Jeg tror

Jeg tror på mange ting. På blod. På ild.

Jeg tror på stier hvor en kan gå vill.

Jeg tror på drømmer som en hører til.

I blinde går jeg. Led meg ikke hjem.

La natten føre meg bestandig frem.

Et sted i mørket står en dør på klem.

Et sted på grensen mellom ånd og kropp,

et sted hvor selve tiden sier stopp

– der skulle vel mitt hjerte flamme opp -?

Hør ikke på meg. Alle mine ord

er farlige profeter, falske spor.

Jeg er en ganske annen enn du tror.

                                                                Inger Hagerup (1945)

Hvem skal trøste knøttet?

image

Det var en gang et lite knøtt som bodde
I skogen helt alene for seg selv.
Han var nok langt mer ensom enn han trodde.
Han tente alle lys når det ble kveld,
Og tullet seg i dyner og i pledd
Og jamret seg fordi han var så redd.
Der ute gikk hemulene med store, tunge trinn.
Lang borte hylte hufsa høyt i natt og måneskinn!
Og dørene ble stengt og lamper brant i nattens dyp
Hos skremte kryp som søkte trøst hos andre skremte kryp.
Men hvem skal trøste knøttene ved å si ham at især
Om natten blir det nifse meget verre enn de er (Jansson, T. Hvem skal trøste knøttet?).

Ulv i fåreklær

IMG_20150203_094239
Funnet i notatboken min. Stina lever i en annen tid, der ensomheten tok mye plass.

Jeg kunne ønske at jeg kunne fortelle Stina at vi lever i 2015 og at hun ikke lengre trenger å være redd. Jeg forsøker å gjøre det, men er usikker på om beskjeden blir mottatt. Jeg kan bare håpe. For smerten som Stina bærer på kan bare anes. Jeg vet hva hun har måtte tåle og hva hun har gjort for å føle en slags tilknyttning til noen.

Stina er ikke en del av min hverdag. Men jeg vet at hun trenger å integreres på et vis! Jeg kom til å tenke på at hun ikke var tilstede under festen i Barteskogen i går! Målet mitt er å inkludere henne mer! For slik det er nå, er hun totalt ekskludert.

Marionetten

Hun er visst flink til det meste

som et levende leksikon har hun hørt!

men er hun virkelig blant de beste?

hennes tvil blir lett berørt.


De tror hun kan alt,

komplimentene er meget snille,

men noe er forferdelig galt

når de lar seg lure av dette narrespillet!


Som en marionette narrer hun dem alle

til å tro at hun duger på denne ferden.

hun bare henger der, venter på å falle

ned i førerens gale verden.


Når meningen med livet forsvinner

memories-400x400

Ikke nevn hans navn!

Jeg klarer ikke huske hvem han er.

Bare at han burde stå meg nær

og glimt av stunder i mitt favn.


Tårene presser på!

Jeg vil så inderlig erindre,

mens minnene blir mindre og mindre,

dør gradvis mitt her og nå.


Min mening med livet har forsvunnet,

men jeg vet det er noe mer.

Uansett hvor høyt jeg ber,

ville mørket i meg ha vunnet.


Takk og adjø.

La min sønn igjen få plass

i mitt vidunderlige minnelass!

Hvis ikke, kan jeg være så snill og dø.

Ingenting er verre enn når minnene om mine nermeste er uklare. Min største frykt er at de skal gå i glemmeboken og da tenker jeg først og fremst på mitt barn. Han betyr alt for meg. Fru Grå (og jeg) er opptatt av å holde meg her og nå på hennes kontor. En måte å forsøke det på er avledning. Når det vises tegn på at jeg kan forsvinne, spør hun meg om dageligdagse ting, som for eksempel min sønn. Og det er de gangene jeg befinner meg akkurat over grensen, det skjer. Der hvor jeg er borte, men alikevell så nære «her og nå» at jeg burde visst bedre. Akkurat der, har jeg glemt hvem han er, men samtidig husker jeg at jeg burde vite. Det får meg til å fylles med en endeløs samvittighet, og den er dårlig. Det gjør vondt og vite at man har noen så kjært, men ikke å vite hvem. Jeg har lenge jobbet med eldre demente og tenker ofte at det må være slik det føles! Å glemme sine kjære i det ene øyeblikket og huske dem, elske dem i det andre.

En gammel mann

Kjenner jeg deg?
Svaret er nei.
Kom allikevel nå inn i mitt hjem
Men hvorfor fant du egentlig frem?

Årene har gjort deg grå og svak
Se nå, hvem av oss som står mest rak!
Si meg, hva er det du vil?
Gi dårlig samvittighet litt til?

Lenge har jeg ønsket deg død!
Min blomst har vokst fra sitt frø.
Nå ser jeg bare en gammel mann,
Har monsteret i deg sluttet å spre sin brann?

Din brann har etterlatt sine spor.
Dype sår som aldri gror.
Du vil kanskje en dag forsvinne,
Men min kropp vil for alltid erindre.

Grå substans

Et steg fram og jeg vil falle

Ned i hjernebarkens grå substans

Der vil jeg høre dem kalle

På skammens evige dans

 

Men steget tar jeg ikke frivelig

Den nære relasjon hjelper meg på vei

Vonde ord dytter meg nedi

Cortex’ sprekker suger til seg, meg.

 

Der nede er det mørkt og kaldt

Og jeg fikk dype sår da jeg falt

Med sine høye ubestigelige fjell

Får jeg i det miste beskyttelse i kveld

 

Fri fra det virkelige virkelige

Sitter jeg og undrer

Ser på alt det merkelige

Som rundt meg dundrer

 

Hvordan skal jeg komme meg hjem?

Vekk fra grå substans og dens dype sprekk

Løft ditt blikk, se langt frem

Og aldri, aldri se deg vekk.

IMG_20140807_113534

Søvnløse netter

Søvnløse netter, hva vil du meg?

Natt etter natt svekkes jeg av deg.

Mørket faller, omgivelsen bli grå

Du svikter aldri, men opptrer like brå.

 

Du kveler meg og sperrer meg inne.

I nattens makt nekter du meg å erindre

det som gjør det så nødvendig,

å holde fast på deg så indelig.

 

Jeg liker deg ikke, det er ingen hemmelighet

Du kommer uten kjærlighet

Søvnløse netter, skal du høre meg be?

Slik at jeg omsider får en natt i fred.