg ikke har hatt trua på meg selv og om mine indre drakamper blir for ødeleggende. Men så gikk jeg på den vekta i dag, for første gang på mange uker. Jeg var overbevist om at jeg hadde gått opp flere kilo. Ikke har jeg trent og ikke har jeg spist særlig bra. Til min store overraskelse hadde jeg gått NED! Ikke mye, men NED! Det fikk meg til å innse at til tross for en STOR nedtur har altså treneren hatt en stor innvirkning på meg. Av en eller annen grunn, har jeg klart å holde vekten stabil og det var nøyaktig det som var planen, slik at når jeg ble klar, kunne jeg slå inn støtet og fortsette der jeg slapp.

I dag våknet jeg og følte meg uthvilt til en forandring. Jeg sto opp og for første gang på flere uker følte jeg meg som meg selv igjen. DEN følelsen! Umiddelbart fikk jeg et sterkt behov for å ta igjen alt det tapte! Det første som slo meg var musikken. Jeg skrudde den på og nøt hver tone og hver låt som om jeg var underernært på det. Først musikk, så vaske og rydde i huset, jeg storkoste meg! Musikk hadde jeg ikke klart å høre på, på så lenge. Kanskje det er slik det føles å ha vært døv, forså å få hørselen tilbake, tenkte jeg. Og hvem vet? Kanskje intrumentet mitt blir det neste, kanskje jeg kan klare å spille igjen?

Videre gikk veien mot fysisk og mentalt trening hos Treneren. Det var helt fantastisk å se henne igjen. Hun strålte som alltid og vi snakket litt om hvordan jeg har hatt det. Du kan virkelig se at hun bryr seg. Jeg forklarte litt om dette med kropselig kontakt og at jeg noen ganger mister følelser i både armer og bein og at kontakten mellom hode og kropp ikke alltid er der. Vi ble derfor enige om å tilpasse fra uke til uke og ha som fokus at noe er bedre enn ingenting.

Når det gjelder trening for en som meg, tror jeg at det er viktig! Ikke bare fordi det fremmer god helse og forebygger sykdom, men også for å bli mer bevisst på kroppslige ting. Å bruke kroppen bevisst for å bli sterkere tror jeg virkelig øker personlig kontroll! Så for første gang skal jeg bevisst gå inn for å trene for å opprettholde en større grad av kroppslig kontroll.

You-cant-get-time-back-but-you-can-get-back-on-track

Musikk-mannen!

Dette innlegget er til ære for en helt vidunderlig mann. Mannen som sakte men sikkert lærer meg å skape musikk. Mannen som like tolmodig venter på meg de gangene jeg tror jeg ikke kan og får til. Mannen som aldri ser ut til å gi meg opp! Nemlig Musikk-Mannen! Denne mannen står i kontrast med alt det negative, det kan umulig finnes noe vondt i denne sjelen. Han sier så mye klokt og det aller viktigste er: han gir meg ikke opp. Til tross for all min fravær og tilbakesteg, venter han like tolmodig på meg. Tidligere har han forsøkt å få meg til å spille i orkesteret, men jeg har ikke hatt indre samarbeid nok til å klare det. I går ble jeg spurt av en annen musikker om det samme, men da sto Musikk-Mannen opp for meg og sa:

Du må ikke presse henne! Hun må ta det i sitt tempo, men en dag skal du se at hun blir med!

I det han sier dette, ser han på meg og smiler som bare engler kan smile! Det har vært stunder da tvilen har vært sterk om denne mannen i det hele tatt eksisterer eller om han bare lever i min verden. Fru Grå har hele veien vært bestemt på at han er virkelig og jeg innser til stadighet at hun har rett. Han er like virkelig som Fru Grå selv og faktisk er han av samme type som henne! Noe som minner meg på at han er virkelig er en tekstmelding han sendte til meg for flere måneder siden. Da jeg måtte avlyse avtalen vår for sikkert tiende gang på grunn av mitt indre kaos. Det gjør noe med meg, når jeg må avlyse musikkavtalene mine! Det føles som om det tar vekk en bit av identiteten min for hver gang. Musikk-Mannen vet alltid å si de riktige tingene og det rører meg enormt! For det er svært få som forstår at alt jeg trenger er tid. Meldingen jeg har spart på går slik:

Hei! Ikke føl deg skyldig på grunn av at du ikke kan komme. Jeg vet godt at du skulle komme hvis du kunne, ikke stress i det hele tatt. Da kommer du når du føler at du kan. Det gjør ikke noe for meg siden jeg vet at du har det vanskelig av og til. Ta den tid du trenger og jeg venter på deg.

Ikke noe masing, ikke noen fordommer eller utolmodighet. Uten noen form for kunnskap om min «lidelse», vet han alikevell nøyaktig hva han skal si og han mener hvert eneste ord! Han er rett og slett bare tværs igjennom god! Så TUSEN TAKK til deg, min kjære Musikk-Mann! Du betyr så mye for meg!

Music-Tree

Lydløse toner

Instrumentet ligger der uten eier. Hvem er det som skal spille på det? Jeg vet ikke. Jeg har lyst, men jeg har ikke den evnen. Fru Grå sier at jeg har. Senest i dag hørte jeg henne prøve å overtale meg, men musikeren i meg eksisterer ikke i denne tiden. Hun minte meg på «Musikk-mannen» jeg en gang har snakket pent om. Men han finnes knapt i min verden slik det er nå. Er han en myte? Skapt av en god dose fantasi? 

Jeg spør meg selv hvem som eier det lydløse instrumentet. Ingen svarer. Bare en sky av skam legger seg over meg som et teppe i forsøk på å dekke over noe ingen skal se.

Hvem skal spille på det instrumentet?

Skammens teppe legger seg over de lydløse toner.

Svaret tar seg god tid til å vente,

mens jeg i tolmodighetens fengsel soner.

 

Kan jeg en dag tro,

at jeg faktisk er god?

På å få frem en vakker tone stor?

Bare hvis jeg ikke hører på min mor.

 

Så jeg får bare nok en gang vente. Kanskje en dag vil Intrumentet få tilbake sin bortkomne eier.

Trening og Tidsbegrep

Jeg kom nesten akkurat hjem fra en treningsøkt på Fresh Fitness. Når jeg skriver det slik kan det virke som om det er helt naturlig for meg å komme hjem derifra, men det er det altså ikke. Det er faktisk flere måneder siden sist jeg trente der. Jeg skjønner ikke hvorfor, fordi det er igrunn ganske deilig! For et år siden skulle jeg gjerne dissosiert meg igjennom alt som het trening for å ikke en gang vite at jeg hadde trent! Det hadde jo igrunn vært kjekt, men alt som har eller har hatt med trening å gjøre er svært merkbart. Det får meg til å føle at jeg lever. Derfor har jeg ingen forståelse for hvorfor jeg ikke gjør dette jevnt og trutt enn bare i korte perioder av gangen. Til og med Herr. Bart trener der og vi har vel mer eller mindre funnet ut at det er usedvanlig koselig å trene sammen! Det er igrunn helt utrolig at TRENING kan bli en felles interesse for meg og Herr. Bart som lenge har hatt vår favoritt hobby foran tven men god «mat» og drikke.

TID er vel mye av grunnen til at trening oftest uteblir. For meg oppleves tid anderledes enn mange andre. Jeg har lett for å si «de vanlig» eller «de normale», men jeg prøver bevisst å ikke bruke slike ord. Fordi da må jeg først definere hva som er vanlig og normalt. Og det er nesten umulig og komme fram til et korrekt svar som samtidig er generelt. Men uansett, det er en som stadig forteller meg at:

Tid er irrelevant!

Ofie heter han og har vært min venn siden jeg var 13 og begynte på ungdomsskolen. Han er en engel uten vinger og ser ut som en liten gutt, selv om han påstår at han er over 300 år gammel. Ofie er bare helt vidunderlig! Han er klok og fra hans opprinnelse har hans hensikt vært å hjelpe meg med å omgås andre (de vanlige/normale). Da jeg var 13 år hadde jeg så dårlig selvtillitt at jeg automatisk svarte «jeg vet ikke» på alt mens jeg så ned i bakken. Helt til Ofie kom og sa:

Du, hvis du fortsetter å si «jeg vet ikke» til alt og alle, vil du til slutt tro at du ikke vet noe som helst! Og det er jo ikke sant. Fra nå av skal tar jeg ifra deg evnen til å si «jeg vet ikke», slik at du kan bli mer kreativ!

Hensikten hans var god og jammen ble jeg riktig så flink til å besvare alle slags type spørsmål. Om det så var at jeg faktisk ikke visste svar, så måtte jeg finne på noe da og det funket. «De andre», så at jeg hadde en possitiv utvikling verbalt og dermed ble jeg også lagt litt mindre merke til. Det passet meg utmerket.

Folk som kjenner meg vet at jeg ALLTID er tidlig ute. De mener kanskje at jeg stresser med tid og det er forsåvidt sant, men det de ikke vet at jeg kan ikke alltid stole på selve tiden! JA, jeg liker å ha god tid. Men det er fordi jeg har erfart at tiden kan jukse. Plutselig kan tiden ha hoppet fram noen timer uten at jeg har merket det. «Tidshopp» kaller jeg det og er en av symptomene på Dissosiasjon. Jeg liker å ha god tid fordi jeg aldri kan være helt sikker på hva som skjer underveis! Tidshopp var noe som skjedde i større grad før. Men de hender den dag i dag og derfor er nettopp dette med tid litt anstrengende. Som regel skjer dette i forkant eller i etterkant av Fru Grå sine avtaler. Jeg har ikke telt hvor mange ganger jeg har vært på vei til Grå i det ene sekundet og i det neste står jeg parkert en helt annen plass to timer seinere. Eller de gangene jeg går tur med udyret (hunden vår) i skogen, runden som vanligvis tar 1 time om jeg går i normalt tempo, som jeg bruker opptil 4 timer på uten å huske eller vite hvor jeg har gått. Nesten som at jeg på mystisk vis finner veien hjem igjen til slutt… Da er det kanskje ikke så rart at jeg i perioder kvier meg for å gå ut.

time-flies2

Det er iallefall den mest logiske forklaringen (utenom at jeg rett og slett bare er LAT) til hvorfor det er vannskelig i perioder å komme meg ut av huset for å utføre en hobbyaktivitet som trening. Selv om det er deilig, så sitter det igjen en redsel for hva som kan skje når jeg setter meg i bilen. Triggere er vannskelig å unngå om jeg ikke er forberedt. Men når jeg først kommer meg til treningsstudioet er det en helt utmerket anledning til å føle seg fri! Jeg er svært glad i musikk og etter ungen kom til verden har det blitt mye mindre tid til den slags. Men på Trening kan jeg høre på det jeg vil og på en måte glemme hvor jeg er! Bare lytte og nyte den fantastiske musikken! Det er en av de beste følelsene som finnes!