Kartet til indre samarbeid

For snart 4 år siden møtte jeg Fru Grå for aller første gang. MYE har skjedd siden da og jeg husker knapt fra det første året. Jeg var ute av stand til å si så mye om det. Alt var rot, alt var kaos og jeg hadde liten tru på at det kom til å bli bedre. Der tok jeg så feil som jeg overhode kunne. Lite visste jeg at  4 år senere skulle jeg sitte med en så stor oversikt over hvem jeg er, har vært og skal bli som det jeg gjør nå. Jeg gikk inn på eposten min og søkte på Grå. Det har blitt sendt utallige eposter oss imellom på de 4 årene. Jeg leste igjennom noen av dem og ser tydelig en forandring. Det gjør meg stolt! Stolt over at jeg har overlevd det umulige og står igjen med iallfall ett bein godt planta i bakken. Med det andre beinet delvis i Barteskogen.

Iløpet av det første året i terapien med Fru Grå lagde jeg et kart over mine indre deler. Et kart jeg syntes var oversiktelig og fint den gang. I dag ser jeg hvor kaotisk det var, med lite integrasjon mellom de indre delene og flere av de visste jeg ikke en gang om. Strekene på det kartet forteller meg noe om den vannskelige tilværelsen det menneske levde i.

Mitt første kart
Mitt første kart

Fokuset var klart rettet mot et indre samarbeid, noe som den gang virket som en umulig oppgave. Jeg husker det svært forvirrende og jeg irriterte meg stadig over Fru Grås påstålige ord om at det ER mulig. Det ble bare mas i mitt hode og jeg sleit med å tru. Strekene mellom de ulike delene på kartet skulle representere veier og stier til en indre samlingsplass for samarbeid. Strekene minner om strømgjerdet og da var det kanskje ikke så rart at oppgaven virket umulig. For hvem vil vel gå over et gjerde med strøm i? Jeg husker følelsen av bunnløs frykt og maktløshet. Fru Grå var ikke annet enn en gråtone i synsfeltet mitt de første to årene. Derfor fikk hun navnet Fru Grå. Hun var bare en skygge for meg som prøvde å veilede meg på rett spor. Men jeg sabborterte stadig og gjorde det vannskelig. Det var en ting som fikk meg til å holde ut. Og det var den evigvarende påstanden fra Fru Grå om at jeg hverken var syk eller gal, men at alt har en logisk forklaring. En forklaring som bare ventet på å bli tydelig, slik at veiene skulle bli bredere og lettere å gå. Det hørtes så flott ut! Og litt etter litt begynte jeg selv å tru på det. Mange påminnelser måtte til og en dag begynte faktisk de stiene å bli tydeligere. Gradvis, uten av jeg merket det! Men innimellom ble det så tydelig at motivasjonen for å fortsette vokste.

Det tok som sagt lang tid før jeg klarte å se på Fru Grå som det vakre menneske hun er. I dag kan jeg enkelt huske hvordan hun ser ut og det er godt. Unngåelsen min hadde tydelige grenser og den muren var veldig tykk og ikke minst høy! I dag klarer jeg å titte over kanten hvis jeg står på tærne. Og jeg skal love dere at den følelsen er god!

Jeg sitter her og tenker tilbake. Jeg ser så tydelig utviklingen mot en bedre hverdag med mer kontroll. Fru Grå har vært der og aldri gitt opp! Det bærer det respekt av! All ære går til henne.

Nå har jeg jo også fått enda en hjelper, Dr. Larve, som på kort tid har fått stor plass i Barteskogen. Han og Fru Grå står i kontrast til hverandre. Grå er analytikeren, mens Larven er den som handler og tar ledelse når det trengs. Og han vet nøyaktig når det er rom for å ta styring. Det gir meg en enorm trygghet og det viser hvor lite som skal til fra en hjelper å skape tillit. Det har vist seg at både Grå og Larven er bra for meg og sammen tror jeg at dette faktisk skal gå! Jeg skal overleve!

I går tegnet jeg et nytt kart. Lenge har jeg gått i en tåke, men nå begynner det å lette. Ting blir klarere og jeg benyttet sjansen til å ta noen skritt bakover og se på helheten. Under ser dere resultatet. For meg er det tydelig at grensene mellom «her og nå» og «der og da» er lettere å krysse. Det svarte hull som jeg havner i når alt blir svart har nå flyttet seg nermere det tålbare. Jeg kan sitte fast i det svarte hullet, men nå kan jeg også ha kontakt med «her og nå» mens jeg er der. Barteskogen har åpnet dørene for både Fru Grå og Larven. De er begge aksepterte i min indre verden. Og de ulike delene i meg har smått begynt å vise seg, dele og stole på. Dette er uten tvil starten på en ny begynnelse.

Det nye kartet. Kart over mulighetene og integrasjoner
Det nye kartet over muligheter og integrasjoner. Dørene er på plass og nå er muligheten der for å gå inn og ut.

Fra Superhelt til reddhare.

I går ettermiddag tok jeg meg en tur i skogen. For å finne svar etter Oda sin opptreden hos Fru Grå. Adam dukket opp underveis og gikk sammen med meg. Han hadde svar og som Oda ser han på meg som en slags superhelt som skal redde hele Barteskogens befolkning fra en mørk tilværelse. Den brutale sannheten er at Barteskogen er full av traumeminner, kamuflert i skikkelser, gjenstander og hendelser. Og at det bare er jeg som kan tolke og løse gåtene for å slippe «befolkningen» fri.. Det hele ble veldig tydelig og klart for meg!

«Det er rart hvordan vi mennesker er skapt med en fantastisk hjerne, nervesystem og overlevelsesevne!» (Fru Grå)

På toppen av turen følte jeg en god atmosfære. Adam satte seg ved siden av meg og veiledet tankene mine på rett spor. Igjen så jeg alt så tydelig! Jeg hadde bare lyst til å bli der oppe med han for å redde «verden vår». Jeg satte meg ned på en plass jeg mente at jeg kunne bosette meg. Jeg var tross alt i Barteskogen med en hensikt. Å redde befolkningen fra en sikker død! En sms fra min mann fikk meg til å innse at jeg burde komme ned igjen. Jeg hadde vært borte en god stund lengre enn den turen vanligvis tar å gå. «Men jeg vil være her med deg» sa jeg til Adam og ville seriøst ikke gå derifra. «Men du vet, alle Superhelter lever et vanlig liv i hverdagen! Og du, du er mamma, kone og student utenom dette. Det er en rolle du må ha».

Kloke ord fikk meg til å begynne å bevege beina igjen. Dette var i går. I dag tør jeg ikke gå ut. Redd for hva som hender om jeg gjør. Jeg burde vært på butikken og handlet, men hva om jeg plutselig får et innfall som Superhelt! Hva om Barteskogen vekkes til liv mellom hyllene. Hva om jeg ikke klarer å skille Her og nå fra der og da? Sukk.. Best å holde seg inne i dag.

Frelseren_0
«Superhelten over Barteskogen» (Tegnet av Oda (tror jeg)).

En verden full av regler

Allerede ved frokostbordet kjente jeg en indre motstand av å tenke på avtalen med Fru Grå senere den dagen. Jeg noterte meg det i boken min. Planen var å dokumentere det som skjer i forkant av timene.
20150622_092949Jeg forsøkte å fange opp hva det er som gjorde at jeg følte sånn motstand. Men jeg kunne føle at sinnet tømte seg gradvis. Jeg visste ikke lengre. Men jeg er pliktoppfyllende og en avtale er tross alt en avtale. Klokken ble 10:
20150622_215102Jeg viste dette til Fru Grå og hun syntes det var logisk som vanlig. Jeg husker at hun fortalte at i hennes øyne var dette en bra ting! Fordi dette skjer når jeg nermer meg ting som jeg i alle år har jobbet for å holde god avstand til. Dette er et tegn på at et (av mange) mysterier nærmer seg en løsning! Jeg går fortsatt i den fellen og tror at jeg er iferd med å miste grepet og bli dårligere når jeg får slike «symptomer» som å miste meg selv. Men sannheten er det motsatte! Det er iallfall Fru Grå’s oppfattning og når hun forklarer det, høres det svært logisk ut. Men så bladde hun videre i boken, jeg trodde at dette var det siste jeg hadde skrevet, men der tok jeg feil:
20150622_215115Så ble alt svart og jeg befant meg i Barteskogen. Men stemningen var anderledes der denne gangen. Ingen å se, ingenting å høre. Jeg fikk en følelse av at det ikke var meningen at jeg skulle være der. At jeg var «plassert» der ved et uhell. Det neste jeg husker er at jeg kaster opp på badet til Fru Grå. Svært uvell og med tåkesyn hørte jeg en stemme som sa:
Kan du sette denne i vann for meg? Pass godt på den da! Til jeg kommer igjen..
I hånda mi holdt jeg noe grønt, det så ut som et blad og jeg ante ikke hvor jeg hadde fått det ifra. Jeg kom meg på beina, kjørte hjem og tenkte at det var best å gjøre som stemmen hadde spurt meg om. Fru Grå ville nok sagt at det har en betydning og at jeg får vente og se om et svar dukker opp.
20150622_171522
Senere fikk jeg vite at Oda fikk den av Fru Grå som hadde plukket den fra kontoret, da Oda syntes det luktet så godt. Det lukter sitron og den kan visst få røtter om den settes i vann (Jeg har alt annet enn grønne fingre, så vi får bare se hvordan denne går).

Da jeg var vell hjemme, tikket det inn en sms på telefonen min. Det var Fru Grå. Hun lurte på om jeg hadde kommet til hektene igjen etter timen og det fikk meg til å innse at det nok hadde skjedd noe utenom det vanlige. Så jeg svarte at jeg var hjemme og at jeg var trygg, men ikke husket noe fra timen og Trofaste Grå svarte tilbake med at hun skulle sende en kort beskrivelse av det som skjedde på mail. Jeg ønsker å dele den beskrivelsen med dere. Jeg har lest den om og om igjen og jeg skjønner igrunn ikke så mye. Ikke annet enn at jeg kan se en slags sammeheng mellom et tidligere innlegg:

Fru Grå’s korte beskrivelse av en hendelse som varte i 1,5 time:
Hei!
Du har som sagt ikke gjort noe dumt.
I starten viste du meg den gule boken, jeg viste deg eposter du har sendt siden sist.
Kort tid inn i timen «sovnet» du. Og når du «våknet» igjen, så var du en jeg ikke har møtt før. «Hun» sa at «vi» vet hvem jeg (Fru Grå) er fordi de har hørt alle samtalene du og jeg har hatt. Hun representerte en befolkning som nå hadde det verre og verre fordi de mer og mer ble styrt av regler. Bl a regler som: ikke lov å ha et navn, slik at hun het ikke noe (men når jeg spurte hva hun kunne tenke seg å hete, så var det Oda). Ikke lov å lese bøker, høre musikk, synge. Hvis de brøt reglene så kom dronningen og hogg hodet av dem. Hun hadde lest bøker før, som Oda Krogh. Hun visste ikke hvorfor hun kom til kontoret i dag. Hun kjente til deg og til Adam, begge var bannlyst av dronningen. Adam klarte å gjemme seg. Hun visste at du var snill. Og nå håpet hun på at du, med hjelp av meg, skulle komme og befri dem for reglene. Hun var bestemt på at du var den rette til å hjelpe dem, men at du visste det ikke selv. De håpet og ventet på deg. Hun spurte om ikke jeg kunne redde dem sammen med deg, og om jeg turde å møte dronningen? Jeg lovet henne at jeg skal snakke med deg om dette.
Så modig gjort av henne å trå inn i mitt kontor, som nok dronningen ikke hadde likt.  Det var vondt å avslutte timen, den blide og hyggelige «Oda»  ville gjerne være lenger. Og jeg ønsket at du kom tilbake før vi avsluttet – men det var den andre av deg som gikk ut døra.
Dette er kortversjonen! Og kanskje du kan forstå enda mer av dette enn jeg gjør? Så dette kan vi snakke mer om sammen.
Spør meg hvis du lurer, så svarer jeg mer siden.
Snakkes!
Hilsen Fru Grå

Skammen

«Det var ikke meninga at du skulle lese det der!!»

Stina var rimelig oppgitt da hun oppdaget at Fru Grå hadde lest i dagboken hennes. Jenta hadde tydeligvis sagt at det var greit! Hvem trodde de egentlig at de var? Antageligvis noen som mener at det er greit å gå igjennom andres private eiendeler!

«Stina, det står at du vil dø! Og jeg tenker at en 14 år gammel jente, med slike tanker, må ha det fryktelig vanskelig! Faktisk helt umulig!»

Det blir lenge stille før Grå fortsetter å si noe om at ingen barn fortjener å ha det slik.

«Det er jo min skyld alt sammen!» Mumlet Stina og så ned i gulvet.

«Hva er din skyld.. Tenker du på det at du sitter på internett?» Stina nikker på hode.

«Det var jeg som ba dem om å komme!!» Fortsatte hun.

«Ja, men hvorfor? Jeg tror det var fordi du var så alene, Stina. Du trengte noen voksne i livet ditt»

«Men det var min skyld! De virket så snille!»

«Ja, det er slik det fungerer. Slike voksne menn virker snille forså å utnytte det senere. Men ber du de fortsatt hjem til deg?» Denne gangen ristet Stina på hode etterfulgt av et nikk da Grå spurte om de fortsatt kom.

«Dette er IKKE din skyld! Det disse mennene har gjort er ikke greit og på ingen måte lov. De skulle faktisk ha sittet i fengsel for det..»

Det gikk rundt for Stina nå. Hun fyltes av en enorm redsel, før hun sprang ut på do… og kastet opp all skammen som iløpet av den siste halvtimen hadde samlet seg opp i magen hennes…

Ulv i fåreklær

IMG_20150203_094239
Funnet i notatboken min. Stina lever i en annen tid, der ensomheten tok mye plass.

Jeg kunne ønske at jeg kunne fortelle Stina at vi lever i 2015 og at hun ikke lengre trenger å være redd. Jeg forsøker å gjøre det, men er usikker på om beskjeden blir mottatt. Jeg kan bare håpe. For smerten som Stina bærer på kan bare anes. Jeg vet hva hun har måtte tåle og hva hun har gjort for å føle en slags tilknyttning til noen.

Stina er ikke en del av min hverdag. Men jeg vet at hun trenger å integreres på et vis! Jeg kom til å tenke på at hun ikke var tilstede under festen i Barteskogen i går! Målet mitt er å inkludere henne mer! For slik det er nå, er hun totalt ekskludert.

Jeg finnes. Ikke.

 «Jeg tenker, altså er jeg», sa René Descartes. Det er noe annet enn hva denne sjelen mener, men jeg holder med Descartes. Vedkommende tenker og må derfor også eksistere. Det intressante spørsmålet er, hvem er det og hva er dens hensikt?

IMG_20140917_125105

Selv dette finner Fru Grå logikk i:

«Jeg syns jo det er begripelig, at å ikke være noen, ikke eksistere, kan oppfattes som å forsvinne fullstendig for å komme ut av noe uutholdelig.»